Knut Erik Skinnemoen

Av Oddvar Schjølberg

Fange 39142 ”åpner” minneboka

Knut Erik Skinnemoen fra Drammen var en av de norske studentene som forberedte seg til farmasieksamen høsten 1943, og for ham var 30. november dagen da alt det vanlige tok en brå slutt, og en helt ny tilværelse tok til.

Knut Erik SkinnemoenI en samtale med Oddvar Schjølberg, sommeren 2008 forteller han oss sin historie.
Vi sitter i fredelige Svelvik, under høye skyggefulle trær, bare noen få steinkast fra Svelvikstrømmen som glitrer i sola. Vi nyter nyplukkede jordbær og bringebær, og er langt fra krigens gru og vonde opplevelser.
I disse timene åpnes Knut Eriks ”minnebok”, og opplevelsene fra den opprivende studentertiden hentes fram igjen. Han tar oss med på en reise som kom til å strekke seg over 1 ½ år av hans ungdomstid. Det er en reise han gjerne skulle vært foruten…

- 30. november 1943 er en dato som aldri vil viskes ut av hukommelsen min. Den dagen satt jeg hjemme på hybelen min og leste til 1. avd. farmasieksamen. Da kom en kusine av meg og fortalte at Universitetet var okkupert av tyskerne som arresterte alle studentene de kom over.

General Wilhelm Rediess
Wilhelm Rediess

Jeg hadde ikke vært med i noen militær virksomhet, og heller ikke med i det illegale arbeidet. Jeg var en stor antinazist. Egentlig var det ikke noe som skulle tilsi at jeg skulle arresteres. Likevel var min første tanke at det var best at jeg kom meg unna fortest mulig, for de hadde ganske sikkert fått tak i både mitt navn og min adresse. I all hast fikk jeg pakket ned noen bøker i ei veske, og klarte å ta meg ned til Vestbanen og kom meg velberget inn på toget til Drammen, og pustet lettet ut.
Det var for tidlig å slappe av, for da det kun var ett minutt igjen til avgang, kom en del tyskere inn i kupeen. Da de fikk øye på meg utbrøt de: ”Ah – ein Student!”
Dermed var reisen over, før den hadde begynt for meg, og jeg måtte pent følge med dem ut av toget.
Etter et forhør på Victoria Terrasse, ble jeg brakt til Aulaen, hvor det var samlet flere hundre andre studenter. I likhet med dem måtte også jeg overhøre tordentalen, hvor SS Oberführer und General der Polizei, Höherer SS- und Polizeiführer Nord ” Wilhelm Rediess tok sitt berømmelige oppgjør med oss uregjerlige studenter. (Bildet)

Møtet med Berg Interneringsleir var et stort sjokk

Utpå natten ble jeg sammen med flere andre studenter satt opp i en transport ned til Berg konsentrasjonsleir like utenfor Tønsberg.
Møtet med denne leiren kom som et sjokk på meg. Berg var et forferdelig sted. Her hadde de nye makthaverne samlet en rekke nazibøller som skrek og herset med oss studentene og noen universitetslærere som også var arrestert.
Maten på Berg var elendig, en hel salt sild pr. dag. Det var dårlig med bestikk så vi måtte bruke skje, og det var også de som måtte bruke neglerenser for å få i seg maten. Brakkene vi ble innlosjert i var dårlige, kalde og trange.

Fangevokterne var norske SS-menn

Berg var for øvrig den eneste fangeleiren i Norge som bare hadde norske fangevoktere, deriblant flere frontkjempere fra Tønsberg-området. Her ble blant annet alle jøder fra Sør-Norge internert før de ble sendt på marsj ned til jernbanen for å videresendes med fangeskipet Donau, som brakte dem til det endelige bestemmelsesstedet i Polen, nærmere bestemt Auschwitz. Fangebehandlingen på Berg var svært tøff, og tre av vokterne ble idømt livsvarig tvangsarbeid i rettsoppgjøret som fulgte etter krigen
Berg interneringsleir ble kalt «Quislings hønsegård» fordi enkelte jøssinger og andre nazimotstandere brukte hønseringer, det vil si små fotringer av metall for merking av høns, som protestmerker i norske farger mot myndighetene og den tyske okkupasjonen.
Quisling-regjeringen bestemte seg for å opprette en hønsegård for disse «hønsehuene» på Berg.
Ministerpresident Vidkun Quisling sa følgende om dette i en tale som han holdt på Nasjonal Samlings stevne på Borrehaugene pinsa 1942 og som ble gjengitt i partiavisa Fritt Folk:
 «17. mai gikk endel mennesker rundt med hønseringer på fingrene Vi skal opprette hønsegårder for dem. Her i nærheten av Tønsberg vil vi således få i stand en stor hønsegård.»
Berg var en hard leir, administrert av norske nazister som gjerne ville løpe de nye makthavernes ærend. Blant annet hadde de en fryktelig straffeeksersis i leiren.

Heldigvis varte ikke oppholdet i denne leiren så lenge. 9. desember ble vi overflyttet til leiren i Stavern. Samme dag som vi ankom, hadde man sendt ut 300 andre studenter for å overføre dem til Tyskland.
Forholdene i den gamle kadettbrakka var atskillig bedre enn på Berg. Ikke minst slapp vi videre kontakt med de norske nazibøllene. Jeg husker at vi fikk såpass med mat at vi ikke gikk konstant sultne, slik vi hadde gjort de dagene vi var på Berg.

