Leif Kølner

Av Oddvar Schjølberg, 02. august 2006

Tok fram "Kragen" den 9. april, men endte opp som slavearbeider på Heinkel-fabrikken i Tyskland

Det var den 9. april 1940. Leif Kølner som hadde fylt 20 år i januar, var medlem av Skytterlaget i Trøgstad, og nå ble ”Kragen” tatt fram, pusset og gjort klar til bruk. Han tok av sted for å kontakte kaptein Dalen. Leif ville kjempe for landets frihet, og ikke la seg kue av de nye makthaverne.

De første tyske troppene hadde allerede gått i land i Fredrikstad, og den norske motstandsgruppen posisjonerte seg rundt Fetsund fordi man ventet at de tyske troppene ville komme denne veien, eller over Bjørkelangen. Jeg bodde i Trøgstad, så jeg kontaktet kaptein Dalen, som var leder for Intendanturen i Indre Østfold, og han ba meg slutte meg til de norske soldatene da de kom til Trøgstad.
Til å begynne med var min oppgave å kjøre ordonnans med sivil bil for kaptein Dalen. Jeg jobbet på E-verket, så det var greit å bruke arbeidsbilen derfra. Den var fin som kamuflasje fordi den var full av verktøy og så jo også ut som en verkstedvogn. Ble jeg stoppet av tyskerne, så skulle jeg selvfølgelig på jobb for E-verket.
Jeg var 20 år på dette tidspunktet, og skulle egentlig ut for å avtjene verneplikten neste år.

Hadde våpentrening

Leif KølnerJeg hadde vært en aktiv skytter fra jeg var 14 år gammel, og nestformann i Skytterlaget i Trøgstad, så jeg var rimelig godt kjent med våpen. Uka før tyskerne gikk i land hadde vi mottatt fordelingen av ammunisjon til vårsesjonen i det lokale skytterlaget. I alt 2000 patroner.
Noen år før krigen startet hadde også en del av ungdommene i distriktet fått frivillig militær opplæring av en fenrik. Han hadde observert utviklingen i Tyskland og mente at det var bedre å være forberedt, enn å bli tatt på senga dersom det verste skulle skje. Derfor tok han initiativet til disse samlingene, hvor han ga oss den nødvendige opplæring i hvordan vi skulle behandle ulike våpen. Fenriken hadde klart å skaffe noen maskingevær som vi kunne trene med, samt 8 – 10 Krag Jørgensen-geværer fra Fredrikstad. Alt dette var lagret i Trøgstad, så da invasjonen var et faktum, var det greit for oss å kunne hente disse våpnene raskt.

Min første oppgave var å kjøre til Fossum Bru hvor de norske styrkene var plassert. Her kom det til sammenstøt med de tyske troppene, og det var dessverre en del norske som ble drept i disse kampene. Blant annet to jeg kjente hjemme fra Trøgstad.
Vi lå først på Skjønnhaug, før vi ble forflyttet til en bondegård som lå mellom Trøgstad og Mysen. Vi hadde ikke mer enn fått installert oss der, før vi måtte flytte videre til Ørje, ved grensen til Sverige. Vi skulle ha med massevis av forskjellige matvarer og utstyr. Blant annet ei stor vekt. Men når vi kom til Ørje lempet vi vekta inn i skauen. Det var bare tull å dra på noe sånt. Den var jo bare i veien for oss.
Vi fikk installert oss på en bondegård, og jeg husker at jeg akkurat hadde fått krøpet ned i soveposen min oppe på stabburet da alarmen gikk, og vi måtte laste opp igjen.
Jeg spurte Dalen om hva som egentlig foregikk, for jeg var jo med som frivillig og kunne egentlig reise tilbake igjen. Jeg synes nok hele opplegget virket litt rotete, og ville heller drive en mer aktiv motstandskamp.
Han svarte at for øyeblikket drev de og forhandlet med svenskene om å få tillatelse til å kjøre gjennom Sverige, og inn i Norge igjen ved Kongsvinger. Så det endte med at vi ble  stående uvirksomme på grensen hele natta. Først på søndag morgen kom vi over grensen. Da måtte svenskene ordne opp for å ta i mot oss. Det var ikke gjort i en håndvending. Jeg var heldig, fordi vi akkurat da sto ved oppkjørselen til en bondegård. Nå kom eieren ned og bad oss opp på mat. Han kunne selvfølgelig ikke makte å ta hele kolonnen vår, men tok seg av mannskapet på tre biler – i alt seks mann. Det var jo veldig hyggelig av ham. Vi spurte ham om det var noe han manglet.
- Jo, det var jo veldig dårlige tider, og han skulle gjerne hatt litt sukker.
- Det er ikke noe problem, jeg har fire tonn med raffinade - sukkerbiter - på bilen, så det skal jeg hjelpe deg med. Dersom jeg ikke rekker å komme opp med det før vi reiser videre, så skal jeg sette igjen en kartong til deg på melkerampa nede ved veien. Pass på at du henter den så den ikke forsvinner.
Vi syntes det var hyggelig å kunne hjelpe den gjestfrie bonden som på sin side var veldig takknemlig for en slik håndsrekning.

Grønn kaffe

Vi hadde egentlig sikret oss en god del matforsyninger. Blant annet hadde det kommet et stort parti ”råkaffe” med båt til Fredrikstad dagen før invasjonen, og dette partiet hadde blitt kjørt innover i landet. Vi hadde også fått med en del av dette på en av bilene i kolonnen..
I Sverige ble vi i første omgang internert på en skole ved Filipstad, og da vi neste morgen fikk servert kaffe, ble vi nokså forundret. Kaffen var grønn og ikke brun. Så viste det seg altså at karene hadde kokt kaffe på ubrente, hele grønne bønner. Det ble selvfølgelig en del morsomt ut av dette. De kunne skyte og behandle våpen, men koke kaffe – nei det var det verre med. De trengte i hvert fall å gå på kokkekurs.

