Tidsvitne Arne Eilertsen

Av Oddvar Schjølberg

Turene er en investering for fremtiden...

- Det var en vond dag for familien vår da far ble arrestert 7. september 1942. Han ble plassert på Arkivet, før han ble sendt videre til Grini, Sachsenhausen, Natzweiler og Dachau. Da han kom hjem etter krigen ville han snakke minst mulig om det han hadde opplevd.
Arne EilertsenJeg er av den nysgjerrige typen, så jeg fikk høre en del av andre, og deretter gikk jeg til far og spurte ham om det stemte, det som jeg hadde hørt.
Jeg har alltid vært interessert i historie, og spesielt i det som skjedde under krigen, og derfor var det vondt og vanskelig for meg at han var så taus om det som skjedde under krigen.
Min interesse for disse tingene hadde nok også mye av sin bakgrunn i det som jeg selv opplevde, da jeg ble arrestert av nazistene, bare 13 år gammel.

Arne er vaskekte sørlending, født i Kristiansand og han vokste opp i nedre del av Tordenskjoldsgate, det kvartalet som på folkemunne ble kalt for Persillestredet fordi det lå like ved Gartnerløkka.
Rett i nærheten lå også ”Slottet” i Kristiansand, og det var i disse omgivelsene Arne trådte sine barnesko.

Vi ble evakuert til Bjelland

- Jeg var åtte år, og gikk i første klasse da krigen kom til Kristiansand. Og jeg husker godt denne dagen da flyene kom inn over byen vår i lav høyde, og tyske krigsskip fortøyde i havneområdet, forteller Arne, når vi besøker ham 70 år etter invasjonen i Kristiansand.
I Tyskland hadde general Nikolaus von Falkenhorst og hans folk i ukene før okkupasjonen, finpusset på detaljene i planen om invasjon i Norge. Hitler hadde gitt klarsignal den 26. mars. Falkenhorsts oppdrag var å ha kontroll på den militære strategien, mens inngrep i norsk forvaltning, politikk og økonomi sorterte under den tyske sendemannen i Oslo, dr Curt Bräuer. Han fikk sine ordrer i en forseglet konvolutt med kurér fra Berlin.
Der sto det at presis klokken 04.15 tysk tid 9. april ville tyske krigsskip sette i land soldater i Oslo, Horten, Arendal, Kristiansand, Egersund, Stavanger, Bergen, Trondheim, Narvik og Tromsø. Bräuers oppgave var å overlevere det tyske ultimatum samtidig som de tyske krigsskipene var planlagt å komme inn til Oslo. Ultimatumet besto av tretten krav til den norske regjeringen. De betydde i praksis at tyskerne tok all makt i landet.
Planen var like enkel som dristig: Krigsskipene skulle seile forbi kystfestningene og sette soldatene på land. Deretter skulle de besette alle nøkkelpunkter i byene i god tid før folk våknet til liv.
Det var nok ikke mange som fikk sove så lenge morgenen 9. april 1940, for angrepet mot Kristiansand medførte bombing av sentrale steder i byen. Mannskapene ved Odderøya åpnet ild mot inntrengerne, og de tyske styrkene besvarte ilden, og både bomber og granater ble sluppet over byen. Noe som medførte en del panikk.
I dette angrepet ble tårnet på domkirken skutt bort og brannvesenet ble varslet for å slukke brannen som oppstod som følge av de tyske angrepene.
Ifølge god tradisjon ble denne hendelsene ført inn i brannvesenets vaktjournal, og her står følgende å lese: ”Brannvesenet fikk melding kl. 09.00, og ”3.mand blev straks sendt op for at slukke brannen, men di maate op gjentagne gange før det var helt slukt”.

Det var denne hendelsen som gjorde at den velkjente ”Kjutta” kom med sitt etter hvert så berømte sitat; ”Nå søns æ møndighedane skolle gribe inn!”.

Admiral Otto Schenk, som ledet angrepet på Kristiansand, hadde gitt beskjed om at byen skulle skånes mest mulig under angrepet, og likte dårlig at kirkespiret ble ødelagt. Han ga derfor ordre om at tårnet skulle repareres raskest mulig.

