Arnold Hammer

Av Inger Stavelin

”Flest mulig nordmenn skal hjem”

I nazistenes øyne var Arnold Hammer en samfunnsfiende som måtte bort. De sendte ham til Nacht- und Nebelleieren Natzweiler for å utnytte de siste kreftene hans i den tyske stats tjeneste før han døde. Men Arnold overlevde. Selv i denne håpløse dødsleiren var mottoet: ”Flest mulig nordmenn skal hjem.”

Arnold Hammer jobbet for entreprenørselskapet Selmer da han ble tatt under krigen. Selmer hadde et oppdrag for tyskerne på Sørumsand, der Arnold kom fra.

Arnold Hammer- Formannen for oppsetting av brakkene og jeg kjente hverandre fra barndommen, og ble enige om å starte en sabotasjegruppe. Thorleif, som han het, skulle skaffe våpen, og jeg sprengstoff, forteller Arnold.

Han hadde fulgt med i tysktimene på realskolen, så han ble fort tolk i byggeprosjektet. Han gikk ut og inn av byggeplassen sammen med tyske offiserer, og ble aldri kontrollert. Når han syklet ut av porten, hadde han rett som det var en liten striesekk med sprengstoff og knallperler på bagasjebrettet. Det hele gikk lekende lett.

Dette var før Milorg ble opprettet, og den norske motstandskampen foregikk i stor grad i små grupper. Dette sabotasjeprosjektet trakk ut i tid, de jobbet med å få tak i de rette folka og nok våpen. I mellomtida ble Arnold sendt på en ny jobb i Sarpsborg.

Men klokka halv fem en morgen kom politiet på døra hans. De gjennomsøkte leiligheten etter våpen, men fant ikke noe. De arresterte ham, og i forhørene forsto han at Gestapo hadde tatt flere i gruppa hans. Han visste godt at det var en alvorlig sak å ha opprettet en militant gruppe. Da forhørene hardnet til, valgte han å tilstå.

- Vi var rundt 20 mann som ble arrestert i mai 1942. Tre fikk dødsdom og ble skutt. Jeg fikk ingen dom og ble sittende i seks og en halv måned i Møllergata 19 før jeg ble sendt til Grini, sier Arnold.

Han fikk ingen besøkstillatelse på Grini. Men han synes han var heldig likevel, for han fikk ansvaret for utdeling av mat til de andre fangene. Dermed fikk han både mulighet til å forsyne seg mer av matfatet selv, og til å være med på smuglingen av brev og tobakk inn til medfangene.

En samfunnsfiende

Men tyskerne bestemte omsider at Arnold Hammer var en samfunnsfiende som burde forsvinne i natt og tåke. Han ble – som 503 andre nordmenn – sendt til Nacht und Nebel-leiren Natzweiler for å dø.

Da han kom fram, tipset en av medfangene, generalsekretær Asbjørn Halvorsen fra Norges Fotballforbund, ham om å oppgi ”flyingeniør” som yrke. Det viste seg å være en god løgn, for den ga ham innendørs arbeid med demontering av ødelagte flymotorer. De som ble satt til tungt arbeid ute i steinbruddet, døde raskere av kulde og utmattelse.

Arnold hadde drevet idrett før krigen, og var ganske veltrent og sterk. Men i Natzweiler var kosten 300 gram brød og en liter suppe hver dag, som regel en kålrabisuppe. Det var altfor lite for voksne menn, og helsa deres ble gradvis redusert.

Det var ikke meningen at noen skulle overleve Natzweiler. Men mens de siste kreftene ble tappet ut av dem, skulle de gjøre nyttig, produktivt arbeid for den tyske staten. Arnold hadde akkordarbeid, men akkorden var ikke hardere enn at det var greit å følge med. Dagene gikk uten at den ene skilte seg veldig fra den neste. Men han måtte stadig se på henginger og andre henrettelser, og han så stadig medfanger dø av sykdom og utmattelse.

- Det gjaldt å ikke stikke seg fram, for kapoene (arbeidsformennene) slo. Folk ble slått i hjel hver dag der, sier han.

Han gjorde som de fleste – gjorde seg hard og prøvde å ikke føle noe.

- Vi hadde ingen forbindelse hjem. Vi fikk ingen pakker eller brev. Jeg tror noen døde av lengsel, sier han stille.

Selv prøvde han å kutte ut alle tanker på venner og familie hjemme. Han konsentrerte seg helt og fullt om det som skjedde der og da. Gjøre jobben sin, være anonym, ikke provosere noen, ikke sløse med kreftene.

Delte brødet

I denne leiren bodde ikke nordmennene sammen, som i Sachsenhausen. Men de pleide å møtes på toppen av de lange trappene hver kveld. Hvis de hadde mulighet til det, skar de av et kvart stykke av en av brødskivene sine, samlet bitene inn og ga dem til nordmennene på Revier (sykebrakka).