Etter hvert fikk vi beskjed om at alle sivile sjåfører skulle ut av gruppen, og dermed hentet jeg opp det sivile tøyet jeg hadde tatt med i ryggsekken – og var sivil. De trengte nemlig 12 sjåfører til å kjøre lastebiler og det meldte jeg meg til.
Denne nye gruppen ble forflyttet til en liten kirke utenfor Filipstad, og vi bodde nokså trangt her i noen dager, før det kom en fra den norske legasjonen. Han skulle ha 12 lastebiler. Vår gruppe hadde bare 11, men det sto jo minst 50 andre der, så det var det reneste tullball å ikke ta en av disse. Så jeg plukket like godt ut en fin Chevrolet som hadde kommet fra Trøgstad, og brukte denne.
Allerede samme kveld kjørte vi videre, og i første omgang til Karlstad hvor vi ble kledd opp. For første gang lå jeg i seng med papir.
Neste morgen gikk turen videre til Stockholm og vi ble værende her en ukes tid her. Natt til 1. mai ble det hu og hei – vi skulle straks kjøre nordover til Østersund. Det ble stopp ved Storuman som var et jernbaneknutepunkt. Her skulle vi laste opp 200 amerikanske sykehussenger. Disse var egentlig gitt som en gave fra USA til Finland i forbindelse med vinterkrigen. Da sengene kom til Finland så var jo krigen slutt. Finnene som hadde fått hjelp av nordmennene under vinterkrigen, ville nå hjelpe oss norske. Dermed skulle vi overta alle sengene.
Vi skulle kjøre disse til Mo i Rana. Det var elendige veier vi kjørte på. Når snøen tinet så ble veiene en eneste stor gjørmegrop. Husker vi endatil måtte sette igjen en bil der oppe. Det var et svare strev.
Jeg oppholdt meg nesten hele sommeren i Sverige og hjalp til med forskjellige transportoppdrag. Høsten 1940 var jeg tilbake i Trøgstad igjen.

Vandring til SverigeIkke før var Leif kommet tilbake igjen, før han kontaktet sine gamle venner fra Skytterlag. Noen våpen hadde de selv klart å gjemme unna før tyskerne kom, og i tillegg så florerte det ganske mange rykter om hvor forskjellige våpen var gjemt rundt om i distriktet. Så de satte i gang og klarte å få tak i en god del våpen – blant annet to maskingeværer. Tiden framover ble preget av en lang rekke illegale handlinger. Blant annet så hjalp de flere personer å komme i trygghet over til Sverige. Leif og hans kamerater var godt kjent i grensetraktene og de visste hvor det var trygt å ferdes. Med sitt sonebevis var det forholdsvis trygt å bevege seg i området for Leif, men det var slett ikke trygt for de mange han hjalp over grensen. Skulle de bli tatt i dette arbeidet var utfallet ganske klart – dødsdom.

Det var mange episoder

- En gang punkterte vi. Olaf Torpe som kjørte brydde seg ikke om det, han bare fortsatte som om ingen ting hadde hendt. Omsider fikk vi ham til å stoppe slik at vi fikk skiftet hjulet. Vi skulle jo hjem igjen også. I mellomtiden måtte passasjerene gjemme seg i et skogholt. Den ene av dem var en av toppsjefene i Shell, og jeg husker at jeg ga ham pistolen min, i tilfelle noe skulle skje. Det hele gikk greit. Vi fikk flyktningene over grensen og kom velberget hjem igjen.
Vi hadde flere personer fra Stavanger og Haugesundsområdet som vi hjalp over. Både jøder og nordmenn, enkeltpersoner og ektepar. Jeg glemmer aldri at vi en gang hadde tre personer fra Haugesund. Nazistene drev intens jakt på dem, men vi hadde fått plassert dem på et avsidesliggende sted i Trøgstad.
Her var det trygt å skjule dem før vi kunne ta dem videre over grensen til Sverige. Det holdt på å gå riktig galt. For de visste nok egentlig ikke hvilken risiko som de utsatte både oss og seg selv for, da de dro rundt i bygda for å prøve å kjøpe egg. Hadde det da vært angivere i nærheten, eller folk som var løsmunnet, så kunne dette gått riktig galt. Så vi måtte foreta en rask transport over grensen til Sverige. Heldigvis fikk vi en traust bonde til å frakte dem over Rødnesjøen, og trygt inn i Sverige, forteller Leif
Ved siden av ”grenselosingen” oppholdt også Leif seg lengre perioder i Oslo hvor han var med på å utgi ei illegal avis med navnet ”Steil og Hel”.

Navnet var valgt med omhu?

Tenk deg omTja - vi snudde litt rundt på nazistenes eget valgspråk. Det at nordmennene tok både humoren og ironien i bruk i motstandskampen, irriterte nazimyndighetene grenseløst. Det skulle ingenting til før det kunne gi seg de mest komiske utslag. Ikke minst når vi ser tilbake på all den ståheien det ble ut av noe så enkelt som en binders og ei rød topplue.
Når det gjaldt den illegale avisen vår, så tok vi imot nyhetene på et loft hvor vi hadde skjult en radio, og så skrev vi ut stensilen et annet sted. Så måtte vi et tredje sted for å stensilere opp avisen før den kunne distribueres rundt av lojale medarbeidere.
Disse undergrunnsavisene var av stor betydning i den norske motstandskampen, fordi de sendte ut signaler om at selv om Norge var hæratt av en fiende, så sto folket sammen i kampen mot nazismen.
Vi holdt på med illegalt arbeide fram til nyåret 1943 – altså bortimot tre år. Den 3. februar 1943 var det slutt – fordi det hadde vært en ”sprekk” i Oslo.

