Erik Loe

Av Oddvar Schjølberg

Selv om vi var krigsfanger slapp vi greit unna

Erik Loe var en av de mange filologistudentene som møtte sin skjebne kl. 11 på formiddagen 30. november 1943.
Det var egentlig bare en tilfeldighet som gjorde at han befant seg i lesesalen på Universitetet akkurat denne dagen. Ikke hadde han gjort noe ulovlig, ikke hadde han tenkt det heller, og ikke hadde han vært med i noen illegal organisasjon. Han var kort og godt på feil sted til feil tidspunkt.

Erik LoeVi sitter hjemme hos Dagmar og Erik Loe nærmere 65 år senere, og sammen ”dykker” vi litt ned i historien om Tysklandsstudentene og den skjebne som ble dem til del den kalde vinterdagen i 1943.
Erik ble født den 31. oktober 1920 og var altså 23 år gammel. I vår samtale forteller han:

Jeg studerte filologi ved universitetet. I begynnelsen av studietiden bodde jeg på en hybel hos bestemoren min i Oslo. Det ble vanskeligere å klare seg da krigen brøt ut, og derfor flyttet jeg hjem til Ås våren 1942. Far var professor ved Landsbrukshøyskolen på Ås.
Jeg dro inn til Universitetet i Oslo ved behov – tre fire ganger i måneden. Det var helt tilfeldig at jeg dro innover akkurat den dagen da tyskerne slo til og arresterte studentene. Hadde jeg ikke gjort det, så hadde jeg mest sannsynlig blitt med et par andre aktive studenter på Ås, over til Sverige, og gått inn i polititroppene der.
Ikke lenge etter at jeg hadde dratt til byen, kom lensmannen i Ås og skulle hente meg etter ordre fra de tyske makthaverne i Oslo.
Det hadde jo vært flere falske alarmer om at det skulle aksjoneres mot Universitet, men de fleste av oss ga blaffen i dette. Trodde vel mest at det bare var tomme rykter.
Denne dagen gikk jeg opp på lesesalen for å hilse på de andre, og for å sitte der og jobbe litt videre med studiene. Klokken nærmet seg 11, og det hadde gått ut en advarsel på morgenen om at tyskerne skulle aksjonere akkurat kl. 11. Jeg husker jeg snakket med Michael Sars om dette. Da klokken nærmet seg 11 gikk Michael bort til vinduet, stilte seg opp der og speidet utover.
Plutselig utbryter han: ”Jaggu var det sant gutter! Nå er vi omringet på alle bauger og kanter!” Vi andre trodde knapt at vi hørte riktig.
Det gikk bare et par minutter så hørte vi støvletramp utenfor, og i neste øyeblikk ramlet det inn med tyske soldater i full mundur på lesesalen. De gjorde kort prosess og arresterte oss alle sammen.

En forutgående konflikt

Vår arrestasjon kom som et resultat av at det hadde vært flere ”episoder” når det gjaldt studentene. Det hadde startet allerede med en demonstrasjon på selveste 17. mai 1940. Noen ungdommer demonstrerte utenfor et kinolokale hvor de nye makthaverne viste filmavis fra felttoget i Norge. Terboven trodde det var studenter som sto bak, og innkalte rektor Seip for å klage på en slik uverdig oppførsel. Seip var ikke skvetten og svarte at han for det første forsto at de unge var blitt provosert, og at han for det andre ikke trodde det var studentene som sto bak. Det forteller Jorunn Sem Fure i sin bok ”Universitetet i kamp 1940 – 45”.

Didrik Seip Didrik Seip

Didrik Seip ble nok av Josef Terboven sett på som en ganske så uforsonlig kar overfor ”den nye tid”, og han ble avsatt den 11. september. Senere ble han arrestert og plassert på Grini.
Mellom to og tre prosent av studentene sympatiserte med NS, og 24. september 1940 braket fraksjonene sammen i det såkalte ”Aulakjellerslaget”. Da hadde NS-studenter kommet i Hird-uniformer, fikk juling av de andre, og ble lempet ut. Hentet imidlertid nye forsterkninger og så utviklet det hele seg til et masseslagsmål.
Som svar på en slik ”provokasjon” innsatte Terboven NS-folk til å styre departementene, deriblant Ragnar Schancke som sjef i Kirke- og undervisningsdepartementet. Isfronten som oppsto sørget for å holde NS-sympatisørene ute av det gode selskap blant de andre studentene. De nylig ansatte NS-professorer opplevde at de holdt sine forelesninger for tomme saler. Det kunne se ut som om gemyttene roet seg noe, men under overflaten gjæret det. Og høsten 1943 ble situasjonen ytterligere tilspisset. Det var tre grunner til dette:
Det første var NS-studentens forsøk på å tvangsorganisere alle studentene i et såkalt ”samband”.
Det andre var konflikten om adgangskriteriene til medisinstudiet. Her var det lange ventelister og kamp for å komme inn på studiet. Det var karakterene som bestemte inntaket. Nå ville NS-studentene at partiboka og fronttjeneste skulle gi dem fortrinnsrett, og de fikk Schancke med seg i et forsøk på å innføre en slik favoriserende ordning. Dette ble møtt voldsomme protester, og hele universitetet ble mobilisert i kampen.
Midt oppi dette kom Quisling på banen og skulle vise muskler. I oktober ga han ordre om å arrestere 60 studenter og 10 professorer. Så fulgte brannen i Aulaen 28. november. Terboven beordret stenging av Universitetet, samt at det skulle igangsettes massearrestasjoner.

En ny epoke i min studenttilværelse

Blant de som ble arrestert var altså jeg, og samme natt ble jeg - etter å ha å ha overvære nazikoryfeenes opptreden i Universitetets Aula - innkvartert i den gamle kadettbrakka i Stavernsleiren. Jeg hadde opplevd min første dag som tysk krigsfange. Dette var begynnelsen på mitt opphold i nazistenes varetekt. En periode som skulle strekke seg fram til mai 1945.
Den første natta var vi rundt 1100 studenter samlet, og det sier seg selv at det ble ganske så trangt og ubekvemt. Derfor ble det så som så med søvn den første natta.
Neste dag var vi med på vår første appell, kaldt og guffent var det å stå slik time etter time. Bare antallet stemte var alt greit for de tyske vaktene, og de laget egentlig ikke noe bråk med oss.

