Birgit Krasnik Fishermann

Hun var bare 5 år - men fiende av Naziregimet

- Jeg var bare ei lita jente på fem år den gang da familien vår ble arrestert av Gestapo i begynnelsen av oktober 1943. Følgelig er mye av dramatikken rundt det som hendte i disse dagene visket bort.

Barn har ofte sterke minner som dreier seg om det å være mislikt av noen. Derfor vil jeg betegne de ting som jeg husker, som et barns glimtvise erindringer. Jeg kunne ikke forstå at noen ikke likte meg. Mange av de vonde tingene vi opplevde i leiren meislet seg derfor fast i minnet mitt. For i Theresienstadt fikk jødene - så vel barn som voksne - føle at de var en ”merket” rase!
- Det er vårt tidsvitne Birgit Krasnik Fischermann som sier dette. Vi lar henne selv fortelle sin historie.

Datter til skredderekteparet

- Jeg er født jøde, men oppvokst i København. Her hadde familien min bodd i flere generasjoner og min far Isak drev som skredder sammen med min mor Rachel Lea. Far var regnet for å være en svært dyktig fagmann, og sammen med mor drev han sitt eget skredderverksted for dametøy. De var begge veldig flinke til å sy og det var kåper som var deres spesialitet. Derfor hadde de klart å opparbeide seg en stor kundekrets.

Birgit som liten
Birgit Krasnik - bildet er tatt en måned før hun ble sendt til Theresienstat

Min farmors familie kom opprinnelig fra Riga, men de havnet via Tyskland i Danmark. Tanken var å tjene nok penger for å kunne reise videre til Amerika. Farmor som var en svært dyktig syerske fikk raskt jobb på den samme systuen hvor min farfar var ”pressesvend”. De fant ganske raskt tonen og det viste seg at de kom fra samme by – Riga, uten at de kjente  hverandre fra tidligere.
De flyttet sammen før de ble gift, og det var selvfølgelig uhørt på den tiden, og de ble etter hvert nærmest tvunget til å gifte seg. Ikke fordi de ”måtte” gifte seg, men fordi det var svært upassende å bo sammen på den tiden uten å være gift.

Bestefar var 18-19 år, mens bestemor var 16-17 år den gang, og hun måtte derfor søke kongen om tillatelse til å gifte seg. De klarte å få tak i en liten leilighet, ordnet noen møbler og forsøkte å skape seg et eget hjem så godt det lot seg gjøre med de få midlene de hadde til rådighet. Etter hvert kom det fire barn til i familien. To gutter og to piker. En av dem var min far og som giftet seg med Rachel Lea. I 1938 ble jeg født, og vi hadde et koselig hjem i København. Selv om det var utrygge tider i Europa hadde vi det greit i Danmark. Jeg var for liten til å forstå det som hendte med jødene i Tyskland. De voksne forsto nok mye mer, men de følte seg likevel trygge i Danmark, selv etter at Nazi-Tyskland okkuperte landet 9. april 1940. Det som hendte i Tyskland og de andre nazi-okkuperte landene, kunne umulig hende i fredelige Danmark, og så lullet man seg inn i en slags ”Tornerose-søvn”.

Stabil situasjon inntil september 1943

Det var rundt 7700 jøder i Danmark da landet ble okkupert i april 1940. Av disse klarte tyskerne å arrestere bare 248 i den aksjonen de gjennomførte natten mellom 1. og 2. oktober 1943. Det jødiske nyttår var akkurat avsluttet ved solnedgang. La oss nå gå litt tilbake og se på det som skjedde forut for arrestasjonene.

Den politiske situasjonen i Danmark hadde vært forholdsvis stabil inntil september 1943, og jødene hadde etter den tyske okkupasjonen vært beskyttet av den samarbeidspolitikk som det offisielle Danmark førte overfør Tyskland. Det var befalshavende for de tyske troppene i landet, som fungerte som en slags troppssjef, og han hadde ikke noen status som militær guvernør. Den tyske utsendingen i København var en tysk diplomat, og ikke som i Norge hvor man hadde Reichsskommisar Josef Terboven som ansvarlig.

Erik Scaveniuc og Werner Best
Bildet av Erik Scavenius og den tyske lederen i Danmark Werner Best er tatt foran Christiansborg hvor de skulle ha audiens hos Kronprins Fredrik den 6. februar 1943

Den danske regjeringen og Folketinget var fortsatt i funksjon, selv om de måtte gjøre en del innrømmelser overfor okkupasjonsmakten. Kongen var på plass, og landet hadde til og med sin egen arme. Derfor var nazistenes muligheter til å gripe inn mot de danske jødene – slik det var aksjonert i Norge - svært begrenset
Aksjonen mot Europas jøder var i full sving i de andre naziokkuperte landene, og det er ikke tvil om at Hitlers medløpere mer enn gjerne skulle sette i gang tilsvarende aksjoner i Danmark.
Den danske statsministeren – Erik Julius Christian Scavenius – hadde gjort det klinkende klart for nazistene at han kom til trekke seg tilbake umiddelbart dersom tyskerne gjorde forsøk på liknende anti-jødiske aksjoner i Danmark.

Werner Best – en omdiskutert SS-mann

Werner Best var såkalt tysk Riksfullmektig i Danmark fra november 1942 og fram til den tyske kapitulasjonen. Hans rang innen SS var SS-Obergruppenführer. Før han kom til Danmark hadde han en høy stilling i okkupasjonsadministrasjonen i Frankrike og han var med på deportasjonen av de franske jødene til Auschwitz. Før dette hadde han vært aktiv i nazistenes terror i Polen 1939.
Når det gjelder hans virksomhet i Danmark så har den vært omdiskutert. Noen historikere er av den oppfatning at han førte en lempelig politikk overfor danskene. Blant annet for å sikre  forsyningene til den tyske krigsøkonomien, mens andre historikere legger vekt på hans rolle i kampen mot de danske motstandsgruppene.
Uansett – så tillot han Folketingsvalget i mars 1943, noe som var stikk imot de instrukser han hadde fått fra Berlin.
Det var også Werner Best som avslørte den nøyaktige datoen for når jødeaksjonene skulle igangsettes i Danmark.

”Augustopprøret”

Imidlertid skjedde det nå mye på ”grasrotplanet” i Danmark. Folket hadde protestert, samtidig som tyskerne hadde kommet med en rekke skjerpede krav. Dette resulterte i den såkalte ”Augustopprøret” med  flere streiker og uroligheter Augustopprøretrundt i Danmark, og regjeringen ble nærmest tvunget til å gå av. Samtidig med dette fikk nazistene fortgang i planene om jødedeportasjonen.
Den danske regjeringen gikk av den 29. august 1943 og den tyske militærledelsen erklærte unntakstilstand i landet. Samtidig ble det innført dødsstraff for dem som motarbeidet landets nye regime.
Statsminister Scavenius deponerte sin avskjedssøknad hos kong Christian X, og ”det danske embedsdverket” nektet å samarbeide okkupantene om forberedelsen til jødeaksjonen som nå ble utsendt fra Berlin. Nils Svenningsen var talsmann for den danske administrasjonen av utenriksdepartementet og han kunne berolige jødene med at det ikke ville bli noen aksjoner mot dem.