Stavern leir
Stavern leir med den gamle kadettbrakka

I Stavern ble hver enkelt av oss kalt inn til et forhør, hvor ledelsen ville vite om det var noen nazisympatisører iblant oss. Så vidt meg bekjent var det ingen av studentene som slapp ut på dette grunnlaget. Etter hvert valgte likevel tyskerne å slippe noen av studentene fri i puljer på 50 og 50, sier Knut Erik Skinnemoen.

Utsendelse i stedet for hjemsendelse

En dag hendte imidlertid noe som kanskje var grunnen til at det ble slutt på å sette studentene fri. En kraftig eksplosjon på Filipstad gjennomrystet hele Oslo. Hvert fall ble det øyeblikkelig slutt på hjemsendelsene. Det ble noen dager hvor ryktebørsen for alvor kom i sving, ikke minst ved ”Svingstangen” – toalettet i Stavern-leiren. Her fløy ryktene fra mann til mann. Ville det bli hjemsendelse eller ville det bli utsendelse? Ville alle bli sendt?  Under samlingen i Aulaen hadde vi jo fått en aldri så liten indikasjon om at vi skulle sendes til en såkalt ”Sonderlager” hva nå enn det måtte være.

7. januar var det slutt på uvissheten, og avgjørelsen var tatt: Vi skulle sendes til Tyskland. Hvor hen i Tyskland vi skulle sendes ble det ikke sagt et eneste ord om. Heller ikke noe om hva som ventet oss. Ordet ”Sonderlager” hang i luften sterkere enn noen gang tidligere.
DonauVi ble beordret til avmarsj den 9. desember. I første omgang inn til Larvik, og derfra videre med jernbanen til Oslo. Samme kveld ble vi losset av på bryggen hvor lasteskipet ”Donau” lå klart og ventet på oss. Uten noe mer om og men ble vi skysset om bord, og deretter ned noen trange, bratte leidere – helt ned til bunnen av skipet. Med i den samme transporten var det også flere fanger fra Grini.
Jeg hadde hørt om torpederinger og visste at allierte fly og ubåter jaktet på de tyske skipene, og hva ville skje dersom ”Donau” skulle bli angrepet? Vi hadde ikke store sjansene til å klare og ta oss opp på dekket i en nødsituasjon. Snart hørte vi maskinene brumme, og vi merket på skipets bevegelser at vi var på vei ut av havneområdet. Det neste 1 1/2 døgnet var lasterommet oppholdsrommet vårt, og vi var lettet alle sammen da vi om morgenen den 11. desember omsider klappet til kai i Stettin. Her fikk vi med egne øyne se krigens herjinger. De allierte hadde utført flere bomberaid mot byen, og nå grinte de imot oss – ødelagte gater og smadrede hus.

”Nach Buchenwald, wo kein Vogel singt.”

Vi skulle ikke til våre kamerater i Elsass. Men hvor skulle vi? En av studentene hørte en tysk vakt si: ”Nach Buchenwald, wo kein Vogel singt.” Det sa oss ingenting. For min egen del hadde jeg aldri hørt om dette stedet før. Etter to dagers tur med en skranglete jernbane kom vi fram til kulturbyen Weimar. Nå var det ikke i denne byen vi skulle innlosjeres, men litt utenfor byen. Derfor ble vi sendt på et sidespor oppover i høyden, ved en mektig port ble vi jaget av toget.

Rundt oss vrimlet det av SS-vakter med schæfere og batonger, og det vanlige Los! Los! Vi var ankommet konsentrasjonsleiren Buchenwald.
Vi ble ført inn porten med den velkjente inskripsjonen: Jedem das seine”. (”Man får som man fortjener”). Det var en sjokkartet opplevelse, og i mørket virket det nok enda mer skremmende når vi ble møtt av soldater som ropte og skrek til oss, og hunder som knurret og bjeffet.
Nå ble vi kommandert til å stille opp på den digre appellplassen, og vi fikk vårt første møte med det som vi inntil nå hadde trodd var en kulturnasjon.
Vi ble behandlet som ”Normalzugänge” det vil si vi ble avkledt, og alt ble tatt fra oss av briller, klokker, ringer etc. Deretter ble alt hår klippet av oss, før vi ble puttet opp i et stort kar med en desinfeksjonsvæske som sved noe forferdelig, og deretter dusjet.
Vi hadde våre egne klær ved ankomsten, men det beholdt vaktene, og vi fikk i stedet utlevert noen stripete fangeklær, en lue og noen trebunner til sko.

PortenI personavdelingen ble vi registrert og tildelt et fangenummer, mitt var 39142. Dette fikk vi trykt på en tøybit, som igjen skulle syes på buksa og jakka. Først ved tretiden på natten vaklet vi i kulda bort til Block 19, som var en karanteneblokk. Her ble det usigelig trangt, for vi måtte ligge to og to i de smale køyene som sto i tre etasjer. Nå kunne vi endelig legge oss, men det var bare det aberet – køyene var allerede opptatt av millioner lopper som forlystet seg på ens ubeskyttede kropp. Det ble en natt uten spesielt mye søvn.

