Per Gottlieb Skancke

Av Oddvar Schjølberg 13. juni 2006

"En krig løser ingen problem, vi må ha en dialog for å oppnå fred."

Per G. Skancke er Oslogutt, født 23. mai i 1924 og han var 16 år når krigen brøt ut. I likhet med mange andre skoleungdommer tok han del i motstandskampen. Ble arrestert og satt på Grini. Men ble sluppet ut igjen og fortsatte med illegalt arbeid fram til krigens slutt.

Hadde lisens for radiotelegrafi

Per Gottlieb SkanckeHva skjedde i de kaotiske aprildagene 1940?
Jeg var en ivrig radioamatør og hadde allerede tatt den lisensen som var nødvendig for å drive som radioamatør, og var vel på dette tidspunktet en av Norges yngste. Det var spennende å sende morsesignaler ut i eteren, og så tikket svaret inn bare sekunder senere.
Da krigen brøt ut hadde ikke Norge noe forsvar av betydning. De hadde riktignok bestilt 30 Curtisjagere fra USA. De var kommet i kasser til Norge, men var fortsatt ikke pakket opp. Så disse flyene hadde de ingen glede av. Dette var før krigen brøt ut.
Staten hadde heller ikke penger til våpen, og de trengte penger. Jeg husker at de satte en Bofors-kanon opp foran Stortinget, og et lytteapparat - ”et svært øre” og en lyskaster. Vi unge kom selvfølgelig og tittet på dette med store øyne. På denne måten tigget man altså penger til forsvaret. Forsvaret hadde fått vite at tyskerne hadde sluppet brannbomber på hustakene i Holland og Belgia, og Oslos mange leiegårder skulle da straks utrustes med sand og vannbøtter på loftet, og disse skulle betjenes av de sprekeste beboerne og ungdommen som kanskje var litt raskere til beins og kunne takle bedre en slik situasjon.

AftenpostenTilfluktsrom for eldre og barn ble bygget provisorisk i bryggerhus og andre kjellerrom.
Så begynte man da å høre om norske skipstap. Vi hadde jo mistet ca 3300 mann i første verdenskrig, og det er klart at i sjøfartskretser begynte man nå å engste seg for hva den nye verdenskrigen ville føre med seg.

Jeg gikk på Fagerborg skole på den tiden, og hadde en gymnastikklærer som jeg aldri kommer til å glemme. Han var major og het Quille. Han ga oss ikke bare danseundervisning slik at ingen skulle bli stående som veggpryd når det var dansetilstelninger, men han hadde også lært oss hvordan vi skulle bruke et Krag Jørgensen gevær, både i mørke og dagslys.

Tyskere masjerer i Oslos gater
Tyske soldater marsjerer i Oslos gater

Major Quille var en kavalerist av den gode gamle skolen, og han hadde vært med allerede i 1905 ved Unionsoppløsningen og spenningen rundt denne. Han var liten og hjulbeint, og det knirket i ham i ham for de sa han var skadet og måtte gå med jernkorsett. Han hadde også en liten talefeil, for han lespet når han snakket, men han var en real og snill lærer.

