Inger Gulbrandsen

Da jeg så barnevogna rant hatet av meg…

Inger (Jensen) Gulbrandsen var som 17 åring sterkt engasjert i det illegale arbeidet under krigen. Hun hadde forskjellige oppgaver og var blant annet en av dem som reddet jødebarn over til Sverige. Hun ble arrestert og havnet i den fryktede kvinneleiren Ravensbrück i Tyskland. Det ble en tid med mange sterke opplevelser. Nå – etter så mange år – er det fortsatt slik at mange av  opplevelsene kommer tett innpå henne igjen, og hun sier det slik når vi besøker henne hjemme i Sørumsand: ”Minner er noen underlige greier. Dem kommer om natta.”

IngerInger Marie (Gulbrandsen) Jensen ble født i Oslo 26. januar 1923 og hun vokste opp i en av de såkalte ”gråbeingårdene i Tøyengata 40 på Grønland.  I ”førrern” som huset ble kalt vokste hun opp i en ettromsleilighet sammen med broren Enor, mamma Sigrid og pappa Emanuel Jensen. Selv om leiligheten var liten, så manglet det ikke på et stort sosialt engasjement.
En dag ble moren sendt til sykehuset for en nærmere undersøkelse, det var noe galt med mandlene og nå skulle hun opereres for dette. Men så gikk det galt, fryktelig galt. Moren døde
Tilbake satt Emanuel Jensen med to barn. Inger var da 11 år gammel.
Noen år senere traff Emanuel Solveig, og giftet seg med henne. Både Inger og broren Enor likte Solveig veldig godt, og de ble en riktig trygg og harmonisk familie igjen.
Faren ville at Inger skulle ha en skikkelig skolegang, og som 12 åring begynte hun på middelskolen og lærte tysk.

Sosialt engasjert familie

Familien Jensen var sterkt sosialt engasjert og de så tidlig faresignalene fra Tyskland. I årene 1933 – 34 var det mange tyske Hitler-motstandere som ble kastet i fengsel, tukthus og konsentrasjonsleire. Noen av disse kom som flyktninger til Norge i 1937, og Inger var en av de som stilte opp for å hjelpe – 14 år gammel.
Hun hadde gått i en god skole hjemme og tidlig fått lære at man hadde plikt til å dele godene med dem som hadde det vanskelig, og hun forsto tidlig betydningen av å hjelpe andre.
Hun forteller at hun mer enn en gang så faren ta seg av naboen. Han var en av dem som kom opp i problemer på grunn av alkoholen. Og da bråket i naboleiligheten nådde de store høyder med hyl og skrik, var det at faren hennes grep inn, tok naboen i kragen og skysset ham lukt ned i kjellerboden og satte ham til ”tørk” der.
”Hvis ikke så ville politiet komme, og putte ham rett i kasjotten” forklarte faren, ”og da var det bedre at han satt innelåst i potetkjelleren. Da mister han i hvert fall ikke jobben på mandag.”
Det var vanskelig med jobb på denne tiden. forteller Inger, og når man var arrestert av politiet, så ble de som regel ikke sluppet løs før et godt stykke utpå dagen på mandag, og da hang jobben og levebrødet i en tynn tråd.
Hun var aktivt med i Arbeiderpartiets barnegruppe - Framfylkingen, og her var det behov for noen som kunne ta seg av arbeiderungdom fra Østerrike. Og Inger trådte til. Hun hadde godt språkøre og lærte fort. Hele tiden var familien i full virksomhet med ulike sosiale engasjement.
Ingers familie I 1936 startet den spanske borgerkrigen, og sammen med ungdommene i Framfylkingen engasjerte Inger seg i et prosjekt som sendte mat og penger til et norskdrevet barnehjem.
Vi gjorde dette i felleskap med AUF Ungdomsfylkingen, og jeg husker at vi dro rundt i Oslo med en gammel lastbil og hadde innsamling. Selv om det var smått med både penger og mat, så ville folk være med å hjelpe til, så det ble både honningkrukker og syltetøyglass i tillegg til pengene. En del av pengene gikk til motstanderne av Francos regime, og de brukte pengene til å kjøpe våpen for å ta opp kampen.
I 1938 ble Inger engasjert i flyktningarbeidet. Og da ble hun kjent med familien Paul Wassermann. Han hadde vært en ivrig motstander av Hitler, og måtte flykte fra Tyskland da  Hitlers medløpere satte i gang klappjakt på alle de som gjorde motstand mot regimets ideer. Det var ikke bare i Tyskland disse redslene foregikk for fullt, men motstandsfolk og jøder måtte også flykte fra Østerrike, Tsjekkoslovakia og Polen. Mange av disse kom til Norge i håp om en bedre framtid her.
Det de fortalte oss om nazistenes metoder, var til stor hjelp senere, ikke minst da jeg selv ble arrestert, forteller Inger.

Reddet jødebarn over til Sverige

Da naziregimet trampet inn i Norge og forsøkte å kneble folket, var Inger bare 17 år gammel. Men hun var med i motstandskampen fra første dag. Viktigst var det å få brent listene over alle de jødiske flyktningene og få renset Wassermanns leilighet for farlige papirer. Familien Wassermann var på Gestapos lister. Motstandsgruppen Inger var med i, hadde sitt utspring i Framfylkingen og miljøet rundt Wassermann. Sammen med de andre ungdommene leverte Inger ut illegale aviser, gikk med forskjellige beskjeder til folk som var i fare, og smuglet pakker for Wassermann, pakker med et ”spesielt innhold”. Samtidig jobbet også den geskjeftige jenta for faren sin og en motstandsgruppe på Fiskehallen. Kjæresten til Inger – Olav Gulbrandsen – var samtidig med i det illegale motstandsarbeidet i Sørum.