Berlin ga ordre til aksjon

Werner Best sendte 8. september et svært omdiskutert telegram til utenriksministeriet i Berlin, med spørsmål om hva han skulle gjøre med de danske jødene. Svaret kom den 17. september. Hitlers førerordre var ikke til å ta feil av. Best skulle aksjonere natten mellom 1. og 2. oktober. Denne datoen var nøye utvalgt. For det første var det fredag kveld, altså sabbat, og da ville jødene være i sine hjem og de ville være opptatt med sine religiøse ritualer.
Werner Best som hadde fått i oppdrag å sette i gang møtte lukkede dører overalt. Verken sivilbefolkning eller danske politifolk ville hjelpe ham. Derfor måtte tyskerne selv skaffe registeret over de danske jødene, og det var tyskerne selv som måtte gjennomføre aksjonen, bare med hjelp fra noen få danske  ”quislinger”. Disse folkene kom fra en gruppe  ved navn ”Schalburg”. Selv ikke Gestapo i Danmark var spesielt interessert i aksjonen, og langt mindre hjelpe til.
Best måtte krype til korset og trygle Berlin om få politistyrker og skip til å gjennomføre deportasjonen. Etter press fra staben i Berlin måtte omsider den tyske hær stille lastebiler til disposisjon.
Imens hadde Best latt det lekke ut informasjon om hva som var forestående, og den 28. september informerte han sekretæren i den tyske administrasjonen – Georg Ferdinand Duckwitz – om den planlagte aksjonen, slik at han igjen kunne advare videre. Allerede samme natt ble advarslene gitt til Det Mosaiske Troessamfundet.

Georg Ferdinand Duckwitz

Hans Hedtoft Duckwitz
Duckwitz

Duckwitz var tysk diplomat og han spilte en sentral rolle i redningen av de danske jødene. Han tjenestegjorde på det tyske ”Gesandtskap” i København som skipsfartssakkyndig allerede i 1939. Fra 1936 og inntil Werner Best i 1942 ble såkalt tysk Riksfullmektig i Danmark, var den tyske gesandt i Danmark Cecil von Renthe-Fink. Da Werner Best kom til København i 1942, ble han og Duckwitz ganske snart svært så fortrolige. På dette tidspunktet var Duckwitz forfremmet til Marineattache.
Da Best fortalte om den planlagte jødeaksjonen brakte Duckwitz - som snakket godt dansk - disse opplysningene videre til Hans Hedtoft.
Duckwitz hadde også på eget initiativ reist til Stockholm og møtt den svenske statsministeren Per Albin Hansson. Her hadde han drøftet hvordan svenske myndigheter kunne ta imot de jødiske flyktningene i Sverige. Han la ikke fingrene i mellom og gjorde det helt klart for den svenske statsministeren at her måtte man handle raskt og effektivt.
Det er ikke tvil om at Duckwitz’s initiativ resulterte i at rundt 7000 danske jødene ble reddet over til Sverige, framfor å bli sendt til de tyske utryddelsesleirene.
Duckwitz hadde også gode kontakter til kretsen rundt de offiserene som utførte attentatet mot Hitler 20. juli 1944, og hans oppgave var  - dersom attentatet hadde lykkes – å  avvikle okkupasjonen av Danmark og Norge.
Duckwitz var en av dem som motarbeidet naziregimet fra innsiden, og etter krigen ble han utnevnt til tysk ambassadør i Danmark (1955-58)

Den danske befolkningen kjente sin besøkelsestid, og nå reiste de seg til kamp for å hjelpe sin jødiske befolkning. I dagene som fulgte strømmet det inn med protester fra hele landet. Samtidig stilte de opp for å hjelpe til med flukten.
Blant de tusenvis av medhjelpere jobbet professorene side om side med drosjesjåførene, leger og sykepleiere politimestere og malere. Hele folket mobiliserte for å hjelpe jødene å komme unna nazistenes klør. Det ble nærmest som en holdningsendring i motstandskampen.

Hans Hedtoft

Hans Hedtoft hadde vært formann for ”Socialdemokratiet” inntil 1941 da de tyske okkupantene tvang han til å gå av. Da han fikk tak i opplysningene om de forestående pågripelsene, dro han sporenstreks til C. B. Henriques – formannen for Det mosaiske trossamfunnet i Danmark. Henriques så forbløffet på ham og uttalte det samme som så mange andre av Europas jøder hadde gjort de siste årene: ”De lyver!”  Det kunne umulig være sant det som Hedtoft nå fortalte, for jødene var jo lovet beskyttelse i Danmark.

Rabbiner Marcus Melchior
Rabbiner Marcus Melchior

Heldigvis klarte Hedtoft å overbevise ham. Da rabbiner Marcus Melchior tok imot jødene til morgengudstjenesten i synagogen onsdag 29. september kunne han fortelle menigheten at gudstjenesten var avlyst, og de skulle i stedet flykte i trygghet. (Hedtoft ble senere statsminister i Danmark)

På kvelden 1. oktober kjørte tyske lastebiler rundt i Københavns gater. Stoppet ved jødenes hus, og arresterte alle de jødene som de fant hjemme.
Den 5. oktober ble det sendt nytt telegram til Berlin, og Werner Best erklærte her: ”København er ”Juden-rein”.
De neste dagene var det travel aktivitet på Nordsjælland. Her jobbet motstandsfolk og lokale fiskere side om side og fraktet tusenvis av jøder over sundet, og til friheten i Sverige. Aksjonen har siden blitt kjent som ”Oktober 43”. Men vi var ikke blant dem som reddet seg over til Sverige.

