Ragnvald Stavik

Av Oddvar Schjølberg

Det var en underlig fangetid

Ragnvald Stavik er født den 17. juni 1918 i Horten, men familien flyttet til Nøtterøy da han var fem år gammel, og det var der han vokste opp. Faren var maskinsjef, og mange trodde  nok at sønnen ville følge i farens fotspor og bli en ”havets mann”.

- Helt siden jeg vokste ut av de lengste kortbuksene har jeg aldri følt noe behov for å bli sjømann, så det ble i stedet til at jeg begynte å studere, forteller han i en samtale med Oddvar Schjølberg høsten 2008.

Bokset med Otto von Porat

Ragnvald StavikDa folkeskole og gymnas var unnagjort valgte Ragnvald å studere ved Universitetet i Oslo. Han  studerte filologi, og tok gymnastikk som bifag ved Statens Gymnastikkskole. Det var fordi dette ble godkjent som bifag den gangen. ”Noe som passet meg utmerket”, forteller han.
- Jeg har aldri vært noen stor idrettsmann, men fant glede i å holde kroppen i god form. Og på Statens Gymnastikkskole var det en rekke idrettsgrener som var representert. Av alle ting var det boksing som fascinerte megmest. Det er en utrolig kondisjonskrevende sport. Jeg prøvde selv, og bokset en del.
Eter hvert ble jeg mer og mer begeistret for denne sporten, og det endte med at jeg begynte på eget kurs hos Otto von Porat i Oslo etter gymnastikkskolen. Han var en fantastisk hyggelig kar, sier en svært så oppegående 90 åring.
Da de tyske okkupantene slo til mot de norske studentene, var Ragnvald blant de som ble arrestert, og han forteller:

Theodor Steltzer hadde advart

Steltzer Theodor Steltzer

- Det hadde jo skjedd en del ting i de tidlige morgentimene denne dagen. Blant annet hadde det gått ut noen advarsler om at noe ville skje. Nå var det ikke første gang  dette forekom, og mange tok det nok som falsk alarm også denne gang. Men jeg var veldig usikker, og valgte å bli på hybelen min. Ville vente noen timer for å se hva som skjedde. Men det viste seg snart at  advarselen, som kom fra den tyske Oberstløytnant Theodor Steltzer medførte riktighet.
Denne Steltzer er for øvrig en meget interessant person. Under krigen var han den norske hjemmefrontledelsens viktigste kontakt til den tyske motstandsbevegelse. Steltzer, som var dypt evangelisk kristen, kjente biskop Berggrav fra før krigen, og ble gjennom ham høsten 1940 presentert for Arvid Brodersen. Disse to hadde 150 illegale møter. Steltzer informerte om både jøde- og studentaksjonen. Selv ble han informert om attentatplanene mot Hitler og utarbeidet i den forbindelse  en plan for arrestasjoner av rikskommisar Terboven og personer innen Det norske Statspolitiet. I august 1944 ble Steltzer arrestert som delaktig i 20.-juli-attentatet, men overlevde, og ble etter krigen Ministerpresident i Schleswig-Holstein.

Ble arrestert hjemme på hybelen

Selv om Steltzer hadde advart, og jeg oppholdt meg på hybelen min, fant Gestapo raskt fram til adressen min via listene på Universitetet. Derfor gikk det ikke så mange timene før de kom å arresterte meg. Jeg havnet i selskap med godt over 1000 andre studenter i Aulaen. Selskap fikk vi også av Reichskommisar Josef Terboven og den høyeste politimyndighet i okkupasjonsstyrkene, ”SS Oberführer und General der Polizei, Höherer SS- und Polizeiführer Nord” Wilhelm Rediess. Sistnevnte – som hadde en tittel så langt som et vondt år - proklamerte etter beste nazioppskrift at alle studentene ved Universitetet i Oslo skulle overføres til en særleir i Tyskland. Dette gjaldt bare for de mannlige studentene.
De kvinnelige studentene skulle begi seg til sine hjemsteder, å melde seg for politiet der. Samtidig benyttet han anledningen til å fortelle hvor edelmodige besettelsesmakten hadde vært overfor studentene. Men de hadde svart med vrangvilje og det som verre var. Derfor måtte noe nå gjøres. Men vi skulle ikke bli sendt til en konsentrasjonsleir, men anbrakt i en særlig leir (Sonderlager) i Tyskland.

Berg Konsentrasjonsleir

Jeg var imidlertid ikke blant dem som ble plukket ut for å sendes til Stavern, men noe senere utpå kvelden ble jeg satt opp i en transport til Berg Konsentrasjonsleir nede ved Tønsberg. Der kom vi for øvrig sammen med norske professorer som var overført fra Bredtveit fangeleir. De var arrestert i den aksjonen som hadde funnet sted den 15. oktober.
Da ble rundt 50 studenter og 10 universitetslærere arrestert og plassert først i Bredtveit fengsel. De ble dømt til seks måneders sikring fordi de hadde protestert mot Norsk studentsamband, og deretter ble de overført til Berg for å sone dommen.
Utpå natten ble vi omsider innlosjert i noen trange og dårlige brakker. Det var jo sist i november måned, og de tynne veggene klarte ikke å holde kulda ute, så det var mer enn en av oss som  frøs seg gjennom den første natten.
”Måltidene” vi fikk servert  kunne ikke på noen måte sies å være noen kulinarisk opplevelse - en hel salt sild pr. dag.
Oppholdet på Berg ble en lite hyggelig uke under en kommando av norske fangevoktere som hadde gått i en ”god oppfostring”  hos sine tyske læremestere. Det var egentlig skremmende å se hvordan norske nazister her forsøkte å overgå sine læremestere, for å vise at her var ”guttane sine” som virkelig var gode nazister. I våre øyne var de bare noen store oppblåste nazibøller som skrek og herset med oss.

