Haakon Sørbye

Av Oddvar Schjølberg

Radioagenten som havnet i Natzweiler

Haakon Sørbye er født i Oslo den 16. mars 1920. Samme dag som Tyskland angrep Polen – 1. september 1939 ble Haakon opptatt som  student ved NTH, Elektroteknisk avdeling i Trondheim.

Haakon Sørbye
Haakon Sørbye som ung

Da krigen nådde Norge året etter, var han i full sving med studiene. Han meldte seg til krigstjeneste som sambands-mann i Nord-Trøndelag i april og fram til juni måned.

Sammen med flere av de andre studentene engasjerte Haakon seg i motstanden mot nazistene med radio-forbindelse med England. Dette  kostet ham flere år i tysk fangenskap.

Operasjon SKYLARK

- Da Quisling holdt sin berømmelige radiotale, og fortalte at kongen og regjeringen var avsatt, og at det nå var han som hadde overtatt regien, gikk det kaldt nedover ryggen min. Ikke bare hos meg vakte det en negativ reaksjon, men over hele landet. Vi som var studenter ville også være med i kampen mot Quisling og hans menn. Nazismen skulle ikke få knekke oss, sier Haakon Sørbye, og fortsetter:

- Jeg bodde sammen med to NTH-studenter. som hadde litt militær bakgrunn. En av dem var fenrik, og han kjente til at jeg var radioamatør. Nå ga han meg ordre om å pakke ned så mye radioutstyr som jeg kunne klare å få stappet ned i en koffert, og reise til Levanger. Der møtte jeg en annen radioamatør, også NTH-student. Sammen bygde vi en telegrafistasjon, første trinnet av en kringkastingsstasjon som generalen ønsket seg. Vi fikk kontakt med generalstaben i Gudbrandsdalen og formidlet flere telegrammer daglig.
Kampene i Nord-Trøndelag var slutt 10. mai og jeg endte som krigsfange, men ble frigitt i midten av juni.

Da høstsemesteret startet på Høyskolen igjen møtte jeg en gammel kjenning - Erik Welle Strand. Det var han som tok initiativ til gruppen vår. Erik hadde under svært dramatiske omstendigheter klart å ta seg over til England, hvor han ble opplært av Secret Intelligent Sercice. Da han kom tilbake til Trondheim i september måned kontaktet han meg, fordi han visste at jeg hadde kjennskap til radio, og at jeg hadde bygd opp flere sendere. Dette var noe som alltid hadde interessert meg og jeg tok sertifikat som radioamatør da jeg var 18 år gammel.
Han var svært hemmelighetsfull, og det ble en kort samtale under fire øyne. Kort fortalt: I London hadde han fått i oppdrag å bygge opp en gruppe som skulle ha radio-kommunikasjon med England. Spørsmålet kom nokså bardus på meg: Haakon – vil du være radiotelegrafist på denne stasjonen?

Hundrevis av tanker for i løpet av noen sekunder gjennom hodet mitt, og jeg så i glimt for meg de tyske plakatene som var slått opp: ”Skutt blir den…”
Det endte ganske raskt med at jeg svarte ”Ja!” på Eriks henvendelse. Sammen med noen andre lojale kamerater bygde vi opp en illegal radiostasjon i Bymarka. – Skylark B.
Utstyret som Erik hadde fått med seg fra England var ikke brukbart. Det var laget for 220 volt lysnett, men Trondheim hadde den gang 150 volts nett. Vi laget sender og mottaker for batteridrift og skjulte det under et stort grantre like ved en  fjellhammer litt nord for Gråkallen. Etter nøye planlegging og mye hardt arbeide var vi klare til å starte opp, og den 17. januar hadde vi den første forbindelsen med England. Siden holdt vi denne forbindelsen åpen helt til vi ble peilet inn av tyskerne.

Viktige oppgaver for etterretningen

Oppgaven var å overvåke den tyske flåteaktiviteten i Trondheimsområdet, og deretter rapportere videre til England under kallenavnet BQS. Med i denne gruppen var det i alt fra radioamatører til telegrafister med flere års fartstid.
Etter oppdrag fra London gikk flere av studentene ved NTH sammen med radiointeresserte i Trøndelagsbygdene, til konstant overvåking av skipstrafikken og militære transporter. I tillegg sendte vi også informasjon om tyskernes troppeforflytninger.

Radiosending

En annen viktig oppgave var å formidle informasjon om tungtvanns-produksjonen på Rjukan. Her fikk vi god hjelp av professor Leif Tronstad på Høyskolen. Han var en av hovedkonstruktørene bak tungtvannsprosjektet, og han hadde ukentlig kontakt med folk i produksjonen på Rjukan. Dermed fikk vi førstehånds kjennskap til en rekke verdifulle detaljer. Kanskje nettopp disse informasjonene var noe av det viktigste vi viderebefordret, forteller Haakon.
Han var plutselig blitt en viktig brikke i etterretnings-tjenesten, og tyskerne satte inn store ressurser for å avsløre ham.

Skulle man følge Gestapos reglementet til punkt og prikke, så skulle de radioagentene som ble avslørt – skytes på stedet. 9. september 1941 ble jeg arrestert, forteller Haakon, og fortsetter:
Da hadde tyskerne peilet inn stasjonen vår, og de gikk til aksjon. Vi skjønte at Gestapo var på sporet av oss, da en av karene våre ble arrestert på mistanke fordi han for andre gang kom fra det området tyskerne hadde peilet inn som sendeområde. Under forhørene holdt han helt tett, og vi fortsatte med sendingene for. En dag blir en annen student arrestert, og vi forstår at vi nå står i fare for å bli avslørt. Denne studenten hadde bodd på hybel i samme hus som en av våre karer  - Bjørn Rørholt. På hybelen til Bjørn har jeg liggende en akkumulator, som straks må hentes – i tilfelle det blir rassia. Jeg går rett i fella. For på hybelen sitter Gestapo og venter på meg. Jeg ble sporenstreks sendt til Vollan fengsel og tatt i forhør.