- Det skjedde mange ting denne kaotiske morgenen, forteller Arne.
- Det var en nervepirrende utvikling i vår, inntil nå fredelige tilværelse. Ville hele byen bli bombet? Ville det utvikle seg til fullstendige kamphandlinger, og hva ville skje med sivilbefolkningen?
Jeg var bare åtte år den gangen, men jeg forsto at hverdagen nå hadde tatt en dramatisk vending. Ryktene svirret fra mann til mann, fra hus til hus, og flere og flere pakket ned de mest nødvendige eiendelene og satte kursen for områder de trodde var trygge.
Vi bodde ved siden av en vognmann, og han skulle oppover til Åseral. Og familien min fikk bli med, og tok plass på lasteplanet, under en presenning. Bestemor fikk sitte i førerhuset. Da skjedde noe jeg aldri kan glemme.  Byen var jo under angrep.
Sjåføren kommer plutselig på at han har glemt noe, og springer inn for å hente det. I det samme slår en granat inn i ”Slottet”, og granatsplintene sprer seg over et stort område. Noen av splintene flyr gjennom førerhuset, der hvor sjåføren akkurat har sittet. Dermed blir han på mirakuløst vis spart. Og det samme gjaldt for min bestemor. Splintene slår inn rett ved siden av henne.
Det gikk bra denne gangen, og ikke lenge etterpå er vi på vei til noen kjenninger av bestefar oppe ved Bjelland. Dette stedet ble regnet som en trygg plass å evakuere til, og vi ble faktisk der i tre måneder. Der gikk jeg forøvrig også på skole. Senere flyttet vi tilbake til byen igjen.
Skolegangen min ble preget av undervisning i alle slags mulige bygg – utenom skolebygg. Skolen var rekvirert av de nye makthaverne og derfor ble undervisningen holdt i bedehuset, Metodistkirken, KFUK-bygget etc. Sånn var det den gang.

 Det ble en trøblete tid

I 1942 ble far arrestert og da fikk vi det trøblete for å si det mildt. Vi måtte flytte til bestefar, og det var smått stell med både mat og penger. Selv om vi alle sammen hjalp til som best vi kunne, var det en tøff tid.
Jeg var en liten, spinkel gutt. I 1941 ble jeg overkjørt av en tysk tilhenger som vi lekte med, og det gikk såpass ille at jeg ble sendt med alvorlige skader til Rikshospitalet i Oslo.
Det er en krigshistorie som forteller om en gutt som ble operert av dr. professor Monrad Krohn, mens Gestapo satt på venteværelset, klare til å arrestere ham så fort han var ferdig med å operere. Og den gutten var meg.
Gestapo ble nektet adgang til operasjonsalen mens jeg ble operert, og så snart Krohn var ferdig med meg forlot han Rikshospitalet via en bakdør. Dermed klarte han å unnslippe, og kom seg i sikkerhet. Senere var jeg dagpasient på Rikshospitalet et halvt år.
Jeg har også et annet sterkt minne fra denne tiden i Oslo, forteller Arne.
En dag da jeg var ute og gikk sammen med tanten min kom det en voldsom eksplosjon som rystet hele området. Det var Arbeidskontoret som ble sprengt av bl.a. Gunnar Sønsteby.

Far var med i det som gikk under betegnelsen ”Kommunistgjengen” og de drev med forskjellig illegal virksomhet, ikke minst gjennom de illegale avisene til Fri Fagbevegelse. I Oslo-området opererte ”Oswaldgruppen”, og de var noe på mange måter en slags basis for opprettelsen av liknende grupper rundt om i Norge, og da også en i Kristiansand, Evje og Vennesla. Samtlige ble tatt omtrent samtidig.
En må huske på at disse gruppene i første omgang ikke var forberedt på å møte en fiende som var så overlegen når det gjaldt etterretningsvirksomhet. De hadde jo allerede mange års erfaring i å nøytralisere dem som motarbeidet de nazistiske ideene. Far ble arrestert åtte måneder etter Gestapo hadde tatt i bruk Arkivet i Kristiansand i slutten av januar 1942, og dermed startet et av okkupasjonstidens mørkeste kapitler i Norge. Med den umenneskelige behandlingen de arresterte fikk her, var det ikke så rart at de sprakk under forhørene. Dette førte til at de forskjellige motstandsgruppene lærte seg å bli mer forsiktig. Det var slik at hvert medlem bare kjente en eller to andre, de øvrige var ukjente.

