Storm Kjelstrup

Av Oddvar Schjølberg

Jeg var nok på mange måter en rebell…

Storm Rosenvinge Kjelstrup er født 17. juli 1923 og oppvokst på Nordstrand i Oslo. Selv om han runder 85 år denne sommeren, er han fortsatt like vital, og har glimtet i øyet.

I oppveksten var jeg ikke særlig politisk engasjert og det var svært lite jeg visste om Hitler og nazistene, men jeg hadde fulgt litt med i det som skjedde i Spania med general Franco. På denne tiden gikk jeg på folkeskolen, og en av mine store interesser var å spille trompet. Jeg har forresten alltid vært glad i sang og musikk, og det hender fortsatt jeg tar fram munnspillet og spiller litt.
Da Hitler begynte å dukke opp i nyhetsbildet, følte jeg at både han og nazistene var noe som var langt unna mitt interessefelt. Ved siden av musikken var jeg mer interessert i å være ute i naturen. Det var noe som ga meg mange verdifulle impulser. Det å kunne observere dyrelivet, og se hvordan naturen våkner opp etter vinterdvalen var mye mer fascinerende, enn å følge med i Hitlers meritter.

Trodde aldri Norge ville bli angrepet

Storm KjelstrupDet kunne ikke falle meg inn at Tyskland skulle angripe et lite land som Norge. Tyskland som hadde fostret opp så mange verdenskjente kulturpersonligheter, innen musikk, litteratur filosofi osv., ville jo aldri synke så dypt at de ville overfalle landet vårt. Der tok både jeg og andre grundig feil. I ettertid kan man jo imidlertid se hvordan daværende regjering nærmest hadde gjort landet vårt forsvarsløst. Mobiliseringen som ble utført da vi ble angrepet er jo på mange områder nærmest som en komedie å regne. Det er skremmende å se at forsvaret vårt også i dag bygges ned – bit for bit. Noe som jeg – og mange med meg har store vanskeligheter med å forstå.

Anleggsarbeider

I 1942 holdt de på å bygge jernbanestasjon i Mo i Rana og et firma som jeg da jobbet i, sendte meg oppover for at jeg skulle arbeide med dette prosjektet. Der skulle jeg melde meg for en skytebas. Han satt meg i jobb med  å hvesse bor. Det var ikke bare det at boret skulle være skarpt og ha riktig profil, men det måtte også herdes. Alt dette lærte han meg, og etter hvert fikk riktig tak på hvordan dette skulle gjøres.
På denne tiden ble jeg kategorisert som anleggsarbeider. (Noe som senere framgikk i de papirene som de hadde i Sachsenhausen)

En dag kom det et skikkelig regnskyll mens jeg satt og jobbet. Jeg hadde ikke noe skikkelig regntøy, så jeg gikk til basen og ga beskjed om at jeg tok en liten tur ned til butikken for å prøve å anskaffe noe regntøy. Slik at jeg ikke ble gjennomblaut.
Svaret han ga overrasket meg storlig, for han så meg bare rett inn i øynene og sa:
Det regntøyet skal du bare blåse i. Her har du ei fiskestang og nå biter fisken.
Hvorfor ville han sende meg på fisketur, når det var enn nok å gjøre med å klargjøre nye bor?
Nei – det hadde jeg vanskelig for å forstå, sier Storm.

Skulle kurre som ei due

Jeg gjorde som han ga beskjed om. Jeg fikk ordre om å gå innover i terrenget, skulle følge elva innover, inntil jeg kom til ei sideelv. Da skulle jeg følge denne inntil jeg kom til en foss. Ordren var at jeg skulle gå i elva, og hvis jeg så noen skulle jeg plystre på en bestemt måte, det høres vel nærmest ut som ei due, sier Storm og gir oss en prøve på hvordan det låt.
Med disse informasjonene ble jeg sendt innover. Bak meg fikk jeg etter hvert selskap av tre engelskmenn. De var sabotører, sluppet ut over Svartisen, og nå var det altså min oppgave – uten at jeg visste det – å føre dem over til sikkerhet i Sverige.
Det var om å gjøre å bruke øynene godt, slik at vi ikke ble oppdaget. Jeg hadde ikke fått vite om det var tyske soldater, eller andre jeg skulle se etter, men ordren lød kort og greit: Ser du noe så plystrer du!
Jeg kom fram til fossen uten å se andre enn de tre engelske som kom et stykke bak meg. Ved fossen var det andre som overtok den videre transporten.

En liten pussig sak som hendte mange år senere var da jeg besøkte dette stedet sammen med kona mi, som for øvrig kom nordfra. Plutselig kommer en kar løpende og roper; Hei Storm – takk for sist. Kan du huske da vi loset de engelske sabotørene inn mot Sverige?
Jeg hadde selvfølgelig hatt en mistanke om at jeg den gang var en liten brikke i spillet om å få sabotørene i sikkerhet, men nå fikk jeg det bekreftet.