Stavern leir
Stavern leir med den gamle kadettbrakka. Foto: ukjent


Kveldene fikk vi til å gå med ulike foredrag og diskusjoner, og blant den store forsamlingen med akademikere var det nok av temaer å velge mellom.
I Aulaen hadde vi fått en klar forståelse av at vi skulle sendes til en ”Sonderlager” i Tyskland. Hva det lå i dette, hadde vi ikke helt oversikt over, men vi antok at det var en spesialleir. Etter som dagene gikk i Stavern skjøv vi fra oss tanken om å bli sendt videre til Tyskland.
Vi gledet oss for tidlig. En dag dukket det opp en dr. Ohm som sammen med flere SS-offiserer begynte å forhøre oss. Det var helt tydelig at de ønsket å vite om det var noen nazisympatisører iblant oss. Blant annet skulle vi redegjøre for hvem vi ønsket skulle vinne krigen, og hvordan vi ville opptre dersom det kom en alliert invasjon i Norge? Etter disse forhørene skjedde en rekke ting.
Jeg husker det ble lest opp lange lister med navn hver dag. I løpet av kort tid ble et sted mellom 500 og 600 studenter løslatt, eller overført til andre leirer i Norge. Det gjaldt ikke meg. Mitt navn var ikke på noen av disse listene.

Utsendelsene starter

Den 8. desember dukket dr. Ohm opp igjen ved middagsider. Med seg hadde han en stab av folka fra Victoria Terrasse. Nå var det opplesning av navnene på de studentene som skulle sendes til Tyskland. De fikk beskjed om å pakke og gjøre seg klare til avreise. Rundt 2-tiden på natten sto 291 studenter klare for avmarsj. Vi andre hadde foreløpig fått en aldri så liten utsettelse, men ingen av oss visste hva som ville skje de nærmeste dagene.

Donau
Donau

7. januar 1944 var det slutt på nådetiden. Kl. 12.00 ble vi kommandert på appell og fikk beskjed om at nå var det vår tur til å sendes til Tyskland. 353 studenter marsjerte under strengt oppsyn av tyske soldater inn til Larvik. Om bord i jernbanevogner, og herfra rett til Oslo. Her var det kort prosess: alle ble kommandert om bord i fangetransportskipet ”Donau”. Det var ingen lugarer som var reservert til oss, men vi ble selvfølgelig raskt jaget under dekk, ned i noen skitne lasterom. Det skulle være ”hybelen” vår de neste døgnene.
Det var rundt midnatt, og først ved sekstiden på morgenen kunne vi høre brummingen fra maskinene, og bevegelsene i båten fortalte at vår sjøreise hadde startet. Vi hadde ingen mulighet til å påvirke vår situasjon, men måtte ta imot det som kom. Innelåst i et lasterom hadde vi små sjanser til å berge oss ved en eventuell torpedering. Vi fikk noe senere komme opp på dekk for å trekke litt frisk luft og gå på toalettet. Vi kunne med egne øyne se at vi gikk ganske nær land, og vi så svenskekysten ligge der ganske så forlokkende. Hva om man kastet seg over bord og forsøkte å svømme i land? Hvis noen syslet med slike tanker, så tror jeg temperaturen i vannet talte sitt tause språk om at det ville være galskap å forsøke. Dessuten var de bevæpnete vaktene på dekket av en handlekraftig type, som utvilsomt ville gjøre sitt til at slike rømningsforsøk var dømt til å mislykkes.

Togreise mot ukjent mål

På morgenen 11. januar seg vi forbi ”Swinemünde” (Swinouijsckie), fortsatte innover det såkalte ”Innhavet”, og rundt kl. 13.00 klappet ”Donau” til kai i Stettin. Det var et guffent vær. Frostrøyken drev som en isende vind, og beit seg fast i kroppen da vi kom opp fra lasterommet. Nede på kaia var det kjørt fram jernbanevogner som skulle brukes på den neste transportetappen vår. Vi visste ikke noe om hvor vi skulle, men det ble en reise som strakte seg over to døgn. Det første døgnet kjørte vi fram og tilbake på stasjonsområdet, fra det ene sporet til det andre.
Det var tydelig at tyskerne klargjorde andre store transporter, og at disse hadde en slags fortrinnsrett. Dermed måtte vi bare vente til det ble vår tur i systemet.
Det å tilbringe to døgn på et tog, hvor det både er trangt og kaldt, er ikke noen fornøyelig situasjon. Vi hadde heller ingen mulighet til å få lagt oss ned, så det var en utslitt gruppe studenter som omsider ankom stasjonsområdet i Weimar rundt middagstider torsdag 13. januar.
Weimar hadde vi selvfølgelig hørt mye om, selveste kulturbyen i denne delen av Tyskland. Denne byen hadde en solid plass i tysk kulturliv, og det hele så ganske så lovende ut. Det var ikke her leiren lå, men åtte kilometer herfra, nærmere bestemt oppe i åsene ovenfor byen.

Buchenwald
Inngangen til Buchenwald

Mange trodde at dette med ”Sonderleir” hadde en positiv betydning, og derfor var det noen som stemte opp med norske sanger, da vi utpå kvelden ble penset over på jernbanesporet som ledet oss oppover mot åsene og skogene. Det snøkledde området ga oss et sjarmerende og romantisk inntrykk.
Romantikken fikk en brå slutt da toget stoppet og SS-soldatene brølte ut sine ”Aussteigen” og Los! Los! Dette var soldater av et helt annet kaliber enn de vi hadde møtt under oppholdet i Stavern. I første omgang skulle vi stille opp, i rekker på fem og fem.
Vi kunne se det store området som lå inngjerdet bak de høye piggtrådgjerdene. Rundt om var det plassert ut vaktposter.
Et skilt fortalte sitt tydelige språk: Vi var ankommet Konsentrasjonsleiren Buchenwald. Nå ble vi sendt inn portene, og fra et annet skilt lyste slagordet ”Jedem das seine!” mot oss med store bokstaver. Oversatt til norsk er betydningen: Enhver har nok med seg selv!
Det første som møtte oss var den store appellplassen, rop og skrik, søle og vann. Førsteinntrykket virket skremmende på oss alle sammen.

Vi hadde det bra – tross alt!

