Karl M Haugan

Av Oddvar Schjølberg

Politimannen som ble "buret inn bak piggtråd

Karl Magnus Haugan trådte sine barnesko i Trondheim, og det spørs om han ikke også hadde blitt en traust bofast trønder, om ikke krigen hadde kommet og kullkastet alle hans planer.

Det var en tid hvor jobbene ikke ”vokste på trær”, men mange sleit med å finne seg arbeide og et utkomme til familien.
Karl hadde vært heldig og fått jobb i en forretning. Samme dag som de tyske soldatene marsjerte inn i Polen, fikk butikkinnehaveren ”kalde føtter” og ville gi opp hele forretningsdriften. Som den ryddige karen han var, betalte han ut den første lønningen Karl skulle ha.
Karl fant ut at han hadde mulighet til å få en jobb i politietaten og flyttet kort tid etterpå til Oslo, hvor han tjenestegjorde han ved Vækerø politistasjon.

I Oslo traff han Solvei som han giftet seg med, og de klarte å få tak i en leilighet ikke langt unna politistasjonen. Imidlertid marsjerte Hitlers tropper inn i Norge, og situasjonen ble nokså kaotisk for de norske politifolkene. Etter hvert som okkupantene befestet sin posisjon ble politiet satt under tysk administrasjon.
Karl hadde sin daglige jobb innen ordenstjenesten, og var for det meste ute og patruljerte i gatene og dirigerte trafikken. Inntil fredag den 13. august 1943.

En underlig beskjed

Denne dagen kom det en noe merkelig telefonmelding til Vækerø Politistasjon: Alle politifolkene skulle møte på Politiskolen på Majorstua mandag den 16. august kl. 11.00.
Det var Hovedpolitikammeret i Oslo som ga den ordren til 3-4 stasjoner i Oslo og Aker. Hver av disse hadde igjen et bestemt antall å ringe videre til.
- Dette var en svært effektiv metode som man ofte benyttet, for i løpet av noen minutter var alle de lokale politistasjonene informert om alt som hadde med politiets virksomhet å gjøre. På stasjonene diskuterte man alle ordrer som kom, men denne gang fikk vi liksom ikke noe fornuftig ut av beskjeden. For i motsetning til de andre beskjedene vi mottok på denne måten, ble det denne gang ikke sagt noe om hva vi hadde på Majorstua å gjøre. Vi skulle bare møte opp. Jeg ante ikke noe om at dette var starten på et mareritt som skulle strekke seg over en tidsperiode på 22 måneder, forteller Karl til Aktive Fredsreiser.

Gestapo kom kl. 06.00 på morgenen

Vi hadde fått vårt første barn og søndagen hadde jeg avtalt å komme ut til Heggedal i Asker for å hente hjem Solvei og vår nyfødte datter Wenche. Leiligheten vår lå på Bestun, og vi kom tilbake dit straks innen sengetid. Jeg hadde fortalt Solveig at jeg hadde fått innkalling til å møte på Majorstuen neste dag, og forberedt henne samtidig på at jeg muligens ikke kom hjem før ut på ettermiddagen på mandagen.
Nå ble det ikke noe av Majorstuen for min del. For allerede ved 6-tiden neste morgen ringte det på dørklokken. Vi bodde i annen etasje, og iført pyjamas gikk jeg ut på en liten veranda som hadde utsikt til inngangsdøren for å se hva som var på ferde.
Nede på gårdsplassen var det fullt av tyskere, og fire geværer ble straks rettet mot mig. Sammen med de tyske soldatene var min sjef Bjørn Engh, som var arrestert tidligere på natten eller morgenen. Deretter måtte han vise okkupantene hvor jeg bodde. På et nokså stotrende tysk hadde han forklart SS-sjefen, som hadde ansvaret for arrestasjonen, at vi hadde en nyfødt datter, og om honnør skal gis, så gir jeg den til den personen. Han trengte seg ikke inn i huset, ga mig bare beskjed om å kle mig og komme ned.
Det var den 16. august 1943, og det skulle gå nesten to år før jeg fikk se Solvei og datteren min igjen, sier Karl.

Grunnen til min arrestasjon er fortsatt en uløst gåte. Jeg ble arrestert før de andre, og den eneste grunnen jeg har klart å finne fram til er at jeg var med på å forflytte folk som var ettersøkt av SS og Gestapo.
Dette ble aldri snakket om disse oppdragene på politistasjonen, verken jeg eller de andre visste noe om hvem som ga ordrene om dette. Ikke ville vi vite noe om det heller for den saks skyld.
Det kunne komme en telefon til vakta, hvor det ble sagt at vi skulle kjøre til den eller den  adressen. Da var alltid beskjeden at det gjaldt en ”forflytning”. Antallet personer som skulle forflyttes, fikk vi ved å spørre om hvilket klokkeslett vi skulle komme.

Jeg var i uniform på disse oppdragene og brukte da bil som politiet disponerte. Ble jeg stoppet for kontroll skulle jeg si at jeg var på vei til politikammeret med disse arrestantene. I virkeligheten ble de kjørt til en adresse vi hadde fått oppgitt. Der ventet andre på å ta over neste etappe av transporten. De som vi flyttet på denne måten var folk som SS var på jakt etter, og det var om å gjøre å redde dem unna så fort som mulig. Hvem som ”administrerte” disse fluktrutene hadde vi ikke anelse om.
En annen opgave jeg hadde var å kontrollere hva folk hadde hjemme av ulike forsyninger. Dette var oppdrag vi ble beordret til av NS-folk. Mer enn en gang møtte vi redde folk, som trodde at nå var alt håp ute, og at de skulle arresteres. Da var det godt å hviske forsiktigm til dem: Ikke vis fram noe som vi ikke spør etter!” Dette hintet forsto de, og dermed klarte de å berge unna sine hardt tiltrengte matforsyninger.
Du vet – ingen av oss politifolk var interessert i at gode nordmenns knappe matrasjoner skulle inndra til fordel for naziregimet.
Det er muilg at noen hadde tystet på meg i forbindelse med disse opdragene jeg her nbevner, og at det er det som er grunen til at jeg ble arrestert lenge før de andre.

I første omgang gikk turen ned til politistasjonen hvor jeg hadde tjenestegjort. Deretter videre til Gestapos hovedkvarter i Oslo - Victoria Terrasse. Bare navnet kunne sende kuldegysninger nedetter ryggen. Nå ble vi fratatt alt vi hadde med oss i lommene, før vi ble stuet sammen med mange andre politifolk i et kjellerhull, der en 15 watts lyspære i taket var belysningen og en avskjæring eller stamp midt på gulvet representerte toalettet.
I løpet av den tiden jeg hadde jobbet i politietaten, hadde jeg blitt kjent med kolleger fra hele Oslo-området. Nå kom de ”anstigende” i tur og orden, og det var et underlig syn der de satt i sine uniformer. Felles for oss var vel at vi lite eller ingenting skjønte av hva som foregikk. Arrestasjonen hadde kommet som lyn fra klar himmel på oss alle sammen.