Frigivelse kun mellom krematoriepipa

Neste morgen ble vi jaget ut på appellplassen for å stille opp på appell allerede klokka halv fem. Januar måned er svært kald i denne delen av Tyskland, og tåken gjorde det ikke noe triveligere rundt oss.
Alle som så oss sa: ”Aha, transport!” Vi spurte hva det betydde. Svaret vi fikk var svært foruroligende – det betydde mest sannsynlig transport til DORA, en leir som det bare gikk transporter til, men aldri fra. Det var bl.a. der de produserte V1 og V2 – de flygende bombene som Hitler skulle bruke til å knuse England.
Når vi spurte om noen ble satt fri fra Buchenwald, var svaret at det foregikk kun gjennom krematoriepipa. Det så ikke videre lystelig ut. Disse første dagene satt vi og ventet på vår videre skjebne. Vi ble vaksinert mot tyfus, paratyfus og dysenteri, og vi fikk vårt første dødsfall.

Leirkommandant herman Pister
Hermann Pister

Den 27. januar snudde situasjonen seg til det bedre for vår gruppe. Da fikk vi besøk av selveste leirkommandanten – Hermann Pister. Han kunne glede oss med at vi fra nå av skulle få ”Sonderbehandlung” - særbehandling: Få våre egne klær, få SS-mat, slippe å arbeide og få lov til å skrive to brev hjem i måneden. Riktignok måtte vi skrive på tysk for sensurens skyld. Jeg var i den heldige situasjonen at jeg hadde lært tysk på skolen, og derfor bød det ikke på noe problem for å skrive brevene på tysk.
Dessuten skulle håret få lov til å vokse ut igjen. Jeg må innrømme at jeg pustet lettet ut. Videre kunne vi motta pakker. Jeg var heldig og fikk flere pakker og brev tilsendt hjemmefra. I begynnelsen måtte familien skrive til meg på tysk, men etter hvert slapp de det og kunne skrive til meg på norsk.
BuchenwaldI tillegg fikk jeg pakker fra Røde Kors i Danmark, Sverige, Portugal, Sveits, Ungarn, Canada – og på slutten til og med fra USA, forteller Skinnemoen.
Pistner opplyste oss om at vi også skulle få bedre boforhold og bli overført til en større brakke slik at hver mann kunne få sin egen køye. Vi var ikke lenger fanger, men frie, opplyste Pister. Jjeg kan ikke si at jeg følte meg spesielt fri når jeg tittet ut av vinduet i fangebrakka å så rett inn i piggtrådgjerdet som skulle sørge for at vi ikke rømte. Det var helt tydelig at Pister hadde en helt annen oppfatning enn oss hva frihet angikk.
Situasjonen ble utvilsomt mye bedre for oss, og vi fikk nå så bra med mat at vi kunne dele ut til de andre fangene. Det var som en dråpe i havet.

Jena-professorene skulle overbevise oss

Leirledelsen sørget også for å hente inn professorer fra Jena Universitetet, og de skulle nå overbevise oss om nazismens fortreffelighet. Så naive går det an å være!

I den nye blokka – Block 41 – var vi isolert fra resten av leiren, men vi kunne følge med i hva som foregikk. Særlig bekymret det oss hva som skjedde i naboblokken ”Experimentalbau”. Der foregikk det avskyelige eksperimenter med mennesker som forsøksdyr.
Buchenwald var en fæl leir, og vi hadde flere vakter som plaget fangene i hjel med arbeide. Leiren var delt i to - hovedleiren og kleinlager. I den sistnevnte var forholdene ubeskrivelige og jeg tror ikke de stakkars fangene som havnet der hadde store sjansene til å overleve. Det var utmagrede og utsultede mennesker overalt.

Et voldsomt flyangrep

Dessuten kunne vi følge med i luftkrigen som foregikk rett over hodene på oss, med opptil 1000 amerikanske fly i luften samtidig. Det var flott å ha så mektige allierte.
Den 24. august kom turen til oss. Klokken var 12, og jeg så et fly sirkle over hodet på meg. Det hadde en hvit røyksky etter seg, og det lagde en ring. Jeg oppdaget at jeg befant meg midt Flyangrepinne i ringen. Det var tydeligvis et signal til bombeflyene (Bildet), og jeg fant det tryggest å komme meg inn brakka igjen så fort som mulig. Like etterpå kom den første bombelasten. Det var en uhyggelig lyd, og jeg visste ikke noe om hvor treffsikre de var. Det fulgte et øredøvende brak, hele brakka ristet i sammenføyningene, og inn gjennom vinduene føyk det store steiner. Vi var ikke truffet. Like etter fulgte flere bombelaster, og alle traff sine mål utenfor konsentrasjonsleiren.
SS-leiren, DAW-fabrikkene og de store Gustlow-verkene var rett og slett pulverisert etter bombingen.
De hadde  brukt 500 kilos bomber og sluppet i alt 80 tonn over fabrikkområdet. Jeg snakket  etter krigen med en av dem som hadde vært med på dette bomberaidet, men han kunne ikke si noe om de hadde fått beskjed om at det var fanger i konsentrasjonsleiren.
Faktum er at bombene ble sluppet med en sånn presisjon at de omtrent barberte det elektriske gjerdet til Buchenwald. Dette skjedde altså fra 9000 meters høyde. Ikke en eneste bombe falt innenfor piggtråden – en imponerende prestasjon.