Far ble NN-fange

Arkivet i KristiansandEt flertall av de som ble ført til Arkivet ble grusomt mishandlet, og utsatt for en tortur så uhyggelig og detaljert at den ikke kan beskrives.
Jeg var på skolen den dagen de arresterte far på jobben. Vi skjønte ikke hva som hadde hendt, og jeg ante ikke noe om at han hadde vært med i den illegale virksomheten. De voksne ville skåne meg for dette, og ingen visste noe mer enn at han hadde blitt ført til Arkivet. Senere ble det Grini, Sachsenhausen, Natzweiler og Dachau. Det gikk tre år før jeg så far igjen og fikk rede på hva som hadde skjedd med ham.
Dette er noe jeg bruker som et element på temakveldene. Dette med usikkerheten. Hvordan elevene ville føle det dersom mor eller far en dag plutselig er borte, og ingen aner noe om hvor de er? For det har jeg opplevd! Da blir spørsmålet plutselig mer påtrengende, og de begynner å reflektere på en annen måte.
Jeg visste at far var arrestert, men jeg ante ikke noe om hvorfor, hva galt han hadde gjort eller hvor de hadde ført ham.

Ble med på ”orging”

Det ble straks en enda verre situasjon for oss.  Matrasjonene ble krympet ytterligere ned, og vi fikk virkelig føle det på kroppen hvordan det var å være okkupert av en fiende, og mangle de mest nødvendige ting for å få hverdagen til å fungere.
Det var i denne perioden jeg begynte å stjele. Jeg visste hvor soldatene hadde sine lagre, og her var jeg og stjal mat. Det gikk nærmest sport i det, og vi kom hjem med ting som vi trang til vårt daglige behov. Den gangen så vi ikke på dette som tyveri, men heller som ”orging”.
Vi var nokså utspekulerte, for vi tok oss inn i brakkene på Gartnerløkka, for der hadde vi funnet ei lita luke som førte ned i kjelleren, hvor det blant annet var et vinlager. Jeg var så liten av vekst at de andre guttene senket meg ned gjennom denne luka, og jeg lempet opp flaskene til de andre.
Etterpå solgte vi vinen til de store guttene i gata. Med pengene vi fikk, gikk vi til en kolonialforretning og kjøpte blå sardinbokser, som vi igjen byttet med tobakk fra de tyske soldatene. Og denne tobakken kom vi hjem med, og fikk selvfølgelig skryt fordi vi hadde vært ”flinke” gutter.
Gartnerløkka var også stedet hvor de russiske krigsfangene ble satt av toget, nærmest et transittsted hvor fangene ble fordelt til forskjellige fangeleirer på Sørlandet. Jeg husker godt at vi ga disse stakkars fangene litt mat. Og de tyske vaktpostene snudde seg vekk slik at vi kunne gjøre dette. De viste medmenneskelighet, og vi må aldri falle i den grøfta at vi skjærer alle over en kam.
Dette er noe som er viktig for å presisere på temakveldene også. Det er ikke noe verre eller bedre folk i Tyskland enn i Norge, men det var det systemet som rådet i landet deres den gang da Hitler regjerte.

Russiske krigsfanger på Sørlandet(De russiske fangeleirene i Agderfylkene var underlagt kommando Stalag 303 i Lillehammer. Våren/sommeren 1942 kom de første russiske krigsfangene til landsdelen. I kystområdene rundt Lista var det stort behov for festningsverk, brakker, bunkers og en flyplass. I mai-juni 1942 ble 550 polakker og russiske krigsfanger sendt til området. Bedehus, låver, skoler og privathus ble ombygd til provisoriske fangeleirer omringet av piggtråd og høye gjerder. Kåde- og Oreleiren på Lista ble Sørlandets største med til sammen 600 fanger.
Etter hvert kom egne leirer i Bakke, Flekkefjord, Fjotland, Lista, Farsund, Herad, Lyngdal, Kvås, Austad, Mandal, Hægebostad, Greipstad, Vennesla, Øvrebø, Hægeland, Tveit, Randesund, Oddernes og Kristiansand.) Illustrasjonsfoto: Bildet viser frigitte russiske krigsfanger 8. mai 1945