Nytt oppdrag

Da jeg kom tilbake til skytebasen igjen fikk jeg ordre om å reise sydover. Det hele synes så merkelig, men jeg hadde lært meg å adlyde uten å stille spørsmål. Jo mindre jeg viste, desto bedre var det dersom jeg skulle bli tatt.
Som anleggsarbeider kunne du jo settes inn forskjellige steder, til forskjellige oppdrag. De som ”styrte” oppdragene hadde god oversikt via sine forskjellige ”etterretningsagenter”, og mitt neste oppdrag skulle bli i nærheten av Trondheim.
Fra Mo i Rana syklet jeg til Trondheim. Det var en drøy bit men jeg hadde fått beskjed om å melde meg i en bestemt forretning som lå i Dronningens gate. Her ble jeg anmodet om å dra for å jobbe ute på anlegget ved flyplassen på Ørland.

Var med på å bygge «Hermann Görings Strasse»

Der traff jeg på en kar. Han var eldre enn meg, og utdannet ingeniør. Hans spesialfelt var fly, og han og jeg skulle nå jobbe sammen. Jeg vet fortsatt – den dag i dag – ikke navnet hans. Vi skulle planere ut en del av flyplassområdet, ikke langt unna oppstillingsplassen for de tyske flyene.

Det kan være litt interessant å ta med seg litt av det vi finner omtalt i Forsvarets Bygningstjeneste Eiendomsavdelingen, Katalog Trøndelag 162110 Ørland hovedflystasjon:

Mars 1941: I begynnelsen av mars 1941 fikk flere bønder i Vik- og Mikkelhaugsområdet på Ørland deler av sine områder beslaglagt av okkupasjonsmakten. Tyskerne var allerede i midten av april i gang med byggearbeidene. Ca. 3000 tilreisende nordmenn arbeidet på anlegget. I tillegg kom et stort antall russiske og serbiske krigsfanger og tyske offiserer og menige. Krigsfangene var stasjonert på Uthaug, Austrått og Hovde. Til forlegning tok okkupasjonsmakten i bruk den lokale byggeskikken med målsetting om at forlegningene skulle se ut som gårdsbruk. Det ble anlagt jernbane fra havna Uthaug og Brekstad til flyplassen, med en utløper til det etablerte pukkverket ved Lørbern.

1942: Den første startbanen var klar på Ørland primo 1942. Banedekket besto av treplater av 3"x5" plank og var 2000 meter lang. Bredden var 50 meter. Samme år startet byggingen av en ny startbane som hadde målene 1600x50 m. Denne fikk navnet «Hermann Görings Strasse» og hadde betongdekke. Banen sto ferdig i 1944, og danner i dag en del av hovedstartbanen.

1942–43: Oppføringen av hangar A, B, C og flykontrollbygningen ble påbegynt våren 1942 og fullført medio 1943.

Hangard og fly
Illustrasjonsfoto

Vår jobb var i forbindelse med den såkalte «Hermann Görings Strasse». Først kom lastebilene med store ”brett” som skulle legges på flyplassen. På disse ”brettene” skulle det legges sand. Det var vår jobb å dra sanden utover og deretter planere den til. Ikke langt unna oss sto det tre tyske Messerschmitfly med motoren i gang, klare til avgang. Vi jobbet oss nærmere og nærmere disse flyene. Da ba han andre karen meg om å holde oppsikt om det kom noen. Han hadde med seg en liten ”dippedutt” som han nå rigget til skaftet på redskapen vi brukte.
Like etter tok flyene av, og de var ikke før kommet i lufta før det skjedde noe merkelig. Alle tre kom ut av kontroll og gikk rett i bakken med et gedigent brak. Alle flygerne ble drept så vidt jeg vet. På det samme tidspunktet – jeg vet ikke om det var arrangert, kom det en kolonne med russiske krigsfanger. Tyske vakter foran og bak sørget for at ingen skulle forsøke å stikke av.  Plutselig løp en av fangene nedover åkeren. Det gikk ikke mange sekundene før han lå som ei livløs dukke i potetåkeren. Dermed gikk en av hans fangekamerater amok og tok spaden sin og smelte til den ene av de tyske vaktene, som ble drept momentant.
Vi holdt på med vårt og fortsatte å rake. Det gjorde et dypt inntrykk på meg det jeg nettopp hadde observert. Like etter skilte ingeniøren og jeg lag.