Det er klart at man forsøker å nekte i det lengste, men forhørsfolkene hadde ulike metoder under forhørene, og de tok ikke med ”silkehansker” på oss. Når de så etter hvert begynner å vise fram utstyr de har funnet på vår radiostasjon, begynner det hele å rakne. Heldigvis klarte jeg å holde de andre navnene i gruppen utenfor, slik at de fikk sjanse til å komme seg unna.
Fra cellen min hadde jeg ”utsikt”  til veien studentene gikk når de skulle spise middag nede på Studentersamfunnet.
Så jeg stiller meg opp i vinduet og begynner å plystre noen kjente studentsanger. Dermed oppnår jeg kontakt, og en av studentene kommer helt bort til gjerdet. Jeg får gitt ham beskjed om å gå til kontaktperson – Thomas Hysing. - kjent navn i Studentersamfundet – og si at postbudet må forsvinne. Beskjeden kom frem og ”postbudet” professor Tronstad klarte å komme seg unna.
I dagene etter avsløringen av radiostasjonen vår ble også flere av de andre karene i gruppen innbrakt til Vollan.

I celle med Arnulf Øverland

27. september går transporten til Møllergata 19. Underveis klarte jeg å snike til meg fire blyanter, fyllepenn og en pennekniv. Dette skjulte jeg i strømpene i håp om å få det med meg inn i cellen på Møllergaten 19.

Arnulft Øverland leser dikt

En av de første jeg traff i dette fengselet, og som jeg også kom til å dele celle med var dikteren Arnulf Øverland. Men jeg måtte først en tur innom en mørkecelle nede i kjelleren. Grunnen var at jeg hadde plystret Internasjonalen, og mer skulle det ikke til, før man ble straffet. Det var ikke så ille som mange tror, å sitte i mørkecellen. Selv om jeg ikke fikk middag, så fikk jeg nå i alle fall dobbel porsjon av vann og brød. Det kom et lite streif av lys inn gjennom en sprekk ved vinduet. Men etter en uke ble jeg flyttet opp igjen.
Når man sitter på en celle så går det mye tid til venting. Venting på neste forhør, neste måltid, neste tur i luftegården, osv.
Dermed var det godt at jeg hadde fått med blyantene og de andre tingene, for nå kunne jeg korte ned tiden med blant annet en del matematiske regnestykker.
Tiden sammen med Arnulf Øverland var veldig spesiell. Vi presenterte hverandre og fortalte litt om oss selv, men ikke mer enn det Gestapo visste. Vi hadde begge den innstillingen at vi måtte være forsiktige med hva vi sa. For det kunne være ører som lyttet der vi minst ventet det. Øverland hadde observert at jeg hadde en lang blyant, og da han fikk se fyllepennen og pennekniven ble han veldig overrasket. Endelig kunne han få spisset blyanten sin. Tegningen av Odd Nansen viser Arnulf Øverland i Sachsenhausen.

Jeg hadde også med meg et slags sjakkbrett, laget av dopapir. Steiner fra luftegården fikk gjøre tjeneste som svarte og hvite bønder. Nå fortalte jeg Øverland om dette, men han tittet bare rart på meg, og sa med sin karakteristiske stemme: ”Sjakk? Jeg spiller ikke sjakk. Det er å kaste bort tiden.”
Da ville han i stedet lese i sin bibel og sette ring med blyanten rundt de bibelstedene som ikke passet med hans oppfatninger mens jeg fortsatte med mine regnestykker.

Det gikk ikke så lenge før han sa: ”Du sa du hadde et sjakkspill?”
Jeg fant fram spillet og satte brikkene på plass. Øverland tittet litt skjevt på det hele, før han sa: ”Det var et simpelt spill.”
Nå var interessen vakt, og ikke lenge etter var vi i gang med spillet. Da han i tillegg vant noen runder var han svært tilfreds. Vi forbedret sjakkspillet etter hvert. Vi brukte flaskekapselen av aluminium fra melkeflasken som Øverland fikk levert hver morgen, og vi brukte noen trebiter, samt noen metalltråder som var i ”nettet” foran vinduet i cellen. Dermed satt vi i gang og fikk laget en del nye brikker. Blant annet av treknaggene til å henge håndkle på. Sjakkspillet fortsatte til vår store tilfredsstillelse.
Senere tok vi fatt på forskjellige matematiske regnestykker, og fikk på den måten en meningsfylt aktivitet. Vi prøvde blant annet å løse ”tredjegrads-likningen”, men kom ikke helt fram til løsningen.

Øverland skrev flere dikt i cellen, og jeg klarte med pennekniven å lage et hulrom i en kile i bordet, som diktene kunne gjemmes i. (De ble for øvrig hentet ut etter krigen)
De tingene vi gjorde var en viktig del i kampen for å overleve. Samarbeidet ga oss en slags åndelig styrke, samtidig som det også styrket vennskapet mellom oss.
I november måned 1941 ble Øverland overført til Grini, og jeg skulle ikke se ham igjen før etter krigen.

Via Grini til Natzweiler

I tiden framover skulle jeg dele celle med mange forskjellige fanger. Blant annet Hans Cappelen og Per Lie, bror til Håkon Lie. (Per Lie døde av tyfus i konsentrasjonsleiren Dachau 5. mars 1945.)
Under fangetiden på Møllergata 19 sto vi sammen og forsøkte å gjøre fangeoppholdet så positivt som mulig under de rådende forhold. Blant annet holdt vi foredrag for hverandre.  Per Lie var sekretær i Oslo Transportarbeider-forening og en dyktig organisator innen Arbeiderpartiet, ”underviste”  oss i organisasjonsteknikk, mens Cappelen som hadde juridisk utdannelse tok for seg ”Jussen”, og jeg ”kåserte” elektroteknikk. Dermed holdt vi oss i aktivitet.

Jeg ble sittende lenge på Møllergata 19. Det var først  den 16. januar 1943 jeg ble sendt videre til Grini. Nå ble det nytt fange nummer 5955.
På dette tidspunktet hadde Gestapo ferdigbehandlet vår sak, og det ble gjort forberedelser til å føre saken opp til doms ved den tyske krigsretten.
Utfallet av dette var klinkende klart, både for min del og de andre fra gruppen – det måtte bli dødsdom. Dette ble tydelig forklart meg av en høytstående tysk offiser som jeg kom i prat med på Grini.
På Grini ble jeg plassert i Haft, i en celle i hovedbygningen. Her satt også Carsten Lunde Schmidt fra Horten, som ble en veldig god venn av meg.

