Tore Hroar Smith

Av Oddvar Schjølberg

Gestapo ventet på meg

Han ante ikke noe om at Gestapo allerede hadde fulgt hans minste bevegelser de siste timene, og heller ikke at sabotasjegruppa allerede var under opprulling. Han hadde fått i oppdrag å hente ut noen avslørende dokumenter. Det ble hans forbrytelse mot Det Tredje Riket, og det skulle koste ham mange måneder i nazistenes fangeskap

Ville kjempe mot galskapens ideologi

Tore Hroar SmithDa krigen kom til Norge den 9. april var Tore Hroar Smith en av de mange norske ungdommene som reiste seg i protest. Han ville være med å bekjempe det nazistiske tankegodset og den galskapens ideologi okkupantene brakte med seg. Derfor tenkte han på å melde seg inn i de norske militærstyrkene selv om han ikke hadde gjort militærtjeneste.

I den kaotiske tiden som fulgte, fikk han høre at det var en norsk militæravdeling som hadde befestet seg på et strategisk punkt i nærheten av Jevnaker-traktene. Tore tok en rask beslutning – han ville forsøke å slutte seg til den norske troppen der.
Mens de tyske troppene var i gang med å befeste sin posisjon i Oslo, pakket han ned de nødvendigste ting i en ryggsekk, og bega seg i vei. Det var umulig å få buss- eller biltransport, men han var ikke rådløs av den grunn.

Tore er født 21. juli 1919 og oppvokst i Oslo. Han kjente Oslomarka godt, og visste derfor hvilke veier og stier han måtte velge for å komme fram til den norske militæravdelingen. Det lå fortsatt dyp snø mange steder, og det var iblant problematisk å ta seg fram.

Arvid Ljungquist
Norske tropper forsøkte å stoppe den tyske invasjonen med de midler de hadde til rådighet.
Foto: Olav Tjønneland

Arvid Ljungquist
De hadde lite å stille opp mot slikt krigsmateriell
Foto: Ida & Jürgen Nystrøm

Underveis støtte han imidlertid på folk som kom motsatt vei, og de kunne informere om at det var nytteløst å forsøke å ta seg videre fram, for kamphandlingene var allerede i gang. Den norske styrken hadde blitt nedkjempet. De tyske styrkene var overlegne både når det gjaldt mannskaper og krigsmateriell. Selv om nordmennene beit godt fra seg, laget veisperringer og lå i bakhold hadde de lite å stile opp mot den tyske krigsmaskinen. Skanse etter skanse falt. Dermed var det bare å gjøre helomvending og traske tilbake igjen.

Hadde startet på medisinerstudiet
Da Norge ble invadert hadde Tore så smått kommet i gang med forberedende til medisinstudiene. Han holdt på med avdelingen innen kjemi på Universitetet på Blindern, men han ville forsøke å komme over til England

Sammen med en god kamerat klarte han høsten 1941 å komme over grensen til Sverige. Planen var å reise til Stockholm for å melde seg på den norske ambassaden der, og derfra bli sendt videre Göteborg. Tanken var å komme videre med et av de norske skipene som lå innestengt, og som aktet seg over til England når leilighet bød seg. De såkalte ”Kvarstadbåtene”.

22. juni samme år hadde Tyskland og dets allierte invadert Sovjetunionen, og nå var de store slagene i gang blant annet ved Moskva, noe som førte til en veldig stor usikkerhet. Derfor var ikke svenskene like velvillig innstilt overfor nordmennene som de ble senere. Tore og kameraten ble i stedet arrestert i Norre Värmland, og de fikk ikke tillatelse til å reise videre til Stockholm.
De ble tilbudt opphold i Sverige, men måtte da ta seg jobb som tømmerhoggere i Nord-Sverige.
- Det fristet oss ikke i det hele tatt. Det var nazismen og dens onde vesen vi ville sloss mot, ikke grantrærne i de svenske skogene. Dermed måtte vi bite i det sure eplet, og returnere til Norge igjen.