Syklet om natta og sov på dagen

Min beskjed var at jeg skulle ta meg nedover til Oslo igjen. Dette var på høsten og jeg syklet om natta og sov under noen hesjer på dagtid. Maten fikk jeg ved å rappe litt grønnsaker fra åkrene jeg passerte. Likevel gnog sulten ganske så konstant i magen
På Kløfta syklet jeg opp til en bondegård, og spurte dama som kom ut om hun hadde noe jeg kunne spise. Jeg var nesten fra meg av sult, så da hun kom med tre egg, kakket jeg bare hull på dem og åt dem opp rå.
Hjemme hadde det tydeligvis foregått et eller annet mens jeg hadde vært borte. For jeg var ikke før kommet hjem, før tanta mi kom løpende og fortalte at jeg ikke måtte finne på å gå opp til gården jeg bodde i: ”Tyskerne leiter etter deg!”
Hun visste ikke hva de ville meg, men mente at det var best at jeg kom meg i skjul til situasjonen var mer avklart.
Inne i huset vårt hadde de gått systematisk til verks og endevendt omtrent alt som ikke var fastspikret. De hadde utvilsomt vært på jakt etter noe som kunne avsløre at jeg var engasjert i det illegale arbeidet.
Det de ikke visste var at oppe på loftet hadde vi plassert en radio inne i veggen. Visste du ikke om den, var den helt umulig å oppdage. Men via denne fikk vi viktig informasjon fra London.

Stille før stormen

Det gikk uten noen viderverdigheter ennå noen uker, og det kunne se ut som om det hele hadde kokt bort. 
Jeg hadde begynt å studere igjen, og for å finansiere skolegangen, og gå til anskaffelse av bøker hadde jeg en liten jobb, slik at jeg kunne tjene litt. Jeg gikk rundt og solgte Norges Handels og Sjøfartstidende, og fikk litt inntekt på det.
Solgte rundt om på kafeer og restauranter, og fikk betalt pr. avis. En dag var det brått slutt og jeg fikk jeg beskjed om at jeg ikke skulle selge denne avisen lenger, men at jeg skulle henvende meg i Aftenposten. 
Der fikk jeg beskjed om at fra nå av skulle jeg selge både Aftenposten, og den tyske avisen ”Deutsche Zeitung”.  Det ble veldig problematisk for meg fordi jeg så på de tyske okkupantene som inntrengere og nazistene som de som forrådte sitt eget land.
Nå hadde jeg ikke så store valgmulighetene dersom jeg skulle få midler til å fortsette utdannelsen, så jeg valgte i første omgang å godta tilbudet.
En dag da jeg passerte i Studenterlund i Oslo kom det opp en mann på hver side av meg. Det var to gestapister, og jeg fikk ordre om å følge med dem. Det var en uhyggelig følelse som begynte å snike seg inn i meg, og i tankene forsøkte jeg å erindre hva jeg eventuelt kunne ha vært med å av illegalt arbeide. Jeg fikk ikke tid til å tenke så lenge.

Ble håndtert som en klut

I første omgang tok de meg av alle steder opp til Stortinget. Her ble jeg beordret til å stå rett opp og ned. Ikke lenge etter ble jeg hentet og kjørt direkte til Victoria Terrasse. Her ble tatt med ned i kjelleren, og fikk gjennomgå en ganske så hardhendt behandling.
Victoria TerrasseJeg fikk virkelig smake noen av metodene deres. Jeg ble handtert som en klut, og følte meg vridd opp i alle bauger og kanter etter at de var ferdig med julingen. Hva de visste meg om meg fikk jeg ikke vite, og det jeg hadde kjennskap til fikk de ikke greie på. De spurte og grov om de mest forunderlige ting, men var lite fornøyd med svarene jeg ga.
De bandt hendene mine og rullet meg rundt, mens de banket og slo. Ble satt på en stol, for i neste øyeblikk å bli banket til jeg ramlet på gulvet. Så var det opp igjen. Jeg var jo egentlig bare en guttunge, og hva jeg hadde gjort som kunne tilsi en slik hardhendt behandling har jeg ingen anelse om.
Jeg husker endatil at jeg hadde noen aviser igjen i veska mi da jeg ble hektet. Med meg hadde jeg også en egen passerseddel for å komme inn med avisene på ”Deutsches Haus”. Alt dette ble liggende igjen på ”Terrassen” da de omsider slapp meg ut igjen. Hvis ikke jeg tar helt feil så er denne avismappen og passerseddelen nå oppbevart i Riksarkivet.

27. februar kom Gestapo

Jeg feiret julen 1942 hjemme, og gjorde det beste ut av feiringen under de rådende forhold. Fortsatt hang den vonde opplevelsen fra ”Terrassen” i meg, og jeg følte meg på mange måter usikker på hva som ville skje. Jeg hadde ikke fått vite noe som helst om hva de kom fram til, eller hva som ble resultatet av forhøret jeg hadde vært gjennom.

Det nye året tok til og jeg merket ikke noe til at nazistene hadde meg under oppsikt. Den 27. februar 1943 slo de til og arresterte meg. Ble i første omgang satt i fengselet i Halden, før de den 1. mars overførte meg til en enecelle på Åkebergveien. Like før arrestasjonen hadde jeg hørt at noen av mine kamerater var arrestert, og at de hadde blitt henrettet på Trandum. Det er klart at jeg gjorde meg mange tanker  den tiden jeg var plassert i enecellen.
Jeg kom etter hvert til den konklusjonen at jeg ikke rådet over eget liv, og jeg fikk ta det som måtte komme. Om det så skulle bli veis ende. Det er underlig hvordan vi mennesker er konstruert. Vi er egentlig veldig flinke til å omstille oss til de forskjellige situasjonene vi havner opp i, sier Storm.