Hjemmestrikket vanter
Haakon viser her vantene som han strikket.

For å få tiden til å gå laget jeg noen strikkepinner av tre, og med en neglefil slipte jeg de glatte. Så var det bare å sette i gang med å strikke, men nei – det var ikke så enkelt. Jeg hadde riktignok sett hvordan mor gjorde det, men jeg hadde aldri strikket selv. Så jeg måtte starte et opplærings-program for meg selv. Problemet var starten. Her fikk jeg god hjelp av cellekameraten min som forklarte at man alltid måtte starte med renneløkke. Etter hvert fikk jeg taket på strikkingen, og det ene produktet etter det andre så dagens lys. Jeg hadde plutselig mer enn nok å stelle med. Jeg startet med et lite prøvestykke 5x5 cm, og ender med et par fingervanter.

Vi hadde god kontakt med de andre fangene i leiren og ble hele tiden oppdatert om krigens utvikling. Vi gledet oss storlig da vi forsto at krigslykken hadde snudd seg for Hitler og hans kumpaner. Alle håpet at krigen snart ville være over. Saken mot meg og mine sakskamerater ble droppet, og i stedet fikk jeg i slutten av juli beskjed om at jeg var satt opp på transport. Jeg fikk beskjed om hva jeg skulle pakke ned for transporten. De øvrige effektene mine skulle pakkes for seg, og deretter sendes hjem til min mor. Vantene jeg hadde strikket havnet i denne pakken. Tyskerne holdt ord – de sendte pakken hjem. Derfor har jeg vantene fortsatt den dag i dag.

Via Stettin til Elsass

Den 29. juli startet jeg på turen til Natzweiler hvor jeg ankom den 7. august. Jeg var 23 år gammel, og sammen med en stor kontingent andre fanger blir vi først sendt med båt til Stettin, og derfra videre til en fangeleir med navn ”Hägerwelle”. Her skulle vi bli inntil det var klart med videre transport for oss. I løpet av de dagene vi var i denne leiren ble vi vitne til nazistenes brutale framferd. Hele tiden måtte vi løpe, også ved matutdelingen. Mistet man bollen var man uten mer mat denne dagen.

Vi sto og så hvordan den mannlige SS-vakten slo løs på de stakkars fangene. Etterpå var det kvinnenes tur, og denne gang var det en kvinnelig SS-vakt som dengte løs. Det mest groteske kom etterpå – da omfavnet de to SS-vaktene hverandre og omtrent gratulerte hverandre med innsatsen.
I denne leiren ble det spurt om noen kunne såpass tysk at man kunne lede gymnastikken. Min bestemor var tysk, så jeg hadde egentlig ikke noe problem med språket, og jeg hadde vært ”forturner” i Oslo Turnforening, så jeg meldte meg som frivillig. Dermed kunne jeg legge opp treningen med litt linjegymnastikk og litt armbøyninger, slik at den ikke ble for stram for fangene.

Bare noen dager senere ble vi sendt inn til Stettin igjen og plassert i et fengsel der. 31 mann fordelt på to celler beregnet for 3-4 mann. Ved å bytte litt på sitte- og ståplass klarte vi å komme oss gjennom dette oppholdet. Verst var det med tørsten, og det var flere som svimte av i den kvelende varmen. Etter mye masing fikk vi endelig litt vann slik at de som var verst stillet fikk fukte leppene. Vi hadde fått en forsmak på hva som ventet oss i Hitlers helvete.
Neste dag ble vi sendt videre med tog, og etter fire døgns transport ankom vi Rothau stasjon i Elsass.

Vi kom til Josef Kramers helvete

Her er det SS(*1)-soldater som utgjør velkomstkomiteen, og de har en helt annen kutyme enn den vi var vant til fra Grini. I velkjent SS-stil kommanderer de oss ut av togvognene, og det vanker både slag og spark mot de som ikke er raske nok. Hele tiden akkompagneres det med hissige brøl og hylende hunder. Kommandoropene fosser over oss: ”Raus, los, los, los.”
Vi blir jaget opp på noen lastebiler og fraktet opp til leiren ni kilometer unna. Natzweiler lå oppe i en vakker fjellside, omgitt av vakker natur. Vi fikk aldri noen mulighet til å oppdage dette.

Vi var såkalte NN-fanger – ”Nacht und Nebel” – det vil si at vi skulle forsvinne ut av alle systemer og registre. Rett og slett være fanger uten identitet. Den 6. august går vi inn porten, i den leiren hvor den beryktede Josef Kramer har kommandoen. Nå holder han en spesiell velkomsttale for oss og jeg glemmer aldri denne setningen: ”I denne leiren er det en vei inn, den har dere nettopp passert. Og det er bare en vei ut, og det er gjennom kreamtoriepipen”.
Dette var starten på 13 måneders fornedrelse i en av naziregimets verste leire.