– Vi var sikre på en ting: Flest mulig nordmenn skulle hjem. Der i trappene ble vi enige om at alle som overlevde skulle fortelle hjemme i Norge om det helvetet vi var blitt utsatt for, sier han. Av de 51 nordmennene som var på Arnolds gruppe, var det bare halvparten som overlevde Natzweiler.

Det ble september 1944, tyskerne var på tilbaketog og de allierte nærmet seg.

- De kom så nære at vi så lysglimtene og hørte lyden av kampene, forteller Arnold.

Leiren ble evakuert, og fangene sendt til Dachau. Det ble en togtur som har hjemsøkt Arnold natt etter natt i 60 år siden. Bombene falt så tett inntil kuvogna fangene satt i, at jorda sprutet ned på taket. Fangene satt innelåst og kunne ikke gjøre noe annet enn å vente på å bli blåst i lufta. De kunne nesten ikke tro det da lyden av bombene opphørte og toget kunne fortsette uskadd.

Fra Dachau ble de sendt videre til Allac, og Arnold fikk jobb med å sortere flydeler på BMW-fabrikken.

- Vi ble innkvartert i en brakke med gliper mellom plankene i veggen. Det var femten kuldegrader. Vi lå to og to i hver seng for å holde varmen, med to ulltepper hver.

Allac ligger like utenfor München, som ble bombet regelmessig av de allierte denne vinteren. Klokka 12 hver dag gikk flyalarmen, og i begynnelsen ble de sendt ned i et tilfluktsrom. Men etter hvert kom det vann i tilfluktsrommet, og det ble farlig kaldt der. Til slutt droppet de å gå ned dit når flyalarmen gikk.

Dødsangsten fra disse bombetoktene har satt dype spor. Arnhold har levd et godt liv etter krigen, men i perioder har han vært maret av søvnløshet og angst.

42 kilo

Et av Arnolds minner fra fangenskapet, er flekktyfusen. Han fikk den fryktede sykdommen på vårparten i 1945. Han var tynn og lite motstandsdyktig da han kjente feberen tok ham og slo ham ut.

- Jeg ble lagt på Revier og lå i koma i tre døgn. Da jeg kom til hektene igjen, veide jeg 42 kilo. Jeg var så svak at jeg måtte få den nederste køya, som var lettest å komme inn og ut av. Folk døde som fluer rundt meg. En natt bar de ut seks døde, husker han. Han har lest at i januar og februar 1945 døde 11.700 mennesker i denne leiren.

En behøver ikke å ha mye fantasi for å tenke seg hvor påtrengende tanken på ens egen død blir under forhold som dette. Etter hvert som kreftene forsvant, gikk dødsangsten kanskje over for noen, og døden ble en befrielse fra savn, smerter, ydmykelse og lidelse. For noen var den håpet om noe bedre. For andre var døden en skrekk som de mobiliserte all sin kraft for å slippe unna.

Det hadde begynt å gå et rykte om at Røde Kors skulle komme med busser og kjøre de skandinaviske fangene hjem.

- Men vi hadde hørt at de bare ville ta med seg de transportdyktige. Så jeg måtte rett og slett lære å gå igjen etter sykeleiet, sier Arnold. Buss-ryktene ga nytt mot og nye krefter.

Han husker at når han satt med bena sammen, kunne han stikke en knyttneve ned mellom lårbena uten å være borti bena. Han hadde nesten ikke kjøtt på kroppen. Forskjellen på ham selv og likene som ble stablet som ved i høyden før de ble kjørt til krematoriet, var skremmende liten etter tyfusangrepet.

Da de hvite Røde Kors-bussene kom, kunne Arnold gå, men ikke stort mer. Lettelsen var stor over at de ikke tok hensyn til hvem som var ”transportdyktige”.

- Jeg var så svak at jeg ikke kunne bade alene da jeg kom til Sverige. Jeg måtte få hjelp av en sykesøster, sier han med et lite smil.

I Sverige fikk han rent tøy, dress med skjorte og slips, hatt, frakk, sko og strømper. Sykepleierskene passet på at de fikk tran og god, næringsrik og nok mat. Følelsen av å bli passet på og stelt med, var en sterk kontrast til det brutale fangenskapet. Det ble arrangert dans, og Arnold klarte en liten svingom med de svenske damene.

Kameratskapet mellom Natzweilerfangene ble sterkt. - Vi ble som en brødreflokk, sier Arnold. De opprettet Natzweilerforeningen og møttes jevnlig etter krigen. Annethvert år arrangerte de reiser tilbake til Natzweiler. Nå er de så få igjen, at de har avviklet foreningen. Men navnene på de 504 norske Natzweilerfangene står på en minneplate i Natzweiler-museet. Og der blir de stående.