Fra advarsel til arrestasjon

En dag ble jeg tatt for tyveri på Gartnerløkka, og fikk en advarsel fra politiet.  Dermed ble det å ligge litt lavt i terrenget noen uker. Men det var slitsomt ikke å ha nok mat hjemme, og dermed ble det noen nye ”raid”. Denne gang tok jeg turen opp til Egsområdet hvor soldatene hadde matlageret sitt. Men også her ble jeg tatt av de ”grønnkledte”. Noe som resulterte i nok en advarsel. Kanskje de også denne gangen så litt mellom fingrene med den pinglete guttungen som ”bare” hadde forsøkt seg på litt matauk?
Den siste gangen jeg ble tatt var det atskillig mer alvorlig. Det var i februar 1945 og vi var en guttegjeng som gikk på tur et sted mellom Øvre- og Nedre Eigevann på vestsiden av Kristiansand. Der ligger det en dal som på folkemunne ble kalt ”Helvetesdalen”. Her hadde hjemmefronten laget ei hytte, som ble brukt som transittsted for de som måtte rømme til Sverige. Denne hytta hadde selvfølgelig fått tilnavnet ”Helveteshola” og okkupantene hadde aldri klart å finne den. Men vi fant den, selv om den ikke lenger var i bruk. Det lå noen effekter igjen der, så vi guttene ble enige om å holde munn om det vi hadde funnet.
Nå gikk det ikke bedre enn at en i familien til den ene gutten fikk snusen i det vi hadde funnet.  Dermed kom det politiet for øret, og det ble aksjonert mot oss.
Jeg var ennå ikke fylt 13 år da jeg ble hentet på skolen, og først ført ned til politikammeret i Kristiansand. Deretter ble vi plassert i en bil alle fire, og kjørt til ”Helvetesdalen” for å påvise stedet.
Etterpå ble vi kjørt til Arkivet for å avgi forklaring. Jeg visste litt om Arkivet, fordi jeg ikke bodde så langt derfra. Dessuten gikk Ole Wehus forbi huset vårt når han skulle opp til Arkivet. Jeg skal komme litt tilbake til ham.
Vi hørte også litt fra en som var sjåfør på Arkivet, så helt ukjent var det ikke. Nå hadde altså jeg havnet på samme sted som far hadde vært. Og jeg følte meg langt fra vel når de førte meg inn gjennom dørene for å forhøre meg. Saken min hadde plutselig tatt en svært alvorlig vending.

Måtte bli igjen på Arkivet

Franz GromannHer ble jeg av en eller annen grunn holdt igjen i varetekt i tre dager, mens de andre ble sluppet fri. Jeg ble heldigvis ikke satt ned i en av cellene, men ble plassert oppe i en vaktstue i tredje etasje, like ved der gestapistene hadde sine kontorer. Jeg hørte noe brøling iblant, men kom ikke i kontakt med de andre fangene.
Grunnen til at de beholdt meg var uten tvil at jeg hadde fått to advarsler tidligere for tyveri fra okkupantene. Og det gjorde jo ikke saken min noe bedre da det kom fram at faren min også var arrestert for illegal virksomhet. Som far, så sønn. Jeg var usikker og redd for hva som nå ville skje med meg.
Bak skrivebordet satt SS-Oberscharführer Franz Gromann*, og han stilte mange spørsmål som jeg forsøkte å svare på etter beste evne. Etter forhøret konkluderte han med at jeg neste dag skulle sendes til Bastøya, ved Horten eller til Grini. Det gikk et skikkelig støkk gjennom meg. Jeg hadde jo hørt at Grini var en av nazistenes fangeleirer, og det var langt fra noen lystig gutt som nå satt i arresten på Arkivet. Tusenvis av dystre tanker for gjennom hodet mitt, og jeg hadde ikke noen å snakke med om problemene jeg hadde havnet i.
Skolelæreren min hadde imidlertid fått høre hva som var i ferd med å skje. Han hadde før krigen vært med i det politiske liv, og nå brukte han sin innflytelse - over for de som hadde meg i varetekt - i et forsøk på få meg fri.
Han klarte å få med seg formannen for barnevernsnemnda opp til Arkivet, og sammen klarte de altså det utrolige å få med løslatt.