Josef Kramer
Josef Kramer

Ingen av oss var i tvil om at det minste forsøk på oppsetsighet straks ville føre til henrettelse. Sjokkerte måtte vi nå kle oss splitter nakne, før Kramer selv undersøkte i kroppens forskjellige åpninger om vi hadde forsøkt å skjule noe.
Deretter jaget han oss inn i neste rom hvor barbereren sto klar og sørget for at alt av kroppshår nærmest ble røsket av oss. Det var en forferdelig opplevelse, og det ble ikke noe bedre da vi i neste øyeblikk ble innsatt med en sviende væske under armene og i skrittet. Her skulle ikke lus og annet utøy levnes noen sjanse til å overleve.
Så bar det inn i dusjen med oss, før vi fikk utlevert nytt tøy. En tynn skjorte, en slags underbukse, bukse med påmalte røde striper, og en jakke med rødt kryss i ryggen og røde striper på ermene. De røde striper viste at vi hørte til gruppen NN-fanger. Før de sendte oss videre til ”Zugangsblocken” fikk vi utlevert et par tresko og et par tynne tøystykker som fotkluter. Det var langt på natt da vi endelig kunne krype til køys. Det var ikke lett å sove med alle de nye inntrykkene som raste rundt i hodet.
De neste dagene ble vi drillet i oppstilling, løp opp trapper og vi ble jaget rundt av kapoer(*2) som forsøkte å overgå hverandre i lydighet mot SS-folkene. Kapoene var selv fanger, men hvorfor skulle SS-folkene gjøre drittjobben selv når de hadde fanger som kunne plage de andre fangene?
Vi fikk også utlevert et rødt trekantet tøystykke, med påstemplet ”N” som vi skulle sy fast på jakkens venstre side. Under dette skulle fangenummeret vår festet på et hvit tøystykke. Jeg fikk fangenummer 4813.
Etter en uke med drilling ble vi flyttet til blokk 13 hvor vi traff en rekke nordmenn, blant annet fra den såkalte ”Sørlandsgjengen”. De hadde allerede vært i leiren to måneder og kunne gi oss masse nyttig informasjon.
En av dem – Arne Bloakstad – snakket svært godt tysk og han hadde klart å skaffe seg en formannsjobb. Dermed ble han som en slags mellommann mellom oss fanger og den tyske brakkeledelsen. Han gjorde så godt han kunne for å beskytte oss mot overgrep fra leirledelse og SS-soldater.

Jeg ble satt opp i en arbeidskommando som skulle jobbe i steinbruddet, og allerede første dagen fikk jeg litt av et sjokk. Det var under oppstillingen på appellplassen.
Fra den franske brakken kom det en flokk magre og underernærte menn. Flere av dem klarte så vidt å slepe seg fram, mens andre mer eller mindre ble båret ut og lagt foran gruppen på plassen. Mange av dem bar tydelige spor etter å ha blitt slått.
Det var ganske så kaldt denne morgenen, og jeg husker at vi frøs der vi sto og ventet til SS-offiseren fant det for godt å innfinne seg for å starte opptellingen. Antallet som gikk ut av leiren skulle stemme med antallet som kom tilbake til leiren etter endt arbeidsdag.  Enten man var død eller levende. En slik opptelling var en tidkrevende prosess.

Omsider fikk vi orde om å marsjere ut til steinbruddet, hvor det ventet en ny oppstilling. Her ble jeg beordret til en gruppe med mange andre nordmenn.
Allerede den første dagen forsto jeg at dersom jeg i det hele tatt skulle overleve oppholdet i Natzweiler, så måtte jeg spare på kreftene mine. Jeg forsøkte å lure meg unna så godt jeg kunne. Var kapoen i nærheten lot jeg som jeg arbeidet, og straks han var lenger unna prøvd jeg å sette ned tempoet. På den måte kom jeg meg gjennom den første måneden i leiren. Da hadde jeg allerede gått ned ti kilo. I løpet av den neste måneden ytterligere fem kilo, og det begynte å bli fare på ferde. I nazistenes plan skulle jeg jo jobbe meg i hjel. En av kapoene var Ernst Jäger, men vi kalte ham for ”Stuten”. Både fordi han brølte som en stut og fordi han var like dum som en stut. Han kunne virkelig det med å gjøre fangetilværelsen ekstra utrivelig.

Bombeflyene skapte håp i oss

Heldigvis skulle leirledelsen ha tak i folk som kunne sveise og dreie, og da meldte jeg meg interessert. Sammen med Carl Andersen fra Harstad ble jeg plukket ut blant 30 fanger.
Jobben vår skulle nå bestå av å demontere tyske flymotorer. Det var ikke verken dreiing eller sveising, men vi fikk stå under tak – noe som var en stor fordel nå som vinteren begynte å nærme seg. Adam var som kjent ikke så lenge i paradis, og allerede etter tre uker kom ordren om at ”alle nordmenn og hollendere måtte ut!” Vi fikk ikke tillatelse til å arbeide under tak. Det endte med at vi ble jaget tilbake til steinbruddet igjen. Det ble en tøff periode for meg.

Vi er ikke alene
Tegning av Næss

Jeg har tenkt en del over dette med tyskerne, de var nå litt rare også, og det synes å være to hovedfraksjoner. Den ene siden sa: ”Nei fangene skal straffes. Det er derfor de er kommet hit.” Den andre siden sa: ”Ja - men de er god arbeidskraft, det er mange fagfolk blant dem.” I det ene tilfellet når jeg ble hivd ut igjen, var det straffeelementet som vant, i det neste øyeblikket var det behov for arbeidskraft.
Utover høsten  ble det virkelig kaldt og surt i Natzweiler. Leiren ligger i en høyde av litt under 800 meter, og nå begynte tåken å gjøre seg gjeldene. Innimellom hadde vi også fine solrike dager,  noe som hjalp godt på humøret. En dag jeg var i steinbruddet ble vi oppmerksomme på en buldrende lyd i det fjerne. Etter hvert som den nærmet seg leiren øket den voldsomt i styrke, og i neste øyeblikk var himmelen over oss dekket av fly. Det var en hel armada med amerikanske bombefly, støttet av jagerfly. Noen av oss begynte å telle og kom ganske raskt til godt over fem hundre bombefly, med jagere sirklende rundt.
Dette satte virkelig mot i oss – for flyenes retning fortalte med all tydelighet at de var på vei innover Tyskland med sin bombelast.
De tyske vaktene uttrykte imidlertid usikkerhet angående flyenes nasjonalitet, og de mente at de var tyske. Vi lot dem være i den troen – vi visste bedre. I tiden framover var det flere slike overflygninger. Noe som ga oss en moralsk støtte. Vi var sikre på at nazistenes himmelrike var i ferd med å smuldre opp.

