Glagutten med trompeten

Hvis noen fortjener betegnelsen optimist, så må det være Øivind Hansen fra Oslo. Selv om han hadde både tunge og vonde opplevelser å se tilbake på, så lot han aldri dette overskygge mulighetene til å spre glede til andre. Ikke minst kom dette til uttrykk de årene han satt i nazistenes fangenskap. For Øivind var det helt naturlig å dele sine musikalske ferdigheter med sine medfanger, for på den måten å sette nytt mot i dem når det røynet på.

Øyvind HansenDa krigen kom til Norge jobbet Øivind som sykkelreparatør. Han ble tidlig engasjert i fagforeningsarbeid, og var med i LO. Etter krigsutbruddet ble han med i organisasjonen Fri Fagbevegelse hvor han distribuerte illegale aviser.
«Melkestreiken» i 1941 førte til at LOs organisasjonsapparat ble overtatt av NS, og en kommissarisk leder innsatt. Hele den gamle ledelsen ble arrestert, men det oppstod en illegal ledelse innenfor fagorganisasjonen; og den illegale avisen Fri fagbevegelse utkom fra 1941 og ble holdt i gang hele krigstiden.

Tross gjentatte opprullinger og arrestasjonsbølger lyktes det å holde denne avisa gående fra de startet opp sommeren 1941 og helt fram til krigens slutt. Den siste avisen kom ut 4. mai 1945.

Prisen ble høy; minst 122 medarbeidere fra avisen ble arrestert. 19 mistet livet. En av de som ble arrestert var Øivind Hansen.

Ledet en gruppe med 13 mann

Det var typisk for de illegale avisene at de var midlertidige og kom ut i avgrensede perioder. Dette var farlig arbeid og okkupasjonsmakten brukte store ressurser på å jakte på både de som trykket avisene, og de som distribuerte dem rundt om i Norge.

Både de som ble tatt og arrestert for å trykke slike aviser, og de som leverte dem, ble ofte dømt til døden eller sendt til fangeleirer rundt om i Europa. I tillegg ble de som leverte avisene utsatt for tortur for at de skulle fortelle hvor avisene ble trykt. På den måten kunne Gestapo og NS arrestere enda flere motstandsfolk som kjempet mot den tyske okkupasjonen. Til sammen har 212 nordmenn mistet livet etter å ha deltatt i dette farlige arbeidet, ifølge Norsk krigsleksikon 1940-45. De illegale avisene ble av nazistene sett på som en av de sterkeste motkreftene til den tyske okkupasjonen og den nazistiske ideologien. I 1940-1941 kunne man få opp til fem års fengsel for å delta i utgivelse eller distribusjon.

Dette lot imidlertid ikke Øivind seg skremme av. Han var svært engasjert i det illegale arbeidet, og han var leder for en gruppe på 13 mann.
De distribuerte ikke bare aviser i Oslo-området, men sørget også for å få sendt aviser både til Sverige og England.

Selv om de tok sine forholdsregler og var forsiktige, ble de likevel avslørt. En dag ble han som Øivind hentet avisene hos tatt. Her fant også nazistene en liste med navn på avisbudene, og dermed tok det ikke lang tid søkelyset ble rettet mot Øivind også.
6. mars 1942 var spillet over. Da kom Gestapo hjem til Øyvind på Ila i Oslo. Han ble arrestert og straks brakt til fengselet i Møllergata 19. Politistasjonen og rettslokalene var i Møllergata 19, mens fengselet lå bak, med luftegård ut mot Grubbegata. Fra midten av bygningen gikk en bro inn i fengselet; den fikk tilnavnet «Sukkenes bro».

Øivind var sterkt sosialt engasjert

I dette fengselet feiret Øyvind sin 20 årsdag den 11. mars. Etter avhør ble han plassert i ei enecelle i fengselet. Å bli satt i isolasjon ble for mange en veldig stor påkjenning. Nå oppfattet ikke han dette egentlig som noe stort problem. Han hadde på dette tidspunktet allerede i flere år motarbeidet politiske strømninger som fascisme og nazisme. Han var med i Framfylkingen og var vant til å ta sine valg. Og han sto for dem. I statuttene sto det blant annet:

«Formålet med framfylkingen er å skape en almen socialistisk friluftsorganisasjon med sideordnede oppgaver, som faller sammen med de unges interesser. Nevenyttig gjerning og socialistisk kulturarbeid skal gå hånd i hånd, dertil vil den delta i det socialistiske fredsarbeide».

