Tidsvitne Roar Antonsen

Av Inger Stavelin

- Hvorfor skulle jeg lyve?

”Det var grusomt å se kvinnelige vakter piske sine medsøstre inn i gasskammeret fordi de var jøder. Roar Antonsen (89) er en av få gjenlevende vitner fra utryddelsesleirene.” Slik innleder Aftenposten en artikkel den 9. april 2005, 65 år etter invasjonen i Norge.

Et par dager etter får Roar et brev i posten fra et tidligere Waffen-SS-medlem som anklager ham for å lyve. ”Det var ingen gasskamre i Stutthof”, skiver han.

- Det er spesielt å få et sånt brev. Det er ufattelig at noen kan påstå noe slikt. Jeg VAR DER JO SELV og så det med mine egne øyne. Derfor er det så viktig for meg å fortelle min historie, sier Roar Antonsen ettertenksomt.

Vi sitter på terrassen på hytta hans på Gjernes i Risør en fredelig, varm sommerdag og ser utover havet. Vi er så fjernt fra krig som vi kan tenke oss. Allikevel er det som om det står et kaldt gufs fra nazitiden av brevet han sitter med i handa. Brevet forteller med all tydelighet at en gammel nazist gjør alt han kan for å omskrive den grusomme krigshistorien.

Roar Antonsen er en real mann, og gir brevskriveren en sjanse: - Han kan jo ha blandet. Stutthof hadde en avdeling et stykke unna for politifolk som hadde nektet å innordne seg naziregimet, og skulle ”omskoleres” til å lære å forstå ideologien. DER var den ingen gasskamre. Men i Stutthof Konzentrationslager, der jeg var, var det et gasskammer. Det står der ennå og er museum. Jeg har vært der, inni der, nå etter krigen. Jeg disse kvinnene piske jødiske kvinner inn der, og jeg så de små barna som klamret seg fast til mødrene sine, og jeg så at mødrene forstod hvor hen det bar. Jeg så likene som ble trillet ut på kjerrer og lagt i store hauger på et jorde. Jeg så de helle olje på og tenne på. Krematoriet der hadde ikke så stor kapasitet, skjønner du.

Han tier og rister på hodet. Ansiktet hans får et plaget uttrykk mens han går gjennom de såre, illeluktende, brutale minnene igjen. - Det er helt ufattelig at noen kan hevde at det ikke skjedde. Hvilken interesse skulle jeg ha av å lyve om det?

Roar Antonsen var en aktiv motstandsmann under krigen. Han var ansatt på regnskapskontoret i Oslo kommune, og kjente en del mennesker som var sentrale i den illegale pressen. En av dem spurte om han kunne tenke seg å distribuere avisa Norsk Tidend, som publiserte nyheter som ikke var sensurert av nazistene.

- Jeg skulle gå til en spesiell benk og finne en mann som satt med en ryggsekk foran seg. Jeg fikk et stikkord som jeg sa til ham, og litt etter gikk han, uten sekken. Jeg tok med meg sekken, som var full av aviser, og begynte å dele ut, forteller Roar.

Etter hvert ble han med på produksjonen av avisa, som foregikk på en stensilmaskin.

Men så ble noen av de sentrale folka i avisproduksjonen tatt. Roar ville gjenopprette kontakten med en sentral informatør for å fortsette utgivelsen, og reiste til Valdrestraktene for å prøve å finne ham. Men han måtte reise hjem uten resultat.

- Jeg holdt meg borte hjemmefra noen dager til, for å se at alt var trygt. Nå i ettertid ser jeg at jeg skulle reist til Sverige. Men vi ventet jo barn. Jo, vi kunne reist til Sverige, både Solveig og jeg. Det er lett å være etterpåklok…

Roar var 26 år gammel i 1942, forlovet, og skulle gifte seg om noen få dager. Presten hadde lyst for dem i kirken, gjestene var invitert. Men det ble ikke noe bryllup. I stedet ble Roar arrestert.

Han bodde ennå hjemme hos sine foreldre, og smiler når han forteller hvordan hans mor skjelte ut politimennene som kom og hentet ham.

Han satt et halvt år på Møllergata 19 før han ble overført til Grini.