Vi hjalp så godt vi kunne

Etter at raidet var over meldte jeg meg som frivillig til å være med på å bære lik og sårede fram til oppsamlingsplassen. Det var en spennende og uhyggelig opplevelse for det viste seg at det lå masse ueksploderte bomber i hele området. Et av de stedene vi passerte med de sårede oppdaget vi noen andre fanger som sto og lempet ut en del ting, mens det brant som verst i veggen bak dem.
Det viste seg at dette var et sprengstofflager, og nå forsøkte de å redde ut dette før det hele gikk i lufta. Heldigvis eksploderte det ikke, og vi passerte trygt.
Vi ryddet en av fløyene og tok imot 129 sårede fanger som hadde arbeidet i SS-leiren og fabrikken. Det var i alt 388 mennesker som omkom i dette bombeangrepet.
Inne i SS-leiren var de brakkene som vi brukte når vi hadde forelesninger med professorene fra Jena.
Like før bombeangrepet hadde det vært full undervisning her, men den sluttet rett før angrepet satt inn. Nå var disse brakene fullstendig smadret til pinneved. Tenk om vi hadde vært der under bombeangrepet. Da hadde jeg ikke kunnet sittet her i Svelvik og fortalt deg min historie, sier Skinnemoen.

2000 danske politifolk ankommer

Den 29. september trodde jeg nesten ikke mine egne øyne da jeg så 2000 danske politifolk marsjerte inn i leiren. Jeg så det med egne øyne fordi jeg tilfeldigvis var på appellplassen. Der gikk leirportene opp og inn marsjerte 2000 stramme danske politifolk i paradeuniformer og med paletter i gull, med ridestøvler og flotte luer. Jeg trodde verden var gått fullstendig av hengslene.
Bare noen få timer senere så jeg de stramme politifolkene igjen. Denne gang i kleinlager, og nå iført stripete fangeklær, og stuet sammen i de usle brakkene. Der var det så trangt at de måte sove på skift. Heldigvis hadde vi både klær og mat til overs, og derfor hadde vi en innsamling til dem.

Ut på ny transport

Det var flere dramatiske begivenheter som ventet den unge Skinnemoen under Tysklandsoppholdet. 23. oktober kom beskjed om at det var oppbrudd.
- Vi ble stuet sammen i noen godsvogner, og skulle sendes til Elsass – der hvor mange av de øvrige studentene befant seg. Fra denne transporten husker jeg spesielt turen gjennom Frankfurt am Main. Den tok rundt en time, og i løpet av denne timen så jeg knapt et dusin hus som ikke var ødelagt. Resten var lagt i ruiner. Det var et helt utrolig syn.

I Elsass var vi nær fronten, og vi måtte hele tiden være på vakt for nærgående jagerfly ved å kaste oss i grøfta når vi var ute. Vi ble satt til å grave dekningsgraver, men det gikk uhyggelig langsomt. Fronten kom nærmere for hver dag som gikk, og nå ville tyskerne berge mest mulig.
Derfor ble vi i stedet satt til å laste opp godsvognene med maskiner fra en nærliggende rustningsfabrikk. Jeg kan ikke påberope meg noen spesiell sabotasjeinnsats under oppholdet i det tredje rike, men vi prøvde å sabotere så godt vi kunne. Derfor lastet vi alle de tunge maskinene på den ene siden av vognen, og de lette på den andre siden. Det gikk greit så lenge toget kjørte rett framover, og idet de gikk inn i den første svingen veltet selvfølgelig vognen på grunn av ”feillastingen”.
Soldatene brølte og skrek opp. Merkelig nok så gikk ikke dette utover oss. I stedet var den ”stakkars” SS-mannen som hadde hatt ansvaret for innlastingen. Han fikk unngjelde  - og det til gangs.

De allierte presser seg fram

AllierteNå var de allierte godt i gang med sin offensiv, og den 23. november brøt de gjennom ved Belfort. Vi måtte evakueres i all hast. Nå var ikke det helt enkelt, for samtidig som vi måtte passe oss for flyene, måtte vi også unngå partisanene som holdt til i området. Derfor måtte vi nærmest gå i gåsegang i all stillhet. Vi marsjerte opp til Neu Breisach og ble satt over Rhinen på en ferge. Vi var nå tilbake i Tyskland igjen hvor nye dramatiske opplevelser ventet på oss.

Vi ble delt i to kontingenter – en til Freiburg og en til Burkheim. 170 mann dro til Freiburg. Vi ble stilt opp på rekke og de talte opp fem og fem. Så kom de til 170. Hadde de tatt neste rad hadde jeg blitt med i gruppen til Freiburg, men de stoppet på raden før meg.
bombingDen 27. november ble byen bombet sønder og sammen, mens studentene lå i godsvogner på jernbanestasjonen. Utrolig nok var det bare en av studentene som ble drept. I alt ble 25 000 mennesker drept i dette fryktelige angrepet.
Den gruppen jeg ble satt opp i, marsjerte til Burkheim, en liten idyllisk landsby. Jeg ble innkvartert på rådhuset, og ble ganske snart satt til veiarbeide i Siegfriedlinjen, og som hjelpetropper ved et hemmelig fergeleie over Rhinen. Det var plassert like ved et sted som het Jechtingen, og det var her som vi virkelig ble satt på prøve overfor våre tyske makthavere.