Quisling-regjeringens første dødsdømte

Noen av politifolkene hadde snappet opp noen rykter underveis. Ett av dem viste seg dessverre å være sant. Politifullmektig Gunnar Eilifsen, som var sjef for sivilpolitiet, var henrettet i morgentimene. Hans ”forbrytelse” var å ha stilt seg helt solidarisk med fem av sine konstabler som hadde nektet å arrestere en mor og en datter, samt en jente til, fordi de ikke hadde møtt opp til ”arbeidstjeneste” for tyske armeen.
Nå ble denne hendelsen brukt for alt hva den var verd av det tyske regimet. Josef Terboven som var den ansvarlige ble informert, og han hadde her en gylden anledning til virkeig å sette makt bak sine påbud, og en gang for alle vise hva det kostet på sette seg opp mot de tyske forordningene.

Josef TerbovenDa Eilifsen ved Oslo politikammer nektet å utføre arrestordren mot de tre damene, ble han arrestert av politipresident Bernhard Askvig den 14. august  for ordrenekt. Dermed begynte snøballen å rulle. Terboven hadde fått den sjansen han ventet på.
Gunnar Eilifsens atferd var ikke på linje med Josef Terbovens (Bildet) oppfatninger, og ville være med på spre demoralisering innenfor hele politietaten. Utfallet var i Terbovens øyne helt klart - Eilifsen skulle idømmes dødsstraff. Ikke av en tysk domstol, men av den nyopprettede ”Politiets Særdomstol”.
Quisling nølte, men signerte en ny lov til opprettholdelse av ro og orden i fredstid som fastslo at politiet, Førergarden og Germanske SS Norge måtte omfattes av den militære straffelov. Loven blir ofte kalt ”Lex Eilifsen”, domstolen, ”Politiets særdomstol”.”Arkitekten” bak denne nye loven var Sverre Riisnæs.
Det som nå skjedde hadde bygget seg opp hos regimet over lengre tid, og nå kulminerte tyskernes skepsis til norsk politi. Deres forhold til politietaten hadde vokst seg nesten like sterk som deres mistenksomhet til offiserene.
Mens rettssaken mot Eilifsen pågikk, startet tyskernes ”Aktion Polarkreis”. Nå ble ca 500 norske politifolk arrestert over hele landet og avkrevd et lojalitetsløfte. ”Jeg lover at jeg samvittighetsfullt og etter beste evne vil oppfylle mine plikter som politimann ifølge de bestemmelser som gjelder for min tjeneste, og følge de ordrer som blir gitt meg.”
Noen undertegnet med en gang, mens de aller fleste nektet Eilifsen var Quisling-regjeringens første dødsdømte, og han ble skutt tidlig på morgenen 16. august 1943.

Flyttes til Grini

Vi ble i kjelleren til ut på ettermiddagen. Da ble vi kommandert opp på gatenivået og stuet inn i lastebiler med presenning over. Politifolkene som kom fra Oslo hadde hørt om hva som foregikk på Akershus, og med Elifsens dødsdom i friskt minne, var det mange som var urolige da lastebilene startet opp. Politiminister Jonas Lie hadde i klare ordelag forkynt at de som ikke undertegnet en ”lojalitetserklæring” med de tyske okkupantene ville bli hardt straffet. Vi visste at dersom bilene svingte til høyre framme ved Drammensveien, da gikk ferden til Akershus festning, der henrettelsene fant sted. Heldigvis for oss svingte bilene til venstre. Vi kunne puste lettet ut – så langt.
I stedet ble vi fraktet til Grini. Der var en brakke isolert fra den øvrige leiren ved piggtrådgjerde og inn i dette isolatet ble vi ledet.
Det var uten tvil en sensasjon på Grini da uniformerte norske politifolk ble geleidet inn i isolatet. Det skjedde nokså så sent på dagen, og all matservering var opphørt, så vi måtte innrette oss på brakka så godt det lot seg gjøre,  på tomme mager.
Etter rundt en måneds tid var det slutt på vår isolasjon. I løpet av disse ukene var det ikke gitt noen informasjon om hvorfor vi var, langt mindre hva som skulle skje med oss.
En dag ble portene åpnet og vi ble fordelt nokså tilfeldig rundt om på de andre brakkene i leiren.
Det var muligens et forsøk på å splitte politifolkene, men det var langt fra noen suksess. Vi pratet med hverandre utenfor brakkene, og ikke minst når vi var utplassert i arbeidskommandoer. For arbeide skulle vi. Å stå stille - ensom eller i små grupper - var strengt forbudt, og ble man grepet vanket det straff av ulike slag.

GriniSelv om vi hadde greit i fangeleiren, så var livet likevel et ”helvete”. Mange av politifolkene kunne nesten se hjemmet sitt fra Grini, og det var som den reneste tortur å være så nær sin familie, men likevel så langt unna.
Som politifolk var vi vel kjent med disiplin, men på Grini opplevde vi det vi kaller ”kadaverdisiplin”. Det var enkelte av fangevokterne som var de reneste mestere i å spekulere ut detaljert råttenskap. En av dem var den tidligere melkekontrolløren, nå SS-Scharführer Walter Kunze. Han spradet rundt, og kommanderte de stakkars fangene i øst og vest, lua av og lua på, løp og ligg ned, til fangene var totalt utmattet. I egne øyne var han den store SS-mannen, men i våre øyne var han nærmest som en tullete klovn.

Demonstrasjon av tysk grundighet

Etter noen måneder på Grini fikk vi også se det nazistiske systemet i full blomst. Hva som kunne skje dersom vi forbrøt oss mot SS-folkenes forordninger. I en krig og okkupasjon finnes det alltid mennesker som motarbeider systemet som er påført ved tvang. Slik også på Grini.
Det var de som ikke lot seg kue. De pratet med de andre fangene i arbeidskommandoene, andre skrev brev som de klarte å få smuglet ut av leiren, mens andre mottok brev som ble smuglet inn i leiren. Oppfinnsomheten var stor. Men vi var også klar over at det fantes fanger i leiren som var ”utplassert” for å spionere på oss andre.
Et ”brev” var plassert slik at en av spionene skulle finne det. Selvfølgelig ble det funnet og resultatet var ganske snart at det ble ropt opp til ”stor-appell” på appellplassen foran hovedbygningen.
Mens dette pågikk begynte store SS-styrker å strømme inn i leiren: En av gruppene skilte seg ut med sine hvite bukser. Det var den fryktede ”henrettelses-pelotongen”, som inntok Hovedbygningen. Blant oss fangene begynte uhyggestemningen å bre seg, og vi var alle sammen usikre på hva som ville skje.
Det var ikke bare ”fotfolket” fra naziregimet som var ankommet, men det ble fastslått selveste Reichskommisar Josef Terboven og SS-General Rediess var til stede.
SS skulle visstnok ha informasjon om et skjult våpenarsenal skulle finnes fordelt rundt om i brakkene. De var ikke dummere enn at de skjønte at våpen blant fangene var en alvorlig trussel, og kunne i en gitt situasjon bli brukt mot deres regime.