Inntil vi ble kjent med forholdene, kunne nok leiren virke tøff. SS var flinke til å avlaste sin egen virksomhet i det daglige ved at fangene bygde opp sin egen administrasjon. På den måten hadde SS kontrollen. I de fleste leirene manøvrerte SS etter hvert slik at dette fangeapparatet styrte leiren. Det var jo to grupper fanger – de politiske og de kriminelle. De kunne være like mange. Siste gruppe kunne være, for å si det rett ut, ”en jævlig bande”. Dermed klarte de å overta administrasjonen i mange av leirene.
De passet hele tiden på å få fordeler til seg selv, uansett om det gikk på bekostning av de andre fangene.
På det tidspunktet vi kom ned til Tyskland hadde de kriminelle overtatt administrasjonen i svært mange av leirene rundt om i Naziriket. I Buchenwald var det til dels stort sett tyske kommunister som hadde ledelsen. De hadde vært innesperret i 12 år, og gjorde nok sitt til at denne leiren var noe bedre en de andre.

81 medisinerstudenter og 6 leger i gruppen vår

Vi fikk omsider komme inn i ei brakke, og begynte på den vanlige innsjekkingen med å bli snaubarbert, deretter i desinfeksjonsbad. Under innregistreringen fikk jeg utdelt fangenummer 39224.
Legebesøket var jo nesten en parodi. Det eneste han gjorde var å stikke en spatel i munnen vår og rote rundt der. Neste programpost var å undersøke oss i enden – med den samme spatelen. Det var jobben hans å sjekke om vi hadde gulltenner, og se til at vi ikke hadde skjult noe i rektum.
En annen sak var at de også var livredde for lus og smittsomme sykdommer. Derfor var det en del legekontroller for å sjekke oss, slik at det ikke skulle oppstå smittsomme sykdommer. Vi må ta med i betraktningen at det var titusener av fanger i leiren, og skulle det bryte ut en smittsom epidemi av ett eller annet slag, så ville det medføre forferdelige tilstander.
Vi var i den heldige situasjon at vi med hadde med i vår gruppe mange medisinstudenter. Det var 81 medisinerstudenter og seks av dem var ferdige med 2. avdeling, og de hadde lisens på at de kunne praktisere. Vi hadde med et helt kull som faktisk satt ved eksmensbordet den dagen de ble arrestert.

Elling Kvamme var jo en av dem som arbeidet på fangesykehuset i leiren, og han fikk gjort stor nytte for seg. Elling ble for øvrig veldig godt kjent med en rekke andre leger fra hele Europa, og etter krigen ble disse spesialister og professorer i sine respektive hjemland. Elling har fortsatt god kontakt med flere av dem. Det var for øvrig en rumensk medisinsk professor som kom med initiativet til å starte opp med Den norske Buchenwald-foreningen.

Forholdene bedret seg betraktelig

Den første tiden var vi innlosjert i en såkalt karantenebrakke. Kan vel ikke akkurat beskylde tilstanden her for å være komfortabel. Det var møkk overalt, og det krydde av lopper og lus. Maten vi fikk servert, var under enhver kritikk, og rasjonene var et minimum at hva vi trengte for å overleve. Til middag fikk vi kålrabisuppe, og kålrabi ble ganske snart omdøpt til ”Tysk ananas”. Vi hadde jo festet oss ved at vi skulle til en spesialleir, men de færreste av oss hadde trodd at det var slik standard på leiren vår. Alt var på det uvisse.

Hermann Pister
Hermann Pister

En dag kom selveste kommandanten - Herman Pister – på besøk i brakka vår. Det var den 27. januar, og han hadde tydeligvis fått en spesiell ordre. På grunn av et forsinket tysk byråkrati hadde ordren vært underveis i flere uker:
Det hele berodde på en stor misforståelse. Vi skulle slett ikke være politiske "häflinger", men sivilinternerte. Vi ble fritatt fra arbeid. Vi skulle la håret få vokse ut igjen, og vi fikk lov til å ha våre egne bøker. Likeledes kunne vi skrive brev hjem, og vi kunne motta pakker, både hjemmefra og fra Røde Kors. De som hadde måttet innlevere brillene sine ved ankomst, fikk dem tilbake.

Vi fikk derfor nå egen brakke. Det viktigste var vel at vi etter hvert fikk egen forpleining. Utenfor selve leiren lå det en SS-leir, og der hadde de eget kjøkken. Hver dag ble tatt ut tre - fire mann fra oss som skulle gå opp i SS-leiren for å hente mat fra kjøkkenet der.
Det var en skikkelig kost, og noe helt annet enn den fangekosten som de tusener av andre fanger fikk i leiren.

Ikke lenge etter kom de første brev og pakker. Det var pakker fra både dansk og svensk Røde Kors, fra Det internasjonale Røde Kors i Genève, fra Den norske Sjømannskirken i Hamburg, og fra Portugal. Disse pakkene sto så vidt vi vet, den norske regjering i London bak. Så det var jo den reneste revolusjonen for vårt vedkommende. Vi hadde overflod av mat og kunne sende hundrevis av kilo ut i leiren til de andre, som led.

Vi fikk tilsendt norske bøker

Vår hverdag var totalt forandret. Noen spilte sjakk eller bridge hele dagen, mens andre av oss lå på køyene og leste. Vi fikk nok av lesestoff og fikk bøker tilsendt fra flere forlag. Dette var noe som forleggerforeningen sørget for.
De visste selvsagt at her nede satt flere hundre studenter, og disse igjen skulle senere bemanne akademiske yrker hjemme i Norge. Her var det kommende jurister, og nesten ferdige leger osv. så det var om å gjøre å sende oss bøker.
 
I ettertid fikk vi høre at Hitler hadde vært rasende da han fikk vite hva Terboven hadde foretatt seg med de norske studentene. Han hadde gjennomført aksjonen uten at den var klarert med ledelsen i Berlin. Elling Kvamme sier det slik i ”Norske studenter i tysk fangenskap”:

”Studentaksjonen førte til sterke internasjonale reaksjoner, særlig i de nøytrale landene og i Finland.  Det er interessant at Hitler lot Terboven få vite, gjennom Martin Bormann, at aksjonen var uønsket fordi den kunne skade de gode handelsforbindelsene Tyskland hadde med Sverige. SS-Obersturmführer Hans-Hendrik Neumann i innsatsstaben i Rikskommissariatet i Oslo og SS-politifører Wilhelm Rediess, ble også innkalt til Hitler hvor han betegnet arrestasjonen av studentene som en dum guttestrek. Myndighetene i Berlin var spesielt irritert over at de ikke var blitt informert i forveien. Goebbels hadde et lignende syn på saken, noe som fremgår av hans dagboksopptegnelse den 5. og 6. desember 1943.  Her skriver han bla: "Oslo-saken er et opplagt svineri. Der Führer er også umåtelig forarget over måten denne saken har vært behandlet på. Han har mottatt to av Terbovens tillitsmenn og sagt dem sin mening ettertrykkelig. Terboven har igjen opptrådt som en utpreget bølle i Oslo".
Himmler er likefrem opprørt over Terbovens aksjon. Myndighetene i Berlin kunne imidlertid ikke foreta seg noe uten å miste ansikt etter at Sverige i beste mening hadde protestert mot arrestasjonen.  Så langt Kvamme.