Inger på tur
På bildet snakker Inger med jødiske ungdommer i Ausvhwitz

Etter hvert var en av Ingers hovedoppgaver å hjelpe jødiske flyktningbarn over til Sverige.
Det var mange forskjellige episoder, forteller Inger, men noe jeg husker spesielt godt er to jødiske barn som var alene etter at moren deres ble arrestert.
Moren og de to døtrene hadde flyktet hals over hode fra Tsjekkoslovakia da tyskerne invaderte Sudetenland. De hadde klart å komme seg til Norge og hadde bodd her siden 1938, og de snakket bra norsk.
I oktober 1942 ble moren deres – Idl Zerkowska – arrestert av Gestapo da hun delte ut illegale aviser, og nå sto de to småjentene på 9 og 13 år i fare for å bli hentet til forhør.
Det ble en kamp mot klokka – og jeg husker at jeg småløp til den adressen de bodde på. Vi pakket sakene deres i all hast, og klarte å få dem unna i siste liten, og trygt over til Sverige hvor de ble adoptert av en familie i Stockholm og var hos dem under hele krigen.
Det var litt spesielt, fordi den eldste skulle absolutt ha med seg skolebøkene sine. Og jeg fikk noe å tenke på da hun med fast stemme forklarte dette: ”Vi må kunne mer enn nazistene, vite mer, ellers vinner vi aldri denne krigen.”
Det sank ned i meg. Det var jo nettopp det faren min hadde snakket om – hvor viktig det er å skaffe seg kunnskap, sier Inger. Og det er ikke mindre viktig i dag – tvert om. Vi må gi den oppvoksende generasjon kunnskap slik at de kan ta de rette valgene, og være med å demme opp mot de tendensene vi ser med en gryende nynazisme og fremmedhat.

Forhør på Victoria Terrasse

To måneder senere snørte nettet seg sammen rundt Inger. Etter nesten to og et halvt år med aktiv motstandskamp ble hun arrestert den 22. desember 1942 – 19 år gammel. 7 måneder etter at kjæresten Olav ble arrestert..
Hun hadde vært ute hele natten for å hjelpe jøder som skulle flykte over til Sverige, og da hun tidlig på morgenen låste seg inn hjemme stirret hun rett inn i munningen på to maskinpistoler. To Gestapomenn skulle hente henne til forhør på Victoria Terasse.
Før vi dro dit fikk jeg lov til å stelle meg, og jeg klarte også å få gitt beskjed til nabokona om at jeg var arrestert. De to Gestapomennene hadde full forståelse for at jeg måtte gå over til naboen med julematen vår, slik at den ikke skulle bli ødelagt. Og nabokona forsto med et eneste blikk hva som var skjedd, når hun så meg i følge med to bevæpnede Gestapofolk. Dermed var de andre varslet.
På Victoria Terasse ble jeg ført inn i et forhørsrom hvor det satt seks menn. En av dem var norsk og sivilt kledd. Det var Einar Dønnum – en mann jeg hadde hørt mye negativt om i motstandsgruppene. Han var kjent som en beinhard torturist, og hadde mange ødelagte liv på samvittigheten. Nå skulle han lede forhøret av meg. Og for å gjøre skrekkscenariet fullkomment hadde de plassert en del torturredskaper på skrivebordet.
Da gikk døren bak meg opp, og det kom inn en mann til. Jeg klarte ikke å se ansiktet hans, men han satt seg rett bak meg. Jeg formelig kunne føle hvordan øynene hans boret seg inn i meg. Men hvem var han? Jeg har aldri fått vite det, jeg følte bare øynene hans under hele forhøret. Følte de lenge etter krigen. Selv når jeg var ute å gikk på gata. Jeg kan ikke forklare det, men det er en veldig skremmende og ubehagelig følelse som sitter der den dag i dag.
De startet forhøret med å spørre om jeg kjente to jødiske damer? Vi ble ”enige” om at jeg kjente to tyske damer, men ante ikke at de var jøder, og jeg forklarte det med at jeg hadde møtt dem tilfeldig, og synes det var litt artig å prate med dem for da kunne jeg perfeksjonere meg mer i det tyske språket.
Men Dønnum og hans medløpere lot meg ikke slippe med denne forklaringen. De kastet inn det ene spørsmålet etter den andre – noen ganger på norsk, andre ganger på tysk.
Jeg tviholdt på mine forklaringer på tross av at jeg skjønte at Gestapo hadde ganske så mye på meg.
Nå kom de godt med - alle rådene de tyske flyktningene hadde gitt meg. De hadde fortalt om forhørene de selv hadde vært gjennom - hvor viktig det var at man ikke svarte ja eller nei på spørsmålene Du skal alltid lage et ordentlig svar som trekker ut tiden. Da er det lettere å holde ut i ti – tolv timer, og da har du en sjanse til å komme deg ut.

