Edvard Eriksen

- Vi fant en måte å overleve på

- I Sachsenhausen så vi den svarte røyken stige opp fra krematorieskorsteinen. ”Det er den eneste veien ut herfra”, pleide vi å si. Men det var ikke det. Noen kom levende fra fangenskapet i konsentrasjonsleirene. Edvard Eriksen fra Haugesund, fange nummer 71937, var en av dem.

Edvard Eriksen var 21 år gammel i 1943 og ville inn på Norges Tekniske Høgskole i Trondheim. Han jobbet på verkstedet til Br. Bauer Nilsen Smøreapparater i hjembyen for å få nok poeng til å komme inn. På si drev han med hemmelige, forbudte ting: Han var med i Milorg, en organisert, militær motstandsorganisasjon. Edvards gruppe jobbet med å kartlegge tyske stillinger og styrker, få oversikt over antall og typer våpen de hadde, hvor mye mannskap, navn på sjefer og så videre.

- Jeg hadde hørt rykter om at tyskerne hadde rullet opp en stor Milorg-gruppe som strakk seg fra Bergen til Kristiansand, og jeg antok at det var den jeg tilhørte. Så da formannen på jobb, Bauer Nilsen, kom og sa at det var to tyskere som ville snakke med meg, var jeg ikke så veldig overrasket, forteller Edvard.

Arrestasjonen gikk fredelig for seg, uten spark og slag.
Edvard fikk lov å skifte av seg kjeledressen og få på vanlige klær før han ble kjørt til Gestapos hovedkvarter bak Rådhuset.
- Jeg ble forhørt noen timer uten noen form for terror, bortsett fra en glødeovn og et skarpt lys. Antakelig skjønte de at jeg var en liten fisk som ikke hadde noe særlig å røpe, sier han.

Han ble plassert i en celle på Hauge Hjelpefengsel den 14. februar 1943. Han ante ikke at det skulle ta over to år før han skulle bli satt fri.
- Jeg var mest rådløs og forundret. Ikke redd, ikke sjokkert. Jeg var mer engstelig for at min mor og søster skulle bli tatt som gisler eller plaget på annen måte, sier han.

Etter en uke i fengsel i Haugesund, ble han kjørt til Stavanger kretsfengsel, der han ble plassert sammen med
fem andre fanger og en dobøtte på en liten celle. Moren og søsteren kom på besøk fra Haugesund med mat og tobakk, og Edvard husker ikke de fire ukene i Stavanger som spesielt ille.

Etter Stavanger ble han plassert på Grini (i dag Ila landsfengsel) i Bærum. - Etter å ha vært i tyske konsentrasjonsleirer, vil jeg si at Grini var rene søndagsskolen. Der var ingen gasskamre, galger eller krematorier. De dødsdømte fangene hadde vært torturert i Gestapo-fengselet i Møllergaten 19, og de ble også torturert på Grini. Men vi andre fikk noenlunde anstendig behandling, minnes Edvard.
Han bodde på brakke 8. Her ble han kjent med blant andre skipsreder Sigurd Skaugen, som siden skulle bli arbeids-giveren hans i rederiet I. M. Skaugen. Han husker også sin medfange, professor Francis Bull, og hans litteraturhistoriske foredrag, med stor glede.
- Slike underholdningsinnslag var selvfølgelig strengt forbudt, men det gikk som regel bra, sier han.

Edvard Eriksen ble på Grini fra 20. mars til 29. september,
et halvt år. Da ble han “sendt på transport”. Det var noe uhyggelig over det å bli sendt på transport – ingen visste helt hvor fangene ble av, bortsett fra at ryktene sa at de ble sendt til Tyskland. Og fangene på Grini så aldri at kamerater som var sendt på transport, kom tilbake.
- Jeg ble tatt ut sammen med 291 andre Grini-fanger og kjørt ned til havnen i Oslo. Der ble vi beordret om bord i troppe-transportskipene “Donau” og “Aris”. Vi ble stuet sammen i lasterommene. Om natten, mens vi passerte svenskekysten, fikk vi gå opp på dekk og trekke litt frisk luft. Jeg husker det var vemodig å se inn mot land.

Etter fire døgn la de til i Stettin (Szczecin) i Polen. Der ble de “omlastet” til tog og stuet sammen i godsvogner merket “8 hester – 40 personer”. Den 4. oktober 1943 var de framme i Sachsenhausen, og kjørte gjennom hovedporten med teksten “Arbeit macht frei”. De var sultne og slitne etter fem døgns reise, og de frøs.