Opplevde krigshandlingene ved Tonsåsen

Så kom morgenen den 9. april med luftvernsirener og skudd fra maskingevær, men det var faktisk det eneste vi kunne høre oppe på Majorstuen hvor vi bodde den gang.
SoldaterJeg var på vei til skolen, da et prosjektil plutselig kom susende og slo ned i rennesteinen like ved der jeg sto. Jeg tok det med meg for å vise det til major Quille, og han fastslo raskt at det var ei kule fra et maskingevær. Det var faktisk det siste jeg så til ham. For allerede dagen etter evakuerte vi fra Oslo, med min bestemor på lasset. I første omgang opp til Fagernes, nærmere bestemt til Byfuglia.
Jeg glemmer aldri spenningen rundt dette, og vi opplevde ”slaget” rundt Tonsåsen og Bagnområdet. Der hadde en norsk motstandsgruppe rigget seg opp med en luftvernskanon. Nå drev de og skjøt på JU-52 – flyene som fløy rett over oss i lav høyde, på vei til Åndalsnes for å bombe. En kanon mot en slik overmakt var selvsagt nokså nytteløst.
Tyskerne måtte innta denne høyden, så de skjøt med bombekastere og den ene gården etter den andre ble skutt i brann. Menneskene i området samlet seg rundt på setrene og de gårdene som lå høyest opp i fjellet. Her var det folk i alle aldersgrupper. Etter hvert var vi ganske mange på setra der vi befant oss.
Det kom en liten tropp med norske soldater i hvite kamuflasjedrakter. De hadde omtrent ikke noe utstyr. De hadde bare en felttelefon – det var alt. Vi skal huske på at i tiden rundt krigsutbruddet hadde ikke det norske forsvaret noe særlig med utstyr. Når det gjaldt dette med radiotelefoni, så hadde faktisk vi som var radioamatører bedre utstyr enn soldatene.

Distribusjon av illegale aviser

Etter hvert kunne vi dra tilbake til Oslo igjen og jeg begynte da på Vestheim fordi Fagerborg skole var beslaglagt av okkupasjonsmakten. Selv om det var krig i landet fikk vi gjennomført gymnasiet og tok artium i 1943

Vi ønsket å motarbeide det nazistiske regimet, og flere av de unge var veldig engasjerte. Det farligste vi drev på med var nok de hemmelige avisene. Under krigen var det viktig å få spredd nyhetene, og sette nytt mot i folk.
Vi hentet avisene på et hemmelig sted, og ingen av oss visste noe om hvem som hadde plassert dem der, eller hvem som trykket dem. Vi så aldri et menneske der, men når vi møtte opp til avtalt tid, så lå pakken klar. Jeg hentet som regel avisene som lå gjemt bak en koblingskasse. Så skulle vi da distribuere disse videre.
Det var fast 20 aviser. Det var om å gjøre å skjule dem godt. Som regel fikk jeg festet dem inn på kroppen, slik at jeg slapp å bære en pakke i handa.
De nye makthaverne hadde gang på gang bekjentgjort at dersom noen ble tatt med illegale aviser, så ville vedkommende få streng straff. AdvarselI verste fall bli sendt til konsentrasjonsleir. Eller det som enda verre var.
For tyskerne hadde beslaglagt alle radioapparatene i 1942, og derfor var avisene veldig viktig. I disse kunne folk lese om hvordan krigen utviklet seg på de forskjellige frontene, og på det viset holde seg litt orientert.
Vi gikk også med binders på genser eller jakke. Denne lille tingesten irriterte ”Herrefolket” grenseløst, men for oss betydde den samhold. Det samme gjaldt for ”blomsten i knapphullet” og den røde toppluen. Det ble på en måte som en slags ”uniformering” blant de som kjempet mot naziregimet, og man viste samtidig at man var en ”god jøssing”. Det gikk faktisk så langt at naziregimet trykket advarsel om å gå med rød topplue. Det var Trondheim Politikammer som kom med denne notisen 23. februar 1942. Den som bar rød topplue ville bli fratatt denne og stilt til straffeansvar. Dersom barna var under 14 år så ville foreldrene bli stilt til ansvar.
Det var forbudt å være flere enn fem sammen når vi var ute på gata. Vi var jo en stor kameratflokk så det ble litt plundrete.

Ble arrestert på grunn av en "7. sans"

En av skolekameratene mine var Arne Myklebost. Han var med i ett eller annet, muligens en ”kommunistsirkel”. En dag ble han angitt av en som het Nils, etternavnet husker jeg ikke, og det kan forresten være det samme. Det ble fortalt at Nils hadde selv blitt tatt for illegalt arbeid, men under tortur hadde han snudd om og begynte i stedet å arbeide for vår felles fiende – mot oss. Han oppga da adressen på den dekkleiligheten hvor Myklebost oppholdt seg, og kort tid etter ble leiligheten stormet og Myklebost ble skutt. Han ble skutt i døråpningen.