SS-folkene gjorde en grundig jobb, og vi ble stående i timer på appellplassen. Nå ble det ikke noe stort resultat ut av razziaen, og aksjonen ble omsider avblåst. Endelig kunne vi gå tilbake til brakkene våre, for å rydde opp. ”Undersøkelseskommisjonen” hadde slengt alt hulter til bulter. Madrasser og sengklær lå slengt i en salig blanding, ispedd en og annen ulovlig hjemmelaget kortstokk. Sistnevnte ble for øvrig på et senere tidspunkt brukt som grunnlag for straff. Noe måtte de jo finne på, da de slett ikke fant et eneste våpen, eller opplagret ammunisjon.

De lot seg lure

Det gikk en tid, og vi trodde vel at det ikke vil bli noen straffeaksjon mot oss. I oktober ble vi idømt ”Søndagsarbeide”. Søndagene var vanligvis fridager for oss, men nå hadde SS funnet ut at vi skulle settes i arbeide også på hviledagen vår. Nå tror jeg bestemt ikke at hviledagen var innført som en medlidenhet med oss fangen, men desto mer for at tyskernes egne mannskaper skulle få en hviledag.
Hva skulle man så finne på som et passende straffearbeid? Jo et stort vedlager fra området innenfor hovedgjerdet var et passende objekt. Det skulle vi flytte, og stable opp ute på det ytre området. Det måtte være litt av syn. Vi gikk fram og tilbake i mange timer og bar ved, inntil vi utpå ettermiddagen hadde fått det hele på plass. Når sant skal sies, så var ikke jobben i seg selv så ille. Det var et strålende høstvær, og vi fikk godt med mosjon. Men selve oppdraget var jo ”bak alle blåner”. Det hadde ikke noen praktisk betydning å flytte lageret.
Da straffeaksjonen ble avblåst hadde Bjørn Engh, sjefen min fra politistasjonen, og jeg fortsatt noen vedpinner som ikke var lagt på plass. Disse tok vi like godt med oss tilbake til brakka, og de skulle vise seg å bli til stor hjelp i ”arbeidsprogrammet” vårt.
På dette tidspunktet var det atskillig flere fanger på Grini, enn det var arbeidsoppgaver til. Flere av politifolkene hadde litt problemer med hvor vi skulle gjøre av oss på dagene, for vi var ikke satt til noe arbeid.
Nå kom vedpinnene til sin rett. Vi tok dem under armen, og marsjerte rundt med dem på det indre leirområde. Vaktene trodde at vi hadde fått et oppdrag, og de lot seg lure. Adam var ikke så lenge i paradiset. Etter en måned ble vi avslørt av en årvåken SS-mann. Han lurte selvfølgelig hva slags oppdrag vi hadde fått. Vi hadde ikke mulighet til å dikte opp noen fornuftig historie på stående fot, og dermed ble vi to vedbærerne rapportert til leirledelsen.
Som straff skulle vi få prøve sadisten SS-Scharführer Walter Kunzes hjertebarn – Travkolonnen, eller ” Traven” som den ble betegnet som til daglig.
Kunze passet på at alle fangene i ”Traven” løp mens han kommanderte dem. Om fangene kjørte fullastede trillebår, eller bar på stein hadde ingen betydning. De hadde vær så god å løpe, enten de klarte det eller ikke. Han hadde sine egne metoder for å de på beina igjen, som snublet eller falt om av utmattelse. Både Kunze og de andre SS-folkene plaget fangene under straffeeksersisen.
Det var fanger som opplevde å bli plaget til døde, blant annet presten Arne Thu fra Vestby som ble drevet så hardt under straffeeksersisen at han døde.
Hans store forbrytelse mot det tyske riket var at han hadde forrettet ved en nattverdsgudstjeneste som fangene holdt i kullkjelleren.
Nå var det altså vår tur til å møte opp i Travkolonnen. Heldigvis var det ikke noe enkelt byråkrati i leiren, og det drøyde med innkallelsen vår. Faktisk så lenge at vi slapp unna.

Ut på transport

Vi hadde ikke vært  lenge på Grini før vi forsto at herfra gikk det fangetransporter til andre konsentrasjonsleire. Hvor de forskjellige transportene gikk, visste vi ikke noe særlig om, for de som ble sendt ut, kom jo ikke tilbake igjen. Via omveier og litt informasjon utenfra var det ikke tvil om at konsentrasjonsleirene i Tyskland var en en stor mottaker av norske krigsfanger.
Den 8. desember var det vår tur til å stille opp på appellplassen for å motta reiseordre. Den hjemmelagede gongongen lød over hele Grini. Alle skulle straks møte for oppstilling og det ble ”Tysklandsopprop”.
Nå ble mitt navn og fangenummer ropt opp sammen med navnene og numrene på de andre politifolkene. Vi skulle på transport alle sammen. Det var liksom ingen redsel forbundet med tanken på transport sørover, og vi regnet med at Tyskland var neste interneringssted.
Vi hadde jo opplevd nazistenes brutalitet på Grini, og verre enn på Grini kunne det da ikke bli, mente vi. Men akk hva vi bedro oss selv på det punktet..
Det tok hele dagen å få ”orden på sakene”, og SS-folkene herset med oss av stor lyst. Ikke minst Kunze. Nå kunne han endelig nedverdige de han ikke likte, og det var tydelig at han hadde lagret opp mye aggresjon mot de norske politifolkene.
Hele dagen gikk med til pakking og ikke minst møte på oppstilling. Det ble svarte natten før vi endeig fikk klarsignal om å gå om bord i bilene som skulle transportere oss ned til havneområdet i Oslo.
Jeg trodde jeg hadde sikret meg plass på første sete i en av bussene, da plageånden Kunze dukket opp, og sendte meg et blikk. Jeg ventet det verste, men overraskelsen var stor da han i stedet for å brøle til meg, opplyste meg med en helt normal stemme: ”Da kommt Post”, og viste mig bakover i bussen. Det tok litt tid før jeg fikk summet meg, men da kom jeg meg bakover i bussen i en viss fart. Det var ikke verd å ta noen sjanser å håpe at Kunze hadde forbedret seg. Det var nok helst et tilfelle av forvirring hos denne Hitlertro nikkedukken som gjorde at jeg slapp å få den vanlige overhalingen.
Det var stupmørkt da bussen satte seg i bevegelse, og Oslo var mørklagt. Det var for lengst innført blendingspåbud, og derfor var det lite eller ingenting vi kunne se, før vi ankom Vippetangen. Der fikk vi til gjengjeld se det beryktede fangeskipet ”Donau”. Og dette flytende fengselet skulle frakte oss videre til vårt neste stoppested.