De ble registrert og avluset, og fikk stripete, tynne fangeklær, tresko og fotkluter.
- Humøret ble ikke bedre da vi ble snauklippet med sløve klippemaskiner som etterlot både blod og arr. Men takket være nazistenes fanatiske tro på den germanske rase, fikk vi norske – som jo tilhørte den samme rasen – etter en tid lov å beholde to centimeter av håret. Alle andre måtte være snauklippet.

Mat

Sachsenhausen var den nest største konsentrasjonsleiren i det stortyske riket, nest etter Auschwitz, og lå i delstaten Oranienburg tre mil nordvest for Berlin.

- Jeg hadde hørt at det skulle være en del kjente nordmenn i Sachsenhausen. Og da jeg vaklet inn i blokk 24, sulten og forvirret, hørte jeg en vennlig stemme med bergensdialekt:
“Hei gutt, du ser så sulten ut, så her kan du få en brødskalk.” Det var dikteren Arnulf Øverland som satt i kroken og spiste. Den episoden glemmer jeg aldri. Det er som jeg hører stemmen hans den dag i dag, og verken før eller siden har en tørr brødskalk smakt så himmelsk godt, forteller Edvard.

I begynnelsen bodde nordmennene i brakker spredt på flere steder i leiren, men i 1944 ble de samlet i fem brakker ved siden av hverandre. De fikk derfor god kontakt, selv om de hadde lite fritid til å besøke hverandre. Brakkene var beregnet for 50, men ble brukt av 400.

Fangene lærte fort “å orge” – å organisere eller skaffe seg ting de trengte. Det kom regelmessig store forsendelser med klær og sko fra Auschwitz etter henrettede jøder. I Sachsenhausen jobbet en gruppe fanger med å sortere dette, og ofte fant de store verdier i form av penger, diamanter og smykker innsydd i fôret.

Verdiene skulle naturligvis leveres til vaktene, men det hendte fangene greide å smugle noe forbi dem.
- Alt kunne “orges”. Unntatt friheten, sier Edvard.

Nordmennene, som tilhørte “den germanske rase”, fikk en del privilegier i Sachsenhausen. De fikk motta én pakke i måneden med mat og klær fra familien hjemme, og de fikk lov å skrive ett brev – på tysk, så sensuren forstod hva de skrev - på 15 linjer hver måned. De norske fangene kunne etter hvert motta et ubegrenset antall pakker på inntil 1 kilo. Fra 1944 fikk de i tillegg pakker med mat fra Røde Kors.
- Vi hadde derfor etter hvert rimelig godt med mat, og kunne gi bort vår knappe leirrasjon til andre fanger som aldri fikk pakker. Det var ulovlig, men vi gjorde det.

Edvards mor sendte hermetikkbokser med alt fra kaker og smågodt til middager. En gang var boksen full av akevitt.
- Det var stor stas, og for en omtenksom mor! Jeg må forresten skryte av det tyske postvesenet, som klarte å få pakkene fram, til tross for de store ødeleggelsene av transportsystemet, sier han.

Maten de fikk i leiren, var brød og kålsuppe. Fangene hadde hardt kroppsarbeid, og maten hadde alt for lite næringsinnhold til å holde dem friske og sterke. Det er beregnet at 20.000 menn døde av sult og utmattelse i Sachsenhausen. Totalt er det anslått at totalt 100.000 fanger døde i leiren. “Kosttilskuddet” fra Røde Kors og koner og mødre hjemme var en medvirkende grunn til at Edvard og flere av hans kamerater overlevde.

- Det ble sagt at det fantes en kantine i leiren, men jeg så den aldri. Jeg hørte at hele kantina var en stor bløff, at de verken hadde mat eller drikke der, bare noe ubrukelig tobakk eller “steppegrass”. Min mor sendte en gang en bankremisse på 60 DM som jeg skulle bruke i den kantina. Det tilsvarte 70,99 kroner, og det var mye penger for henne. Jeg vil tro det tilsvarte en måneds husholdningspenger. Men jeg fikk aldri pengene, forteller Edvard.

