Magnhild Bråthen

Av Oddvar Schjølberg

Det var vår i Norge, det var mars måned og året var 1943. Alle gikk og håpet på at krigen som raste i Europa snart skulle være over, og man igjen kunne oppleve et fritt Norge

Magnhild Pedersen som hun het den gang, skulle snart feire sin 19. fødselsdag og gledet seg til det. Hun hadde mistet moren da hun var 13 år, og hadde siden bodd sammen med faren og brødrene hjemme på gården i Våler i Østfold.

Men denne fine vårdagen fikk de det besøket som mange fryktet, enten de hadde grunn til det eller ikke. SS-soldater troppet opp ute på tunet. Uten at familien Pedersen fikk rede på hva de egentlig var ute etter, satte SS-folkene i gang med full gjennomsøkning av alle bygningene.

Nå hadde det seg slik at en av sidebygningene på det tidspunktet var utleid til en far og sønn. SS-soldatene hadde funnet en skutt tiur ikke langt fra gården. Leieboerne forsvant som dugg for solen, mens SS-folkene endevendte alt som kunne gjennomsøkes for å finne skytevåpen på gården.

Dagen da alt ble snudd opp ned

Nå fant soldatene imidlertid ikke noe som helst mistenkelig og heller ikke noen våpen. Så den spente familien burde jo egentlig kunne puste lettet ut. Men det gikk ikke slik.

Om det var en form for hevn eller ikke – de tok i alle fall med seg Magnhild, faren og en av brødrene hennes. I første omgang ble de fraktet til fengselet i Moss.

Det å sitte på en enecelle og vite med seg selv at man er helt uskyldig, er en både frustrerende og lammende opplevelse. Det var tusenvis av tanker som raste gjennom hodet, og det var ikke mulig å få sove. Den trygge tilværelsen Magnhild hadde hatt hjemme på gården, var med ett snudd opp ned. Og hun hadde ikke den minste anelse om hva som lå foran og ventet på henne.

De som forhørte den lille familien spurte og grov, uten å komme noen som helst vei. Og etter noen dager i arresten ble broren sluppet ut, mens Magnhild og faren ble sendt videre til fengslet i Fredrikstad. Hvorfor det skjedde vet hun fortsatt ikke den dag i dag.

I Fredrikstad fortsatte utspørringen, uten at de som forhørte dem kom noe lenger. Og selv om de heller ikke kunne finne det minste bevis på at familien Pedersen hadde gjort noe ulovlig, ble Magnhild og faren etter noen måneder sendt videre til Grini.

Ut på transport

Magnhild forteller at på Grini forsto hun ikke et ord av hva de tyske vaktene sa, og hun følte seg fryktelig bortkommen og engstelig. Men samtidig følte hun at alle de andre norske kvinnene som var innesperret på Grini tok seg av henne på en spesiell måte, og hjalp henne så godt de kunne.

I løpet av de månedene hun var innesperret på Grini, fikk hun med egne øyne se naziregimets nedverdigende menneskesyn. Fra en trygg tilværelse hjemme på gården, var hun blitt rykket inn i krigens brutale hverdag. For Magnhild var det ekstra ille at hun satt her uten at hun hadde gjort noe galt.

Mer enn en gang opplevde hun at noen av de andre fangene ble plukket ut for å bli sendt på transport. Selv om de kanskje ante hva en slik transport innebar, holdt de gjerne tankene for seg selv. Det verste var nok uvissheten. Det å bli sendt til en annen leir, i et annet land, med et annet språk og langt vekk fra familie og sine kjære.

Etter noen måneders opphold på Grini fikk hun en dag den beskjeden som hun lenge hadde fryktet: ”Du skal sendes til Tyskland.”

Magnhild forteller: - Jeg forsto ingenting. Jeg hadde jo ikke gjort noe galt, og nå skulle jeg altså rykkes vekk fra den ”tryggheten” jeg følte jeg hadde på Grini – på tross av de ytre omstendighetene.