Gestapo kom på natta

Jeg hadde en kamerat som jobbet på Strømmen Verksted, og han ordnet videre med kontakter i Oslo sammen med en av sine kamerater.
I ettertid kom det fram at noen av disse igjen hadde tatt seg betalt av jødene, og kanskje også vært litt grådige. En av dem bodde i en liten loftsleilighet i Pilestredet.
På loftet her hadde vi også skjult en radio, og en dag da jeg skulle opp for å lytte til sendingene fra London oppdaget jeg at det plutselig hadde blitt fylt opp av møbler og saker og ting her. Det viste seg å komme fra et jødebo.
Det var for det første svært risikabelt å ha disse tingene stående her, og det var aldeles ikke slike ting vi skulle sysle med, så jeg brøt all kontakt med denne fyren – der og da.
Jeg hadde da i tillegg begynt å få informasjon om at han ikke var helt ”stuerein”. Blant annet hadde han sagt til to jødiske kvinner at de måtte levere fra seg skinnkåpene sine, fordi det kunne bli langt å gå når de skulle loses over grensen.
De ble noe forundret over dette og kom til meg og spurte om det var riktig.
Jeg svarte at vi skal jo i hvert fall kjøre tre timer på en åpen lastebil, så dere kommer til å trenge kåpene, men hvis dere synes de blir for tunge å ha på seg når dere skal videre over grensen, så kan dere heller kaste kåpene fra dere da – og ikke nå.
Senere viste det seg at det var denne karen som sprakk, og dermed raknet hele  opplegget vårt.
Det var en risiko som vi måtte ta med i regnestykket vårt – vi hadde ikke bare en ytre fiende å kjempe mot, men vi hadde også nordmenn som var fiendens løpegutter, og anga sine egne for ”Judaspenger”.

Spillet var over og du ble arrestert – hvordan skjedde det?

Mens jeg oppholdt meg i Oslo hadde jeg tatt meg jobb i et firma på Nordstrand  og i den forbindelse hadde jeg fått tak i en hybel ute på Mosseveien. Gestapo kom dit på natta, men jeg var ikke der på det tidspunktet. Da jeg dukket opp klokka seks på morgenen fikk jeg beskjed av verten: ”Politiet har vært her i natt og de skal ha tak i deg. De fant ikke rommet ditt.” Dermed hadde Gestapo holdt mannens familie våken utover natta, og de mistenkte hans sønn for å være meg. Dette hadde etter hvert blitt oppklart, så det skjedde heldigvis ikke noe med noen av dem.
Jeg fikk tid til å rydde opp på hybelen og brenne en del farlige saker og ting som jeg ikke burde ha der. Så gikk jeg på jobben som vanlig. Jeg var ikke før kommet inn døra, før broren min ringte og fortalte at Gestapo hadde forsøkt å få tak i meg dagen før ute i Trøgstad.
Den dagen fikk jeg et oppdrag på Øvre Nordstrand og det var sjefen sjøl som kjørte meg opp til arbeidsstedet. Ikke lenge etter ringte han og fortalte at nå hadde Gestapo vært på kontoret hans, og nå var de på vei opp til meg.

Så du kunne egentlig klart å rømme?

Ja jeg hadde flere sjanser til det, men det var to ting som holdt meg fra det. For det første hadde jeg fått beskjed om at en av kontaktene våre i Oslo var blitt arrestert, men de hadde ikke klart å få noe på ham, så det var bare et tidsspørsmål før han ville bli sluppet ut igjen. Dermed ville jeg ikke stikke av fordi det kunne da være med på å avsløre forskjellige saker og ting, slik at de ville beholde ham i arrest. Vi hadde jo holdt på en stund på dette tidspunktet, og når sant skal sies så hadde det begynt å brenne så smått under føttene våre.
Det andre var at tyskerne nå hadde begynt å ta gisler i slike saker, og jeg visste at dersom de hadde tatt min far så hadde han aldri klart å overleve noe slikt. Jeg kunne ikke klare å utsette ham for dette.

Via Bredtveit til Grini

Det var Statspolitiet som arresterte meg og jeg havnet i første omgang på Bredtveit. Ei natt ble vi tatt ned til forhør i Kirkeveien. Noe som egentlig gikk ganske pent for seg. Da møtte jeg ei dame som jobbet i en annen gren av samme organisasjon som meg, men jeg hadde aldri sett henne før. Hun havnet også på Grini. Hun ble sluppet ut på våren Grini1944, og da stakk hun over til Sverige. Da vi kom hjem etter oppholdet i konsentrasjonsleirene neste vår, så var hun en av dem som tok i mot oss i Sverige.
Fra Bredtveit ble vi sendt videre til Grini og var der fram til  7. januar 1944. Jeg hadde da i mellomtiden vært til et avhør på Victoria Terrasse, men det var bare for å sjekke meg opp litt. Jeg fikk ikke noen dom i det hele tatt.
På Grini fikk jeg fangenummer 6895, og ble satt i arbeide nede i ”Bauleitung”. Her var det en SS-offiser ved navn Nibel som hadde ansvaret, og jeg var ”Putzer” for ham. Jobben min besto i blant annet å holde orden i leiligheten hans. Ikke minst pusse støvler og sko. Det var nesten Alfa og Omega at de hele tiden var skinnende blanke. Leiligheten hans lå utenfor det innerste gjerdet, med det hendte ofte at SS-offiserene spiste hos ham.
Jeg husker spesielt en gang. Det var midt på natten og de kom for å få tak i meg. Det var ”slakteren” en av de SS-folkene som var beryktet. De hadde plutselig fått et uventet besøk fra Oslo, og nå måtte det ordnes med noe å spise, så jeg ble satt til den jobben. Det var noe som ikke stemte - jeg var jo ”Putzer” og ikke kokk. Vi fikk nå ordnet noe likevel, så de ble fornøyde.

