Sigvald Maartmann-Moe

Av Oddvar Schjølberg

Skal vi skape fred må vi også skape kommunikasjon

Sigval Maartmann-Moe ble født den 23. mai 1921 i Oslo. Her vokste han opp, nærmere bestemt ved Volvat like utenfor Majorstuen. Han var elev ved Otto Treiders Handelsskole, da tyskerne inntok Norge den 9. april. Nå kom ikke dette helt uventet på unggutten, og han tok sin beslutning ganske raskt: ”Jeg vil kjempe for vår frihet”.
Han fant sin naturlige plass i Hjemmefronten.

Ville slutte meg til de norske styrkene

Sigvald Maartmann-Moe- Jeg var ikke et sekund i tvil om at jeg ville gjøre alt som sto i min makt for å kaste ut okkupantene så raskt som mulig, og samme dag fant jeg fram skiene mine nede i kjelleren. Jeg brukte natta til å pakke en sekk med diverse ting jeg mente jeg kunne få bruk for. Jeg ville være med å kjempe mot okkupantene. Selv om vi var tatt på sengen så hadde jeg likevel fått informasjon om at de norske styrkene ville forsøke å stoppe de tyske soldatene et sted på Hadeland, og at de var i ferd med å lykkes. Så det hastet med å komme av gårde.

De norske styrkene var i et klart mindretall, så de var takknemlig for å få en håndsrekning. Rundt om på gårdene fant man fram de gamle Krag-Jørgensen-geværene og mobiliserte til kamp mot inntrengerne.

Hadeland
De norske styrkene ville forsøke å stoppe de tyske soldatene et sted på Hadeland, og dit ville jeg også

Jeg mente at jeg kunne ta meg fram dit på ski ved å gå gjennom Nordmarka men jeg ble stoppet av far i siste øyeblikk. Jeg fikk forbud med å begi meg ut på denne ferden. Det var jeg for å si det mildt – lite begeistret over.
De tyske styrkene var overlegne både når det gjaldt mannskaper og krigsmateriell. Selv om nordmennene beit godt fra seg, laget veisperringer og lå i bakhold, hadde de lite å stille opp mot den velsmurte Tyske krigsmaskinen. Skanse etter skanse falt. I ettertid har jeg selvfølgelig forstått at det egentlig ikke hadde vært så stor hjelp i om jeg hadde klart å ta meg fram til kampområdet.
Et ordtak sier: "Når den ene døra lukkes, åpnes en annen”. Slik var det også for meg. I månedene som fulgte var det nok av oppgaver å ta gripe fatt i for dem som ønsket å være med i motstandskampen.

For min del var det naturlig å finne en plass i Hjemmefrontsbevegelsen. Derfor klarte jeg å få kontakt med noen andre som var engasjert i det illegale arbeidet.
Her var det forskjellige ”avdelinger”. En av mine oppgaver var å dele ut illegale aviser, og jeg fulgte en rute langs Smedstadbanen. Ruten var finurlig lagt opp slik at man ikke skulle oppdages. Utdelingen foregikk på nattetid.

Det ble veldig lite søvn for meg i denne perioden. Jeg var ute nesten hele natten, og hadde følelsen av at jeg var ikke mer enn kommet hjem, så måtte jeg gå til skolen. Det var slett ikke enkelt å følge opp undervisningen, for jeg var langt fra klassens mest våkne elev. Samtidig måtte jeg forsøke å skjule at jeg var trøtt.

Måtte utvise stor forsiktighet

Foreldrene mine visste om den nattlige geskjeften min, men satte seg aldri direkte imot det. Det er klart at de til sine tider var engstelig for at sønnen deres skulle bli tatt, og de ba meg om å utvise stor forsiktighet.
Jeg var på vakt hele tiden og tror jeg tør si at jeg var lommekjent på hele ”avisrunden”. Kjente omtrent hvert eneste blomsterbed og portstolpe i de forskjellige hagene. Jeg kunne ikke alltid gå i gatene, og derfor var den eneste muligheten å forsere noen hagegjerder.
Illegale aviserDet var omtrent 100 aviser som jeg hadde ansvaret for. Vi var en gjeng som holdt på med dette, men vi visste svært lite om hverandre. Det var ytterst viktig at det var slikt, ikke minst ved tanke på hva som ville skje om man ble tatt.
Til å begynne med var det fire forskjellige illegale aviser i Oslo, og den avisen jeg var engasjert med hadde navnet ”Nytt fra London”. Senere ble det avisen ”Fritt Norge”.
Motstandsarbeidet var lagt opp slik at vi ikke skulle kjenne hverandre, og den ene gruppen visste ikke hva de andre gjorde. Det var noen som lyttet på radiosendingene fra London. De skrev ned de viktige nyhetene, mens andre hadde som oppgave å stensilere dem opp.