Ny jobb under tak

Tidlig i november måned fikk jeg en ny sjanse til å komme meg vekk fra det harde arbeidet i steinbruddet. Det var spørsmål etter mekanikere, og jeg var ikke sen med å melde meg. Jeg tenkte som så: Kan du dreie og sveise – ja da er du også mekaniker. Sammen med ca 20 andre fanger ble jeg tatt ut til den nye arbeidskommandoen. Vi ble plassert i en av maskinhallene under ledelse av en arbeidsformann ved navn Helmuth. I leiren var jeg blitt kjent med en  nordmann som hadde jobbet i denne hallen, og jeg hadde spurt ham hva slags maskinutstyr de hadde der. Han fortalte at det blant annet var to boremaskiner som var litt spesielle. I stedet for vanlig  en vanlig boremaskiner hadde de horisontal boreretning.
Da Helmut spurte hva slags maskin dette var, våget jeg meg litt forsiktig frampå med å svare ”Eine Horisontalbohrmaschine.” Både han og de andre stirret på meg, før han beordret meg bort i en krok.
Akkurat da må jeg si at jeg følte meg noe beskjemmet, og jeg tenkte at jeg ganske sikkert hadde dummet meg ut. Jeg forsøkte å slutte meg til gruppen som nå så på noen andre maskiner, men jeg ble kontant stoppet av Helmut som sa: ”Du kan bli der du er for du vet jo alt dette.”
Da omvisningen var over fikk jeg slutte meg til de andre igjen, og jeg ble gledelig overrasket da jeg fikk vite at maskinen jeg hadde nevnt navnet på var ”Eine mehrspindel horsintalbohrmaschine”. Nok en gang hadde jeg vært heldig.
Dermed kom jeg som fagarbeider på dag- og nattskift, og fikk ”Tungarbeidsrasjon”. Vi var fagarbeidere og mer verd etter nazistenes målestokk. Jeg glemmer aldri den første gangen jeg skulle på nattskift. Det var blitt mye suppe igjen etter suppeutdelingen, og nå kunne jeg få spise så mye jeg orket Jeg var kommet i en helt ny situasjon og opplevde ikke matproblemene så prekære lenger. Her ble jeg fra midten av november til slutten av januar 1944.
Da vinterværet satte inn for alvor var jeg heldig som fikk jobbe under tak i oppvarmet rom.

Schonung, lettere arbeid i leiren

Jeg måtte slutte pga. en betennelse i underarmen som satte meg ut av spill, og jeg ble overført til et lettere arbeide på en vevstue. Her satt en rekke fanger og produserte geværstropper. Både materialer og stropper var av simpleste sort, så holdbarheten på dette ”produktet” kunne umulig vare lenge.
En dag spurte kapoen om det var noen som kunne strikke? Det var vel det spørsmålet jeg ventet minst av alle, og mange vil vel kanskje betegne det som den reneste flaks. Jeg hadde jo mitt eget strikkeprogram på Grini bak meg, så jeg tok en sjanse og meldte meg, og fikk som oppgave å strikke et par fingervanter - noe jeg hadde gjort på Grini.
Det ble en veldig positiv effekt for meg. Jeg fikk utlevert garn, og strikkepinner laget jeg av aluminiumstråd. Det var kapoen som skulle ha vantene, og dermed klarte jeg å hale ut tiden. Måtte stadig ta noen nye mål slik at alt skulle bli helt perfekt og ”kunden” fornøyd. Han ble såpass tilfreds at jeg kom med i den lille gruppen som fikk påfyll av supperester. Jeg prøvde å somle så godt det lot seg gjøre, men vantene ble jo til slutt ferdige

Tilbake til steinbruddet

Jeg ble friskmeldt og dermed bar det rett tilbake til steinbruddet igjen. Nå var jeg imidlertid heldig og havnet i en arbeidskommando som betjente en stor steinknuser som laget pukk og grus til veiene i området. Steinknuseren ble betjent av en sivil franskmann, og min jobb, sammen med to andre mann, var å fylle på stein. De holdt et moderat tempo, og i tillegg hadde de fått rigget opp noen steinblokker som ga ly for vær og vind. Regnet kunne vi ikke unngå, så vi ble våte til skinnet når det satte inn med regnvær.

På revier igjen

Etter noen uker fikk jeg en ny betennelse – denne gang i venstre fot, og jeg ble såpass dårlig at jeg måtte ha hjelp for å komme meg til appellplassen. Den tyske SS-legen nølte ikke med å sende meg til ”Revier” etter å ha undersøkt meg.  Heldigvis jeg fikk bli der til foten ble bra igjen.

Noen har funnet oss

I april kom også de første ”Danskepakkene”. Det ble en pakke til deling på 4 mann. Et nytt lysglimt som fortalte at noen hadde funnet oss. (*3)
De gjorde underverker. Et godt eksempel på det er en nordmann som lå på samme stue som meg. Han hadde fått en alvorlig betennelse i ansiktet. Hver dag kom pleierne og presset ut materie som lå under huden. En uke etter at pakkene var kommet var han frisk! Pakkene inneholdt næringsstoffer som vi manglet: Tranpiller, sukker, mel, havregryn, tørrmelk, tyttebærsyltetøy, og til alt overmål en 20-pakning med Lucky Strike. Det er jo klart at humøret vårt steg mange hakk.

Vi fikk melding om de alliertes invasjon i Normandie samme dagen det skjedde, og humøret steg ytterlige oppover. Kunne vi nå øyne slutten på Hitlers verdensrike? Et eller annet sted i leiren var det noen som hadde en radio  og nyheten ble spredd fra mann til mann.