”Quislings hønsegård”

På folkemunne ble Berg ble kalt ”Quislings hønsegård”. Det var fordi enkelte jøssinger og andre nazimotstandere brukte hønseringer, det vil si små fotringer av metall for merking av høns, som protestmerker i norske farger mot myndighetene og den tyske okkupasjonen.
Quisling-regjeringen bestemte seg for å opprette en hønsegård for disse «hønsehuene» på Berg.
I en tale på Nasjonal Samlings stevne på Borrehaugene pinsen 1942 kom Ministerpresident Vidkun Quisling med følgende proklamasjon:
17. mai gikk endel mennesker rundt med hønseringer på fingrene Vi skal opprette hønsegårder for dem. Her i nærheten av Tønsberg vil vi således få i stand en stor hønsegård.”
Når så denne talen ble gjengitt i partiavisa deres - Fritt Folk - var jo løpet kjørt. Til stor forargelse blant nazifolket spredte klengenavnet ”Quislings hønsegård” seg som en farsott blant både jøssinger og andre. På den måten ble både Quisling og hans  parti laterliggjort.

Norske nazister administrerte leiren

Berg var faktisk den eneste fangeleiren i Norge som ble administrert av norske nazister som gjerne ville løpe de nye makthavernes ærend. Deriblant var det flere frontkjempere fra Tønsberg-området. Og det forteller ganske mye om hvordan de behandlet fangene, når tre av vokterne ble idømt livsvarig tvangsarbeid i rettsoppgjøret som fulgte etter krigen.
På Berg var det altså de hjemlige nazistene som bestemte og blant dem var det flere som svermet rundt oss. En av de kjente nazistene fra Tønsberg kom en dag bort til en av våre studenter og spurte: Tror du jeg vil bli sendt bort når freden kommer?
Hvorpå studenten kontant svarte helt alvorlig: Selvfølgelig! Det er jo ingen tvil om at dere nazister skal interneres på en egen øy når freden kommer.
Vi kan nok trekke litt på smilebåndet av dette i ettertid, men det viser samtidig hvor usikre nazistene begynte å bli allerede på dette tidspunktet av krigen.
Heldigvis varte ikke oppholdet på Berg så lenge. Den 9. desember ble vi overflyttet til leiren i Stavern. Samme dag som vi ankom, hadde man sendt ut 300 andre studenter for å overføre dem til Tyskland, forteller Stavik.

Forhørt av Dr. Ohm

Det er vel ingen av oss som kom fra Berg som glemmer den betegnelsen vi ble tildelt da vi sto på appellplassen: ”Die Aufwiegler aus Berg”.  Men disse ”oppviglerne” kom ganske raskt inn i leirens rytme, og vi fikk  både røyke- og skrivetillatelse.
Noen av studentene ble etter hvert sendt hjem, og vi håpet nok alle sammen at det ville skje med oss også. Men slik gikk det ikke for min del.
Den 19. desember bli vi innkalt til forhør. Det var en søndag,og det var et ufyselig vær med kuling og det hele. Men det var ikke noe til hinder for at det hadde kommet flere ”prominente” personer fra Victoria Terrasse, bl.a. Dr. Ohm. Det var åpenbart viktig for de nye makthavere å få innblikk i studentenes bakgrunn, i forhold til det systemet nazistene ville gjennomføre i Norge.
Det begynte pent og pyntelig med spørsmål som ”Har De vært speider?” Hva slags yrke har Deres far? Etter hvert dreide de spørsmålene inn på vårt forhold til kongen, og om vi var vennlig innstilt overfor England, osv. Under samtalen noterte de flittig ned alt som ble sagt.

Noe mer kom det ikke ut av dette, og i dagene framover gikk alt i den samme tralten. Julaften 1943  feiret jeg  som tysk krigsfange i Stavern. Selvfølgelig ville jeg i likhet med alle de andre studentene vært sammen med min egen familie denne kvelden. Men vi gjorde det beste ut av situasjonen.
Vi klarte faktisk å skape en viss form for høytidsstemning da vi ved midnatt gikk ut på appellplassen, dannet en stor kjede og sang ”Deilig er jorden”. Det var veldig spesielt,  og den klare kalde luften, og en himmel bestrødd med tusenvis av funklende stjerner, dannet en vakker ramme rundt det hele. Ja, så vakker at flere av de tyske vaktene lot tårene strømme fritt. Det var utvilsomt flere enn oss studentene som ville vært hos familien på en kveld som denne.

