Torbjørn Skuland

Torbjørn Skuland var medlem av den militærorganisasjonen til Major Laudal på Sørlandet. Han ble arrestert og sendt til Sachsenhausen.

Torbjørn Skuland ble født i 1920 og vokste opp på gården Skuland i Laudal utenfor Mandal. Han husker godt krigsutbruddet 9. april 1940.
– Jeg jobbet som lagermann på Agder Kjøplag, men bodde fortsatt hjemme hos mor og far. De vekket meg og sa at det hadde blitt krig. De hadde allerede begynt å samle sammen matvarer, for de husket godt rasjoneringen under den første verdenskrigen, forteller Torbjørn.

Gjennom en arbeidskamerat kom Torbjørn med i motstandsarbeidet. Han ble medlem av Major Laudals milorggruppe. Kameraten som het Kasper Sandnes ble arrestert 19. desember 1942, men Torbjørn var ikke redd det samme skulle skje ham.
Men bare dager etterpå, på lille julaften ble også han arrestert.
En hel gjeng arresterte unggutter ble samlet sammen og sendt til fengselet i Kristiansand.

Han ble sittende på celle frem til 3. januar 1943, da ble han kjørt opp til Gestapos hovedkvarter Arkivet for avhør.
– Jeg slapp heldigvis tortur. Jeg fortalte litt og nektet for mye. Og så ble jeg sendt til Grini, forteller Torbjørn.

Der ble han satt til å grave grøfter. Torbjørn fikk aldri nok mat, og var alltid sulten. Etter seks måneder ble han ropt opp på transport til Tyskland. Rundt 145 fanger fra Major Laudals militære organisasjon ble sendt i juni 1943 med slaveskipet Monte Rosa.
Skipet la til havn i Danmark, og fangene ble fraktet videre over grensen til Tyskland med tog.

Etter et kort stopp i Hamburg ble halvparten av fangene sendt videre til Sachsenhausen. Den andre halvparten endte opp i NN-leiren Natzweiler.
– Jeg hadde hørt om Sachsenhausen. Vi hadde fått meldinger om personer som hadde omkommet der nede, forteller Torbjørn.

Ved inngangsporten til Sachsenhausen ble fangene møtt av leirkommandanten. Han ga følgende hilsen: ”I Tyskland holder vi kuer, vi holder kuer så lenge de gir utbytte.” Og så stirret han på fangene for å forsikre seg om at de hadde forstått hva han mente.

De nyankomne fangene ble sendt inn i en mottagerbrakke. Der måtte de kle av seg før de ble barbert over hele kroppen. Alt håret ble dratt av med en håndmaskin, noe som gjorde fryktelig vondt. Deretter fikk fangene dusje før de ble desinfisert med lusevæske. Til slutt fikk de utdelt fangeklærne, tynne stripete dresser. På bena hadde de tresko, og i stedet for sokker fikk de fotkluter. Det er en firkantet klut som ser ut som et pusseskinn.

Som så mange andre nordmenn måtte også Torbjørn prøve ut sko på forskjellig underlag rundt appellplassen. Torbjørn fikk et par støvler som var for små, men han fikk ikke bytte. Fire mil måtte fangene gå hver eneste dag, i åttetall over appellplassen.

Etter karantenetiden kom Torbjørn på brakke nummer 23 sammen med andre nordmenn.
Også i Sachsenhausen skulle Torbjørn grave grøfter.
– Vi var jo skrubbsultne. Så når vi jobbet måtte vi passe på å arbeide i to timer, da spurte vi pent om å få gå på do. Da klarte jeg ofte å stikke meg litt unna slik at jeg fant et bjørketre og fikk tatt av noen kvister jeg kunne tygge på. Det hjalp veldig, forteller Torbjørn.
Etter seks måneder med grøftegraving fikk Torbjørn beskjed om at han var tatt ut på transport. Han skulle sendes videre. Totalt var det rundt 70-80 fanger som var tatt ut. De ble kjørt i lastebiler ut av leiren og forbi Berlin.
Ferden endte i en liten by som het Wulkow bei Trepnitz. Store områder ble eid av en lokal greve, og fangene fra Sachsenhausen ble satt til å bygge brakker i et skogholt på området.