Far blir borte

Et par dager før dette var far som sunket i jorden. Han kom ikke hjem til avtalt tid, og mor begynte å engste seg. Selv om vi i Danmark ikke hadde merket så mye til det som skjedde med Europas jøder, var hverdagen preget av en viss engstelse. Det verserte mange rykter om de overgrep jødene var utsatt for i Tyskland og Polen. Man valgte å skyve disse uhyggelige tingene fra seg. Det skjedde jo så langt unna det fredelige Danmark.
Far hadde likevel tatt signalene, og han ville forsøke å få oss i sikkerhet. Derfor hadde han tatt avsted sammen med noen andre for å forsøke å få en fisker til å frakte oss over til Transport til SverigeSverige. De hadde klart å få tak i en adresse til en kar som var villig til å ta risikoen med å frakte familien vår over til Sverige. Jeg visste selvfølgelig ikke noe om dette.
En dansk angiver hadde klart å få snusen i at noen jøder skulle forsøke å komme seg over sundet til Sverige. Han lot ikke disse informasjonene ligge å støve ned, men tok straks kontakt med Gestapo og fortalte hva han hadde fått rede på.
Fiskeren hadde nettopp kommet tilbake fra en vellykket tur med flyktninger og var innstilt på en ny tur da Gestapo troppet opp. Dermed ble far og de andre arrestert hjemme hos fiskeren. I stedet for å komme hjem til familien sin igjen, ble han transportert til Vestre Fengsel, hvor han ble tatt i forhør. Hjemme gikk mor og var engstelig, for hun visste jo hva slags ærend han var ute i.
Da kvelden kom var han fortsatt ikke dukket opp, og mor gikk til sin far og la alle bekymringene sine fram for ham. Han var eldste i familien og ble liksom sett på som den klokeste i familien. Han feide mors bekymringer av banen med: ” Du får ta en tur ned på politistasjonen å høre om de vet noe om ham. Det kan jo være at han har kommet til skade på ett eller annet vis.”
Mamma gikk ned til politistasjonen. De undersøkte i sine papirer om de hadde noen opplysninger om Isak Krasnik. Svaret hun fikk var ikke videre oppløftende: Hvis han er hos det danske politiet er han trygg.”
Politimannen tittet på min mor – som var 38 år den gang og en meget vakker kvinne - og la til de illevarslende ordene: ”Fru Krasnik vi finner dessverre ikke noe om deres mann i våre papirer. Er han derimot arrestert av tyskerne og havnet i deres varetekt – ja da er han nok fortapt. De må raskest mulig dra ned til Dagmarhus for å sjekke om han har blitt brakt dit.”

Mor dro først hjem og hadde en ny samtale med morfar, som nok en gang roet det hele ned med: ”Isak har jo ikke noe med politikk å gjøre, og derfor ville det heller ikke skje ham noe. Du kan trygt gå til det tyske hovedkvarteret.”
Det var jo helt utrolig at han som en fullblods jøde kunne være så naiv. Det er lett å si det i etterpåklokskapens lys, men det var mange av jødene som valgte å lukke øynene for realitetene, og lullet seg inn tankene om at det som skjedde ute i Europa ikke kunne skje her. Tyskerne var jo et velutdannet og kulturelt folk.

”Ta med datteren og kom igjen i morgen!”

Fortvilelsen sto skrevet med store bokstaver i mors ansikt da vi dro videre til Dagmarhus. Det lå på Rådhusplassen, og det var der den tyske okkupasjonsmakten hadde sitt hovedkvarter. Det var et uhyggelig sted, omgitt av piggtrådesperringer og soldater med gevær som passet på utenfor. Innefor veggene var det ikke mindre uhyggelig. Her ble det avsagt mang en dødsdom over danske motstandsmenn, og det ble foretatt fryktelige forhør av fangene før de ble likvidert.
Det var ingen vei utenom, så mor måtte inn til de tyske politifolkene for å etterlyse far. Det som skjedde her var veldig spesielt, for mor fikk ganske raskt følgende svar fra en av de tyske offiserene:
”Deres mann vil bli brakt hit i morgen, og da må de ta med dem deres datter Birgit å komme hit for å hente ham hjem.”
I ettertid har det vært en gåte for meg at mor ikke reagerte på at de visste mitt navn. Det burde ringt en alarmklokke, for dette fortalte jo med alt tydelighet at vår familie var registrert i deres papirer.

Den jødiske nyttårsfeiringen sto for døren

Mor ante ikke noe om den nær forestående aksjonen, og med de nye opplysningene gikk hun hjem igjen til bestefar, som fortsatt var like godtroende: ”Det var jo riktig flott. Da går du og Birgit ned og henter Isak, og så kommer dere alle hit og feirer sabbaten sammen med oss når jeg kommer hjem fra synagogen.

Mor festet lit til det han sa, og om kvelden gikk vi nok en gang ned til Dagmarhus. Nå ble vi tatt imot av en mann med uniform. Han var tysk, men snakket dansk og viste oss inn i et mørkt rom. Her skulle vi vente til far kom. Nå var ikke jeg vant til å være i slike mørke rom, så jeg ble livredd og satte i gang med å gråte.

DagmarhusEn av SS-folkene spurte mor om hvorfor jeg skrek, og hun svarte ganske enkelt: Du har skremt datteren min. Hun er ikke vant til å være i et slikt mørkt rom. Hvorfor må vi være her?
Nåja var det på det viset, så skulle vi få vente et annet sted.
Vi ble ført opp en del trapper og kom inn i et rom hvor det satt mange jøder. Vi kjente igjen flere av dem. De hadde fått samme beskjed som oss om å komme ned for å hente sine pårørende.
Hele atmosfære i rommet var preget av usikkerhet, og det var mange som tumlet med tanken om hvorfor de måtte møte opp her på Dagmarhus (Bildet), og ta med andre familiemedlemmer når de skulle hente sine pårørende.
Kunne det likevel være noe i ryktene som hadde versert om en forestående deportasjon av Danmarks jødiske befolkning? Mor var helt hvit i ansiktet og hun ga meg utrykkelig beskjed om å være helt stille. Ikke si noe. Hun hadde selvfølgelig forlengst oppdaget at vi var gått rett inn i løvens hule.

Gestapo banker på

Hjemme hos bestefar satt familien og ventet på oss. Mine onkler og tanter var samlet. Bordet var dekket, lysestakene var tent og brødet og vinen sto ferdig -  men vi kom ikke. Plutselig banket det på døren og bestefar gikk glad og fornøyd for å åpne døren. ”Nå er det helt sikkert Isak og Rachel som kommer sammen med Birgit.”
Det var ikke oss, men to tyske soldater som sto utenfor døren. De gikk inn i leiligheten og fortalte med oppriktig sorg at de var tvunget til å hente alle jødene som var i huset. De fortalte at familien måtte ta godt med tøy på seg for de skulle ut på en lang reise.
Det var som en bombe slo ned i familien – så var det likevel sant det som ryktene hadde fortalt. Jødene skulle samles inn for å deporteres. I stedet for å samles til en hyggelig høytid ble de ført ned på gaten alle sammen, og lastet inn i bilen som var kjørt fram. Om bord var det også mange andre jøder.

Nede på Dagmarhus satt mor og jeg og ventet på far. Vi ble sittende og vente i flere timer, men til slutt ble dørene sparket opp av noen soldater. Det hele virket veldig truende og de hadde geværer som de rettet mot oss. Nå ble vi kommandert ut i gården. Der var det kjørt fram flere store biler med gitter for vinduene, og vi fikk ordre om å gå om bord i disse.
Redselen lyste ut av øynene på flere av de voksne. Noe slikt hadde de aldri opplevd tidligere. Da hadde de tyske soldatene oppført seg rolig og avbalansert. Denne oppførselen innevarslet noe nytt og ikke minst – noe truende.
Jeg trodde at jeg skulle møte faren min igjen, og maste på mor om han ikke snart skulle komme. Blikket hun sendte meg var full av fortvilelse og jeg fikk igjen streng beskjed om fortsatt å være helt stille.