Fangene måtte opp klokka 4.30, og begynte dagen med å vaske seg i iskaldt vann fra en vaskefontene. Edvard fant ut at det virket herdende og var en fin begynnelse på en lang dag. Han holdt seg stort sett frisk i Sachsenhausen, og har holdt fast ved å ta en kald dusj daglig etter at han ble en fri mann. Før de forlot sovebrakka måtte de re sengene sirlig og pent. Også i skapene der de oppbevarte klær, spiseredskaper og mat, var det strenge regler for hvor og hvordan sakene skulle legges. Spiserommet var for lite til de 150-200 menneskene som skulle inn dit, og det ble mye skubbing og knuffing før alle hadde fått spist. Klokka 6 var det morgenappell eller kontrolltelling. Hvis noen var døde i løpet av natten, måtte alle de 20.000- 30.000 fangene som sto oppstilt på den halvrunde plassen stå og vente til alle tall stemte.

På jobb

Etter appellen gikk fangene tilbake til brakka og tok en røyk før det var ny oppstilling i arbeidsgrupper. Edvard jobbet i ett år ved Kraftfahrtechnische Versuchs-Anstalt et kvarters gange fra leiren, og i perioder hadde han ikke lov å ta med mat dit. Arbeidstiden var lang, fra klokka 7 til klokka 18 eller 19 hver dag, søndag som mandag. Spisepausen var på ti minutter. Bare første juledag fikk de fri.

- Jeg pleide å smugspise litt før spisepausen, slik at jeg kunne sove de ti minuttene. Jeg la meg på en liten tralle, en slik som bilmekanikere ligger på under bilene, og la meg til å sove under en dreiebenk for å være litt beskyttet i tilfelle verkstedet skulle bli utsatt for flyangrep, sier Edvard.

Jobben gikk ut på å innrede feltkjøkken på lastebiler til bruk på Østfronten. De fleste som jobbet der var sivile fagfolk, og fangene var der mest for å hjelpe til. Edvard minnes at tempoet var lavt, og at det ikke var mange kjøkken som egentlig ble produsert. Til gjengjeld ble det laget mange flotte sigarettmunnstykker, som de østeuropeiske fangene var eksperter på å lage. Etter noen måneder fikk Edvard et oppdrag som fransktolk for sjefen, og etter det fikk han jobbe på kontoret som en slags sekretær.

- Det var en makelig jobb der jeg hadde ansvar for litt papirarbeid. Jeg fikk tid til å smuglese i medbrakte matematikkbøker med høyskolepensum, sier han. Etter jobb var det tilbake gjennom den uhyrlige “Arbeit macht frei”-porten, til ny appell og kontrolltelling, før de gikk til brakkene, spiste kvelds og så til sengs ved 21-tiden.
- Dagene var ganske like, men de dagene vi fikk brev og pakker, var høydepunkter.

Etter et år på verkstedet, fikk Edvard “tusket til seg” (som han sier) en jobb på håndklelageret som lå like utenfor hovedbygningen. Siden han kunne telle på tysk, fikk han jobben som formann for den lille gruppa på tre. Hver morgen i 5-tiden dro de en fullastet kjerre til fem-seks brakker som var blitt varslet dagen før. Der samlet de inn brukte håndklær, og returnerte samme antall “rene”, mellom 400 og 500 stykker. Han så mye elendighet på disse rundene til andre brakker, mye som han helst vil glemme.

- Mottak og levering skulle skje i yttergangen. Men ofte måtte vi lenger inn for å hente, og da hendte det vi måtte skritte over fanger som hadde dødd i løpet av natten og var lagt ut i gangen for avhenting med likvognen, sier han. Utover dagen kjørte de flere vendinger mellom depot og vaskeri, men i 14-tiden var de stort sett ferdig for dagen og kunne ta det med ro på brakka. Edvard husker en episode da arbeidsgruppa hans skulle sortere noen fine frottéhåndklær, antakelig tatt fra jøder.
- Jeg tok sjansen på å ta dem med til brakka og ga dem til blant andre Odd Nansen (stifter av Nansenhjelpen, sønn av Fridtjof Nansen), Halvard Lange (senere utenriksminister) og Arnulf Øverland. Snakk om stas! sier han.

Mot slutten av 1943 begynte det å gå dårlig med det tyske felttoget. Det trengtes mer våpen og materiell til krigføringen,
og siden mange tyskere hadde forlatt jobbene sine for å være soldater, ble det mangel på arbeidskraft. Sivile kvinner hadde overtatt mennenes jobber, men konsentrasjonsleirfangene ble også ettertraktet som billig arbeidskraft av tysk industri. De ble satt inn i mange typer produksjon i nærheten av leirene, særlig i våpen- og kjøretøyindustri. Mange av fangene var ikke mer enn skinn og bein etter lang tids underernæring, og fabrikksjefene klaget. Det førte til at matrasjonene ble økt noe, men mishandlingen av mange fanger fortsatte.