- Jeg var heldig og fikk en god posisjon som sjef i brødbua. Vi smuglet brev med informasjon inn og ut av Grini gjennom brødkassene. De som var ute, fikk navnelister over hvem som ble satt inn, hvem som ble skutt og hvem som ble sendt på tysklandstransport. Vi advarte folk som måtte komme seg ut av landet.

Roar forteller med glede om de to åra han satt på Grini. Alle fangene var der fordi de hadde jobbet mot naziregimet, og de visste at de kunne stole på hverandre. Samholdet var sterkt, og det illegale motstandarbeidet de gjorde, opplevdes meningsfullt og viktig.

En av meldingene Roar fikk mens han var der, var at han var blitt far. Ikke bare til en, men til tvillinger!

- Presten nølte med å døpe dem, fordi de var ”uekte” – vi var jo ikke blitt gift, selv om han hadde lyst for oss. Solveig ble alene med barna, og det var ikke lett i den tida. Men vi fikk da giftet oss, via en stedfortreder!

Roar skrev en fullmakt, og Solveig tok med seg en kamerat av ham til vielse i rådhuset. Vennen svarte ”ja” og skrev under på papirer på vegne av Roar. Siden undertegnet han papirene selv. Bruden feiret i frihet uten brudgom, og Roar feiret på brakka uten brud.

Solveig kommer ut til oss med kaffe og nystekte vafler. – Tenk at han mente vi hadde ”uekte barn”. Det er godt verden er blitt annerledes, sier hun mens hun skjenker opp.

I begynnelsen av august 1944 tok Grini-oppholdet hans slutt. Navnet hans ble ropt opp – han skulle på ”tysklandstransport”.

- Hvorfor det?

- Si det. Det har jeg aldri fått noen forklaring på. Jeg har tenkt en del på det, for jeg slapp unna to ganger. En gang fordi jeg lå med kusma, og en gang fordi sjefen min ville beholde meg – han ville vel ikke stadig ha nye folk å forholde seg til. Men i august 1944 var det min tur, sammen med 43 andre menn og 11 kvinner. Men hvorfor meg, og hvorfor til Stutthof? Jeg vet ikke.

Han tar en liten pause og ser utover mot horisonten. Det var ikke mange nordmenn som ble sendt til Stutthof nord i Polen, utenfor Gdansk. Roar vet ikke om noen andre enn disse 55. I følge internettleksikonet Wikipedia var det i alt 370 nordmenn i Stutthof, og hovedmengden besto av 270 politimenn i Stutthof Germanenlager.

- En transport til hadde kurs mot leiren, men ble torpedert og fangene kom aldri fram, forteller Roar. Han viser meg navnene på de 55 i hans transport. Han har tatt kopi av protokollen der navn og fangenummer ble ført inn da de ankom Stutthof.

Fangeleiren Stutthof var blitt bygget ut til å bli en konsentrasjonsleir og en del av nazistenes ”endelige løsning” for jødene. I 1943 var det blitt bygget både gasskammer og krematorium i leiren. Der var også mobile lastevogner som ble brukt som gasskamre.

Men nordmennene ble klassifisert som politiske fanger, og skulle ikke gasses. De skulle brukes som arbeidskraft så lenge de varte. Roar tror de fleste ble satt til byggearbeider; leiren ble stadig utvidet. Noen jobbet også i gartneri og matproduksjon. Men kosten var ikke til å leve av for noen; to-tre skiver brød morgen og kveld, en halv liter kålsuppe og en klatt smør. Med et kosthold på 1000 kalorier daglig, og tungt fysisk arbeid, hadde fangene en levetid på mellom tre og seks måneder.

- Hadde det ikke vært for de danske kommunistene, ville vi gått under, sier Roar ettertenksomt.

De danske fangene hadde vært i leiren i et år eller vel det, da nordmennene ankom. De hadde fått kontakt med det internasjonale Røde Kors, og fikk regelmessig matpakker av dem. Danskene sørget også for at navnene på nordmennene ble gitt til Røde Kors, slik at de etter hvert fikk sine egne matpakker. Roar er ikke i tvil om at det var det som berget livet til nordmennene. Bare én døde i leiren, mens én døde på dødsmarsjen i 1945.