Bildet tatt av svensk radio og viser norske flyktninger som har tatt seg over til Sverige
Bildet er tatt av ”Svensk Radio” og viser norske flyktninger som har tatt seg over grensen.

Nå var ikke det like enkelt som det høres ut. Vi hadde jo rømt til Sverige, og det ble av nazimyndighetene i Norge oppfattet svært negativt, og det var fra nazimyndighetene truet med dødsstraff for dem som ble tatt.
”Landsfiskalen” ved politistasjonen var en forholdsvis forståelsesfull kar som ønsket oss lykke til, og han lot oss slippe over til Norge uten noen ”dikkedarier”. Vi var atskillig mer skeptiske til ”lensmannsdrengen” som ikke la skjul på sin tyskervennlighet. Et øyeblikk trodde vi at han ville angi oss så fort vi var kommet over grensen. Heldigvis skjedde det ikke noe, og omsider var vi trygt tilbake i Oslo igjen, forteller Tore.

- Det skal bemerkes at det gikk ille med ”Kvarstadbåtene”. De hadde håpet på hjelp fra England, men gikk rett i den tyske marines gap. Så vi kan for så vidt være takknemlig for at Landsfiskalen ikke slapp oss videre til Stockholm eller Göteborg, forteller Tore.

Begynte som kurer

Han fortsatte med sine kjemistudier, men kom etter hvert i kontakt med en person, som igjen var i kontakt med en sabotasjegruppe. Tores oppgaver var nok en gang å være kurer. Det hele var omgitt av total taushet, og Tore hadde ingen formening om hvem gruppen var, eller noen av personene som var med i den. Slik gikk det fram til høsten 1943.

En dag fikk han i oppdrag å hente noen svært viktige papirer i et hus ute ved Ulvøya, utenfor Oslo. Eieren av huset hadde måttet flykte i all hast fordi Gestapo var etter ham. Dermed hadde han ikke fått med seg papirene som var gjemt nede i kjelleren. Hjemmefronten og sabotasjegruppen var redd for at disse papirene skulle falle i nazistenes hender, og dermed kunne organisasjonen rakne. Oppdraget ble gitt til Tore, og han forteller selv:

- Det var på kvelden 6. oktober, og høsten hadde gjort sitt inntog. Jeg reiste ut til huset for å orientere meg, og sjekke om det var sikkert å ta seg inn der. Jeg hadde nemlig ikke fått noen nøkkel, fordi den var blitt borte sammen med eieren. Jeg hadde fått opplyst at et av vinduene i annen etasje bare var skjøvet inntil. Videre hadde jeg fått beskjed hvor jeg kunne finne en stige.
For sikkerhets skyld ventet jeg en god stund i et skogholt. Huset virket helt stille og forlatt, og det lå litt øde til, men jeg tok noen ekstra runder rundt for å forsikre meg om at det ikke var folk i nærheten. I skjul av mørket fant jeg fram stigen, fikk plassert den like under vinduet. Jeg klatret opp, og kom meg inn i huset. Papirene var nede i kjelleren, og jeg sto stille en lang stund før jeg listet meg ned trappa.
Jeg kan ikke beskrive den følelsen som jog gjennom kroppen min da jeg begynte og fomle meg nedover trappen i mørket.
Plutselig fikk jeg to pistoler klemt mot brystkassen og en stemme  brølte ”Hände Hoch”. Da lyset kom på viste det seg å være to tyske Gestapomenn, og de satt straks i gang med å kroppsvisitere meg.

Hvem tipset gestapo?