For å holde avisprosjektet hemmelig foregikk trykkingen på ulike steder, og ”trykkeriene” flyttet seg rundt i forskjelllige kjeller på Oslos vestkant. Min oppgave var å hente ”avisene” på et avtalt skjulested, og deretter bringe dem ut til trygge adresser. Dette holdt jeg på med i to år, uten å bli oppdaget.
Det er helt utrolig, men virksomheten foregikk omtrent rett foran nesa på tyskerne. En kan vel kanskje si at uttrykket ”Jo frekkere, jo bedre” passet utmerket i denne forbindelsen.
Iblant måtte jeg bære kofferter i stedet. Disse var alltid låst, og jeg synes de var tunge som bly. Muligens var det våpen eller stensileringsutstyr i koffertene. Det var en gylden regel at vi aldri stilte spørsmål, eller var nysgjerrige på noe vis. Vi hadde et oppdrag som skulle fullføres – ferdig med det.
Det var jo eksamen på handelsskolen, og jeg skulle blant annet opp i ”Juss”, og klarte å prestere en blank 1. Neste morgen var det slutt på mitt engasjement, både på skolen og i det illegale arbeidet.

Jeg ble angitt

En eller annen hadde angitt meg, og klokken 07.00 på morgenen kom det kjørende fire biler og parkerte utenfor boligen vår. Ut myldret det med tyske politifolk som omringet huset vårt.
Ikke lenge etter stormet flere av dem inn i leiligheten vår, og arresterte meg. På bakgrunn av angiverens opplysninger var det i de tidlige morgentimene satt i gang en stor rassia som gikk over Oslo øst, Oslo nord og Oslo vest. Jeg glemmer aldri denne dagen – det var den 9. juni 1942
I de neste timene hanket de inn motstandsfolk fra hele området, som igjen ble transportert ned til Victoria Terrasse. Etter hvert som lastebilene kom, og satte av sin last, ble det en anselig samling med hjemmefrontsfolk.

Jeg var forberedt på at jeg en dag ville bli avslørt, men like fullt kom det som en overraskelse. Det å ha blitt angitt av et ukjent menneske er ingen god følelse. Jeg visste ikke noe om hvem denne personen var, og jeg vet det fortsatt ikke den dag i dag. En krig henter alltid fram en del ting i oss mennesker – både på godt og vondt. Mens noen velger å kjempe for friheten, er det dessverre også dem som i vinnings hensikt velger å gå i fiendens tjeneste – mot sine egne landsmenn.
Da vi så hvor mange som ble innbrakt samtidig var vi ikke et sekund i tvil om at en eller annen angiver hadde klart å infiltrere gruppen.

Grini fangeleir

Etter at vi var registrert, ble vi transportert videre til Grini Fangeleir utenfor Oslo.  Her ble jeg tildelt fangenummer 3295.

Da hadde Wehrmacht holdt til på Grini i ganske nøyaktig ett år. I juni 1941 ble stedet okkupert av "Der Befehlshaber der Sicherheitpolizei und des SS". Den 12. juni kom så 115 fanger fra Åneby Leir i lastebiler til Grini. I hver enkelt bil, som var dekket av presenninger, var det 30 fanger og seks vaktposter og alle vaktene var utstyrt med maskinpistoler. Blant fangene var også alle de som var blitt arrestert i forbindelse med angrepet i Lofoten.

Dermed var Polizeihäftlingslager Grini etablert., og samtidig ble Ånebyleiren avviklet og tatt i bruk til sitt egentlige forhold, en Wehrmacht soldatforlegning.
Dermed gikk startskuddet for den videre utbyggingen av Grini til en stor fangeleir. Fangene fra Åneby-leiren hadde så vidt fått tid til å omstille seg til de nye forholdene, før deres hverdag ble umenneskelig forandret.
23. juni 1941, dagen etter at Hitlers armeer hadde begynt sitt felttog mot Sovjetunionen, kom det 60 nye fanger til Grini, de alle fleste russiske jøder. De hadde ikke før kommet innenfor Grinis gjerder før de befant seg i et levende helvete. De ble banket og slått, og drevet rundt i en endeløs eksersis.
Samtidig kom  det fanger fra hele Norge, for å bli plassert på Grini.
Bare fem dager senere aksjonerte Gestapo i Ålesund-området, og det resulterte nærmest i en bølge av arrestasjoner. Bare en måned senere kom de første kvinnelige fangene til Grini. Kvinneavdelingen ble plassert i selve hovedbygningen i leiren.