- Jeg var mer enn heldig igjen, og fikk innearbeid, sier Roar. Han ble satt til å etterregne at fakturaer stemte. Kjedelig rutinearbeid for det meste, omregning av plank i meter til kubikk, med 10-12 timers arbeidsdager seks dager i uka. Men det var trygt, og det tæret ikke på fysiske krefter. I tillegg lærte han å lese og skrive tysk, gotisk håndskrift.

Men den psykiske belastningen ved å være i en konsentrasjonsleir var tøff. Selv om det oppstod kameratskap i brakkene her også, kunne ingenting sammenlignes med Grini. I Stutthof var det ikke pålitelige fangekamerater som var brakkesjefer, men psykopater, mordere og andre straffanger.

Et av de bitreste minnene han har, er fra jula 1944. Et stort, lysende juletre er satt opp ute. 1. juledag reises en galge rett overfor. Roar er på vei til brakka etter jobb, og ser to unge gutter bli ført mot galgen. Han tipper de er 14 og 18 år, to russiske brødre. Den yngste gråter og roper på mamma. Eldstemann prøver å trøste, og sier ”Ikke gråt, du. Våre brødre kommer til å hevne oss”.

Så ble løkkene lagt om halsene deres og lemmen under bena deres fjernet.

- Jeg husker hvordan tungene deres ble hengende ut av munnen. Det er et bilde som aldri viskes ut, sier Roar og vrir seg i solstolen, 61 år etter.

Hengingen hadde visst noe med homofili å gjøre, han er ikke sikker. Henginger skjedde ofte, og galgene ble plassert slik at de andre fangene måtte se dem. Når det var så grotesk denne gangen, var det både fordi fangene nesten var barn, og fordi juletreet lyste så sterkt i kontrast rett overfor galgen. Det var jul og det var ikke en frelsers fødsel, men barns meningsløse død fagene ble konfrontert med.

Roar hadde hørt rykter om jødeutryddelsen før han kom til Stutthof, men her fikk han se selv hvordan det fungerte. Det kom stadig nye transporter med fanger, og så vidt Roar kunne oppfatte, ble alle jøder sendt rett i gasskamre. En av nordmennene var jøde, men siden han var blitt registrert som ”politisk fange” og ikke som ”jøde”, slapp han unna gasskammeret. Roar fikk vite flere eksempler på at jøder overlevde på den måten. Men han glemmer ikke køen av jødiske kvinner som ble pisket inn i gasskamrene. Heller ikke kjerrene med lik som ble trillet ut derfra etterpå. Eller hvordan likene ble tatt i en hånd og en fot ute på jordet og lempet opp i høye stabler og satt fyr på. Når han spurte, fikk han vite at det var jøder og sigøynere.

Roar fikk en kamerat i leiren, og hver kveld gikk de en runde rundt utkanten av leirområdet for å snakke sammen og tie sammen. De delte nyheter og snakket om krigens gang, om håp og drømmer, om livet hjemme i Norge. Tanken på Solveig og tvillingene ga Roar fortsatt livsmot, selv om det i blant kunne være vanskelig å tro på noen redning. Disse kveldsrundene holdt de to unge mennene mentalt oppe, sammen med håpet om å komme hjem til familie og frihet.

- En annen ting som gjorde at vi holdt motet oppe, var humøret hos de russiske fagene. De hadde en plattform der de spilte og sang, dansa og steppa i kosakkuniformer. Jeg lurer på hvordan de fikk tak i dem, forresten. De hadde et kor som sang, og all denne kulturutfoldelsen utstrålte en livsglede som vi virkelig trengte. Det var til STOR hjelp for oss, det var så godt at ikke alt var grått og trist og brutalt, sier Roar.

Han forteller gjerne om lysglimtene og de få gode minnene fra leiren. Om den gangen dansken på kontoret hans hadde ”orga” noen poteter som han kokte på bakrommet og delte med kollegene.

De vonde minnene har han prøvd å glemme i over 60 år. I begynnelsen terroriserte de ham gjennom mareritt om nettene. Han har fortsatt mareritt i blant, og de kan være knyttet til krigsopplevelsene, men er transformerte og ukjennelige.