Gestapo hadde tydeligvis blitt tipset om det som skulle foregå, og derfor var jeg ventet da jeg kom til huset. Fra de mørklagte vinduene hadde de hele tiden holdt øye med mine minste bevegloser i terrenget utenfor. Deretter smekket fellen sammen da jeg kom inn i huset.
I ettertid fikk jeg greie på at gruppen var blitt rullet opp, og flere var allerede arrestert. Noen av dem ble senere henrettet.
Nede i kjelleren satt den tredje gestapomannen. Han var norsk og nå satt han med et tilfreds smil og bladde i pairene jeg skulle hente. Ikke bare hadde de funnet papirene, men de hadde også tatt meg, og håpet nå på at jeg skulle gi dem den informasjonen de trengte for å få stoppet sabotasjegruppen.
Jeg ante jo ikke noe om hvem som var med i denne gruppen, hva de drev med eller hvor de holdt til, så jeg kunne ikke bidra med noe som helst.
Denne forklaringen feide de bare til side, og dermed ble jeg selvfølgelig arrestert. Seint på kvelden 6. oktober ankom jeg Gestapos hovedkvarter på Viktoria Terrasse, hvor jeg straks ble utsatt for et inngående forhør. Deretter ble jeg nærmest slengt ned i en kald enecelle. Politifolkene var fortsatt av den oppfatning at jeg visste mer enn jeg hadde fortalt, og derfor gjentok de forhøret. Sannheten var at jeg ikke visste noe som helst om sabotasjegruppen.
Bare noen dager senere troppet de opp hjemme hos familien min, og arresterte broren min Eigil.

Via Møllergata 19 til Grini

Den 7. oktober ble jeg overført til Møllergata 19, hvor de fortsatte å forhøre meg. Oppholdet her strakk seg over flere måneder, og rett som det var ble jeg hentet inn til nye forhør. Både dag og natt. Til slutt forsto de vel at jeg ikke hadde noen kjennskap til sabotasjegruppen. De kunne jo ikke slippe meg fri, for jeg hadde jo blitt arrestert på fersk gjerning. Derfor ble jeg overført til fangeleiren Grini.

Dit kom jeg den 8. februar 1944 og fikk tildelt fangenummer 9769. Her møtte jeg broren min Eigil, og nå ble jeg plassert i samme brakke ham. Han hadde kommet til Grini allerede den 10. desember, noe jeg ikke ante noe som helst om. Så jeg må jo si at jeg ble nokså overrasket da jeg møtte ham i fangeleiren. Han ble satt til å arbeide i et nærliggende steinbrudd, mens jeg havnet i ei gruppe som skulle samle inn poteter. Dette var jo på vinterstid, og var ikke akkurat den rette sesongen for poteter. Det hadde blitt liggende igjen noen poteter i den frosne jorda, og det var vår jobb å sanke dem inn. Dermed var det bare å skride til verket - vi måtte omtrent hakke dem løs.
En del av dem stekte vi over et bål, og det smakte faktisk ganske fortreffelig med stekte poteter som et lite tilskudd til den ”magre” fangekosten

Da det ble klart for leirledelsen at jeg hadde begynt på medisinstudiet ble jeg ganske snart overflyttet til sykestua, og skulle fungere som en slags sykepleier. Jeg hadde jo bare begynt på den kjemiske delen av utdannelsen, og hadde egentlig ikke så mye greie på den medisinske delen. Det gikk greit - jeg gjorde den jobben jeg ble satt til med de forutsetningene jeg hadde.

Kan ikke skjære alle over en kam

Mens vi ble passet på av strenge SS-soldater i min arbeidskommando, var forholdene mer slepphendt ute i steinbruddet. Broren min fikk ta imot både matpakker og reint undertøy som kjæresten hans hadde med når hun kom på besøk. En av gangene hadde hun også tatt med ei underbukse med et litt spesielt broderi. For i baken hadde hun brodert inn ordet ”Elskling”.

Soldatene som ikke var med i SS så mellom fingrene med slike ting. Så vi kan ikke skjære alle over en kam – det fantes de som var veldig greie og menneskelige. (Eigil slapp å bli sendt til Tyskland og han slapp ut igjen fra Grini i februar 1945.)

I slutten av mai måned ble jeg ropt opp for transport til Tyskland. Sammen med en stor kontingent andre fanger som var tildelt samme skjebne ble jeg transportert ned til Akershus festning. Det var ikke helt klart med transportskipet, og vi ble derfor ”stablet”, i ordets rette betydning, inn på et rom. Det ble selvfølgelig altfor trangt til så mange mennesker, og det var derfor helt umulig å få lagt seg ned. Her måtte vi vente nesten et døgn, før vi endelig fikk komme ut. Det var nesten som en befrielse når vi kunne gå om bord i fangeskipet ”Warte”. Dette skipet er kanskje ikke så kjent som Monte Rosa og Donau, men det var visstnok samme standard om bord.