Etter rundt en måneds ”mørning” i fengselet ble jeg hentet ut den 30. mars. Ikke for å bli sendt til henrettelse, men til fangeleiren Grini. Jeg måtte gjennom alle de vanlige prosedyrene, og fikk fangenummer 7131.
Selv om vi synes at det var ille å bli innesperret bak piggtråd og med bevæpnete vakter til å passe på oss, var det ingenting mot det vi skulle møte senere. At det ble sendt fanger til andre konsentrasjonsleire fra Grini var ingen hemmelighet.
En dag var det også min tur til å bli ropt opp, og jeg skulle være med transporten 3. mai 1943. Sammen med en ganske så stor gruppe ble jeg transportert ned kaiområdet, og ombord i fangeskipet som lå fortøyd ved kaien.

Samme transport som Trygve Bratteli

Navnliste
Listen Hjemmefronten utarbeidet i forbindelse med transporten Storm var med i.

Trygve Bratteli – senere statsminister for Arbeiderpartiet – var også med i den samme transporten. Det var flere fangekategorier som ble sendt sammen med oss, og disse skulle etter hvert ”fordeles” rundt om i Hitler-regimets forskjellige leirer.
Det var ikke noe spesielt som skjedde underveis, og jeg husker at vi fikk gå litt oppe på dekket. Det var mai måned, og for meg var jo denne årstiden veldig spesiell fordi jeg likte så godt å være ute i skog og mark. Det var unektelig svært vemodig å se hvordan Norge langsomt forsvant i kjølvannet bak båten
Hjemme i Norge hadde Hjemmefronten begynt å registrere fangetransportene til Tyskland.
Navnene fikk de fra sine informanter innenfor gjerdene på Grini, men de hadde også klart å plassere folk som tilhørte hjemmefronten inne i Gestapos kontorer. Disse folkene måtte arbeide med den største forsiktighet. Alle kan jo tenke seg hvordan det ville gå dersom de ble oppdaget.
Takket være disse listene og listene som blant annet Wanda Heger klarte å skaffe i Tyskland, var avgjørende under befrielsesaksjonen med de Hvite Bussene på slutten av krigen.

Vi kom først til Århus i Danmark. Det var flott vær denne dagen, og vi marsjerte fra havneanlegget til byens jernbanestasjon. Den videre reisen foregikk med tog, og vi ble i ordets rette betydning stuet inn i jernbanevognene. Dette var godsvogner og det fantes ikke noen slik luksus som vinduer der. På grunn av varmen, og det at vi var så mange i hver vogn oppsto det ganske snart problem med tørsten for oss. Heldigvis ble vi ikke nektet å hente inn vann når toget stoppet ved stasjoner underveis. Problemet var bare å finne noe å ha vannet i, men vi var flinke til å improvisere, og brukte både støvler og sko som vannmugger.

Harde luftangrep

Vi ble i første omgang sendt i retning Hamburg. Det var ganske heftige flyangrep mens vi var i dette området, og vi måtte derfor kjøre en del fram og tilbake. Vi ble stadig parkert på sidespor i påvente av at angrepene skulle ta slutt, og vi var ikke i Hamburg før langt utpå neste morgen. 
Der ble vi beordret ut for å lete etter ueksploderte bomber og granater på jernbaneområdet. En lite trivelig jobb. På perrongen kom det tyske lotter og ga oss matpakker.
Det var  en menneskelig gest som vi levde lenge på. Jeg hadde hatt tysk på skolen, og forsøkte å spørre en av dem om hun viste noe om hvor transporten vår skulle. Hun ristet bare på hodet og sa ”Keine anung”.
Ved ankomsten til Hamburg begynte utskillingen av fanger. Blant annet ble som var i kategorien NN-fanger sendt videre med et annet tog. Mange av de så vi aldri mer igjen, mens noen møtte vi krigens siste dager, mens vi var i Neuengamme.

Ankomst Oranienburg

Fra Hamburg til Oranienburg gikk togreisen uten problem. Noen av oss hadde spart på maten vi hadde fått med, men nå gikk beskjed fra mann til mann om at alle burde spise opp maten. Det skulle ganske snart vise seg alt ble tatt fra oss når vi ankom leiren.
Først da vi ankom stasjon fikk en skikkelig forsmak av hva vi kunne vente oss, da vi møtte de første SS-soldatene. De var ikke så nøye om de dyttet til oss med  geværene. Vi må huske på at flere av de fangene som var i denne transporten var ”eldre” og hadde ikke noen trening i det å marsjere så taktfast som soldatene ønsket vi skulle gjøre. Dermed var det noen og enhver som fikk seg en smell på veien opp til leiren.
Før avmarsj måtte vi dele oss inn fem og fem i bredden. Dette var også nytt for mange av oss. Husk på at vi hadde ikke noen militær trening hjemme i Norge. Der var jo forsvaret nærmest nedlagt, og det var vel egentlig skytterlagene som tok seg av opptreningen i våpenbruk. Marsjering hørte ikke med i våpentreningen. Nå skulle vi lære det, og det til gangs.