Det er klart at arrestasjonene forpurret forhandlingene som Tyskland hadde med det nøytrale Sverige. Saken ble ikke noe bedre for naziledelsen da svenske studenter gikk i demonstrasjonstog til støtte for oss.
Vi hadde ikke så mye kjennskap til ovenstående der vi satt internert i Buchenwald, men i ettertid har det jo framkommet en rekke ting som viser at vi egentlig var brikker i et stort politisk spill. Brikker som nå ble vanskelig å få til å passe inn i det ferdige bildet.

En dag startet de opp med et eget undervisningsopplegg for oss. Tanken bak opplegget omtales i boka ”Tysklandsstudentene: ”Sonderbehandlingen den første tiden lar seg kanskje best forklare ut fra nasjonalsosialistisk ideologi: når bare ungdom av nordisk rase kom i de rette omgivelser og fikk den behandling tyskerne ga det de anså for blomsten av det unge Europa, da måtte også det nordiske blod ta til å virke. Tyskerne selv kalte studentsaken et eksperiment, enestående i verdenshistorien.”

I begynnelsen var det noen SS-folk som skulle skolere oss i den rette nazilæren, blant annet SS-Hauptscharführer Rudolf, men det var for det meste noe grotesk tull, som iblant grenset til det komiske. Så han kom ingen vei. Han skulle liksom være den store eksperten innen temaet ”Verdensanskuelse”, men måtte gi opp dette prosjektet.
Den 11. mars kom Pister på besøk igjen. Med i følget var rektoren ved Jena Universitet. Han var tilknyttet SS og hadde tittelen SS-Obersturmbannführer dr. Karl Astel. I en ”flammende” tale fikk vi nå vite at vår åndelige trivsel lå dem sterkt på hjertet, og selveste riksfører Heinrich Himmler hadde anmodet vitenskapsmenn fra Jena om å forelese for oss. Astel skulle selv holde flere forelesninger, og var regnet for å være en av de ”store” professorene innen rasehygiene. Sammen med de andre virkelig store lærekreftene skulle han sørge for å gi oss forelesninger om rent vitenskapelige emner. De serverte seriøse forelesninger for oss om tysk litteratur m.m. Det var akademisk kvalifiserte professorer, men vi orket ikke å følge med, så vi satt for det meste og halvsov. Svært få av foreleserne klarte å skille mellom vitenskap og sitt eget politiske ståsted, så også dette opplegget falt i fisk.
Jeg husker at noen av de studentene som satt i fremste rekke klarte å slippe luft omtrent som på kommando. Når de arrangerte sine ”utslipp” var det omtrent ikke til å holde ut for professorene som underviste. Da måtte vinduene åpnes og frisk luft slippes inn, forteller Loe med et smil.

Julehilsen
Tegningen er laget av Ragnvald Blix i desember 1943 som en kommentar til arrestasjonene, og hadde tittelen: ”Julehilsen til Hitler” og teksten: ”Si det med blomsten av Norges ungdom, herr Quisling”.

- En annen sak er at vi rett som det var, fikk besøk av delegasjoner fra Berlin. Det var en SS-Sturmbannführer Paulsen som sto for dette. Da ble vi innkalt til ”forhør” og fikk mange rare spørsmål. Spørsmål om bestemor og bestefar, våre foreldres økonomiske situasjon, fagstudium osv. De drev med en slags raseforskning, og Paulsen var spesielt interessert i filologene.
Etter en måneds tid kom det en annen delegasjon. De hadde tydeligvis ikke den fjerneste ide om at vi hadde hatt besøk av en akkurat lik delegasjon, og svart på nøyaktig de samme spørsmålene.
Tyskerne var jo dømt til å tape krigen, bare på grunn av overbyråkrati. Det var jo vår trøst at de hadde dobbeltarbeid på så mange områder.
Imidlertid begynte tiden å renne ut for oss i Buchenwald, og 7. juli ble 120 studenter sendt fra leiren og til Sennheim. Jeg var ikke med i denne gruppen, men vi som ble igjen ante at det snart ville bli vår tur.

Flyangrepet på Buchenwald

Etter som krigen utviklet seg, intensiverte de allierte sine bomberaid mot tyske knutepunkter og industriområder. Det var vel ikke så mange av oss som akkurat vurderte Buchenwald som et slikt bombemål, men 24. august gikk det flyalarm i leiren. Det var ”De flygende festningene” som nå kom larmende og begynte å slippe ut sin bombelast utover området ved Buchenwald. Det var ikke selve leiren som var deres mål, men DAW-fabrikkene (Deutsche Ausrüstungswerke) og de store Gustloff-verkene.
Det var ikke reservert noe tilfluktsrom til fangene, de var overlatt til å klare seg som best de kunne. Vi forsøkte å beskytte oss inne i brakka, men ingen av oss var i tvil om utfallet dersom en bombe ville ramme denne trebygningen. Det ville ikke bli så mye som en flis tilbake.
Heldigvis var det ikke fangeleiren som skulle bombes, men vi kjente hvordan detonasjonene gjennomristet brakka vår. I løpet av kort tid var både DAW-fabrikkene og de store Gustloff-verkene rett og slett lagt i grus etter bombingen. SS-boligene med administrasjonsbygninger som ikke lå langt unna, ble også ble hardt rammet.
Begge fabrikkene var fulle av fangearbeidere da angrepet skjedde, og mange SS-folk, fanger og sivile ble drept. Det er alltid vanskelig å få tak i de helt eksakte tallene, og det er flere versjoner av dette bombeangrepet, men hvis vi holder oss til nettsiden Buchenwald ble 288 fanger drept og rundt 2000 såret i flyangrepet.