I slutten av juni ble jeg alvorlig syk. Antakelig hadde jeg blitt smittet under oppholdet på Revier. En av mine nærmeste kamerater – Per Jacobsen ble lagt inn på samme sykestue som meg, men hos ham hadde sykdommen kommet atskillig lenger. Det ante meg at vi hadde fått sykdommen alle fryktet – tyfus. Det var bare en medisin som kunne stoppe utviklingen, men problemet var at det var altfor lite av den.
Den norske legen i leiren - Leif Pulsson ble tilkalt og jeg spurte om han ikke kunne gi Per en sprøyte. Dette gjorde han og Per fikk ”vidundersprøyten” – men sykdommen var dessverre kommet for langt og livet sto ikke til å redde. Nå var det min tur. Feberen hadde steget til nærmere 41 grader, og jeg gled inn i en slags ørske. Jeg ble nå flyttet over i en annen brakke, og her ble også tillitsmannen vår – Blakstad – lagt inn. Det er ikke stort jeg husker fra disse dagene, men jeg minnes at jeg ba Blakstad kontakte i legen. Det var enten sprøyten eller krematoriet for min del. Jeg fikk sprøyten som reddet livet mitt. Et døgn senere var temperaturen mine nede i under 37 grader, noe som var en stor påkjenning for kroppen. Legen tok også blodprøve av meg, Jeg overlevde, og lang tid senere fikk jeg høre resultatet av blodprøven. Det lød på tyfus abdominalis, altså mavetyfus.
Jeg overlevde sykdommen, men helsemessig var jeg sterkt svekket. Dermed fikk jeg bli på sykestuen, mens jeg utførte lettere arbeide. Blant annet matutdeling og renhold.
I siste halvdel av august mente legen at jeg var kommet såpass til hektene at jeg ble utskrevet og overflyttet til brakke 13 hvor nordmennene var forlagt. Her ble jeg kjent med bl.a. Kristian Ottosen, som jeg har holdt jevnlig kontakt med etter krigen. (Han døde 1. juni 2006)
I løpet av en ganske kort tid skjedde det en del forandringer i Natzweiler. Virksomheten i steinbruddet var omtrent opphørt, og vi fanger måtte oppholde oss i brakkene mesteparten av dagen.

Ønskejobben

En dag jeg satt og gomlet på noen mugne brødskiver så jeg Willie – lagerskriveren – stå i døren og tittet seg om. Han kom han bort til meg og ba meg om å følge ham. Han fortalte at han hadde en jobb til meg. Jeg skulle jobbe i en av vaktbrakkene, sørge for renhold, vaske korridorer og holde orden på vaskerommet. Jeg fikk streng beskjed om at jeg ikke skulle gjøre noe i vaktenes oppholdsrom, og heller ikke utføre noen form for oppdrag for vaktene. Mitt oppholdssted var vaskerommet. Willie ga meg nøye instrukser om hvordan jeg skulle melde meg ved porten på vei til og fra jobben.
Første dagen etter pausen fant jeg et spann med matrester etter vaktenes middag. Det var mitt, og jeg kunne gjøre akkurat hva jeg ville med det. Det  var som den reneste julaften. Nok en gang hadde jeg hatt uforklarlig flaks og fått en jobb uten at jeg hadde gjort noe for det.
Jeg følte meg som verdens rikeste mann der jeg plutselig kunne forsyne meg med skyller og restemat. Det var mer enn nok til meg, og jeg kunne dele med de andre. Hver dag kom det nye forsyninger. Det jeg hadde til overs fikk en gruppe nordmenn som kjørte stein inn i leiren. Jeg fikk de til å ta med brød sammen med steinlasset. Dermed kunne jeg gi bort litt ekstra mat  til mine nærmeste fangekamerater. Den neste uken var som en drøm – plutselig hadde vi nok mat, og vi kunne hente ny styrke.

Det var ikke gått mer enn en uke før det kom ordre om at alle skulle bli i leiren og avvente ny beskjed. Tydeligvis var det noe i gjære. Ikke lenge etterpå måtte vi stille opp for evakuering av leiren.
Vi marsjerte de ni kilometerne ned til Rothau. Her ble vi ”stablet” inn i kvegvogner, 60 mann i hver vogn. Soldatene virket stresset og det var ikke noen tvil lenger om at fronten nå stadig rykket nærmere for hver time som gikk.

Sammen med flere av de norske fangene havnet jeg den 6. september i Dachau, konsentrasjonsleiren utenfor München. Oppholdet her ble ikke av lang varighet. Etter hvert som frontene rykket nærmere og nærmere kom det flere og flere fangetransporter til Dachau, og leiren ble fylt til bristepunktet, og vel så det.

Dermed ble vi den 12. september sendt videre til Ottobrunn, en leir litt nordøst for München. Vi var ca 400 nordmenn og hollendere i denne transporten. Blant annet var Kristian Ottosen, Egil Reksten og Trygve Bratteli med.

Ottobrunn, den gode leiren

Ottobrunn var en forholdsvis liten leir, med plass til rundt 200 fanger. De var allerede på plass da vi ankom, og nå ble også denne leiren fullstendig overfylt. Leiren var likevel på mange måter atskillig bedre enn Natzweiler. SS-vaktene var ikke så brutale her, og det var heller ikke den evinnelige brølingen hver gang de skulle gi oss beskjed. I tillegg var også maten mye bedre.

Det sier seg selv at med så mange mann for mye, måtte noen sendes videre. Det ville uten tvil bli oss som kom fra Dachau. Dette ville jeg for enhver pris unngå. Derfor sonderte jeg mulighetene for å få en jobb i leiren. Jeg fant ut at det var et eget radioverksted i leiren, og meldte meg der, med spørsmål om de ikke trengte en mann til?
Jeg fikk en rekke spørsmål om min bakgrunn, og heldigvis så var det de kvalifikasjonene jeg hadde, som de var på jakt etter, og dermed ble jeg ansatt på verkstedet. Dette verkstedet var nærmest lagt under leirkommandanten, som tjente gode penger til seg selv på denne virksomheten. Derfor var det om å gjøre for ham å ha kvalifiserte folk på verkstedet, og vi fikk på en måte en spesiell beskyttelse.
Senere ble jeg oppmerksom på en russer ved et stort tegnebord. Han holdt på med noen store elektriske skjemaer. Jeg kom i snakk med ham og fortalte at jeg var elektrostudent og hadde bare to knappe år igjen av utdannelsen min. Det endte med at jeg spurte ham om han kunne skaffe meg en passende jobb.
Ikke lenge etter ble jeg kalt inn til kantinen hvor jeg møtte to tyske elektroingeniører. Det var oppdragsgiverne til min nye russiske venn, og for å gjøre en lang historie kort: De hadde bruk for meg.

Da mesteparten av den norske kontingenten ble videresendt, fikk jeg bli igjen i Ottobrunn. Vi var i alt 13 nordmenn tilbake. Ottobrunn var opprettet for å skaffe arbeidskraft til oppbygging av et forskningslaboratorium for utvikling av supersoniske fly.
I tiden framover kom jeg til å jobbe sammen med min russiske venn. Han het Timofij Gregorovitsj Koba og kom opprinnelig fra Kiev, Ukraina. (Han overlevde for øvrig konsentrasjonsleiren og klare å unngå å bli sendt til Ukraina etter krigen. Han giftet seg og bosatte seg senere i Tyskland.)