Frihet gjennom arbeid

Jeg kommer aldri til å glemme ordene som møtte oss på porten: ”Arbeit macht frei”. Det kunne ved første øyekast virke fint, at her skulle man jobbe, og deretter bli satt fri. Ordene var et hån mot virkeligheten. Det var ingen frihet for de fangene som gikk inn gjennom denne porten. Friheten gikk gjennom skortsteinspipa.
Ingen av oss var et sekund i tvil om at denne leiren var noe helt annet enn Grini. Hadde vi oppfattet Grini som et forferdelig sted, ja så var bare forbokstaven av det som vi møtte i Sachsenhausen.
En annen ting jeg heller aldri kan glemme er den forferdelige stanken vi kjente fra krematoriet. Det er som den fortsatt sitter i nesa den dag i dag, sier Storm. Disse krematoriene Porten til Sachsenhausenmarkerte slutten for tusenvis av fanger. Når de hadde brukt opp sine siste krefter som slavearbeidere for det tyske riket, var de ikke noe mer å samle på.
Da var de tvert imot en utgiftspost på leirens driftsbudsjett. Dermed var det bare å bli kvitt dem. Det er for øvrig ganske hårreisende når vi i dag besøker Sachsenhausen og ser oppslaget over hvordan nazistene regnet ut inntekter og utgifter for hver enkelt fange. Til slutt står det utgiftsført omkostningen for fangens brenning i krematoriet med 2 riksmark. Det er helt rått og umenneskelig, sier Storm som flere ganger har stoppet foran denne plansjen når han har besøkt Sachsenhausen med skoleelever.

”Høk over høk”

Noe som særpreget både Sachsenhausen og mange av de andre konsentrasjonsleirene var den metoden regimet hadde innført for å holde orden på fangene – det var fanger som passet fanger, og de ulike gruppene holdt god kontroll på hverandre, og utøvet en form for justis som var hinsides all sunn fornuft. Det var omtrent som høk over høk.
Fra de tyske fengslene var det hentet inn kriminelle av alle slags kategorier. Fra å være innsatte fanger, ble de nå oppgradert til å være våre fangevoktere. Mange av dem tok da også bruk metoder som hørte hjemme i de kriminelle miljøene, når de skulle ha oppsynet med oss.
I likhet med de andre fangene ble også vi avluset og snauklipt før vi fikk utlevert vårt nye ”antrekk”.

Vi var fire kamerater – bare tre kom hjem

Jeg kom til Sachsenhausen sammen med noen svært gode kamerater av meg. Vi ble alle fire arrestert samme dag. Det var Rolf Friis Pedersen som hadde fangenummer 7129 på Grini og 65636 i Sachsenhausen. Leif Holger Olsen som fikk fangnummer 7130 på Grini og 65645 i Sachsenhausen. Sistemann i firkløveret var fetteren min – Bjørn Magnusson. Bjørn var et par år eldre enn meg. På Grini fikk han fangenummer 7128 og i Sachsenhausen fikk han fangenummer 65643. Fangenummeret mitt i Sachsenhausen var 65644.
Dessverre pådro Bjørn seg en sykdom og han døde i leiren den 1. august 1943. Han ble lagt inn på Revier, men han var for syk til at livet hans kunne bli reddet. Men hva hadde de å redde livet med? Det fantes jo omtrent ikke noen medisiner på leirens såkalte sykehus. En annen sak er vel at leirledelsen heller ikke hadde satt fangenes helsetilstand som førsteprioritet.

Ikke lenge etter begynte jeg å hoste, og etter hvert utviklet det seg til difteri og skikkelig magesjau.  Dysenteri.
Husker godt at legen - Svein Oftedal – en kveld kom inn til meg en hel del tabletter. Jeg fikk beskjed om å ta halvparten med en gang, og den andre halvparten neste morgen. Jeg gjorde som han sa og to dager etterpå var jeg såpass frisk at jeg kunne utskrives. Det var helt utrolig at det gikk så raskt å komme på beina igjen. Men heldigvis for det  - for man skulle ikke ligge lenge på Revier før det ble vurdert å videre sende fangen til utslettelse i stasjon Z. Oftedal fortalte meg siden at det var aspirin-tabletter han hadde fått tak i.

Kostholdet i leiren var jo et kapitel for seg. Jeg husker godt at vi fikk tønner med saltsild. Det var nok det jeg spiste mest av. Det var et veldig godt tilskudd og var så absolutt med på å gjøre at jeg overlevde.