Først måtte trærne vekk for å rydde plass til tomtene, noe som var et kolossalt tungt arbeid.
– Etter to måneder var vi segneferdige. Men det er noe som heter at når nøden er størst er hjelpen nærmest. Og like etterpå kom de første Røde Kors-pakkene med mat til oss. Det hjalp veldig på kosten.

Og etter hvert ble det bygget brakkebyer i skogholtet.
En stund senere ble Torbjørn spurt om han kunne være med å snekre lemmer som skulle blende vinduer.

I slutten av januar 1945 nærmet Østfronten nærmet seg. Torbjørn og de andre fangene ble beordret ut på marsj en sen natt. På jernbanestasjonen i Trepnitz ble de beordret inn i kuvogner hvor de ble stående som sild i tønne. I løpet av natten kjørte toget gjennom et sønderbombet Berlin, og deretter til Oranienburg.
Neste morgen ble fangene kjørt til Heinkel flyfabrikk. Fabrikken var bygget opp igjen etter bombeangrepet som drepte rundt 800 fanger.

Torbjørns oppgave var å ta i mot flydeler og legge dem i riktige hyller og skuffer.
På Heinkel ble Torbjørn kjent med en ung gutt fra Tsjekkoslovakia som he Leon. Han bodde på den såkalte ”Jugendblokk” ungdomsblokken på Heinkel flyfabrikk.
Den unge gutten var helt alene i verden, foreldrene var borte – det samme var tre søstre. Han søkte tydelig kontakt og ville så gjerne stoppe strømpene til Torbjørn. Den norske fangene ville nødig gi strømpene fra seg, men gjorde det likevel. Og et døgn etterpå fikk han strømpene tilbake – nyvasket og flott stoppet.
En søndag formiddag i mars ble fangene beordret tilbake til Sachsenhausen. Byen Oranienburg utenfor leiren var så ødelagt at fangene ikke kom gjennom, de måtte gå omveier.

Neste morgen ble de hentet av skinnende hvite busser fra svensk Røde Kors.
– Det jeg husker best var den hilsenen jeg fikk fra den svenske lotta. Hun tok hver enkelt fange i neven og ønsket oss velkommen om bord. Hun var så høflig, og viste slik medmenneskelighet. Inne i bussen smilte hun til oss og sa at det lå en matpakke under hvert sete, vi kunne bare spise!

Bussen kjørte til konsentrasjonsleiren Neuengamme hvor alle fangene ble samlet. Der var Torbjørn i vel to uker. Han var blant de siste som ble kjørt ut og over grensen til Danmark og videre til Sverige.

Etter et opphold i Sverige tok Torbjørn toget hjem til et fritt Norge. Under togturen fikk Torbjørn oppleve både den høyeste glede og den dypeste sorg. Et minne sitter spikret:
– En kamerat av meg fortalte at han møtte et ektepar på perrongen. De hadde på sine fineste klær og bar en flott blomsterbukett i hånden. De spurte om sønnen var med toget. Mennene om bord rister på hodet, og foreldrene får vite at sønnen omkom i Natzweiler. Frua ble hengende i armen til mannen og hun begynte å gråte. Blomsterbuketten dalte mot jorda.

– Jeg glemmer aldri ordene fra en av medfangene Bjarne Jørgensen. Han takket for velkomsten og fremmøtet og sa at dette skulle ha vært en av de største dagene i våre liv. Foran hele folkemengden sa han: ”Her står det mennesker med den dypeste sorg en kan bære, og jeg føler med dere. Mange av våre beste kamerater forsvant på reisen gjennom de tyske konsentrasjonsleirene. Måtte friheten virkelig koste så mye? Ja, den måtte det.”

Så sa han ikke mer, avslutter Torbjørn Skuland.