Vi fikk et 16 kvadratmeter stort rom til rådeighet. Det var minst fire meter under taket, og det var ikke så lett å holde varmen i rommet. Oppdragsgiverne skaffet oss en vedovn, og vi fikk tillatelse til å plukke den veden vi kunne finne og bruke den til å fyre med. 

I begynnelsen hadde vi litt problemer fordi røyken ikke trakk ut, så vi måtte lage et røropplegg på nærmere fire meters høyde med skrått utløp gjennom veggen. Det fungerte og vi fikk et godt og varmt rom å jobbe i. Vi fikk også lov til å lage et tregulv slik at vi slapp å stå på den kalde harde betongen. Da veden begynte å ta slutt fikk vi ideen om å lage ”elektriske varmekabler”. Vi var jo begge elektroingeniører, og merkelig nok så fikk vi tak i forskjellige ting rundt om. Det var blant annet rester av hønsenetting. Dermed hadde vi ganske snart det vi trengte, og rigget til noen provisoriske varmekabler under tregulvet. Koblet to trådender til stikkontrakten uten at noe galt skjedde. I stedet begynte en behagelig gulvvarme å spre seg, og vi hadde klart å lage det som vi i dag betegner som varmekabler.
Vedovnen var fortsatt i bruk når vi klarte å skaffe oss ved. Den kunne også brukes til å koke på.

Kosttilskudd

En dag troppet det opp en russer med hele buksa full av poteter som han hadde orget. Om vi kunne hjelpe ham med å få bakt potetene? Det var selvfølgelig ikke nei i vår munn, og dermed hadde vi sikret oss en god venn og mange gode poteter i tiden framover.
Ottobrunn lå i et skogsområde med stor tilgang på ulike sopper. Dette fikk vi sanket inn og kokt eller stekt på ovnen. Sammen med de bakte potetene ble dette det reneste herremåltidet.

Til vår store forbauselse fikk vi en dag utlevert skrivepapir slik at vi kunne sende brev hjem en gang pr. måned. Vi som var NN-fanger hadde jo både post- og skriveforbud, men i denne leiren var dette tydeligvis ikke registrert.
Det gikk ikke lenge etter at de første brevene var sendt, før det kom pakker og brev hjemmefra. I tillegg fikk vi også en svenskepakke til hver av oss. Denne var på ti kilo, og vi fikk en god tid framover med næringsrik mat.
Min niese Liv har en kopi av det andre brevet jeg sendte hjem fra leiren. På grunn av sensuren måtte brevet skrives på tysk, men jeg klarte likevel å formidle noen opplysninger om hvordan jeg hadde og hva som hadde skjedd.

Tilbake til Dachau

Oppholdet i Ottobrunn fikk en brå slutt. Den 15. januar 1945 kom det beskjed om at vi skulle gjøre oss klare for transport tilbake til Dachau igjen. Dette var noe som vi fryktet, fordi vi hadde fått informasjon om at det var brutt ut flekktyfusepidemi i leiren. Vi hadde for lengst skjønt at vårt opphold i Ottrobrunn måtte bero på en misforståelse. Som NN-fanger var det ikke tillat å motta pakker, eller skrive brev. Det var tydeligvis blitt noe surr i de tyske arkivene da vi ble evakuert fra Natzweiler. Nå hadde de sannsynligvis klart å spore oss opp på et sted der vi aldeles ikke burde være.

De fire månedene vi hadde vært i Ottobrunn hadde gjort oss godt, og vi var i en atskillig bedre fysisk form enn det vi hadde vært tidligere. Flere av oss hadde allerede lagt på oss noen kilo. Nå var dette oppholdet brakt til ende og vi ble transportert tilbake til Dachau. Underveis fikk vi se hvordan München var blitt forvandlet til en by i ruiner etter de alliertes bombetokter.

Da vi ankom Dachau ble vi plassert i samme brakke hvor det bare var nordmenn fra før. Det var ikke gått mer enn et par dager før Jon Sølvberg som jeg kjente fra Natzweiler kontaktet meg, og tok meg med til et telt like ved appellplassen. Her ble alle effektene fra Natzweilerfangene lagret, og det var Jon som hadde ansvaret for å holde dette i orden. Sammen med alt dette hadde han skjult deler fra et radioapparat som noen hadde funnet i noen ruiner, og som de hadde fått smuglet med seg inn i leiren i mindre deler. De hadde prøvd å sette sammen radioen, men den var helt død. Om jeg kunne gjøre et forsøk?
Utrolig nok fikk jeg liv i apparatet og dermed kunne de motta nyheter om utviklingen i krigens siste fase

Flekktyfus

For min egen del så fikk jeg ikke med meg noe av dette for allerede to dager senere ble jeg lagt inn på sykestua med flekktyfus. Den neste måneden husker jeg ikke noe av, men jeg kom meg gjennom krisen og ble overført til en rekonvalesentbrakke. Det tok i alt to måneder før jeg var tilbake i min egen brakke igjen. Det var den 15. mars 1945. Dagen etter fylte jeg 25 år. Jeg klarte ikke å stå på beina, men måtte ha hjelp av de andre for å komme ut i luftegården.

Dachau
Dachau

Her fikk vi som regel servert dagens ferske nyheter av tillitsmannen vår – Waldemar Aune. På det tidspunktet visste jeg ikke at dette var nyheter de fikk snappet opp fra den radioen jeg hadde reparert.
Nå kunne Aune fortelle oss at det svirret rykter om at alle nordmennene skulle sendes ut på en ny transport. Et rykte fortalte at vi skulle sendes til Böhmen – noe som var ensbetydende med den sikre død for oss. Det andre ryktet fortonte seg for oss som det reneste fantasifoster: Alle nordmennene skulle hentes av det svenske Røde Kors.
Hver dag kom Aune tilbake med nye informasjoner og rykter til oss. Den 21. mars var han sikker i sin sak: Vi skulle bli hentet av Røde Kors.