Radioreparatøren bygde sin egen radio

Nibel hadde selvsagt radio og det var veldig fristende for oss å høre nyheter når han ikke var tilstede. Så vi ordnet det ved at vi satt på hver vår veranda og pusset støvler og sko, mens en annen var inne og hørte på nyhetene. Kom det noen, så ga vi et signal, slik at han kunne komme seg ut. Var det noen som nærmet seg så kastet vi en sko i veggen, slik at han fikk tid på seg til å stille søkeren tilbake nøyaktig der den hadde stått.
Nibel hadde nok sine mistanker, for en dag tok han kameraten vår til side: Hvis jeg noen gang tar deg ved denne radioen kommer det til å gå deg ille.
En annen sak var at vi hadde en bergenser på samme rom som meg, og han var radioreparatør av yrke. Han ble selvfølgelig satt til å reparere radioutstyr for tyskerne i leiren. Han var også den reneste eksperten i å fjerne deler fra disse apparatene, og ikke lenge etter hadde han klart å bygge en egen radio av disse delene.
Radioen klarte han å gjemme i det rommet vi bodde på. Så vi som var innenfor piggtrådgjerdet var atskillig mer oppdatert enn de som var utenfor. Alle nyhetene vi snappet opp gikk fra mann til mann. Det var omtrent som små ”lokalradioer” på hver eneste brakke bortetter.
Jeg husker to av de sjåførene vi hadde på Grini – det var egentlig Wehrmachtsoldater, og de kjørte mat til oss hver dag. Veldig greie karer begge to.
En av dem var med oss som vakt da vi skulle vaske ei hytte borti skogen hvor SS hadde festet kvelden før. Han var egentlig Østerriker, og han var en alle tiders kar som slett ikke var interessert i verken Hitler, eller hans krig. Så han kastet fra seg Lugerpistolen så fort han kom innenfor døra. Han hjalp meg for øvrig å smugle brever både ut og inn i leiren. En dag ble han dessverre tatt. Derfor er det så viktig at vi ikke skjærer alle tyskerne over en kam. Det fantes flere av dem som var både hjelpsomme og medmenneskelige, og som ønsket krigens vesen ”dit pepperen gror”.

Bar stein – fram og tilbake

Det endte selvsagt med et forhør, og den tyske offiseren var bestyrtet over at en soldat hadde hjulpet til med å smugle for en fange. Resultatet var at de opprettet en straffekolonne i en skråning mellom brakka 10 og 11. Deretter kjørte de inn noen lass med stein. Vi fikk utdelt ”bærebører” nærmest som en trillebår som ikke hadde hjul, men som vi skulle bære mellom oss. Så skulle vi flytte steinene bort til den andre siden. Når dette var gjort fikk vi beskjed om at nå skulle de bæres tilbake igjen. Det var jo et utrolig tåpelig påfunn fra ”Herrefolkets” lakeier. Det ble bare så altfor dumt.
Jeg var i et usedvanlig godt selskap. For her var både professor Francis Bull og arkitekten Odd Nansen. Vi bar stein sammen som best vi kunne.
Odd Nansen hadde forresten klart å skaffe seg ”Teddysigaretter” via tobaksfabrikanten Andresen som satt på samme brakke, og da vi som snarest måtte gjøre et nødvendig toalettbesøk stakk han til meg en sigarett.
Det var et veldig godt kameratskap mellom oss fangene, og jeg husker vi hadde en avtale: Dersom vi ble tatt, så gikk det på rundgang hvem som skulle ta på seg skylda den dagen. En dag sprakk det på ett eller annet, og da var det en kar fra Rjukan som skulle påta seg skylda. Han var så sinna, men en avtale var en avtale så han måtte ta tre dager i enecelle på vann og brød.

På transport til Tyskland

Vi hadde sett hvordan fangene ble ropt opp for transport til Tyskland, og jeg var ganske sikker på at jeg ville bli ropt opp for å være med ”julesendingen” fra Grini, men det ble altså ikke noen transport på meg før i januar. Nærmere bestemt den 7. januar 1944.

Det var Monte Rosa som ble benyttet til transporten. Den hadde tidligere seilt som cruiseskip, men gikk nå nesten i fast rute som fangeskip mellom Oslo og Stettin. Det var slett ikke noen luksusreise eller cruiseferd vi skulle ut på. Vi ble stuet om bord, sammen med sildedunker, og tyske soldater som skulle hjem på permisjon. Vi ble lagt på noen brisker på et kjølelager – to dekk ned. De satte heldigvis ikke på kjølinga, sier Leif med et godt smil.
Da vi hadde lagt fra kai kom det en tysker ned og skulle ha to mann til å hjelpe til som kokker. Jeg meldte meg men en gang, for jeg håpet at jeg da kunne få komme opp på dekk å få litt frisk luft. Vi måtte først ned i et trangt hull for å hente opp kull, slik at han fikk fyrt opp ”Gulasjkanonen” sin. Så vi fikk jo vært ute litt.

Det var bittert å se svenskekysten så nære, vi kunne jo svømt i land, men det var jo fryktelig kaldt i vannet i januar måned, så det ble med tanken.
Vi lå antagelig ved Færder et par dager, for vi gikk fra Oslo den 7. og kom ikke til Stettin før den 11. januar. Jeg tror mannskapet ventet på andre fartøyer for å gå i konvoi. Det vrimlet av miner i farvannet og de brukte en minesveiper til å gå foran. Jeg husker ei natt som det smalt noe aldeles forferdelig rett forut. Da sto vi rett opp og ned på gulvet med en eneste gang. Det var nok ikke den gunstigste posisjonen for å overleve, å være plassert nede på kjølelageret. Vi kom oss helskinnet over til Stettin.

Stettin var smadret etter bombeangrep

De soldatene som tok imot oss her var nok det vi kan betegne som ”oldtimere”. Krigen hadde kostet Tyskland dyrt, og de yngste og beste soldatene var sendt for å kjempe ved fronten. Dermed måtte de sette inn eldre soldater til å besørge vaktholdet av de fangene som skulle til konsentrasjonsleirene. Det var gjerne eldre politifolk som besørget dette. De hadde ikke noe å gjøre med verken Wehrmacht eller SS. De hadde også litt spesielle luer husker jeg.
Selv den verste SS-mann var vanligvis nokså grei når du hadde ham på tomannshånd. Var de i flokk så skulle de iblant overgå hverandre i brutalitet. For riktig å vise at de var trofaste mot sine nazistiske idealer. De var rett og slett livredde for hverandre, og det var jo nettopp slik hele organisasjonen var bygd opp. Ingen visste hvem de kunne stole på.