Studentene hjalp til

Så snart flyangrepet var over, kunne vi med egne øyne se hvor omfattende det hadde vært, og jeg tror nok mange liv ble reddet ved hjelp av oss norske studenter denne dagen. Flere av oss var med på å bære lik og sårede fram til oppsamlingsplassen. Medisinerstudentene gjorde raskt om en del av brakka vår til sykestue, og satte i gang med å gi førstehjelp og sykepleie.
Ifølge en av studentene tok de imot 129 sårede fanger som hadde arbeidet i SS-leiren og fabrikken.
Et ganske så interessant aspekt er at inne i SS-leiren var de brakkene som ble brukt når vi hadde forelesningene med professorene fra Jena. Like før bombeangrepet hadde det vært full undervisning her med flere av de norske studenter tilstede, men forunderlig nok så avsluttet de forelesningene før klokken 12 - altså rett før angrepet satte inn. Nå var disse brakkene fullstendig smadret til pinneved. Det er iblant små marginer mellom liv og død, sier Loe ettertenksomt.
- En annen av bygningene som ble ødelagt, inneholdt fangearkivet, noe som resulterte i at leirledelsen mistet en del av oversikten over de forskjellige fangene.
Dette reddet en gruppe med jøder som var kommet med en transport fra Auschwitz. De benyttet øyeblikkelig sjansen – fikk revet av seg ”jødestjernen” og blandet seg med de andre fangene etter at de hadde fått sydd nye symboler på fangedraktene sine.
Selvfølgelig ble det ropt opp at jødene skulle samle seg, men det var ingen som lystret denne ordren, og leirledelsen hadde ikke mulighet til å finne ut av det, for arkivet var helt ødelagt.

Det går mot sammenbrudd

Jeg var i Buchenwald fra midt i januar 1943 til slutten av oktober 1944. Den 23. ble jeg sammen med de andre studentene sendt til Elsass i Frankrike. Reisen tok nærmere tre døgn og vi var framme den 26. oktober. Da hadde vi reist via Weimar, Erfurt – Fulda – Frankfurt am Main og Freiburg. Ved Mühlheim passerte vi Rhinen og var inne i Frankrike – i Alsace-området.

St. Andreas
SS-Ausbildungslager Sennheim, "St. Andreas"

Vi skulle innlosjeres i SS-Ausbildungslager Sennheim - ”St. Andreas”. Dette var nå blitt en militærleir, eller mer riktig – en SS-leir. Tidligere hadde bygningene rommet et psykiatrisk sykehus.
Fronten gikk på den tiden bare noen få mil unna. Det første vi hørte, var kanontorden. Alsace-området var okkupert av de tyske styrkene, så sivilbefolkningen var på en måte i samme situasjon som folk i Norge under krigen. De var langt fra vennlig innstilt overfor tyskerne. De hadde stor sympati for oss ”norske krigsfanger”.
Amerikanerne hadde for lengst befridd Paris og var på dette tidspunktet i full sving med å befri områdene i Alsace, og nå presset de seg stadig nærmere Sennheim hvor vi holdt til. Vi forsto allerede ved ankomsten til St. Andreas at oppholdet her ville ikke bli av lang varighet. Ingen av oss tvilte på utfallet av krigen. Hitler var en slagen mann, og opplevde det ene tapet etter det andre.

Vårt store spørsmål var hvordan vi skulle klare å overleve den siste fasen av krigen. Hva ville skje med oss når Tyskland bryter sammen? Det kunne få dramatiske konsekvenser for vår del. Jeg var fast bestemt på at jeg skulle overleve, men det hjalp jo ikke hvis systemet ville utslette oss studentene.
StudenterVi ble satt til ulike former for arbeid, men det endte med en ”streik”. Det fortelles at dette var den enestes streiken i Tyskland siden 1933. En av gruppene var satt til å hjelpe til som mannskap på en ferge over Rhinen, ved Jechtingen. Denne fergen ble brukt av tyske militære tropper på retrett, og i våre øyne kunne vår jobb da betegnes som militær, og andre igjen kunne oppfatte dette som at vi var med i krigen på tysk side. Derfor kom det til en voldsom konfrontasjon med Kommandant Wilde (Lillegutt), og han truet med henrettelse av hele gruppen for ordrenekt.
Imidlertid ble Jechtingen bombet, og fergen ødelagt samme kveld. Wilde fikk antagelig ikke tillatelse til noen henrettelse verken fra ledelsen i Freiburg eller Berlin, og det hele endte opp med at vi skulle sendes tilbake til Buchenwald igjen. På bildet er de norske studentene fotografert klare til utmarsj.

Evakuering

Etter fire uker var det altså slutt på ”utflukten” til Alsace og vi evakuerte langs Rhinen, opp i Schwarzwald. Til en jernbanestasjon som het Alpirsbach. Dette var i desember. Det var ikke noe spesielt kaldt, og vi overnattet i låver for vi gikk stort sett på bondelandet. Hadde ikke noen kontakt med de som bodde på gårdene, men jeg vet at sivilbefolkningen der var veldig vennlig innstilt overfor oss. De var ikke nazister.
Vi fikk jo ikke noe mat av SS-folkene, og gikk flere dager uten noe å spise. Vi plukket opp det vi kunne finne langs veien og ute på jordene.
I Alpirsbach ble gruppene fra Freiburg, Burkheim og Bischoffingen samlet igjen, og vi ble sendt med jernbanen tilbake til Weimar og Buchenwald. Dette ble en tur på fire døgn, innelåst i godsvogner.
Underveis fikk vi to ganger utlevert en halv liter suppe pr. mann. Det var selvfølgelig ikke mye å klare seg på, men når du ikke har noe annet valg tar du det du får – ferdig med det. De av oss som hadde fått tak i litt ekstra – noen grønnsaker eller en sardinboks - delte så godt de kunne.
Reisen ble slitsom både på grunn av sulten og av flere flyalarmer. Da stoppet toget, og vi ble gjerne stående i flere timer. At det gikk langsomt, sier seg selv når vi brukte rundt 28 timer på fem mil. Men omsider stoppet toget ved Buchenwald.

