Elling Kvamme

Av Oddvar Schjølberg

- Hva var det som hendte meg?

Mens Elling Kvamme er fange i Buchenwald, får han høre om SS-mannen som har søkt tilflukt i en bunker under et bombeangrep sammen med kone og barn. Tjenestepiken, en fange, fikk ikke lov å være med i dekning. – Bunkeren blir truffet av en bombe, den tyske familien omkommer, men tjenestepiken er uskadd. Vi fangene fryder oss! Der fikk de som fortjent. Hva er det som har hendt med meg, som kan reagere slik?

Elling KvammeElling Kvamme hadde sommeren 1943 sommerjobb som assistentlege på Østfold sykehus. Han var midt i legestudiene sine, men legemangelen var skrikende i Norge på den tida, og sykehuset tilbød ham fortsatt jobb.
- Det var vel mitt livs største tabbe at jeg takket nei, sier Elling i dag. I 1943 ville han bare bli ferdig med studiene så raskt som mulig. Tanken på at universitetet kunne bli
stengt og studentene arrestert, slo ham over hodet ikke. Så han reiste tilbake til studiene i Oslo. Dermed ble han blant de ca 1.200 mannlige studentene som ble arrestert da Universitet i Oslo ble stengt den 30. november 1943.
Elling ble tatt mens han hadde praksis på Rikshospitalets klinikk for nevrologi.

- Tyskerne visste at de fleste studentene drev med illegalt arbeid, men de visste ikke hvem som gjorde hva, sier Elling. Han antar derfor at de bare var glade da noen satte
fyr på universitets aula og de fikk et påskudd til å stenge hele universitetet og arrestere studentene.

Det var ikke vanlig at folk uten universitetsutdannelse kunne godt nok engelsk, tysk og fransk til å følge med på utenlandske radiosendinger. Derfor var mange av studentene engasjert i å oversette nyheter og informasjon de fikk via illegal radiolytting. Meldingene ble skrevet ned og distribuert. Elling Kvamme var engasjert i dette arbeidet, men tyskerne hadde bare en generell mistanke til ham som til alle andre studenter. Dr. Ohm, som forhørte de arresterte studentene, sa i forhørsretten etter krigen at studentene ble tatt på grunn av sin “antityske holdning og sitt illegale arbeid”.

Omtrent halvparten av de arresterte studentene ble sluppet fri, uten at Elling noen gang har funnet noe system i hvorfor. Elling havnet blant de som ikke bare ble holdt i arrest i en leir i Stavern, men også sendt til konsentrasjonsleiren Buchenwald i Weimar fem uker senere. Allerede uka etter arrestasjonen ble 291 av studentene sendt til Sennheim i Tyskland på “omskolering”. Tyskerne tenkte at de norske, høye, blonde, germanske akademikerne skulle bli viktige ledere i det nasjonalsosialistiske riket som skulle oppstå når tyskerne hadde vunnet krigen. Derfor skulle de norske studentene få opplæring i naziideologi og omvendes til å bli gode SS-soldater i Sennheim.

- Tanken var at hvis disse ble “omvendt” til nazismen, ville det være umulig for oss som ble sendt til Sennheim senere å ikke gjøre som dem, sier Elling. Der forregnet tyskerne seg. De norske studentene lot seg ikke omvende.

Mange av lærebøkene i medisin var skrevet på tysk, og Elling var ganske god i tysk da han ble forhørt av Dr. Ohm i Stavern. Han ville vite hva slags politiske og ideologiskeholdninger han hadde, hvem han trodde og håpet ville vinne krigen. - Vi var for dumme til å prøve å skjule hva vi egentlig sto for. Vi sa det vi mente. Jeg snakket så utydelig og med så mange feil, at Dr. Ohm ble irritert og ikke gadd fortsette forhøret, forteller han.

Det ble en merkelig jul og nyttår det året. Spesielt godt husker han nyttårsaften, da han sto ute under en stjernestrødd himmel i bitende kulde og sang sammen med medfangene sine: “Till Østerland vilde jag fara.” Tanken på fremtiden i Tyskland var stor og skremmende.