- Selv om vi var overvåket og innesperret, så hadde vi et flott samhold oss imellom, og jeg husker at da de andre jentene fikk vite at jeg skulle videresendes, så hadde de ”innsamling” og så over hva de selv kunne unnvære. Deretter fylte de en koffert med noen klær og litt skotøy. De utviste en godhet og en medmenneskelighet som varmer meg den dag i dag, forteller Magnhild.

Før hun reiste måtte hun til legesjekk. Tyskerne ville ikke ha noen med smitte eller noen med dårlige tenner. Så tannlegen på Grini trakk likegodt tre av Magnhilds tenner – selv om de ikke var ødelagt.

Monte Rosa

Den 6. oktober 1943 er for alltid risset inn i Magnhilds hukommelse. Den dagen ble hun hentet av politiet på Grini, og sammen med mange andre krigsfanger fraktet ned på kaianlegget i Oslo. Det gikk kaldt nedover ryggen da de så skipet som lå der. Fangeskipet Monte Rosa - et navn som den dag i dag har en uhyggelig klang, og som vekker mange vonde minner.

Ikke før var de kommet om bord før de ble kommandert under dekk. Her ble Magnhild sperret inne i et trangt rom sammen med 28 andre kvinner – to av dem jøder.

Lukene ble låst og båten stakk til havs med Århus i Danmark som neste destinasjon.

Nede under dekk ble situasjonen for fangene mer og mer uutholdelig. Hvor mange fanger som totalt var med i denne transporten, vet hun ikke.

Det var kummerlige forhold og dårlig med luft. Rommet de var innelåst i var både skittent og støvete, og det ble ikke noe bedre da de oppdaget at det formelig krydde med lopper og lus. Magnhild husker godt hvordan de bet dem til blods utover natten.

De sanitære forholdene var også under enhver kritikk. Men dette affiserte ikke fangevokterne det minste. For dem var fangene bare et nummer, nærmest en pakke som skulle fraktes fra et sted til et annet. Så hvordan fangene hadde det under disse transportene, bekymret ikke dem.

De satte inn én bøtte som skulle brukes som toalett for hele gruppen. Det sier seg selv at etter hvert ble stanken uutholdelig, og det ble problemer med å puste i det trange rommet.

Så omsider – langt utpå natta - fikk de lov til å komme noen timer opp på dekket for å trekke inn frisk luft. Magnhild var imidlertid så sjøsyk at hun hadde mer enn nok med å klamre seg til en taukveil, mens Norge forsvant i kjølvannet bak skipet.

Ravensbrück

Båten la til kai i Århus neste dag, og fra kaia her måtte fangene marsjere i samlet tropp ned til jernbanestasjonen. Her ble de kommandert over i togvogner, og i løpet av natta tilbakela de strekningen Århus - Kiel. Fremdeles i uvisshet over hvor de skulle og hva som skulle skje med dem.

Etter ankomst Kiel ble de transportert rett til et fengsel hvor de ble stuet inn en trang celle.

De fikk utdelt noen gamle og ubrukelig madrasser til å legge på gulvet, samt noen ulltepper. Det var noen små lufteluker oppe på veggen. Men da de slo på lyset ble det fart i vaktene. Vaktene brølte at det skulle være blending, og Magnhild forteller at de foretrakk å slukke lyset og få inn litt frisk luft.

Utpå natta slo de små ”gjestene” i madrassene til. Det krydde av lopper og lus, og mange av kvinnene kloret seg til blods. Da de spurte om å få noe vann, ble det blankt avslått. Vann ble verken gitt til tannpuss eller vask.

Fange nr. 24 141

Neste dag fortsatte transporten. På jernbanestasjon i Kiel ble de igjen stuet inn i kuvogner, og nå ble kursen satt mot den tyske byen Fürstenberg, nord for Berlin. Her ble de ble hentet på stasjonen av lastebiler, og deretter fraktet opp til den beryktede kvinneleiren Ravensbrück. For den 19 år gamle østfoldjenta ble det et skremmende møte med den uhyggelige konsentrasjonsleiren. Hun hadde ikke sin villeste fantasi kunnet forestille seg det hun skulle oppleve her.

Hadde de følt seg ydmyket underveis, så ventet nye nedverdigelser på de kvinnelige fangene da de var kommet innenfor leirportene.