Denne avdelingen ble raskt i snaueste lagt, men tyskerne løste problemet ved å sende fanger til leirene i Tyskland og deretter utvidet de leiren i Norge. Det holdt de fortsatt på med da jeg ankom Grini.
Jeg ble satt opp i en byggekommando. Skulle blant annet være med på å bygge opp nye brakker for å kunne ta imot det stadig økende antall norske krigsfanger. Disse brakkene kom  ferdigpakket på lastebiler. Fra ulke trelastforhandlere som leverte materiell til tyskerne.
På skolen hadde jeg en veldig dyktig lærerrinne i tysk – Dora Ringe. Hun snakket tysk hele tiden i undervisningen. Fra hun gikk inn av døren for å ha time, og helt til hun gikk ut av klasserommet igjen. Dermed fikk vi en sold innføring i det tyske språket. Nå kom det godt med. For på Grini fangeleirGrini fikk vi ordrene på tysk og opptellingen foregikk på tysk.
Vi ble også satt til et veldig hardt gravearbeide i forbindelse med en kjeller. Den skulle gå omtrent tre etasjer ned, og det var hard blåleire. Arbeidsdagen var 11 timer. Jeg var ikke vant til et slikt hardt arbeide, og det endte med at jeg en ramlet bevisstløs om. Jeg våket på sykestuen noe senere. Da hadde to andre fanger båret meg opp. De skadene jeg ble påført i den forbindelse sliter jeg fortsatt med den dag i dag,

Appellen kunne være slitsomme iblant. Det hendte at det manglet en mann og da måtte vi stå der i timevis. Det kameratskapet vi opplevde var helt unikt. Det var en stor opplevelse å kjenne det solide samholdet som var mellom fangene. Vi hadde mye kontakt med fangene i brakke 11 – vår nabobrakke.
Det var også de fangene som var helt isolert og satt på egne celler i det røde murbygget. For dem var nok oppholdet på Grini veldig tøft.
Jeg var nok heldig som ikke ble satt opp på Tysklandstransport. For det var flere av dem som ble arrestert for illegale aviser som ble send til konsentrasjonsleire i Tyskland. Jeg slapp.

Konstant sulten

Jeg var i voksealderen, og maten vi fikk på Grini strakk slett ikke til. Hadde følelsen av at jeg var mer eller mindre sulten hele tiden. Det var veldig lite mat, og til frokost fikk vi som regel en brødskak og litt kaffe. Var vi heldige fikk vi også en smørklatt og litt marmelade. Så var det å arbeide fram til kl. 13.00. Da fikk vi gjerne en tallerken suppe. Suppen vi fikk servert måtte klassifisere seg med glans til ”verdens tynneste suppe”. Vi hadde 30 minutters pause, før vi måtte på jobb igjen.
Deretter var det å jobbe hardt fram til ”kveldsmaten”. Jeg tapte rundt ti kilo av vekten min i løpet av den tiden jeg var innsatt på Grini. Det er mye på et halvt år.

Dette hadde arbeidsformannen min oppdaget, og dermed satte han i gang sin egen aksjon. Han var leder for murearbeidet på Grini var en god jøssing. Navnet skriver seg fra ”Altmark-saken i Jøssingfjord den 16.februar 1940 Betegnelsen var først brukt som et skjellsord i nazistvisa ”Fritt Folk”. Ffolk tok ganske raskt i bruk ordet som en positiv betegnelse for gode nordmenn som var imot den tyske okkupasjonen, og politikken til Quisling og hans parti. Derimot brukte vi ordet ”Quisling” som et felles skjellsord på de nordmenn som samarbeidet med NS og tyskerne.
Vår murermester var en solid og lojal mann. Så han fikk i oppdrag å smugle maten inn til meg. Han gikk hjem til mine foreldre og sa følgende: Jeg skal hilse dere fra Sigval og si at han er sulten.”
Min mor ble så alterert at hun skulle sørge for at det i løpet av to dager ville være klar en pakke med mat. Hvis han kunne være snill å komme igjen da?”
To dager senere hentet han pakken og bar den inn i leiren til meg. Han ble ikke kontrollert av vaktmannskapene.
Han hadde til oppgave å støpe det første fundamentet i vakttårnene, og jeg ble utpekt til å være hans håndlanger. Da fikk jeg utlevert pakken som inneholdt, pålegg og pølser, smør og ost og all verdens lekkerbiskener for en sulten fange. Faktisk alt jeg kunne drømme om.

