Tidsvitne Arnstein Brekke

Av Oddvar Schjølberg

Turene med skoleelevene har gitt meg en ny giv!

Det var bitende kaldt og i mørket stavret vi framover i den retningen våre hjelpere hadde pekt ut. Det var bare noen få kilometer igjen til svenskegrensen.
Men plutselig dukket det opp to hirdmenn rett bak oss. De skrek til oss at vi skulle stoppe øyeblikkelig. Med skyteklare pistoler hadde de full kontroll på oss, og vi hadde ingen mulighet til å slippe unna. Vi var så nære, så nære friheten…

Mistet mamma tidlig

Tidsvitne Arnstein BrekkeJeg ble født  i Arendal den 25. oktober i 1924. Her vokste jeg opp i et trygt og godt miljø i  Sentralgata 3.
Men det skulle ikke vare så lenge, før tunge og dystre skygger ble kastet over familien min. Vi mistet mamma da jeg var to år gammel, og søsteren min var tre år. Min yngste søster var bare seks måneder. Det ble en svært vanskelig og opprivende tid for far. Han sto plutselig alene med oss tre smårollingene, og med sjømannsyrket som bakgrunn sier det seg selv at problemene raskt tårnet seg opp.
Heldigvis hadde vi en bestemor som tok ansvaret for oss, mens far forsøkte å skjøtte arbeidet som best han kunne. Men det gikk ikke så lange tiden før naboene i Sentralgata sendte brev til faren vår med oppfordring om å sende oss på barnehjem.
Deres begrunnelse var at det var ikke noen god løsning at vi vokste opp hos bestemoren vår. Hun var nesten døv, og dermed mente brevskriverne at vi ikke ville lære oss å snakke.
Men hos far møtte de ei stengt dør. Han var ikke interessert i at barna hans skulle vokse opp i et barnehjem. Dette var i 1920-årene og etter det vi i dag har hørt om barnehjem på den tiden, så må vi bare være takknemlig for at han ikke etterkom disse oppfordringene.
Imidlertid hadde far truffet en dame fra Skienskanten. Hun hadde et barn fra tidligere, og nå valgte de å slå sine ”pjalter i hop”. Dermed flyttet vi på oss.
Nå påtok hun seg en  ganske så stor byrde ved å overta oss tre smårollingene. De giftet seg og vi begynte å kalle henne for mamma. Hennes datter var tre år eldre enn oss, og når sant skal sies så ble nok hun tilgodesett på en helt annen måte enn det vi gjorde. På oss vanket det for å si det på godt norsk ”mer juling enn mat”.

Barndommen var traumatisk

Far seilte i utenriksfart, som førstestyrmann på en båt som het ”Bruse”. Hver gang far var hjemme klaget hun over hvor umulige vi var i forhold til hennes datter.
Denne forskjellsbehandlingen gjorde sitt til at vi hadde en ganske traumatisk oppvekst hvor juling var en del av oppfostringen. Når vi fikk juling brukte stemoren vår alltid et belte, og passet på at beltespennen rammet oss. Noe min søster, fortsatt den dag i dag, har merker etter på kroppen. I dag hadde dette blitt sett på som barnemishandling og stemoren ville bli tiltalt. Jeg var fire år på denne tiden, og hadde ikke noe jeg skulle sagt. Vi flyttet fra sted til sted. Bare innen Skien bodde vi tre forskjellige steder, så det ble en rotløs barndom.
Jeg fikk også en halvbror mens vi bodde i Skien. Han fikk navnet Ole Torlolf Brekke, samme navn som min far. Far ville gjerne at han skulle fått navnet Bjørn Bruse Brekke, oppkalt etter skipet far jobbet på, men det lot seg sannsynligvis ikke gjennomføre. Stemor ville at sønnen skulle ha navnet Ole Torolf, og slik ble det.
I 1933 ble D/S Bruse I” solgt. Far hadde nå avansert til kaptein og var om bord i ”D/S Bruse II”, eid av Fred Olsen &Co. På denne tiden hadde vi flyttet til Oslo, og jeg fortsatte skolegangen min der. Senere begynte jeg også på gymnaset.
Da Tyskland okkuperte Norge 9. april 1940 var det mange av oss ungdommer som gjerne ville stille opp for å kjempe mot det nazistiske regimet. Men ingen av oss hadde noen erfaring fra slikt arbeide. Og vi visste lite om hvilke ressurser okkupantene rådde over. Det var svært usikre tider, og hjemme hørte vi titt og ofte om norske skip som var torpedert.

En uhyggelig beskjed

Den  23. november 1940 gikk ”Bruse II” under fars kommando i konvoi SC 11. De gikk med plank fra Sydney til Ipswich. Det var et elendig vær og utover natten øket det på til full storm og høy sjø. Dermed måtte konvoien endre posisjon, og flere av båtene mistet kontakten med hverandre. De ble oppdaget av den tyske ubåten U-100, under kommando av kaptein  KL. Joachim Schepke. Den fikk inn en fulltreffer med en torpedo som rammet i kjelerommet. Far var sammen med fire andre av mannskapet oppe på brua, og han forsøkte å sende ut nødsignaler til eskortefartøyene, men radiosenderen var ødelagt.
Imidlertid klarte de å få sendt opp nødraketter slik at den kanadiske destroyeren ”Skeena” kom til unnsetning. Men i det fryktelige været var det lite den kunne gjøre. I alt 16 av mannskapet mistet livet.
Bruse II”Bruse II”  (Bildet) brakk på midten, men på grunn av trelasten om bord holdt den ene halvparten seg flytende, og i alt 6 av mannskapet reddet seg der. Med felles anstrengelser klarte de å bygge seg en flåte, kom seg om bord på denne og drev rundt i den frådende sjøen. Utpå formiddagen klarte de å komme seg om bord i destroyeren. Åtte av skipene i konvoien ble senket denne natten.
Den 27. november i 1940 fikk vi den uhyggelige beskjeden om at båten var blitt torpedert. (Far overlevde torpederingen. Han tjenestegjorde i 42 år om bord på Fred Olsens skip og han døde i 1990.)
Vi fikk greie på at båten var torpedert i Nord-Atlanteren i en konvoi på 34 skip. Da stoppet hyretrekket, noe som igjen medførte at jeg måtte slutte på gymnaset og ut i jobb. Jeg begynte hos Haraldssøn A/S i Oslo på 40 kroner i uka.  Senere steg lønnen til 50 kroner uka. Men det ble ikke stort igjen av dette, for jeg betalte 40 kroner uka hjemme for å bidra til familiens underhold.
Stemoren min tok seg også en jobb etter hvert. Jeg visste ikke hvor hun jobbet, men fikk senere greie på det. Blant annet opprettet hun nært vennskap med okkupantene. Vi bodde den gang på Sagene, nærmere bestemt oppe ved Bjølsenparken. Her var det fullt av tyske soldater som hadde okkupert Bjølsen skole og den vakre Bjølsenparken.
Stemoren min og hennes datter ble stadig sett i følge med de tyske soldatene, noe som gjorde meg inderlig sint. Ikke minst når vi visste at pappa var torpedert. På denne tiden skulle jeg stå til konfirmasjon, og jeg fortalte presten om hvordan det var hjemme hos oss. Han synes det var forferdelig det som skjedde rundt meg. Men det var lite han kunne gjøre, foruten å vise meg respekt og medfølelse.
Jeg ble konfirmert i Sagene kirke i Oslo, mens krigen raster som verst. Far hadde lovet meg et armbåndsur i konfirmasjonsgave, men både far og uret snudde midt i Nordsjøen den 9. april 1940 etter oppfordring fra de allierte. Sannsynligvis gikk uret ned med skuta i november 1940.
Vi hadde ingen gjester til konfirmasjonen, men en av mine fettere fra Tvedestrand som nettopp hadde fullført Treiders Handelsskole in Oslo, kom uventet på besøk, og han ga meg fem kroner som konfirmasjonsgave.
Fem kroner var jo på den tiden nærmest en halv dagslønn for en ung kontorist, som min fetter Olav hadde blitt. Jeg var selvfølgelig både overasket og takknemlig.

”Onkel Reidar” kapret meg til kurer

Stemoren min hadde en bror - Reidar Knutsen. Han var en glødende kommunist. Men så lenge Russland og Tyskland hadde en overenskomst om delingen av Polen, en ikke-angrepspakt, så gjorde ikke kommunistene noe. Men straks Hitler erklærte Russland krig, så kom kommunistene for fullt på banen. Onkelen min, og en Davidsen, startet opp med en sabotasjegruppe mot nazistene. De var aktive med å sprenge tyske anlegg, blant annet et stort tysk matvarelager på Kampen.
Reidar som gikk under dekknavnet ”Karsten”, spurte meg en dag om jeg ville være med på å gjøre en jobb for dem. Dette var noe som tiltalte meg og jeg svarte med en gang JA! Jeg synes det var veldig greit å være med på å jobbe mot nazistene. Ikke minst på grunn av det som skjedde hjemme, med en stemor som var vennlig innstilt overfor fienden. (Arnstein 16 årbildet er Arnstein 16 år gammel og på vei til fagerstrand med Nesoddenbåten. )
Det var i første omgang jobb som ”postkurer”. Reidars gruppe var livredde for å bli avlyttet på telefonen. Derfor trengte de noen ”vandrende mobiltelefoner”. Nå ble en av mine oppgaver å reise mellom Oslo og Drammen for å formidle beskjeder og papirer. Da var jeg 17 1/2 år gammel.
Gruppen i Drammen drev ikke med sprengning, men de fotograferte og overvåket skipstrafikken, og rapporterte hvilke skip som gikk ut og inn av Drammensfjorden og havnene i området. Dette skulle rapporteres videre til Oslo-gruppen. Disse papirene og fotografiene brakte jeg videre til Reidar. Jeg kalte ham onkel Reidar. Jeg kan ikke huske navnet på stedet jeg hentet rapportene. Alt foregikk i den største hemmelighet. Jeg skulle høre minst mulig og vite minst mulig. Derfor ante jeg ikke noe om det som lå i konvoluttene.