Leverte beskjeder uten at jeg visste det

Etter krigen kom det fram noe som jeg selv ikke hadde vært klar over. Jeg var visergutt i en kolonialbutikk og en av oppgavene mine var å kjøre ut varer til kundene. Men jeg ante ikke at blant disse varene var det skjult hemmelige beskjeder som ble levert til motstandsfolk. Hadde dette blitt oppdaget, ville nok min situasjon på Arkivet blitt noe helt annet.
I ettertid kan det vel settes spørsmålstegn ved om dette var en helt stueren måte å levere beskjeder på – med en liten guttunge som ikke visste noe om de livsfarlige papirene han kjørte rundt med.

Den viktige tilhørigheten

Ole WehusOle Wehus ble tidlig medlem av NS allerede i 1934. Han var erkekonservativ og langt ute på høyresiden i norsk politikk. I 1937 ble han med i det såkalte Fedrelandslaget. Det var stiftet av blant andre polfareren Fridtjof Nansen og tidligere statsminister Christian Michelsen.
Wehus melte seg også som frivilllig til Finlandskrigen. Da krigen brøt ut i Norge meldte han seg frivillig til de norske styrkene i Setesdalen. Etterpå gikk han tilbake til nasjonal Samling og gikk inn i Statspolitiet.
Wehus var en type som hele tiden søkte tilhørighet, og han møtte nok liten forståelse rundt om i forskjellige foreninger idrettslag etc. Men hos folka i Statspolitiet møtte han stor forståelse og ble straks godtatt. Da skjer det noe med et sånt menneske.
Det samme skjer i dag med mennesker som ikke blir anerkjent i sin vennekrets. I stedet føler de seg som utstøtte, og da skal det så lite til før de involverer seg i retninger som for eksempel nynazistiske organisasjoner som tar imot dem med åpne armer.
Derfor prøver jeg alltid å lage paralleller til ungdommens hverdag, slik at de kjenner seg igjen. Mangel på tilhørighet får iblant så store konsekvenser, ikke bare for den ene personen det gjelder, men også for hele samfunnet.
Noe som Wehus er et godt eksempel på.
Det er veldig viktig at vi tidlig begynner å formidle gode holdninger til ungdommen, sier Arne, som også er med i et undervisningsopplegg i ”den kulturelle skolesekken” i Vest-Agder.

”Da Arne var barn var det krig”

"Da Arne var barn var det krig” er et undervisningsopplegg som foregår på Stiftelsen Arkivet, og det er beregnet på 2. - 3. trinn i skolen. Elevene får høre litt om Arkivet og hva som skjedde der, og de får se bilde av Arne som var på deres egen alder under krigen.
Fokuset settes på fred og vennskap, og i fellesskap dikter de, og tenker seg hvem denne gutten er: Hva funderte han på? Hva gjorde ham glad? Hva gjorde ham redd? Hva gjorde han på skolen?
Og deretter får elevene spørsmålet: Kunne dere tenke dere å møte Arne nå?
Det blir alltid et svært hyggelig møte med skoleklassene, og jeg forteller hvordan det var å være barn under krigen.

”Fred starter alltid med et smil”

Det var andretrinn på Torridal skole fikk æren av å være pilotklassen, og i referatet kunne man lese følgende:
”Han fortalte om hverdagslivet under krigen og kunne til barnas store fascinasjon fortelle om og vise både fiskeskinnsko, kaffeerstatning og den såkalte ”b-såpa”, laget av leire.
Videre fikk elevene lage ”svenskesuppe”, smake på tran og kålrabi, og de fleste drakk tran og langet innpå typisk ”krigssuppe” til lunsj.
I kjelleren fikk klassen høre om motstandsbevegelsen, hvor radiolytting og illegale avsier dannet rammen rundt en historie om Arnes liv og frykt for at faren skulle bli arrestert, og det var stor grad av forundring da barna fikk se og høre hvordan radioer blant kunne være gjemt i både vedlagre og kaninbur!
Til slutt var fokuset rettet mot egne liv og deres hverdag. Vi snakket om vennskap og lot Mor Teresas setning: ”Fred starter alltid med et smil” være utgangspunktet for et skaperverksted hvor elevene sådde solsikker, laget fredsarmbånd av treperler og tegnet med vennskap og smil som utgangspunkt.
Det var en fin opplevelse å se hvordan så små gjester på Arkivet evnet å reflektere rundt så vidt vanskelige temaer som ble tatt opp på denne dagen.”