I lommen hadde han en bok. Det var en liten ”7. Sans”, en notisbok med kalender, maken til den som de fleste hadde den gang. Her hadde Arne skrevet opp navn og adresser, samt telefonnummer til alle klassekameratene og klassevenninnene sine. Hele familien sin – kort sagt de fleste han kjente. Det var en adressebok som ikke hadde noe med motstandsfolk å gjøre.
Da tyskerne oppdaget denne lille boken trodde de at de hadde gjort et skikkelig varp, og i løpet av et døgn arresterte de 72 personer. Mange av disse var jo totalt uskyldig, og hadde aldri deltatt i noe motstandsarbeid mot ”Det tredje Rike”.
Jeg var jo en av Arnes klassekamerater og sto selvsagt notert ned i boken, så jeg var en av dem som da ble arrestert. Bakgrunnen for arrestasjonen var nok at jeg var mistenkt for å være med i en kommunistisk motstandsgruppe – noe jeg altså ikke var.
Klokka tolv på natta kom Gestapo og hentet meg. De kom for øvrig gjerne på natta, eller tidlig på morgenkvisten. Med seg hadde de en norsk medhjelper. Jeg hadde lagt meg, men jeg husker det som om det var den dag i dag. Det var søndag 8. august 1943. Det var en veldig varm dag så alle vinduer og skapdører sto oppe for å få inn luft. Dette tolket Gestapo som at noen i familien hadde rømt. Min far som het Peter Skancke var handelsreisende, og var ikke i Oslo i det hele tatt. Og gudskjelov for det, for da hadde han blitt tatt. Nå tok de altså meg.

Gestapo lueEn annen av kameratene mine som også sto oppført i boka, het Sverre Strøm, og var sønn av rådmannen i Oslo, som for øvrig også het Sverre Strøm. Sønnen var ikke hjemme da tyskerne kom, så de tok med faren. De visste bare at den de skulle arrestere het Sverre til fornavn. Så faren som var helt uskyldig ble satt i ”Sonderhaft” på Møllergata 19 i en celle ved siden av vaktrommet. Her var det en stor rød plakat som fortalte at denne fangen skulle passes ekstra godt på. De tok like godt alle klærne fra ham i tillegg, så han satt der med bare et lite ullteppe rundt kroppen. Dette var for å sikre at han ikke begikk selvmord, men den stakkars mannen hadde jo ikke peiling på noe som helst. Så det var helt tydelig at arrestasjonene var gjort nokså vilkårlig.
Sønnen – Sverre – var ekspert på elektronikk – og troendes til det meste, men var jo heldigvis ikke hjemme.

Måneder uten forhør eller dom

Når de først hadde arrestert deg - fikk de da noe på deg vedrørende det illegale arbeidet med avisene?
Nei det er jo det som er det underlige. Jeg ble satt i enecelle på nummer 19. Ikke fikk jeg lov til å lese, ikke fikk jeg lov til å skrive, ikke kunne jeg snakke. Da ganggutten åpnet luken for å servere meg litt mat, fikk han hvisket inn til meg: ”Ikke snakk med noen – ikke snakk med noen!”
Han kjente selvsagt forholdene og visste at det fantes angivere. Han var selv fange, og han sa det som et godt råd.
Jeg hadde jo ingen å snakke med heller, så den saken var ganske grei. Jeg hadde fått et godt råd. Når jeg skulle til barbereren eller i badet, så fulgte dette rådet meg. Både barberer og bademester var fanger selv, men vi visste lite om hverandre, og dermed måtte vi være ytterst forsiktige med hva vi sa, og hvem vi ”åpnet” oss for.
Jeg sa ikke noe til noen. Hva skulle vi egentlig snakke om forresten? Ingen spurte meg heller om noe. Det underlige var at jeg ikke ble spurt eller forhørt om noe som helst, jeg tilbrakte bare tiden i cella mi. Hver gang celledøren ble åpnet måtte jeg stå i ”giv akt” og rope fangenummeret 5048.