Feiret julaften på en benk i parken

Da jeg kom hjem på ettermiddagen julaften 1942 ble jeg storlig forskrekket. Inne i stua sto det en tysk offiser som stemoren min hadde invitert med seg hjem. Jeg spurte henne, vel nærmest himmelfallen, om hva denne karen hadde her å gjøre?
- Jo, han skulle tilbringe julaften sammen med oss, var det kontante svaret jeg fikk.
- Ja da har ikke jeg noe mer her å gjøre, repliserte jeg, og strøk på dør.
Dermed endte det med at jeg gikk ute hele julenatten. Det var blendet overalt på denne tiden, så det var ingen hyggelig julefeiring for meg. Jeg hørte noen som sang julesanger, men det var ingen å se. Til slutt havnet jeg på en benk nede i Skarpsnoparken, og der ”feiret” jeg julekvelden 1942. På dette tidspunktet visste vi ikke noe om hvordan det var gått med faren min, og jeg synes det var et hån mot ham å invitere hjem en representant for de som hadde torpedert ham.

Utskrives til arbeidstjeneste

En av jobbene man fikk i ArbeidstjenestenI 1942 hadde det nye regimet startet en større aksjon for å skrive ut norsk ungdom til arbeidstjeneste. Nå fikk dette opplegget en svært så blandet mottakelse, og mange av de som fikk denne innkallelsen, stakk rett og slett til skogs, eller lot være å møte opp.
De første parolene fra Hjemmefronten var uklare, og beskrev stort sett hvilket arbeid som kunne godtas, og hvilket man skulle taavstand fra. (Bildet viser en av jobbene man fikk i Arbeidstjenesten)
I april 1943 kom utskrivningen av arbeidskraft i gang for fullt, og man innså fort hva dette kunne resultere i. I verste fall militærtjeneste under tysk kommando. Nå kom parolene som oppfordret til boikott:
" Ingen møter fram hva enten det gjelder innkallelse til arbeidskontor, avreisested eller arbeidsplass. Ingen må lenger melde seg til noen slags registrering."
Parole fra Hjemmefronten. 13.04.43

I begynnelsen av 1943 ble denne aksjonen mer målrettet, og jeg mottok innkallelse til Arbeidstjenesten.
I innkallelsen sto det at det ville medføre straff dersom man ikke møtte opp.
Når det gjelder den nazifiserte ”Arbeidstjenesten” (AT) vet vi i ettertid at faren for at de innrullerte ungdommene ville bli mobilisert til tjeneste i SS eller Wehrmacht og settes inn i kampen på Østfronten, var så stor at Oslogjengen med Gunnar Sønsteby (”Kjakan”) sprengte hele Akersgata 55 (Arbeidskontorene) og tilintetgjorde dermed hele kartoteket over alle disse ungdommene. Dermed sto NS rådløse i tiden som fulgte med hensyn til eventuell innrullering i det militære.
Jeg ville ikke på noen som helst måte stille meg til disposisjon for tyskerne, og planla å flykte over grensen til Sverige så raskt som mulig. Jeg hadde nå også fått vite at pappa hadde overlevd torpederingen og at han befant seg i London, hvor han jobbet for Nortraship. Dermed øynet jeg en mulighet til å komme meg over til England, via Sverige.
Jeg tok en prat med onkel Reidar. Han hadde tydeligvis planer klare for en slik flukt, og etter en kort tid mottok jeg et kart over en fluktrute jeg kunne benytte. Dette var en rute som gikk i Kongsvinger-traktene, og det var en spesiell gård hvor jeg kunne henvende meg for å få hjelp.
Jeg fikk laget et slags kart på rispapir. Dette kunne jeg spise opp i tilfelle jeg ble tatt.
De som bodde i nærheten av grensen måtte ha grensesonebevis, men det klarte vi ikke å skaffe til veie, så vi la i vei uten dette papiret. Jeg hadde alliert meg med en god kamerat. Jeg leverte en lapp på jobben, til en som jeg stolte på. På denne hadde jeg skrevet en beskjed til stemoren min om at jeg hadde dratt for å møte faren min.
Han som mottok lappen hadde imidlertid levert den på hennes arbeidsplass som var den tyske hærens klesdepot i Oslo.  Her hadde hun fått jobb via sine tyske bekjentskaper.
Kameraten min – Rolf – og jeg dro nordover så langt som vi kunne komme med bussen, og oppsøkte folkene på gården vi hadde fått oppgitt.
Her ble vi hjulpet videre av to karer. De stilte opp med hver sin sparkstøting, og på godt vinterføre bar det i vei innover i skogstraktene.
Rett som det var hørte vi at en bil nærmet seg, og da var det om å gjøre å komme seg i skjul så raskt som mulig – som regel over nærmeste brøytekant. Heldigvis gikk det greit hver gang.

Arrestert på ”målstreken”

Det begynte å mørkne, og etter en tid måtte de to ledsagerne våre slippe oss videre på egenhånd. Det var bitende kaldt, og i mørket stavret vi oss framover i den retningen de hadde pekt ut. Det var bare noen få kilometer igjen til svenskegrensen.
Plutselig dukket det opp to hirdmenn rett bak oss. De skrek til oss at vi skulle stoppe øyeblikkelig. Med skyteklare pistoler hadde de full kontroll på oss, og vi hadde ingen mulighet til å slippe unna.
De hadde muligens fulgt sporene etter oss, og de tilhørte ganske sikkert grensepolitiet. Det var en frustrerende opplevelse å bli arrestert så nære friheten. Vi hadde vært så nær ved å lykkes, og så ble vi altså tatt omtrent i det vi skulle krysse grensa! Det var bittert.
I stedet for å komme i sikkerhet i Sverige, ble vi nå fraktet til Gjøner skogbrukskontor. Den ene  hirdmannen tok en telefon, og tilkalte lensmann Dahl fra Kongsvinger politistasjon. Han sørget for at vi ble transportert videre til Kongsvinger fengsel og plassert i hver vår celle. Heldigvis klarte jeg å skjule kartet jeg hadde fått av Reidar, og jeg spiste det opp i løpet av natta, slik at de ikke hadde noe bevis i form av papirer jeg hadde på meg. Dessuten kunne det være et kart som avslørte en av de rutene som grenselosene benyttet. Og da ville andre komme ille ut. Jeg fikk etter krigen høre at lensmann Dahl fra Kongsvinger fikk en landsvikdom på 2 års fengsel fordi han hadde angitt norske flyktninger til de tyske okkupantene.

Den 20. februar 1943 ble vi under bevoktning transportert videre til jernbanestasjonen i Kongsvinger. Her var det to tyske Wehrmachtsoldater som overtok vaktholdet av oss, og sørget for at vi ble transportert inn til Oslo. På Østbanen sto ”Svartemarja” klar til å frakte oss videre til fengselet i Åkerbergveien. Der ble Rolf og jeg satt i hver vår celle, og etter det så jeg ikke noe mer til ham.
Fra cellevinduet kunne jeg se ned på Grønland kirke, og der kunne jeg følge med klokka i kirketårnet. Alt var nemlig tatt fra oss av verdisaker, bortsett fra klærne.

Fem mann plassert i ei enecelle

To dager senere befant jeg meg i det beryktede Møllergata 19. Her ble jeg stående med hendene opp i en korridor i nærmere to timer, sammen med seks - syv andre som var arrestert. Vi måtte stå med ansiktet inn mot veggen. Det var hardt å stå i samme stilling med hendene over hodet.
Senere ble jeg plassert i en celle sammen med fire andre i D-avdelingen. Nå satt vi altså fem mann på en enmannscelle. Dermed måtte vi finne på noe for at vi ikke skulle stivne helt til. Så vi begynte å gå to mann diagonalt over gulvet, mens de tre andre satt rolig. Og slik byttet vi på med et kvarter i hver pulje.
Vi hadde også et eget meldingssystem oss fangene mellom. Det gikk noen jernstenger gjennom veggene, og når vi knakket på dem så kunne vi bruke dette som en slags telegraf. På den måten klarte vi utrolig nok å utveksle en del informasjon.
Ute i luftegården var vi omgitt av vakter, slik at vi ikke hadde noen mulighet til å snakke sammen.
Det var ingen tvil om at de ville beholde meg, for jeg ble innrullert med fangenummer 6950.
 En dag ble det sendt en ny fange inn. Han hadde vært til forhør på Victoria Terrasse, og under forhøret hadde de gått nokså hardt fram, og skutt av ham halve øret. Det tegnet ikke spesielt godt for framtiden, og jeg gjorde meg opp mange tanker om hvordan det ville gå når jeg skulle forhøres av de samme folkene.

Det strammer seg til

Jeg ble utsatt for to Gestapo-forhør. Det første foregikk i en villa øverst i Kirkeveien. Her var det to tyske offiserer som presenterte en ferdigskrevet tilståelse for meg. Det var bare å undertegne hevdet de. Jeg så over hva de hadde skrevet, og fant ut at de ville tiltale meg for kurervirksomhet. Dermed ville de uten tvil gå videre i forhøret for å få meg til å røpe navn og adresser på de andre i gruppen.
Jeg valgte å spille uskyldig og forklarte at jeg ikke var noen kurer mellom Norge og Sverige, men prøvde å forklare at jeg iblant tok noen turer i de traktene hvor de hadde arrestert meg. Men denne gangen hadde jeg forvillet meg bort i mørket, og kommet for langt mot svenskegrensen.
Utrolig nok så slo de seg til ro med denne forklaringen, og jeg ble sendt tilbake til Møllergata 19 igjen.