”Mine herrer – nå er det julekveld”

Jeg bar pakken hjem på brakka og skjulte den under dyna mi. Jeg hadde bestemt for at jeg ville dele herlighetene med mine værelseskamerater. Da kveldsmaten kom var det ikke rare greine vi fikk servert. Det var en ussel fangekost med en brødskalk og en liten klatt med smør.
Da var det en stor fornøyelse å kunne gå fram på gulvet, og forkynne følgende budskap: Nå må dere holde dere helt i ro – for nå er det julekvelden.
De andre trodde vel det hadde rablet litt for Sigvald – det var jo enda lenge igjen til jul. Så de aller fleste begynte å le.
På forhånd hadde jeg fått tak i ei lang planke, og nå tok jeg den fram, la den i sengen og plasserte alle lekkerbiskenene oppå planken. Som den stolteste kelner bar jeg den elegant inn og plasserte den på bordet foran de måpende vennene mine.
”Nå mine herrer er julekvelden kommet!”
Det ble dødsens stille i rommet – alle tittet vantro på synet som åpenbarte seg foran dem. De som var vant til den fattige fangekosten ikke trodde sine egne øyne.
Nå sender jeg den rundt og nå gjelder det å være så fornuftig at vi ikke er for grådige i matfatet. Den skal sendes rundt til alle sammen. Siden jeg er den som har brakt det inn så er jeg den siste som forsyner meg av matfatet.
Dermed sendte jeg planken rundt. Dette har alle de jeg satt sammen med på brakke 9 husket som et godt minne fra fangeoppholdet vårt på Grini. Det var vårt livs store opplevelse.

Nytt forhør

For min del ble det et opphold på fire måneder, før jeg ble kalt tilbake til Victoria Terrasse. Det var tid for forhør. Jeg var ganske spent da jeg kom inn på kontoret, og måtte sette meg ned for å svare på forskjellige spørsmål. Jeg hadde tenkt gjennom akkurat denne situasjonen flere ganger, mens jeg var på Grini, og var klar over at de ganske sikkert ville gå hardt inn på meg for å få meg til å røpe opplegget vårt.

Jeg bestemte meg for å snakke kun tysk, for jeg hadde lært språket på skolen, og følte at jeg mestret det veldig bra. Det kom nok som en overraskelse på forhørslederen. Han ble såpass imponert at han like godt la fra seg penn og blokk, og lyttet til hva jeg hadde å si. Egentlig var han ganske lett å drille rundt. Noe annet var med den karen som satt bak. Han som jeg ikke kunne se, men bare føle at han hele tiden pustet meg i nakken. For å distrahere meg satt han hele tiden og slo med ei kølle i hånden. Vet ikke om den regelmessige lyden skulle bringe meg ut av fatning.
På spørsmål om jeg var kongetro og englandsvennlig, svarte jeg selvfølgelig JA på begge deler, og som takk for det fikk jeg opplyst at et slikt svar kunne resultere i at jeg kom i kategorien NN-fange. På dette tidspunktet visste jeg ikke at dette innebar at man ble sendt til en leir for å utslettes ved hardt arbeide, og at alle opplysninger og data ble slettet i alle registre, Man forsvant ganske enkelt ut fra alle systemer. Var borte for alltid.

Sluppet fri

Da jeg kom tilbake til Grini igjen var jeg der i fire uker – deretter ble jeg sluppet fri. Uten noen forklaring av noe slag. Jeg hadde heller ikke fått noen dom. Jeg hadde riktignok blitt forespeilet muligheten for at jeg skulle klassifiseres til NN-fange, så det hele var ganske uvirkelig da jeg plutselig befant meg utenfor porten. FRI!
Det var en kald høstdag og det var den 10. november. Jeg har til dags dato ikke fått greie på hva som bevirket at jeg nå plutselig ble sluppet fri.
Jeg gikk ned til stasjonen på Røa, og kom om bord i trikken. Jeg hadde ikke noe å betale med, men forklarte konduktøren at jeg var fange på Grini, men bodde på Volvat, og nå skulle jeg hjem.
Konduktøren var en svært forståelsesfull mann og laget ikke noe problem. Det var klart at en krigsfange skulle få bli med trikken uten å betale.