Danskene ble redningen vår

Mitt andre opphold i Buchenwald startet på morgenen den 14. desember, med en 14 timers lang appell. Det var kommet flere andre store grupper på dette tidspunktet, og vi måtte pent vente til det ble vår tur til innregistrering. Noe mat var det ikke snakk om. Vi ble reddet av våre venner.
Før jeg ble sendt til Sennheim, hadde det kommet en stor delegasjon med danske politifolk som var blitt arrestert ved en kollektiv aksjon i Danmark. De marsjerte i samlet tropp inn i leiren den 28. september, rundt 2000 trauste politikonstabler.Vi hadde blitt kjent med dem. Ved ankomsten fikk de beholde sine sivile klær og fikk beholde håret, men de ble plassert i den desidert dårligste delen av leiren – ”Kleinlager”, og fikk bare en dårlig fangekost å klare seg på. Derfor kunne vi hjelpe dem med våre matpakker. Men nå var rollene byttet om.

Fanger i sengen
Det bodde ca 500 mann i brakka. Ikke lenge etter kom det ytterlige 100 mann fra forskjellige nasjoner

Da vi nå kom tilbake, ganske så utsultede og slitne, hjalp de danske politifolkene oss med mat. De organiserte det veldig bra: Vi fikk lov til å gå på do i grupper på ti og ti. Der sto noen av danskene og ventet på oss. De ga oss hviskende beskjed om å gå rundt hjørnet. Der hadde de rigget seg til med mat og nå serverte de oss. Uten denne hjelpen hadde situasjonen vår utvilsomt blitt veldig vanskelig.


Langt utpå kvelden fikk vi endelig komme i hus. Også her trådte danskene til og fikk smuglet inn esker med mat til oss.
Utpå morgensiden måtte vi gjennom samme ritualet som første gang. Vi måtte levere fra oss alle personlige effekter før vi fikk gå i badet. Håret fikk vi heldigvis beholde denne gangen, mens derimot fangetøyet vi fikk utlevert, var både fillete og utslitt, og mye av det var altfor smått til oss.  Heldigvis hadde vi fortsatt evnen til å se det komiske i det hele, og i stedet for sutring eller klaging, ble det mang en god latter når den enkelte iførte seg sin nye ”fangeuniform” mange nummer for liten. Vi fikk også nye fangenummer, og nå var jeg nummer 47565.

En leir i oppløsning

Mens vi hadde vært borte fra leiren, hadde det strømmet på med nye fanger, og nå var leirens kapasitet mer eller mindre sprengt. Følgelig ble botilbudet vårt svært miserabelt for å si det mildt. Vi havnet i blokk 51 i Kleinlager, som var den reneste slummen. Her bodde vi ca 500 mann. Tallet ble ikke lenge etterpå økt med ytterligere 100 mann fra ulike nasjoner. Når det gjaldt de daglige rasjonene våre, så ble de nå skåret ned til et minimum. To måltider pr. dag. Vi fikk virkelig en føling med hva det vil si å være plassert i en konsentrasjonsleir. Frokosten besto av en brødskalk uten smør. Det var heller ikke noe pålegg. Middagen var gjerne trekvart liter suppe som besto av kålrabibiter. Til kvelds fikk vi utdelt te eller noe som skulle forestille kaffe. Dagsrasjonen var selvfølgelig under et minimum av hva en må ha av næring, og det gikk ikke lenge før de første sykdomstilfellene meldte seg i form av dysenteri og lungebetennelser.
Nok en gang fikk vi hjelp av tidligere fangekamerater som fikk levert både klær, mat og medisiner inn til oss. Det var både tsjekkere, russere og dansker som nå stilte seg solidariske med oss og ga en hjelpende hånd. Det er vel ingen av oss som glemmer da russerne kom med et helt spann med suppe. De som hadde minst av alle i leiren, og som ikke fikk motta noen pakker – nå delte de med oss av sin egen hardt tiltrengte rasjon.

De første sendes hjem

Slik gikk dagene fram til 22. desember. Da kom en delegasjon fra Berlin og ga beskjed om at 46 av oss skal sendes hjem samme dag. Noen forklaring fikk vi aldri. De bare plukket ut 46 tilfeldige, enten de var syke eller ikke.
BuchenwaldFor oss som fortsatt var tilbake i leieren ble julen 1944 svært spesiell – den ble feiret under svært spartanske forhold i ”Kleinlager”. Sammen med danskene klarte vi å lage til et juletre, pyntet med fargetegninger av det norske og danske flagget. Det var selvfølgelig ikke laget til noen julemiddag fra leirkjøkkenets side, men nok en gang bidro danskene med mat fra sine pakker. Selv om det var enkelt, klarte vi likevel å skape en slags form for høytid. ”Studentkoret” opptrådte, og danskene framførte noen av deres julesanger. Utpå kvelden kom en gruppe med russere og laget kabaret for oss på en improvisert scene, sammensatt av spisebordene våre. Dette var nok en helt annen vri enn vår tradisjonelle julefeiring, men de skapte godt humør, noe som var viktig for oss som var langt borte fra familien på denne spesielle kvelden i året. Ved sin opptreden klarte våre russiske fangekamerater å få de tunge tankene bort, og vi kunne glede oss sammen, selv om vi var inneburet bak elektriske piggtrådgjerder.
Vi ble værende i Blokk 51 ut året og opplevde at årets siste natt gikk ut med flyalarm.

Forholdene bedrer seg

Tidlig neste morgen fikk vi en beskjed som skaket oss opp: ”Alle sammen skulle ut og arbeide!”
Det var kommet en ordre fra Berlin om at studentene skulle settes til såkalt ”Ziegelputz”. Vi skulle med andre ord ut til ruinhaugene ved Gustloffverket og plukke fram murstein som fortsatt kunne brukes. Denne skulle vi så ”renske” for kalk, og stable pent på plass.
Det var januar, og det var bitende kaldt. Vi måtte opp klokken 05, avmarsj klokken 6.15 og arbeidet fram til kokken 17. Da var det tilbake til blokka, sluke suppen, og stille til appell igjen kl. 18. Det var et hardt program, som tappet oss for alt av krefter.
Tillitsmannen for gruppen vår fikk ”audiens” hos Kommandant Pister og framla ønsket om å få flytte til en bedre del av leiren. Mot alle odds så gikk vårt ønske gjennom, og vi fikk flytte opp i den store leiren.
Etter et par uker var vi tilbake i det ”normale” igjen. Vi slapp å arbeide, og vi kunne drive med bridge, diskusjoner og revyer.
Utenfor brakkeveggene våre var virkeligheten en helt annen. Her strømmet det på med fanger som var i en elendig forfatning. De var sendt vesttover i samme takt som Den røde Arme presset seg fram.
Nå begynte det å svirre med alle slags rykter. Det tredje riket lå nærmest utslått med brukket ryggrad, og Hitlers tropper ble drevet på retrett på alle fronter. Situasjonen ble mer og mer dramatisk time for time. Vi ventet alle på hva som skulle skje med oss. Siste dagen i februar kom beskjeden: Dere skal flyttes til ”Neuengamme” ved Hamburg.