Ble slått med gummibatonger

Viktoria TerrasseDet neste forhøret skulle imidlertid bli verre. Denne gangen ble jeg sendt til Victoria Terrasse. (Bildet) Igjen kom forhørsfolkene fram med det samme arket. Og igjen nektet jeg å skrive under. Dermed startet de med hardere metoder, og nå ble jeg slått med gummibatonger så blodet rant.
De slo på begge sider av hodet og jeg vet ikke om jeg til slutt skrev under, eller hva jeg gjorde. For etter hvert som de slo så ble jeg helt i ørska og besvimte vel nærmest. Jeg kjente smertene hele tiden, så jeg kan ikke ha vært helt borte. Men jeg unngikk at de løsnet skudd, og ble sendt tilbake til cella igjen.
Før de sendte meg tilbake tok de skjorta mi, og erstattet den med ei brungrå fangeskjorte. I ettertid fortalte min søster Else at de hadde mottatt et følgebrev om at det var kommet en pakke til dem på postkontoret.
Da de hentet pakken og åpnet den fikk de til sin store forskrekkelse se at der lå det ei blodig skjorte som tilhørte meg. Dette var mest sannsynlig en psykisk tortur som nazistene rettet mot familien min. Søsteren min ble ganske så fortvilet og var helt sikker på at jeg var død.

Til Grini og fangenr. 4217

Den 23. februar 1943 ble jeg overført til Grini. Etter de vanlige ”velkomstseremoniene” ble jeg dyttet inn gjennom porten og anvist plass i ei brakke. Nå hadde jeg fått nytt fangenummer. Denne gang var det 4217.
Det gikk ikke så lange tiden før jeg ble innkalt til et ”forhør” – ikke av nazistene, men av kjente personer blant fangene. Det var de velkjente skihopperne Birger og Sigmund Ruud, Thomas Chr. Wyller (Han ble etter krigen professor i statsvitenskap ved Universitetet i Oslo) og Johan Haanes, mangeårig norgesmester i tennis - for å nevne noen. De spurte meg ut om alt mellom himmel og jord. Hvem jeg hadde vært i kontakt med, om familien min osv.
De forsikret meg om at dette ”forhøret” ikke ville få noen følger for meg, men de måtte ha greie på forskjellige ting.
Mange år senere fortalte Wyller meg at den egentlige grunnen var at de ville forsikre seg om at dersom jeg hadde hatt kontakt med en gruppe, eller personer som var i faresonen, så ville de forsøke å kontakte disse slik at de kunne komme seg ut av landet. For selv om vi var innesperret bak piggtråd på Grini, så fungerte likevel meldingstjenesten mellom leiren og de som var utenfor. Kontaktapparatet fungerte på en utmerket måte, og motstandskampen fortsatte for fullt.
GriniNår det gjelder Wyller så pleide han hver morgen å snike seg over leirplassen rundt 6-tiden på morgenen med en ferdig ”informasjonspakke”.  Fra en av de øverste etasjene i en av bygningene ble det heist ned et snøre med en fiskekrok. I snøret hang det som regel en i”pakke” med nformasjon fra de som satt innenfor, og nå ble denne utvekslet med informasjonspakken utenfra.
Informasjonene som gruppen fikk under ”forhørene” av oss andre fangene ble fraktet ut av Grini ved hjelp av de lastebilene som brakte mat og andre forsyninger til og fra Grini. Ifølge Wyller kunne det for eksempel være en fiskekasse med dobbel bunn som ble brukt som postkasse. Ved hjelp av denne ble det sendt ut brev til motstandsbevegelsen utenfor Grini. Og de sørget for å distribuere beskjedene videre til dem det gjaldt. (Bildet viser oppstilling på Grini)

På Grini fikk fangene gamle gardeuniformer hvor det var fjernet alt av distinksjoner og striper. Men jeg fikk ikke noen slik uniform. Da begynte jeg å tenke litt videre. Jeg hadde hørt rykter om at de som ble henrettet på Grini måtte ta av seg uniformen og iføre seg sine sivile klær før de ble henrettet. Enten på Grini eller Trandum. Onkel Reidar ble for øvrig funnet i en massegrav på Trandum etter krigen.
Han ble tatt i en sabotasjeaksjon og satt i en av cellene på Victoria Terrasse. Han forsøkte å rømme ved at han kastet en potetsekk på en av de tyske vaktene. Men han var uheldig, og fløy omtrent rett i armene på SS-Oberscharführer Heinrich Fehlis, som skjøt ham rett ned. Familien hans fikk ikke vite noe om hva som hadde skjedd før etter krigen

130 fanger sendes til Tyskland

Jeg var 18 år gammel og fysisk sterk, og det er nok uten tvil noe av grunnen til at jeg klarte meg under fangenskapet. Vinterstid hadde jeg drevet med fysisk trening blant annet skihopping. Men den 17. mars 1943 ble jeg sammen med 130 andre fanger tatt  ut til tysklandstransport. Det var 130 fanger i transporten, og vi skulle sendes av gårde med fangeskipet ”Donau”.
Vi ble plassert i lastebiler med presenning over, godt voktet av tyske soldater med gevær. Ombord i Donau fikk vi utlevert ei halv danskepølse og et brød hver. Det skulle være nisten vår underveis.
Ombord ble vi henvist helt forut, nede i piggen. Der var det spredt utover en del halm, som skulle tjene som liggeunderlag. Dessuten var det satt opp noen køyer i tre etasjer. Vi yngste samlet oss sammen i en krok, og var egentlig ganske så optimistiske, selv om situasjon ikke akkurat var så lystelig. Men vi mente at tyskerne nå var slått på retrett i Stalingrad, og enden på krigen måtte jo nærme seg raskt. Tyskerne var jo nødt til å tape, og vi ville sikkert komme hjem igjen til jul. Trodde vi.
Dermed satte vi i gang med å dikte et vers til en melodi som de kjente Tjuagutta fra Bergen hadde på sitt repertoar:

Her ser du Grinigutta – gutta med godt humør
Sorgen i lomma putta – synger nå som før
Optimistisk må du være – det får du jaggu lære
Ta deg en time hos oss.
Her er allting klart – for en liten Tysklandsfart
Bare bli med og start.

Vi sang den gang etter gang og holdt på den måten humøret oppe.

Rykter om alliert angrep

Det ble etter hvert både kvalmt og varmt nede i rommet under dekk, og ventetiden ble ekstra lang fordi vi måtte vente ganske lenge ved utløpet av Oslofjorden. Det gikk rykter om at allierte stridskrefter lå lenger ute og ventet på å angripe oss. Derfor ble vi liggende inntil vi fikk eskorte fra tyske krigsskip. Heldigvis fikk vi lov til å komme opp på dekket for å gå på do. Doene var primitive innretninger langs rekka.
Vi var selvfølgelig spente på hvor vi ville havne, men vi hadde en anelse om at det kunne være Sachsenhausen i nærheten av Berlin. Leiren i Oranienburg var allerede kjent på grunn av en bok som hadde utkommet noen år tidligere. Dette diskuterte vi oss imellom, mens Donau hevet seg opp og ned i dønningene.
Vi fikk også komme opp på dekket da vi gikk inn i Storebælt. På den ene siden hadde vi det opplyste Sverige, på den andre siden det mørklagte Danmark. De tyske soldatene som passet på oss, oppførte seg helt korrekt, og vi kunne faktisk prate med dem på en normal måte, uten at de gjengjeldte med skrik og skrål.

Tonen skjerpes kraftig

Skipet la til kai i Stettin, og derfra gikk ferden videre med tog, ikke kuvogner, men noen riktig eldgamle jernbanevogner. Vi måtte gå inn til hver kupe på siden av vognen. Vi ble stappet inn så mange som mulig, og med en tysk soldat til å passe på hver kupe.
For første gang ble det også kommandert oppstilling fem og fem. De som hadde voktet oss om bord på Donau var Wehrmachtsoldater. Folkene som tok imot oss nå, var av et helt annet kaliber. De hadde med seg aggressive schæferhunder som virket veldig truende på oss. Og det hele utviklet seg til en svært  dramatisk stemning
Omsider kom toget i bevegelse og kursen ble satt sydover. Vi måtte stadig gjøre stopp for å vente på sidespor en time eller to, mens ordinære rutetog, og transporttog fikk forkjørsrett. I ”vårt tog” var vi ikke andre passasjerer enn oss 130 mann, pluss våre voktere. Transporten gikk ganske så langsomt. Det var ikke toaletter på toget, og vi fikk lov til å komme ut for å gjøre vårt fornødne under streng bevoktning.  

Ankomst Sachsenhausen

Og ganske riktig: Toget stoppet på jernbanestasjonen i Oranienburg, hvor vi ble kommandert ut og måtte marsjere opp til leiren for oppstilling. Det var seint på kvelden da vi endelig kom fram. Vi hadde tidligere hørt at dette var en arbeidsleir, og egentlig en bra leir. Men det skulle raskt vise seg å være helt annerledes.
Nå måtte vi i første omgang stille opp utenfor porten for å bli telt opp. Deretter var det å marsjere inn gjennom porten hvor slagordet ”Arbeit macht frei” grinte ironisk mot oss. Ny opptelling så fort vi var kommet innenfor. Nå hadde vi kommet til en ny kommando, og derfor måtte både de som avleverte oss, og de som tok imot oss, telle oss opp.
Dette med at antallet skulle stemme var noe som nesten var en mani for soldatene.
Det som slo meg ved ankomsten var at appellplassen var  opplyst av  kraftige lys, og det var skrevet slagord på brakkene rundt om.
Med store gotiske bokstaver kunne vi lese:  ”Det går en vei til frihet…., også videre.
Det var litt av sjokk å se alle brakkene som lå i en halvsirkel.