Han ga meg matpakka si

Etter 10 timers forhør ga de seg og jeg ble ført ned i en kald celle i kjelleren. Jeg var ganske så utslått, men ikke så ”hulsulten” som det tyskerne trodde jeg var. Jeg var mer trassig enn sulten. Jeg ante at de andre i familien min var arrestert så jeg tok sjansen på å åpne luken i døren og hviske ut i korridoren: Jensen?? Jensen?? Men fikk ikke noe svar.
På veggen inne i cellen var det en ringeklokke, og jeg prøvde denne. Da kom en eldre tysk vaktmann, og jeg spurte om jeg ikke snart kunne få servert noe mat?
Han tok seg til hodet og så ut som et spørsmålstegn. Nei – mat – det var da ikke noen restaurant jeg hadde kommet til, så der tok jeg helt feil, og dermed smalt han døren igjen. Men han angret seg tydeligvis – for etter en stund kom han tilbake med sin egen matpakke. Det gjorde godt, og jeg forsynte meg med ei skikkelig tjukk brødskive, med masse smør på og ei skikkelig solid osteskive. Denne tyske fangevokteren er en av de jeg alltid vil huske tilbake på som en flott og medmenneskelig fangevokter.
Litt senere ble jeg hentet opp til nytt forhør. Nå var taktikken annerledes. Først noen skarpe spørsmål, og deretter stopp. De tidde bom stille, og jeg hørte omtrent bare pusten til ”skyggen” som satt bak meg igjen.
Så røsket noen døren opp med et brak og slengte inn en forslått og blodig person. Jeg kjente ham igjen, det var en av grenselosene vi brukte når vi hjalp jøder over til Sverige. Han var nesten ikke til å kjenne igjen, så oppbanket og torturert var han.
Nazistene forsto at jeg kjente ham, og dermed ga Dønnum tegn til en av Gestapomennene som grep tak i håret mitt, røsket meg bakover og helte noe inni munnen min. En slags oransje væske. Jeg var jo ikke vant til alkohol og slike greier – hadde jo klart meg godt med melk og i høyden te. Dette smakte bittert og jeg kjente at kroppen ble slapp og alt ble mørkere og tyngre. Jeg måtte sette inn det lille jeg hadde av reservekrefter for ikke å si noe som kunne skade andre, bare nok til å redde livet.
Samme natt kjørte de meg ut til Grini som fange nr. 5787. Det var fryktelig mye snø i 1942, og da vi kjørte utover, tumlet jeg med tanken om å forsøke å rømme. Men det var ikke sjanse til å komme seg unna.

Oppdager Olav på Grini

Jeg var på en måte ganske avslappet, og når vi kom fram fikk jeg en celle nede i kjelleren. Fikk jo ikke noe mat nattetid på Grini, så det var egentlig bare å gå å legge seg. Det eneste jeg hadde fått å spise det siste døgnet var det den gamle vaktmannen hadde gitt meg. Så jeg var ikke sånn helt ”hulsulten”. Og så sovnet jeg fra alt sammen. Våknet utpå natta. Da så jeg noen skygger som ikke jeg riktig skjønte hva var, for det lå liksom noe på gulvet. Men det var stengene i vinduet som speilet seg på gulvet, og da sto jeg opp og tok i de iskalde stengene. Det var en fryktelig opplevelse, de iskalde jernstengene beit seg liksom inn i fingrene mine.
Derfor sier jeg alltid når jeg er på skolebesøk: Rot dere ikke opp i fanteri. Dere skal gjøre det som trengs å gjøres for land og folk, men ikke noe annet. For det å våkne opp i ei celle og kjenne det iskalde gitteret foran vinduet – det sitter i ”fingra” fortsatt.
Det var ikke stort annet å gjøre enn å gå legge seg igjen og forsøke å samle så mye krefter som mulig.
Plutselig banker det på døra, luka går opp og jeg får servert frokost og litt kaffe. Før vakten fikk sjanse til å smelle igjen luka, spurte jeg ganske fort om jeg kunne få snakke med Idl Zerkowska.
Og det utrolige skjer. Vakten får gitt beskjed til Idl, og hun klarer å komme ned til cellen der jeg befinner meg. Nå kan jeg endelig gi den beskjeden jeg lovet barna hennes.
Hun kjente ikke meg, men jeg fortalte henne lavt at jeg hadde jobbet med jødiske flyktninger fra Tyskland og Tsjekkoslovakia og blant dem var ungene hennes. De var så voksne og fine å ha med å gjøre, og de hadde bodd i dekning hos en norsk familie til vi fikk dem trygt over til Sverige. Rett før jeg ble arrestert hadde jeg fått melding fra Stockholm om at de var kommet vel fram til en familie der, og skulle få bo hos dem til krigen var slutt, og da skulle de gjenforenes med moren igjen.
Hun var så lykkelig og jeg fikk en venn for livet. Idl hjalp meg til å finne de rette folka å snakke med på Grini – så det endte med at jeg fikk komme opp av kjelleren og flytte inn i det bygget som var en slags friavdeling. Kunne nesten gå og komme som jeg ville. Men jeg ble selvfølgelig satt i jobb. Grini var ikke noen feriekoloni. 
Jeg skulle jobbe på vaskeriet i kjelleren. Måtte stå å skrubbe klær i seks timer og det var ganske så tungt. Hadde bare vaskebrett og gamle baljer. Det var en hard vinter og det var kaldt.
Gutta måtte jo stå ute på gårdsplassen for å telles, og da oppdaget jeg plutselig min egen kjæreste – Olav blant dem.  Han var flytta fra Møllergata 19 og til Grini. Ja, det var nesten som romantikken blomstret da vet du, sier Inger med et smil.
For jeg pussa vinduer da jeg oppdaget ham. Vi hadde ikke lov til å stå i vinduene for å ha kontakt med karene utenfor. Men vi fikk lov til å pusse vinduer, for det skulle jo være reint. Så jeg pusset vinduer både utenpå og innvendig hver eneste dag. De tyske damene slo seg i hendene og synes jeg var så reinslig og flink. Olav gikk fram og tilbake med ei tom bøtte. Og gjorde som han plukket opp noe, og det holdt han på med i lange tider. Så fort jeg begynte å pusse vinduer, kom han gjerne rett under der jeg holdt på. Så det gikk greit. Jeg fikk beskjed om at faren min, Solveig og Enor satt på hver sin enecelle – på Grini de også, så hele familien var samlet.