Hva tenkte du da?
Ja hva tenkte jeg egentlig? Jeg prøvde i hvert fall hele tiden å tenke på noe positivt. Nå gikk det mot høst, og jeg kunne høre folk som gikk ute på gata og snakket med hverandre, og jeg kunne høre dem gjennom vinduet. Jeg hadde en spesiell celle, og det var ikke noen luke oppe på veggen, men et vindu i stedet. Det var sladdet slik at jeg ikke kunne se ut gjennom glasset. Jeg fikk tran og denne brukte jeg til å smøre på vinduet, og dermed klarte jeg å se ut gjennom ”sladdingen”. Det var ikke noe spesielt populært da det ble oppdaget. Jeg fikk ganske ettertrykkelig passet påskrevet, og fikk beskjed om at tranen skulle drikkes, ikke smøres ut på vinduet. Samtidig lærte jeg en god del nye tyske gloser. Gloser som ikke akkurat er egnet på trykk. Så jeg sluttet med å gni inn tran.

Vi skulle også luftes en gang hver 14. dag, og da var det et spesielt opplegg for dette. Ingen skulle snakke med hverandre, ingen skulle komme borti hverandre, og vi skulle stå helt rett med nesa inn mot veggen. I en viss avstand mellom hver fange. Vi skulle heller ikke komme inn til gjerdet som omga luftegården. For riktig å passe på oss ”farlige forbrytere” var det plassert en mann over oss med maskinpistol. Ved forflytning måtte vi løpe mens vaktene ropte ”Los - Los - Los”.

Sendt til Grini

På nr. 19 hadde vi fangekost og led egentlig ikke noen nød. Jeg prøvde å øve meg på regnestykker og skrive litt på et dopapir, med en spiker, men det ble oppfattet som hemmeligheter og ble tatt fra meg.

GriniSom radioamatør hadde jeg lært meg å morse, og skulle gjerne forsøkt med det. Vaktene listet seg rundt på tøfler - dermed hørte vi ikke når de kom. Ble du da oppdaget var straffen nokså nådeløs, du ble banket skikkelig opp. Jeg visste heller ikke om noen på de andre cellene kunne morse, eller vaktene for den del. De sistnevnte hadde selvsagt utgjort en stor fare dersom vi begynte å morse rundt mellom cellene, og kanskje avsløre detaljer om motstandsarbeidet.

Da jeg hadde sittet på Møllergata 19 i tre måneder, uten forhør og uten dom fikk jeg plutselig en dag ei pakke med noen strømper og ei underbukse. Jeg hadde fått lov til å sende hjem et brev for å spørre om litt tøy, og det var det eneste livstegnet foreldrene mine fikk fra meg. Nå hadde altså pakken kommet, og jeg skulle sendes til fangeleiren Grini.

På Grini fikk jeg fangenummer 8492, og kom inn på ei brakke med rundt 140 andre fanger. Der begynte jeg i en opprydningskommando. Den besto vesentlig av unge og spreke folk, og arbeidet besto i å reparere veier og skuffe snø. Den verste jobben var å tømme urindunkene som sto ute i gangen. Det var dårlig fangekost, og stormsuppe og blomstersuppe som inneholdt mye vann, og derfor måtte vi selvfølgelig opp om natten – på naturens vegne. Disse dunkene var ganske tunge, og dere kan jo selv tenke dere hvordan det er å balansere med en slik ”urinal” på trebunner og glatte veier i november måned. Det var for øvrig en veldig hard vinter dette året.

Ellers så besto også jobben av å vaske vakttårnene – syv stykker. Vi hadde noen utslitte filler, og måtte vaske med kaldt vann. I rettferdighetens navn må jeg si at det ble slett ikke pent, men vi hadde ikke såpe. De tyske vaktene hadde fått streng beskjed om å ikke snakke med oss, og vi skulle heller ikke snakke til dem, men vi kunne jo ikke bare å stå der å glo på hverandre så vi prøvde å få til en slags kommunikasjon.