Da Norge deltok i den internasjonale støtten til Finnland under vinterkrigen, var det helt naturlig at han og de andre i Framfylkingen hadde vært med i dette for å støtte finnenes sak. Solidaritet med de som led var en merkesak for dem.

– Vi var med i innsamlingen av hermetikk og ryggsekker til finnene under Finlandskrigen, og vi var engasjerte allerede som småunger så vi var forberedt på å gjøre motstand, forteller Øivind.

Han fant selvsagt sin naturlige plass i hjelpearbeidet for Finnland. Dette opplegget innebar også en spesiell finsk dag som ble arrangert under Holmenkollrennene i Oslo for å samle inn penger til finnene I alt ble det samlet inn 50 000 par sko, 100 000 ryggsekker fylt med forsyninger (som mat, tobakk, votter, pulsvanter, skjerf eller andre gaver) og 16 000 ulltepper ble sendt til Finland.

Innsamling av geværer (for det meste Krag-Jørgensen) og hjemmestrikkede skytehansker fant også sted. Den norske forfatteren og Nobelprisvinneren Sigrid Undset donerte sin Nobelpris til Finland den 25. januar 1940.

Kultur var viktig

Etter tre uker på Møllergata 19 ble Øivind sendt til videre Grini. Der møtte han flere av de andre fra motstandsgruppa, blant andre Sigurd Syversen. De hadde blitt arrestert samtidig i samme sak, og nå havnet de av alle ting på samme rom. Men usikkerheten hang over dem, og de visste lite om hva som ville skje med dem. Det som var det verste under oppholdet i leiren var nok usikkerheten. Det at Øivind og de andre i gruppen hans ikke visste hvor mye Gestapo visste, og hva slags informasjon de hadde om dem.

Strafferammene for å distribuere illegale aviser og nyheter var i ferd med å skjerpes. (Men det var først den 12. oktober 1942 Reichskommisar Josef Terboven fikk gjennomført en ny forordning hvor det går fram at strafferammen for utgivelse av illegale aviser ble utvidet til å omfatte dødsstraff.)

Øivind har alltid vært en stor gledesspreder, og nå var viktig å holde både motet og moralen oppe. Et godt tiltak var å lage til kulturkvelder i leiren. Noe han og de andre var vant med fra Framfylkingen, hvor nettopp sang og musikk var viktige innslag. På ett eller annet vis hadde han også fått med seg trompeten i fangeleiren.

– Vi sang og jeg spilte trompet. Sangene kunne vi utenat og alle var med i ”koret” vårt. I tillegg hadde vi diktlesning og kåserier. Tyskerne var regnet for å være et folk med kulturen i høysetet, og de satt tydeligvis pris på sangene våre, for de lot oss holde på, forteller han.

Smuglet beskjeder ut og inn

Oppholdet på Grini var selvfølgelig ikke bare sang og musikk. Nei – vi fikk tildelt forskjellige jobber, og det skulle utføres til punkt og prikke.
Selv ble jeg satt til å sørge for at leirlederne alltid hadde blankpussede støvler. Og da skulle de virkelig være blankusset, uten en eneste flekk. Og dette gjaldt alle ukedagene.
Jeg fikk også oppgaven med å være ganggutt, og skulle dele ut mat til de som satt innesperret i cellene.

Det var en virkelig tøff oppgave. Flere ganger opplevde jeg at fanger som satt på enecelle greide å ta livet av seg. Men vi hadde også lyspunkter. Vi klarte å smugle beskjeder ut og inn i cellene ved å gjemme papirlapper mellom brødskivene. Men vi visste jo om risikoen. Hvis vi ble tatt ville også vi havne i cella.

En av de andre gangguttene var Arvid Ljungquist. Vi skulle møtes igjen senere i livet – som tidsvitner for Aktive Fredsreiser.