Ut på transport

Fredag 7. januar 1944 ble det satt en kontant stopp for oppholdet i Stavern. Under morgenappellen ble 6-7 mann ropt opp for å sendes hjem. Men kl. 10.00 ble vi kalt ut til ny appell, og nå kom beskjeden som vi fryktet. Vi skulle sendes til Tyskland. Det ble noen hektiske timer, med innlevering av de effektene vi hadde fått utdelt, og nedpakking av vårt eget tøy og andre ting som vi skulle ha med oss. Bl.a. brød og smør til å ha på reisen.
Klokken 14.30 marsjerte vi ut av leiren og innover mot Larvik. Langs gater og veier sto folk og vinket til oss. En av dem var dikteren Herman Wildenvey. (Han skrev også et eget dikt om studentene i Stavern)

Donau
Donau

Etter den velkjente overfarten med fangeskipet ”Donau” kom gruppen med studenter til Stettin tirsdag 11. januar. Rundt kl. 13.00 ble vi kommandert i land, og  etter ca to timers venting ble vi plassert ombord i et tog. Men det skulle bli mange timer med venting før toget rundt 01.30 endelig satte seg i bevegelse, og vi tok fatt på den egentlige transportetappen. Inntil nå hadde vi bare penset fra spor til spor på stasjonsområdet i Stettin.
Først utpå kveldingen torsdag 13. januar ankom vi Weimar og ble sendt videre opp til konsentrasjonsleiren Buchenwald. Og kl. 21.00 ble vi sendt inn portene for å registreres og gjennomgå alle de vanlige prosedyrene for nyankomne fanger. Som desinfisering, klipping og det hele. Og fangenummeret mitt ble 39305.

”Gutter – nå blir vi kastrert!”

- Noe av det jeg aldri kan glemme fra denne dager er barberingen og desinfiseringen, forteller Stavik.
- Vi ble sendt til et eget rom for å klippes på de behårede deler av kroppen. Riktignok fikk vi beholde noe hår på toppen, så vi kan jo si at vi hadde en viss form for sveis. Vi ble sendt inn puljevis, og jeg husker en episodesom skjedde mens vi sto utenfor og ventet på vår tur.
Da er det tilfeldigvis en av studentene som får et lite glimt inn i rommet hvor de holdt på med barberingen. Det var nok ikke den mest profesjonelle redskapen de hadde til rådighet, for under fjerningen av håret rundt kjønnsorganet, hadde ”barbereren gjort et ”feilskjær” på en av studentene, med det resultat at denne begynte å blø. Dette fikk ”vår man” se, og formelig skrek ut til oss andre: ”Gutter – nå blir vi kastrert!”
For oss som sto og ventet på tur var det ingen retrettmuligheter, og det var nok de som så for seg den helt store katastrofen. Dermed var det et par som besvimte. Jeg skal si at tilværelsen vår hadde blitt snudd trill rundt i løpet av noen uker. Den ene dagen sitter vi i fredelige omgivelser på Universitet i Oslo, og nå sto vi altså i ”kastreringskø”. Heldigvis viste det seg å ”bare” være noen feilskjær, og ingen ble kastrert. 
Som nyankomne ble vi også dukket helt under i et spesielt ”bad” med desinfiseringsvæske. Det sved noe aldeles forferdelig. Men da var vi også så reine som det gikk an å bli etter nazistenes rengjøringsprosess, forteller Stavik.
Han er uten tvil en av dem som er utrustet med godt humør i vuggegave, og dette var nok også noe som var kjekt å ha med seg under oppholdet som krigsfange i Tyskland.

Var med i hjemmefronten

Det var litt underlig å befinne seg som krigsfange fordi man var student, og ble regnet som en oppvigler av regimet. For jeg hadde vært med i den illegale virksomheten hjemme. Var med på trening i Nordmarka i forbindelse med å få opplæring å ta imot slipp med våpen og utstyr fra England. Under ledelse av kaptein Vigeland. Det spilte nok en viss rolle mange år senere, da det var snakk om erstatning. Buchenwald og tiden i Milorg hadde betydning for utfallet av erstatningssaken min, med henblikk på pensjonen osv.
For all del – det illegale arbeidet jeg var med på kvalifiserte ikke på noen måte til noen heltestatus fra min side, men samtidig er det helt klart at det kvalifiserte til opphold i en eller annen konsentrasjonsleir hvis det hadde blitt oppdaget. Noe det ikke ble.

Inndelingen av fangekategorien i leiren gikk jo som kjent på trekanter og fargekombinasjoner. Og her merket man fangene slik at de omtrent gikk rundt som levende reklameplakater. Tenker på hvordan de homofile måtte går rundt med en rosa trekant, og det kunne neppe sies å være noe honnørmerke. Homofili var straffbart i datidens Tyskland Og jødene med sine gule stjerner hadde det ikke et hår bedre.

Appellene var harde å komme gjennom

Appell
Å stille til appell var ingen god opplevelse

Jeg glemmer aldri appellene i leiren, for de var slitsomme. På det tidspunktet vi ankom Buchenwald og måtte stille på appell tidlig på morgenkvisten, så var det så langt fra noen sjarmerende opplevelse å stå der helt gjennomfrossen i en syltynn ”sebradrakt”. De syke måtte vi trekke med oss ut, hvis de ikke da var så syke at de ikke klarte å stå på beina.
Du måtte nesten være dau for ikke å møte opp på appell, for der skulle vi telles både forlengs og baklengs,
Jeg var nok blant de heldige for jeg klarte å holde meg frisk under hele fangeoppholdet, hadde ikke en eneste ”sykedag” i køya.
Vi måtte drive med gymnastikk, og min oppgave var sammen med en av de andre studentene å lede gymnastikkgruppen på morgenen. Det var vel ikke alle som var like begeistret for det, men det var etter ordre ovenfra. Dessuten likte jeg godt å drive med gymnastikk, og vi holdt oss jo i form på den måten.