Arnstein Brekke tilbake i Sachsenhausen igjen. Denne gangen som tidsvitne for en norsk skoleklasse
På bildet er Arnstein tilbake i Sachsenhausen igjen. Denne gang som tidsvitne for en norsk skoleklasse

Vi ble i første omgang sendt inn i ei brakke for å bli dusjet. Jeg glemmer det aldri.  Det var ganske sikkert en SS-mann som moret seg kostelig på vår bekostning med å skru på vekselvis iskaldt og glovarmt vann. At mange av oss kunne ta skade av dette i nattekulda brydde han seg ikke det minste om.
Deretter ble vi sendt videre til et annet rom hvor det satt fanger som var utrustet med barbermaskiner. Deres oppgave var å barbere av oss alt av hår på hodet og nedentil, før vi ble ”innsatt” med ei slags rensevæske som sved noe aldeles forferdelig. Da vi omsider ble tildelt fangeklærne var vi et underlig syn. Vi fikk ikke strømper, men trekanta fotkluter som vi skulle vikle rundt beina på en bestemt måte.
Skoene var en slags trebunner med en reim av slags stoff som skulle holde de på plass på foten. Vi fikk en ganske tynn underbukse og undertrøye, ei fangedrakt og kalott til å ha på hodet. Det måtte jo bli et komisk syn når vi sto der. Noen med altfor små drakter, mens andre hadde fått utlevert drakter som var altfor store. 
Da vi ble innkvartert i ”ankomstbrakka” fikk vi byttet med hverandre, slik at utstyret passet bedre.

Havnet i den fryktede ”Schuhlaufen”

I Sachsenhausen fikk jeg fangenummer 63023, og dette måtte males på fangedrakta sammen med en rød vinkel på venstre side av brystet og på venstre side av buksa.
De første dagene gikk med til å drille oss og lære alle de tyske kommandoordene. Spesielt var de nøye med at vi skulle ta av oss lua og hilse hver gang vi gikk forbi en tysker i uniform. Og det gjaldt både for menige og offiserer. Det var en grundig opplæring vi fikk  før vi ble sendt videre til blokk 3.
 Vi skulle bli tildelt en arbeidskommando. Jeg var ung og sprek og derfor ble jeg satt opp i den fryktede ”Schuhlaufen”.
En av mine gode venner – Tørres Tendeland – ble også satt opp i denne kommandoen, men han ble sendt tilbake til brakka igjen fordi han hadde for store føtter.
Jeg hadde nr 42 i sko, og de målte bare lengden på foten, og deretter fikk du slengt til deg støvler med påmalt nummer. Og det var slett ikke alltid de passet overens med foten.
Deretter gjaldt det  å legge fotklutene riktig slik at de ikke klumpet seg når vi marsjerte. Første dagen fikk jeg ganske kraftig gnagsår på grunn av at fotkluten hadde kommet ut av stilling. Heldigvis var det en av de andre på brakka vår som hadde klart å smugle med seg noen legemidler som hjalp meg over den verste kneiken. Blant annet sårpulver og plaster.
Neste dag måtte jeg fortsette å gå, og slik fortsatte det i mange dager framover. Heldigvis grodde gnagsåret mitt veldig raskt.
Vi måtte gå rundt en bane på forskjellig underlag; stein, grus, asfalt, vann, osv. for å teste militærstøvler for nazistene. Hensikten med marsjen var å måle slitasjen på støvlene. Hele dagen måtte vi gå rundt banen, rundt 45 kilometer hver dag. Vi skulle gå minimum 50 runder, og i den ene enden - ved sykebrakkene - sto det en slags ”postkasse”. En av fangene i gruppen hadde fått i oppdrag å legge en lapp oppi denne hver gang vi passerte. Da vi avsluttet for dagen skulle det ikke være mindre enn 50 lapper oppi kassen.
Hver dag måtte vi stå opp klokken fire og stille på appell en halv time seinere. Klokken fem  skulle vi  gå til arbeidskommandoen vår.  Sammen med oss, gikk også en egen straffekolonne. De fleste av disse måtte som straff for en eller annen forseelse, bære en sandsekk på ryggen mens de gikk skotestbanen.

Jeg var en fare for det tyske riket og det tyske folk

I den perioden jeg gikk skotestbanen ble jeg også kalt inn til den ”politiske avdelingen” i leiren. Der var det en nordmann som jobbet. Der fikk jeg utdelt en domslutning, som var trykket på et lyserødt papir. Av teksten framgikk det at jeg var en fare for det tyske riket og det tyske folk. Derfor skulle jeg sitte som fange på ubestemt tid. Det samme som forvaring i dag.
De som kom ned til tukthusene i Tyskland fikk som regel fra tre år og oppover, mens konsentrasjonsleirfangene fikk forvaringsdom, altså skulle sitte på ubestemt tid.
I ettertid har jeg angret på at jeg ikke tok vare på dette papiret, men da krigen var over var det om å gjøre å kvitte seg med disse papirene, og derfor rev jeg dem i filler. Ville ikke ha noe som minnet meg om fangeoppholdet mitt.

En av arbeidskommandoene i Sachsenhausen
Bildet viser en av arbeidskommandoene i Sachsenhausen

Noen dager senere ble jeg kalt inn til kontoret for arbeidstjeneste, og fikk tildelt en ny arbeidskommando. Nå skulle jeg til ”Hauptzeugamt Waffen SS” (Hoveddepot for Waffen SS). Det var altså et stort depot for krigsmateriell som lå et godt stykke utenfor leiren, inne i en skog. Kunne vel være ca 25 minutter å gå. Og vi gikk rundt 500 mann hver dag, godt passet på av bevæpnete vakter på begge sider av kolonnen. Like ved denne arbeidskommandoen var også depotet for kjøretøyer. (Kraftfahrzeugdepot Wald) Rundt begge disse arbeidsplassene var det ikke noe gjerde. Men dersom noen hadde planer om å rømme, kom de fort på andre tanker. For området var godt utrustet med vakttårn, (Postenkette) hvor vaktene hadde fullstendig oversikt over hele området. Og de hadde ordre om å skyte dersom en fange beveget seg bort fra de godkjente områdene.
Hver morgen måtte vi ved ankomst arbeidskommandoen stille opp fem og fem for å bli fordelt rundt i de forskjellige arbeidsbrakkene. Disse brakkene var plassert slik at de var vanskelig å oppdage fra luften. Furukronene dekket det meste av takene, som for øvrig var malt i en grønn farge, lik furubar.

Kom i skade for å gjespe

En dag da vi sto på oppstilling kom jeg i skade for å gjespe. Dette ble oppdaget av en av vaktene, og dermed fikk jeg en overhaling jeg aldri glemmer: ”Lukk igjen den fordømte og bedritne brødluka di med en gang, din drittsekk”. Han hadde et vokabular som sendte kalde strømmer gjennom kroppen på oss. Jeg skvatt til og klappet igjen munnen øyeblikkelig.
Vi var noen få nordmenn i denne kommandoen,  blant annet Magne Andeberg og Jens Westli.
Det var nok av oppgaver å ta fatt på. Vi fikk i oppdrag å sørge for at alt av krigsmateriell som var i utpekte brakker skulle fungere. Det var et jernbanespor direkte inn i depotet. Og når toget kom fullastet med krigsmateriell direkte fra fabrikkene, så var det vår oppgave å tømme disse, og transportere materiellet til de brakkene hvor det hørte hjemme. Dette arbeidet gikk langt fra stillferdig for seg. Vi ble brølt og kjeftet på hele tiden, og allting skulle gå så fort. I depotet tror jeg vi hadde alt som trengtes til krigførsel – fra knappenåler til tanks.
Magne oppdaget en SS-kantine hvor det var en oberscharfuhrer Müller som hadde ansvaret.  Denne Müller hadde tidligere blitt skadet i krigen, og han hadde havnet der som en vakt. Han var en forholdsvis grei kar som vi kunne prate med.

En forståelsesfull SS-vakt

Magne oppdaget at det sto en søppelkasse utenfor denne SS-kantinen. Oppi der lå det en hel del avgnagde bein. Dette var noe som vi kunne gjøre oss nytte av. Vi fikk tak i en hammer og fant en flat stein og knuste beina til nærmest pulver. Og deretter spiste vi opp alt sammen. Det var et veldig godt tillegg til den magre leirkosten. (Jeg gikk ned ca 20 kilo det første året. Tror nok at jeg mistet mye av kroppsfettet under skomarsjen. Jeg var da nede i rundt 47 kilo.)
Det var en del villkaniner i det skogsområdet som omga arbeidsplassen vår. Ukrainerne gravde noen meterdype grøfter slik at kaninungene ramlet nedi dem, uten mulighet til å komme opp igjen. Dette var verdifullt mattilskudd for dem, og jeg så med egne øyne at de flådde kaninene og spiste dem rå.
Etter hvert fikk vi de såkalte ”kleinpakete”. Det var konvolutter som kunne veie opptil 100 gram, og inni disse hadde familiene våre lagt havregryn etc. Jeg fikk aldri noen slike pakker, for situasjonen hjemme var ikke spesielt god, fordi stemoren min fortsatt pleide kontakt med okkupantene hjemme i Norge.
Magne fikk engang en konvolutt med litt ertemel. Da fikk vi lov til å bruke en ovn som var installert på kontoret hos Müller. Dermed klarte vi å koke litt ertesuppe midt på dagen. I desember 1943 fikk jeg til min store glede den første ”svenskepakken”.)
Allerede  sommeren 1943 kom de første Røde-Kors-pakkene inn i leiren til ”norskebrakkene”. Men de måtte være adressert til en person ved navn. Etter hvert fikk flere og flere adresserte RK-pakker, men så i slutten av året sendte Røde Kors så mange uadresserte pakker, slik at hver nordmann fikk hver sin pakke. De inneholdt næringsrik kost – og jeg og mine arbeidskamerater i ”Hauptzeugamt Waffen SS sluttet med å knuse bein som ”føde”.
Jeg tror de fleste nordmenn delte med en eller annen ”bekjent” i leiren, eller ga bort den ”vanlige” suppa til en eller annen, som oftest en sulten ukrainer.
Jeg hadde en ”jobb” som resulterte i at jeg av og til kunne få en rift i jakka eller buksa. Jeg ble imidlertid kjent med en ung russer på samme kommando som jeg, og det viste seg at han var villig til å reparere eventuelle riftskader på ”uniformen” min. Han var veldig nøye, og jeg ”honorerte” ham med noe mat fra min RK-pakke. For eksempel en halv boks hermetisk danskeflesk eller et stykke feit ost.
Jeg fikk dessverre aldri adressen hans i hjemlandet, men han kalte seg ”Riska”, som visstnok er kjælenavn for Georg på russisk.