Rekordfangst av lopper

Elling og ca 350 andre norske studenter ble sendt til Buchenwald den 7. januar 1944.
- Vi hadde fått vite at tyskerne ville vise oss studenter “storsinn” og sende oss til en “spesialleir” (Sonderlager). Vi tenkte vel at det var en mildere form for fengselsstraff. Så da vi ankom Buchenwald i mørket og hørte schæferhundene bjeffe, SS-offiserene brøle skjellsord og kommandere mens lyskasterne sved i øynene våre, ble vi mildt sagt overrasket, forteller Elling.

Buchenwald-porten hadde inskripsjonen JEDEM DAS SEINE (enhver får sitt, man får som man fortjener). Ingen følte vel at de fortjente den velkomsten de fikk i leiren. Avkledd, barbert over hele kroppen, fratatt alle eiendeler. “Alle blir dukket ned i samme bad tilsatt desinfeksjonsmiddel, og munnen undersøkt med en spatel som gjerne tidligere var blitt satt i anus på en annen. Til slutt får vi utlevert tynne pyjamaslignende, stripete fangeklær og tresko. Vi kjenner ikke igjen våre nærmeste kamerater. Nå ser vi virkelig ut som forbrytere,” skriver Elling i et foredrag han holdt i anledning 50-årsmarkeringen av stengingen av universitetet i 2004.

Fangebrakka til studentene blir overfylt, og der er lopper og skitt over alt. - Vi klør på loppestikkene, og de blir til verkende byller. En av oss fanger 52 lopper i senga – det blir ansett som en rekordfangst, forteller han.

Buchenwald var ingen spøk, selv om studentene etter hvert fikk bedre behandling enn de andre i leiren. Elling forteller om den tynne turnipssuppa og sulten som red dem kontinuerlig i begynnelsen. Om hvordan de frøs. Om timelange appeller i bitende kulde og sur røyk fra krematoriet. Om det første norske dødsfallet. Det går sterkt inn på de norske studentene.

Etter en stund blir de norske studentene gitt særbehandling. De blir plassert i en leir inni leiren, de blir skilt fra de andre fangene.
- Det var for å “beskytte oss mot åndelig smitte” fra “folk med lavere raseegenskaper”, forteller Elling. I denne indre leiren får de samme mat som SS-folkene i tillegg til RødeKors-pakker. De får mer mat enn de behøver, og kan bestikke kapoer og vakter til å lukke øynene når de smugler noe av maten ut, spesielt til barna i leiren utenfor dem.

Professorer fra universitetet i Jena blir innkalt til å undervise studentene, spesielt i rasehygiene, nazisme og SSideologi: Germanerne må stå sammen og bekjempe de farlige jødene som behersker England, USA og Sovjet.
- Vi småsov og kjedet oss gjennom forelesningene. Hele undervisningen var idiotisk – bortsett fra musikkundervisningen, sier Elling.

Studentene hadde ikke arbeid i leiren, og Elling fikk lest mange bøker mens han var her. Bøkene ble sendt til dem fra slekt og venner hjemme, og sirkulerte blant studentene.

Møtet med tysk intelligentsia var et sjokk for ham. Nabobygningen deres i Buchenwald var et “eksperimentbygg” der det ble gjort medisinske forsøk på levende mennesker. Så langt hadde Elling og de andre medisinerstudentene kjent tyske leger og forskere gjennom lærebøkene deres – fremragende, verdensledende faglitteratur. I Buchenwald fikk de vite at noen av de samme professorene fra Berlin nå sto i Experimentalbau og gjorde uhyggelige forsøk på mennesker.

- Det var som en krystall-lysekrone falt i gulvet og gikk i tusen knas, sier han. Medisinerstudentene hadde en kort periode undervisning i patologi, og undersøkte lik. Men alle de Elling så, hadde dødd av sykdom, ikke av tortur eller medisinske forsøk. Det ble forsøkt å holde hemmelig hva som foregikk i Experimentalbau, men det ble snakket, og studentene visste.