Fikk beskjed om å komme meg over til Sverige

Jeg var hjemme i seks uker. Denne tiden var preget av mye usikkerhet for jeg visste ikke noe om hva som foregikk med min sak. Var den avsluttet, eller holdt de fortsatt på med sine undersøkelser? Var jeg under oppsikt i håp om at jeg ville avsløre mine kontakter? Jeg måtte være pinlig nøye med alt jeg foretok meg. Kunne ikke på noen måte ta kontakt med mine gamle kontakter.

Jeg opparbeidet imidlertid nye kontakter. Dette var pålitelige folk som hadde utarbeidet fluktruter for motstandsfolk som var i skjæringspunktet mellom tyskere og nazistene. En dag ga de beskjed om at jeg måtte komme meg over til Sverige. Det var tydeligvis skjedd noe, og det var muligens bare et tidsspørsmål før jeg ville bli hentet av nazistene igjen. Det var på høy tid at jeg kom meg vekk.
Jeg skulle sammen med min bror Erik ta trikken opp til Sinsen og gå inn mellom husene der. Der ville tydeligvis en ny kontakt ta over det videre opplegget. Ved det gamle teglverket sto det en lastebil klar, gjemt under siloen. Den var fylt med ”knott” og klar for avreise så snart vi dukket opp.

Bryggeribil fra Horten
En lastebil fra Horten.

Generatoren måtte fyres opp i god tid før kjøringen, og man måtte alltid passe på å ha med seg sekker med knott for påfylling underveis. For å bruke knottgeneratorene måtte eieren av kjøretøyet ha tillatelse av tyskerne. Karene som skulle frakte oss i sikkerhet hadde i tillegg fått tak i bensin.
Nå hadde ikke broren min vært like aktiv i motstandskampen som det jeg hadde vært, men organisasjonen mente at det var tryggest at han ble med, slik at han ikke ble arrestert, nærmest som et gissel.

Skulle skyte seg fri

Vi kjørte lastebil fra Sinsen og ut til skogene litt syd for Kongsvinger. Der var det en familie på tre som også måtte flykte, og som skulle være med på den videre flukten. De hadde med seg en liten gutt, men moren var bekymret for ham. Han hadde blitt  skremt, og moren var redd for at han kom til skrike slik at vi kunne bli avslørt. Da fikk hun beskjed av grenselosene om å ta plass i førerhuset på lastebilen. Hun var tydeligvis veldig nervøs for hun spurte sjåføren om hvor han hadde sin kjøretillatelse, dersom de ble stoppet for kontroll.
Den har jeg her under ”raua” mi, svarte han kontant, lettet seg litt opp fra setet og viste henne en maskinpistol han satt på. Så var det ikke mer diskusjon om den saken.
Det sendte samtidig et signal til oss om at de karene som kjørte denne transporten hadde ordre om at de eventuelt skulle skyte seg gjennom, dersom det oppsto problemer underveis. Ingen av oss var det minste i tvil om de ville ta våpenet i bruk – dette var ren krig. Det var flere poster på veien utover på den ruta vi fulgte via Kløfta og Kongsvinger og videre inn i de store skogstraktene.
Det var vinter, og vi måtte gå over flere islagte vann. Nå begynte den lille gutten å bli urolig, så det endte med at jeg sa til foreldrene at nå må dere sette den lille sønnen deres på min rygg. Vi må være rygg mot rygg slik at han hele tiden ser at dere er rett bak han. Det gikk veldig bra. Gutten ble trygg og sovnet ganske raskt, og vi kom oss velberget over grensen.

Videre til England

I Sverige ar Erik og jeg innom flere forskjellige leire. Blant annet Öreryd. Det glemmer jeg aldri, for der fikk vi så god kaffe og kake. Det var jo mangelvare hjemme i Norge.
Til leiren kom det representanter for det kongeige norske luftvåpenet, og hadde en utplukking av oss. Både Erik og jeg meldte oss for å dra videre til Canada for å få opplæring som flygere. Vi ønsket å være med i kampen om Norges frigjøring og regnet med at et i den forbindelse ville bli god bruk for flygere.