- Heldigvis fikk noen av de norske legene arbeide på sykebrakkene i leiren, der de gjorde en kjempeinnsats for fanger av mange nasjonaliteter. Jeg lå på Revier (sykebrakka) med en lett skarlagensfeber en gang, og da fikk jeg kjenne gleden og tryggheten ved å få vennlig tilsyn av en norsk lege, sier Edvard.

Det var massevis av ulike jobber til fangene. De som besøker Sachsenhausen i dag, kan ennå se sporene av en av de tunge og nokså meningsløse jobbene: Skotestingen. En annen spesiell jobb var pengeproduksjon. I to brakker hadde SS startet et falskmynter-verksted der fanger produserte falske penger i stor stil. Ingen nordmenn jobbet der. De falske pengene skapte i en periode store pengeproblemer, særlig i England.

- Når vi kom dit med våre håndklær, måtte vi stoppe utenfor et dobbelt piggtrådgjerde. Alt var så hemmelig, og vi måtte late som ingenting, men vi visste hva som foregikk. Disse to brakkene ble en gang angrepet med napalmbomber fra amerikanske jagerfly på høylys dag. Men de traff ikke helt, og gjorde i stedet stor skade på noen brakker i nærheten. De drepte og skadet mange fanger. Dette skjedde mens jeg lå i sykebrakka med skarlagensfeber. Jeg glemmer aldri franskmannen som kom inn i nabosengen min etter bombeangrepet. Deler av ansiktet var blåst bort av napalmbomben. Det var bare et hull der hvor munnen
hadde vært. Det luktet ille av åpne brannsår. Han gråt og stønnet av smerte og ba om å få dø. Han døde også like etterpå. Det var disse angrepene som gjorde at jeg foretrakk
å sove under en dreiebenk på verkstedet.

Straff

Fangene ble utsatt for mange brutale straffemetoder, ofte for bagatellmessige forseelser. De ble prylt med stokker på baken, foran oppstilte rekker med medfanger på appellplassen.
- Ofte endte denne prylestraffen med døden. Vi som så på, måtte stå i stram giv akt og med luene av og “Augen gerade aus”, vi måtte se rett fram, forteller Edvard. Men han har lite lyst til å fortelle detaljert om grusomheten og torturen fangene ble utsatt for.

Mange av fangenes nærmeste overordnede var svært brutale. De var selv fanger, og mange av dem var fengslet fordi de var kriminelle. En del av dem hadde en sadistisk glede av å plage sine medfanger, og fant stadig påskudd for å straffe dem.

- Vi fant en måte å overleve på. Vi gjorde oss usynlige, ble anonyme, skilte oss ikke ut og gikk midt i flokken. Vi måtte ikke være påfallende nysgjerrige, men late som om vi ikke visste eller ville vite noen ting, forklarer han. Det er fra tiden i Sachsenhausen han har “overlevelsesmottoet” sitt også: “Alt går over”. Det har vært en trøst både for ham selv og for folk han har trøstet i tunge stunder gjennom livet.

Fanger som skulle dø, ble skutt, gasset, hengt eller strangulert (heist opp med et tau rundt halsen, slik at de døde senere enn ved vanlig henging). I en spesiell, avsperret bunker var det satt opp tre påler der fanger ble hengt opp etter bakbundne hender. Det førte til at de fikk ødelagt arm- og skulderledd før de døde langsomt. Noen måtte tilbringe timer under kald dusj utendørs før de besvimte eller ble skutt. Mange søkte også døden for egen hånd, ved å løpe mot det elektriske gjerdet eller henge seg i en sengestolpe på sovesalen.

- Vi ble så mentalt avstumpet av å være vitne til all denne terroren, at vi bare trakk på skuldrene og gikk til brakkene for å spise og sove etter å ha sett en hengning. Den første gjorde nok inntrykk, men ikke siden. Jeg tror jeg så 20 mennesker bli hengt. En husker jeg forresten spesielt, fordi tauet røyk. Fangen falt ned på bakken uten å være død. Leirkommandanten gikk bort til den stakkars fangen,
trakk pistolen og skjøt ham flere ganger. Noe lignende
hendte når tauet – sannsynligvis med hensikt – var for langt, og fangen tok i bakken med føttene. Da kunne en SS-offiser skyte ham og more seg over å henrette ham to
ganger.