Jeg var med på å grave ut stillinger for antiluftskyts, mens andre var med som mannskap på fergen over Rhinen. Det var helt uforenlig med alle internasjonale konvensjoner at fanger skulle gjøre krigstjeneste. Vi diskuterte oss imellom, og det endte med at vi protestere, og nektet å utføre mer av arbeidet. For dette var i virkeligheten frontarbeide. Vi hadde uniformer, riktignok uten distinksjoner, men folk kunne ikke se forskjell på oss og de tyske soldatene. Dermed trodde de at vi var hjelpetropper. Det ble sagt at dette var den første streiken i Tyskland på 20 år.
Dette førte selvfølgelig til et voldsomt raseriutbrudd fra tysk side, og vi ble stilt opp på torvet for ny utkalling til arbeid. Da ingen reagerte på ordren, holdt Obersturmführer Wilde en krass tale hvor han framholdt helt åpent at det ikke ville koste ham noe som helst å skyte 200 norske studenter. Som SS-führer hadde han ofte vært nødt til å skyte folk. Vi måtte ikke et øyeblikk innbille oss at han ville føre 200 friske, kraftige karer vekk fra frontområdet. Det var helt utenkelig. Jeg skal innrømme at disse truslene gjorde inntrykk på meg.

Wilde
Wilde

Da var det en av studentene som ropte ”Skogskommando” – det kunne han gå med på. Denne opponeringen ville Wilde (Bildet) ha seg frabedt og han reagerte med å straffe  denne stribukken av en norsk student, ved å virkelig gi ham ”en på kjeven”. Etter at Wilde hadde fått noe utløp for sitt raseri, ropte de andre SS-karene: ”Skyt, skyt!”
Bare få av de ukrainske vaktene hadde med seg gevær, og de ble derfor kommandert opp på rommet for å hente dem. Idet de kom ut av rådhuset, lød det heldigvis en ny ordre fra Wilde: ”Auf de Stuben weg, marsch!”
Inntil denne dagen hadde jeg betraktet oppholdet i Tyskland med spenning, med noe som forhåpentligvis ville ende godt. Etter denne episoden følte jeg at min skjebne fra nå av var svært usikker, og jeg måtte ikke regne med å overleve.

Vår ordrenekt kunne ikke passere uten reaksjon, og den kom i form av avstraffelse. Først og fremst ved ikke å få mat. Befolkningen i Burkheim, som hadde vært vitne til opptrinnet, var rasende på SS og samlet sammen noe mat til oss.
Selv ble jeg med på å grave beskyttelsesrom for sivilbefolkningen i en hulvei. Jeg kan aldri glemme hvor stas det ble da Schwester Schreiber kom med mat og vin til oss.

På marsj uten mat

Allerede dagen etter klarnet været opp og fergeleiet ved Jechtingen – stridens eple – ble bombet i filler dagen etter streiken vår, og fergen ble senket. Den 5. desember bar det i vei  til fots gjennom Schwartzwald til Alpirsbach, nesten uten mat. Underveis sluttet gruppen fra Freiburg seg til vår gruppe.
Vi fikk omtrent ikke noe å spise, men prøvde å livberge oss som best vi kunne ved å ta litt frukt som var blitt hengende igjen på trærne langs veien. Eller som lå på bakken.
Da vi kom til Alpirschbach etter mange dagers vandring sto det et godstog og ventet på oss. Vi ble stablet inn som sild i tønne, og tok fatt på returen til Buchenwald. I løpet av de seks døgnene reisen varte fikk vi litt suppe på deling.
Underveis tror jeg ikke jeg hadde et minutts søvn. Det var stadig stopp og start, for vi møtte en mengde tog som skulle til Ardennene med krigsmateriell. Sulten var helt ubeskrivelig og på en av stoppene klatret jeg opp på en godsvogn som sto på nabosporet. Den var fylt med korn, og jeg fikk krafset til meg et par krus med korn og kom meg velberget tilbake til min egen vogn. Jeg er glad for at jeg ikke ble oppdaget, for det var streng straff for å stjele fra det tyske riket. Om det så bare var et par kopper med korn.

Kaotiske tilstander i Buchenwald

Fanger på brakkaDet Buchenwald som møtte oss denne gang var forferdelig. Fangene virket ennå mer utmagrede og håpløse. Utenfor krematoriet lå en kjempepyramide med sko etter fanger som var kremert.
Vår gruppe ble stående på appellplassen hele dagen i det rå og kalde vinterværet, sultne og forfrosne. Da var det danskenes tur til å hjelpe oss. Jeg husker jeg skulle gå bak en brakke for å slå lens. Da var det en danske som passet meg opp og ga med de lekreste smørbrødene jeg hadde sett. Danskene passet på å gjøre dette i smug slik at ikke de tyske vaktene skulle spolere det hele, eller nekte dem å hjelpe oss.
En av de danske sa det ved en anledning på denne måten: Dersom dere noen gang kommer til København, og blir tatt for å ha gjort noe  galt så bare husk på å si ”Buchenwald”. Da vil dere bli tatt med til politistasjonen med en gang, og vi skal sørge for å servere dere kaffe og bløtekake.
Nå ga dansken meg flere smørbrød, og jeg visste ikke riktig hva jeg skulle gjøre. Kom jeg tilbake til de andre fangene med disse skivene ville de omtrent kaste seg over meg alle mann, og det ville ikke bli så mye som en brødsmule tilbake. Derfor puttet jeg for sikkerhets skyld et par skiver i lomma. Det skjedde akkurat som jeg tenkte. De andre kastet seg over meg – fullstendig utsultne, og det ble ikke en eneste liten smule igjen. Heldigvis hadde jeg et par smørbrød i lomma, og fikk fortært dem for å stille den verste sulten. Det skulle straffe seg senere i form av en fryktelig diaré.