Bombeangrep på Buchenwald

Den 24. august 1944 bomber de allierte våpenfabrikker like ved Buchenwald. I følge www.buchenwald.de ble 288 fanger drept og ca 2.000 såret i dette angrepet. Mange av de sårede blir brakt inn til de norske studentene, som pleiet dem og ga dem mat.
- Jeg ble gode venner med en fransk fange som var blitt såret. Han døde senere under den siste dødsmarsjen. Etter krigen sendte kona hans meg to akvareller som han hadde malt før krigen. De henger hjemme hos meg, og er et spesielt minne fra krigen, sier han.

Et annet spesielt minne fra det samme bombardementet, er det om SS-offiseren som tok med seg kone og barn til det som skulle fungert som et bomberom - en bunker. De gode tyskerne nektet tjenestepiken, en fange, å være med i sikkerhet. Men en alliert bombe traff bunkeren, og hele SS-familien omkom. Tjenestepiken fikk ikke en skramme i angrepet, og de andre fangene frydet seg stort over denne historien.
- De fikk som fortjent, mente vi. Så kom bismaken. Hva er det som har hendt med, fangene, også meg, som reagerer slik? undret den unge legestudenten.

En av de bygningene som ble bombet, inneholdt fangearkivet. Det betydde at tyskerne mistet noe av oversikten over hvem som var der og av hvilke grunner. En delegasjon jøder som var kommet fra Auschwitz kunne dermed forsvinne blant de andre fangene. Jødesymbolene ble fjernet, og andre symboler ble sydd på klærne deres. Da jødene ble kommandert å samle seg, var det ingen som lystret – det fantes ingen med jødestjerner i leiren. Nazistene var ikke i stand til å plukke dem ut uten arkivet sitt.
Bombardementet på Buchenwald ble nevnt i Aftenposten, men der var det ikke skjelnet mellom fangeleiren og SSleiren som lå like utenfor. SS-leiren ble kraftig ødelagt, og overskriften i avisa hjemme var: “Blodbad i Buchenwald”. Mange nordmenn som hadde sine kjære i leiren ble sjokkert, og det var nok mange av brevene som gikk mellom Norge og leiren som var fulle av redsel, håp og glede i tiden etter dette angrepet.

Fangene blir "tyske soldater"

Den 7. juli 1944 ble 120 av fangene sendt til Sennheim (Alsace i øst-Frankrike).
- Da de marsjerte ut av porten i Buchenwald, begynte vi alle spontant å synge: “Bedre og bedre dag for dag”. Vi ante ingenting om hva de gikk til og hva som ville skje.
Den 23. oktober 1944, mer enn ni måneder etter at de kom til Buchenwald, ble Elling sendt til Sennheim sammen med resten av studentene, som ikke allerede var sendt dit.

Studentene syntes selv den gangen at det var rart å bli sendt til Sennheim. I slutten av oktober 1944 hadde de allierte nemlig gjenerobret mesteparten av Frankrike, og stod bare få mil fra leiren i Sennheim. Elling tror transporten hit var en gammel plan, lagt mens tyskerne fortsatt hadde kontroll over området. At den ble utført nå, tar han som et tegn på nazistenes kadaverdisiplin og redsel for å være ulydige mot ordrer som var blitt gitt.

Etter en måneds tid ble studentene delt i grupper og sendt på marsj til Freiburg, Burkheim og Bischoffingen. Gruppene i Burkheim og Bischoffingen ble satt til å gjøre militært arbeid, og streiket.
Elling var tatt ut i en gruppe som bemannet et fergeleie over Rhinen ved Jechtingen nær Burkheim. Brua er ødelagt, og fergen er avgjørende for å krysse Rhinen på dette strategisk viktige stedet.
- SS-offiserene forsikrer at fergetjenesten er en humanitær handling. Men studentene oppdager at fergen frakter soldater på flukt fra fronten i Frankrike, og at de oppfatter oss som soldater. Vi er blitt med i krigen på tysk side, forteller Elling.