Jeg hadde en fatalistisk innstiling

Den første mars ble vi kommandert ut av leiren og inn i jernbanevognene som var kjørt fram. Vi skulle forlate Buchenwald. De allierte angrepene var kommet farlig nær.
I hver vogn ble det plassert 2 SS-vakter og rundt 50 studenter. Langt om lenge merket vi at toget startet med et rykk, og den første etappen var ned til stasjonen i Weimar. Der ble det mange timers venting før vi kunne starte på neste etappe – til Erfurt. Så var det stopp for denne dagen. Vi fikk ordre om og ikke forlate vognene. Så kom angrepet, og panikken spredte seg blant så vel vakter som fanger.
De hoppet ut av vognene, ramla ned i grøfter og sprang som for livet utover jordene i stummende mørke. Noen av oss var tydeligvis fatalister, og selv ble jeg sittende igjen i vogna. Det ble så deilig og fredelig der når alle de andre løp ut i panikk. Jeg ble sittende igjen sammen med Torolv Øgrey. Han var en av de eldste, og nå hadde vi hele vogna for oss selv og kunne puste lettet ut, mens bombene falt et stykke unna. Jeg merket at jeg var blitt en fatalist. Mente det var like trygt i vogna som å renne ut i mørket, og kanskje snuble i trerøtter eller steiner. Det var jo ikke noe mer sikkert der, enn det var inne i vogna. Bombene kunne jo like gjerne ramme området utenfor, som selve vogna.
Jeg hadde en irrasjonell innstilling i det halvannet år jeg var i tysk fangenskap – dette her kommer jeg til å overleve! Jeg tvilte ikke på det, selv om jeg ikke hadde noen spesiell grunn å bygge det på.
Flyangrepet tok slutt ikke lenge etterpå, og etter at SS-folkene hadde inspisert skadene på toget, fortsatte reisen, om enn med noe redusert vognkapasitet.

Statsarkivet
Jernbanestasjonen ved Hildesheim

Det tok oss fem døgn fra Weimar til Hamburg. Hadde følelsen av vi sto mer stille enn vi kjørte. Vi opplevde flere bombeangrep. Ikke langt fra Hildesheim ble vi stående i timevis ute på et jorde fordi en kopling var røket. Vi måtte jo være den beste skyteskive en bombeflyger kunne forestille seg.
Flyene angrep i stedet byen som lå ca fem kilometer lenger fram. Jernbaneområdet ble bombet i filler, og vi måtte dra tilbake og ligge to døgn i Derneburg til linjene var blitt såpass reparert at vi kunne fortsette. Da gikk det forholdsvis greit en stund. Hannover ble passert og vi kom til Bremen på kvelden. Nok en gang bygget det seg opp til flyangrep, men vi kom helskinnet gjennom dette.

Neuengamme var forferdelig

Tidlig på morgenen den 5. mars ankom vi konsentrasjonsleiren Neuengamme. Dette var en forferdelig leir. Vi ble satt til tvangsarbeid fra klokken 07 på morgenen fram til kl. 18 på kvelden. I slutten av mars ble vi imidlertid satt i karantene på grunn av mistanke om flekktyfus. Dermed var det slutt med arbeidet for vår del.
Vi var de første nordmennene som kom til Neuengamme, men det gikk bare noen uker før Bernadotte-aksjonen var i gang for fullt.
Mens vi var i karantene, kom det en dag en transport med rundt 200 nordmenn fra Sachsenhausen. I dagene som fulgte, kom flere og flere grupper med norske og danske fanger. Buss etter buss rullet inn på appellplassen med norske og danske fanger som var hentet ut av leire og tukthus rundt om i Tyskland. Etter hvert ble det så som så med karantenen for oss, og vi ble flyttet til en egen del av leiren, sammen med de flere tusen skandinaviske fangene som nå strømmet inn i Neuengamme.

Da vi ankom, var det allerede mange tusen fanger fra forskjellige nasjoner i Neuengamme, og mange av fangenes tilstand var elendig. Det vrimlet av fanger som var omtrent bare skinn og bein, og var mer døde enn levende. Det så vi helt tydelig en dag vi var ved appellplassen og de kom trekkende med ei kjerre. Oppi denne var det stablet lik omtrent som en vedstabel. Innimellom disse skinnmagre likene var det enkelte som så vidt rørte på seg. De var ennå ikke døde. Det var så makabert. Her spilte de musikk og norske studenter spilte fotball på kommando, mens de dro lik til krematoriet.

Reiste på Hitlers siste geburtsdag

Etter besøk av Folke Bernadotte begynte utsendelsen av de første fangene i begynnelsen av april. De syke fangene ble selvfølgelig sendt først, men 20. april – på Hitlers siste geburtsdag var det min tur. Vi fikk beskjed på kvelden den 19. at vi skulle være klare til avreise klokken 03.30 neste morgen.

De hvite bussene
En av De hvite bussene ved Neuengamme.

Det var en lettelse da vi rullet vi ut av leirportene og via Hamburg kunne sette kursen nordover mot Danmark. Passerte grensen ved Padborg. Da var alt bare fryd og gammen.
Folket der ga fullstendig blaffen i at det fortsatt var tyskerne som regjerte i landet deres. Nå oppførte de seg som om alt av tyskere var blåst vekk, og de ga oss en velkomst vi aldri kommer til glemme.
De sto langs veien og hilste oss med blomster og flagg. De ventet på sine egne – de danske fangene - men de gjorde ikke noen forskjell på om vi var norske. De regnet med at deres egne fanger ville komme med bussene rett etter oss. Der hvor bussene stanset kom de løpende. Danske sykepleiersker hadde med seg kaker og godterier. Det var som en festreise. Tyskerne sto tafatte og bivånet det hele mens danskene jublet og dannet espalier for å ønske oss velkommen.
I Horsens var det laget en provisorisk leir for oss på gården Møgelkær. Vi ble der fram til 30. april. Da brøt vi opp for å fortsette nordover mot København. Derfra over til Sverige. Vi ble innlosjert på en skole i Helsingborg. På dette tidspunktet var det hundrevis av norske krigsfanger som fikk rekreasjon og medisinsk behandling i Sverige.
Vi studentene hadde sluppet forholdsvis greit fra fangeoppholdet i Tyskland, og etter noen uker ble det vår tur til å bli sendt hjem. 25. mai 1945 var jeg igjen tilbake i Oslo.