Hørte nyhetene på radio

Vi hadde en egen arbeidsfordelingskommando. Her satt det personer fra forskjellige firmaer i Norge, med stor erfaring innen både personalkunnskap og det å delegere ansvar. De var nordmenn av beste sort.
De passet på at det ble en slags rundering av fanger. Når man hadde vært for lenge på en kommando, og kiloene begynte å rase av, ble man gjerne forflyttet til en annen kommando. Hver eneste fange ble nøye observert, og man anstrengte seg til det ytterste for å ta vare på fangene. Så det var et flott kameratskap på Grini

Etter en tid ble jeg satt til å være ”Putzer”, nærmest en slags stuepike. På Grini var det en ”Øvre-gård” og en ”Nedre-gård”. De to gårdsbrukene drev med vanlig gårdsdrift. På ”Nedre-gård” var det to befalingsmenn som bodde, og det var min jobb å holde deres leilighet i orden. Jeg skulle re senger, pusse vinduer og støvler og fyre opp i ovnen – omtrent som en stuepike. Da fikk jeg også lov til å gå utenfor det elektriske gjerdet. Jeg måtte være tilbake igjen senest klokken 17.00. Jeg så ikke noe til de to offiserene, fordi de kom tilbake først etter at jeg hadde gått.
Jeg måtte jobbe hverdag som søndag, men det var i grunnen greit for jeg var jo innendørs og hadde det varmt, mens de som var ute i kulden tapte masse kalorier.
De to offiserene som bodde å gården hadde radio, og jeg var selvsagt interessert i å få med meg nyhetssendingene fra London. Det var en spenningsvelger på baksiden av apparatet, og jeg hadde fikset en ståltråd som passet inn i hullene. Dermed kunne jeg lytte til radiosendingene. Mens dette foregikk passet jeg på åpne vinduene, slik at de andre fangene kunne varsle meg hvis offiserene plutselig skulle tilbake. Dermed hadde jeg ett øre klistret til radioen, mens det andre lyttet til om det skulle komme advarsler utenfra.
Så fort nyhetssendingene var over, måtte jeg passe på å sette viseren på skalaen tilbake nøyaktig der den hadde stått, så det ikke skulle bli oppdaget at jeg hadde brukt radioen. Så prøvde jeg å memorere nyhetssendingen og bringe den videre til de andre.
Det var gjerne i kjøkkenet hvor de kokte opp ”grisepoteter” nyhetene ble videreformidlet. Som belønning fikk jeg gjerne tre never med kokte små poteter. Det var et godt tilskudd til den ellers så magre fangekosten.
Otto Nilsen har forresten fullstendig rett når han i sin sang om Grini forteller at vi som satt inne visste atskillig mer enn de som var utenfor piggtråden.

Fra ”stuepike” til sykepleier

Plutselig ble jeg beordret til å betjene to rom på sykestua på Grini. Disse rommene skulle jeg ha ansvar for alene. Vaske, servere, betjene – kort sagt fungere som sykepleier. Det var ganske sprøtt at jeg som ikke hadde noen som helst erfaring, nå plutselig skulle fungere som sykepleier.
Jeg hadde en som var schizofren, og en annen som hele tiden lå og var livredd for ”borende X” i veggen. Han het Jacob Palkin og var russisk flyktning fra første verdenskrig. Han hadde drevet som skraphandler og nå var han dømt til døden, fordi han hadde levert en kassert trykkmaskin til noen som ga ut illegale aviser. Jeg tror nok at han simulerte gal så godt han kunne i et forsøk på å redde livet. Det hjalp ham ikke – han ble senere skutt i steinbruddet utenfor Grini, sammen med seks andre. Dette var i 1944, etter attentatet mot Hitler. Da kom det beskjed fra den tyske overkommandoen i Berlin om at det skulle henrettes fanger i alle fangeleire, som en straffereaksjon mot det mislykkede attentatet mot Hitler i Ulveskansen.
Jeg kom imidlertid ut fra Grini før Palkin ble henrettet.