Dopapirbrevene florerte

Jeg skrev brev på dopapir og Idl leverte det til ganggutten som var kjæresten min og han  igjen fikk levert det inn til broren min. Nyheter og meldinger føyk fra celle til celle, fra avdeling til avdeling. Dette var noe som Kunze og kumpanene hans aldri klarte å stoppe.
Jeg husker jeg skrev til broren min: ”Det er jo synd at du skal sitte her for min skyld, for du har jo annet å gjøre egentlig.”
Det betydde at han pleide å være i Nordmarka å ta imot slipp og hadde sånne instruktører fra England som skulle hjelpe til og ikke sitte der å glo. Så Enor sendte ”Dopapirbrev” tilbake til meg med følgende tekst: ”Kjære lillesøster, ta det helt med ro – famileæren er reddet – hele slekta sitter inne.”
Det familelivet hos oss var noe rart, sier Inger med et smil, og rister på hodet
Etter et par måneder kom ei venninne fra ungdomsorganisasjonen ”Framfylkingen” til meg og ga meg følgende beskjed: Inger - nå går mora og faren din sammen med broren din nedover veien, og nå er de på tur ut. De er fri. Da var det liksom ikke noe sak å være på Grini lenger for meg, når de var sluppet fri. Det var i grunnen kjekt at foreldre satt inne en stund, for da visste de så godt hva vi trengte å få i pakkene de sendte oss.
De visste at en talkumboks kunne tømmes hjemme, og så fylles med potetmjøl. Dette kunne vi blande med den skummete melken vi fikk og drikke, for så å sette det ned i de kokekjelene vi brukte til tøyet. Når det var kokt opp så pisket vi det, og da ble det krisekrem. Og så sparte vi på den rasjonen vi fikk med melasse, sånn svart sirupgreie. Da hadde vi det riktig hyggelig på lørdagskvelden. Reine festmåltidet.
Under oss satt ”gutta våre” innesperret. Og da kunne vi ta en lang hyssing og orge. ”Gutta” sørget for alt vi trengte. Til gjengjeld sørget vi for å sende ned en bolle med krisekrem. Vi tok et hodetørkle og bandt sammen alle fire hjørnene og satte bollen oppi, banket på rørene på veggen, og dermed var forsendelsen underveis nedetter veggen. Da hadde de festmåltid i underetasjen også. Etterpå var det å heise bollen opp igjen, slik at vakten ikke fant dobbelt opp med boller neste dag. Det var et liv uten like.
Iblant fikk vi noen små oppmuntringer utenfra. Det var jo dager det var forbudt å gå med blomster og toppluer og sånt. Kongens bursdag var veldig viktig, og i den forbindelse var det mange ungdommer som hadde ”markeringsbehov” og ble tatt, og enden på visa var at de da ble sendt til Grini. Jeg husker en gang det kom en slik stor flokk. Men det var allerede fullt her, så de måtte sitte ute på gangen. Da fortalte de gjerne de nyeste vitsene utenfra og historier og nyheter i det hele tatt. Fortalte mye rart, og sang nye sanger som vi ikke hadde hørt. Så det ble riktig hyggelig med disse ungdommene. De ble noen uker så slapp de ut igjen.

Albert Zeh – tysk soldat på norsk side

Det var også tyske soldater som var på vår side. Jeg husker spesielt en av dem – Albert Zeh – som vi kom i kontakt med lenge før jeg ble arrestert. En dag kom han inn i Fiskehallen der faren min jobbet. Han prøvde å gjøre seg forstått for det var noe spesielt han ønsket, men det var ingen som var noen kløppere i tysk, og dermed ble jeg bedt om å komme.
Hva var det han ønsket?
Jo han ville gjerne hjelpe til slik at Hitler raskest mulig ble avsatt, og han ville gjøre hva som helst for å bli kvitt diktatoren.
Nå var jo dette noe uvanlige toner fra det holdet, så vi var jo veldig skeptiske til denne frimodige ytringen, men samtidig så var det noe som sa oss at vi kunne stole på karen.
Så vi ba ham om å skaffe oss noen våpen, og ikke mange dager etterpå kom han med en pistol. Og etter hvert fikk vi andre våpen. Han kom med maskingevær som vi gjemte oppe i luftekanalen i Fiskehallen.
Jeg kommer heller aldri til å glemme da han kom med en militærbil og leverte oss en mitraljøse som vi kunne bruke i hjemmefronten.
Dette var en ung mann som forsto galskapen og vanviddet i nazismen. Han ble for øvrig overflyttet til Grini, og da var han til stor hjelp for oss der. Blant annet ordnet han det slik at jeg fikk sendt beskjeder til Olav, og han fikk deretter videresendt beskjeder til de andre utenfor porten. Det var jo ingen som kontrollerte Albert – en tysk soldat i uniform.
Albert sa også fra til oss om de som hadde vært i forhør, og hva de hadde sagt, slik at vi hele tiden var oppdatert. Og vi sendte beskjed med Albert slik at vi fikk greie på om noen i gruppa var kommet seg i sikkerhet i Sverige, for da var det trygt for oss å snakke når vi skulle i forhør. Da kunne vi legge skylden på de som var kommet seg i sikkerhet – vi visste jo da selvfølgelig ikke noe om hva som hadde foregått. Det var en livsfarlig jobb han gjorde for oss, men Albert var helt og holdent på vår side. Han tålte ikke Hitler. Han hadde også en sønn på 10 år, og han nektet ham å bli med i Hitlerjugend.
En dag han var på vakt i tårnet fikk han beskjed om øyeblikkelig å møte hos kommandanten. Albert forsto med en gang at han var på tynn is, og at dette kom til å gå galt så han løp ned trappa og skjøt seg. Og der fant de ham død.
Da ble det oppstyr, vet du. Olav var ganggutt og han var ute på gårdsplassen da dette skjedde. Han så at Albert ble kjørt bort, men ingen fikk greie på hvor det ble av han. I ettertid hørte vi at kona hans hjemme i Tyskland hadde fått rede på at han var død. Selv ble hun flere ganger innkalt til forhør hos Gestapo.
Etter krigen forsøkte jeg å spore opp sønnen deres i bortimot 60 år - på alle måter. Og en dag fikk jeg plutselig et brev fra ham – da var han 73 år. Nå korresponderer vi og har en veldig fin kontakt. Albert er et fint eksempel på at man kan ikke skjære alle de soldatene som var i Norge over en kam.