De ble kledd nakne og måtte gå i dusjen. Alt av eiendeler ble tatt fra dem. Bare tannbørsten og et såpestykke fikk de beholde. Og så ble de sendt til en gynekologisk undersøkelse.

Magnhild forteller at det var forferdelig ydmykende å stå der helt naken – avkledd alt av menneskeverd. Som om ikke dette var nok, så var det i tillegg flere av fangevokterne som benyttet sjansen til å sjikanere fangene ytterligere ved å klå på dem med kjepper, samtidig som de både hånet og lo av de nakne kvinnene. Av redsel for å bli ytterligere plaget torde kvinnene sjelden å si noe.

Kjole med kryss på ryggen

Etter at fangene var innregistrert, fikk de utlevert sine ”effekter”. Kun en serk og underbukse av lerretsstoff, samt et par sokker og tresko. I tillegg fikk de også en emaljert bolle, et kaffekrus og ei treskje.

På kjolen måtte hun sy et kryss på ryggen, fangenummeret og en rød vinkel som fortalte at hun var politisk fange.

Dette skulle være de faste følgesvennene hennes det neste halvannet år. Magnhild fikk fangenummeret 24141 og ble innlosjert i blokk 7.

I brakka var det køyer i tre etasjer, og Magnhild lå øverst. Det var ikke lov til å gå ut på toalettet i løpet av natten, og en kan jo selv tenke seg hvordan det var når mange av fangene hadde kraftig diaré og bare noen få dobøtter til rådighet.

Magnhild var bare en ungjente på 19 år, og hun var en av dem som fikk tilbud om å prostituere seg, med løfte om friere soningsforhold og bedre matrasjoner. Hun avslo kontant.

Flaggermusene

Det var kvinnelige voktere som regjerte, og de hadde tilnavnet ”flaggermusene” på grunn av de vide kappene sine. De pisket og mishandlet fangene etter eget forgodtbefinnende, og det var ingen som refset dem for det.

Fagene ble vekket kl. 03.30. Da fikk de et krus med kaffe, brødskalken hadde de fått kvelden før. Flere av kvinnene var imidlertid oppe allerede kl. 03.15 – for å slippe køen på toalett og vaskerom.

Appellen startet kl. 04.30 (avhengig av årstiden) Uansett vær eller vind, varme eller kulde, ble de ofte stående time etter time Her skulle tallet stemme og fangene skulle stille på rekke og rad. Det var ikke uvanlig at fangene segnet om på disse appellene. Da vanket det straks slag og spark fra ”flaggermusene”, og appellen kunne vare opptil to timer for de stakkars fangene. Når tallet stemte og ordre ble gitt, så var det å ordne seg inn i arbeidskolonnen og marsjere til arbeidsplassen kl. 07.00.

Kveldsappellen var på samme måte, og den var vanligvis mellom 17.00 – 17.30. Var det noen som hadde forsøkt å rømme, så måtte de andre fangene stå på appell til rømlingene var fanget.

Barn ble født i leiren

Ravensbrück var en kvinneleir, og flere av damene var gravide da de kom til leiren. En av dem fødte også på appellplassen. I løpet av den tiden Magnhild satt som fange i Ravensbrück, ble det født flere barn, og et av de spørsmålene hun fortsatt stiller seg er: Hvem var fedrene til disse barna? Noen ganger forsvant barna etter noen dager. Også kvinner forsvant og kom aldri tilbake. Hvor ble de av? Ble de brukt til såkalt medisinsk forskning, eller ble de skutt eller gasset? Det er noen av de mange spørsmålene hun stiller den dag i dag.

Slavearbeidere
Fangene i leiren ble brukt rett og slett som slavearbeidere. Noen ble sendt til nærliggende fabrikkanlegg, og andre ble satt til å sy uniformer og klær. Tysk industri – bl.a. konsernet Siemens – utnyttet fangene maksimalt. Ved siden av selve leiren opprettet det tyske firmaet Siemens & Halske 20 fabrikkhaller, hvor fangene ble satt til slavearbeid. I tillegg så var det mer enn 70 satellittleire som sorterte under Ravensbrück. I disse underleirene ble kvinnene særlig utnyttet som arbeidskraft til krigsproduksjon

Magnhild ble satt i sandskuffegjengen. Dette var en tung jobb, og de måtte skuffe sand over i vogner, og deretter trille vekk disse for ”egen maskin”. Her var det ikke noen forskjell på hverdager og helligdager. Hun husker godt at hun sto og skuffet sand på selveste julaften.