Det var en kald oktobernatt

Inne i bilene ble vi plassert langs sidene mens soldatene passet på oss. Dette var første gang jeg kjørte med en slik stor bil og for meg hadde det utvilsom vært en spennende kjøretur hvis jeg ikke hadde skjønt hvor fortvilet de voksne var. Selv små barn har ”antenner” som fanger opp stemningen de er omgitt av. De voksne snakket nesten ikke med hverandre. Mens andre jødiske familier var hjemme hos seg selv og feiret sabbaten – trodde vi - satt vi med bevæpnete vakter på vei til et ukjent sted.
Det var helt umulig å se hvor vi kjørte, men ikke lenge etter stoppet bilen, og vi ble beordret ut. Vi var ankommet Langlinjekaien.

Høsten hadde gjort sitt inntog i København og her ute ved vannet ble den kalde vinden enda mer påtrengende. Mor hadde jo trodd at vi bare skulle hente far og så gå hjem til leiligheten vår igjen. Jeg hadde bare ei tynn sommerkåpe på meg. Heller ikke noen lue, for den hadde vi glemt i farten.
En større pike som var med i den samme transporten så tydeligvis at jeg skalv av den kalde vinden, for hun kom bort til oss, tok av seg sin egen lue og ga den til meg. Den luen kan jeg ennå huske, den var blå med røde prikker.
De tyske soldatene var et øyeblikk usikre på om de skulle gripe inn, og hevet våpnene en smule, men senket dem raskt igjen, og lot det hele passere. I stedet ga de oss streng beskjed om å stå stille.

Nå er det ikke lett for en femåring å stå helt stille, og i alle fall ikke når man fryser og samtidig lengter etter pappaen sin. Det å måtte stå helt stille med ansiktet ut mot sjøen ble for stor påkjenning for meg og dermed satt jeg i gang med å gråte voldsomt igjen. Heldigvis var det en venn av familien vår som tok meg i hånden sammen med mor, og de klarte å roe meg ned der vi sto i den mørke oktobernatten.

Stuet ned i bunnen av båten

Jeg vet ikke hvor lenge vi sto slik, men omsider kom det en ny ordre – vi skulle gå om bord i et stort grått skip som hadde dukket opp. I ettertid har jeg fått vite at det het ”Wartheland” og var et tysk troppetransportskip.

Jeg hadde aldri vært om bord i et slikt stort skip før, men det ble en skremmende opplevelse. Vi ble geleidet under dekk – helt ned i bunnen. Der var det mange rare lukter og lufta var tett og klam. Overalt var det forferdelig møkkete. Det var ikke noe å sitte på, og da en spurte, ble det svart at vi fikk enten sette oss ned på gulvet, eller legge oss ned. Her var ikke snakk om å sette inn verken stoler eller senger.
Sammen med oss ankom det også flere andre transporter, og da jeg våket etter å ha sovet litt oppdaget jeg at far også hadde kommet med i gruppen. Han så sliten ut. Var ubarbert og ustelt – han som alltid var så nøye og pertentlig. Han bar tydelig preg av å ha blitt banket under forhørene da de skulle prøve å tvinge ham til å avsløre jødenes fluktruter til Sverige. Slik hadde jeg aldri sett han før.
I den samme transporten kom også morfar og mormor. De hadde tatt med seg sine dyner med blomstrede trekk på, og mormor hadde tatt en ekstra kjole utenpå den andre. Morfar hadde et godt grep om sine bønnebøker. Morfar som ikke hadde trodd på ryktene fikk nå selv oppleve at naziregimet festet grepet om jødene. Vi var rundt 15 familiemedlemmer som kom med i transporten.
Det ble en nyttårsfeiring vi aldri hadde kunnet forestille oss. I bunnen av et fangeskip omgitt av andre redde og usikre jøder. Det var en stille forsamlingen som prøvde å innrette seg som best de kunne nede i lasterommet. Under oss hørte vi den monotone duren fra maskinene mens skipet pløyde bølgene på vei mot en ukjent havn. Det bredte seg en uhyggelig stemning nede i lasterommet utpå natten. Da ble lastelukene åpnet av sjøfolk som hadde spent på seg redningsvester. Det ble opplyst at grunnen til at de åpnet lukene, var at vi nå gikk i et farlig farvann hvor det var lagt ut mange miner. I tilfelle vi skulle gå på en mine fikk vi forsøke å komme oss opp som best vi kunne.
Realiteten var at vi var hjelpeløst fanget i ei felle. Vi hadde ikke rukket opp, og ingen hadde vel overlevd i det iskalde vannet, og ingen av oss fikk utdelt noen redningsvest.

Sendt videre som dyretransport

I min lille verden varte båtturen nesten som en evighet. Da vi endelig la til kai oppdaget vi at vi var ankommet Tyskland. Eller daværende Tyskland. Vi hadde anløpt Swinemünde, i dag Swinoujscie i Polen.
Det ble et brutalt møte med en verden langt fra min trygge oppvekst i leiligheten hjemme i København. Ingen av oss hadde fått noe som helst å spise, så de aller fleste var skrubbsultne. Å få noe mat var helt utelukket. Nå måtte vi komme oss ned på kaia – og det raskt.
Dette var en utfordring i seg selv. Det var en svært bratt leider som førte ned langs skipssiden. Mor som var gravid, var livredd for å bli svimmel og miste taket. Noe av det jeg kan huske er at det lå en gammel hvithåret dame på en blåstripete madrass nede på kaia. Hun var bundet på hender og føtter og lå og skrek av redsel.
Ikke langt fra havneområdet var det kjørt fram et tog med mange vogner. Ikke vanlige togvogner med benker til å sitte på. Nei det var såkalte kuvogner, beregnet på dyretransport.
Flere av de voksne begynte å protestere mot å gå inn i vognene. De hadde aldri kunnet forestille seg at en kulturnasjon som Tyskland kunne nedverdige andre mennesker på denne måten. Å sende oss som en dyretransport. Det var nytteløst å protestere.
De tyske soldatene gjorde seg klare til å slippe hundene løs på oss, samtidig som de brølte og skrek at vi skulle komme oss inn i vognene og det på ”røde rappen”. Det var ingen som lenger var i tvil om at de ville gjøre alvor av truslene sine, og en etter en klatret vi inn i vognene. Vi ble stuet inn rundt 40 - 50 mennesker i hver vogn. Ikke før var sistemann kommet inn, før døren ble slått igjen med et brak, og slåen ble låst fra utsiden. Vi hadde ingen mulighet til å komme ut. På gulvet var det lagt ut noe halm som vi kunne legge oss i, og det var satt inn et spann med syltetøy. Det skulle være maten vår underveis.
Et annet spann skulle tjene som toalett. Skulle man benytte dette, måtte det gjøres i påsyn av alle de andre i vogna, og det er jo helt klart at vi kviet oss for det.
Ingen visste hvor vi var på vei. Sjokk og engstelse spredte seg i vognen. Mange hadde hørt ryktene om skjebnen til de polske jødene og nå fryktet mange at det var det samme som ventet oss.