RuinerDa vi kom på brygga ble vi delt opp i ulike grupper.  Blant annet var det en del norske politifolk som skulle sendes til Stuthoff, mens de fleste av oss andre ble sendt til Sachsenhausen Det var også noen få fanger som ble plukket og holdt for seg selv. Siden skjønte vi at dette var de såkalte Nacht und Nebelfangene, og de skulle forsvinne for godt i en NN-leir.
Vi andre sto på kaia og så forskrekket på synet foran oss. Det virket omtrent som om hele byen sto brann. Den var blitt bombet sønder og sammen natta før vi klappet til kai. Det brant over alt.
Merkelig nok så klarte de tyske soldatene etter hvert å få tak i noen eldgamle jernbanevogner som ble trillet fram. Vi måtte gå inn i hver kupe utenfra. De var greie nok. Utpå kvelden fikk vi hver vår brødbit og en liten pølsesnabb.
Først dagen etter var det såpass klart at de kunne starte og transportere oss mot Sachsenhausen. Toget stoppet på Oranienburg stasjon, og her ble vi møtt av et annet kaliber SS-soldater. De jaget oss ut av vognene, og deretter måtte vi marsjere opp til selve leiren.

Bygde fly

Bygde flyI Sachsenhausen var det helt andre tilstander enn det vi var vant til på Grini. Jeg var så ”heldig” at jeg ble dårlig da jeg kom dit, og måtte ha et opphold på Revier. Jeg ble frisk igjen og ble satt i en arbeidskommando på KZ-Aussenlager Heinkel (Heinkelwerke Oranienburg). Grunnen til at jeg ble plassert i denne kommandoen var at jeg hadde en bakgrunn som elektriker. Det var i alt 150 nordmenn som hadde jobbet på Heinkelfabrikken. (Bildet) Totalt var det ca 6000 fanger sm jobbet her. Da hadde vi det bra på den måten at vi bodde på fabrikken. Den var egentlig bygd opp som en sivil fabrikk. Med en produksjons hall og i en annen bygning var det egen spisesal, garderober dusjer osv. Når vi fangene kom hit så bodde vi i underetasjen og brukte samme spiserommet. Det var noen få sivile der, men de holdt seg mest for seg selv.

Flyfabrikken var bygget inn som en del av selve leiren, så vi måtte bare gå rett over gata fra sovestedet til produksjonshallen når vi skulle på jobb. På vinteren fikk vi lov til å stå inne i hallen når vi skulle telles, mens de andre i Sachsenhausen måtte stå ute på appellplassen.
Det var i alt åtte haller, og i disse ble flyene bygd opp fra bunnen av. Med former som presset forskjellige deler, mens instrumenter og en del hydrauliske rørsystemer kom utenfra. Det var tomotors bombefly med betegnelsen HE-177.
Nå var det en veldig liten flyplass – Annahof –  som lå bare noen kilometer fra leiren, og etter hvert som flyene ble ferdige, ble de tauet dit ned med traktorer. Selve flyplassen hadde så kort rullebanevar så liten at de kunne bare ha minimalt med drivstoff om bord, for å komme raskest mulig i luften. Deretter fløy de til nærmeste flyplass – noen mil unna.
Kartotekkort Jeg har faktisk tatt vare på kartotekkortet mitt fra Heinkelfabrikken, sier Leif, og tar fram kortet. Det var den siste jobben min på Heinkel. Da var jeg ikke elektriker lenger, men hadde blitt overflyttet til ”Stubendienst” i ei brakke. Da vi skulle marsjere tilbake til Sachsenhausen spurte jeg brakkesjefen om jeg ikke kunne få med meg kartotekkortet. Han var en veldig grei kar, og signerte bak på kortet før han ga meg det. Han hadde sittet inne i mange år fordi han var kommunist. Da jeg etter krigen helt tilfeldig kom borti dette med erstatningen vi skulle få fordi vi hadde vært slaverarbeidere for nazistene, kunne jeg legge fram en solid dokumentasjon på at jeg hadde jobbet som krigsfange – ved å legge fram kartotekkortet fra Heinkelfabrikken. (Dette skjedde bare et par dager før fristen gikk ut.)

Kraftige bombeangrep mot fabrikken

I april 1944 ble vi bombet, og da var det veldig mange som fikk sjokk. Det å være å fullstendig forsvarsløse overfor bombene som bokstavelig talt haglet rundt fabrikken er en opplevelse som ikke kan forklares. Den må selv oppleves.
Nå var ikke jeg der under det verste bomberaidet, for på det tidspunktet var jeg innlagt på Revier. Det var ikke det at jeg var syk, men jeg var litt sliten, og så hadde jeg fått tak i ei god bok. Jeg betalte to sardinbokser til oppasseren på Revier og dermed ble jeg lagt inn for noen dager.
Revier var i ei trebrakke, så under flyalarmene – som gjerne gikk to – tre ganger hver natt - ble vi skysset ned i den nærmeste kjelleren. Beskyttelsen der var jevngodt med ingenting. Det var omtrent som papp. Denne brakka lå helt i utkanten ved fabrikken, så vi slapp unna med skrekken.
I ettertid skulle det vise seg at de stadige bombeangrepene satte seg fast i oss, og vi skulle slite med ettervirkningene av dette i åresvis.
Kjøkkenbrakka som lå midt i leiren ble bombet sønder og sammen. Den var tilholdssted for de tyske kriminelle fangene, og de ble alle drept.
Under bombingen ble også to av flyene som sto på Annahof ødelagt, og de ble brakt tilbake til Heinkelfabrikken. Jeg må være ærlig å si – det var med en veldig god følelse vi ”slaktet” det som var igjen av dem, med sveisebrennere og slegger, og kastet det opp i noen jernbanevogner. Ryktene fortalte at naziregimet hadde nesten gått tomme for drivstoff til flyene.
En av Leif Kølners oppgaver var å transportere HE-177-flyene ned til Annahof flyplass.