En dag ble jeg kalt til forhør på Victoria Terrasse. Her ble jeg grundig forhørt om min familiebakgrunn! Jeg hadde ikke gjort noe galt, men de var veldig interessert i å høre om inne foreldre eller besteforeldre var jøder, eller halvjøder.
Jeg bad om tolk. Selv om jeg hadde lært tysk, synes jeg det var greit å ha tolk, fordi jeg kunne få tid til å tenke meg om mellom spørsmålene. Jeg kom greit unna dette forhøret. Det som var det verste under Grini-oppholdet var usikkerheten. Det at jeg ikke visste hvor mye Gestapo visste, og hva slags informasjon de hadde om meg.

På Grini var det ofte at det skjedde en del på natta. Plutselig kunne vi bli utkommandert til eksersis, og nattappeller. Det var gjerne på natta de kom for å hente dem som skulle henrettes, og opprop av de som skulle sendes til Tyskland. Ingen visste hvor forferdelig konsentrasjonsleirene var der.

Var du redd for å bli ropt opp for Tysklandstransport?
Egentlig ikke, men jeg skal ikke underslå at spørsmålet iblant tumlet rundt i bakhodet. Jeg visste jo heller ikke noe om kriteriene for å bli ropt opp. Usikkerheten rundt dette rammet også meg. Så det er helt klart at oppholdet på Grini satte sine spor. Vi sultet forferdelig.
En dag fikk jeg beskjed om å møte opp ved inngangsbrakka, og der fikk jeg utlevert de få eiendelene jeg hadde hatt med meg. Jeg forlot leiren i april 1944. Ikke hadde jeg fått noen som helst beskjed om hvorfor jeg satt i fengselet på nr. 19 og på Grini, og de hadde heller ikke anklaget meg for noe som helst. Jeg slapp også å bli torturert.

Slapp ut og fortsatte med det illegale arbeidet
Før jeg ble arrestert hadde jeg bygd små radioapparater som folk kunn skjule bak veggpanelet i husene. Dette arbeidet fortsatte jeg med så snart jeg var ute igjen. Rasjonerings kortBlant annet så bygde jeg et slikt apparat til en av legene på Radiumhospitalet. Det var om å gjøre å ha et arbeide slik at man ikke kunne skrives ut til tysk arbeidstjeneste. Jeg hadde vært frivillig på slik tjeneste i Elverum i 1940 i forbindelse med gjenoppbyggingen etter de omfattende bombeskadene.
De som ikke møtte opp til arbeidstjeneste skulle ifølge nazimyndighetene heller ikke ha rasjoneringskort. Dette problemet tok - ”Kjakan” - Gunnar Sønsteby seg av. Han sprengte både bilen og rasjoneringskorta i lufta. Dette førte til stor oppstandelse hos okkupasjonsmakten, og det gikk ikke lenge før det var utlovet en dusør på 200.000 kroner til den som kunne gi opplysninger som kunne føre til oppklaring av denne forferdelige ”forbrytelsen”KjakanDet var jo også han som sto bak sprengningen av arbeidskontoret i Akersgata i kampen mot tyskernes arbeidsmobilisering av norsk ungdom. I en nærmest spektakulær sabotasjeaksjon viste ”Kjakan” og hans gjeng for all verden at de var i stand til å gjennomføre det som i utgangspunktet synes å være helt umulig. De klarte å ta seg inn i etasjen over de kartotekmaskinene som kunne hjelpe nazistene til å tvangsende 75000 norske ungdommer. Her sprengte de gulvet slik at den tunge betongen falt ned i etasjen under og smadret maskinene fullstendig.
Jeg ville unngå å bli tvangssendt ut i tysk arbeidstjeneste, og var heldig og fikk jobb ved Radiumhospitalet, hvor jeg skulle jobbe i patologiavdelingen i dyrestallene. Der hadde jeg blant annet hånd om spriten. Dette var en dyr og ettertraktet vare. Jeg skulle tømme dette fra store fat og over til mindre enheter, som skulle brukes på patologen. Alle ville selvfølgelig være venner med meg, men jeg kunne ikke være spesielt god venn med noen. Ansvarer som var gitt meg aktet jeg å gjøre meg verdig til. Så det ble ikke gitt ut en eneste dråpe med sprit, uten til medisinsk bruk. (nesten!)
Noe senere ble fotografen på Radiumhospitalet arrestert, og jeg ”overtok” hans jobb. Det var en som het Sæther som hadde hatt oppgaven med å fotografere all synlig kreft, men nå var han borte, og dermed fikk jeg oppgaven med å fotografere. Både på Radiumhospitalet og Rikshospitalet. Da fikk jeg mitt eget atelier og mørkerom med fullt utstyr. Det var midt i blinken for det illegale arbeidet som jeg da hadde tatt opp igjen, og jeg bodde på sykehuset.
Jeg ringte til en tidligere klassekamerat – Arne - som var en dyktig amatørfotograf, og fortalte ham at jeg kunne ikke reise til byen. Vi avtalte at han skulle møte på Rikshospitalet neste formiddag kl. 12.00 for å fotografere for meg. Det gjorde han, og fortsatte med dette helt til krigen var slutt. Dermed hadde han også en jobb.