De norske studentene følte at de kom opp i et kraftig dilemma. De bodde på loftet over Rådhuset i Burkheim, og den kvelden hadde de en lang og heftig diskusjon. De måtte velge mellom pest og kolera. De regnet med at fergen ville bli bombet, og at ved streik ville noen eller alle bli skutt. Det endte med avstemning og et knapt flertall for arbeidsnedleggelse. Det ble skrevet et brev til kommandanten, hvor det stod at de ikke ønsket noen offentlig demonstrasjon, men at de ikke kunne ikke delta i militære foretagender fordi det stred mot Haag-konvensjonen. Men kommandant Wilde sa at han skjønte situasjonen, og nektet å motta brevet.

Elling forteller: - Neste dag blir vi som vanlig stilt opp til appell på rådhusplassen for å bli utkommandert til fergetjeneste og andre oppgaver. Sivilbefolkningen følger med fra vinduene i nabobyggene. Vi ser dem bak gardiner. Wilde innleder med en tale hvor han erklærer at det ikke vil koste ham noe å skyte oss. En underoffiser roper opp arbeidskommandoen til fergestedet. Ingen rører seg.

Kommandoen blir gjentatt. Ingen rører seg nå heller. En av studentene roper “Holzkommando” (ved-arbeid), den er nemlig uproblematisk. Wilde blir rasende, går frem og slår ham ned. Opphetet stemning og stor forvirring. SS-underoffiserene brøler: “Schiessen Sie (skyt), Herr Obersturmführer, schiessen Sie!” Wilde skjønner at han først må ha fullmakt fra overordnede. Derfor kommanderer han: “Auf die Stuben weg (opp på rommene), marsch, marsch.” Wilde reiser deretter til Freiburg for å få tillatelse av sine overordnede der til å straffe oss. Samme aften blir fergestedet ved Jechtingen bombardert og fergen senket. Studentenes dilemma var over.

Studentene grublet på hvorfor ingen ble skutt. Wilde ville ha skutt noen eller alle som straff for ordrenekten, men fikk bare utvirket at alle skulle sendes tilbake til den dårligste
delen av Buchenwald (Kleinlager), praktisk talt uten mat. Elling tror de ble spart fordi studentfangene i Freiburg hadde gjort en så fabelaktig innsats i hjelpearbeidet etter at Freiburg ble bombet og ca 20.000 mennesker, og også en av studentene, omkom.

Krigshandlingene begynner å rykke plagsomt nær, og studentene blir kommandert i retning Tyskland igjen. De marsjerer i fire dager til Alpirsbach, uten å få noe å spise. De overnatter i kalde låver. Fra Alpirsbach får de togtransport til Buchenwald, men blir låst inn i godsvogner. På hele turen får de to ganger sin halvliter tynn suppe.

Etter fire dager i godsvogner ankommer de Buchenwald, der de må stå i 14 timer på appellplassen, uten mat. Elling vet ikke helt hvordan de skulle kommet seg gjennom dette marerittet hvis det ikke hadde vært for de danske politifolkene som hadde klart å smugle mat inn til dem på toalettet. Tsjekkere de kjente fra forrige gang de hadde vært i Buchenwald, var også til stor hjelp.

I mars 1945 blir studentene sendt til Neuengamme. Reisen dit ble et mareritt, for jernbanen var et bombemål for de allierte. Inntrykkene fra jernbanestasjonen i Erfurt står ennå plagsomt sterkt innprentet i hukommelsen. Elling var innelåst i en stummende mørk godsvogn og hørte bombene falle utenfor. Studentene lå oppå hverandre på gulvet. Så åpnet endelig SS-vaktene døra og flyktet, og studentene løp etter. Nabotoget med fanger ble truffet, de hørte skrik og så flammer slå ut fra vognene. Studentene løp for livet.