Ville rømme med et fly

Det neste prosjektet vi ble satt til, var å sette sammen en helt ny flytype ved navn Dora. Her kom kroppen fra en fabrikk, og vingene fra en annen. Du kan jo tenke deg begeistringen blant oss slavearbeidere da det viste seg at disse komponentene slett ikke passet sammen. Vi fikk med stort besvær ”skrudd sammen” et par-tre stykker som ble kjørt bort i en krok. Jeg tror aldri de kom i lufta. Det skulle være et litt større jagerfly, og meningen var at det skulle revolusjonere ”Luftwaffe”.
Innimellom alt det traurige som var rundt oss forsøkte vi å tenke positivt, prøvde å holde humøret oppe. En av kameratene mine kom en dag og fortalte at han hadde en plan: Leif skal vi prøve å ”stæle” et fly?
Nå kunne verken han eller jeg betegne oss som noen erfarne piloter. Han hadde litt erfaring med å rømme. Han påsto at han hadde rømt fra fangeleirer tidligere med bil og tog, og nå syns han det ville være veldig  moro å prøve å stikke av med et fly.
Vi ga opp disse planene, men vi hadde jo alltids litt å underholde oss med og snakke om. Det var ganske sikkert noe av det som var med på å holde motet oppe. Det var nok av ting som skjedde rundt oss som var både dramatiske og uhyggelige.

Prøvde dere å sabotere produksjonen?

Etter programmet skulle det gå ut 5 fly annenhver dag fra fabrikken. Dette klarte vi ikke. Det var ikke så lett å sabotere på noen annen måte enn at vi jobbet veldig seint.
Vi hadde en sivil tysker som jobbet sammen med oss. Det var forresten en veldig grei kar, og han informerte oss om det som skjedde rundt om. Slik at vi på en måte var litt oppdatert med krigens utvikling.

En gjør seg vel en del tanker under et slikt fangeopphold

Det var om å gjøre å ikke stikke seg fram, prøve å gjøre seg så ”usynlig” som mulig. Når vi skulle telles opp så var det alltid fem og fem, og da var det om å gjøre å prøve å komme i midten.  Gjerne i rad nummer to forfra. Vi var inndelt etter høyden og jeg var sånn midt på treet.
Vi hadde en stakkar fra Bergen som var ganske så kort hva høyde angår, og han ble selvsagt stående i første rekke. Dersom det var ett eller annet tyskerne var forbannet på så vanket det gjerne en killevink, og som regel gikk det ut over de som sto i første rekke, og der sto alltid den stakkars bergenseren.

Olaf bukket under

Vi fikk skrive et brev i måneden og det måtte skrives på tysk, og vi kunne ta i mot et brev pr. måned. Mens pakker kunne vi ta imot hele tiden. Husker at min gode venn Olaf Sørnes fra Sørumsand stadig vekk fikk pakker med havregryn. Han brydde seg ikke så mye om gryna, for det lå alltid et brev inni pakka, skrevet på et veldig tynt papir.
Han hadde en bror som hadde blitt sendt til Tyskland ganske tidlig – til et tukthus – men som ble sendt tilbake til Norge igjen. Han fikk da beskjed om å gå til Røde Kors, og deretter til Victoria Terrasse. Han kom til Oslo og meldte seg hos Røde Kors. Etterpå tenkte han at det var like greit å gå til Victoria Terrasse og bli ferdig med det, for da kunne han reise hjem til Sørumsand etterpå. Det skulle han ikke ha gjort. For her ble han arrestert og sendt til Grini i stedet, og satt på enecelle her til krigen var slutt.
Vi fikk snakke litt med ham og fikk vite litt om hvordan det var i Tyskland. Selv om han hadde sittet i tysk fengsel, så var mye av opplegget likt det vi opplevde i leirene. Så vi fikk et lite grunnlag.
Olaf opplevde ikke å komme hjem til Norge igjen. Han fulgte med oss til Neuengamme. Her satt han seg ned, fordi han hadde så fryktelig vondt i øret. Dette oppdaget en av de tyske vaktene og dermed ga han Olaf noen slag med geværkolben. Det gjorde selvfølgelig vondt verre, og Olaf ble lagt inn på Revier og ble operert av en franskmann om natta, men han døde like etterpå. Olaf var nok ekstra sårbar også fordi han hadde nærmest gitt opp, mistet troen på at han skulle komme hjem igjen, og dermed er du ekstra svak.

Jesus på korset: Hvorfor har du forlatt meg?

Jeg var selv ganske langt nede i Sachsenhausen da jeg fikk dysenteri. Vi hadde køyer i tre høyder, og der satt jeg øverst. Jeg var helt aleine – selv om det var 150 andre mann i brakka, men jeg så dem ikke. Da tenkte jeg på Jesus på korset – Hvorfor har du forlatt meg?
Heldigvis så var det to av kameratene mine som klarte å få meg ned, og bar meg ut på oppstillingen.
Etter at appellen var over så tok brakkesjefen meg og de andre som var syke, med ned til Revier. Temperaturen var grei nok – den var godt over 40. Så skulle vi ha en såkalt ”Scheiseprøve” og ble satt på hver vår potte. Antagelig så hadde jeg litt vann igjen i kroppen, mens en av de andre var helt ”tørr” enda han hadde like høy feber, så han ble sendt ut å jobb igjen, mens jeg og en annen ble lagt inn.
Da ble jeg lagt i ei enkeltkøye og det var en ung russisk gutt som kokte vann for meg. Jeg ga ham matrasjonen min. Den lille ”brødkula” vi fikk om kvelden gjømte jeg i putevaret for jeg tenkte at den ville jeg trenge når jeg ble bedre, men den såkalte middagen fikk russeren. Etter å bare ha drukket vann i tre dager begynte jeg å få litt av kreftene tilbake igjen. Da hadde jeg fått betennelse i en tommel og den måtte tas. Det var den norske legen Sven Oftedal som tok seg av det. Jeg fikk en slags bedøvelse og så stakk han saksa inn og kløvde tommelen i to, og fjernet betennelsen. Så var det å smøre på litt transalve og ta på litt gassbind – ferdig med det.
Oftedal var flink. Jeg husker en av medfangene som ble skadet av en brannbombe under angrepet på Heinkelfabrikken. Stoffet etset seg inn i armen hans, og de tyske legene ville amputere, men Oftedal sa nei og klarte å redde armen på mannen. Han fikk vekk alt ”daukjøttet” så det gikk bra.