På transport med Monte Rosa

Inger satt ti måneder på Grini uten å få dom, men hun fikk vite at hun skulle bare sendes av gårde til Tyskland for å bli der. Men fikk ikke noe beskjed om når dette skulle skje. Men hun klarte seg greit i leiren, ikke minst på grunn av at hun snakket veldig bra tysk, og kanskje var litt militær i oppførselen.
Vi hadde lært en del i Framfylkingen, og det kom godt med på Grini. Jeg husker en av de tyske damene tipset meg om hva jeg skulle gjøre da jeg en dag ble kalt inn til legen.
Prøv å lat som om du har isjas. Da kan de ikke sende deg på transport!
Saken var at hun var så fornøyd med at jeg gjorde jobben min greit, og oppførte meg ordentlig, så hun ville gjerne beholde meg i arbeidsgruppa.
Men jeg kunne jo ikke spille teater med isjas. Legen sjekket meg, og så at alt var i orden så jeg ble satt opp på transport.
6. oktober kom bussene for å hente oss. Tysklandsfarerne skulle gjøre seg klar.
Det var ”Denzern” som sto for transporten, han ”dærre” klovnen som ikke var riktig klok. Ja han ”vakke rektig på en flekk”, men det venta vi oss heller ikke av de folka der. Vi hadde jo hørt så mange gode historier om oppførselen deres på Grini, og det florerte en rekke vitser og ”revyviser” om saker og ting de hadde gjort..
Men jeg benyttet den militære måten, gikk fram et skritt, slo hælene sammen og hendene i siden og sier: Herr Denzer – jeg har et ønske. Kan jeg få lov til å si adjø til min forlovede.
Jeg hadde selvfølgelig avtalt dette med Olav på forhånd, og han sto rett bak hjørnet og ventet og håpet på at det skulle ordne seg så vi fikk tatt adjø med hverandre..
Jo - det var klart jeg skulle få lov til det. Romantikken og kjærligheten - det skulle bare mangle.  Denzer var i sitt ess. Dermed ble Olav hentet, og vi fikk stå helt fritt og snakke sammen. Vi ble enige om at dette skulle vi klare - uansett. Hvis han kom etter så var det greit, men jeg så helst at jeg var alene om å bli sendt. Det var lettere å komme hjem én i live, enn to. (Olav ble senere sendt til Sachsenhausen)
Denzser kom tilbake og sa: Nå er bussen klar, så nå skal du få lov til å gi din forlovede et ordentlig kyss. Og så gjorde han tegn til Olav.
Olav ble sur – han behøvde jo ikke ha noen instruksjon av Denzer.
Men Denzer var i det hyggelige hjørnet, så han føyde til: ”Det er jo ikke så lenge til dere får se hverandre igjen – for denne krigen har vi snart vunnet.”
Så vi kysset i vei en stund, og så tok jeg plass i bussen. Som en ekstra gest ga Denzer meg en 20-pakning med sigaretter: ”Vær så god, disse kan du ha på reisa.”