Saboterte kajakkene til Østfronten

Vi saboterte så godt vi kunne i depotet. Det var liksom vår krigsinnsats. Jeg husker en gang det ankom to jernbanevogner med sammenleggbare kajakker. De skulle bæres inn i ei av brakkene for å monteres. Deretter skulle de videresendes til fronten i Russland. Der hvor broene var sprengt skulle kajakkene brukes av soldatene for å ta seg over de russiske elvene.
Byggesettene besto av spiler som skulle settes sammen, og disse var ikke stort tykkere enn ei fiskestang. Etterpå skulle ”kajakkhuden” strekkes over spilene.
Vi norske bestemte oss for å sabotere ved at vi knakk noen av spilene foran og bak. Når soldatene satt seg oppi, ville hele greie klappe sammen, og soldatene ville havne i vannet.
Vi hørte aldri noe om hvordan det gikk med kajakkene, og det var kanskje ikke så rart, for de blei jo sendt langt innover i Russland. Og det var langt fra Sachsenhausen til østfronten. Hadde det blitt oppdaget så hadde det vel endt med at vi hadde blitt henrettet alle sammen.
Ukrainerne drev også med sin form for sabotasje. Blant annet ”fikset” de på flammekasterne. Disse var montert på tilhengere som kunne hektes på lastebilen for og fraktes ut til fronten. Men ukrainerne demonterte hjula og fylte sand i lagrene.
Fra oss ble flammekasterne sendt med jernbanevogner, og først hengt etter lastebilene når de kom fram til Russland. Etter hva jeg har hørt senere skulle noen av flammekasterne brukes mot Sachsenhausen da krigen gikk mot sin slutt. På den måten ville naziregimet svi av hele konsentrasjonsleiren, inklusive fangene, men det ble heldigvis aldri noe av disse planene.
Vi hadde også vår egen ”gå-sakte-aksjon” og prøvde på den måten å forsinke nazistenes framgang.

Kapoen så mellom fingrene med ”tyvegodset”

Jeg hadde flere kamerater på arbeidskommandoen som tok seg av de tyske kjøretøyene. Og de fortalte om en gang de hadde mottatt et større parti polsk sprit. Denne skulle blandes ut med drivstoffet til kjøretøyene. Men det var ikke bare kjøretøyene som fikk nyte godt av denne lasten. Fangene tok også sin del, og hadde det ganske så lystelig.
Jeg fikk også tak i litt av denne spriten og var på vei over til vår del av arbeidsområdet da jeg ble stoppet av en kapo. Han forsto hva jeg hadde i flasken og ba meg bli med inn på brakka hans. Jeg tenkte med en gang at nå var helvete løs, og jeg ville ganske sikkert få en slags straff for ekspedisjonen min. Men i stedet varmet han opp vann  og  fant fram noen suketter. Dermed satt kapoen og jeg i lystig selskap, og var svært så gode venner. Det ble aldri noen reaksjon på min ”poltur”. Nå skyldes nok noe av dette at jeg var ”ein norweger”.
I tillegg fik jeg lov til å ta med meg en del av fangsten inn på min egen brakke. Det ble en ganske så trivelig kveld for oss, der vi satt rundt om i køyene og fikk tildelt noen dråper hver av den edle drikken.

Havnet på Revier 5

Tegning fra RevirJeg hadde ikke vært så mange ukene der før det brøt ut difteri epidemi på brakka vår. Sammen med 23 andre som også fikk difteri, ble jeg plassert i sykebrakke R5 - ”Revier fem”.  (Tegningen) Denne brakka ble revet etter krigen, og eksisterer ikke lenger. Den lå like nedenfor der som patalogien ligger, og ble kalt for krematoriets forværelse. Navnet var ikke uten grunn, for i denne sykebrakka døde pasientene som fluer. Og Revier 5 var stedet de plasserte alle de som de ikke fikk plass til andre steder.
Det var rundt 90 % av de som var innlagt på R5 som var dysenteripasienter, mens de øvrige 10 % hadde andre smittsomme sykdommer. Tyfus, skarlagen, difteri osv. Denne brakka ble for øvrig kalt ”Krematoriets forværelse”. Å ha dysenteri på RV5 var ensbetydende med døden. I brakka var alt gjort om til sykestue, og det var bygd opp køyer i tre etasjer. Vi fikk utlevert en halmmadrass og et ullteppe. Til å spise fikk vi utdelt en liter kålrabisuppe. Vi kunne ikke ta med oss pakker inn i sykebrakka. I de ukene jeg lå der så jeg aldri noen lege, bare ”Blockälteste” og ”Stubenälteste” som begge bar grønne vinkler.
Det var et stort antall døde der og kapasiteten på de 7 vannklossettene ble fullstendig sprengt. Dermed var det duket for en virkelig oppblomstring av dysenteriepidemien. Realistisk sett var det ikke så store sjansene til noen helbredelse der. Vi lå opptil to fanger i samme seng, og dermed spredte smitten seg som ild i tørt gress. Det var riktignok plassert ut noen bøtter her og der, men hva hjalp vel det når flesteparten av pasientene led av diaré? Bøttene fløt over hele tiden.
For å avhjelpe på den prekære situasjonen ble det rigget opp tre store tønner med en kapasitet på 200 liter bak i sovesalen. Her var det lagt en planke over på toppen, og rigget opp en provisorisk trapp. Dysenteri medførte store magesmerter, og det føltes som om all livskraft ble sugd ut av deg. Dermed var det så som så med beregningen vår. Derfor rant det  nok like mye utenfor tønna, som oppi tønna. Slik ble de stående til de var dørgende fulle. Først da ble de brakt ut og erstattet med nye tønner. Jeg tror  jeg unngikk dysenteri ved at jeg aldri benyttet meg av ”drittønnene”, men jeg gikk på det ordinære klosettet, som også ble benyttet som likrom fram til kvelden, da likvogna hentet de som var døde i løpet av et døgn. Jeg kan ikke med ord kan beskrive de tilstandene som var i Revier 5.

Stubenälteste slo i hjel fangen ved siden av meg

Det var heller ikke alltid at vi klarte å komme oss ut av køya før avføringen sprutet ut til alle kanter. Det lå en forferdelig stank over hele rommet, Lopper, lus og fluer gjorde sitt til å spre både basiller og smitte med lynets hastighet.
På en eller annen måte ble vi vant til dette. Kroppen vår er et underlig instrument som kan venne seg til det meste.
Jeg lå i midtrekka og ved siden av meg lå den en fransk fange. Han var det vi kalte for muselmann, og lå og pratet noe usammenhengene som jeg ikke forsto noe som helst av. Han var tydeligvis døden nær, og det var bare skinn og bein igjen av ham.
Hver dag fikk vi bollen vår med suppe, men han klarte ikke å holde på bollen så det endte med at han sølte ut hele innholdet over seg selv og teppet sitt. Dette fikk ”Stubenälteste” se, og han handlet øyeblikkelig.
Han var en kriminell med grønn vinkel, og nå hentet han et kosteskaft som han dengte løs på franskmannen med.
Han sparte verken hodet eller kroppen på den stakkars fangen, og sakte men sikker ebbet livet ut.
Han ble regelrett slått i hjel av denne stuesjefen. Fangen lå like ved siden av meg og jeg kunne ikke gjøre noe for å forhindre at han ble myrdet på denne måten. Måtte bare hjelpeløs konstantere det hele. Den døde ble liggende et par timer før han ble hentet, og plassen hans ble straks erstattet med en ny fange.

De verste forhold som tenkes kan

Det var ikke så enkelt å ”campere” oppe i tredje køya med dysenteri. Når du måtte kvitte deg med innholdet i tarmene, rant det som regel tvers imellom før du rakk å reagere. Vi opplevde det som tyskerne kalte for ”Durchfall” eller ”Schesserei”.
Forholdene i sykebrakka var umenneskelig, og jeg så de forferdeligste ting som foregikk innenfor disse veggene.

Blant annet så jeg en fange som gikk og plukket opp de kålrabibitene som hadde kommet ut med avføringen fra de andre fangene. De hadde gått ufordøyd gjennom magene, og ut av tarmene. Denne stakkars mannen var så sulten av han tok sjansen på å spise disse bitene.
Jeg orket ikke å gå på tønnene når jeg skulle på do, så jeg ventet gjerne til utpå ettermiddagen for å gå på det ”vanlige” toalettet.