Fly

Erik kom med i den første transporten over til England, mens jeg måtte bli igjen. Disse svenskene var litt spesielle for de hadde tatt passet mitt, og det ville de ikke gi slipp på i ”Utlänningsstyrelsen”. Svenskene var svært formelle og dermed kom jeg over til England 14 dager senere med et av de spesialflyene som tok 25 personer.

Etter at jeg hadde ankommet England ble jeg avhørt av en etterretningsoffiser. Denne karen ville absolutt vite hva jeg hadde gjort i hjemmefronten i Norge. Nå måtte jeg bare beklage og opplyse at det kunne jeg ikke fortelle noe som helst om, fordi dette var taushetsbelagt informasjon. Da jeg ble med i hjemmefronten hadde jeg gitt et løfte på aldri å røpe noe, og det løftet mente jeg gjaldt også i denne situasjonen.
 
- Offiseren ble veldig oppbrakt og sa at jeg var blant venner. Jeg hadde gitt et æresord, og det aktet jeg å holde. Han avrundet samtalen vår med nærmest å kommandere meg til å gå og spille ”snooker” en slags biljard til jeg kom på bedre tanker. Dette tullet holdt jeg på med i fire uker. Da ble jeg tatt inn til offiseren igjen og ønsket velkommen til de allierte styrker i England.
Han hadde sett av avhørspapirene på Victoria terrasse at jeg var englandsvennlig og kongetro, og det var alt han behøvde å vite.
Meningen var at jeg nå skulle videresendes til ”Little Norway” for å utdannes til å bli bombepilot. På grunn av oppholdet på Grini hadde jeg fått en flekk på lungen. Dermed ble jeg i stedet sendt til Hull hvor han ble tatt som elev ved Offiserskolen..
Det varte ikke lenge før lungeproblemene slo ut, og jeg havnet på sykehus. Tre måneder senere ble jeg sendt til administrasjonen i London for å jobbe der.
Dermed ble jeg intendant ved Marinekommando London. Dette var i krigens siste år, men jeg rakk å bli utskrevet som fenrik til den Kongelige Norske Marinen.
Oppgaven min var å føre regnskap og kontroll med de forskjellige enhetene rundt om. Jeg måtte reise rundt for å telle opp pengene hos de forskjellige kapteinløytnanter. De var ikke overvettes begeistret over at det kom en fenrik å talte opp pengene deres, men måtte pent avfinne seg med situasjonen, for dette måtte gjøres.
Jeg ga bare beskjed til Kommandørkaptein Jacobsen som var sjef for Marinekommando London, og han kvitterte med å si: Dette må gjøres, så får du bare reise rundt for å kontrollere at alt stemmer.”
Når jeg ikke kunne delta i motstandskampen hjemme i Norge, fikk jeg likevel være med på å gjøre en innsats for landet, selv om jeg var i England. Vi kjempet felles sak mot felles fiende.

Inn i filmbransjen

I fredsdagene var jeg hjemme i Norge på permisjon, og samtidig var det en representant for Rank- atelierene i Oslo. Han var major i den britiske hæren, og han hadde kontakter direkte inn i toppsjiktet i Rank Studios og jeg spurte om det var en mulighet for meg til å komme over for å studere film i USA.
Da jeg kom dit var det David Lean som tok seg av meg. Han er kjent for flere storfilm, som for eksempel ”Doktor Zhivago” og ”Lawrence of Arabia”. På det tidspunktet holdt han på med å produsere filmen om David Cooperfield. Deretter ble jeg flyttet over til Powell som laget en film fra India, og disse prosjektene ved Pinewood Studios varte i alt 18 måneder.

Hjemme traff jeg nok en gang majoren som hadde ”åpnet alle dører” for meg, og på den måten fikk jeg min utdannelse.
Etterpå var jeg engasjert i Norsk Film. Det var dårlige tider i norsk filmbransje og det var lite som foregikk i atelieret på Jar. Nå fulgte en tid med pengesøknader til alle mulige departementer. Heldigvis fikk vi noe støtte slik at vi holdt driften gående.