Lubenski var en hjelpsom fyr

Vi ble kjørt ned til Akershus Festning. Der skulle vi stå til senere på kvelden, så ikke det ble så mye oppstyr når vi skulle gå ombord i Monte Rosa. Mens vi sto der så fikk vi lov til å gå litt rundt ved bussene, men ikke fjerne oss.
Plutselig kommer en mann over gårdsplassen, og oppdager meg. Det var Lubenski, saksbehandleren til Olav fra da han satt på Victoria Terrasse. Han ble satt inn i mai i 1942, og jeg hadde vært og spurt om å få besøktillatelse, og spurt og gravd om når han skulle slippe ut. Jeg presiserte at Olav hadde vært sammen med meg i alle helger, så han kunne umulig hatt tid til å gjort noe ”gæærnt” helt sikkert. Lubenski var så begeistret for tysken min, og at jeg alltid oppførte meg korrekt. Jeg rakte alltid fram handa og hilste ”Guten tag”. Prata om alt mulig rart. Under ett av disse besøkene fortalte jeg Lubenski at jeg hadde litt problemer.
- Ja vel – hvordan da?
- Olav har bursdag snart – den 3. august - og jeg ville så gjerne få hilse på ham og gi ham en pakke. (Dette var også kongens geburtsdag, men det tenkte ikke Lobenski på).
Jo da -Lubenski ga seg ende over for forslaget. Jeg skulle få møte Olav. Fikk beskjed om å møte opp på trappa på nummer 19 den 3. august, og gå sammen med Lubenski inn. Jeg fikk klokkeslett og det hele.
Den 3. august sto jeg på trappa med en diger blomsterbukett og ei pakke under armen. Da stakk en norsk politimann forskrekket hodet ut av døren og sa: Kjære Dem frøken - De må ikke finne på å stå utenfor her med blomster i dag. De vet vel hvilken dag det er i dag? Da vil De ganske snart bli satt inn her.
- Ta det med ro, sa jeg – helt uskyldig - jeg skal inn jeg.
Og så kom Lubenski og hentet meg som avtalt. Olav ble kalt ned. Han trodde han skulle til forhør, og han var ganske så blek og skjeggete da han kom. Stor var overraskelsen da han fikk se meg.
- Du Olav vi skal få lov til å møtes, og snakke sammen, men Lubenski har sagt at vi må snakke tysk sammen. Og det gjorde vi
Jeg fortalte Olav naturligvis om det som foregikk hjemme i bygda hos ham. Om moren som hadde sånn veldig hoste og faren som hadde isjas. De orka så lite, så de ventet bare på at Olav skulle komme hjem, så det ikke gikk galt med onna og sånn. Lubenski fulgte nøye med.
Og så var det jo det at Andresen, han gamle naboen deres som kom og pleide å hjelpe til, han kan ikke komme lenger, for han er død skjønner du.
Vi satt og holdt hverandre i hendene, og da jeg fortalte om Andresen, satte jeg samtidig negla i handa på Olav. Han kvakk til, men skjønte meldingen, og sa trist: Nei hva er det du sier, er han død nå – gamle Andresen. Det var da sørgelig nå som det var sånn krise hjemme.
Olav skjønte meldingen om at Andresen som var leder for hjemmefronten hjemme på Sørumsand og omegn var skutt. Da visste også Olav at hvis han kom i forhør, så kunne han skylde på Andresen og si at han ikke hadde kjennskap til noen verdens ting.
Det å snakke, sånn litt i ”gåter” var noe av det vi hadde lært av de flyktningene som vi hjalp. Blant annet Willy Brant. Jeg var lært opp til denne jobben, faktisk fra jeg var 13 år gammel.

Minealarm ved Færder

Vi ble plassert nede i bunnen av Monte Rosa. Der var et møkkete og fælt. Og så gikk det ikke bedre enn at minealarmen ulte utenfor Færder. Det var ikke akkurat den sikreste plassen å være dersom vi støtte på ei mine, og vi lurte på om vi ville klare å komme oss opp. Ville vi finne noe å padle med?  Kanskje vi kunne klare å bli plukket opp av den svenske kystvakten. De pleide alltid å ligge strategisk til hvis noe skulle skje. Tankene var mange, og ideene likeså.
Men vi kom oss velberget til Århus hvor vi marsjerte i samlet tropp opp til jernbanestasjonen.
Vi var forholdsvis fint kledd, i strekkbukser og lusekofter. Var vinterkledd, men hadde fått med oss kofferter med sommerklær i.
En ung gutt så veldig mistenksomt på oss, så vi forklarte ham, at vi var tyske krigsfanger og hadde sitti på Grini. Så de tyske soldatene som gikk ved siden av oss, var slett ikke våre venner eller kavalerer – hvis han trodde det.
I Danmark visste de hva Grini var, og gutten la i vei oppover gata i full fart og fortalte alle han møtte at disse jentene som kommer der, er norske jenter som er tyske krigsfanger, og nå skal de sendes til konsentrasjonsleir i Tyskland. Gutten var reine reklameplakaten, så folk strømmet til. De tømte lommene sine og ga oss aviser tobakk sjokolade osv. Så vi fikk en ganske grei togtur ned til Kiel.
Der ble vi satt i politifengselet - 28 norske jenter. Ei celle uten senger, men med halm på gulvet. Men det var ikke bare halm der. Det var allerede andre losjerende der – veggelus og lopper. Fysja meg, der var det fælt.
Vi fant en knapp på veggen og jeg trykket inn den, og snart dukket det opp en tysk dame. Jeg strammet meg opp, og spurte henne høflig: ”Kunne de tenke Dem å sørge for at vi kunne få noe varmt vann så vi kan gjøre rein denne cellen og få vasket oss litt?” Hun ble helt perpleks.
-Hadde jeg ikke forstått at det var krig? Var jeg ikke klar over at vi bare var noen simple fanger? Og så hadde vi den frekkhetens nådegave at vi spurte etter varmt vann?
Det var ikke snakk om. Så hun smelte igjen døra og gikk. Etter ei uke ble vi sendt videre i politibiler med celler i. Fra Hamburg ble vi videresendt med tog, et fangetog med bitte små kupeer. Men der kunne vi sitte iallfall. Og så var det en mann som passet på ute i gangen. Han som skulle passe på oss var en fin kar fra Hamburg, en som det gikk an å snakke med. Vi fikk en veldig interessant samtale, og da vi nærmet oss Fürstenberg ga han oss noen gode råd:
- Nå må dere høre her jenter – når dere kommer til den leiren, så må dere aldri stå der og gråte eller se redde ut. Vær stramme og se modige ut. Og hvis dere skal et sted hvor det er forbudt å gå, så pass på å ha et trestykke, et papir eller noe annet under armen, og marsj i vei. Gjør et nådig nikk på si, hvis der det kommer noen tyskere - da kan dere gå trygt.”
Dette var en god lærdom, og jeg oversatte alt han sa til de andre jentene.