På Grini jobbet vi veldig godt sammen. Det var på mange måter en veldig utsatt jobb, for vi måtte prøve å smugle beskjeder ut og inn fra cellene.  Det var ikke mange sekundene vi hadde til rådighet, mens maten ble levert i døra, eller når tallerkenen skulle hentes igjen.
Hadde det vært et forhør var det viktig å få brakt videre hva vedkommende hadde sagt, slik at nestemann som skulle til avhør visste hva han skulle svare. Det var om å gjøre å formidle beskjeder om hvem som hadde klart å komme seg velberget over til Sverige, slik at man kunne legge skylden på disse – for de var jo i sikkerhet. Det gikk heldigvis godt, og Arvid og jeg unngikk å bli tatt.

På Grini opplevde jeg flere ganger at gode venner ble ropt opp for transport til Tyskland.  Dette fortonte seg som noe veldig usikkert, for ingen av oss visste hva vi da gikk til. Vi hadde hørt rykter om at det var opprettet flere konsentrasjonsleirer i Tyskland, men jeg håpet i det lengste å unngå dette. En av leirene lå i Oranienburg, og her hadde flere sosialdemokratiske riksdagsmedlemmer blitt fengslet allerede i 1933.

Dette var ikke helt ukjent for oss. For i juni 1934 holdt den tyske forfatter og riksdagsmedlem Gerhart Seger to foredrag i Oslo i forbindelse med lanseringen av sin bok "Konsentrasjonsleiren Oranienburg" som nettopp var utkommet på Tiden Norsk Forlag. Boka var en av de første presentasjonene av nazismens terror på norsk, og vakte stor oppmerksomhet. Den utkom i til sammen 13 000 eksemplarer.
Denne utgivelsen må kunne sies å være et konkret bevis for at man også i Norge allerede i første halvdel av 1930-tallet hadde kjennskap til konsentrasjonsleirer i Tyskland under nasjonalsosialismen. Og det var også oppført en ny leir – Sachsenhausen – like ved Oranienburg.

Jeg ble ropt opp for transport

Men etter elleve måneder skjedde det som jeg fryktet mest: Jeg skulle sendes på transport til Tyskland. Jeg fikk ikke beskjed om hvor jeg skulle, men oppfattet det som at jeg ikke skulle til noen konsentrasjonsleir, men heller være sivilarbeider.

15. februar 1943 var oppholdet på Grini over for min del. Jeg tok farvel med kameratene mine, og stilte jeg opp til transport sammen med 115 andre. Heldigvis fikk jeg tillatelse til å ta med meg trompeten min. Første etappe foregikk med det etter hvert så velkjente fangeskipet Monte Rosa, som tok oss over til Danmark, nærmere bestemt til havneanleggene i Århus. Derfra gikk ferden videre med jernbane ned gjennom Danmark og inn i Tyskland. Det at vi ble transportert med et vanlig tog ga oss et lite håp om at kanskje ikke situasjonen var så ille likevel.

Da vi endelig stoppet lyste skiltet med Oranienburg mot oss, skjønte vi at vi skulle til Sachsenhausen. Vi hadde hørt litt om leiren, men kunne ikke tro at det var så ille der. Men da vi ankom leiren ble vi møtt av et sant kaos. Vi ble slått og dyttet av vaktene som skulle ha oss inndelt i rette linjer. Og slik marsjerte vi inn gjennom porten hvor parolen ARBEIT MACHT FREI grinte mot oss.

Stramme SS-folk med gneldrende bikkjer kjeftet og ropte til fanger fra mange nasjonaliteter. Da det første sjokket hadde lagt seg oppdaget vi de radmagre muselmennene som gikk rundt og lette etter mat.
Da fikk jeg et virkelig sjokk. Jeg hadde aldri sett noe slik, og lurte på hvor lang tid det ville ta før jeg ville se slik ut, forteller Øivind.

Fire brakker med nordmenn

Etter ankomsten skulle vi i likhet med alle de andre gruppene registreres. Noe som ble gjennomført med stor grundighet Vi ble barbert avluset og måtte levere inn alt av vårt eget tøy. Deretter fikk vi utlevert fangeklær. Deretter ble vi plassert på det som ble kalt ”zugangsblokk” – en brakke for nykommere. Her skulle vi også skoleres i å hilse og marsjere. Noe som tyskerne var særdeles nøye med
Senere ble vi overført til en egen brakke. Vi norske var så ”heldige” at vi fikk våre egne brakker. Det var en stor fordel og betydde mye for fangeoppholdet vårt. Det var slett ikke alle som behersket det tyske språket. Alt i leiren foregikk på tysk, og da var det godt å kunne få hjelp og støtte av nordmenn som kunne tysk. Totalt var det fire brakker som var fylt med nordmenn.