Trodde jeg hadde havnet i evigheten

Kvelden kom, og plutselig ble alt svart for meg. Da jeg omsider kom til meg selv var alt stummende mørkt. Ikke en lyd og ikke noe lys noe sted. Jeg lå på bakken og tenkte: Ja, ja – nå er det skjedd, du er død Knut Erik! Men hvor var jeg havnet? Ikke var det himmelen, det stemte dårlig med barnelærdommen. Det kunne ikke være helvete heller, for jeg kjente ingen pine eller smerte. At jeg var havnet i evigheten var jeg temmelig sikker på. Jeg tenkte det måtte bli fryktelig kjedelig å ligge slik i en evighet.
Jeg vet ikke hvor lenge jeg lå slik, men etter en stund fikk jeg se et lysglimt, som forsvant igjen – et stykke borte. Jeg stablet meg opp på beina, og famlet meg bortover i den retningen hvor jeg hadde sett lysglimtet. Da merket jeg at jeg var kommet til en dør. Jeg trykket ned klinken, og døren gikk opp.
Det var ikke til å tro. På gulvet innenfor var mine kamerater som holdt på å rigge seg i stand for natten. Jeg tror ingen – verken før eller siden – har vært så glad for å oppdage at han befant seg i Buchenwald.

Neste dag var det bading og på med fangeklærne, men vi fikk beholde håret. Deretter bar det ut i leiren – denne gang til ”Kleinlager”. Det var fryktelig kaldt, og vi frøs kraftig. I sovebingen måtte vi ligge åtte mann sammen. Alle måtte ligge på siden uten å kunne røre seg.
Danskene stilte opp og ga oss litt klær og mat, og for meg begynte diareén. Jeg fikk  ikke ned en matbit på seks dager.
Jeg gikk inn på Revier og fortalte at jeg hadde fått ”Scheisserei”, og fikk – merkelig nok – to spiseskjeer kull. Det slukte jeg – o mirakel – diareén stanset. Jeg er i dag ganske så sikker på at det var disse to skjeene som reddet livet mitt. Nå var jeg sulten etter seks dager uten mat! Heldigvis var det begynt å komme pakker fra Røde Kors igjen. Med gåseleverpostei fra Ungarn og sukkerbiter fra Sveits, for ikke å snakke om pakkene fra Danmark og Sverige.

Jeg feiret min andre jul i fangenskap – i konsentrasjonsleiren Buchenwald. Det var ikke så mye som minte oss om ”den søte juletid” der vi satt innesperret bak piggtrådgjerder og knappe matrasjoner. På julaften var det i alle fall noen russiske sirkusartister som forsøkte å muntre oss litt opp. De danset de karakteristiske folkevisedansene oppe på bordet vårt, og klarte å muntre oss litt opp.

Slavearbeider i det tyske riket

Under vårt andre opphold i Buchenwald ble vi satt i jobb. Fra 1. januar og en ukes tid - uten skikkelig klær eller arbeidsredskaper. Det var beinhardt. Jobben besto av mursteinpussing i ruinene av Gustloffwerkene. Disse steinene skulle brukes om igjen og måtte derfor stables opp i pene hauger. Kong vinter sendte gradene ned til minus 15, og med vårt ”arbeidsantrekk” var det en iskald opplevelse. Vi saboterte så godt vi kunne, for de hadde ikke vaktmannskaper nok til  effektiv overvåking av oss.
Etter en ukes tid ble vi ”benådet” og fikk komme opp i hovedleiren igjen og slapp å arbeide. Det var for å si det mildt aldeles herlig.

Natten til 14. februar lå vi og hørte på den enorme luftstyrken som hadde Dresden som mål. Noen har i ettertid kritisert de allierte for denne bombingen, men man må huske på at krigen raste villere enn før, og kappløpet om å lage den første atombombe var i gang. Tyskerne ville ikke gi seg, og vi som lå der i leiren var rasende på dem for den brutalitet de viste mot fangene. Derfor frydet jeg meg over at vi hadde så sterke allierte. Hitler hadde sådd vind, nå høstet han storm.