Det seilende fengselet

Alt i alt var det rundt 1500 fanger om bord, i tilegg til alle de tyske soldatene som hadde fått juleperm og skulle hjem til Tyskland. De så selvfølgelig fram til en koselig tid hvor de skulle møte familien sin igjen. For oss var situasjonen det stikk motsatte. Vi var på vei vekk fra famiiene våre, og vi visste heller ikke noe om hvor vi skulle, eller hva som ventet oss.
Det eneste positive med denne sjøreisen var at vi hadde litt flaks med kostholdet p.g.a. soldatene. Det var rigget opp et  feltkjøkken på øvre dekk, og der skulle det kokes ertesuppe for dem. Vi hadde fått hver vår brødbit som niste ved avfarten Donaufra Grini og var ikke tiltenkt noen annen mat ombord. Det sier seg selv at voksne mannfolk må ha mat, men akkurat det var noe den tyske ledelsen ga mindre akt på.
Nå gikk ikke matlagingen helt etter oppskriften for ertesuppen ble svidd under kokingen, og soldatene nektet plent å spise den. Da var det en eller annen ”engel” blant dem som foreslo at fangene kunne få den. Det måtte skje på røde rappen, for her skulle ny porsjon kokes til soldatene, og det raskt. Under oppholdet på Grini hadde vi lært oss å sette pris på det lille vi klarte å skaffe oss av mat, og derfor åt vi svidd ertesuppe til magene sto på spreng. Godt smakte det ikke, rent uspiselig egentlig, men det var jo mat, og vi hadde ikke fått noe å spise mens vi sto på appellplassen. Vi så på denne hendelsen som ren skjær flaks. Og det ble da også lenge til det neste måltidet vårt.

Med et Norgesglass som toalett

Den 11. desember klappet ”Donau” til kai i Stettin. Jeg glemmer aldri den isende kulden som jog gjennom marg og bein. Den kom kanskje like mye utenfra som innenfra, sier Karl.
Mottagelseskomiteen var noen hissige SS-soldater som riktig skulle markere sin posisjon, og det var langt fra noen pen og pyntelig ilandstigning som ventet os. Nei – vi ble jaget i land, nærmest som en flokk med kveg. Godt akkompagnert av brølene fra Hitlers trofaste lakeier.
På kaiområdet var det kjørt fram rader av godsvogner, og vi ble jaget opp i dem. Vognene var beregnet på transport av soldater og hester. Jeg husker skiltet ”40 mann – 8 hester”, som fantes på hver vogn. I den jeg havnet ble 60 personer stuet inn. Det var en riktig utrivelig transport, der vi måtte ta til takke med en mørk og kald vogn. Uhyggestemningen ble ikke noe mindre da døren ble dradd for med et brak, og vi hørte slåen falle på plass.
Dette skulle være ”oppholdsrommet” vårt de neste to døgnene. Hvor vi kjørte aner jeg ikke, men jeg husker at vi stoppet underveis flere ganger. Selv om toget stoppet fikk ikke vi lov til å komme ut. Det ble heller ikke tatt hensyn til det stadig påtrengende behovet for toalettbesøk. Vi var henvist til å klare oss som best vi kunne. Men oppfinnsomheten var stor hos politifolkene. Et ”Norgesglass” dukket opp fra intet. Og det kunne brukes til mer enn å oppbevare syltetøy og hermetikk i. Det kunne også brukes som toalett. Det var selvfølgelig i minste laget, men med sekundanter som sørget for å plassere ”innholdet” i skinn av et blafrende stearinlys, gjorde Norgesglasset nytten sin. Når det var fullt gikk det fra mann til mann, fram til han som sto nærmest gluggen. Hans oppgave var å tømme gjødselen utenfor togvognen. Uten mat og drikke, og med et provisorisk ”toalettanlegg” fortsatte turen til den 13. desember. Da hører vi den umiskjennelige lyden av skrikende bremser, og toget rullet inn på en plattform, skiltet med ”Danzig”.
Her skulle det serveres mat til fangetransporten, og det var Det tyske Røde Kors sto for serveringen. Hirsesuppe, en slags grynsuppe. For oss som var skrubbsultne etter togtransporten skulle det smake godt med litt suppe. Men den gang ei. Det var mange på det meste, både suppe og bestikk, og da jeg endelig kom fram til suppekjelen var det tomt. Dessuten ble vi i neste øyeblikk kommandert inn i vognene igjen, og reisen fortsatte.

Møte med Stutthof

Nå var det heldigvis ikke så lenge før toget stoppet. Vi var framme ved Tiegenhof, men ennå langt unna selve reisemålet.
Vi skulle bare bytte over til et annet tog. Denne gang over til en smalsporet jernbane. Dette var jo i desember måned og det var allerede mørkt før toget satte seg i bevegelse. Etter rundt en time stoppet vi og dørene ble åpnet. Det var langt fra noen stor stasjon vi var kommet til, men nærmest en liten holdeplass med navn Waldlager. Men til gjengjeld var det stor delegasjon SS-soldater som ventet på oss, og de lot ikke sjansen gå fra seg til å gi oss en demonstrasjon av sine metoder. De spilte opp på hele registeret, og ved hjelp av slag og spark i kombinasjon med de evinnelige brølene sine, jaget de oss ut av vognene.
Deretter var det å stille i kolonne med fire mann i bredden, og så bar det ut i vinternatten. Heldigvis var det ikke så langt før vi kom ut av furuskogen og så lys og flere bygninger. Det var leiren vi skulle interneres i – KZ-lager Stutthof. Nærmere bestemt i ”ny-leiren”. Her lå brakkene på rekke og rad, og vi skulle innkvarteres i Block 19.
Denne blokken var omgitt av piggtrådgjerde og var isolert fra de andre brakkene. Hadde mottakelseskomiteen virket brutal ute ved Waldlager, var ikke denne velkomstkomiteen stort likere. Det var den kriminelle brakkesjefen Emil Kinkowski, og hans to kumpaner stuesjefene Dimitrof og Gutlob Kübler. Dette var en brutal trio som virkelig nøt sin posisjon som sjefer, og de benyttet enhver tenkelig situasjon til å herse med fangene. De bestyrte brakken vi skulle bo i, en to-delt bygning med hver sine sovesaler, matsal og vaskerom.

Det var flere dager siden vi dro ut fra Grini, og det var langt fra noen bekvem reise vi hadde bak oss, og vi var mer eller mindre stuptrøtte alle sammen. Det var bare bagateller for SS-ledelsen, og derfor ble vi fortsatt holdt utenfor brakka.

Hoppe og hans medhjelpere

Paul Werner HoppeDet var tid for å møte leirens virkelige sjef, Sturmbannführer Paul Werner Hoppe. Nå kom han anstigende med et haleheng av offiserer av lavere grad. Hoppe (Bildet)  var ikke av dem som raget høyest her i verden, men det tok han til gjengjeld igjen på omfanget.
Hans velkomsttale er det nok ingen av oss som glemmer. Etter å ha presentert seg selv, og forklart sin betydelige stilling i nazisystemet spurte han om vi hadde merket oss røken og lukten?
Ingen av oss hadde vel unngått å merke at det hang en egen eiendommelig lukt over leiren, men det var ingen av oss som åpnet munnen for å svare. Det var heller ikke nødvendig, for Hoppe fortsatte uten opphold med å svare på sitt eget spørsmål.
Lukten kom fra krematoriet, og skorsteinen der var den eneste utgangen fra denne leiren. Jeg tror ærlig talt ikke at noen ble særlig forskrekket over disse utsiktene. Vi var for slitne til å reagere.
Det var ikke snakk om å få noen form for mat i Stutthof så seint på natten, og omsider skulle vi få komme innendørs.
Dersom vi trodde vi skulle legge oss, trodde vi feil. Her skulle man ikke han noe slinger i systemet. Først måtte vi få en grundig instruksjon i hvordan vi skulle re en seng. Sengene sto i rad og rekke, tre i høyden.
Når vi forlot køyen skulle sengetøyet være flat som en strykefjøl. Passerte det ikke kontrollen, røsket vaktene like godt av alt sengetøyet, og vi måtte begynne på nytt igjen. Helt til vedkommende var forøyd.
Selve køyen var laget av uhøvlede materialer, og vi lært ganske raskt at vi måtte passe oss, ellers fikk man fliser i skinnet.
Heldigvis tok opplæringen slutt rundt 03-tiden på natten, og vi fikk lov til å legge oss, - sove oss bort fra elendigheten. Det var vår første natt i Stutthof. Leiren som skulle ta mange måneder av livet vårt.
Selv om dagene og månedene som nå lå foran oss skulle bli beinharde, så ble nok de norske politifolkene behandlet bedre enn mange andre fangegrupper.
Selv om noen av de norske fangene døde av sykdom og underernæring, så var det ingen av dem som havnet i gasskammeret.
Vi ble hundset og ydmyket på ulike måter vi også, men vi tilhørte den ariske rasen, og dermed slapp vi billigere unna. Jødene og sigøynerne i Stutthof ble utryddet i hopetal.l Virkeligheten i Hitlers dødsleire var mye mer brutal enn folk kan forestille seg. Noe vi skulle få merke med all tydelighet i månedene som fulgte.