Soldatene lo av oss

Jeg har ikke noen erindring om hvor lenge vi kjørte, men det ble gjort et par stopp underveis slik at vi kunne komme ut på toalettet. Ikke inn på et ordentlig sanitæranlegg – nei vi måtte ta til takke med nærmeste jorde eller grøftekant.
Jeg protesterte selv om jeg var aldri så liten, og nektet plent. Det var selvsagt nytteløst. Mor så på meg og forklarte at det var slett ikke sikkert at det var noen ordentlige toaletter der vi kom. Jeg måtte bare slå følge med de andre bortover jordet, selv om det var aldri så grotesk for meg. De tyske soldatene var heller ikke videre høflige. I stedet for å snu seg bort, sto de og stirret på oss og hadde det morsomt på vår bekostning.

Langt om lenge var den primitive togreisen slutt. Endelig fikk vi komme ut og trekke frisk luft. Det var den 5. oktober 1943 og stedet vi var kommet til bar navnet Theresienstadt og var en av de tyske konsentrasjonsleirene som var oppført i Tsjekkoslovakia. Nå fikk vi ikke lange tiden til å studere så mye over hva det var for slags sted vi var kommet til. For ikke før var vi ute av vognene før vi ble kommandert til å stille opp på en slags samleplass. For å bli tellet opp. Dette var tydeligvis noe soldatene var nøye på, og det ble kontrollert flere ganger at antallet fanger stemt, før vi fikk beskjed om å gå fram for å levere fra oss alle verdisakene våre.
Barn TheresienstadtTil og med det lille glassarmbåndet mitt måtte jeg gi fra meg. Det representerte nok ikke noen stor verdi for den tyske krigsmakten, men for meg så var det lille armbåndet med hjerter på et smykke jeg var veldig glad i. Men ingen blir skånet i en krig – heller ikke barna.
Inne i leiren fikk de voksne utlevert gule stjerne som vi måtte sy på klærne våre. På stjernen var det trykket ordet ”Jude” og vi var med ett blitt et merket folk.
Den gule stjerne lyste som en reklameplakat, og fortalte våre omgivelser at her kom det en person som ikke hørte hjemme i Hitlers germanske himmelrike. Både barn og voksne måtte bære stjerne. Det var i alt 481 danske jøder som ble deportert til Theresienstadt.
I leiren var det flere danske barn på min egen alder, i tillegg til at det også var barn fra andre av de naziokkuperte landene. Noen av dem hadde bare en mor eller far med seg, men det var også dem som ikke hadde foreldre der i det hele tatt. Jeg var privilegert som hadde både mor og far med meg.

Barna forsvant sporløst fra leiren

De hygieniske forholdene i leiren var under enhver kritikk, og SS-folkene var livredde for at det skulle oppstå epidemier av noe slag. Derfor var de veldig nøye på å undersøke at vi ikke hadde lus.
Jeg husker en pike jeg lekte mye med, en dag ble tatt til side. Det krydde av lopper og lus i brakkene, og nå hadde hun fått lus. Det ble gjort en kort prosess, og hun ble helt snauklipt. De lange svarte krøllene ble nådeløst klippet av, og hun kom ut helt skallet. Jeg synes så synd på henne at jeg ga henne den blå toppluen som jeg selv hadde fått på kaia i København.
Hun ble utrolig glad for denne luen, og hun tok den aldri av seg siden. Ikke engang når hun sov. En dag var hun borte. Uansett hvor mye jeg lette etter henne, så jeg henne aldri mer.
Hun var et av de mange barna som plutselig forsvant fra leiren, og hun var en liten ”brikke” i den planlagte utryddelsen av Europas 11 millioner jøder.
Vi skjønte det ikke da, men fikk vite det etter krigen, at så vel voksne som barn ble sendt til utryddelsesleire som Auschwitz og Treblinka. Theresienstadt skulle framstå som en mønsterleir og en propagandaleir, men den var like fullt en del av naziregimets plan om fullstendig utryddelse av jødene i Europa.
Leiren var i utgangspunktet beregnet å være en slags mellomstasjon på vei til den endelige utslettelsen.

Mor løy til legene

Mor var gravid da vi kom til leiren, noe som kunne godt ses på henne. Hun ble kalt inn til legen som sa: Fru Krasnik – dette er ikke det rette stedet å føde et barn.  De må komme til en undersøkelse på sykestuen og vi må foreta en abort.” Dette hadde far om mor snakket gjennom da de kom til leiren, og far var engstelig for at dersom det ble foretatt en abort ville mors liv også være i fare, under de dårlig hygieniske forholdene som var i Theresienstadt.
Derfor ble de enige om at mor skulle lyve om hvor langt hun var kommet i graviditeten. Hun fortalte legen at hun var syv måneder på vei, i stedet for fem. Dermed fikk hun lov til å beholde fosteret.
Etter to måneder ble hun innkalt igjen fordi legen ikke kunne skjønne hvorfor hun ikke fødte. Nå hadde hun jo gått sine ni måneder.
Far som var tilstede ved denne undersøkelse sa på stotrende tysk: Herr doktor – i Danmark går man gravid i 11 måneder.
Tross de tragiske omstendighetene rundt mors svangerskap, kunne ikke legene annet enn riste på hodet over denne frimodige ytringen, og han ene av dem svarte: ”Aha, man går altså like lenge som elefantene.” De var fullt klar over at de nå var tatt ved nesen, men de lot mor få fortsette svangerskapet.
Mens hun ventet på å føde ble hun plassert i et spesielt hus de kalte for ”Spedbarnshjemmet”. Der fikk jeg også lov til å bo inntil min bror Preben ble født i februar 1944.

Måtte jobbe i steinbruddet

MatFar bodde et helt annet sted i leiren. I en brakke sammen med andre menn fra flere nasjoner. Han var veldig syk da vi ankom Theresienstadt. Noen måneder før vi ble sendt hadde han måttet fjerne den ene lungen, og han slet fortsatt med ettervirkningene av dette da han kom til Theresienstadt.
Han skulle egentlig vært på rekreasjon, men her var det ikke den slags tilbud. Isak Krasnik var bare en jøde, og han skulle brukes til å arbeide for det tyske riket – enten han orket eller ikke. Ikke som skredder som var hans profesjon, men som steinbruddsarbeider.
Den første tiden i leiren var hard og det var mange som døde av sult og utmattelse. Men heldigvis kom de første pakkene fra dansk Røde Kors i februar 1944.  (Bildet) Uten dem hadde mange flere av de danske jødene gått en sikker død i møte.

Et mirakel at Preben overlevde

Broren min var mye syk, og det er i grunnen et eneste stort mirakel at han overlevde tiden i leiren. De første lydene han lærte seg var lyden fra luftvernsirenene som varslet flyangrep. Dette ga han uten tvil en rekke traumer. De første 4 –5 årene av sitt liv var han veldig sky og han søkte seg vekk så fort det kom folk hjem til oss. Da satte han seg gjerne ute i gangen og tok en frakk over seg for å skjule seg.