Ble flyttet rundt til forskjellige blokker

Jeg var innom flere forskjellige blokker. 2 og 20 og 25 A. Jeg satt altså i flere blokker. Det er nok ikke uten grunn. For jeg er ganske så standhaftig av natur. Kunne ikke, og ville ikke gå med på visse ting.
Det er nok enkelte ting som er noe ”grumsete” når det gjelder Sachsenhausen. Det var bestemte folk som hadde en del makt over de andre fangene, og dersom du ikke ”hoppet når de sa hopp”, fikk du problemer. Blant annet når det gjaldt boforhold og arbeidskommandoer. Dermed hadde jeg følelsen av at jeg iblant var en slags kasteball blant dem. Jeg ble veldig upopulær i Sachsnehausen. Det begynte vel egentlig allerede på Grini.
Jeg var vant til å ligge aleine i senga. Nå ble vi to og to i hver seng. Mange av de som havnet i Sahsenhausen hadde jo ikke hatt befatning med det andre kjønn på lange tider. Dermed er det ikke sagt at det er fritt fram for å forsøke seg på sitt eget kjønn. Jeg hadde ikke snev av slike tendenser, og når andre prøvde seg på meg, fikk de passet ettertrykkelig påskrevet. Det var ikke populært, og dermed ble jeg nok ”straffet” på ulike vis.

Brev
Ett av brevene som ble sendt til han mens han var i Sachsenhausen

Det var nok enkelte grupperinger i Sachsenhausen som melte sin egen kake – for å si det rett ut. Var du med deres ”gjeng”  ordnet de brukbare arbeidsplasser for deg. Var du derimot ikke helt på deres linje, kunne du risikere at de brukte sin innflytelse slik at du havnet på mindre gunstige arbeidsplasser. De gikk rett og slett ikke av veien for å gjøre oppholdet til et mareritt. Det var som det ofte er i politikken – en intern maktkamp. Jeg var flere ganger et offer for slike komplott.
Hadde du de rette forbindelsene kunne du skaffe deg varme klær, noe som kom godt med på kalde vinterkvelder  og dager på appellplassen. Det var også de som klarte å skaffe seg eget trykt sanghefte i leiren. Det ble trykt i brakke nr. 19, eller falskmyntnerbrakka som den ble kalt.
I leiren hadde vi tilgang til tyske aviser, og disse var selvfølgelig tilgjengelig i propagandaøyemed. Men vi klarte å holde oss litt orientert ved å lese ”gjennom linjene”.
Jeg var heldig som fikk ta imot, og sende brev i Sachsenhausen, forteller Storm, og kan vise fram en rekke av brevene som ble sendt ham mens han satt i Sachsenhausen.

Var innom Auschwitz

Jeg ble ropt opp i februar 1944 og fikk beskjed om at jeg skulle melde meg til en utekommando. Vi fikk ikke noe beskjed utover at vi skulle ta plass på en lastebil, og allerede samme kveld kjørt vi ut fra Sachsenhausen. Nå var det ikke så uvanlig at utekommandoen lå et stykke unna selve hovedleiren, men denne bilturen tok sin tid.
Etter en lang kjøretur kom vi til en leir, hvor samme skiltet møtte oss på porten: ”Arbeid Macht Frei”.
Det var flere store røde mursteinsbygninger og jeg ble, sammen med flere andre, plassert i en av disse bygningene, som for øvrig allerede var ”bebodd” av russiske krigsfanger. Det viste seg at det var Auschwitz. Grunnen til at vi ble sendt dit var at den leiren vi opprinnelig skulle til, ikke var helt klar for å ta imot oss.
Nå ble det ikke så lang oppholdet i Auschwitz. For det var bare en mellomstasjon før vi skulle sendes til neste leir. På det tidspunktet ante jeg ikke noe om at Birkenau – utryddelsesleiren – bare lå noen få kilometer unna.
Etter en tid ble jeg ropt opp og fikk beskjed om at jeg skulle gjøre meg klar til  transport igjen. Denne gang kjørte vi vestover og kom langt om lenge til Berlin. Utenfor byen lå en av utekommandoene som sorterte under Sachasenhausen – Siemensstadt. Det var her jeg skulle plasseres. Nærmere bestemt i Blokk 5.  Der var jeg sammen med to andre nordmenn, og en av dem hadde vært journalist i Arbeidebladet.