Senere blir opplegget videreført i fjerde og femte klassetrinn, ved at de tar for seg boka om ”Alf” som er skrevet av Kirsten Sødal. Boka baserer seg på historier fortalt av Alf Huseth om sin oppvekst i Kristiansand under 2. verdenskrig.
Nå er det temaer som flyktninger, informasjon under krigen, hverdagen under krigen, og menneskeverd som blir fokusert på. Og gjennom samtaler og refleksjon blir det trukket paralleller til dagens samfunn.
For det niende klassetrinnet tilbyr vi omvisning i Arkivet. Dette er svært fruktbart fordi vi da kan samtale med dem etterpå om demokrati og diktatur, menneskeverd og menneskeforakt. Ikke minst har vi samtaler om mobbing.
For meg har det vært viktig å bruke de opplevelsene jeg hadde i barndommen til noe positivt, noe som kan tilføre dagens unge impulser til å ta de rette valgene. Mange forsøker å skyve ansvaret over til andre, og glemmer helt at hver enkelt av oss har ansvar for vårt eget liv, og vi må selv ta de valg og utfordringer vi møter, sier Arne.

Vi må ha menneskeverdet i sentrum!

- Selv om jeg slapp greit unna krigens redsler, er det viktig for meg å føre kampen videre for menneskerettigheter og demokrati. Og vi må ikke ”sovne i timen” for det er flere strømninger rundt om som forteller oss at nazismen lever videre i enkelte miljøer.

Du opplevde at faren din ble arrestert, og sendt til noen av Hitlers fryktelige leirer – gir det grobunn for hat overfor Tyskland?
Nei overhodet ikke! Hvis du skal bruke ordet hat i denne forbindelsen så hater jeg den formen for styringsverk som finnes, og jeg snakker da om diktaturer og totalitære stater der mennesker ble pådyttet lover og forordninger som de selv ikke ønsket. Jeg synes Elie Wiesel uttrykker dette på en fin måte når han sier: Den største fare for demokratiet er vår egen likegyldighet!” Og det er noe av rettesnoren min.
Det var en spesiell situasjon i Norden den gang Norge ble angrepet. Det var fire ulike skjebner i de fire nordiske landene: Finland som var tyskvennlig, Sverige som var nøytralt, mens Danmark og Norge ble angrepet. Danmark godtok okkupasjonen ved at konge og regjering kan være der under kontroll, mens Norge valgte motstandskamp. Å finne noe svar på det er nok ikke så enkelt. I 1940 var Norge et ungt demokrati, og mange av de som levde den gang hadde opplevd unionen med Sverige, og de hadde opplevd første verdenskrig. Jeg tror det kan ligge noe her – dette vil de ikke være med på, de vil selv styre i sitt eget land, og velger derfor å gjøre motstand.

På temakvelden snakker jeg om vold, rasisme, nynazisme og mobbing, og setter negativt fortegn på disse fire elementene, og i stedet bruker den energi som finnes i enhver ungdom på det å bry seg om hverandre som enkeltpersoner, som grupper og som land, og at vi setter menneskeverdet høyest – ja da tror jeg vi har muligheter til å skape en bedre verden.

Hensikten med turene er å skape holdninger som kan føre til fred, trygghet og fordraglighet mellom mennesker.
Som tidsvitne opplever jeg at det å reise sammen med ungdommen forynger meg, og samtidig er det viktig å få den mentale treningen som jeg får tilført gjennom samværet med elevene. Så jeg må virkelig si at jeg er privilegert. For å si det litt flåsete: Alternativet hadde vel vært å sitte hjemme i parken å mate duer…

Turene er en investering for fremtiden…

Jeg ser nytten med turene, og med det arbeidet jeg får lov å gjøre på Arkivet. Det har tent meg til å bruke enda mer tid og krefter med og blant unge mennesker. Jeg vil Arne Eilertsengjerne få lov til å fortelle om en episode:
Det var en mor som ringte meg og fortalte at datteren hennes ikke hadde sovet på tre døgn etter en omvisning på Arkivet. Jeg synes selvsagt dette var ille, men moren repliserte raskt:
Det gjør ingen ting – for jeg har fått en ny datter i huset! En datter som reflekterer!
En annen mor tok kontakt etter en tur med Aktive Fredsreiser. Hun kunne fortelle at ”den datteren” hun hadde sendt på den holdningsskapende tematuren var egoistisk og hadde ikke tanker for andre enn seg selv.
Da hun kom tilbake var hun som helt omsnudd. Vekk var egoismen. Den var nå byttet ut med omtanke for andre, og hun hadde fått en en ny holdning til livet.