Dersom fangene måtte på toalettet, måtte de spørre vokterne om tillatelse. Prøvde de å gå på do uten å spørre først, sendte vaktene de aggressive schäferhundene på de forsvarsløse kvinnene. Det var heller ingen nåde dersom noen av kvinnene ble skadet mens de jobbet. Jobben skulle utføres.

Arbeidsplassen lå et stykke unna brakkene, og fangene fikk beskjed om å synge når de gikk til og fra arbeidet. Underkuet som de var, torde de ikke å gjøre annet enn det de fikk beskjed om. ”Flaggermusene” regjerte med jernhard disiplin.

- Vi gjorde som vi fikk beskjed om, uansett hvor tåpelig det virket. Vi hadde lært oss at den beste måten vi kunne overleve oppholdet på, var å gjøre som vi fikk ordre om, og gjøre oss så ”usynlige” som mulig, sier Magnhild.

Steinvalsen

Når vi besøker Ravensbrück kan vi nesten ikke unngå å se den store steinvalsen. Selv om Magnhild var en av de yngste fangene fra Norge, så måtte også hun ta sin tørn med den tunge steinkolossen.

- Her ble det lagt rep over skuldrene på oss, og når vi først fikk valsen på gli, gikk det jo på et vis, forteller hun. Men det var tungt å jobbe med valsen.

Denne jobben hadde hun i vintermånedene - fra november til februar.

- Selv om snøen lavet ned og det var mange kuldegrader, så måtte vi jobbe utendørs. Det ble ikke tid til å gå inn for å tørke seg, så vi måtte gå med de våte klærne på kroppen til de tørket av seg selv. Det er ikke så rart at det florerte mye sykdom i leiren, sier hun.

Kvinnene hadde de samme klærne i fire måneder, sommer som vinter. Hun husker at de skylte opp underbuksene i kaldt vann og lot dem tørke på kroppen. De hygieniske forholdene var elendige i leiren, og tilstandene ble deretter. Iblant måtte fangene gjennom en omfattende lusekontroll og flatluskontroll. De ble kledd nakne, og så pirket ”legen” rundt med en pinne på jakt etter lus.

- Samtidig som vi gjennomgikk denne ”legeundersøkelsen” så måtte vi stå og holde tøyet vårt i en bylt. Vi torde ikke å ta sjansen på å legge det fra oss. For da ble det ganske snart snappet av andre fanger som hadde brukt for det, forteller hun.

Kålsuppe dag etter dag

- Som regel så fikk vi en slags kålsuppe og en brødbit til måltidene. Til ”variasjon” var suppen laget av ulike kåltyper, rød-, grønn og vanlig kål. Men det var ofte lite kål og mest vann. Dessuten var drikkevannet ofte infisert, med påfølgende diareer blant fangene.

Det var et godt samhold i leiren, og de som fikk matpakker fra Norge og såkalte svenskepakker, delte med seg.

- Vi tørka brød og sparte på sukkerbitene i små tøyposer. Det var fint når vi fikk pakkene, for da hadde vi noe å bytte med, minnes hun.

Hun husker også godt to søstere som hjalp henne i leiren. De passet på at ungjenta fra Norge fikk mat og drikke.

Stor dødelighet i Ravensbrück

Det var viktig å holde seg frisk. Hvis ikke ble du sendt på ”transport” med alt hva det innebar. Som regel ble du da ganske så raskt sendt videre til en utryddelsesleir.

Selv lå Magnhild på revier (sykestua) én gang. Og det var en fryktelig opplevelse, forteller hun.

- Det lå døde og døende mennesker rundt meg på alle kanter. Det var så vondt å se alle de som hadde store smerter, og som ikke fikk noe hjelp. Jeg følte meg så hjelpesløs, fordi jeg ikke kunne gjøre noe for å linde smertene deres, sier hun.