Det var helt ”normalt” at det døde rundt mellom 25 og 40 døde hver dag på Revier 5, og disse ble lagt ute på toalettet.
Resultatet var at når jeg skulle på toalettet måtte jeg rett og slett sparke lik til siden for å komme frem. Vi ble så avstumpet i følelseslivet vårt at vi ikke reagerte på disse tingene lenger.

Drakk opp Øverlands barbervann

Jeg  lå sammen med Arnulf Øverland på Revier 5. Og jeg husker at han engang hadde fått en bolle med lunkent vann for å barbere seg. Øverland lå i den nederste køya, og da han var ferdig satte han bollen med såpevann og skjeggstubber ned på gulvet. Den hadde ikke stått mange sekundene før en fange kastet seg over bollen og satte til livs hele innholdet. Såpe og skjeggstubber i skjønn forening.

Samtidig som jeg sleit med difterien fikk jeg også en kraftig ørebetennelse i det høyre øret. Dette medførte så store smerter at jeg rett og slett ønsket meg døden, sier Arnstein som også  forteller at dikteren Arnulf Øverland var en mester til å sette tankene sine ned på papiret og fra Revier 5 har han levert følgende bidrag:

Dysenteribrakke Revier fem:
Han kommer inn på skjelvende knær
han står ved ovnen og venter,
stanken er tykk, og kropp og klær

er våte av ekskrementer,
en balje ble hentet en sortbrun svamp,
den vasker de mannen med,
så går han inn til den siste kamp

og den hårde fred,
i tre etasjer er salen full,

til taket full av senger,
en sekk med halm og et teppe av ull

er alt et menneske trenger,
du hadde så mange behov min venn,
se her er din suppeskål, og dagene dem du har igjen

får du ta med tål,
han ligger og gaper gustengrå

med jordslåtte knokkelnever,
da reiser han seg opp og vil gå

og du kan se at han lever,
det var vel noe han ville ha gjort

men han sovner han kan ikke kny,
i teppet tar de og bærer han bort

og nå har de plass til en ny,
så annerledes tar livet slutt

enn alt hva du hadde ventet,
det ligger og lokker til siste minutt

med gaver du ikke har hentet,
en hage åpner underfull

det leker i gylden lind,
og eplene er av de røde gull
og nu skal du gå der inn,

du må bare sove en liten stund
du kan ikke se eller høre,

en flue kryper omkring din munn
det får den heller gjøre,
der faller løv der faller snø

og der skumrer over din strand,
og der er liten forskjell å se

på deg og den døde mann.

Fikk pakker høsten 1943

Omsider ble jeg såpass frisk at jeg kunne skrives ut fra sykestua, og ble satt på såkalt ”Schonung”.
I denne perioden ble jeg satt til å sortere innholdet av istykkerslåtte radioer som var konfiskert i de forskjellige okkuperte land. Alle delene skulle legges i bestemte kasser, for det kunne brukes om igjen.
Dette arbeidet ble gjort utendørs og vi ble plassert ved noen lange bord. Jeg var fortsatt ikke helt bra av ørebetennelsen,. Så jeg forsøkte å vende det syke øret mot sola for å få litt lindring.
Langsomt og sikkert forsvant betennelsen og da ble jeg igjen beordret til å jobbe på militærdepotet ute i skogen.
Sent i 1943 fikk jeg den første matpakken fra Røde Kors, og det hjalp på hverdagen. For det første fikk de norske fangene i seg næringsrik mat, og matvarene de ikke selv spiste, kunne de gi bort til fangevenner, eller bruke som byttemiddel. Slik sett var de norske fangene svært privilegerte.

”Beim Flucht erschossen!”

Det hendte at fanger forsøkte å flykte fra utekommandoene. Ble de tatt levende, havnet de i straffekompaniet. Alle de som var i straffekompaniet, hadde et stort sortmalt punkt bak på jakka. Disse var kandidater til galgen, og ble altså etter hvert tatt ut til henging – til ”skrekk og advarsel”.

Jeg opplevde en gang at en fange, som tilhørte min arbeidskommando, ble skutt under forsøk på flukt ut av rekken, mens vi var på marsj ut til ”Hauptzeugamt Waffen SS”.

Noen ganger da vi var på vei ”hjem” gjennom leirporten, sto det en vanlig dragkjerre like innenfor porten. På denne kjerra kunne det ligge en til to fanger som var skutt under flukt – til skrekk og advarsel. På kjerra var det spikret opp en stang med en plakat hvor det sto: ”Beim Flucht erschossen!”

Måtte overvære henging

Den aller første henging jeg var vitne til, skjedde bare ca to uker etter min ankomst til Sachsenhausen. Det ble en sjokkartet opplevelse, og jeg følte at hjertet mitt hoppet opp i halsen på meg. Ert øyeblikk fikk jeg kvelningsfornemmelser.
Det ble mange hengninger etter hvert, og vi ble tvunget til å bivåne disse under kveldsappellen.

Apellplassen i Sachsenhausen
Appellplassen i Sachsenhausen. Legg merke til slagordene på endeveggene og den vannkjølte mitraljøsen på ”verandaen” på Kommandotårnet.

En gang ble to fanger (tror det var ukrainere) hengt samtidig. De hadde stjålet en gammel militærransel, og skåret fire såler ut av denne. Sålene hadde de spikret fast under trebunnstøvlene sine for å minske klapringen av  tresålene inne på brakka.
Den ødelagte ranselen var  da hengt opp midt på tverrbjelken og på hver side av ranselen var det festet repene som de to fangene ble hengt i samtidig.
Den mest makabre hengningen jeg var vitne til, skjedde etter at fangen først hadde fått tildelt femti stokkeslag mens han var fastspent med remmer over slagbukken. To ”schläger” skiftet på å slå. Fangen var mer død enn levende da han ble ”hjulpet” opp på tverrbjelken og fikk repet lagt om halsen. Idet bjelken ble sparket vekk under ham, ropte en fange som sto på appell sammen med sine fangekamerater ordet ”gemeint” (ondskap eller nederdrektighet) så det ljomet ut over hele plassen.
Han ble øyeblikkelig plukket ut av sin gruppe, og havnet høyst sannsynlig i straffekompaniet. Etter hva jeg senere fikk høre, var det en hollender som et par uker senere havnet i galgen. Hollenderne var kjent som høye personer, og da han falt ned fra tverrbjelken med repet rundt halsen, ble han stående på bakken på tærne, og unngikk derfor selve hengningen. Straks kom en tysk offiser bort til galgen og skjøt fangen i hjel med en pistol. Jeg synes ennå jeg hører dette skuddet.
Vi ble etter hvert så avstumpet at vi nær sagt spøkte litt oss imellom når den hengte fangen sprellet i krampetrekninger noen minutter etter døden.
Vi ble jo også litt ergerlige hver gang vi så at galgen var reist når vi kom fra ”jobb”. Da visste vi at nå ble ”middagen” forsinket med kanskje en til 1 ½ time, og vi var veldig sultne.

Fritz ble trakassert

I min arbeidsgruppe befant det seg også en forhenværende tysk wehrmachtsoldat, som var blitt ”tatt” for homoseksualitet. Dette visste våre SS-oppassere om, og Fritz, som han het, ble stadig vtrakassert av disse SS-soldatene.
En dag vi sto oppstilt fem og fem for marsj til leiren, manglet en fange i kolonnen. Det var Fritz. Vi måtte da stå stille og vente mens hele området ble gjennomsøkt. Etter et par timers søkning fant de Fritz som hang i en tynn wire, for øvrig en av styrewirene til disse sammenklappbare ”Fallboote”. Wiren hadde han festet i en takbjelke i en jordbunker hvor det var oppbevart mange tønner med stridsgasser.
Vi måtte bære Fritz hele veien fram til leiren, og det var ikke noe vakkert syn, fordi hodet så å si var skilt fra kroppen, grunnet denne, men solide wiren.

Overtok anorakken etter Jens

Jens Vestlie ble syk og det var i begynnelsen av 1944. Han var en veldig god kamerat, og han  hadde vært med i krigen både i Spania, og i vinterkrigen i Finland. Hjemme i Norge ble han medlem i en illegal gruppe oppe ved Hamar.
Men de ble avslørt og han havnet i Sachsenhausen sammen med meg. Her døde han av dobbeltsidig lungebetennelse. Det var en veldig trist dag for oss, for vi norske var svært gode kamerater, og vi delte sorger og gleder sammen. Nå var en av oss borte. 
Jens var betydelig fysisk svekket de siste ukene han levde. I likhet med mange andre forsøkte han å porsjonere ut kreftene i arbeidskommandoen. Derfor prøvde han å slappe av når det var mulighet til det. Da pleide han å legge seg inn i ei av brakkene på området. Men akkurat denne brakka var både kald og trekkfull, og det kan nok tenkes at det var her han pådro seg lungebetennelsen. Men vi forsøkte jo å gjøre alt for å overleve. Vi ville alle sammen hjem til Norge igjen.
Jeg satt ved sengen hans like før han døde. Vi pratet sammen og plutselig sier han: Arnstein – jeg vil at du skal overta anorakken min.” Denne hadde han klart å ”orge” til seg.
Jens visste at han skulle dø, og nå ville han altså at jeg skulle overta den blå anorakken hans. Jeg måtte ha et stort hvitt kors på ryggen, og sy på fangenummeret.