Det var trangt i brakka, og til å begynne med sov vi tre i hver køye. Jeg lå i midten og på min ene side hadde jeg en medisinerstudent og på den andre siden en som studerte juss. Så jeg var jo riktig heldig som fikk dele køye med slike kapasiteter.
Det var et veldig godt kameratskap mellom oss studentene, men det var jo ikke til å unngå at det innimellom kunne oppstå små gnisninger mellom oss. Men vi var ryddige folk og de tyske vaktene hadde ikke noe bry med oss.

Jeg ble ikke satt til noen form for jobb, for de tyske lederne visste egentlig ikke hva de skulle gjøre med norske studentene. Vi fikk jo tross alt bo i en egen blokk med en egen blockältester til å passe på oss. Han var selvfølgelig under kontroll av SS-folkene.

En stor forandring

27. januar kom leirkommandanten, Herman Pister, på besøk og han hadde gode nyheter med seg i bagasjen. Til vår store overraskelse meddelte han at det hadde kommet beskjed fra Berlin om at vi skulle anses som internerte. Fra nå av var vi ”Internierte, nicht Häftlinge”. Vi var med andre ord ”anständige Leute”.
Dette medførte  ganske raskt en stor forandring for oss. Vi skulle ikke arbeide, og vi fikk igjen våre egne klær, bøker og andre effekter. Likeledes skulle vi få SS-kost, og maten måtte heretter hentes på SS-kjøkkenet. Hver dag tok en SS-mann en gruppe av oss ut av porten og inn i SS-leiren. Maten var rikelig og av god kvalitet. Ingen trengte lenger å gå sultne til sengs.
Vi ble også flyttet til Block 41, som var en toetasjes murbygning med dobbelt så stor plass. Derfor fikk vi fra nå av hver vår seng.

Nå skulle håret få gro, vi kunne spille kort og alle kunne motta pakker utenfra og skrive og motta brev. Kort sagt: Det betydde et helt nytt liv.
Nå satt vi ikke med hendene i fanget, for det gikk ikke så lenge før vi begynte med forskjellige aktiviteter. Det var alt fra bridgeturneringer, til en rekke  foredrag, holdt av våre egne folk.

Skulle studere med tyske professorer

En dag kom det beskjed om at vi også skulle få undervisning av tyske professorer fra Universitetet i Jena.
Vi måtte følge med i forelesningene  deres. Det var sikkert de som hadde bra innlegg, men for min egen del synes jeg dette var skitt opp og skitt i mente.
Det de brakte til torgs var nazistisk ”gjennombløtt”.  De levde i en slags seiersstemning og så skulle de prøve å gjøre oss til gode germanere. Men det var ingen enkel oppgave med de norske uregjerlige studentene. Og vi hadde våre egne meninger om den saken. Derfor ble professorene flere ganger imøtegått i sine innlegg.

På den måten fordrev vi tiden i leiren. Det var også egen kino der, og vi var hjertelig velkomne til å gå dit for se på tyske filmer. Hovedsakelig propagandafilmer.
Jeg erindrer godt et besøk på kinoen i Buchenwald, hvor vi var i selskap med de prostituerte. Jeg husker at dette ble bekjentgjort over høyttaleranlegget, at dersom noen ville besøke bordellet så måtte meldes på forhånd.
Disse kvinnene hadde blitt hentet fra bl.a. kvinneleiren Ravensbrück. Mot løfte om kortere straff måtte de betjene ”kundene” i leirbordellet. Det var ingen av oss som var fristet til et slikt besøk.

Følte utrygghet når jeg så legene

Jeg minnes en av de tyske legene som daglig gikk forbi blokka vår, på vei til dagens eksperiment på fangene  som foregikk i naboblokka. Her drev de ”medisinsk forskning” på for eksempel hvor lenge kan en menneske tåle å ligge i kaldt vann? I tilegg til en rekke andre smertefulle og avskyelige eksperimenter
Legene så vel kanskje på sine forsøk som spektakulære, mens de i virkeligheten var umenneskelige for de stakkars fangene som var utkommandert til å være prøvekaniner.

Medisinsk ekperiment
Medisink eksperimenter - testet bl.a vaksine mot tyfus

De ble lovet  å få slippe mer fangenskap etter eksperimentene. Men det var svært få av dem som overlevde. Disse legene kunne gjøre omtrent som de ville i medisinens navn. At noen kan være så gemene…
En eller annen vismann har sagt det slik: ”Under gitte omstendigheter er et menneske i stand til å gjøre hva som helst!” Og det er virkelig sant. At en mann kan klare å bringe verden ut i det ragnarokket, er dette et godt eksempel på.

Jeg ble sendt til SS-leiren St. Andreas

Den 7. juli 1944 kom det beskjed om at vi skulle forflyttes. Det var en av oppasserne våre - Scharführer Langner - som formidlet beskjeden. Han opplyste at det var kommet en liste fra Berlin med 120 navn. Deriblant var navnet mitt. De andre 236 studentene måtte fortsatt være igjen i leiren.
Kl. 16.00 forlot vi Buchenwald og gikk ombord i toget. Det var Elsass-området som var bestemmelsestedet.

Sennheim
SS-Ausbildungslager Sennheim

Ved ankomst  Sennheim, ble vi raskt ført til ”St. Andreas”. (SS-Ausbildungslager Sennheim).
Tidligere hadde blokkene vært i bruk som psykiatrisk sykehus, nå var stedet omgjort til militærleir, eller mer riktig – en SS-leir.
Her var  det SS-Obersturmführer Joachim Wilde som var vår overordnede. I utgangspunktet hadde han ganske store og vidløftige planer for oss. Men alt dette gikk i vasken for ham.
Det første, etter innregistreringen, var at vi måtte legge av oss det sivile tøyet og ta på oss tyske uniformer, riktignok uten distinksjoner. Den første studentgruppen som kom til Sennheim 20. desember året før, hadde hatt en stri tørn med å få fjernet alle de tyske distinksjonene. Vi ble ikke satt til noe arbeid, men vi måtte lære oss til å marsjere i Sennheim.