Nattlige bombeangrep var et mareritt

Jeg ble sendt til Siemensstadt før det kom gjerde rundt denne ”arbeidsleieren”. Noe av jobben min skulle være å sette opp gjerde rundt området. En dag dukket  anleggsjefen opp. Han hadde sett i mine papirer at jeg var både anleggsarbeider og teknisk student. Dermed mente han at jeg skulle jobbe med helt andre ting. Så jeg ble satt til noe annet. Det lå en stor stabel med T-jern som skulle brukes som stolper rundt hele leiren. Nå fikk jeg som oppgave å sørge for at disse ble laget støpt helt like.
Det ble ordnet med en esse, og jeg fikk to mann til å hjelpe meg med å pumpe slik at vi fikk den rette varmen. Nå hadde jeg også laget en tegning til et redskap som gjorde arbeidet lettere når T-jernene skulle produseres. Dermed ble alle jernene likt bøyd. Dette skjedde ved hjelp av ei stor plate med spesielle nagler som var satt inn i et eget system, og det gjorde at alle stolpene fikk den samme formen under støpingen. Dermed gled arbeidet raskt unna.
Det var ikke SS-soldater som skulle passe på oss, men nå var det Wehrmachtsoldater som tok seg av vakttjenesten. De var egentlig ganske greie mot oss, og oppførte seg bestemt, men korrekt. Det som virkelig var ille var bombeangrepene som vi opplevde på nettene. Det var det reineste marerittet når vi hørte bombeflyene nærme seg, og vi lurte på om det var vår brakke som ville bli rammet av en fulltreffer.

Nazistene på retrett

Utover høsten 1944 begynte vi å se lysere på situasjonen, ikke minst takket være rapportene som sivet inn til oss. I propagandaavisene skrev naziregimet om de ulike seirene rundt om. Når vi sammenholdt navnene med kartene som vi husket fra skoledagene, forsto vi jo at de tyske troppene ble tvunget lenger og lenger tilbake.
Vaktene forandret seg også etter hvert, de ble liksom mer menneskelige, og det var så mange tegn som fortalte oss at det var en forandring i krigssituasjonen.
Jeg glemmer aldri den dagen da vi mottok ”gledesbudskapet” om at Hitler hadde overlevd attentatet den 20. juli 1944. For oss var det virkelig et gledesbudskap i den forstand at vi nå visste at det var folk innen Hitlers egne rekker som ville rydde ham av veien. Til og med Rommel hadde vært innblandet i disse planene.
Det var skremmende å se hvordan Hitler hadde klart å få folket med seg, uten at de synes å stille spørsmål. I ettertid har det jo framkommet at det var mange tyskere som motsatte seg Hitlers ideologi, og som måtte bøte med livet for dette. Vi skal heller ikke glemme at de første fangene i konsentrasjonsleirene var tyskere.

”Operasjon Bernhard”

Det er uhyggelig hvor lett det var å legge skylden over på jødene for alt det som gikk galt i Hitler-tyskland.
En av mine gode venner var jøden  Moritz Nachtstern fra Oslo. Han og jeg satt ofte sammen i badstua på Torggaten Bad og pratet om alt mulig. Sammen med oss var også en annen jøde – Zelokowitz. Han var tannlege og han ordnet med tennene mine flere ganger.
Moritz hadde utdannet seg til stereotypør og var en av de som ble plukket ut i forbindelse med Operasjon Bernhard i Sachsenhausen, og han plassert i blokk 19.
Han og jeg satt samtidig i Sachsenhausen, uten å vite om hverandre. Blokk 19 var helt isolert fra de øvrige blokkene i leiren, og var omgitt av et  grovt tregjerde. Ingen av fangene i denne blokka fikk forlate området, men har henvist til sin egen luftegård. De hadde sine egne regler som forbød dem å ha kontakt med de øvrige fangene i leiren. De ble i klare ordelag forklart hva som ville skje dersom de brøt disse forordningene.
Da ”Operasjon Bernhard” ble avslørt, uttalte den amerikanske majoren George J. McNally, at dette var den verste skurkestrek noen regjering har satt i verk mot et annet land.
Operasjonen var et forsøk på å knekke den britiske økonomien ved å trykke opp falske pundsedler. Til dette trengtes fagfolk som typografer, gravører, urmakere og trykkere – for å nevne noen faggrupper. Mange av disse folkene var av  jødisk herkomst og de satt allerede plassert rundt om i Hitlers leire. Blant annet ble Moritz Nachstern hentet fra Auschwitz og plassert i brakke 19.
Nå var  Englands Bank klar over at Tyskland var i gang med å produsere falske sedler, fordi man i 1943 hadde arrestert en tysk spion. Vedkommende hadde da med seg en hel koffert full av de fineste falske sedler som noen bankfunksjonær noen gang hadde sett for sine øyne. Dette var selvfølgelig en svært farlig trussel mot England.
”Reader Digest” har senere anslått at den totale summen av falske sedler lå på rundt 150 millioner pund. De som vil vite mer om ”Operasjon Bernhard” bør lese boka ”Falskmyntner i Sachsenhausen av Moritz Nachstern og Ragnar Arntzen, sier Storm. (Boka er utgitt  på forlaget Spartacus)