Radioer på loftet og sender i pipa

Det ulykksalige var at vi hadde radioapparater som var samlet inn fra forskjellige steder, og de var da plassert på loftet over der hvor jeg bodde på fotografavdelingen. Jeg hørte iblant at det tuslet rundt oppe på loftet nattetid for de tørket tobakksblad der.
En dag sa oversøster til meg at jeg ikke skulle gå opp på loftet mer. Jeg spurte henne ikke om hvorfor, men jeg gikk ikke opp dit mer. Det var nemlig noen karer som hadde en illegal radiosender. Denne hadde de klart å installere i luftepipa. Det var hjemmefronten som sto bak denne senderen, og herfra hadde de direkte forbindelse med England.
Det var ganske spenstig gjort, fordi det lå en tysk forlegning på skolen rett over gata for sykehuset. Den tidens utstyr kunne lett avsløres fordi at det alltid ble et lite knepp når de brukte morsenøkkelen. Dette kunne høres i radioapparatene. Jeg synes det var dumdristig gjort å rigge opp en sender like ved tyskerne stuedør, for Luftwaffe hadde sitt tilhold på Ullern skole.

En dag skjedde det uunngåelige. Gestapo og SS omringet hele området og rigget opp med maskingeværstillinger og det hele, før de kom ramlende inn på Radiumhospitalet for å lete. De hadde brukt peileutstyr Radioog var ganske så sikre på at det fantes en radiosender like i nærheten. Jeg var i mørkerommet på dette tidsrommet, da to tyske soldater dukket opp og skrek at jeg skulle rekke hendene i været. Jeg visste jo ingen ting så jeg adlød selvfølgelig. Så grep de tak i meg, slengte meg vekk, og raste inn i mørkerommet. Jeg tror at de var like redde som meg, for de visste ikke noe om hva som befant seg bak dørene her. Inne i mørkerommet tror jeg at de ble ganske så overrasket da det eneste de fant var fotoutstyr og bilder av kreftsyke pasienter.
Jeg måtte stå mot veggen med hendene i været i lange tider. Da jeg forsøkte å røre på meg var det en av dem som dro til meg i hodet med en tysk håndgranat. Jeg husker at den så ut som en grønn fiskebolleboks med ei trestang. Mens jeg sto der hørte jeg at de avfyrte skudd og hogg løs på veggene i Radiumhospitalet. Inne i veggene var det luftekanaler, og i disse slapp de inn tåregass, som skulle drive ut de som holdt på med senderen. Det var fem mann som ble tatt.