Blant studentene var det en som vi kan si ”haltet litt mentalt”. Tyskerne fikk aldri noe skikk på ham, og jeg husker en gang under en oppstilling i Sennheim. Da var han blitt forsinket, og kom ned på appellplassen lenge etter at alle vi andre hadde stilt opp. Dette unngikk selvsagt  ikke SS-mannens årvåkne blikk. Han rushet bort til denne studenten og brølte: Ach – Sie unglücksrabe! Weg!” Dermed ble studenten sendt opp på rommet igjen. Noe mer enn det tror jeg ikke skjedde. Det var liksom ikke noe som beit på denne karen.

Ble sendt til universitet i Heidelberg

Heidelberg
Heidelberg ved elven Necar

En del av oss ble plutselig en dag ”Zum Studium kommandiert”. Vi ble sendt til Universitetet  i Heidelberg og her opplevde  jeg noe som er helt forunderlig i en fangetilværelse. Vi fikk gå fritt omkring og studere etter temmelig personlig valg. Det var også tillatt for oss å gå fritt rundt på kafeer, etc.
Hjemme hadde jeg en egen kajakk, og nå tenkte jeg at det ville vært fint med en tur på Necarfloden.
Sammen med noen av de andre studentene troppet opp på et kontor som leide ut kajakker, og fikk leid en farkost.
Utrolig at en krigsfange i det hele tatt kunne ta seg trivelig kajakktur. Vi hadde en herlig tur. Det var litt av en forskjell fra konsentrasjonsleiren Buchenwald, her var det ikke noen piggtrådsperringer som hindret oss. Nå hadde vi riktignok en SS-mann med som vokter. Han gjorde som de fleste mennesker med litt menneskelighet og vett i behold. Mens vi padlet fritt fant han ei jente å hygge seg med. Vi regnet med at han hadde oppdaget det samholdet som var mellom oss studentene, og han var ganske sikker på at han ville få med seg alle studentene trygt ”hjem” igjen. Vi hadde jo også fått det spesielle identifikasjonskortet som fortalte at vi var ”SS-angehörige”.

Jeg husker en av professorene. Han var tydeligvis influert fra riktig hold. Han gikk så langt han torde, noe som absolutt var positivt for oss. Så det er viktig at vi ikke skjærer alle over en kam. Det var mange tyske studenter som motarbeidet Hitler, ikke minst Sophie Scholl og hennes medstudenter i organisasjonen ”Hvite Rose”.
Da de bestemte seg for å sende oss på universitet håpet de nok på at vi ville ”ta til vettet”, og innse fortreffeligheten i det nazistiske systemet. Det var jo rett og slett ”høl i hue” for å si det på godt norsk. De hadde stor tro på at de skulle klare å omvende oss, men jeg tror dette falmet ganske raskt.

Tilbake til Sennheim

Etter ”studietiden” i Heidelberg ble vi sendt tilbake til Sennheim igjen. Vi skjønte at krigen nå måtte gå mot sin avslutning. De allierte hadde for lengst gjort invasjon i Normandie og da vi den gang hørte dette via radio var det mange gode smil blant oss. Og enda mer smilte vi da vi bokstavelig talt noe senere hørte at de også nærmet seg Sennheim. SS-folkene var slett ikke fornøyde nå de hørte  kaninbulderet som kom nærmere og nærmere.

Studenter
Norske studenter

Stort sett gikk det greit for oss i Sennheim, men jeg husker godt en episode fra en dag vi var ute og marsjerte. For å holde takten sang vi norske ”griseviser”. Vi kom forbi en liten bekk. Scharführeren som hadde ansvaret for oss var ergerlig for ett eller annet, og nå fant han ut at han ville makere seg. Og da også så det suste på oss andre. En av guttene våre fikk beskjed: ”Hinlegen!”. Det var bare å utføre ordren. Han la se ned, og neste ordre kom prompte: ”Wegrollen”.
Scharführeren” hadde for lengst sett bekken som sildret forbi, og han ville at studenten skulle rulle videre ut i bekken. Men da denne kom til kanten av bekken stoppet han.
Men nei - det var ikke bra nok for SS-mannen. Han kommanderte øyeblikkelig ”Weiter rollen!”
Hadde planlagt at studenten skulle rulle ut i vannet, men denne rullet ikke en millimeter lenger. Han nektet plent. Det var noen spennende sekunder, for dette var jo uten tvil en form for ordrenekt., så spenningen steg atskillige hakk blant oss alle sammen.
Men SS-mannen ga seg. Han gjorde tydeligvis i dette øyeblikket den samme erfaring som mange av sine andre kolleger, det var ikke så lett å hanskes med de norske studentene når de satte seg på bakbeina. Dette hadde jo til og med toppene innen SS erfart, så det var ikke noe bedre for ”fotfolket” deres.

”Mein Vater war Fischer!”.