 

Stutthofleiren

Stutthof leiren”Konsentrasjonsleiren Stutthof (Sztutowo) ligger 36 kilometer øst for Gdansk, og den eksisterte fra 2. september 1939 til 1. mai 1945. Stutthof var opprinnelig en leir for sivile fanger, men ble fra november 1941 en spesialleir drevet av SS, og fra 13. januar 1942 en konsentrasjonsleir. Stutthof hadde en rekke satellittleire i det nordlige Polen og i Østpreussen. To av de største var leire for jødiske kvinner.

 

Brakker StutthofI alt kom ca. 115 000 fanger til Stutthof. 65000 av dem mistet livet der, mens 22000 ble sendt videre til andre leire. Det maksimale tallet på fanger – 52000 – ble nådd ved årsskiftet 1944/45.
De første fangene var polakker fra Gdansk og Pommern, senere kom sovjetiske krigsfanger, nordmenn og danske samt andre nasjonaliteter.
På grunn av sine harde betingelser kan Stutthof iallfall inntil 1943 betraktes som en tilintetgjørelsesleir. Særlig jødene var utsatt for umenneskeig behandling. Fra sommeren 1944 ble nyankomne fanger gasset i hjel umiddelbart etter ankomsten. Nesten samtlige av de 50000 jødene som ble sendt til Stutthof, mistet livet.
1. mai 1945 nådde sovjetiske troper fram til Stutthof, hvor de fant bare noen få hundre overlevende. Leiren og satellittleirene var blitt stengt i januar 1945, og fangene ble da sendt på en dødsmarsj vestover hvor titusener mistet livet.”  
( Einhart Lorenz i ”Veien mot Holocaust”)

Den første hilsen hjem

Vi hadde ikke vært mange dagene i leiren før vi fikk tillatelse til å sende et brevkort hjem. Hvis noen trodde det var fritt fram for å skrive det vi selv ville, og i tillegg på norsk, ja da ble de sørgelig skuffet.
Vi fikk klar beskjed om hva vi skulle skrive, og det skulle skrives på tysk: ”Bin hierzu gut angekommen”, ”Bin gesund”, ”Hertzliche Grüsse” og så signatur. Samme tekst på alle kortene, eneste forskjell var håndskrift og underskrift.
Det var først da vi kom hjem at vi fikk bekreftet at kortene virkelig hadde kommet fram til adressatene. Dermed visste familien hvor vi var. Men konene våre som holdt kontakt med hverandre oppdaget selvfølgelig at alle kort var like bortsett fra underskriften.
Å skrive på tysk var det ikke like enkelt for alle, og det var nok ikke like hyggelig å få noen til å oversette sine høyst personlige hilsener. Det var mange følelser ute og gikk i den forbindelse.
Vi forsøkte å støtte hverandre, og oppmuntre hverandre med at vi skulle hjem igjen – alle sammen. Det var ikke til å unngå at motet glapp for enkelte iblant, men da var straks noen optimister på plass for å sette nytt mot i vedkommende. Det var om å gjøre å holde ut til freden kom.  

Den første julen i fangenskap

Dere ankom like før jul – hva har du for minner av juleaften i fangeleiren?
Julen 1943 har for alltid risset seg inn i minnet mitt. Dette er jo familiens høytid, men vi var nå henvist til ei fangebrakke i et fremmed land, omgitt av høye piggtrådsperringer. Selv om det ble en nokså amputeret julefeiring, klarte vi likevel å skape en slags jul.
Det var selvfølgelig ikke noe juletre som var øremerket oss fangene. Vi hadde en oppfinnsom kollega som ordnet den saken.
Han fant en sopelime, tok av skaftet og snudde selve limen på hodet, og brukte denne som ”juletre”. Da han var ferdig med å dandere det hele med folien fra noen smelteostbiter vi hadde fått som pålegg, ble det et ganske så ”praktfullt ” juletre av det.
Julegudstjenesten var det en av våre kolleger fra Arendal som tok seg av. Han hadde langt fra noen presteutdannelse, men han leverte en juleandakt vi aldri kommer til å glemme. Tror ikke noen prest kunne gjort det bedre.
Noen av de andre politifolkene hadde skrevet dikt og prologer, vi sang de kjente julesangene og prøvde så godt det lot seg gjøre under de rådende forhold å feire jul.
Men allerede tidlig på kvelden ble julefeiringen vår avbrutt av Emil Kinkowski. Nå skulle han og kollegene ha et heidundrende julekalas, med hjemmebrent sprit. Kontrasten til vår stillferdige og verdige feiring og Kinkowskis fylleorgie kunne ikke vært større.

Eckhoff blir utnevnt til Lagerälteste

De første ukene i leiren gikk vi i vårt eget tøy. En dag ble oppropt for å få utlevert fangetøy. Det var ikke noe nytt tøy som var reservert for oss, men vi måtte ta til takke men noen Kommandantgamle italienske uniformer. Saken er imidlertid den at det er ganske stor forskjell på høyden til en gjennomsnitts nordmann og en gjennomsnitts italiener. Det var omtrent umulig å finne klær som passet.
Da utdelingen var over hadde det vært mange pussige episoder. Episoder som tross alt framkalte smil og mye latter. Noen fikk altfor korte bukser, mens andre hadde fått utlevert ”babystørrelser” hva jakke angikk. Noen hadde vært riktig uheldige og fått tak på både for liten jakk og for liten bukse.
For min egen del fikk jeg bukser som sluttet like under knærne, mens jakken var sånn noenlunde. På føttene fikk vi tresko, flate plater av bøk med et slags overlær oppå. For nakne legger ble det utdelt tøyremser til å linde rundt og feste så godt det lot seg gjøre. Nå var vi var utstyrt for fangelivet på alvor.
Det ble etter hvert endring for oss, og en dag ble vi kommandert ut av nyleiren og måtte marsjere for å stille opp ved Kommandantturet.
Her var det en sprudlende Emil Kinkowski som tok imot oss. Han trodde muligens at han nå skulle spille en slags hovedrolle, men han ble brått degradert da kommandant Hoppe kom anstigende med sitt underbefal. Uten å foretrekke en mine kommanderte han Kinkowski til å forsvinne på røde rappen, før han startet med å mønstre hver enkelt av oss nøye.
Han stoppet opp ved politifullmektig Anders Eckhoff fra Kristiansand. Han hadde utvilsomt et utseende som passet inn i Hoppes ideologiske verdensbilde, så Eckhoff ble utnevnt til Lagerälteste for den leiravdelingen vi skulle flyttes til.