Det samme gjentok seg når han var ute og lekte med kameratene sine. Dersom han oppdaget at noen av foreldrene deres tittet på ham fra vinduene kom han styrtende hjem som ”et oljet lyn”, og han nektet plent å gå mer ut den dagen.

”Åndspersonlighetene” var samlet i Theresienstadt

Tilbake til tiden i Theresienstadt. Leiren skulle være en slags propagandaleir som viste den øvrige verden hvor godt jødene hadde det under Hitlers regime.
Theresienstadt var noe spesielt i forhold til de andre leirene. Bare det at det var samlet så mange ”åndspersonligheter” på et sted gjorde leiren spesiell. Dette var ikke tilfeldig, men godt planlagt. Noe som nazistene skulle utnytte fullt ut i sin propaganda. For i denne leiren ble det sunget og spilt, kunstnere malte sine bilder, foredragsholdere underviste og det ble opprettet et eget teater med egne skuespillere.
De musikalske innslagene ble besørget av leirens mange forskjellige orkestre. Det var så mange dyktige musikere at man uten problem kunne sette sammen to fulle symfoniorkestre, og endatil var det nok musikere til en rekke mindre orkestre. Alt var underlagt streng tysk sensur.
Nazistene yndet å framstille Theresienstadt som en mønsterleir. Det ble også spilt inn en propagandafilm mens vi var der – ”Føreren skjenker jødene en by”. Alt for å narre omverden til å tro Hitlers betegnelse av Theresienstadt: ”Ghetto Paradiso”. Samtidig håpet man på at hatet mot jødene ville øke når omverdenen så hvor godt de ”virkelig” hadde det.
Verken jeg eller de andre i familien min oppdaget at leiren var et paradis. Det var heller tvert om.

Røde Kors på inspeksjon

Mens vi var i leiren – nærmere bestemt den 23. juni 1944 – kom en dansk embetsmannskommisjon, bestående av overlege Eigil Juel Henningsen, avdelingssjef Frants Hvass, en representant for det Internasjonale Røde Kors og en representant for tysk Røde Kors for å inspisere forholdene i Theresienstadt.
Dette besøket hadde vært planlagt lenge, og det var Riksstattholderens kontor i Praha som sto for planleggingen ned til minste detalj. Nå var øyeblikket kommet da nazistene virkelig skulle vise omverdenen hvor godt jødene hadde det i en tysk konsentrasjonsleir.
I virkeligheten var det svært dårlig forhold i leiren på denne tiden, og følgelig var det mange ting som måtte settes i stand før kommisjonen kom på besøk.
Først og fremst skulle besøket gjennomføres på sommeren fordi da kunne byen ta seg best ut med blomster og grønne parker. Festningen måtte pusses opp, og husene trengte noen strøk maling før besøket kunne finne sted.
I parkene ble benkene malt, lekeapparatene ble pusset opp og satt på plass, og gatene fikk egne navn og nymalte gateskilt. Det ble opprettet butikker med egne navnlogoer, og selvfølgelig egne vindusutstillinger med et solid og variert vareutvalg. En egen jødisk bank hadde de også fått laget til.
Som prikken over i’en ble det bygd opp en skole, men et skilt fortalte at det var skoleferie på grunn av sommeren.
Det ble bygd opp forskjellige musikkpaviljonger og når komiteen kom, skulle ulike orkestre spille. Rundt på de nyoppførte kafeene skulle folk sitte og hygge seg, og i en egen flott frisørsalong skulle det være full aktivitet.

De svakeste ble sendt til Auschwitz

Sykehus og aldershjem fikk en real oppussing og det ble installert nytt utstyr. For at det ikke skulle være for mange pasienter, sørget ledelsen for at de svakeste i leiren ble sendt på transport til Auschwitz i god tid før besøket. Dermed fikk ledelsen også redusert antallet fanger.
På dette tidspunktet var Theresienstadt overbefolket. Derfor var det i alt 17 500 jøder som ble sendt til utryddelse i gasskamrene før komiteen fra Røde Kors skulle inspisere.
De danske jødene i leiren ble utsett til å være forgrunnsfigurer. På grunn av at vi på dette tidspunktet hadde fått ta imot de såkalte ”Danskepakkene” hadde vi fått ekstra med mat og var følgelig i en bedre kondisjon enn mange av de andre fangene i leiren.
Under besøket skulle de gi inntrykk av at de bodde i egne leiligheter. Riset bak speilet var at leirledelsen truet dem med at de ville miste de livsviktige pakkene og bli deportert videre til andre konsentrasjonsleire, dersom de ikke fulgte anvisningene.
Selv om vi bodde i en annen del av leiren kunne vi ikke unngå å legge merke til den hektiske aktiviteten.
Da kommisjonen ankom ble alle de syke og underernærte holdt unna. Kommisjonen oppholdt seg åtte timer i Theresienstadt, og det var borgermester Eppstein som viste dem rundt. Han hadde fått klare instrukser om hvilken rute han skulle velge. Alle steder møtte delegasjonen fornøyde jøder som fulgte manuset og replikkene de hadde fått utlevert til punkt og prikke.
Det var også laget en spesiell lekestue for barna i anledning besøket. Her var det plassert blanke gyngehester og et hav av ulike leker.
Til og med et utvendig dusjanlegg ble oppført for anledningen. Alt dette fikk vi kun lov til å benytte denne ene dagen. Ikke før var kommisjonen ute av leirområdet før alle herlighetene ble stengt.
Det velregisserte bedrageriet lykkes. Leireledelsen på sin side var så overbegeistret over hvor lett det hele var gått, at de besluttet å lage en egen propagandafilm: ”Der Führer schenkt den Juden einen Stadt”.
Filmopptakene startet nesten umiddelbart, slik at de kunne bruke alle kulissene før de ble revet ned. Dermed kunne resten av verden se hvor idyllisk jødene hadde det i Hitlers stortyske rike.
Ikke før var filmen spilt inn, før alt av kulliser ble revet ned. De jødiske ”skuespillerne” – både voksne og barn – ble sendt med de første transportene til utryddelse i Auschwitz-Birkenau. De danske jødene som hadde vært med i filmen ble imidlertid ikke sendt. Vi hadde fått løfte om at vi ikke skulle sendes til noen andre leire. Dette løftet ble merkelig nok holdt.
Bildene som delegasjonen hadde tatt i leiren, ble flittig distribuert rundt av naziregimet – som et bevis på hvor godt jødene hadde det, men de hadde selvfølgelig en svært negativ effekt for inspeksjonen.

Danske musikere i orkesteret

Besøk av Røde Kors
På bildet er Paul Aron Sandfort i første rekke. Jeg husker dem faktisk ennå. Den ene var Peter Deutch som var dirigent i Danmark da han ble sendt til leiren. Han overlevde oppholdt og kom tilbake til Danmark. Den andre er Paul Aron Rabinowitsch. I dag har han kunstnernavnet Paul Aron Sandfort og er en av våre gode venner.

