Opplevde historien på nært hold

Torkel MasvieDe norske studentene ble tvangssendt til konsentrasjonsleirer i Tyskland ved årsskiftet 1943 - 1944. Her skulle de ”omvendes” til gode nasjonalsosialister og ta over styringen av landet når Tyskland hadde vunnet krigen i Europa.
Til denne oppgaven ble det hentet inn en rekke professorer og forelesere fra ulike universiteter i Tyskland.
Heller ikke tannlegestudentene slapp unna.
En av dem var den 23-årige studenten Torkel Masvie som skulle ta eksamen ved universitetet i Oslo, da han ble arrestert.
Tannlege Vigleik Frigstad intervjuet Masvie (f. 1920) i Kristiansand i 2004. Og med hans tillatelse presenteres her Torkel Masvies historie:

Bakgrunn

Det ble nokså raskt konflikter mellom den tyske okkupasjonsmakten, ved Reichskommisar Terboven og det norske nasjonalsosialistiske styret, og ledelsen av Universitet i Oslo, som var det eneste i landet den gang. Mange av studentene var med i illegalt arbeid som trykking og utdeling av illegale aviser. Konflikten toppet seg utover høsten 1943, da de norske nasjonalsosialistiske styresmaktene krevde at NS-medlemer skulle ha fortrinnsrett til de såkalte lukkede studiene, noe som ledelsen ved universitetet ikke kunne gå med på. Terboven hadde lenge truet med å stenge universitetet og sende studentene til Tyskland.

Den 28. november 1943 tok ei gruppe seg inn i Universitetets Aula og tente fyr oppe ved podiet. De ringte selv raskt etterpå til brannvesenet og meldte fra om at det brant. Brannvesenet kom raskt tilstede og fikk slukket før det ble noen større skade.

Dette ble et påskudd for Terboven til å slå til og gjøre alvor av sine trusseler. Han beskyldte studenteene for å stå bak denne hendelsen, men i ettertid viste det seg at det var folk utenfor studentmiljøet som stod bak brannen. Så skal vi la Torkel Masvie fortelle om hvordan disse hendelsene utviklet seg for hans del:

- Tirsdag den 30. november 1943 hadde vi forelesning i Geitemyrsvegen oppe i et auditorium. Jeg kan ikke i dag huske hvem som foreleste, men han sto oppe ved podiet og så ut gjennom vinduet. Vi studenter satt lavere og hadde ikke mulighet til å se ut.

Brått reiste foreleseren seg og utbrøt:

Terboven- Hva nå da? Da holdt Gestapo på med å omringe bygningen, og like etterpå kom de opp trappene. Vi ble så transportert ned til sentrum og ført inn i Aulaen.
Der var det allerede fullt av studenter som hadde blitt arrestert på lesesaler og auditorier rundt om i byen. Det ble stuende fullt av mennesker der inne. I ettertid har det blitt sagt at omkring 1 200 studenter ble tatt og stuet sammen der inne. I tretida kom Terboven i egen person. Han spankulerte fram og tilbake i midtgangen uten å si et ord. Det gjorde derimot hans nestkommanderande, SS-Obergruppenführer und General der Polizei Willhelm Rediess. (Bildet)

Han fortalte at vi ville bli sendt til Sonderlager som straff for ildspåsettelsen i Aulaen, som de mente studentane hadde forårsaket.

Sonderlager var det ingen som visste hva var. Skulle vi få god behandling, eller var det det motsette?

I halvfemtida ble vi kommandert ut og opp i store lastebiler som kjørte oss til Vestbanen, der vi ble kommandert ombord på et tog som fraktet oss til Larvik. Fra Larvik ble vi kommandert til å marsjere til Stavern. Da ble vi for første, men langt fra siste gang, kjent med det tyske ordet ”los”, som ble flittig brukt.

- Vi ble i Stavern til onsdag 8. desember. Da var jeg blant de 258 studentene som ble plukket ut for å bli sendt til Sonderlager i Tyskland.

- Det ble marsjering tilbake til Larvik stasjon. Der har jeg et spesielt minne. Herman Wildenvey bodde da i Hergisheim, like ved veien vi marsjerte mot Larvik. Da vi passerte huset hadde han stilt seg opp utenfor og gjorde honnør for oss! Det ble tog til Oslo og der ble vi ført om bord i det beryktede fangetransportskipet Donau.

- Om bord var det også vanlige norske politiske fanger i tillegg til oss studenter. (Med i denne transporten var også de norske politifolkene som var blitt arrestert i Aktion Polarkreis, sammen med andre Grinifanger og NN-fanger. I tillegg var det en stor kontingent tyske soldater som skulle hjem på juleperm)

Vi lå trangt nattestid når vi skulle prøve å sove. Vi måtte ligge anføttes som i en sardinboks. Vi passerte gjennom Øresund og det var merkelig å se den opplyste svenskekysten mens Danmark lå i mørke.