Kvinneleiren Ravensbrück

Appell
Bildet viser SS-vokterskene på appell

Omsider kom vi til Fürstenberg og skulle av toget der. Men da ble det noe helt annet som møtte oss, enn den godslige hamburgeren.
”derre velsigna apekatta” – de tyske damene som valset rundt i lange svarte kapper med hetter og blanke støvler. De slo og skreik, slo og skreik. Brølte at vi skulle ut, UT!! Men slik brøling og lite damete oppførsel ble vi jo bare forstyrret av. Hadde de enda bare sagt på en normal måte at vi skulle gå, ut så hadde vi jo bare gått ut i ordnet flokk og opp på lastebilen. Men dette her ble det jo bare bråk ut av. Men vi ble da kjørt til leiren etter hvert, og kom i badet.
Jeg hadde hørt om gasskammer, så det første jeg gjorde var å kikke meg rundt. De tyske flyktningene hadde fortalt oss både om gasskamre, og om biler som ble brukt som gasskammer. Vi fikk beskjed om å kle av oss så jeg tittet opp i taket. Vi var svette etter reisen Vi visste ikke det da, men denne såpen var laget av menneskefett. Da vi hadde smurt oss godt inn av denne såpen var det var slutt på det varme vannet. Det ble et forferdelig møl. Kaldt vann på de størkna greiene der, var jo helt nytteløst vet du. Men så fikk vi håndkle, like stort som et opptørkhåndkle, og skulle gni oss både reine og tørre, og samtidig få vekk det griseriet som rant nedover som ei slags grå velling.
De hadde tatt fra oss ringer og klokker, og pakket inn klea våre, så måtte vi kvittere for at vi hadde levert inn dette. Men vi fikk ikke noe kvittering fra dem på at de hadde mottatt pakkene. Nei det systemet deres var noe underlige greier.
Deretter var det legebesøk. Vi lurte på om vi ikke skulle ha noen klær på oss
- Ha noe på dere - hvorfor det? Var det kontante svaret fra voktersken.
Det var bare å marsjere inn – 28 nakne kvinner. Der inne sto en såkalt lege. Vi forsto ikke riktig hva slags lege han var, for det eneste redskapet hans var en trespatel. Kameraten hans sto ved siden med ei lita blokk.
- Gap opp da mennesker, brølte han, og vi gapte opp alle sammen. Innimellom dunket han til kameraten sin, som skrev ett eller annet ned på blokka. Vi trodde de skulle undersøke om vi hadde betennelse i halsen, men så forsto vi at de undersøkte selvfølgelig hvem som hadde gullplomber i tennene, og fikk notert ned dette.
Neste undersøkelse var hos gynekologen.  Han hadde en gynekologstol, noe som jeg synes er en ubehagelig innretning, og den var  isende kald.
Gynekologen Vi norske hadde hørt at lenger bak i rekkene sto det hundre franske jenter, som var tatt i havneområdet i  Calais. Vi tenkte vårt. De var ikke noen illegal gruppe, men hadde tjent en del på geskjeften sin. Da var vi livredde for å komme etter dem, så vi styrtet fram for å komme først. De andre jentene som sto der, polakker og russere trodde først at de norske jentene måtte være gale som nesten sloss om å komme først.
Legen hadde en glasstav som han rotet rundt i underlivet med. For å se om vi hadde skjult noe der. Og i likhet med ”kollegaen” hadde også han en glasstav som han brukte på alle jentene, og den samme glasstaven gikk rundt på samme måten. Så hadde vi kommet etter de franske, så hadde vi kunnet bli smittet med både det ene og det andre.
Etter hvert fikk vi på oss noen klær. Husker vi fikk underbukser. De var nok kanskje vasket, men de var fulle av flekker. Og så var det en slags linning i livet med knyteband i sidene og vi fikk noen slags strømper som var strikket av – ja jeg tror det måtte være treull. Vi norske klarte å få dem omtrent opp til knærne. Men når de ble videt ut, begynte de å skli ned og vi hadde ikke noe å binde dem opp med. Vi fikk også enslags trøye eller serk. Og så var vi ferdige etter at vi hadde fått utlevert tresko.
Da skulle vi marsjere til brakka i tysk takt og orden. Men det ble - for å si det mildt - en nokså uortodoks marsj. Dette er ingen tysk takt og orden, men en norsk demokratisk avmarsj. Du kan jo selv tenke deg når du marsjerer av gårde, så glir underbuksa ned, og så tar du tak under kjolen for å holde den oppe. I neste øyeblikk begynner strømpene å gli ned, så må du stoppe opp og få dratt opp strømpene etter tur. Samtidig så mister du treskoa. Da hadde vi problemer altså – for hele tiden ble det skreket og ropt: ”Ordnung muss sein!!”
Men vi kom omsider på brakka, med senger i tre etasjer – to personer i hver seng. Sengene var utstyrt med noe som liknet halmmadrasser. Leiren ble bygd i 1939 og da var nok halmmadrassene eller sekkene fulle. Men fangene hadde ligget og kravlet rundt i dette her noen år, så halmen var både tørket inn, og smuldret til bare bøss. Dette hadde ramlet ut av hullene i madrassen og i hodet på dem som lå i køya under, hadde deretter havnet på gulvet, og så blitt feid ut. Vi fikk dandert den lille halmen som var igjen, Solveig Karlsen fra Askim og jeg skulle dele seng. Solveig var av det slaget som fikk myggstikk, så hun ble ved alle loppestikka. Stakkar – hu fikk store blemmer over hele kroppen.
Det var mye rart som krøp rundt i de sengene, til og med hvite kakerlakker.
Så fikk vi kjeft for at vi hadde satt fra oss de møkkete treskoa under sengene.
- Var det vanlig i Norge, brølte vakta. - med møkkete sko under sengene på soverommet? Nei, vi måtte selvsagt innrømme det. I Norge hadde vi gjerne en entré eller skap å sette skoa i. Inne brukte vi tøfler.
Vi var selvfølgelig håpløse individer i vaktenes øyne. Vi måtte da forstå at skoa skulle vi ha under hodeputa.
Til måltid fikk vi en brødskalk – en bit som ble delt i to. Det ene var kveldsmaten og den andre var frokosten. Men hvor skulle vi legge brødskalken? Under hodeputa naturligvis – sammen med de møkkete treskoa. Vi var lydige og gjorde som vi fikk beskjed om.
Så skulle vi sove. Vi var kommet mange nasjoner på en gang på denne ”Zugangsblokka”. Det var noen som kjefta, så var det noen som ikke kjente hverandre, mens det var noen som ikke skjønte hva de andre sa, og noen gråt så tårene spruta, så det var mye bråk der. Omsider da klokka var blitt tolv - halv ett, hadde nok de fleste sovna.
20 minutter over tre ulte sirenen – da var det morran, da skulle vi opp, og det var tid for ”Bettenbau” Vi skulle re opp sengene etter tysk mønster.  Vi strevde med den uregjerlige halmen, og det ble et svare leven hvis ikke rutene i teppet passet akkurat med sengekanten. Da var det bare å rive det opp igjen og begynne på nytt. Men vi fant etter hvert ut at hvis det var lite halm i madrassen, kunne vi skyve halmen ut mot kantene og stramme til teppet. Da ble det riktignok et hulrom i midten.
Men etter hvert var det de som fant ut at der kunne de legge et lik, og på den måten få maten til fangen som var død. Men de måtte jo levere ut liket før de la seg.  Det er utrolig hva vi mennesker kan få oss til å gjøre under de rette forholdene, sier Inger ettertenksomt