”Werderhof”

Den nye leiren viste seg å være bondegården ”Werderhof”. Den lå like ved et stort teglbruk, og hadde 3000 mål dyrket jord. På en åkerteig var det bygd opp tre brakker bak et solid piggtrådgjerde og vakttårn. Utenfor var det en brakke der SS holdt til, våre voktere fra nå av. Dit inn skulle vi, og der ble vi i l ½ år. 
Vi forsøkte å innrette oss som best vi kunne. Heldigvis var vi norske samlet, og vi kunne kommunisere sammen, og på den måte være med å støtte hverandre. Som politifolk var vi godt vant til å ta saker og ting ”på sparket”, og det gikk ganske greit å finne ram til et system som fungerte godt, når det gjaldt de daglige oppgavene våre.
Av alle ting dukket det opp en dansk SS-mann - Peter Lodahl Petersen, nå Oberscharführer i SS. Han hadde vervet seg frivillig da han fant ut at nazistenes ideer samsvarte med hans egne ideer, og nå ble han utnevnt til sjef for leiren vi skulle være i. Det var selvfølgelig mye diskusjon rundt denne karen, men vi fant raskt ut han var nyttig, og at vi til og med kunne vi kommunisere med ham.
Han skaffet oss en radio slik at vi kunne følge med i nyhetssendingene, samt at vi fikk høre mange flotte musikkprogram. Han fikk også ansvaret for brevsensuren. Dette var til veldig god hjelp, fordi nå kunne våre familier skrive til oss på norsk. Vi var svært privilegerte sammenliknet med andre norske fanger i nazityske konsentrasjonsleire. Men snart skulle fangenes traurige hverdag komme også til oss.

Ble satt i jobb

Nazistene så på sine krigsfanger som nyttig arbeidskraft. Dette kunne utnytes maksimalt, helt til vedkommende ikke orket lenger. Da var det gjerne kort vei til en eller annen form for henrettelse.
Vi ble også satt opp i ulike arbeidskommandoer. Vi fikk en rekke oppdrag rundt om i distriktet. Blant annet var det veier som skulle bygges eller vedlikeholdes. Det var skog som skulle ryddes. Stadig kom det nye forsyninger med den smalsporede jernbanen. Da var det vår oppgave å laste om materiellet slik at det kunne transporteres videre til selve leiren.
En av de andre oppgavene våre å rense opp i kanalen som omga Stutthofområdet. Dette foregikk i den varme årstiden og var en ganske så grei arbeidskommando. Langt verre var det å være ute på de store slettene vinterstid for å strekke nye kraftledninger til industrien som ble bygd opp rundt leiren.
I tillegg ble vi pålagt oppdrag rundt om på bondegårdene i området. De fleste mannfolkene var beordret ut i Hitlers tjeneste, og for at gårdsdriften ikke skulle legges helt brakk, ble det inngått avtaler mellom eierne og SS. SS fikk betaling for den arbeidskraften de sendte ut på arbeidskommando, og gårdseierne fikk vår arbeidskraft stilt til disposisjon.
Dette var t smart system som var utklekket av SS-ledelsen. De som måtte betale for oss ville ha ”valuta for pengene”, de så selv til at vi ble holdt i aktivitet.
Nå var det ikke slik at vi så på dette arbeidet med begeistring, og vi forsøkte på forskjellige måter å lure oss unna. Blant annet ved å spille dumme og ukyndige. For i Norge hadde vi jo slett ikke noe jordbruk. Der var det omtrent bare is og snø hele året. Og det var faktisk dem som beit på dette agnet. De jobbet og sleit med å vise oss hvordan vi skulle gjøre. Og dermed klarte vi å få noen hardt tiltrengte hvilepauser. Det var veldig hardt å arbeide ute på de åpne jordene i solsteiken, uten å få noe vann å drikke. Så vi forsøkte å utnytte enhver mulighet til å ta en pust i bakken. Enkelte ganger lykkes vi over all måte.
Nå var det gjerne de av oss som kunne litt tysk som fikk ”Distraheringsoppgaven”. En gang var jeg så heldig å få ”et offer” som trodde mig da jeg fortalte om hvor underutviklet Norge var jordbruksmessig.
Dette var i hans øyne svært sørgelig for nordmennene var i hans øyne et arisk folkeferd, og han ville selvfølgelig gi sitt bidrag til å løfte mig ut av mitt åndelige mørke.
Uansett hvor mye han forklarte, lot jeg som om jeg ikke forsto noen verdens ting. De andre fangene bivånet det hele med vaktsomme øyne, og slappet av som best de kunne når det gjaldt kroppslig aktivitet.
Det hele kulminerte da han tok fram en fyllepenn. Den gang var disse like vanlig, som kulepennene er i dag. Inne i skaftet var en gummiblåse som blekket ble suget inn i, og så kunne man skrive så lenge blekket varte. Dette var min gyldne Sukker rørsjanse. Jeg så på ham med store troskyldige øyne og utbrøt: ”Vi er dumme i Norge, men ikke så dumme at vi tror at man kan skrive med penn uten å  ha blekkhus å dyppe i! Hvor enfoldige gikk det an å bli?”
Selvfølgelig ville han vise meg hvordan denne ”tryllepennen” fungerte og, fant fram et lite papir og skrev. Noe som selvfølgelig gikk helt utmerket for det var jo blekk i gummiblåsa.
Det var en fantastisk sjanse og jeg ropte ut til de på jordet: Kom hit å se, han har en penn som kan skrive uten å ha blekkhus å dyppe i!
Endelig kunne de ta seg noen minutter fri, og det gikk ikke mange sekundene før de flokket seg rundt vaktmannen som med den største fornøyelse gang etter gang demonstrerte underverket for de ”vantro” nordmennene. Plutselig var han dagens helt. Det hele toppet seg da han med stolthet i stemmen avsluttet ”oppvisningen” med å fortelle at han hadde enda en til hjemme. Vi ga jo fullstendig blaffen i om han hadde en eller ti slike fyllepenner hjemme. Det viktigste for oss var at han ikke oppdaget at han gjennom denne demonstrasjonen hadde sørget for at fangene hadde fått en halvtimes pause fra lukingen.

”Karl er jo ikke helt kald!”