De mange som døde, ble fraktet inn på vaskerommet og stablet oppå hverandre i fem høyder.

- Jeg glemmer aldri synet som møtte meg inne på vaskerommet Her lå mennesker som hadde vært fanger i den samme leiren som meg. Det som var igjen av dem var en ”haug” med skinnmagre lik, stablet omtrent slik som vi stabler ved hjemme i Norge, sier hun.

Opptil 800 fanger pr. brakke

Ravensbrück var den eneste store konsentrasjonsleiren på tysk område som var bestemt å være en såkalt ”Schutzhaftlager” for kvinner.

Til å begynne med var det 300 til 400 fanger i hver brakke, men utover krigen økte tallet til rundt 800. Høsten 1944 var boforholdene så prekære at leirledelsen tok i bruk telt for å få plass til ungarske jøder og sigøynere.

- Vi viste det var krematorium i leiren for det kjente vi lukten fra, natt og dag, men ikke at det ble bygd gasskammer. Dette lå utenfor det området som vi hadde tillatelse til å gå, forteller Magnhild.

Mellom 40.000 og 50.000 av alle registrerte fanger i Ravensbrück ble drept. Anslag går ut på at 90.000 mennesker ble ofre for ”tilintetgjørelse gjennom arbeid”, sult, epidemier, drap og medisinske forsøk. Mellom 1.500 og 3.000 ble drept med gass. En forsker har konkludert med følgende: ”På slutten av 1944 bygget leirledelsen gasskammer, og fram til leiren ble befridd beordret SS 5.793 kvinner inn i gasskammeret.”

Det er svært vanskelig å få presentert helt eksakte tall. I tidsrommet 1939 - 1945 ble 132.000 kvinner og barn og 20.000 menn registrert som fanger i leiren. I tillegg kom 1.000 unge kvinner i ungdomskonsentrasjonsleiren Uckermark og Moringen.

40 forskjellige nasjoner var representert, blant dem jøder og sigøynere. 103 av kvinnene i Ravensbrück kom fra Norge, og navnene er slått opp på en brakkevegg.

Reddet av de Hvite Bussene

Magnhild var en av de 40.000 kvinnene som ble reddet ut fra Ravensbrück Den 7. april 1945 ble hun hentet av Svensk Røde Kors’ hvite busser, og etter et opphold i Sverige ble hun sammen med mange andre norske overlevende krigsfanger sendt tilbake til Norge den 26. mai 1945. Et og et halvt års helvete var slutt.

Selv om fangenskapet var over, så var ikke plagene etter oppholdet over. Hun følte seg på en måte som en fremmed i sitt eget land. Månedene i konsentrasjonsleiren hadde frarøvet henne mye av ungdomstiden. Hun hadde møtt en verden der respekt for det enkelte menneskes verdi totalt ble forkastet.

I tillegg til at hun var psykisk nedslitt etter oppholdet, så hadde hun fått gulsott og måtte innlegges på sykehus for behandling.

Men hun ble etter hvert restituert, giftet seg med Edgar Bråthen, fikk tre barn, og bosatte seg i Våler, Østfold.

- Jeg har alltid hatt et lyst sinn og jeg tror det var det som berget meg gjennom fangenskapet. Jeg hadde håpet i meg, sier hun.

Tilbake til Ravensbrück

I dag er Magnhild opptatt av å formidle sin historie til norske ungdommer. Sammen med Aktive Fredsreiser har hun flere ganger reist tilbake til Ravensbrück for å fortelle sin egen historie på det stedet der tingene skjedde. Nå reiser hun ikke dit som fange, men som tidsvitne. En person som selv var der når det skjedde, og som så det med sine egne øyne.

For Magnhild er ikke det viktigste å fortelle om alle grusomhetene som skjedde i Ravensbrück.

- Det som virkelig er viktig for meg, er at hver og en av oss tar standpunkt mot destruktive krefter i samfunnet. At vi med våre holdninger og standpunkt aktivt jobber for et samfunn bygget på demokratiske spilleregler, og hvor menneskerettighetene ligger som basis, sier Magnhild Bråthen.