Ble sendt til Sachsenhausen

Med på den samme reisen var flere tyske soldater som hadde blitt tatt for forseelser i Norge, og de var nå vei til Tyskland for å sone straffen der. Det var egentlig greie folk, og de gjorde ikke oss noe vondt, så lenge vi var om bord. Tvert i mot – det virket som om de gjerne ville ha kontakt og prate med oss. De var jo fanger som oss.
Vi ble innlosjert i noen trange rom under dekk, men fikk lov til å komme opp for å frisk luft med jevne mellomrom.
Jeg husker godt at vi passerte ganske nær svenskekysten. Så nær at vi kunne se lysene på land, og det var selvfølgelig fristende å kaste seg i sjøen for å forsøke å rømme, men ingen av oss torde ta sjansen på dette.
Etter noen døgns transport klappet skipet til kai i det som i dag er den polske havnebyen Stettin. Her ventet SS-soldatene på oss, og de var svært så effektive da de jaget oss inn i togvognene. Det var også en god del eldre soldater der, soldater som ikke tilhørte SS-styrkene. De var atskillig mer moderate i sin framferd.

Vi ankom Sachsenhausen den 28. mai. Her ble vi stående ganske lenge å vente ved porten. Noe jeg husker veldig godt fra nettopp denne dagen, er at jeg ble møtt av noen norske fanger som hadde vært i leiren en stund. Nå kom de og stakk til meg noe småtterier, samtidig som de umerkelig ga meg en del gode råd, før vi omsider slapp inn og ble plassert i brakke sammen med fanger fra flere forskjellige nasjoner.
Køyene så alt annet enn hygieniske ut, og jeg var svært glad over at jeg hadde fått beholde soveposen som jeg hadde fått med fra Norge.

En av de russiske fangene gjorde krav på den køya jeg hadde fått utdelt, og det var en stund litt problematisk, før det hele løste seg. Da russeren langt om lenge overlot køya til meg, overlot han samtidig ei køye full av lus. Det merket jeg imidlertid ikke noe til der og da.
Dagen etterpå ble vi overført til mottakelsesbrakka, en såkalt ”Zugangsblock”, hvor vi måtte gjennomgå de vanlige prosedyrene med utdeling av nytt fangenummer, og mitt nye nummer ble nå 79735. Både vi og tøyet skulle desinfiseres. Også soveposen.
På en eller annen måte hadde mange av småkrypene fra køya kvelden før, overlevd inne i soveposen, og dermed ble jeg smittet av lus. Jeg trodde jeg fikk tatt knekken på dem, men like fullt var det noen som overlevde, og jeg sleit med dette problemet ennå ei ukes tid. Lusa hadde ”befestet” seg i sømmene på undertøyet, og de beholdt denne skansen så lenge de kunne.

Skobanen

Etter ca to uker ble jeg sendt videre til en annen brakke. Også i denne brakka var det fanger fra flere forskjellige nasjonaliteter, blant annet flere engelske soldater. Disse hadde blitt arrestert under en ilandstigning på Vestlandet, og deretter sendt til Tyskland.
Engelskmennene var noen ordentlige kjernekarer, og jeg ble satt til å gå sammen med dem på det såkalte ”Schuprüfstelle”. Da hadde de allerede gått der i månedsvis for å prøve ut nye støvler og såler som var beregnet på de tyske soldatene. De hadde regnet ut at de hadde en distansen lenger enn rundt Ekvator.

Nå måtte vi altså marsjere på rekke og rad, time etter time. Hver morgen fikk vi utlevert forskjellige støvler. Dette gikk vi med på ulike typer underlag, og deretter ble slitasjen på støvlene målt på ulike tidspunkt. Det var ganske anstrengende, selv om jeg var i forholdsvis god fysisk form.