Fikk aldri renvasket meg

Det er mange ting som har brent seg fast fra tiden i Sachsenhausen. Noe som jeg aldri får ut av minnet er en episode fra en kveld hvor jeg skulle ut på toalettet. På veien tilbake til køya gikk jeg innom skapet mitt og hentet en kjeks Da er det at en av de andre fangene, en lærer, tar meg i skole: Det der må du være forsiktig med Storm, for  hvis du blir tatt der, blir du mistenkt for å stjele.
Jeg svarte at jeg slett ikke kunne tenke meg å stjele noe fra de andre fangene, men at jeg kun hadde vært i mitt eget skap. Jeg tenkte ikke over konsekvensene med å bli beskyldt  for å stjele. Jeg tenkte heller ikke noe mer over saken der og da for jeg hadde verdens beste samvittighet.
Det som virkelig skuffet meg er at denne tidligere medfangen, lenge etter krigen, gikk til tanta mi (mor til Bjørn) og sa at jeg stjal fra kameratene mine i leiren. Det var utrolig sårende for meg. Jeg var faktisk den som først fikk Røde Korspakke av oss fire kamerater, og jeg husker jeg delte hele pakka med de andre. Så ble jeg altså beskyldt for å stjele?? Dessverre døde kameratene mine slik at de aldri rakk å Storm Kjelstrupbekrefte at jeg ikke stjal. Men altså en slik ting kan gjøre stor skade. Det vondeste for meg var at jeg aldri fikk mulighet til å renvaske meg for de simple beskyldningene. Fordi de kom så lang tid etter krigen
At vedkommende som kom med disse løgnene var en ”såkalt” fangekamerat, gjør saken enda verre. Hva han ville oppnå med dette aner jeg ikke.
Kanskje det kunne være en slags form for sjalusi – jeg vet ikke.
Det var de som også nedverdiget seg til å smiske med brakkesjefer og overordnede for å få egne fordeler.

Hjem med de Hvite Bussene

Da krigen begynte å gå mot slutten, var det vel ingen som lenger var i tvil om at Hitlers drømmerike sto for fall. Jeg ble hentet fra Siemenstadt tilbake til Sachsenhausen. Her ble jeg innlosjert på en brakke - utenom norskebrakkene - inntil de Hvite Bussene kom. Etter et opphold i Neuengamme kom jeg med en av bussene som tok oss med nordover til Danmark og Sverige.

Det hadde vært bombenedslag i veien, og trærne var slengt hulter til bulter. Dermed måtte vi gå ut av bussen, mens den tok seg rundt en annen vei. Det var ganske så mye vann i området og jeg gikk litt utenom de store vanndammene. Da jeg kom fram til møteplassen hadde allerede bussen kjørt videre – uten meg. De hadde antagelig ikke helt oversikt over hvor mange som hadde vært med i bussen. En kunne jo ikke sette seg ned og fortvile, men prøve å komme seg videre.

Jeg gikk langs veien og bak meg kom det etter en stund opp en lastebil opp på siden av meg, og jeg forsøkte å stoppe den når jeg oppdaget at det var svensk lastebil. Forgjeves. Sjåføren ignorerte meg helt og kjørte forbi.
Litt lenger oppe måtte han imidlertid stoppe og jeg kom meg opp til bilen det kjappeste jeg kunne. 
Idet jeg tok tak i karmen på lasteplanet og skulle svinge meg oppi, hørte jeg en stemme bak meg som ropte: ”Lugna et tag – jag måste åka med.”
Det viste seg å være ei svensk lotte, og ved felles anstrengelser klarte vi å komme oss inn under presenningen. Det viste seg at bilen var lastet med proviant, så vi manglet ikke noe på den videre transport.

Fortsatte utdannelsen i Sverige

Storm og Blanche
Storm Rosenvinge Kjelstrup og Blanche Major i samtale ved utdelingen av Forsoningsprisen i Oslo

Min tid med rekreasjon i Sverige er ikke noe annerledes enn det de andre tidsvitnene kan fortelle om, så jeg nevner ikke noe om dette. I stedet for å reise hjem til Norge igjen, fortsatte jeg skolegangen min i Sverige og tok videre teknisk utdannelse i Stockholm. Først i 1949 kom jeg tilbake til Norge igjen, og etablerte meg her sier, Storm Rosenvinge Kjelstrup.

Storm har vært med på flere turer som tidsvitne, og han sier at disse turene er av stor betydning. Både for tidsvitnene og for skoleelevene.
Her han vi møtes på tvers av generasjonsgrenser, og vi som har opplevd nazismens råskap kan forhåpentligvis være budbringere av en helt annen ideologi, bygget på menneskerettighetene.

Kilder:

Samtale med Storm Rosenvinge Kjelstrup
Bratteli, Trygve: ”Fange i natt og tåke” Tiden Forlag
Nachstern, Moritz og Arntzen, Ragnar: ”Falskmyntner i Sachsenhausen”  Spartacus
Ottosen, Kristian: ”Nordmenn i fangenskap 1940-1945” – Universitetsforlaget
Wikipedia – den frie encyklopedia