På en av turene hadde vi også en nynazist som stilte seg ganske så avvisende til turen. Han hadde sine egne meninger om det som hadde skjedd under krigen, og Auschwitz var helt uinteressant for ham. Men det skjedde tydeligvis noe underveis, for da besøket var ferdig kom han bort til meg: Han ville gjerne inn i leiren igjen, men først ville han kjøpe to roser. De skulle han legge ned ved retterstedet og ved krematoriet inne i leiren.
Kunne jeg tenke meg å følge ham inn igjen?
Selvfølgelig gjorde jeg det. Vi fikk en fantastisk fin opplevelse sammen, og jeg fikk med egne øyne se hva som skjedde med denne gutten som hadde latt seg lede av nazistiske strømninger. Nå falt alt dette av ham, og han opplevde det på stedet der historien hadde skjedd. Senere la han ned rose i de andre leirene vi besøkte på turen. Vi ble veldig gode venner på turen og han slapp meg ”innenfor skallet” sitt. For meg ble det et sterkt møte med en ungdom som var ”rotløs”, men som begynte å reflektere over det han så i leiren. Slike opplevelser gjør at jeg får tifold tilbake som tidsvitne.
Turene er uten tvil en investering for framtiden, fastslår en engasjert Arne Eilertsen.

* SS-Oberscharführer Franz Gromann ble født i Wien. Han gjennomgikk femårig folkeskole og treårig høyere skole. Deretter gikk han på en ettårig forskole med det for øyet å bli opptatt ved en høyere skole for elektroteknikk. Det lyktes ham å bli opptatt, men måtte slutte allerede etter tre måneder på grunn av økonomiske vanskeligheter. Fra 1930 og fram til 1935 gikk han i lære i flere elektrotekniske forretninger. Deretter var han arbeidsledig en tid. Fra 1936 arbeidet han i et par år i et arkitekt- og byggmesterfirma om sommeren og i en kullforretning om vinteren.
Allerede i 1936 meldte han seg inn i NSDAP og i SS. Begge disse organisasjonene var da forbudt i Østerrike, men de arbeidet illegalt. Etter ”Anschluss” ble de som hadde tilhørt det illegale SS, spurt om de ville gå inn i politiet. Gromann aksepterte tilbudet.
Han ble så sendt til grensepolitiskolen i Pretzch an der Elbe, hvor han gjennomgikk et to måneders kurs. Deretter ble han stasjonert i Swinemünde. 1. november 1938 ble han innkalt til marinen og avtjente sin verneplikt inntil 3. januar 1941. I denne tiden tjenestegjorde han ved Flakartilleriet fra krigsutbruddet og så lenge han var vernepliktig på forskjellige steder i Tyskland og i Holland.
3. januar 1941 ble han tilbakeført til grensepolitiet, og ble stasjonert i Sassnitz fram til juli 1941, da han ble forflyttet til Gestapo i Stettin. Her arbeidet han hovedsakelig med saker mot forbudte kirkesamfunn.
I januar 1943 ble han sendt til Norge. Her tjenestegjorde han ved Sikkerhetspolitiets kontor i Kristiansand til krigens slutt. Han var ansatt ved avd. 4 og arbeidet med saker mot folk med tyskfiendtlig innstilling og ulovlig radiolytting.
Han deltok i aksjoner mot norske hjemmefrontfolk. Dessuten arbeidet han med flyktningesaker. Fra 1944 tjenestegjorde han som kriminalassistent. Hans militære grad var fra da av SS-Oberscharführer.
Taraldsen, Kristen: Arkivet – torturens høyborg.

Kilder:

Samtaler med Arne Eilertsen
Haugen, Johnny: Russiske krigsfanger i Agderfylkene 1942-45
Taraldsen, Kristen: Arkivet – torturens høyborg.
Tveit Historielag. Årsskrift nr. 1, 1990

Nettkilder:

Sovjettiske krigsfanger på Sørlandet (pdf)
Stiftelsen Arkivet

Foto:

Oddvar Schjølberg
Arkivet
Festningsverk.no
Lofoten Krigsminnemuseum, Svolvær