Innelåst under bombeangrepet

1. mars skulle vi ut på transport igjen – denne gang til Neuengamme, utenfor Hamburg. Vi skjønte at noe var på gang, men vi visste ikke hva som skulle skje. Jeg gruet meg Kuvognvirkelig, for nå fikk det tyske jernbanenettet virkelig unngjelde. Første dag kom vi bare til Erfurt og ble stående der utover kvelden, og ca kl. 22. ble stasjonsområdet vi befant oss på angrepet. Vi lå innelåst i vognene, noe som var en svært så nervepirrende opplevelse. Vi var fanget som rotter i ei felle, uten mulighet til å kunne ta oss ut. Vi hadde en tysk vakt som hadde tjenestegjort på Østfronten som skulle passe på oss. Da angrepet var over utbrøt han: Dette var pinadø verre enn å være på Østfronten!”
Jeg husker spesielt en bombe som en kunne høre på lyden hadde kurs mot MEG. Jeg var helt sikker på at nå var min siste time kommet, og forsøkte å stålsette meg mot det uunngåelige. Det kom et øredøvende brak, vognen lettet seg fra sporet og i neste sekund ble vi bombardert med stein og splinter.
Bomben traff heldigvis et tog med kull på nabosporet, og det tok fyr. Vi slapp fra det med skrekken.
Et par av våre tillitsvalgte hadde tatt med seg noen ekstra danskepakker og nå brukte de et par av disse i ”forhandlinger” med jernbanepersonellet. De greide å organisere det slik at vi neste dag ble hektet på et tog med ammunisjon, og kom oss vekk fra Erfurt. Det var på høy tid, for neste natt ble jernbanestasjonen i Erfurt utslettet i et nytt bombeangrep.
Vårt tog stanset på et jorde utenfor Hildesheim, fordi en kopling antagelig hadde røket. Det var lys dag og klar himmel, og vi var et perfekt mål da det dukket opp en sveit med jagerfly. Ganske riktig – vi ble selvfølgelig oppdaget. Nå hadde vi fått tillatelse til å forlate vognene dersom vi ble utsatt for angrep.
Jeg løp det beste jeg hadde lært utover åkeren og kastet meg ned. I mellomtiden hadde flyene lagt seg på linje, i angrepsformasjon og stupte ned mot toget vårt. Det er ennå som jeg kan høre den høye hvinende lyden fra de kraftige motorene.
Siden vi var hektet på et ammunisjonstog, var jeg klar over at ved treff nå – var hvert fall min siste time kommet. Jeg la meg på ryggen for å se dette dramaet, da jeg var klar over at det ville være det siste jeg fikk se her i livet. Men – merkelig nok – flyene flatet ut og slapp først bombene på et tog som sto et par hundre meter lengre framme. Detonasjonene da bombene rammet toget var så kraftige at toget ble slengt ut i ei grøft. Først neste dag kunne vi dra videre. Vi hadde flere nervepirrende opplevelser før vi endelig den 6. mars ankom Konsentrasjonsleiren Neuengamme.

Reddet av de hvite bussene

Denne leiren hadde et meget dårlig rykte. Etter bading, var det på med fangeklær igjen, og utdeling av nytt fangenummer. Mitt nye nummer var 75561, og dette måtte igjen syes på blusen.

I Neuengamme ble vi satt til å arbeide i et teglverk, og arbeidet besto i å trille murstein fra teglverket. Det var et hardt arbeide, og de øvrige fangene vandret rundt som muselmenn. Dette arbeidet holdt vi på med fram til 20. mars. Da ble vi beordret i karantene på grunn av fare for flekktyfus.

På dette tidspunktet hadde allerede de første norske fangene fra Sachsenhausen og andre leire begynt å komme i hvite svenske og danske busser. Spesielt godt husker jeg en norsk fra Bergen-Belsen som ble lagt inn på vår brakke. Han var bevisstløs og helt utmagret. Han hadde blitt trukket ut av likhaugen da redningen kom. Nå tro våre medisinerstudenter til og ga ham glukoseinjeksjoner, og etter noen dager slo han øynene opp. Han ble bokstavelig talt vekket opp fra de døde.

De hvite bussene30. mars kom grev Folke Bernadotte på besøk, og det ble stor jubel blant fangene, for han brakte bl.a. med seg store svenskepakker med mat. Fronten rykket stadig nærmere, og det var stadig bombardementer like i nærheten av oss. Endelig – den 20. april – kom beskjeden om at vi skulle evakueres med de hvite bussene inn i Danmark.
Jeg havnet i en buss som ble slept av en annen buss på grunn av motorproblemer. Sjåføren tok feil vei, rett mot fronten og vi havnet i ”ingenmannsland”. Tyskerne lå bak kanonene sine med hånden på avtrekkeren. Vi fortsatte å kjøre foran kanonene. Plutselig stupte to engelske fly ned mot bussen vår. De skjøt imidlertid ikke, da de antagelig så det svenske flagget som var malt på bussens tak. Sjåføren fikk det veldig travel, og vi snudde brått, og kom omsider på rett vei. Veien nordover ble nærmest som en triumftur. Ved Padborg grensestasjon sto danske lotter med blomster og ropte ”Velkommen hjem!”

Via Danmark og Sverige til Norge

Fangetilværelsen var ennå ikke slutt. Jeg havnet i Møgelkjær som lå under Horsens kretsfengsel. Dette kunne ikke kalles fangeopphold. Danskene visste ikke hva godt de skulle gjøre for oss. Her kom forresten Astrid Gjertsen og hilste på oss. Hun ble statsråd i en senere regjeringen.
Først den 3. mai ble vi fraktet over Øresund til Helsingborg, hvor svenskene sto klare til å ta imot oss.
En meget spennende periode i ens liv var over. Dessverre var det 17 studenter som ikke overlevde. Endelig - den 25. mai – kunne jeg gå av toget i Drammen og ble - til min store overraskelse – mottatt av en fullstendig fullpakket jernbanestasjon. En stor folkemengde hilste meg velkommen og Drammens Tidende hadde sin journalist på plass, mens to amerikanske jagerfly gjorde skinnangrep mot stasjonsområdet. Det var en stor opplevelse! I dag hadde det vel ganske sikkert blitt betegnet som en spektakulær hjemkomst.