På arbeidskommando

Etter at vi hadde ordnet oss med morgentoalettet som best vi kunne, var det oppstilling utenfor. Hver brakke for seg, og alle skulle telles. Så gjaldt det å få lånt et lik eller et menneske fra nabobrakka slik at antallet i den første brakka stemte. Etter hvert var det bortimot 1000 folk på hver brakke, og da ble det lett litt sur i opplegget. Men så kom kommandanten og gikk sammen med en østerriksk ”Vorarbeider” og hun klarte å trille ham rundt lillefingeren.  På en aldeles nydelig østerriksk dialekt, samtidig som hun var så kjekk og modig, så hu sa: Her ser De - herr Kommandant. Her har de papirene og her ser de at tallene stemmer. Hun klarte å få ham så desorientert at han skrev på at brakka var ferdig. Så måtte noen smugle liket de hadde lånt over til neste brakke, så tallet stemte der. Så det ble ganske slitsomt etter hvert. Vi måtte stå skikkelig. Jeg husker en gang det sto en liten sigøynerjente på oppstillingen, var vel rundt 16 år, et lite magert elendig vesen, i første rekke. Hun begynte å svaie, var uvel som alle oss andre. Da kommer en SS-mann og slipper bikkja på henne. Men hun sto jo ikke noe penere av den grunn. Stakkar. Bikkja tok tak i mageskinnet og beit skikkelig til. Det gikk hull på mageskinnet og hu gikk jo rett i bakken Vi fikk ikke lov til å lee oss. Det var så vondt å stå stille å se på dette. Jeg var førstehjelper, hadde fått opplæring hjemme i ungdomsgruppa. Nå måtte jeg stå å se på uten å kunne gripe inn. Det var fryktelig.
En gang hadde vi også et uhell med ei som falt. Vi skulle stå ute helt til det var arbeidsappell klokka seks. Det ble mange timer å stå rett opp og ned, og mange ble svimle og følte seg elendige. Da vi skulle ha avmarsj, var det ei som ble dytta overende, og de andre tråkket over henne. Stakkars menneske, hun ble liggende som livløs. Ei til og jeg ble enige om at vi måtte gjøre noe, så vi tok henne opp, og bar henne sammen til Revier. Der måtte de ta henne under behandling. Da viste det seg at hun var tråkket i sunn i hoftebeina.
Så kom vi tilbake til jobben. Her ventet det grov kjeft av den tyske ”Vorarbeideren”, som også var fange. Vi hadde å stille opp og marsjere sammen, slik at det fordømte antallet hele tiden skulle stemme. De hadde fullstendig mani med dette. Og vi skulle ikke blande oss opp i noe som helst.
I det samme kom Hauptsturmführer, og han lurte selvfølgelig på hva som foregikk.
- Det var bare å stramme seg opp og forklare ham på min aller peneste tysk hva vi hadde gjort. At jeg var førstehjelper hjemmefra, og det var min plikt å hjelpe en som var skadet.
Javel – men det er jo helt i orden, sånn skal det være, svarte han.
Da ble ”Vorabeideren” ganske så forlegen, så hun klappet igjen munnen ganske kjapt. For min del fikk jeg etter hvert et veldig greit og korrekt forhold til Hauptsturmführer. For utrolig nok så var jeg veldig ofte der det skjedde.