En natt ble alle de engelske fangene kommandert ut av brakka, og en stund etterpå kunne vi høre en rekke skudd fra et av områdene i leiren. Det var engelskmennene som ble henrettet. Dette var en vond opplevelse for vi hadde allerede rukket å å etablere et godt kameratskap.

Utekommando Klinkerwerk

Senere ble jeg overflyttet til en annen kommando. På spørsmål om hva slags yrke jeg hadde svarte jeg at jeg var kjemiker, og dermed ble jeg plassert i den utekommandoen som var på ”Klinkerwerk”, ca to kilometer fra hovedleiren.

Utekommando Klinkewerk
Bildet over viser noe av det harde slavearbeidet fangene ble satt til å utføre i arbeidsøkter på opptil 12 – 14 timer.

Utekommando Klinkewerk
Jeg ble plassert i utekommandoen som var på ”Klinkerwerk”, ca to kilometer fra hovedleiren

I utgangspunktet hadde dette vært en utekommando som ble opprettet for å skaffe nok bygningsmateriell. Den ble oppført av fanger fra Sachsenhausen allerede i 1938. Da ble de satt til å bygge opp en stor mursteinfabrikk like ved Hohenzolleren-kanalen.

I begynnelsen marsjerte fangene fra Sachsenhausen til Klinkerwerk, men fra 1941 bodde fangene i brakker som ble bygd i nærheten av Klinkerwerk. Dermed fikk leiren status som utekommando, og det var rundt 4000 fanger som permanent holdt til her. Klinkerwerk ble regnet for å være Sachsenhausens straffekommando, og det var gjerne hit fangene ble sendt når de skulle dø. Blant annet ble det drept rundt 200 homoseksuelle her i løpet av noen sommermåneder 1942.

Nå ble ikke jeg engasjert i produksjon av murstein, for i 1943 hadde fabrikken blitt ombygd til en egen avdeling for produksjon av støpte granatkropper.
Jeg ble satt i jobb på laboratoriet, og hadde som oppgave å analysere kjemisk uttak fra legeringssmelten på en rekke komponenter. For å sjekke at legeringen var i orden hadde jeg ulike instrumenter. Det var imidlertid ikke noen mulighet til å sabotere i denne delen av produksjonen. Russerne som jobbet ute i selve granatfabrikken saboterte så godt de kunne. Om det medfører riktighet har jeg aldri fått brakt på det rene, men det ble fortalt at rundt 90 % av granatene som kom fra støperiet var ubrukelige. I så fall fungerte jo russernes sabotasjehandlinger helt etter oppskriften. Granatkroppen var laget av en legering som skulle ”revne” i mindre biter, og dermed spre død og ødeleggelse, og det var meget strenge krav til utforming og styrke.

Det var for øvrig i denne leiren jeg med egne øyne fikk se hvordan ”prylebenken” fungerte. En av fangene var tatt for en forseelse og nå ble han spent fast på benken. En av de tyske kriminelle fangene ble kalt fram for å utføre straffen. Denne lot seg ikke be to ganger, men utførte ordren av hjertens lyst.

Capo tortur prylbenk
Tegning: Victor Glysing-Jensen

Det var forferdelig å se hvordan ”batongen” rev opp huden på stakkaren som var fastspent. Iblant så gikk det på livet løs under disse avstraffelsen, og det hendte at fanger regelrett ble slått i hjel.
Det var  mange brutale SS-folk i leiren, og flere av  var ukrainsk opprinnelse.
De var faktisk enda verre enn de tyske SS-folkene. Dette var på en måte et paradoks, fordi de ukrainske fangene sto omtrent nederst på rangstigen, men når de fikk på seg SS-unifomen var det som om det skjedde en total forandring rent mentalt.