En pulje før oss hadde blitt satt til å jobbe i bedrifter i området. Dette var arbeid av krigsmessig art – ja hva var vel ikke det i disse tider? Nå kom også vi inn i en arbeidskommando Vi skulle være med på å hale båter over Rhinen. Dette var på slutten av oppholdet vårt. Og vi hadde da tilsyn av Wehrmachtsoldater.
Vår jobb besto i å trekke båter og da husker jeg noen av Wehrmachtsoldatene kom med følgende oppfordring: ”Karer – dere må rope og skrike mye mer, men dra mindre!” De skjønte at det ville gå galt med tyske riket og de var vel egentlig luta lei av Hitler og hele krigen.

Men vi var nå satt til å trekke lektere med soldater og krigsmateriell, og vi mente at dette ikke var noen oppgave vi skulle utføre. Det var på en måte å vise at vi tok parti for tyskerne. Derfor protesterte vi og dette ble ikke nådig tatt opp.
Vi fikk en saftig forelesning av øverste SS-sjef Wilde – populært kalt for Lillegutt. Han holdt en voldsom skjennepreken. Han var minst like god germaner som vi var, forkynte han høylydt, og la til: ”Mein Vater war Fischer!”. Jeg vet ikke om han trodde at vi kom fra fiskerfamilier alle sammen. Vi kunne i øyeblikket ikke se hva det hadde med saken vår å gjøre at farens hans var fisker.

Wilde
Wilde

I sin tale som etter hvert inntok mer krasse former forkynte han helt åpent at det ikke ville koste ham noe som helst å skyte 200 norske studenter. Som SS-führer hadde han ofte vært nødt til å skyte folk. Vi måtte ikke et øyeblikk innbille oss at han ville dirigere 200 friske, kraftige karer vekk fra frontområdet. Det var helt utenkelig
I den akten her var det at Wilde (Bildet) fikk øye på en av guttene våre, og ga ham et skikkelig slag i ansiktet. Denne studenten hadde ropt ”Skogskommando. Dette var nærmest et forslag på hva vi kunne gå med på av arbeide. Denne episoden er velkjent så jeg går ikke noe nærmere inn på det.

Ut på marsj

5. desember kom ordren om at vi skulle evakueres, fordi de allierte nå nærmet seg med raske steg. I første omgang til fots gjennom Schwartzwald til Alpirsbach.
Vi måtte marsjere ganske langt, og vi fikk omtrent ikke noe å spise, men prøvde å livberge oss som best vi kunne ved å ta litt frukt som var blitt hengende igjen på trærne langs veien. Eller som lå på bakken. Vi hadde selvfølgelig full bevoktning ved siden av oss.
Jeg husker det var veldig mye oppoverbakke, og skjedde en snodig episode med en av vokterne. Han var ikke tysker, men hadde meldt seg frivillig til tjeneste i SS, muligens var han ukrainer. Han hadde sykkel. Det var for å si det mildt – et friskt terreng. Plutselig kom det et vræl fra denne vokteren, og han raste hylende nedover bakken. Bremsene hadde sviktet, og det synes vi var ganske fornøyelig.

Da vi kom til Alpirschbach etter mange dagers vandring måtte vi vente i noen fabrikkhaller. Men søndag 10. desember var det klart for å sende oss videre med et godstog. Vi ble stablet inn som sild i tønne i vogner som var merket med ”40 mann eller 8 hester”. Vi var vel rundt 50 mann i hver vogn. I løpet av de døgnene reisen varte fikk vi litt suppe på deling.  Hvordan vi klarte å komme fra dette med helsen i behold er en gåte, men vi var  utvilsom unge og sterke.
Vi var nok ikke noen prioritert transport, for det var  mange og lange stopp underveis. Andre viktigere transporter med krigsmateriell hadde fortrinnsrett.
Det var heller ikke alltid at vi fikk komme ut når vi stoppet. Tørsten plaget oss veldig, for vi fikk ikke noe å drikke, og vi følte at kroppen ble uttørket. Vognene ble stengt utenfra, spesielt hver gang det var flyalarm. I Nürnberg sto vi på stasjonsområdet hele natten mens flyalarmen ulte to ganger, og i Saalfeldt ble vi stående i 12 timer før vi endelig kom oss videre. Men et gode var at vi fikk litt suppe på deling mens vi ventet. Og det gjorde gpdt å få tilført noe flytende til kroppen.

Forholdene var sterkt forverret

Da vi etter mange strabaser endelig kom ”hjem” til Buchenwald igjen den 14. desember, var det en helt ny situasjon som møtte oss. Det var kommet en større gruppe med fanger før oss, og dermed måtte vi stå ugudelig lenge på appellplassen. At ikke noen av oss frøs i hjel er et under.

Forholdene sterkt foverretVi var skrubbsultne, og nå fikk vi heldigvis hjelp av de danske politifolkene.
De hadde på dette tidspunktet fått tilgang å mye mat, og de stilte seg opp bak toalettet. Hver gang en av oss måtte dit, fik vi noen skiver med smørbrød. Danskene passet på å gjøre dette slik at vaktene ikke skulle oppdage denne ”restauranten”, eller nekte dem å hjelpe oss.
Dette har jeg faktisk skrevet om i ”Berlingske Tidende” etter krigen. Jeg sendte de danske politifolkene en takk for den hjelpen de ga oss.

Vår situasjon var nå helt annerledes enn under det første oppholdet. Men vi klarte å komme oss gjennom en annerledes julefeiring for andre år på rad. Sammen med danske julesanger, pluss noen russiske musikere og artister ble det en julaften hvor alle prøvde å gjøre det beste ut av situasjonen. Vi måtte prøve å holde humøret oppe.