Donau la til kai i Stettin (i dag Szczecin) ved middagstid. Etter oppstilling ble vi ført om bord i et somletog som etter en times tid stoppa ved en leir med navnet Arbeitserziehungslager Pölitz. Det ble vårt første møte med piggtrådgjerder, lyskastere og bjeffende hunder. Vi ble stuet inn, 240 mann i et låst rom på om lag 100 m2. Det ble et kjempeproblem med å komme på do. Noen greidde å bryte opp bord i golvet, men andre måtte la det gå i buksa! Kvelden etter ble det heldigvis bedre.

Leirkommandant med bukketransport

- I Pölitz opplevde vi en leirkommandant utenom det vanlige. Han kom kjørande inn på oppstillingsplassen i noe som så ut som en margarinkasse som det var montert to hjul på. Denne kjøredoningen ble så trukket av to bukker! Han hadde nok lest norrøn mytologi, for han påsto at han var Tor med hammeren. Han ropte og skreik og kom med de verste trusler. Det var en uhyggelig plass og vi var glade da vi fikk ordre om å reise videre.

- Visste dere hvor dere skulle reise?
- Det gikk en del rykter om Alsace (Elsass), men det var ingen ting sikkert. Det ble en lang togreise via Leipzig, Halle, Nürnberg, Karlsruhe til Sennheim (Cernay på fransk). I ettertid fikk vi greie på at Sennheim lå om lag 18 km fra Mulhouse (Mülhausen) i Elsass.
Elsass var etter okkupasjonen av Frankrike innlemmet i det tyske riket. Fra stasjonen måtte vi marsjere om lag tre kvarter til leiren der vi skulle bo, St. Andreas. Vi hadde nesten ikke fått rørt oss på denne fem døgns lange reisen og vi hadde ikke fått en matbit på tre døgn, så vi subba nok i vei.

Vi fikk utdelt brød og ost nokså fort etter at vi kom fram. Vi var jo helt på knea av sult, så vi heiv innpå store mengder med mat.

Av våre medstudenter var det flere medisinere som var nesten ferdige med sin utdannelse, og de sprang rundt og advarte mot å spise for mye og for fort. Men en del greidde nok ikke å stå i mot, og de måtte gi fra seg maten igjen.

I SS-leir

- Hva slag leir var det som dere kom til?
- Det var en leir som ble drevet av SS. Om SS vet vi i ettertid at de var overbeviste nazister og brutale i sin framferd. Tanken med å plassere oss i en SS-styrt leir, var at de skulle påvirke oss til å bli overbeviste nazister og når Tyskland hadde vunnet krigen skulle vi være en elite som skulle styre landet!

- Lyktes de med sin plan?
- Nei, det var langt derifra. De hentet inn professorer fra nærliggende tyske universitet som var overbeviste nazister. De holdt forelesninger for oss om raseteorier og om den ariske rasen som var langt bedre enn andre raser. Men vi var nok immune for slik påvirkning. Men ellers hadde vi nokså gode forhold sammenliknet med andre politiske fanger.

Vi fikk SS-soldatkost og også 1 RM (en riksmark) om dagen som SS-soldatene. Vi fikk også permisjoner og kunne gå til landsbyen og handle. Vi kunne både skrive hjem og motta brev hjemmefra.

- Hva slags klær fikk dere gå i?
- Vi fikk utlevert SS-uniformer med SS-distinksjoner som vi skulle gå med. Det skulle bli et stort stridsspørsmål mellom oss studentene og leirledelsen. Vi kunne på ingen måte godta å gå i uniformer med SS-merker på. Så vi fjernet etter hvert alle slike merker. Men det førte til at kommandanten ble rasende og truet med å skyte oss en etter en!
Det tårnet seg opp med beltet som vi fikk utlevert med dødninghode på spennen. Vi ville ikke gå med beltet, men til slutt måtte vi gjøre et kompromiss. Vi farget over hakekorset og dødninghodet slik at det ikke syntes, det kunne begge parter leve med!

- Hva slag arbeid måtte dere utføre?
- Ja, vi var en god del ute og jobbet hos bøndene i området, og det var både de og vi fornøyd med. De fikk hjelp i sitt arbeid og vi fikk et meningsfylt arbeid. En tid arbeidet jeg også på en gravlund. Men etter hvert forsto den nazistiske ledelsen at de ikke kom noen vei med å omvende oss til «den rette lære.» Vi ble da i stedet blant annet satt til å grave skyttergraver.