Jeg fikk lungebetennelse

Vi måtte jobbe i all slags vær. Jeg husker godt at vi av og til kom tilbake på brakka med søkkvått tøy, og vi måtte hjelpe hverandre med å vri opp både bukser og jakker, og håpe at det ville tørke i løpet av natta. Men det var ikke store tørken i brakkene, så det endte med at vi måtte ta på oss fuktig tøy på morgenen og la det rett og slett tørke på kroppen. Da er det kanskje ikke så underlig at det endte med at også jeg pådro meg lungebetennelse i månedskiftet juli/august 1944.
Jeg fikk store smerter i venstre bryst, og legen konstaterte at jeg hadde lungebetennelse i den venstre lungen, med pleuritt. Altså jeg hadde fått vann i lungesekken.
Derfor ble jeg sendt til dr. Oftedal i Revier 2. Her var forholdene atskillig bedre og det var bare køyer i to etasjer. Hovedtyngden av pasientene hadde lungebetennelse, og de fleste hadde pleuritt i tillegg. Mange av dem lå med dren i lungene, som skulle sørge for at betennelsen og vannet i lungene skulle renne ut.
Jeg hadde ikke materie, men bare vann i lungen, og ble liggende rundt 14 dager for behandling. Det var ikke mye medisiner å oppdrive, men noen hadde klart å få smuglet inn noen sulfapreparater, og dette benyttet Oftedal seg av. Han var egentlig en mester i å få byttet til seg medisiner, men han tok en stor risk ved å gjøre det.
Jeg kan ikke erindre at jeg fikk noen medisiner, men Oftedal hadde konstruert en buet finerkasse som han la over brystet mitt. Den var enkel, og besto av flere varmelamper. Denne ble plassert på meg rundt en times tid hver dag, og den viste seg å være effektiv. Varmelampene skulle sørge for at vannet i lungene tørket ut etter hvert.
Paul Ponemarenko var en fantastisk flott russisk ung gutt, som jeg lå sammen med på sykestua. Han led av det samme som meg, og Oftedal gjorde alt som sto i hans makt for å redde ham, men det var nytteløst. Paul døde etter noen få dager på sykestua.

Ble satt til å frakte lik

Etter 14 dager skulle jeg skrives ut. Selv om jeg hadde hatt det veldig godt under Oftedals behandling, gledet jeg meg til å komme ut igjen. Men så ble Heinkel flyfabrikk bombet kvelden før jeg skulle skrives ut. Dette var en katastrofe i leiren, og det var mange drepte og sårede fanger etter bombeangrepet. Det ble aldri oppgitt hvor mange fanger som ble drept, men det er senere anslått at det var et sted mellom 250 og 400 fanger. En av dem var for øvrig en av våre kamerater fra transporten med Donau. Han het Knut Harry  Christoffersen, kom fra Asker og var en av de som var med å dikte sangen om Grinigutta.
Nå spurte Oftedal om jeg kunne tenke meg å hjelpe til på sykestua. Jobben min ble å kjøre lik på store vogner fram til likkjelleren under ”Patologien”. Det var en lite trivelig jobb, og vi måtte stable dem pent opp slik at det var lett å telle dem opp for SS-folkene. Det var her jeg fant Christoffersen, og det ga meg et lite sjokk, for han var en av ”våre”.
Vi bar likene på enkle bårer, en bærer i hver ende. Likene hadde ennå ikke oppnådd dødsstivheten, og de aller fleste var stygt maltraktert av bombene. Jeg gikk som oftest foran og bar, og av og til rullet liket ned mot ryggen min. Til tross for at jeg var blitt temmelig ”avstumpet” under fangeoppholdet, syntes jeg det var en aldeles vemmelig opplevelse å få liket ”dyttet” mot ryggen min.
Vinteren og våren 1945 begynte ryktene å gå om at krigen nærmet seg slutten og at de russiske troppene var på vei. Vi hørte rett som det var kanontorden i øst, og dette gjorde sitt til at humøret vårt steg betraktelig.
Men hva ville skje med fangene – før russerne kom. Vi ville jo alle sammen være vitner som kunne fortelle om de ugjerningene som var begått i leiren.
Ville vi bli sendt på transport, så var det omtrent ensbetydende med døden. 13 av våre tillitsmenn ble sendt på transport, og det tegnet ikke godt for vår del. Senere fikk vi greie på at de var sendt til Bergen-Belsen hvor 12 av dem døde etter kort tid. Den 13. – Kristian Mugaas – kom  senere på en transport til Sverige, men døde på sykehus der.
Nå var det nok en planmessig handling fra nazistenes side å fjerne de mest kjente tillitsmennene våre. Muligens hadde de fått greie på at vi skulle hentes av de Hvite Bussene. Derfor ble tillitsmennene sendt til Bergen-Belsen under påskudd at de skulle ta seg av våre sivile effekter som var lagret der. Dette var bare tull for vi så aldri noe mer til våre sivile effekter.

Dere skal hentes av Røde Kors

Fronten nærmet seg mer og mer, og en dag fikk vi den utrolige beskjeden: Dere skal hentes av Røde Kors. Jeg var blant de første som ble plukket ut, for etternavnet mitt begynte med B. Vi fikk beskjed om å være klare for henting på ettermiddagen. Men i det samme startet et gedigent bombeangrep mot byen Oranienburg, like ved leiren.
Dermed ble vi plassert i brakke hvor vi oppholdt oss hele natta, mens bombeangrepet raste like ved. Iblant var det som om hele brakka ristet når bombene detonerte like ved leiren. Heldigvis kom vi uskadd fra det hele, og neste dag  ble vi kommandert ut av leiren, og inn i de Hvite Bussene som nå var kjørt fram. Der skulle vi sette oss så tett som mulig og transporteres til Nuengamme. (Bildet)Neuengamme
I hver buss skulle det være en tysk SS-mann som tok seg av vaktholdet, og vi fikk beskjed om at vi kun skulle snakke tysk. Men dette ga vi etter hvert helt blaffen i, og vi snakket bare norsk.
Ved ankomst Neuengamme viste denne leiren seg å være verre enn Sachsenhausen. Minst 90 % av fangene der var muselmenn. Vi hadde heller ikke noen norsk tillitsmann, og var fullstendig underlagt leirkommandanten i Neuengamme. Vi skulle ikke jobbe fordi vi nå var under beskyttelse av Røde Kors, men allerede dagen etter ankomsten ble vi satt i arbeide. Min jobb var å skuffe aske fra krematoriet over i noen store vagger. Disse ble igjen kjørt ut til gartnerområdet for å brukes som gjødsel i leirens gartneri.
I en av transportene kom Sverre Løberg. Han gikk rett til kommandanten - Thurmann - og fortalte hvordan forholdene skulle være for oss norske. Uten å bry seg om den andres argumenter kjørte han en beinhard linje på at vi var under beskyttelse  av Røde Kors, og skulle derfor ikke jobbe i konsentrasjonsleiren.
Sammen med  Magne Evald Anderberg ble jeg utnevnt til ”Läufer”. Dvs. vi skulle gå med beskjeder mellom de forskjellige brakkene, og fikk et blått bind rundt armen.
Etter hvert måtte vi være med på å rydde plass i en av bygningene som de norske fangene skulle innlosjeres i. Der fant vi 11 lik som måtte fjernes før vi kunne gjøre såpass reint at vi kunne ta brakka i bruk. Jeg var med en gjeng som holdt på å bære ned disse muselmennene på ryggen. Etterpå måtte vi bære all halmen ut på appellplassen for å brennes. I ei brakke like ved her var det stablet lik fra gulv til tak. Derfor ble en fange beordret til hele tiden å pøse vann fra en slange over likene slik at de ikke skulle gå i forråtnelse i varmen som nå begynte å komme.

Folke Bernadotte kom på besøk

Folke BernadotteMaten var av dårlig kvalitet og vi fikk for det meste en nokså tynn kålrabisuppe. En dag kom imidlertid grev Folke Bernadotte på inspeksjon (Bildet), og da  fikk vi  en halv liter kokt småsild til middag. Det var jo en veldig næringsrik kost. Grunnen var nok at Bernadotte skulle se at vi ikke bare levde på kålrabi.
Jeg sto tilfeldigvis like ved Bernadotte da han tok og fisket opp en slik sild etter halen, lukta på den, utbrøt et kraftig fysj og kastet silda tilbake i tønna igjen. Så han ble ikke så voldsomt imponert over middagen vår. Men for oss var det nesten som det reneste festmåltid.
Det hendte at vi iblant fikk saltsild i Sachsenhausen – ei hel tønne sild til fordeling i hver brakke. Da ble det gjerne en hel sild til hver, og den gikk som regel ned med hode, bein og innmat.

Hjemreisen starter

Fra Neuengamme transporterte man i første omgang de som var syke og i en svært dårlig forfatning. Det var om å gjøre å berge dem.
En dag var jeg  oppe i loftsetasjen i ei av de store murbrakkene. Da benyttet jeg anledningen til å åpne et takvindu, og jeg kunne se utover Lüneburgerheden. Herfra kunne jeg observere at tanks hadde begynt å rykke fram. På denne heden var det også en del oljebrønner, og nå sto disse i brann. Det var tydelig at det var kamphandlinger på gang mellom tyske og allierte styrker.
Ute på jordet ved Neuengamme var det opprettet en egen leir for et kompani ”Volksturm”. Det vil si guttunger i 14-15-årsalderen og de var under kommando av en Fältwebel – den laveste offisergraden.
Han var på ingen måte engasjert i å lære opp disse stakkars guttungene, i stedet konsentrerte han seg fullt og helt om jenta han hadde besøk av.
De unge guttene hadde fått utlevert noen gamle og elendige våpen og med disse skulle de altså stoppe de framrykkende engelske og amerikanske tanks. Det var jo det reneste selvmordet.