”Ziegelputz”

Nå var ikke før nyttårsaften over, før vi ble plassert i den arbeidskommandoen som gikk under betegnelsen ”Ziegelputz”. Jobben besto av mursteinpussing i ruinene av det som engang hadde vært det krigsviktige Gustloffwerkene. Under bombeangrepet mot Buchenwalds industriområder i august ble det fullstendig smadret.
Som arbeidsredskap fikk vi med en rørstump for å rense de mursteinene som kunne brukes om igje. Det gikk bokstavelig talt på stumpene for det store germanske verdensriket, og det var omtrent mangel på alt. Derfor  skulle disse steinene brukes på nytt, og etter  å ha renset dem rene måtte vi stable dem opp i pene hauger.
Kong vinter sendte gradene med et kaldt gufs nedover på termometeret - til minus 15 og under  det -  og med vårt ”arbeidsantrekk” var det en iskald opplevelse. Situasjonen hardnet til for oss. Vi ble kommandert ut 06.30 på morgenen, og hadde arbeidstid fram til kl. 17.00. Det ble forlangt at hver mann skulle rense 20 murstein om dagen. Vi hadde med en vakt, og han frøs jo like mye som oss.
Nå var det også mangel på vakter, og vi saboterte så godt vi kunne, for de hadde ikke folk nok til effektiv overvåking av oss.
Ikke alle vokterne var like gale. Vi fikk ordnet med små bål inne i noen av korridorene og vi fikk faktisk lov til å tenne bål for å varme oss litt. Det hadde jo været full fyr der tidligere, for å si det mildt, så litt fra eller til, spilte nå ingen rolle. Dermed klarte vi å holde kulda litt på avstand, der vi satt og kakket på disse mursteinene som de skulle bruke om igjen.
Midt oppi det hele klarte vi å holde på humøret, selv om det kunne røyne på iblant. Usikkerhetsmomentet som hele tiden spøkte i bakhodet på oss var: Hva ville tyskerne gjøre med oss nå i sluttfasen?

Heldigvis tok dette arbeidet slutt etter  forholdsvis kort tid og etter en ukes tid fikk vi beskjed om at vi skulle få flytte ut av ”Kleinlager” og  opp til blokk 41 igjen. Det var som å komme til himmelrike, og situasjonen bedret seg også når det gjaldt forpleiningen. Og det ble også slutt på steinbankingen.

Men det ble ikke slutt på ryktene som svirret rundt. Rykteflommen tiltok i stedet samtidig som  Hitlers tropper ble drevet på retrett på alle fronter. Et av ryktene gikk ut på at vi skulle flyttes til en annen leir. 
Situasjonen i Buchenwald ble mer og mer dramatisk time for time. Det strømmet inn nye fangegrupper fra andre leirer  lenger øst, og vi ventet alle på hva som skulle skje med oss. Siste dagen i februar kom den bekreftende beskjeden: Dere skal flyttes til ”Neuengamme” ved Hamburg.

En farefull togreise

Allerede  neste dag - den første mars ble ordren iverksatt. Vi ble kommandert ut av leiren og inn i jernbanevognene som var kjørt fram. Vi skulle forlate Buchenwald., samtidig som de allierte styrkene var kommet farlig nær.
I hver vogn ble det plassert 2 SS-vakter og rundt 50 studenter. I første omgang kom vi ikke   lenger enn ned til stasjonen i Weimar. Etter mange timers venting var det endelig klart for neste etappe – til Erfurt. Så var det stopp for denne dagen. Vi fikk ordre om å ikke forlate vognene. Det ble signal og flyangrep flere ganger, uten at noe spesielt skjedde, men så kom angrepet, et ganske ”freskt” angrep for å si det sånn, og panikken spredte seg blant så vel vakter som fanger.
Jeg husker jeg ble jaget ut av vogna og i stummende mørke sprang det jeg kunne bortover noen jorder i nærheten. En av guttene skrev en bok senere, og der kan man lese mer utdypende om dette flyangrepet.
”Vårt” togsett hadde  kommet noenlunde helskinnet gjennom flyangrepet, men på nabosporet var det blitt store skader på et vognsett. Heldigvis ble vi neste dag hektet på et tog med ammunisjon, og kom oss vekk fra Erfurt.  Påfølgende natt ble jernbanestasjonen i Erfurt lagt i grus under et nytt bombeangrep.
Da vi passerte Nordhausen gikk flyalarmen igjen. Dermed måtte vi ut for å søke dekning igjen. Heldigvis gikk det greit denne gangen også. Men våre prøvelser var ikke slutt med dette.
Neste dag mens vi nærmet oss Hildesheim, fikk vi trøbbel med lokomotivet, og transporten måtte stoppe noen kilometer før stasjonsområdet. Da startet samtidig et flyangrep som ødela stasjonen i Hildesheim. Skinnegangen ble fullstendig smadret og vi hadde ingen mulighet til å komme videre. Enden på visa ble at vi måtte dra tilbake til Derneburg og vente der i to døgn. Omsider kom vi oss videre, og via Bremen, og noen flyalarmer ankom vi endelig Neuengamme den 5. mars.