De døde ble kjørt vekk og til krematoriet av medfanger.
- De som dro vognene overlevde nok ikke. De skulle hindres i å fortelle verden hva de hadde sett og opplevd. Området der gasskammeret, skyteplassen og krematoriet lå, var sperret område, men vi visste hva som foregikk, sier Edvard.

Sykdom

Det var mye sykdom i leirene, særlig dysenteri og kolera, sykdommer som gir diaré og som smitter lett. Edvard var heldig og fikk dysenteri bare en gang. Tyskerne var redde for smitten, og brukte ofte karantene for å hindre spredning. Ved andre sykdommer ble fangene lagt inn på sykebrakka eller fikk “Schonung” (fri fra jobben). Både karantene og Schonung betydde opphold på brakka og arbeidsfri. Det ble en slags ferie som fangene brukte til private formål. Brevskriving, forberedelser til underholdning og julekvelder ble gjort i disse “feriene”. Da var det nyttig å kjenne norske leger som kunne gi sykemeldinger!

Jul

Edvard opplevde to julekvelder i Sachsenhausen. Bordene ble dekket med alt de hadde av mat, og med selvlagde norske flagg. Arnulf Øverland leste opp ferske dikt, blant andre “Jul i Sachsenhausen”. – Tankene gikk nok hjemover disse julekveldene, men hva annet kunne vi gjøre enn å være glade for å ha overlevd så langt, og håpe at en dag kom vi kanskje hjem, sier Edvard.

Nyttår 1944 - 45

På nyttårsaften i 1944 ble Edvard og noen flere norske invitert til brakka til fangenes tillitsmann, “Lagerälteste”.
Etter mange år i tysk fangenskap hadde han fått et godt forhold til SS-vaktene, og de holdt seg borte denne kvelden. Tillitsmannen skaffet drikkevarer, og nordmennene tok med seg alt de hadde av Røde Kors-pakker og annet godt spise.
- Utpå kvelden tok drikkevarene slutt, og jeg ble bedt om
å hente mer. Jeg skulle altså spasere den lange veien over appell-plassen til hovedbygningen på en tid på døgnet da all bevegelse utendørs var strengt forbudt. Jeg prøvde å komme med innvendinger, men da “leireldste” forsikret at alt var avtalt med SS, vandret jeg dum og freidig bortover
i flomlyset, midt i skuddlinja for vaktpostene som stod der med sine maskingevær. Jeg var nok litt betenkt, men ikke egentlig redd. Jeg kom velberget over plassen, banket på døren til vaktrommet og presenterte meg og mitt oppdrag. Og tro det eller ei. “Et lite øyeblikk”, sa vakten og kom ut med champagne og konjakk! Alt var mulig i denne leiren, ved hjelp av bekjentskaper, bestikkelser, svindel og bedrag.

Hjemover

Hitler og hans folk hadde planlagt at konsentrasjonsleirene
skulle jevnes med jorden før de allierte styrkene kom, slik at alle beviser på nazistenes grusomheter ville forsvinne.
Leirene ble forsøkt tømt, og fangene ble drept eller sendt ut på den uhyggelige dødsmarsjen til Østersjøen. Av de 700.000 fangene som satt i konsentrasjonsleirer på nyåret 1945, er det anslått at ca en tredjedel døde på dødsmarsjen. Det har vært hevdet at fangene skulle lastes om bord på lektere og senkes på dypt vann. Dette er usikkert, men
det som er sikkert er at fangene ble befridd av sovjetiske soldater i krigens siste fase.

For å forsøke å berge de skandinaviske fangene hadde viseformannen i Svensk Røde Kors, grev Folke Bernadotte, forhandlet med SS-riksfører og Gestaposjef Heinrich Himmler om å frakte skandinavene ut av leirene med Røde Kors-busser. Leiren Neuengamme ble gjort til en oppsamlingsleir for skandinaviske fanger, og derfra skulle de – hvis forhandlingene gikk bra – fraktes til Sverige.

De norske fangene og noen hundre danske var heldige. De ble sendt til Neuengamme og slapp unna dødsmarsjen.

Før de hvite Røde Kors-bussene kom, ble byen Oranienburg, der Sachsenhausen lå, bombet sønder og sammen. - Vi hørte susingen av bombene på vei nedover. Jeg hentet ulltepper og delte ut til medfanger til beskyttelse mot granatsplinter. Noen bomber falt like ved leiren, men utrolig nok falt ingen innenfor. Det hadde også vært bittert, nå så like før redningen, sier Edvard.