Fikk nyheter i fangeleiren

På Grini lyttet dere på radio, men hva med Sachsenhausen og nyhetsformidling?
- Han samme karen som drev med radio på Grini ble sendt med oss i samme gruppe til Sachsenhausen, og han havnet også på Heinkelfabrikken – som radioreparatør. Nå bodde ikke jeg på samme brakke som han, så det ble ikke like mye nyhetsformidling, men på søndagene hadde vi som regel fri etter klokka tre  – og da pleide en del av oss norske å møtes i en krok. Der ble det utvekslet nyheter over en lav sko. Noen hadde fått brev hjemmefra med litt nytt osv.

En søndag fikk vi beskjed om at dikteren og motstandsmannen Nordahl Grieg hadde blitt skutt ned i nærheten av Berlin. Da hadde han forlangt å få være med på oppdraget for å se med egne øyne hva flygerne hadde å slite med under bombetoktene over Tyskland.
Ved dagangrep hendte det at allierte fly ble skutt ned. Jeg husker spesielt en gang at to fly ble skutt ned og flygerne hoppet ut i fallskjerm. De tyske flyene pleide aldri å gå opp når det var bombetokter mot leiren, med allierte fly i luften, men denne gangen gikk de opp og skjøt ned flygerne.

Fikk laget en skinninnbundet 7.de sans

7.de sans
I denne boken noterte Leif ned mye av det som hendte under fangeoppholdet

Vi fikk noen ”Gutschein” på flyfabrikken iblant, og det brukte jeg blant annet til å kjøpe en slags potetsalat. Noe som liknet vørterøl, samt en slags tobakkserstatning.
Jeg husker at jeg feiret min 25-års dag på Heinkelfabrikken. Da hadde en av de tyske fangekameratene mine - Heinz Jordan - klart å skaffe ei høne. Den tilberedte de, og fikk den stekt på brannstasjonen. Så hadde vi et riktig festmåltid. De klarte å skaffe de utroligste ting.
Jeg holdt kontakt med Heinz flere år etter krigen. Det var en veldig kjekk kar. Han var statsløs for tyskerne hadde tatt fra ham statsborgerskapet da han dro til Spania for å kjempe i den spanske borgerkrigen. Han var en av de mange kommunistene som dro ned der for å kjempe, men han ble også tatt til fange der og ble satt i en leir i Spania. Fordi han var på den siden som tapte.

Det var også en hollender som jeg ble god kamerat med på fabrikken. Han laget for øvrig en bok til meg i leiren. Jeg betalte to sardinbokser for den. Det ble riktig ei fin bok ut av det. Helt profesjonelt innbundet. Skinnet stjal han fra reimene inne i flyene. I denne hadde han satt inn fangenummeret mitt – 74921 – og i boka noterte jeg ned en del nærmest dagboknotater fra oppholdet mitt.
Jeg hadde også ei annen bok som jeg hadde klart å få med meg – Matematikk for millioner. På en eller annen måte fikk jeg tilbake boka da jeg søkte om det i Sachsenhausen, og dermed hadde jeg noe å sysle med i ”fritiden”. Så hadde jeg ei fransk-norsk ordbok. Dermed fikk jeg tankene litt vekk fra alle de traurighetene som skjedde rundt meg.
Vi hadde flyalarm 2 – 3 ganger hver eneste natt. Hele produksjonen av bombeflyene ble etter hvert nedlagt, og vi forsto at arbeiderne snart skulle sendes på transport.

Når skjønte dere at krigen gikk mot slutten?

Vi skjønte det ganske tidlig Det kom en del jernbanevogner med fanger fra Polen. De fikk ikke lov til å gå ut av jernbanevognene, men vi klarte å få samlet sammen litt klær og andre fornødenheter til dem. Da vi pratet litt med dem forsto vi ganske raskt hvordan situasjonen var ved fronten.
Jeg byttet blant annet til meg en diamant for noen bokser sardiner. Da krigen gikk mot slutten og vi ante at det kunne bli en del marsjer ut av det, så var det viktig å ha godt fottøy. Så jeg byttet bort diamanten i et par skikkelige gode støvler.
Mens vi sto og ventet på marsjordre til Sachsenhausen kom ”Lagerschreiber” på Heinkelfabrikken  og ga meg en veldig fin avskjedshilsen, som jeg fortsatt har i den lille boken jeg fikk av hollenderen. Den tar jeg bestandig fram når jeg forteller om oppholdet mitt i konsentrasjonsleiren. Fordi det som han her har skrevet sier så uendelig mye: ”Ikke tenk på dagene i Tyskland med bitterhet, de ga deg kamerater og gode venner.”  Han var politisk fange og hadde sittet internert i mange, mange år.

Hjemreisen begynner

I første omgang gikk vi fra Heinkelanlegget til Sachsenhausen. Dette var den 25. mars i 1945. Det lå hele tiden i bakhodet etter hvert som fronten nærmet seg, at ett eller annet ville skje i nærmeste framtid. Vi tenkte at kanskje amerikanerne snart ville komme.
De hvite bussene Allerede dagen etter – 26. mars gikk vi inn i de Hvite Bussene og ble sendt fra Sachsenhausen, med Nuenegamme som reisemål. Det var med en underlig følelse vi tok plass i bussene. Svenskene pratet med oss, og det var lagt ut matpakker til oss.
Jeg hadde noen sigarettmunnstykker som noen av de russiske fangene hadde laget, men jeg ga bort alt sammen til mannskapet på bussene. Da hadde de i alle fall en liten ”Souvenir” fra en krigsfangeleir.
Ved Neuengamme stoppet bussene to kilometer fra selve leiren og vi måtte marsjere resten. Dagen etter – 27. mars - kom Folke Bernadotte og hans mannskap, og da kjørte de bussene like godt helt inn i leiren.

Jeg hadde for øvrig meldt meg som frivillig til å gå fra Neuengamme om det var nødvendig. Jeg følte meg kanskje noe sprekere enn de andre. Så hadde jeg jo bra sko da. Jeg vet ikke hva den diamanten kunne være verd, men der og da var skikkelig fottøy mer verd enn all verdens diamanter. Jeg kunne jo ikke gå med diamanten mellom tærne heller.