Student kai Mohr i ferd med å grave skyttergraver

Student Kai Mohr i ferd med å grave skyttergrav

- Fikk du kontakt med de sivile i området?
- Ja, det gjorde jeg faktisk! Det lå en vakker kirke ikke så langt fra leiren. Dit fikk jeg permisjon til å gå. På veien  gikk jeg forbi et hus med en hage med vakre blomster. Jeg sto en stund og tenkte om jeg skulle våge å be om å få en bukett av de vakre blomstene. Til slutt våget jeg meg inn til huset og ringte på. Ei middelaldrende kvinne åpnet døren og sa:
- Was wünschen Sie? Jeg fikk forklart hvem jeg var og at jeg syntes det var så vakre blomster i hagen, og at jeg lurte på om jeg kunne få en bukett. Vi hadde stadig problem med å forklare at vi var norske studenter som var fanger, og det var ikke å undres på. Vi gikk jo i SS-uniformer som var ribbet for distinksjoner, så det var forståelig at for folk som ikke kjente til dette undret seg over hva slag mennesker dette kunne være. Men jeg fikk med meg en fin blomsterbukett fra henne.

Senere avla jeg flere besøk hos ekteparet. Det var helst kona jeg pratet med. Men etter en tid fikk vi ikke lov til å ha kontakt med de sivile i området. Men da kom hun til leiren og meldte seg i vakta og bad om å få prate med meg. Da kom en av vaktene og hentet meg og sa:
- Deine Freundin ist hier und möchte mit dir sprechen. Da kunne jeg gå ut og prate med henne i «fünf Minuten.»
Etter krigen har jeg vært tilbake i området som er vakkert og frodig. Der har jeg også oppsøkt min gamle «Freundin» og hatt hyggelige samtaler med henne.

Gjensyn med fangevokter og befalingsmann Oberscharführer Schankweiler!

- Du har tidligere nevnt om et uventet møte med en tidligere befalingsmann i Sennheim?
- Ja, av alle dager - den 17. mai 1944 - ble 20 av oss kommandert til å reise til en landsby som het Weiler for å være med i en arbeidskommando. De skulle ha som sjef Oberscharführer Schankweiler. Han var ikke godt likt mellom oss «Häftlinge.»
Han var født i Østerrike og var en fanatisk SS-mann. Var det opp til han sa han, ville han skyte de som satte seg opp mot leirledelsen, så ville nok resten bli medgjørlige. Han var en jentefut av dimensjoner, beryktet fra Altkirch til franskegrensa. Da vi var på marsj gjennom Schwarzwald ble ti mann av mine medfanger enige om å ta han av dage når sjansen bød seg. Det gikk så langt at de trakk lodd seg imellom hvem som skulle avrette han. Men på en eller annen måte forsvant han. Han rømte trolig for å unndra seg straff for de gjerningene han hadde vært med på. Dermed ble det ingen ting av denne planen, og godt var nok det.

Men så hendte det utrolige at da jeg var på reise i området noen år etter krigen, hvem andre skulle jeg få se på ei gate enn nettopp Schankweiler!! Han gikk, selvfølgelig, sammen med en kvinne! Hun forstår at jeg ønsker å prate med han, og gjør han oppmerksom på det. Han snur seg og kjenner meg igjen fra Sennheim!
Det ble ei merkelig møte, men han viste ikke noen anger overfor meg, men lot som om det var et hyggelig sammentreff. Jeg spurte om han ikke hadde blitt straffet. Jo, det hadde han, men det var nå et tilbakelagt stadium. De inviterte oss faktisk med hjem til seg, men det avslo vi høflig.

Opprør og streik!

- Fikk dere problemer på veien mot øst?
- Ja, det skal være visst! Vi måtte passere Rhinen for å komme oss videre. Alle bruene i området var bombet så den eneste måten å komme over på var å bruke ei ferge ved Jechtingen. Vi blir kommandert til å føre fergen fram og tilbake over elva. Vi oppdager at det er mange soldater som har kommet seg unna slagmarkene i Frankrike og som nå søker seg østover. De ser på oss som soldater, og vi kommer i den situasjonen at vi vil medvirke i krigen på vår fiendes side.

Det blir diskusjon oss imellom om vi skal nekte å utføre denne ordren. Ved avstemming blir det knapt flertal for å nekte. Det er uhørt! På et tidligere stadium ville vi uten tvil ha blitt avrettet. I første omgang blir en del av oss stuet sammen på loftet over Rådhuset i Burkheim.

En annen gruppe blir låst inne i uthuset på en gård, og får ikke lov til å få hverken mat eller drikke. Mange år etter krigen ble det laget en video om tysklandsstudentene som ble vist på NRK. Der blir det intervjuet en kvinne som var bare en jentunge den gangen. Hun fortalte at de syntes synd på guttene for de var jo «junge Leute.» Det var smått med mat for de også, men hennes far kokte poteter som de smuglet inn til studentene.