Etter en tid ble jeg overført til utekommandoen Staken, hvor jeg var med å gjøre i stand gamle brakker slik at de kunne lage en ny leir som het Falkensee.
Det var et hardt arbeid for fangene. Ikke minst når det regnet og sluddet, og klærne ble søkkblaute. Det var ingen mulighet til å få tørket det våte tøyet vårt. Selve arbeidet var både tungt og farlig. Arbeidshansker fikk vi ikke utdelt, så hendene våre ble blodige og såre når vi jobbet med de skarpe steinene. Matrasjonene var pint ned til et minimum, og i tillegg plaget leirkommandanten oss med lange oppstillinger på appellplassen.
Det var da også mange som døde i leiren denne våren, blant dem 19 nordmenn. 

 Jeg fikk i oppgave å grave grøfter slik at vi kunne støpe grunnmur. I tillegg skulle jeg lage en sti som vaktene kunne gå frem og tilbake på. Jeg gjorde visst et godt arbeid, for om kvelden ble jeg ropt opp og forfremmet til potetskreller. Det var en flott jobb, sier Øivind.

Byttet sigaretter med medisin

- Imidlertid hadde jeg pådratt meg en alvorlig smittsom dysenteri, som igjen førte til en voldsom diaré. Det var lite de kunne hjelpe meg med i Falkensee, så jeg ble sendt tilbake til Sachsenhausen igjen. Der ble jeg lagt rett inn på sykestua. Her var den norske legen Sven Oftedal* fra Stavanger. Oftedal hadde sittet på Grini i samme tidsrom som meg. Nå forsøkte han å behandle meg med vanlig trekull som tørket ut kroppen. På sykestua var det overfylt med pasienter, og til å begynne måtte jeg dele køye med to andre. 

Men med en smittsom sykdom var det ikke spesielt velegnet, så jeg fikk egen seng etter noen dager. Dysenterien var likevel ikke så lett å få bukt med, men heldigvis var det et usedvanlig godt samhold mellom oss norske fangene i leiren.

Noen av dem klarte å skaffe ei pakke med sigaretter, og tilbød denne til den tyske lederen for avdelingen vår, mot at han skulle skaffe meg skikkelig medisin mot magesmertene. Det var et fristende tilbud som han ikke klarte å motstå. Han skaffet medisinen jeg trengte, og slik ble jeg frisk.

Etter denne sjauen var jeg lite lysten på å dra tilbake til utekommandoen i Falkensee. Heldigvis ble jeg satt i jobb som hjelpepleier på sykestua. Det var mange forskjellige oppdrag, og et oppdrag var at jeg hver morgen måtte være med på å lempe ut de fangene som var døde i løpet av natten.

Det var et guffent syn - likene var avkledde og nakne, og fangenummeret var malt med en slags tusj på brystet. Nazistene var livredde for smitte, spesielt av tyfus, så de var veldig nøye med at vi ikke tok i likene.

På slutten av oppholdet i Sachsenhausen fikk jeg jobbe med noe som jeg, både likte og kunne. Jeg ble overført til sykkelverkstedet i leiren. Her var noenlunde greie arbeidsforhold. Vi fikk også motta pakker med ekstra mat og sigaretter fra Røde Kors.

Nordmennene var i en gunstig posisjon, som kunne motta blant annet pakkene fra Røde Kors. Derfor kunne vi også hjelpe andre fangere, som sleit med lite mat og umenneskelig behandling.

Vi var blant annet faddere for noen små gutter som bodde i en brakke for barn. De yngste var helt ned i fem år. Vi klarte å smugle inn vitaminer og mat til barna slik at de skulle klare seg.

Hjemreisen starter

Håndlaget bursdagskort laget til Øyvind av medfanger (foto: Kjetil Ree)Den 11. mars 1945 fylte jeg 23 år. Dagen etter kom de hvite bussene til Sachsenhausen, og det første steget på vår frigivelse var et faktum.
Tre norske jøder som hadde vært i Auschwitz var blitt sendt til Sachsenhausen.