Flere norske

I Klinkenwwerk ble jeg plassert i ei brakke hvor det også var noen andre norske. En av dem var tilfeldigvis en medstudent fra Blindern. Vi arbeidet sammen på laboratoriet. Det var også en norsk metallurg som var krigsfange her. Han hadde sitt eget laboratorium hvor han foretok helt spesielle målinger, og han fikk visstnok også alt det utstyret han rekvirerte fordi han var egentlig var en viktig brikke i nazistenes rustningsindustri.
De resultatene som var verdifulle for tyskerne, beholdt han for seg selv, mens han ga fra seg alle de opplysningene som ikke hadde noen spesiell betydning. På den måten klarte han å lure regimet trill rundt. Han ble senere direktør innen metallurgisk industri i Norge.

Det var også en norsk lege som var plassert her som fange, og han gjorde en flott innsats på den primitive sykestua, med de enkle hjelpemidlene han hadde til rådighet. Vi norske holdt sammen så godt vi kunne.
Det var også noen russiske fanger i den brakka jeg bodde, og etter hvert oppsto det et vennskap mellom dem og oss. Flere av dem var svært interessert i sport og de kjente godt til de norske skøyteløperne som blant annet hadde deltatt i flere idrettsarrangementer i Moskva. De russiske fangene gjorde det beste de kunne for oss norske, og de vasket til og med tøyet for oss.

Feiret jul på internasjonalt vis.

Under oppholdet i Klinkerwerk var vi norske heldige og fikk tilsendt Røde-Korspakker. Dette var en verdifull tilvekst til det dårlige kostholdet som var i leiren. Derfor var det også en glede for oss å dele noe av innholdet med blant annet de russiske fangene i brakka.
Det var også en spanjol og flere franskmenn i brakka, og de var også svært så takknemlig når vi delte maten med dem.
Jeg glemmer aldri julekvelden i brakka vår. Vi ble enige om at alle vi fangene skulle synge et vers av ”Glade jul” på sitt eget språk. Jeg må nok innrømme at dette kanskje ble noe spedt når vi fire norske fangene stemte opp med vår versjon, og ble avløst av de russiske og polske ”korene” som bidro med flerstemt sang. Selv om krigen raste rundt oss, og vi var krigsfanger langt hjemmefra, ble denne julekvelden en minneverdig høytidsstund for oss. Den var så absolutt med på å styrke kameratskapet mellom oss.
Vi utvekslet adresser, og etter krigen skrev jeg brev til noen av de franske fangene. Jeg fikk brevene i retur fra familiene deres, som kunne fortelle at de ikke hadde hørt noe mer fra dem etter at de ble sendt til Sachsenhausen. Mest sannsynlig ble de henrettet eller døde under dødsmarsjene.

De hvite bussene ankommer

I mars måned ble alle vi norske beordret tilbake til hovedleiren igjen. Det var gitt beskjed om at alle de norske fangene skulle hentes av de Hvite Bussen. Ryktene hadde gått en stund, men disse opplysningene virket nesten for gode til å være sanne. Det gikk nemlig så mange forskjellige rykter, så vi visste nesten ikke hva vi skulle tro, eller ikke tro.
Blant annet hadde det versert et rykte om at en av de tyske konsentrasjonsleirene sto under overvåking av Røde Kors, og at det var anledning til å søke seg til denne leiren. En kjenning av meg gjorde dette, og opplevde at han kom fra det ene helvetet til et som var mye verre. Han ble sendt til Bergen-Belsen, hvor han så vidt overlevde oppholdet. Jeg kjente ham knapt igjen da jeg en tid senere møtte ham igjen i Neuengamme.
Selv om det var klart for alle og enhver at slaget var tapt, og det stortyske riket falt i grus, så det ikke ut til at dette affiserte SS-folkene noe særlig. De var fortsatt like brutale mot de andre fangene i leiren.

For hver dag som gikk kunne vi merke at bombeangrepene fra de allierte styrkene tiltok i omfang. Rett som det var kom de store ”Flygende festningene”, og passerte i lav høyde over leiren vår. De slapp sin dødbringende last i områdene rundt leirene. Etter at jeg hadde forlatt Klinkerwerk ble leiren hardt rammet under et flyangrep den 10. april, og rundt 200 fanger ble drept. Det ble aldri sluppet noen bombe inn i selve Sachsenhausen. Det er klart at vi merket luftrykket fra bombenedslagene, like utenfor selve leiren. Det var omtrent som om de spinkle plankeveggene slo krøll på seg. Jeg husker spesielt en gang. Da sto Odd Nansen og holdt på å barbere seg midt under bomberaidet. Han var like rolig selv om hele brakka ristet i sammenføyningene.