Wilde- Lørdag 2. desember ble vi stilt opp til appell på rådhusplassen. Vi merker at de sivile står bak gardinene og følger med i det som skjer. De som skal være fergemannskap, blir ropt opp, men ingen rører seg. Det blir ropt opp igjen, men ingen rører seg. En student som roper opp «Holzkommando», som er uproblematisk, blir slått ned av vår øvste sjef SS-Obersturmführer Wilde. (Bildet) Det blir stor forvirring. SS-underoffiserene roper til Wilde: «Schiessen Sie!»

Wilde føler at han må få ordre fra sine overordnede om hva han skal gjøre og drar til Freiburg for å få lov til å straffe oss. Men samme kvelden blir fergeleiet bombet og fergen senket og det løste den alvorlige konflikten.

Jernbanevognene hoppa opp i lufta!

- Du har også fortalt om en dramatisk bombing på en jernbanestasjon.
- Ja, vi kom med tog til Freiburg 27. nov. 1944 til en godsstasjon i utkanten av byen. Den dagen ble byen bombet kraftig. Vi satt innelåste i jernbanevognene når bombene tok til å falle. Det var flere treff av bomber like i nærheten, så vognene vi satt i hoppa opp i lufta fra skinnene! Vi ventet at vi hvert øyeblikk skulle bli rammet av en bombe, men heldigvis gikk det bra.
Det ble fullt kaos i byen med branner og bygninger som ramla i hop. I ettertid har vi fått greie på at om lag 20 000 mennesker mistet livet i Freiburg den dagen.
Vi mistet også en av våre, men det kunne ha gått så mye verre. Vi studenter var med i redningsarbeidet i byen og vi fikk ros for det etterpå.

- Men vanskelighetene var ikke over med det?
- Nei, vi måtte marsjere gjennom Schwarzwald til en jernbanestasjon i Alpirsbach. Det tok oss fire dager. Vi måtte overnatte under åpen himmel eller på låver. Matforsyningstjenesten sviktet så vi fikk ingenting å spise. Vi forsøkte å finne igjenglemte poteter eller rotfrukter på åkrene vi passerte, men det var ulovlig så det var lite vi fikk tak i. Fra Alpirsbach blir det så fire døgns togtransport i låste godsvogner til Buchenwald. Det eneste vi får disse fire dagene er to ganger omkring en halv liter suppe. Når vi omsider når fram til Buchenwald, må vi stå i 14 timer på apellplassen. Vi var alle i en svært dårlig forfatning da.
Buchenwald var på dette tidspunktet overfylt av fanger, og vi ble plassert i den verste delen. Men i Buchenwald lå det da flere danske politifolk som hadde blitt massearrestert. De hadde fått danske Røde Kors-pakker, og hadde så de kunne dele med seg til oss. Men det måtte foregå på do med tildeling av mat til oss.

- Var du med de som ble reddet av «de hvite bussene»?
- Ja, det hadde jo gått rykter en stund om at vi skulle få lov til å reise til Sverige. Jeg var med transporten fra Buchenwald til Neuengamme i Nordtyskland.

Bilde fra reisen gjennom Danmark

Bilde fra reisen gjennom Danmark

Fra Neuengamme ble vi fraktet i danske og svenske busser gjennom Danmark til Sverige. Det blei en jubelreise gjennom Danmark uten ende! I Sverige ble vi sendt til ulike forlegninger, men den 25. mai ble alle som var friske nok sendt samlet hjem til Oslo med tog.

- Så var det å starte opp med studier igjen etter dette ufrivillige avbruddet?
Ja, sommaren 1945 brukte vi nok tiden til å samle krefter igjen dei fleste av oss. For min del starta jeg studiet igjen høsten 1945 og var ferdig tannlege våren 1946.

Fakta om Torkel Masvie:

f. 1920 Ålgård
Studenteks. 1940, cand.odont. 1946 Oslo
Styrar skoletannklinikken Fredrikstad - 1946 til -55
Skoletannlegesjef Kristiansand 1955 - 80,
overtannlege samme sted 1980 - 1985
Medlem av NTFs hovedstyre 1967 - 1969
Styremedlem Internasjonal kirkefestspill

Referanser

1. Studenter under hakekorset: Jorunn Sem Fure 2004
2. Universitetet stengt: Per G. Norseng 1994
3. Slottsfanger: Knut-Jørgen Erichsen 1985
4. Tysklandsstudentene: Michael Sars og Knut Erik Tranøy 1946

Bilder:

Privat
Dansk Frihedsmuseum
Friisk, Arnt