Neuengamme var fryktelig

Vi kjente ikke noe til denne leiren, men oppdaget raskt at  det var en forferdelig leir, og det var fryktelige hygieniske forhold her.
Vi ble vi satt til å arbeide i et teglverk, og arbeidet besto i å trille murstein fra teglverket. Det var et hardt arbeide, og rundt oss så vi hele tiden fanger som omtrent bare var ”skinn og bein”. Dette arbeidet holdt vi på med fram til 20. mars. Da ble vi beordret i karantene på grunn av fare for flekktyfus.
Mens vi jobbet ved teglverket begynte det å strømme nye fangegrupper inn i Neuengamme, og torsdag 15. mars kom Røde Kors med de første norske og danske fangene som da ble hentet ut fra forskjellige leire og tukthus rundt om i Tyskland.
Jeg husker godt en episode fra disse hektiske dagene. Vi hadde svenskebesøk i leiren. Da hørte de at det ble bombet ikke så langt unna. De krøp under bordet mens vi satt der som ingenting hadde skjedd. Det var ikke fordi vi var så mye tøffere enn dem, men vi var så vant til å høre denne lyden.
Noe senere ankom også Folke Bernadotte på inspeksjon, og i begynnelsen av april ble de første fangene sendt hjemover. I første omgang prioriterte men selvfølgelig de syke, og vi andre ventet fram til kvelden 19. april. Da ble det gitt beskjed om at vi skulle være klare til avmarsj kl. 03.30 neste morgen. Og det skal være avreise med buss kl. 06.00.

20. april 1945

Da vi kommer ut av portene den 20. april ser vi at de Hvite Bussene er kjørt fram, og endelig begynner vi på den siste etappen tilbake til Norge. Vi kjørte ut fra Neuengamme på bursdagen til selveste Hitler – den 20. april 1945.
Hamburg var et syn jeg aldri kan glemme. Den flotte byen var nå bombet og lagt i grus. Det var forferdelig å se hvilke fryktelige konsekvenser krigen førte med seg. Nå så vi med egne øyne hva Hitler hadde forårsaket også for sitt eget land og sitt eget folk. Og det var ikke bare Hamburg, men langs hele reisruta vår kom det ene eksemplet etter det andre over nazismens galskap. Vi forlot et Tyskland som en gang hadde vært en strålende kulturnasjon, men som nå lå med fullstendig brukket ryggrad.

Vi kom til Danmark rundt midnatt, og fikk en utrolig mottakelse. Ble møtt av jublende og glade mennesker som ga oss god og næringsrik mat. Vi ble tatt hånd om på den aller beste måte, og ble innlosjert på Møgelkær, før vi etter noen dagers opphold ble sendt videre til Sverige.
I Sverige fikk vi også en god mottakelse, og de som hadde behov for det fikk medisinsk behandling.

Endelig hjemme

25. mai gikk endelig turen tilbake til Norge igjen, og min periode som krigsfange var slutt.
Oppholdet i Tyskland hadde strukket seg over mange måneder og var nok preget av mye usikkerhet for oss. Visste så lite om hva som ville skje neste dag. Og det skjedde jo en del opprivende ting rundt oss, i løpet av det 1 ½ år jeg var i fangenskap.
Men jeg født optimist, og jeg regnet med at jeg ville komme hjem igjen, og jeg satset på det. I dag er det de lyse tingene som jeg minnes og som slår igjennom. De mørke og dystre sidene er trengt vekk. Vi var nok også ressurssterke som gruppe, og kunne ta vare på hverandre. Og derfor hadde jeg ikke noen problemer når jeg kom hjem igjen.

En krig har mange sider

Bearbeidelsen av de forskjellige ting som skjedde under krigen har selvfølgelig gitt seg mange utslag. For min del hadde jeg ikke noe problem i form av mareritt eller liknende. Men det var nok mange tyskere  som slet med å få krigen på avstand, og de ønsket ikke å fortelle noe om sin egen rolle i disse årene under Hitlers tyranni.

Etter krigen var det en norsk familie på ferie i Tyskland. Sønnen var en av de  studentene som hadde sittet i Buchenwald. Og av alle ting støter han tilfeldigvis en dag på en av de tidligere vokterne i Buchenwald. Vokteren hadde med seg sin sønn.
Studenten går bort til den tidligere vokteren, hilser og begynner å  prate. Den dagen var det nok noen murer som ramlet sammen i den tyske familien. Dette møtet var nok så ubeleilig som mulig. Faren hadde tidd stille med sin fortid i SS. Hadde ikke nevnt det med et ord. Den tyske gutten skjønte plutselig at faren hadde en fortid fra Buchenwald. Dette kom tydeligvis som en veldig stor overraskelse, og han kunne ikke unngå å stille det direkte spørsmål til faren: ”Far var du med i SS?”

Ragnvald Stavik gjorde utdannelsen sin ferdig så fort det lot seg gjøre, og fikk jobb innen skoleverket. Han stortrivdes blant ungdom, og avanserte i gradene som lektor, skoleinspektør og skoledirektør.
Ragnvald er opprinnelig født med etternavnet Sulutvedt, og han forteller:
- Broren min skulle til Amerika, og etternavnet vårt - Sulutvedt - var ikke så enkelt å oppfatte. Og jeg hadde selv mange misforståelser på grunn av dette. Så med de nødvendiges samtykke tok jeg min kones etternavn. Det er jo vanligvis motsatt, men jeg er altså en av de få som tok konas navn, forteller han med et smil.

Kilder:

Samtaler med Ragnvald Stavik
Brevig, Hans Olaf: ”Oberstløytnant Theodor Steltzer - En tysk motstandsmann i Norge”
NorgesLexi
Tranøy og Sars: ”Tysklandsstudentene, Cappelen Forlag 1946
www.gdw-berlin.de/bio/ausgabe_mit-e.php?id=325