Jeg husker godt noen av musikerne i leiren. De laget jo en egen oppførelse av Verdi’s ”Rekviem”. Etter konserten ble musikerne sendt til utslettelse i Auschwitz, men to av dem var i Theresienstadt. Da de fikk besøk av Røde Kors ble barna kledd opp.

Paul hadde spilt klarinett i Tivoli-Garden, og var bare 13 gammel da han ble sendt til Theresienstadt. Her ble han satt opp som klarinettist i orkesteret som skulle oppføre barneoperaen Brundibar, og han overlevde fordi han hadde et stort musikalsk talent. Faren hans Aron, ble sendt til Auschwitz og tatt av dage i gasskammeret der. Paul Aron opplevde selv at 42 av hans brakkekamerater ble ropt opp og sendt til Auschwitz, mens han overlevde fordi han var dansk jøde.
Dagen etter forsøkte Paul å finne de andre musikerne, men de var borte alle sammen – bare instrumentene sto igjen etter dem som et taust minnesmerke.

Deportasjonene fra leiren begynner

Våren 1945 var det helt tydelig at det begynte å gå utforbakke med nazistenes krigslykke. De seiersrike rapportene begynte å avta og tyske tropper var på retrett rundt om. Nå oppsto det også rykter i leiren om at det skulle avgå en stor transport med mange tusen barn fra Theresienstadt. Dessverre viste ryktet seg å være sant. De voksne hjalp barna med å pakke ned deres få eiendeler, og så var de borte.
Mor og far var livredde for at jeg ved en feiltakelse skulle bli med i denne transporten. Selv om vi danske jødene sto i en særstilling i leiren tok de ingen sjanse. Mot alle odds så klarte de å få meg ut av det barnehjemmet jeg var blitt plassert på etter at broren min var født.
De danske jødene hadde fått løfte på at de skulle få bli i Theresienstadt, og ikke sendes videre til andre leire.
Barnehjemmet var for øvrig et av de stedene jeg tenker tilbake på med redsel. Forstanderparet hjalp meg så godt de kunne, men dette synes ikke de andre barna noe om, og derfor plaget de meg så ofte de kunne. Jeg hadde fått en liten tøyveske av tanten min i Sverige, Hun hadde selv sydd den av forskjellig farget tøy, og jeg var veldig stolt av vesken.
Merkelig nok så hadde jeg fått lov til å beholde den. Oppi her hadde jeg gjerne en liten blyant og ei potet. Nå tok de andre barna vesken fra meg og plasserte den bak en gloheit kakkelovn. Skulle jeg ha vesken – ja da fikk jeg vær så god å hente den selv. Det var ikke noen enkel oppgave for en liten vettskremt jente.
Jeg vil også nevne et godt minne fra leiren: På min seksårsdag fikk jeg en ”Mariekjeks” som en av mine tanter hadde fått tak i. For meg var det en stor gave. Tenk å få en kjeks i tillegg til den usle fangekosten.

Rykter om hjemreise
Utover åren 1945 ble leiren mer og mer preget av kaotiske tilstander. Det var tydelig at Hitlers drømmerike, med kun en utvalgt arisk befolkning, begynte å gå i oppløsning.
Soldatene og de offiserene som ledet Theresienstadt bar tydelig preg av usikkerhet. Jeg tror nok også at en del av dem forsto at de ville få store problemer den dagen slaget var tapt. Flere av dem hadde utført gemene handlinger mot fangene, og dette ville bli brukt mot dem den dagen de ble stilt for retten.
Samtidig begynte det å svirre en del rykter om at de danske jødene skulle hentes tilbake til Danmark. Det var vel egentlig ikke noen som trodde det ville skje med det aller første. Det hadde for lengst gått opp for fangene i denne leiren at hele opplegget med Theresienstadt var et bedrag fra ende til annen, iscenesatt av nazistene.
En dag kom far og hentet meg. Jeg glemmer det aldri for da hadde han den blå hatten på hodet. Den pleide han alltid å ha på seg når han skulle på gudstjeneste i synagogen hjemme i København. Da vi kom til Theresienstadt sa han: ”Jeg skal ikke ta denne hatten på igjen før den dagen vi skal hjem herfra.” Noe stort var tydeligvis i gjære.

Bussene kommer

Hvite busserDet var den 13. april 1945. Nå skjedde det utrolige – da stoppet de første Hvite Bussene utenfor leiren, og ansvarhavende for aksjonen kunne fremlegge papirer, godkjent fra Berlin, at de hadde full rett til å hente ut de danske jødene. Dette kunne ikke leirkommandanten gjøre noe med - det var bare en godkjenning fra Riksstattholderen i Praha som måtte fremskaffes.
Vi ble ganske snart samlet i et stort lokale hvor vi fikk beskjed om å vente på nærmere ordre. Jeg var livredd for at noe vondt ville hende med oss, og jeg skalv av redsel. Hele natten kastet jeg opp og hadde forferdelig vondt i magen. Ventetiden ble forunderlig lang for en liten seksåring
To dager senere var alt klappet og klart, og de første bussene satte kursen mot Danmark. Om bord var jublende jøder som endelig snart kunne føle seg trygge. Jeg glemmer ikke da vi omsider kunne ta plass i bussene og kjøre vekk fra denne forferdelige leiren som hadde tatt 18 måneder av våre liv.
De danske jødene jublet av glede når de endelig gikk inn i bussene. Rundt dem var det nå folk i sykepleieruniformer som hjalp til, ga dem mat og behandlet fangene med vennlighet. Med i følget var også den danske legen Johannes Holm.
Dette var noe helt nytt for oss, som var mest vant med sylskarpe kommandorop, gneldrende bikkjer og soldater med jernbeslåtte hæler. I alt var det 423 danske jøder med i denne transporten. 5 var sendt tilbake til Danmark i begynnelsen av 1944 og 53 var døde under oppholdet i leiren.