Vi var i Neuengamme noen uker før vi fikk beskjed om at vi skulle transporteres videre. Jeg ble vekket klokka fire om morgenen den 20 april. Da gikk det rykter om at vi skulle transporteres til Sverige via Lübeck. Vi ble stående hele dagen, mens busser kom og gikk. Først klokka 9 på kvelden kom vi av gårde. Bare en time senere måtte vi slå leir for det begynte å mørkne, og bussen hadde ikke lov til å kjøre etter at mørket var kommet.
Vi tok ganske enkelt soveposene og la oss inn i skogen. Det var duskregn og vi kunne kjenne eimen av skog og vi følte oss nesten som vi var hjemme i Trøgstadskogene. Soldaten som skulle passe på oss satt i bussen og sov. Det var ikke nødvendig med noe vakthold, for det var jo ingen som ønsket å stikke av. Hvor skulle vi gjøre av oss forresten?

Kom til Møgelkær i Danmark

Neste dag kjørte vi forbi det som en gang hadde vært den flotte byen Neumünster. Nå lå den helt rasert, i ruiner. Vi så med egne øyne krigens grufulle galskap. Det var et utrolig syn.
Kl. 6 på ettermiddagen passerte vi den dansk-tyske grensen, og utpå kveldingen kom vi til en gård som heter Møgelkær. En stor bondegård som ganske snart ble omdøpt til Møkkakjær. Danskene tok i mot oss med åpne armer, og de bar inn ølkasser, smør, melk og loff. Vi fikk jo magesjuke alle mann, for vi tålte det rett og slett ikke. Det ble for kraftig kost for oss som hadde levd på et minimum av mat i månedsvis. Nå gikk det rett i gjennom.
Det var  en stor bondegård med en seks-åtte-seters do, men det monnet jo ingen verdens ting. Så vi måtte rigge oss til ute på jordet. Her gravde vi grøfter og la bord på hver side, og fikk laget et ”skikkelig toalettanlegg”. Det måtte være litt av syn når det satt hundre lyserøde rumper etter hverandre. Heldigvis så gikk det over etter noen dager.
Vi var på Møgelkær rundt ei uke, og den 29. april bar det videre til Sverige. På denne etappen hadde vi en pussig opplevelse. Da vi passerte Lillebæltbroen ble vi møtt av en sprudlende danske som ropte ut: Mussolini er hengt! Mussolini er hengt! Det var selvsagt et godt budskap for oss, men den stakkars dansken ble arrestert like etterpå, og ført vekk. Vi må huske på at Tyskland fortsatt ikke hadde kapitulert.
30. april gikk vi med båten fra Helsingør til Helsingborg og ble kjørt til Ramlösa Brunn. Etter oppholdet i Sverige gikk turen tilbake til Norge igjen, og jeg var tilbake i månedskiftet mai/juni.
Da var det å forsøke å tilpasse seg til et naturlig liv igjen, men det var ikke like enkelt for oss som hadde levd så lenge i uvishet.

Gjeld fordi han reddet andre

Jeg husker at jeg tidlig under krigen måtte låne penger for å skaffe drosjer til de forskjellige transportene, som var nødvendige for å få flyktningene i sikkerhet. Da jeg kom tilbake til Norge etter oppholdet i konsentrasjonsleirene skyldte jeg banken 2000 kroner, og banksjefen satt nesten på trappa og lurte på hvordan i all verden jeg skulle klare å betale dette.
Det var selvfølgelig ikke like enkelt, for det var jo smått stell med det meste i Norge rett etter krigen. Jeg var heldig og klarte å skaffe meg en jobb, og jeg klarte etter hvert å betale tilbake den gjelden jeg hadde pådratt meg i forbindelse med at vi reddet mennesker som var forfulgt av nazistene.
Det var jo så mye rart som skjedde i Norge på den tiden. Det var ikke så helt få av krigsfangene, og ikke minst krigsseilerne, som ble møtt av skattekrav fra kemneren når de kom tilbake. De var ribbet for det meste, og mange av dem  hadde fått ødelagt både helsen og sjelen enten de nå satt i fangeleir, eller befant seg om bord i et av de mange norske handelsskipene som var et ettertraktet mål for de tyske u-båtene.
Begrunnelsen for skattekravene var helt utrolig - de hadde hatt fri kost og losji. Jeg skal like å møte den kemneren som ville bytte plass med noen av oss. Det var lite økonomisk gevinst å hente som tvangsarbeider i en tysk konsentrasjonsleir. Der skulle du jobbe gratis så lenge det var liv i deg, og deretter skulle du elimineres.
I 2004 fikk vi erstatningen fra Tyskland. Det gikk via Sveits, Finland og Amerika før vi fikk pengene utbetalt. I 2004 fikk vi halvparten og den andre halvparten neste år. Mellom 50 og 60000 norske kroner til sammen. Dette kom selvfølgelig godt med, men dessverre så kom betaling for sent for mange av krigsfangene

Hvordan var det for deg etter krigen?

Det var ganske ille iblant. Det var ikke det at jeg var blitt banket og slått noe særlig, men det var mer enn nok det jeg så, og synsinntrykkene i leirene var sterke. De lar seg ikke slette ut. De er ikke som en fil på en datamaskin – som du kan slette ut med et tastetrykk. De sitter som spikret fast for alltid.
Ekteskapet mitt holdt også på å ryke fordi jeg hadde mitt å slite med. Marerittene kom gjerne nattetid og da var jeg tilbake i leirene igjen og da våknet jeg gjerne opp, drivende våt av svette.
Vi kan ikke få gjort om denne tiden på noen måte. Det er et stort ønske fra alle oss som opplevde livet i konsentrasjonsleirene, at dette ikke skal skje igjen. Derfor er det så viktig at vi må formidle denne delen av historien på en slik måte at den oppvoksende generasjon tar dette til seg, og bruker sine krefter og ressurser på å bygge oppunder menneskerettighetene og fredsskapende prosesser, sier fange nummer 74921 – Leif Kølner.

Kilder:

Samtaler med Leif Kølner
Norge i krig, Aschrhoug Forlag
Ottosen, Kristian: ”Nordmenn i fangenskap 1940-1945” Universitetesforlaget
www.overhalla.kommune.no  v/Jan Ove Haukø