Dro som en av de siste

Jeg jobbet på skrivestuen, og derfor ble jeg, sammen med Sverre Løberg, med i en av de siste bussene som dro fra Neuengamme. Kapasiteten var for liten, så vi kom ikke lenger enn til slottet Friedrichsruh, øst for Hamburg, hvor vi måtte vente, mens bussene returnerte for å hente ut nye fanger fra andre leire lengre syd i Tyskland. Slottet tilhørte Otto von Bismarck, sønnesønn til den store Bismarck. Etter innbydelse fra Otto von Bismarck og hans svenskfødte kone ble slottet hovedkvarter for De Hvite BusseneBernadotte-ekspedisjonen våren 1945.
Det duskregnet og vi fikk beskjed om å finne oss en plass i parken. Der hadde det samlet seg en mengde løv, og jeg la meg til å sove på et ”teppe” av løv. At det regnet litt gjorde ikke det minste. Vi hadde stadig vært klissbløte under leiroppholdet, men nå var vi på vei til friheten, og da var det ikke snakk om at vi ikke tålte å bli litt våte.
Neste dag kom det en buss innom. Den hadde ledig kapasitet, så vi ble med den og fortsatte reisen mot Danmark.
Jeg glemmer aldri da vi kom til Åbenrå. Her sto folk langs veien for å ta imot oss og hele torvet var flombelyst og fullt av mennesker. Vi ble mottatt omtrent som helter, og de ga oss en fantastisk mottakelse.
De fleste fangene kom til Fröslevleiren, en leir under tysk bevoktning, tilsvarende Grini i Norge. Men noen av ble installert i Møgelkær. Dette var en stor bondegård som var gjort om til mottakingssentral for krigsfangene. Tidligere hadde stedet fungert under dansk fengselsvesen som en oppdragelsesanstalt for såkalte ”verstinger”. Disse måtte imidlertid vike plassen for oss, som fremdeles var under tysk kommando.
Det var ikke noe gjerde rundt området, men rundt hele bondegården dannet østerrikske soldater, de såkalte ”Alpenjäger” et ”Postenkette”.
Her ble vi servert dansk fengselskost, og det var jo altfor sterkt for oss som hadde levd på et absolutt minimum av mat. Derfor måtte det graves opp grøfter ute på jordet og deretter plasserte de stokker over, slik at vi kunne sitte, og tømme oss for alt det som ville ut igjen.
Det var en god tid for meg på Møgelkær. Jeg ble kjent med mange trivelige danske familier, og fikk komme på besøk hjem til dem.

Ble satt i karantene

Senere ble vi fraktet videre til Malmö, via København. Vi fikk kvitte oss med de forhatte klesfillene vi hadde fra fangenskapet vårt. Nå opplevde vi en fantastisk god behandling. Vi ble vasket reine og fikk utlevert nytt tøy. Undertøy, dress, frakk – ja til og med en hatt. Kan ikke beskrive den følelsen det var å kunne trekke på seg reint tøy igjen, etter måneder å ha sett ut som en fillefrans.
Vi ble også plassert i en karanteneleir i Tingsrüd. Det var jo ikke godt å vite hva slags smitte eller sykdommer vi kunne bringe med oss. Derfor var vi omgitt av piggtrådgjerder, men denne gang på en positiv måte,
Jeg var student, og derfor ble jeg etter en tid sendt videre til Uppsala sammen med noen få andre. Her fikk jeg en egen studenthybel. Den 26. mai spurte de om det var noen av oss som ville hjem til Norge. Skulle jeg fortsette å studere der så var det en mengde skjemaer som måtte utfylles, og jeg måtte anskaffe meg permanente boligforhold. Det ble til at jeg valgte å reise hjem til Norge.
Sammen med en stor flokk av de norske KZ-fangene ankom jeg til Østbanen i Oslo. Der gikk vi av, og fortsatte i sluttet tropp til Universitetsplassen hvor professor Didrik Seip ønsket oss velkommen. Han hadde selv sittet som sivilinternert fange i Berlin, sammen med familien Hjorth.

Er det ingen som møter deg?

Familie og slektninger til de hjemvendte fangene var møtt fram, men ingen ventet på meg.  Trygvild Nygård, datter av Trygve Nygård var en av de som sto på stasjonen denne dagen. (Trygve Nygård var før krigen norsk attache ved den russiske ambassaden.)
Jeg hadde gått sammen med henne på gymnaset. Nå spurte hun: Arnstein – er det ingen som møter deg? Nei du vet vel hvordan situasjonen er hjemme hos meg. Og dessuten visste jeg ikke noe om hvor søsteren min Else bodde.
Men Trygvild visste hvor søsteren min bodde, og fulgte meg dit. Hun skaffet meg en liten hybel. Og jeg måtte begynne å se meg om etter en jobb.

En dag fikk jeg telefon fra min kusine i Larvik - Anna Songe Paulsen. Hun var gift med en baker som drev konditori i Prinsensgt i Larvik. Lars Songe Paulsen. Og nå fikk jeg spørsmål om jeg ikke kunne komme dit og bo hos dem. De ville gjerne at sønnen deres Sverre, skulle ha en ”storebror”.

Fikk fortsette utdannelsen

Jeg reiste dit og ble tilbudt jobb i bakeriet fra første dag. Jeg skulle få full svennelønn, ikke noe læregutt lønn. Jeg valgte å prøve dette en stund, men fant vel snart ut at dette ikke var det yrket jeg ville satse på. Måtte opp klokka fire hver morgen. Min jobb var å pynte kaker. 
Jeg ville fortsette der jeg slapp og derfor tok han meg med til rektor Hvistendal på Larvik Høyere skole, som det het den gang.
Der hadde vi en hyggelig samtale, og jeg fikk tilbud om å begynne på reallinjen og studere videre. Fikk en del bøker, med følgende beskjed: ”Hvis du går gjennom disse bøkene og setter deg inn i stoffet så godt du  kan, så skal du få lov til å begynne i 4. klasse”.
Mens jeg var i fangenskap i Tyskland hadde de gått over til femårig gymnas.
Jeg synes dette var et veldig godt tilbud, og jeg gikk inn for oppgaven med liv og sjel, og fullførte gymnaset med et svært så godt resultat.
Mens jeg gikk på gymnaset fikk jeg også innkallelse til arbeidstjeneste i stedet for militærtjeneste. Det var militær tømmerhogst. Skulle utføre samfunnstjeneste hos en bonde i Svartstad. Han var for lengst ferdig med tømmerhogsten, så jeg fikk plukke poteter en ukes tid i stedet. Men på papirene sto det at jeg hadde hogd så og så mange kubikk tømmer.

Det var nok innerst inne sjømannslivet som lokket meg, det lå vel nesten i genene mine. Og det endte meg at jeg begynte som maskinistaspirant ved Nylands Verksted.
Senere ble jeg innkalt til tjeneste i Marinen. Det var ikke noen unnskyldning at jeg hadde sittet i tysk krigsfangeskap, og i tillegg ”utført” såkalt militær tømmerhogst.
Jeg fikk hver så god å ta min tørn. Men det brakte meg på reise langs hele Norges kyst og utlandet med. De ville at jeg skulle fortsette å ta utdannelse som offiser i marinen, men jeg valgte å hoppe av.

Som om ”militær tømmerhugst” og tjeneste i marinen om bord på jageren ”Stavanger” ikke var nok, fikk jeg et par år senere ordre om å møte opp på Akershus festning en kald vinterdag, og medbringe mitt krigstjenestekort. På krigstjenestekortet sto det oppført både  ”militær tømmerhugst” og tjenesten som menig matros om bord på jageren ”Stavanger”. (På Savanger” hadde jeg seks måneders tjeneste etter tre måneders rekruttskole på Madlamoen ved Stavanger.)
På Akershus festning ble jeg beordret til tjeneste i SHV 121. (Sjøheimevernet for bevoktning av Oslo Havn og Oslofjorden med stasjon på Oscarborg Festning.)
Året etter innrullering i SHV 121 ble jeg forfremmet til Fenrik og tjenestegjorde med denne offisersgrad i hele ni år. Da ble jeg fritatt for videre tjeneste grunnet noen anfall av hjerteflimmer.

Jeg var også en tid til sjøs, blant annet sammen med min far, og hadde også en liten periode om bord på Den Norske Amerika-linjen. Men etter hvert ble det her hjemme jeg fikk arbeidsplassen min.

Det har vært terapi å reise med skoleklassene

Arnstein som tidsvitne på en av sine mange bussturer med ungdom
Arnstein fotografert på en av sine mange bussturer som tidsvitne for Aktive Fredsreiser

Jeg hadde ofte mareritt tidligere. Far fortalte aldri noe om hvordan han hadde opplevd torpederingen eller hvordan han hadde hatt det Og slik var det med meg også. Jeg fortalte omtrent ingenting om mine opplevelser i Sachsenhausen og de andre leirene. Mine nærmeste kamerater ante ikke noe om at jeg hadde sittet i konsentrasjonsleir.
Det var først da jeg begynte å reise med ungdommene på turene som Helga Arntzen arrangerte at det ”løsnet” for meg. Da jeg begynte å fortelle om mine opplevelser var det nærmest som en slags terapi, og gradvis forsvant de nattlige marerittene. Turene ga meg virkelig en ny giv.

Kan jeg med min historie være en motvekt til nynazistenes propaganda så er det god lønn for strevet, sier Arnstein Brekke.

Kilder:

Intervjuer og reiser med Arnstein Brekke
Digitaleskolen .- Kampen mot mobiliseringstrusselen
Lokalavisen Nord-Salten 12.11.07
Løberg, Sverre: ”Det jeg husker best”, Aschehoug Forlag
NorgesLexi.com
Ottosen, Kristian: Nordmenn i fangenskap 1940-1945, Universitetsforlaget 1995
Ottosen, Kristian: ”Redningen”, Aschehoug 1998
Wikipedia – Den frie encyklopedia   
www.kz-gedenkstaette-neuengamme.de
www.zchor.org/sachsenhausen/sachsenhausen.htm