De fleste kom hjem

Elling og medstudentene hans kom fram til Neuengamme den 6. mars, der de skandinaviske fangene skulle samles for å fraktes hjem med de hvite Røde Kors-bussene. Dette var så tidlig at det ennå var plass i Neuengamme. Hamburg ble ustanselig bombet på dette stadiet i krigen,og det ble foreslått at fangene i Neuengamme skulle bli med på gjenoppbyggingsarbeidet. Grev Folke Bernadotte støttet i utgangspunktet denne tanken, men studentene gjorde det på ingen måte. Det var fortsatt livsfarlig å oppholde seg i Hamburg, og studentenes ledere fikk snakket Bernadotte fra det. – Heldigvis! sier Elling.

Han er godt klar over at studentene på mange måter hadde det vesentlig bedre enn andre fangegrupper.
- Vi skulle jo i utgangspunktet ikke utryddes, men omvendes. Vi ble ikke utsatt for fysisk, men psykisk tortur. Bortsett fra noen perioder i Buchenwald og på transport, fikk vi nok mat, sier Elling. Han er sikker på at det at de var en stor og homogen gruppe var en fordel for dem.
- Og vi hadde veldig dyktige og gode ledere. Jeg må nevne tannlegestudenten Arnljot Gaare spesielt; han var leder for Buchenwald-gruppen. Han måtte foreta undersøkelser og avgjørelser på vegne av oss studentene, og dette medførte undertiden stor personlig risiko for ham, tilføyer han.

Tross spesialbehandlingen unngikk de ikke dødsfall, studentene
heller. 17 studenter døde under oppholdet i Buchenwald, Sennheim eller kort tid etter.
– Det var en stor påkjenning for oss hver gang en av kameratene døde, sier Elling.
Men de aller fleste overlevde, og var med på den enorme gledesreisen med Røde Kors-bussene fra Neuengamme
20. april, via Danmark og Sverige og hjem til Norge den
25. mai 1945.

I 1993 fikk han kontakt med en rumensk lege han i desember 1944 hadde delt seng med på sykestua i Buchenwald en gang han hadde gulsott. Rumeneren var nå delegat i den internasjonale Buchenwald-komiteen, og gjorde Elling oppmerksom på at Norge ikke hadde noen representant der. Det ble opptakten til Den norske Buchenwald-foreningen, som ble etablert i 1994.

Grev Folke Bernadotte (1895 - 1948)

Grev Folke Bernadotte var mannen som tok initiativet til de hvite bussene og med det mest sannsynlig reddet livet til tusenvis av politiske krigsfanger fra de skandinaviske landene, som satt i tyske konsentrasjonsleire under krigen.

Folke Bernadotte var greve av Wisborg og sønn av prins Oscar Bernadotte. Han var en filantrop, og den største innsatsen på dette feltet gjorde han under 2. verdenskrig. På et tidlig tidspunkt i krigen ble han sjef for de svenske militær interneringsleirene. Høsten 1943 ledet han den praktiske gjennomføringen av den første, større krigsfangeutvekslingen mellom Tyskland og de allierte. Høsten 1944 tok han, på oppfordring fra den norske diplomaten Niels Chr. Ditleff opp tanken om å få overført norske sivilfanger fra tyske konsentrasjonsleire til Sverige.

Etter direkte forhandlinger med Heinrich Himmler, den fryktede sjefen for SS og Gestapo, gjennomførte han så den 19. og 20. april 1945 en storstilt evakuering av norske og danske sivile fanger til Danmark og senere til Sverige.

Evakueringen omfattet i alt 20.000 fanger.

Den store internasjonale anseelsen Bernadotte vant med ved sine hjelpeaksjoner, gjorde at han i 1948 fikk å opp-drag fra FN å megle i Palestina-konflikten. 19. juli greide han å få til en våpenhvile mellom partene. Hans arbeid vakte igjen beundring verden over.

Han hadde imidlertid pådratt seg et uforsonlig hat fra ytterliggående nasjonalistiske kretser i begge leire. Som et resultat av dette ble han, sammen med sin franske medarbeider oberst Serot, myrdet av ytterliggående jødiske terrorister i Jerusalem den 17. september 1948.