De sto på appellplassen i timevis og ventet på bussene. Da de endelig kom, ble de møtt av vennlige svenske sykepleiere,
både kvinner og menn.
- Vi ble nesten overøst med mat, røyk, ulltepper og medisiner til dem som trengte det. Det hele var utrolig og uvirkelig, og det var ikke lett å skjule vår glede. Vi var blitt advart mot å vise noen form for gledesytringer – vi var fortsatt fanger. Men selv om vi visste at vi skulle til en ny fangeleir, følte vi oss som frie mennesker, “på svensk jord”, i en svensk buss.

De kjørte gjennom et brennende Oranienburg, og nådde Neuengamme utenfor Hamburg etter ti timer. Neuengamme var ikke forberedt på å ta imot 2000 nye norske og danske fanger. Først måtte like mange fanger fjernes. 2000 døende polske og franske fanger ble sendt på transport til andre leirer. De fleste døde under transporten.

Edvard og de andre fant det tryggest å holde seg rundt sin egen brakke. Men en dag gikk han sammen med kameraten Ulrich Beenfedt på en liten oppdagelsestur, og stoppet opp ved en brakke som lignet et lager. - Vi åpnet døren, og der så vi flere hundre nakne lik som var stablet i høyden, som i en skoeske. Antakelig hadde de ikke nok kull i krematoriet. Vi var jo vant til å se litt av hvert, men dette synet var ille, og jeg glemmer det aldri.

Etter fire uker i Neuengamme var endelig saken klar: De hvite bussene kunne hente nordmenn og dansker. Edvard var en av de siste som forlot leiren, og han nøt synet av oppløsningen. Men nå skulle de nordover, til Frøslev i Danmark. Røde Kors-bussene var malt hvite med store røde kors på taket, så de skulle slippe unna luftangrep. Men nazistene malte også en del av sine kjøretøy på samme måte. Det førte til at noen ekte Røde Kors-busser ble beskutt. Edvard og medfangene hans måtte stadig forlate bussene og løpe inn i skogen for å søke beskyttelse. Det gikk bra med de fleste, men fire danske Røde Kors-busser ble ødelagt av fly, og ett menneske ble drept.

Første natten tilbragte de i skogen trygt utenfor veien, under et teppe av vissent løv. Det var blitt april og vårlig mildt. Det var fortsatt krig, og de hadde fortsatt SS-vakter om bord i bussen. Men noe vakthold var ikke nødvendig, ingen ville tenke på å forlate bussen, den tryggeste plassen i verden.

- Da vi nærmet oss danske-grensen, begynte et herlig spetakkel. Vennlige, danske lotter møtte oss med flagg og jubel og masse mat, kremfløte, egg og bacon. Jeg får nesten klump i halsen ennå når jeg tenker på det, sier Edvard.

De ble i Frøslev-leiren i fem-seks dager og samlet krefter til neste etappe.
- Det eneste problemet var at vi ikke måtte forspise oss på all den deilige, danske maten!

Den 2. mai fikk de beskjed om at tyskerne hadde kapitulert i Danmark, men ennå ikke i Norge. Men i et fritt Danmark, måtte SS-vaktene forlate bussene, og ferden kunne gå videre til Sverige. Nå var de ikke fanger lenger, men passasjerer på vei hjem. I Sverige ble de innkvartert på Ørenes Slott, og bodde der en uke. Det var litt av en kontrast – fra konsentrasjonsleir til en himmelseng på et svensk slott. De måtte bli i karantene i Sverige i tre uker, og bodde på en bondegård de siste to ukene. Den 20. mai reiste de fra gården og til Gøteborg. Der fikk de penger til klær og togbillett hjem av den norske ambassaden. Etter en hjemreise som i alt tok to måneder fra han forlot Sachsenhausen, fikk Edvard og de andre haugesunderne en storstilt mottakelse da de kom hjem. Hele befolkningen var samlet foran rådhuset, anført av ordfører, prest, politimester og andre øvrighetspersoner. Hver enkelt eksfange ble ført ut på en balkong og fikk blomster og hyllest.
- Det ble nesten litt for mye av det gode, sier Edvard Eriksen. - Men det største var å treffe igjen den nære familien.
Det ble et sterkt gjensyn, der gledestårene trillet!