De Hvite bussen ankommer

En dag sto virkelig de Hvite Bussene utenfor porten, og vi fikk beskjed om at nå skulle vi gå om bord. Vår tid i Sachsenhausen var over. Vi var fortsatt tyske krigsfanger, og vårt neste stoppested ble leiren Neuengamme.
Dette var en fryktelig leir. Her gikk brutaliteten fra SS-folkene, hand i hand med sykdommer og epidemier. En dag kom jeg tilfeldigvis forbi ei brakke hvor det var stuet lik fra gulv til tak.
I leiren traff vi også igjen andre nordmenn som kom fra en rekke forskjellige leire. Mange av dem hadde tydeligvis sonet under grusomme forhold.
Her traff jeg også mange av dem jeg kjente fra universitetet. De hadde jo blitt arrestert i en spesiell aksjon 30. november 1943.


Bussf utenfor NeuengammeNår jeg ser tilbake så var nok Neuengamme noe av det verste jeg opplevde i min fangetid. Heldigvis varte ikke oppholdet i Neuengamme så lenge, og vi ble sendt videre, via Møgelkær i Danmark og over til Sverige. Jeg ble innlosjert på en skole, og var her noen uker før jeg endelig ble sendt hjem til Norge igjen.
- Jeg var nok blant de heldige, forteller Tore. Fordi jeg slapp de mange traumene som andre fanger måtte slite med. Jeg kom raskt over fangeoppholdet og tok fatt på studiene mine igjen. Jeg bestemte meg for å fortsette med kjemistudiene, og dro til universitetet i Strasbourg og fullførte utdannelsen min der som kjemiingeniør.

Dokumentasjonsreisene er viktige

Som pensjonist har Tore Hroar Smith vært med på flere av tematurene sammen med Aktive Fredsreiser.

Capo tortur prylbenk
Presterød ungdomsskole foran porten i Sachsenhausen

Det har vært en fornøyelse å få være med som tidsvitne for skoleelevene. Disse turene er veldig verdifulle fordi vi da får møte de unge på et helt annet plan. De ser og hører, og det er veldig interessant å se hvor mye de reflekterer over de tingene de opplever underveis på turen. Det er spesielt for oss tidligere krigsfanger å se hvor mye flott ungdom vi har iblant oss. Det gir oss tro på at vi kan bygge opp en bedre framtid – for alle.

Jeg kom helskinnet gjennom fangeoppholdet mitt, og jeg kan heller ikke skilte med så mange grusomme opplevelser i leirene. Jeg tror at ungdommen likevel forstår at den ondskapens galskap som ligger gjemt i både nazismen og liknende menneskefiendtlige ideologier, fortsatt forsøker å få innpass i samfunnet vårt.
Det er dette som det er vår oppgave å advare mot. Friheten har sin pris, og for min del kostet det meg mange måneder i fangenskap. Frihet og fred er ikke noe som kommer av seg selv. Vi må alle gjøre vårt til at freden kan beholdes. Vi må alltid være på vakt mot de tankeretninger som setter menneskerettighetene i fare.
Aviser og media er så flinke til å sette søkelyset på de negative sidene. Journalistene burde være med på disse turene slik at de med egne øyne kan se hvor mye flott og reflekterende ungdom vi har i landet vårt.
Det å oppleve ungdommene på disse turene gir meg tro på framtiden, sier Tore Hroar Smith.

Kilder:

Memorial and Museum Sachsenhausen
Norge i krig – Bind 1 – Aschehoug Forlag
Ottosen, Kristian: Nordmenn i fangenskap 1940-45, Universitetsforlaget
Tegning: Victor Glysing-Jensen
Bilde av veisperring Foto; Olav Tjønneland
Bilde av tysk tanks – Foto: Ida & Jürgen Nystrøm
www.stiftung-bg.de