Fangehverdagen vår ble etter hvert strammet hardere til. Den tyske fremmarsjen hadde stoppet opp og de tyske styrkene ble stadig tvunget på retrett. Amerikanerne hadde gått i land i Normandie og trengte seg stadig lenger inn vestfra, russerne presset seg framover fra øst og engelskmennene kom sydfra via Italia. Situasjonen for nazistene ble hele tiden forverret. Nå var det om å gjøre å redde stumpene av det tredje riket.
Mens Stutthof ble herjet av flekktyfus-epidemi ble vi satt til å tømme leiren for maskinelt utstyr, råvarer osv fra alle verkstedene innen leirområdet. Først lastet vi opp alt på jernbanen som skulle frakte dette til Weichsel. Der skulle vi sørge for at det ble lastet over i prammer/lektere. Det var et umenneskelig slit i sprengkulde og snø. Vi sto i snø til livet og måtte bakse oss fram med det tunge utstyret. Slik holdt vi på i mange dager, uten mulighet til å få ly, eller hvile oss. Mat og drikke var utelukket, og det endte med at jeg falt om i ei snødrive. Det er det siste jeg husker.
Heldigvis var den et av de andre fangene som undersøkte meg i det de skulle marsjere tilbake til leiren igjen, og han ropte til de andre: ”Karl er jo ikke helt kald!”
Dermed bestemte de seg for å lage en slags kjelke som de la meg på, og med tre tamper tau besluttet de å dra mig tilbake til leiren. Dette husker jeg ingenting av, men jeg er dem evig takknemlig. De tre som dro meg på den provisoriske kjelken måtte imidlertid gi opp da de nesten var framme ved Stutthof igjen. Det var ca tre mil mellom leiren og lasteplassen. Da var det en av de andre fangene som trådte til. Han hadde spart noen sukkerbiter som nødrasjon og nå ga han disse til de tre fangene som slepte på meg. På en eller anen måte virket dette som ”vitamininnsprøytning” og de klarte å få meg med helt inn i leiren. Her fikk de varmet meg opp og langsomt kom jeg til bevissthet igjen. Uten disse kameratene hadde jeg aldri sittet her og kunnet fortelle dere om hva jeg opplevde i Stutthof.

Vi jages ut på dødsmarsj

Tirsdag 24. april 1945 kom beskjeden: ”Avmarsj i morgen Kl. 11.00”. Ryktene om nazistenes nederlag på det ene frontavsnittet etter det andre florerte, og nå skulle vi evakueres fra leiren før russerne kom.
Det var bitende kaldt, og i tillegg ble vi svært forsinket.  Den første natten stoppet vi i et skogholdt, og neste dag ble vi kommandert opp i tyske militære landgangsbåter og seilt ut til Hel, den lange, smale sandtungen som omgir Danzigerbukten. Her ble vi ganske raskt jaget på land og ut i skogen. Vi hadde omtrent ikke kommet inn i skogen før flyalarmen gikk, og de russiske flyene gikk til angrep. Dette stedet var et militært knutepunkt.
Vi kom helskinnet gjennom det første angrepet og ble ikke lenge etterpå kommandert tilbake til stranden igjen. Der ble vi møtt av et forferdelig syn. Døde mennesker og dyr lå overalt, sammen med ødelagt militærutstyr. Det var omtrent som en jettehånd hadde kastet det hele rundt i vilt raseri.
Mens vi nå oppholder oss på stranden går flyalarm nr 2, og vi har ikke noe annet å gjøre enn kaste oss ned i sikkerhet i ly bak steiner og bygninger. Heller ikke denne gang kommer noen av oss til skade. Det eneste som skjedde var at det regnet svart, varm jord over oss. Ikke før var dette angrepet over, og vi er på vei utover moloen til prammene som skal bringe oss videre, så kommer det tredje angrepet. Jeg glemmer det aldri og det er ennå som om jeg kan høre lyden da en bombe drøsser ned like ved siden av oss – uten at den detonerer. Snakk om å ha englevakt! Sier en bestemt Karl M. Haugan.

”De myrdet på ”overtid”

Etter hvert ble vi plassert om bord i de tre prammene – rundt 1000 fanger i hver pram. Jeg kom om bord i lekteren ”Wolfgang”. Det var ingen motor om bord i disse prammene, men fiskebåter sørget for å slepe oss ut i Lybeck-bukta.
I kveldingen den 2. mai ankret vi opp. Jeg aner ikke hvor vi var hen. Men plutselig forsvant SS-folkene og lot oss fangene bokstavelig talt ”seile vår egen sjø”.
Det skulle ikke gå lenge før vi skjønte grunnen til det hurtige oppbruddet. Et kanonskudd hørtes, og i neste øyeblikk ble en av de tre lekterne truffet, og fangene havnet i vannet. Et større angrep var allerede i gang. I løpet av noen sekunder forsto vi planen til SS – vi skulle tilintetgjøres der og da, mens de stakk av.
Om bord i vår pram var en norsk marinekaptein – Sigurd Skjolden fra Horten. Han tok kommandoen, og ordren lød: Nei gutter – dette lar vi oss ikke by! Alle som kan stå oppreist tar med ulltepper og kommer opp på dekk. Og med et bein i hvert av  hjørnene på ullteppet og med hendene oppe i de to andre hjørne fungerte dette opplegget som seilføring og vi klarte utrolig nok å komme i siget med prammen.
Umerkelig drev vi inn i en tåkebanke og ble skjult fra land. Utpå morgensiden grunnstøtte vi ved Pelzerhaken. Selv om Prammenstranden bare var rundt 10 meter unna, var det brådypt mellom prammen og land.
Det var helt umulig å vasse i land. Vi hadde en liten robot om bord, og med denne klarte vi etter lang tid å få i land en del av folkene som klarte å gå selv.
Mens vi holdt på med å få i land de som var syke, kom en gruppe SS-menn bortover stranda. Det som nå skjedde har jeg forsøkt å fortrenge, men det går ikke. Minnene er for sterke.
Ikke lenge etter var myrderiene i full gang. Alle de som var igjen ombord – omtrent halvparten av fangene ble drept av sadistiske soldater. De myrdet på overtid, for naziregimet hadde allerede kapitulert.
Vi som fortsatt var i live skjønte at vi hadde nok ikke så store sjansene vi heller. Vi hadde vært vitner til soldatens barbari, og vi kunne vente oss den samme behandlingen. Men i første omgang valgte soldatene å føre oss til Neustadt, hvor de samlet oss på en fotballplass.

Fullstendig kaos i krigens siste minutter

Det var tydeligvis det komplette kaos som begynte å bre seg. Men etter en stundt fikk vi beskjed om å marsjere ned til havnen for å gå om bord i lastebåten ”Athen”. Men i det samme gikk flyalarmen. Nesten samtidig hørte vi en plystrende lyd og fikk se det forhatte Hakekorsflagget på akterskipet falle ned.
Dette var nesten symbolsk, for i neste øyeblikk kom tre engelske panservogner buldrene nedover gata og inn i havneområdet. Ut jumpet 21 engelske soldater. Ikke et eneste skudd ble avfyrt. SS innså ganske raskt at de hadde lite å stille opp. En ting var å slakte ned fullstendig forsvarsløse fanger, noe helt annet var å ta opp kampen mot disse bevæpnete, veltrenede soldatene.
Etter måneder med undertrykkelse og menneskeforakt var vi plutselig frie. FRIE!!! Det var ikke til å fatte. Lykkefølelsen lar seg ikke beskrive, men samtidig følte vi oss nedstemte overfor de som var så nære friheten, men som i stedet brutalt ble slaktet ned av SS-soldatene. Derfor føler jeg en oppriktig sorg inni meg når jeg i dag hører de som hevder at dette aldri har skjedd. Jeg har selv opplevde og sett det mine egne øyne, sier Karl.