Farvel Dachau

Allerede neste dag ble vi kommandert ut på appellplassen tidlig på formiddagen. Vi fikk etter hvert utlevert våre effekter og de klærne vi hadde levert fra oss i Natzweiler nesten halvannet år tidligere. Det var ikke noe som manglet.
Vi kunne nesten ikke tro det var sant, men etter oppstillingen marsjerte vi ut porten for siste gang. Deretter var det ny oppstilling og ny telling, denne gang med kommandanten sammen med den svenske Røde Kors-offiser, Bjørk,
Noe som for alltid har meislet seg fast i meg er den svenske lotten som gikk langs rekken. Snur seg mot oss, smiler og sier ”Hur mår ni grabbar?” Denne gesten ble for mye for meg, og mange av de andre. For første gang på flere år var det noen som snakket til oss med en vennlig stemme. I dette øyeblikket var det nok mange av oss som sendte noen tanker til de kameratene våre som ikke fikk oppleve dette. Mange måtte bli igjen på sykestuen og mange hadde allerede bukket under de siste dagene på grunn av epidemien.

De hvite busser

Etter hvert blir vi henvist inn i bussene, og på hvert eneste sete er det lagt klar ei matpakke til oss. En vennlig stemme informerte oss: ”Nå må dere ta til dere mat, men vær forsiktig for det kan gå galt hvis dere ikke tar det pent og rolig”.
Ikke lenge etter startet vi opp og kom av gårde i retning av Neuengamme og Hamburg.
Underveis så vi også resultatene av den meningsløse krigen, mennesker på flukt fra utbombede hus som ikke eide en eneste takstein. Vi kunne se tvers igjennom hele huset.
25. mars havnet vi i Neuengamme. Oppholdet her skulle strekke seg over flere uker og jeg ble der fram til den 20. april - selveste Hitlers siste bursdag. Da ble jeg hentet av danske Røde Kors biler, og samme dag kom jeg over til Danmark.
Her blir vi møtt av dansker som møter oss med hurrarop og danskeflagg og god mat. I det hele tatt det var som å komme hjem.

Møgelkær

Vi ble sendt videre til en ny leir som het Møgelkær som var opprettet for å ta imot fanger fra Tyskland. Der fikk vi forpleining direkte fra Røde Kors så vi led ikke noen nød. Det var en forholdsvis lite problematisk leir. En lav bom skilte oss fra den sivile siden. Når vakten snudde ryggen til skrevet vi over og fikk en tur i det fri. Senere kommer vi frivillig tilbake til leiren for vi hadde ikke noe sted å være ellers. Frivillig tilbake til leiren, det var ikke verst.
Da var altså situasjonen den vi kunne faktisk regne med at det går bra, og følelsen av å kunne gå alene uten en vakt ved siden av seg var ganske interessant i seg sjøl.
Vi havner tilslutt i siste transport fra den leiren. 2. eller 3. mai kommer vi til Sverige. Med danske hvite busser den gangen, gjennom Odense med folk på begge sider som hilser oss og kaster sjokolade inn til oss, tar imot oss som helter. Endelig kommer vi videre med tog gjennom Skjælland og til slutt med ferjen over til Malmø. Havner til slutt i Helsingborg. Hvor vi ble internert i en ukes tid. Det kunne jo være forskjellige sykdommer vi brakte med oss. Deretter var det ut i det fri.

Hjemreise

Jeg reiste ikke hjem med en gang. Jeg var faktisk ikke mentalt forberedt på å reise hjem, og reiste derfor til Stockholm i håp om å kunne starte opp et videre studium ved Stockholms tekniske skole.
Jeg fikk jobb som medarbeider i den norske legasjon og var der og tjente litt penger for å kunne kjøpe litt ekstra ting hjem. Dro da tilslutt hjem 22. juni og ble gjenforent med familien min igjen, så der ender egentlig min historie, sier Haakon Sørbye

Ikke helt - han fortsatte på NTH og gjorde seg ferdig med utdannelsen i 1947, fire år forsinket.
Etter krigen var han stipendiat og forsker ved Forsvarets forskningsinstitutt, Bergen, før turen gikk videre til nye  jobber i England og Nederland. I 1970 jobbet han som professor ved Den tekniske høyskole i Tente, Nederland med fagområde Kommunikasjonsteknikk. Fra 1972 til 1987 var han ansatt som professor ved NTH, Teleteknikk med fagområde Teletrafikksystemer.

Dere har et ansvar – følg det opp!

I dag bruker den aktive pensjonisten mye av sin tid som tidsvitne for norske skoleungdommer. Både på skolebesøk, og på reiser til Polen, Tyskland, Tsjekkia og Frankrike.
Haakon Sørbye er en av de som selv fikk føle nazismens redselskabinett på kroppen, og det er ingen som bedre kan formidle denne delen av Europas historie – som de som selv opplevde krigen.
Haakon er veldig opptatt av å vise viktigheten av å være oppmerksom på de nazigruppene som forsøker å finne fotfeste i den norske ungdommen.
- Spør dere selv, hva er det slags folk som havner der? Er det deres egne skolekamerater, og hvorfor i tilfelle? Er de slik at dere har støtt dem ut fra deres vennekrets slik at de føler seg ensomme og forlatt i skolen?
Da kan de være et lett bytte for en slik gruppe – der blir de tatt imot med åpne armer og føler seg velkomne. De har en følelse på at de vokser på dette valget.
Dersom dere merker at det er noen som så å si blir mobbet ut av fellesskapet, da må dere øyeblikkelig reagere. Sørg for at de kommer inn i fellesskapet mens det enda er tid. Hvis ikke kan dere risikere å lage en ny type nazister. Pass på!. Dere har et ansvar, følg det opp, sier en engasjert Haakon Sørbye, som har fått flere utmerkelser for sin innsats. Blant annet Haakon VIIs Frihetsmedalje.

Kilder:

Samtaler og reiser med Haakon Sørbye
NTNU – Det skapende universitetet, Trondheim
Ottosen, Kristian: Nordmenn i fangenskap 1940-45, Universitetsforlaget
Fykse, Helge - LA6NCA: Informasjon og bilder