Jeg var et helt annet menneske da jeg kom hjem enn det jeg var når jeg ble sendt ut. Jeg har aldri opplevd noe som har vært tilsvarende tiden i konsentrasjonsleiren Buchenwald. Jeg hadde vokst opp i et beskyttet og kristent miljø, og hadde tidligere ikke vært ute på noen sprell. Nå måtte jeg innordne meg de andre fangene, og konsentrere meg om å overleve oppholdet.
Jeg måtte gjennom en rekreasjonsperiode på grunn av at jeg hadde pådratt meg en ”Hilus adnitt”, det er egentlig en tuberkuløs smitte som hadde kapslet seg og ble sendt opp til Geilo for å hvile ut i frisk fjelluft en fjorten dagers tid. Da var jeg liksom på fjellet og gikk noen små turer i omegnen. Det gikk ikke spesielt fort med meg og jeg var ganske så tungpusten. Da kom det to yngre karer forbi og gjorde seg morsomme på min bekostning, med at jeg måtte jo være i elendig form som ikke klarte å komme opp den lille bakken. De skulle bare visst hvor jeg kom fra. Jeg valgte å bite det i meg, så jeg lot som ingenting.
Vi var veldig redde for tuberkulose, og det var et par av fangekameratene mine som døde av galopperende tuberkulose etter at de var kommet hjem.

Ellen og jeg var kjente før jeg ble sendt til Buchenwald, og vi studerte sammen på samme studentkull. Ellen fikk reise hjem etter arrestasjonen, mens jeg ble sendt til Tyskland. Det var først etter krigen vi ble kjærester. Vi fikk ikke fullført utdannelsen på grunn av okkupasjonen, og derfor måtte vi ta eksamen etter krigen. Det var da vi ble ekstra godt kjent med hverandre.
Ellen hadde kommet lenger i sin utdannelse og hadde allerede vært ute i praksis som farmasøyt. Jeg måtte ta igjen praktikanttiden. Den skulle være 1 ½ år, men da jeg kom hjem igjen var det forandret, og det ble for kort tid. Jeg hadde lyst til å være med i det samme kullet, så jeg dro inn til departementet og søkte om tillatelse til å arbeide overtid som praktikant – noe de ga tillatelse til. Jeg jobbet fra åtte om morgenen til fem på ettermiddagen hver dag på ”Elefantapoteket” i Drammen, På den måten tok jeg igjen de andre og kunne fortsette i samme kull.

Både Ellen og jeg er utdannet apotekere, og vi giftet seg  bare noen få måneder etter at vi hadde avlagt eksamen. Neste skritt var å finne fram til et apotek som hadde behov for to apotekere, og det var enten Lillehammer eller Bergen, Valget falt på sistnevnte, og vi var der i fem år, før vi flyttet tilbake til Oslo. I 1965 flyttet vi tilbake til Drammen, og siden har vi bodd der.

Historien må ikke glemmes

Etter at jeg kom hjem til Norge ble jeg ofte invitert forskjellige steder for å fortelle om mine opplevelser som student i Hitlers Tyskland. Jeg sa ja. Jeg synes det var viktig at folk fikk greie på hva som hadde skjedd i Hitlers konsentrasjonsleire. Denne delen av Europeisk historie må aldri gå i glemmeboken.

Mange år senere reiste vi sammen med flere av de tidligere fangekameratene en tur til de stedene vi hadde vært under oppholdet i Tyskland. Blant annet til Burkheim, den lille byen hvor nazistene tok fra oss matrasjonene våre. Der stilte vi oss opp på torvet på samme måte som vi hadde gjort under avstraffelsen i 1944. Vi passet på å ta bilde av dette. Senere snakket vi med vertinnen på spisestedet Alte Krone.
Hun kunne fortelle at folket i byen hadde vært så rasende på SS at de hadde gått rundt og samlet inn mat til oss i smug. Hun var en av dem som hadde vært med på dette. Når vi nå kom tilbake ble gjensynsgleden stor da vi fortalte at vi var nettopp de studentene som de hadde hjulpet, og det ble disket opp med distriktets beste vin.

Ellen og Knut Erik Skinnemoen
Ellen og Knut Erik Skinnemoen

En moderne krig er en så fryktelig ting at alt annet blekner. Denne krigen var nødvendig. Hitler og hans nazister måtte stanses. Etter 1. verdenskrig het det: Aldri mer krig!
Det gikk ikke mer enn 21 år før man var i gang igjen, som så mange ganger før i Europas historie. Det var tydelig at det gamle Europa med sine suverene nasjonalstater ikke var veien å gå. En nærmere tilknytning mellom nasjonene måtte til, og tanken om en Europeisk Union ble født. I dag er EU en meget livskraftig og suksessrik organisasjon som gjør krig mellom medlemslandene til en umulighet. Det er det viktigste, sier Knut Erik Skinnemoen.

Kilder:

Samtaler med Knut Erik Skinnemoen
Eidem, Knut; ”Aulaen brenner”  Norske studenter under hakekorset. Oslo: Gyldendal, 1980.
Sars og Tranøy: Tysklandsstudentene, J.W. Cappelen Forlag 1946
Wikipedia – den frie encyklopedia