Takket være norske fanger som jobbet i fangearkivet lyktes det å gi disse tre jødene en ny identitet. Dermed var de ikke lenger registrert som jøder, og da fikk også disse bli med de hvite bussene hjem.

I første omgang ble vi sendt fra Sachsenhausen til konsentrasjonsleiren Neuengamme. Her ble de norske fangene samlet, fra ulike leirer, og ikke lenge etter ble vi sendt videre med bussene opp gjennom Danmark. Her var det et kort opphold før vi ble sendt til Sverige, hvor flere av oss gjennomgikk legekontroll og fikk nødvendig hjelp.
25. mai var jeg endelig fri og kom hjem til Norge.

Samhold er viktig

De siste årene av pensjonisttilværelsen brukte Øivind Hansen som tidsvitne på turene til Polen og Tyskland. Trompeten var fortsatt en trofast følgesvenn, og tusenvis av norske skoleelever fikk gleden av å høre ham. Både som musiker og som tidsvitne. Med på flere av turene var også kona Sonja Claes.
Med jødisk far og norsk mor hadde hun selv dramatiske opplevelser fra krigen. Begge besteforeldrene, to av onklene, en tante, en kusine og to fettere ble deportert til Tyskland 26. november 1942 og omkom i Auschwitz. Sonja unngikk så vidt deportasjonen.

Øivind og Sonjas historier talte direkte til ungdommene, og det skapte refleksjon. Og det var alltid mange som gjerne ville ha en samtale på tomannshånd etter temakvelden.

Noe av det Øivind alltid poengterte på temakveldene var viktigheten av å ha omsorg for hverandre. Og hvor viktig det er å holde sammen når vanskelighetene kommer. Da fortalte han gjerne om episodene fra Grini, hvordan han og de andre fangene holdt motet oppe gjennom sang og musikk.
Han avsluttet ofte temakveldene med et av Sonjas dikt:

Fred
Fred er roen i seg selv
Fred er sinnets balanse
Fred er følelsenes likevekt
Fred er tankenes spenstighet
Fred er minnets godhet
Fred er varmen i seg selv
Fred er toleransens vidd
Fred er hjertets åpenhet
Fred er godhetens makt
Fred er sannhetens seier
Fred kommer ikke utenfra
Fred begynner i enkeltmenneskets sinn

 

Sven Oftedal
Etter tysk okkupasjon av Norge i 1940 førte et engasjement i motstandsbevegelsen til at Oftedal i 1941 ble arrestert og sendt til Grini fangeleir. Han ble løslatt, men ble arrestert igjen høsten 1942. I februar 1943 ble han sendt til fangeleiren Sachsenhausen nord for Berlin. Han kom dit som fange nummer 61451.
Oftedal ble lege på Ambulansen i Revier, sykehuset for fanger i leiren. Ambulansen var en blanding av legevakt og diagnosestasjon, og Oftedal fikk myndighet til å legge inn fanger på sykehuset. Under fangenskapet gjorde han en stor humanitær innsats for medfangene.
Leirfangene var spesielt utsatt for dysenteri og lungebetennelse. Oftedal greide å oppnå tillatelse fra leirkommandanten til å skrive til Norges Røde Kors etter medisin til fangene. Regelmessige medisinsendinger fra både Norge og Sverige reddet livet til svært mange fanger.
Etter ett års tjeneste på Ambulansen var Oftedal utslitt og måtte be om avløsning. Han ble da flyttet til indremedisinsk avdeling i Revier. Arbeidet med å hjelpe medfangene fortsatte der. I Sachsenhausen satt han sammen med personer som senere skulle bli sentrale i norsk politisk liv etter 1945, blant annet Einar Gerhardsen og Halvard Lange.

Tekst: Oddvar Schjølberg

Kilder:
Reiser og samtaler med Øivind Hansen
https://snl.no/Landsorganisasjonen_i_Norge
Arbeiderbevegelsens arkiv og bibliotek

Bilde:
Håndlaget bursdagskort laget til Øyvind av medfanger (Foto: Kjetil Ree)