Jobbet for Arne Ording

Jeg fortsatte mine filologistudier da jeg kom hjem igjen. Jeg hadde tatt eksamener i mellomfag i 1941 og 1943, og skulle begynne på det store hovedfaget da jeg ble arrestert høsten 1943.
Dette ble tatt opp igjen høsten 1945. På dette tidspunktet skulle jo verden ”fødes på ny” så jeg fikk ikke konsentrert meg slik jeg skulle, og dermed fikk jeg ikke tatt eksamen før våren 1948.
Jeg ble tilbudt en stilling av professor Arne Ording. Han var bl.a. en av dem som eksaminerte meg i muntlig eksamen i hovedfag. Nå jobbet jeg som assistent hos ham i et år. Ording var professor i moderne politisk historie, og han var utenriksminister Halvard Langes nærmeste rådgiver.
Samtidig var han var utenrikskronikør i NRK Radio, samt redaktør av ”Internasjonal Politikk” som ble utgitt av Michelsens Institutt. Jeg var redaksjonssekretær og fikk mye verdifull erfaring. Jakob Sverdrup og jeg var samtidig assistenter for Ording i Utenriksdepartementet. Vi hadde begge historie i hovedfag, og nå fikk vi begge jobbe med noe som interesserte oss. Senere fikk jeg en henvendelse fra Finn Moe som kom på vegne av Arbeiderbladet. De skulle bygge opp en utenriksredaksjon, og jeg begynte der 1. oktober 1949. Det var en interessant arbeidsplass hvor jeg var utenriksmedarbeider sammenhengende i 43 år. Vi var jo en forholdsvis liten avis, og kunne ikke rutte med samme økonomi som Aftenposten og VG. Dermed ble det ikke å reise rundt i samme målestokk som deres medarbeidere.
Mitt område var Midt-Østen og der var det som regel ikke så lange tiden mellom hver gang det skjedde noe. Da var det gjerne hektisk i utenriksredaksjonen.
Det var bare Jakob Sverdrup og jeg som jobbet der, og vi måtte dele arbeidsdagen mellom oss som best vi kunne. Det ble selvfølgelig lange dager – og netter, men det var interessant.
Selv om vi ikke hadde samme mulighet til å reise som utenriksjournalistene i de store avisene, holdt vi oss likevel godt orientert i hjemmeredaksjonen med det som skjedde på utenriksfronten.
Jeg likte arbeidet så godt at jeg fortsatte å jobbe enda noen år etter oppnådd pensjonsalder. Det samme gjorde kona mi – Dagmar – i NRK fjernsynet hvor hun var ansatt i over 30 år. 14 av disse i Dagsrevyen. (Hun laget for øvrig programmet om Ravensbrück-fangene - Mørketid - med bl.a. assistanse fra Kristian Ottosen)

Slapp problemer med mareritt

Mange kamerater forteller hvordan de i årevis ble plaget av forferdelige mareritt etter at de kom hjem, mens jeg ikke har hatt noen som helst problemer med Buchenwald etter at jeg kom hjem. Vi var jo ikke utsatt for noe spesielt i leiren. Tror nok Sachsenhausen var en atskillig verre leir. Jeg så aldri noen som ble hengt eller henrettet på annen måte. Har jo hørt at SS-folkene kunne være  rene sadister, men jeg så dem aldri i noen aksjon mot fangene i Buchenwald. Så helt realistisk sett, så var nok denne leiren et relativt bra sted å være.
Tror nok vårt fangenskap er den rene solskinnshistorien i forhold til andre norske konsentrasjonsleirfangers. Vi hadde tilgang til bøker og lesestoff, vi fikk ordentlig mat, og vi kunne av alle ting gå på kino i leiren. Hvilke andre konsentrasjonsleirfanger kunne skilte med eget rom på Revier (Sykebrakka)? Ha sine egne leger?
Det er klart vi opplevde alle sammen fangenskapet på forskjellige måter. Vi var jo forskjellige av sinn og skinn, og det er klart at noen opplevde denne tiden som veldig tøff og vanskelig, og det er selvfølgelig noe vi alle sammen må ha respekt for, sier Erik Loe.

Egen forening

Erik og Dagmar Loe
Erik og Dagmar Loe var et svært engasjert ektepar - han i Arbeidebladet og hun i NRK TV

Etter krigen viste det seg at vi fra Norge var den eneste fangegruppe som ikke hadde sin egen Buchenwald-forening. De andre nasjonene hadde for lengst fått i gang slike foreninger. Elling Kvamme hadde som tidligere nevnt kontakt med flere av de andre legene som hadde vært i Buchenwald. En av dem – en rumener – oppfordret oss til å starte en egen forening for Norge.
Dermed tok Kvamme initiativet, og i 1993 startet vi opp med Den norske Buchenwaldforeningen. Senere ble det arrangert turer i ”Tysklands-studentenes fotspor” og det har i det hele tatt vært en interessant periode de 15 årene som vi har drevet foreningen. I dag er vel alle medlemmene over 80 år, og det er bestemt at foreningen skal drives videre ved hjelp av Helga Arntzen i Aktive Fredsreiser.
Det er viktig at også studentenes krigshistorie blir tatt vare på for ettertiden, sier Erik Loe.

Kilder:

Samtaler med Erik Loe
Fure, Jorunn Sem: ”Universitetet i kamp 1940 – 45”, Vidarforlaget 2007
Stiftung Gedenkstätten Buchenwald und Mittelbau-Dora
Wikipedia – den frie encyklopedia
www.buchenwald.de
Eidem, Knut; ”Aulaen brenner”  Norske studenter under hakekorset. Oslo: Gyldendal, 1980.
Sars og Tranøy: Tysklandsstudentene, J.W. Cappelen Forlag 1946
Kvamme, Elling: ”Tidsvitne”, Aktive Fredsforlag 2005