Hentet med lastebiler fra Bernadotteaksjonen

Etter en del viderverdigheter ble vi hentet av lastebiler fra ”Bernadotteaksjonen” og  ble sendt til Mölle ved Øresund
Her ble det konstantert at jeg  hadde flekktyfus, og jeg var skikkelig dårlig. Etter beslutning fra norske medisinske myndigheter ble alle norske pasienter sendt med et spesielt hospitaltog til Oslo, og deretter lagt inn på Ullevål sykehus. Her fikk jeg for første gang siden arrestasjonen hilse på kona Solvei og datteren vår Wenche.
”Jeg klarer ikke  å beskrive hvilken enorm påkjenning det ble å stå ansikt til ansikt med henne som jeg kjente så godt, og den lille som var ny for meg. Jeg ble jo arrestert bare noen timer etter at jeg hadde hentet henne på fødeklinikken. Wenche betraktet meg som en totalt fremmed. Det var et enormt stort øyeblikk for meg, men også et meget vanskelig øyeblikk, forteller han.
Etter noen uker på sykehuset kunne Karl vende hjem igjen, og møysommelig ta fatt på arbeidet med å bygge opp igjen den tilværelsen som naziregimet brutalt hadde revet i stykker for den lille familien.

Krigen satt i kroppen

Fortsatt hadde han problemer med å snakke om det som hadde hendt, og derfor tidde han stille om grusomheten han hadde opplevd i leiren. Inntrykken var vel kanskje for tøffe til å sette ord på, sier Karl.
Det skulle faktisk gå 48 år før han ”lettet på lokket”, og så smått begynte å fortelle om sine krigsminner. Nå begynte han forsiktig å nærme seg minnene igjen, og sette ord på det.
De første årene etter krigen hadde Solvei ofte våknet om natten ved at Karl var urolig, og han snakket i søvne. Det var minnene fra leiren som strømmet på. Men når han våknet om morgen husket han aldri hva han hadde drømt.

Et tidsvitne mot nynazisme og mobbing

Karl på skolebesøk på Ra ungd.skole
Karl besøker Ra ungdomsskole i Larvik

I løpet av disse årene hadde Karl for lengst sluttet i politiet og fått seg en god jobb i det sivile. En jobb som brakte ham verden rundt i forretningsøyemed. Da han etter hvert slo seg ned i Bengstfors som pensjonist ble han også medlem i den lokale Lions-klubben. En dag måtte foredragsholderen melde avbud i siste liten, og dermed ble Karl spurt om ikke han kunne fortelle om hvordan det var å være fange i en av nazistenes konsentrasjonsleire. Han svarte ja og dermed begynte snøballen å rulle.
For første gang på 48 år fortalte han sin historie. På dette møtet var det også en journalist og han brakte min historie videre. Siden har det ikke vært noen pause, sier han og nå kommer det gode smilet fram igjen.
Karl M. HauganSiden den gang har Karl stadig vært på reisefot. Og han sier selv:
”I løpet av de siste årene har jeg opplevd det store privilegium å få møte ungdommer fra både Norge og Sverige i ulike sammenhenger. Enten i ungdomsforeninger eller på de såkalte holdningsskapende tematurene til Polen og Tyskland. Misforstå meg rett når jeg sier at jeg plutselig har fått en slags misjonsoppgave. Jeg får lov til å være med ungdommen som tidsvitne.
En oppgave som er uhyre interessant, men som også forplikter. Det å få være med dem inn i leirene er for meg en veldig spesiell opplevelse, fordi jeg selv har sittet i en slik leir. Jeg vet at koffertene som ligger der ikke har kommet dit av seg selv. Men det er fanger som har kommet med disse koffertene. Innholdet var forskjellig, men felles for dem alle var vel at de trodde de skulle få en ny tilværelse. I stedet endte reisen deres i konsentrasjonsleiren.
De store haugene med sko har heller ikke komme dit av seg selv. Husk ”Shoes don’t walk alone!”. Det har vært menneskeføtter i alle disse skoene før de kom til leirene. Ved å kunne peke på slike ting kan jeg forhåpentligvis være med på å gi ungdommene noen tanker de kan reflektere videre over.

Mobbing er feigt

Min største kjepphest er nok å advare de unge mot mobbing, fortelle dem hvor feigt det er å mobbe, og hvor vondt det er å være et mobbeoffer. Derfor avslutter jeg alltid temakveldene med å be tilhørerne om å love meg en ting: Mobb ikke!
Jeg oppfordrer dem til å gripe inn dersom de ser noen som mobber andre.
Det er viktig for meg å formidle min historie. Hvis vi glemmer dem som døde i leirene, har de levd forgjeves. Jeg betaler avdrag på den gjelden andre betalte med sine liv, sier Karl met ettertrykk

Det å være et mobbeoffer er en ulykkelig situasjon. Det å ikke høre hjemme noen steder, anse seg som mindreverdig i hverdagen som de må leve i. Det er en umenneskelig situasjon å befinne seg i.
Har du tenkt på hva som ofte skjer med mobbeofrene? Jo - de oppdages av demagoger som ønsker ”disipler” til sin beundrerskare. 
Mobbeofrene er et lett bytte for slike mennesker, og de blir et villig instrument i demagogenes tjeneste. Derfor er det uhyre viktig at vi motarbeider mobbing, og peker på hvor verdifullt  hvert enkelt menneske er, sier en et engasjert tidsvitne.

Karl sammen med en av sine tyske naboer
Karl sammen med en av sine tyske naboer

I dag har Karl mange gode tyske venner, og han har dem som sine nærmeste naboer.  Han sier selv: Jeg måtte lære min lekse. Jeg kunne ikke gå rundt å bære nag til dagens tyskere. Det er jo helt absurd. Vi må skille mellom det som var nazityskland og dagens Tyskland. Dagens tyskere er jo europeere slik som oss, og de skal vi samarbeide med, og bygge opp gode relasjoner til. Men nazistene skal vi ta lærdom av slik at ikke det gis grobunn for den slags ideologier. Derfor er det viktig å holde dette fra hverandre slik at vi ikke skaper en form for hat til Tyskland. Gjør vi det har vi totalt bommet på målet, og ingenting lært.

Kilder:

Samtaler og reiser sammen med Karl M. Haugan
Fjælberg, Odd: Karls fangekamerat fra Stutthof
NorgesLexi
Kolstad, Birger: Dagbok fra Stutthof-leiren : Politifange i Tyskland - Lokalhistorisk Forlag
Lorenz, Einhart: ”Veien mot Holocaust” Pax Forlag 2003
Ottosen, Kristian: Nordmenn i fangenskap 1940-45, Universitetsforlaget 1995
Schjølberg, Oddvar: ”Det kom en telefon”, Lunde Forlag 2007
State Museum Stutthof, Sztutowo
Tegninger: Hafstad,  Anker A.
Walle, Olaf R.: ”Norsk politi bak piggtråd” – Stutthofpolitiets arbeidsutvalg 1946