Det løsner i 1946

”Oslofilmene” var tittelen på Oslo Kinematografers storslåtte dokumentasjonsprosjekt om Oslo by. Ideen ble unnfanget i 1946, og var et ektefødt barn av den sosialdemokratiske folkeopplysningsånden. Det skulle bygges opp et omfattende, kommunalt filmarkiv som viste byens liv i alle fasetter, med dens borgere i arbeid og hvile, omgitt av et velregulert, offentlig maskineri som ivaretok fellesskapets behov. Da begynte vi å produsere forskjellige kortfilmer. Jeg fikk oppdrag med å produsere 5 kortfilmer. Den første var ”Oslo havn ved byens hjerte”. Den filmen er nok kanskje den beste jeg laget av kortfilmene.
”God vakt søster” var en annen kortfilm som viste behovet for sykepleiere. Husk dette var rett etter krigen, og det var mange ting som måtte komme på plass i norsk helsevesen. Ved å bruke kortfilmer var vi med på å bidra til en del av gjenoppbyggingen på forskjellige felt.

I slik en natt

Senere startet Maartmann-Moe sitt eget filmselskap Sigma, og produserte flere norske spillefilmer.
En av filmene var ”I slik en natt”, og i filmens ”vaskeseddel” kan vi lese følgende:

I slik en natt"Nazi-Tysklands jødeforfølgelser rammet både jøder i Tyskland og i de tyskokkuperte områdene. Med formål å utslette det jødiske folk ble det bygget konsentrasjonsleire i Tyskland og Polen. Halvparten av de ca. 1500 jødene som bodde i Norge ble sendt til slike leire. Bare 25 overlevde, og av dem ingen kvinner og barn. Den andre halvpartene av jødene i Norge unnslapp, mange takket være "grenseloser" som førte dem gjennom skogene i det østlige Norge til Sverige.
I november 1942 forbereder den tyske okkupasjonsmakten deportasjonen av de norske jødene. Den jødiske legen dr. Lehmann kaster seg ut av vinduet da tyskerne skal arrestere ham. Før han dør ber han sin kollega dr. Liv Kraft om å redde en gruppe jødiske barn fra et barnehjem før tyskerne tar dem. Hun er uten kontakt med motstandsbevegelsen, og ser ingen annen løsning enn å ta med seg barna til sin gamle onkel, komponisten Goggen, og hans husholderske Maren. Disse bor i et stort hus på Nordstrand, og oppgaven med å skjule barna der blir langt fra uproblematisk.
Filmen er ikke dokumentarisk, men skildrer likevel faktiske hendelser. Flere kvinner reddet barn, men de er her samlet i én person. Tittelen "I slik en natt" (da får du bønner Gud) er hentet fra Henrik Wergelands dikt "Jøden".

Tysk realisme

Noe som bidro til å gi filmen nerve, var de to tyskerne som framstilte SS-offiserer. Regissøren Sigval Maartmann-Moe hadde selv opplevd SS-folk på ubehagelig nært hold, og mente at det trengtes tyskere for å framstille denne typen. Han fikk "låne" Günther Hüttmann og Ottakar Panning fra tysk teater, og ifølge Maartmann-Moe gikk dette tysk-norske samarbeidet helt utmerket”

Skal vi skape fred må vi skape kommunikasjon

Du har også sett verdien av å formidle din historie videre til den kommende generasjon, ikke bare via film, men også ved å delta som tidsvitne for Aktive Fredsreiser?
Jeg har vært så heldig å fått være med som tidsvitne 8 ganger. Det å møtte skoleelevene utenfor klasserommet er en helt spesiell opplevelse. Nå er vi sammen på de historiske stedene, og dermed får vi en helt annen opplevelse av historien.
En ting er å ha teorien om det som skjedde under krigen, og man kan selvfølgelig lese om dette, og se det på film. Det blir noe helt annet når du er i leirene, og med egne øyne ser hva som foregikk. Da får tankene et helt annet grunnlag, og refleksjonene blir dypere.
Derfor er disse turene så viktig, og det burde være obligatorisk i undervisningen. Ikke bare fordi turene viser det som skjedde under krigen og de forskjellige overgrepene. Det er like mye en reise med elementer fra historie, kunst, kultur og geografi. Noe som er veldig viktig – på en slik reise opplever man også verdien av å gjøre ting sammen. Man opplever at fellesskapet styrkes og at nye relasjoner oppstår. Skal vi skape fred, må vi også skape kommunikasjon.

Kilder:

Samtaler og reiser med Sigval Maartmann-Moe
Norsk Skoleforum
Lofoten Krigsminnemuseum, Svolvær