Dødsmarsj og hjemkomst

Nordmennene i Stutthof ble ikke hentet av de hvite Røde Korsbussene, slik som Sachsenhausen-fangene. Da tyskerne forstod at krigen nærmet seg slutten, prøvde de å tømme konsentrasjonsleirene, og Roar Antonsen var blant de mange som ble sendt ut av Stutthof i januar 1945. Fra 25. januar til 10. mars travet han og tusener av andre i kulda, på vei til døden. Roar liker ikke å snakke om den marsjen. Folk døde hver dag rundt ham, og ble liggende igjen i veikanten. Han husker polakker som kastet mat til de utsulta fangene. Han husker den magre handa som strakk seg for å gripe et brødstykke på veien, og vakta som siktet og skøyt på handa så den bare ble blodige trevler. Scenen har brent seg inn i minnet hans som et sår.

Den 10. mars lå han i en låve og så ut gjennom de glisne bordplankene i veggen hvordan sovjetiske tanks dundret innover mot den tyske stillingen.

– Så kom de inn og sa ”Dere er fri!” Det var helt fantastisk, etter tre år i fangenskap.

Han var fortsatt i følge med de danske kommunistene, som kunne nok russisk til å oversette.

De gikk ut og vinka til tanksene, og begynte å spørre seg hvordan de skulle komme videre nå. De tenkte ikke på at de ville hjem.

- Vi ville til England og stille oss til disposisjon til krigstjeneste, forteller Roar.

De fortsatte til fots. Uten penger, uten niste, uten ekstra klær.

- Det var ikke så greit de første fjorten dagene. Men vi lærte etter hvert. Tok oss inn i forlatte hus, ble spesialister i å finne matkjellere og nedgravd hermetikk. Vi var fortsatt i krigssonen, og det hendte flere ganger når vi overnattet i låver, at russiske soldater kom slepende med tyske jenter. Du vet. Krig er utrolig brutalt, særlig for kvinner.

Et par ganger havnet Roar i oppsamlingsleirer, men hver gang stakk han av derfra. Han ville ikke sitte og vente, han ville ta seg til England og være med i krigen. Men på flyplassen ble han stoppet: De britiske flyene ville bare ta med seg britiske statsborgere til England. Da skrev han brev til Trygve Lie, sjefen for Utenriksdepartementet i eksilregjeringen i London, fortalte om situasjonen, og ba ham gjøre det mulig for nordmennene å komme seg med fly til England.

- Vi hørte aldri noe fra ham, og etter krigen prøvde jeg å spore opp brevet. Jeg fant det ikke. Kanskje han aldri fikk det.

Det skulle gå et halvt år før Roar kom seg hjem. St.Hansdagen i 1945 fikk han plass på et fly fra Hamburg.

- Det var en utrolig opplevelse. Den niende april 1940 hadde jeg vært nøytralitetsvakt et sted på Sørlandet, klar til kamp mot tyskerne. Det hadde jo ikke blitt noe av. Men da vi fløy inn over Norge, var det første huset vi så, et sørlandshus med det norske flagget vaiende på flaggstanga. Det husker jeg så godt. Og så landet vi og Solveig og tvillingene var der. Jeg hadde aldri sett dem før, og nå var de tre år gamle.

Endelig kunne Roar være ektemann og far, slik han hadde tenkt tre år tidligere. Han fikk jobb i Oslo kommune igjen, bygde hus og ble engasjert i idrett.

- Har minnene fra krigen plaget deg siden?

- Jeg har vært heldig. Jeg har alltid vært engasjert, og det tror jeg er viktig for å holde seg frisk. Jeg har hatt familien, huset, jobben. Jeg ble fagforeningsmann. Ble formann i Norges Skiforbund og var med landslagstroppen til Zakopane og Sapporo på 60-tallet. Arrangerte hopprenn i London, som ble vist på BBC. Idretten tok kanskje vel mye av tida mi, i forhold til barna. Men jeg har vært heldig. Jeg sitter her nå, sier han og ser igjen utover skjærgården og havet.

– Jeg har vært heldig.