På vei til friheten

Underveis opplevde vi en noe komisk episode. Jeg vet ikke hvor langt vi hadde kjørt da far plutselig kom på at han lagt lillebroren min oppe i nettet der hvor man vanligvis la bagasjen. I forvirringen hadde vi helt glemt ham. Pappa oppdaget han da hodet på Preben dukket opp over kanten på bagasjehylla. Heldigvis gikk det bra med ham.
Bussjåføren var ganske så sliten. Han hadde kjørt i ett sett i flere dager uten søvn. Plutselig sovnet han ved rattet og bussen skar ut av veien og traff med et smell en lyktestolpe. Dette var på natta og alle sammen våknet opp av smellet. Flere trodde det var et flyangrep så det ble noen sekunders panikk.
Heldigvis kom det andre busser like etter oss, og selv om de allerede var fullstappet med frigitte jøder, så måtte vi fordele oss i disse bussene.
Underveis opplevde vi flere bombeangrep fra fly. Selv om bussene var merket et stort rødt kors på taket, var de ikke trygge. Derfor måtte vi kjøre inn i skogen for å finne beskyttelse. Heldigvis unngikk vi de store problemene, og den 17. april kunne vi kjøre inn i Danmark via Padborg grenseovergang. Vi overnattet ikke langt fra grensen og for første gang på mange måneder fikk vi en ren seng å ligge i, og vi fikk næringsrik mat.
Den videre reisen gikk opp gjennom Sønderjylland, og ble – på tross av at krigen ennå ikke var slutt – nesten som en festreise. Langs veien sto folk og ropte oss velkommen med hurrarop, og det ble kastet inn karameller og sjokolade til oss. Vi kunne foreløpig ikke bli i Danmark og etter å ha passert København, ble vi sendt videre over til Sverige.  Nærmere bestemt til Tylösand ikke langt fra Halmstad.
Her ble vi lagt i karantene noen uker før vi fikk vende hjem igjen til Danmark. I Sverige var det for øvrig flere av barna som ble syke i en meslingeepidemi, og mange hadde også problemer med kosten. Vi var ikke vant til å få ordentlig mat, og det ble derfor en for stor overgang for fordøyelsessystemet. Heldigvis – dette var ting som rettet seg til etter hvert. Det var mange andre ting vi måtte slite med…

Ettervirkningene kommer

I begynnelsen av juni 1945 dro far tilbake til København for å se seg om etter et sted å bo for familien vår. Leiligheten vi tidligere hadde hatt på Østerbro, var nå utleid til andre. Møblene våre var imidlertid tatt vare på, og vi fikk en toværelses leilighet i Brønshøj.
Etter en stund tok de opp sitt håndverk igjen og de brukte en del av hjemmet vårt som skredderverksted. De var dyktige skreddere begge to, og de leverte datidens ”motekåper”  - såkalte Prinsessekåper - til damene i København. Stoffet kom fra England, for det var omtrent umulig å få tak i danske stoffer. De to første årene drev de skreddervirksomheten i det ene soverommet.
Etter hvert fikk de tjent såpass med penger at de klarte å anskaffe seg et skredderverksted på Nørrebro, og ansatte flere av de damene de hadde jobbet sammen med tidligere. Senere kjøpte far et større hus i  Gladsaxe og innredet et skredderverksted i kjelleren.

Det ble sagt at nå som vi var kommet hjem igjen, måtte vi glemme våre traumatiske opplevelser fra leiren. Det var umulig å glemme dette. Da vi kom til den jødiske menigheten i København ble det sagt at vi ikke lenger skulle tenke mer på det som hadde hendt. Vi skulle glemme det. Det ble nesten tabu å snakke om det. 

En av grunnene var nok at det ikke var så mange av menighetens medlemmer som hadde vært i Theresienstadt. De hadde klart å komme seg i trygghet over til Sverige, og ville derfor ikke høre om våre opplevelser – at noen hadde hatt det vondt.
Slik var det også i min mors familie – det skulle ikke snakkes om det som hadde skjedd under krigen. Det fantes heller ikke et psykologiteam som ventet på oss. Vi ble mer eller mindre overlatt til oss selv for å bearbeide de mange traumene vi var påført under fangeoppholdet.

Mor og far fikk store problemer den første tiden, og de slet med mye nerveproblemer. De var veldig sårbare, og de ropte og skrek til hverandre for den minste uoverensstemmelse. Broren min og jeg var svært forsiktig så vi ikke irritere foreldrene våre. Det skulle lite til før de farte opp, og vi lærte oss raskt å ”trå varsomt”.

Det hjalp å snakke

Etter noen år begynte mor og noen av hennes slektninger å snakke sammen om tiden i leiren. Det var begynnelsen på en god periode for meg. Nå kunne vi snakke sammen om det som hadde skjedd, og selv om jeg hadde vært bare en liten jente den gang, så husket jeg mange av de tingene de snakket om.
Derfor kom jeg nok bedre ut av denne tiden, og jeg har nok ikke så mange arr på sjelen som mange andre fortsatt sliter med. Jeg hadde faktisk en god og trygg oppvekst selv om marerittene herjet med meg.

Det var veldig mange barn som var flinke til å tegne i leiren, og det har jo også blitt en utstilling av disse tegningene. Denne utstillingen blir vist rundt om i ulike land, og har også vært i Norge. Tegningene viser hvordan vi barn oppfattet livet i Theresienstadt. Jeg laget ikke noen tegninger mens jeg var i leiren. Men jeg har i stedet skrevet ned min historie.
Oppveksten min var preget av mareritt, og det gikk lang tid før jeg klarte å sette ned opplevelsene mine på papiret.

Lyden av støveltramp skremmer meg fortsatt

Jeg fikk en voldsom hodepine da jeg kom i 13 – 14-årsalderen og  jeg hadde stadige mareritt. Dette ble bare verre og verre. De kom gjerne om natten. Noe av det verste var når jeg så for meg soldatene som kom marsjerende, og den takstfaste lyden fra støvlene deres mot brosteinene sendte bølger av redsel i hele kroppen.
Jeg klarer aldri å glemme lyden av dem – først et stykke unna, så kom de marsjerende nærmere og nærmere. Jeg kunne tydelig se dem for meg med, der de marsjerte forbi med sine våpen. Det var synet av støvlene som var det verste for meg. Jeg løp og løp, men kom ingen steder og våknet opp drivende våt av svette.

Jeg fikk etter hvert en jobb, men jeg klarte ikke å gå på jobben etter de nattlige marerittene. Selv om firmaet der jeg jobbet viste en enestående velvilje, og lot meg være hjemme når det sto på som verst, måtte jeg til slutt oppsøke legen min.
Legen forsto hva som herjet i meg og han spurte om jeg kunne tegne, noe jeg ikke klarte. Da foreslo han at jeg skulle skrive ned mine opplevelser. Skriv ned hele din historie – det spiller ingen rolle om den kommer hulter til bulter – bare skriv. Når du er ferdig kan du lese gjennom det, og rette det du finner nødvendig. Dette var en fin terapi for meg. Det hjalp til gradvis å få en bedre livskvalitet.
Det var omkring 100 barn som overlevde Theresienstadt – jeg er et av disse barna.

Birgit og Salo
Birgit sammen med sin mann, Salo Wassermann

I dag er Birgit Krasnik opptatt med å besøke bl.a. skoler for å informere om det som skjedde i leiren. Sammen med ektemannen Salo Wassermann er hun sterkt engasjert i at den oppvoksende generasjon ikke skal bli historieløse, men lære av historien, slik at man ikke går i de samme fellene nok en gang.

Kilder:

Samtaler med Birgit Krasnik Fischermann
Det Mosaiske Troessamfund, Danmark
Johansen, Jahn Otto: Det hendte også her” J. W. Cappelens Forlag 1984
Wikipedia

www.besaettelsestiden.dk
www.faktalink.dk
www.natmus.dk