Jeg satt nede sammen med andre fanger og ble etter hvert puttet inn i et rom med to vakter med geværer. Etter en stund dukket selveste SS-Hauptsturmführer Siegfried Wolfgang Fehmer opp. Han hadde sitt spesialfelt innen kontraspionasje og radio, og hadde ansvaret for å koordinere dette i hele Norge. Nå tok han tak i meg og påsto: De bruker briller. Jeg nektet for dette, men han ga seg ikke. Så han tok meg med ut i gangen og sa: Hva står det på den døra der? Og den neste? Og den etter der? Jeg hadde jo trasket rundt her et års tid, så jeg visste selvfølgelig hva det sto på de forskjellige dørene.
Foran overlegens kontor sto det et stort eiketrebord og rundt dette satt de store karene i SS og SD, og  fangene. Røyken gikk rundt. Det så faktisk ut som om det var et hyggelig kameratslig samvær.
Jeg så det hele på litt avstand. Det var nok slett ikke så hyggelig som det så ut til.  Alle fem havnet på Akershus Festning. Hvordan det gikk med dem har jeg aldri klart å finne ut av, men det var vanligvis dødsstraff for denne type motstandsarbeid. Oversøster og maskinmesteren ble arrestert og dem så vi aldri mer.

Brant opp 50 radioapparater om natta

Jeg husker at legen som hadde fått radioapparat av meg, kom bort til meg noe senere og var engstelig for at tyskerne skulle finne det lille apparatet jeg hadde laget. Så senere på kvelden satt han og kona hans og jeg, hjemme hos dem og brakk apparatet i småbiter og kastet det hele i toalettet. I den tyske rassiaen hadde de merkelig nok ikke funnet alle radioapparatene oppe på loftet. Senere på natta bar vi ned rundt 50 flotte radioer. Bar dem ned i kjelleren og kastet dem i ovnen i fyrrommet. Tiden etterpå var selvfølgelig preget av spenning for hva som videre ville skje. Det ble ikke noen represalier overfor oss andre. Vi hadde det forholdsvis fredelig fram til den dagen da Norge endelig var fritt igjen.

Vi har fortsatt mye å lære før vi kan skape fred

Hva er det viktigste for deg å formidle som tidsvitne?
Det er menneskets iboende ondskap. Vi har både kjærlighet og ondskap i oss alle sammen, og det er avhengig hva som dukker opp i den situasjonen man befinner seg. Vi må alltid huske på at slik er vi mennesker også den dag i dag. Det er ikke noe som bare tyskerne var den gangen.Per G. SkanckeDet fantes land som hadde konsentrasjonsleire lenge før tyskerne hadde det. Når det gjelder forfølgelsen av jødene så var ikke dette noe som Tyskland hadde monopol på. Den som leser historien oppdager ganske raskt at allerede i Romertiden skulle jødene utryddes og landet skulle romaniseres fullstendig. Går vi videre fram til 1384 – da ”Svartedauen” holdt sitt inntog i Europa ser vi at massehysteriet den gang også rettet seg mot jødene. Slik kan vi fortsette opp gjennom historien med jødepogromer i en lang rekke land.
Så forfølgelse av mennesker var svært vanlig lenge før tyskerne kom på banen. Ta for eksempel kommunismen med Stalin i spissen. Han holdt på atskillig flere år enn Hitler. Vi må ikke kategorisere tyskerne som onde mennesker. Det er bare det at slik ble de, og så skal vi huske: At slik kan også vi bli, under tilsvarende forhold.
Når vi så hva som forgikk nede på Balkan så er det dessverre noe som viser at vi mennesker har fortsatt mye å lære før det kan bli fred mellom forskjellige raser og nasjoner.
Dersom vi tidsvitner ved å formidle våre egne opplevelser kan få de unge til å forstå at krig ikke løser noen problem, men heller peke på at dialog mellom nasjoner og raser er en bedre vei å gå – ja da er det verd strevet, sier Per G. Skancke.

Kilder:

Samtaler med Per Skancke
Borchenius, Poul: ”De tre ringer” - AS. Lunde & Co’s Forlag
Ottosen, Kristian: ”Nordmenn i fangenskap 1940-1945” – Universitetsforlag
www.norgeslexi.no
www.lofotenkrigsmus.no/
www.mil.no
VG 8. mai 2005
Fykse, Helge - LA6NCA: Informasjon og bilder