Sigurd Syversen

Av Inger Stavelin

Krigens spor

Sigurd Syversen har ennå et lite arr under underleppa. Det fikk han på cella si i Møllergata 19, før han ble sendt til Grini og konsentrasjonsleiren Falkensee. Ikke av en torturist, men av en desperat medfange.

Sigurd SyversenSigurd er født i 1921 og vokste opp i Oslo i en tid da Arbeiderbevegelsen stod sterkt, og Arbeiderpartiets barneorganisasjon hadde kjempeoppslutning. Han ble grepet av idealismen, fellesskapet og likhetstanken, og ble politisk aktiv allerede som barn. Diskusjonene om viktige samfunns- og verdispørsmål appellerte til ham.

Som 14-15åring leste han Gerhard Segers bok ”Oranienburg” om hvordan Seger var satt i konsentrasjonsleir under Hitler-regimet på grunn av sin politiske overbevisning.

- Det var skrekkelig lesning, og mitt aller første møte med politisk terror. At folk ble mishandlet og drept for sine meninger, var et sjokk for meg, sier han.

Da unge, tyske flyktninger kom med i AUF (Arbeidernes Ungdomsfylking) og LOs barne- og familieorganisasjon Framfylkingen i Oslo, rykket storpolitiske og ideologiske spørsmål helt inn i dagliglivet til de unge radikale. Gjennom venstresidas aviser og kontakten med de tyske flyktningene, var Sigurd godt orientert om hva som skjedde i Europa.

- Men vi trodde vel egentlig ikke at Norge og vi selv skulle bli dratt med, sier Sigurd.

Spesielle søndagsturer

Men Norge ble dratt med. Det tok ikke så lang tid etter tyskernes invasjon av Norge før AUF-møtene ble forbudt. Men det ble ikke forbudt å gå søndagsturer, reise på hytteturer og synge. Så AUF-erne i Torshov-laget fortsatte å møtes jevnlig på skogturer og turer til feriehjem. Da han ble spurt av kamerater om å distribuere ”Fri Fagbevegelse”, falt det ham ikke inn å svare nei selv om han visste at det var ulovlig.

Han fikk en adresse i Oslo der han skulle gå og hente en bunke aviser en gang i uka.

I bortimot halvannet år delte Sigurd ut avisene til venstreorienterte venner og kjente som han visste var ”gode nordmenn” – folk som han var trygg på at ikke ville angi ham.

- Jeg var ikke redd for å bli tatt. Tvert imot hadde jeg en god følelse å gjøre noe mot nazistene, sier han.

Men en dag ble han tatt, han som Sigurd hentet avisene hos. Ulykkeligvis fant tyskerne en liste med navn på avisbudene, og dermed tok det ikke lang tid søkelyset ble rettet mot Sigurd også.

- Den 5. mars 1942 ble jeg advart mot å gå hjem av en AUF-kamerat, og flyttet til et ektepar jeg kjente et annet sted i Oslo. Samme kveld som jeg flyttet dit, fulgte jeg en jente hjem. Det var jo blending og mørkt i gatene den gangen, og det ble sett på som en selvfølge at kvinner ble fulgt hjem. Hun hadde også hørt at jeg var i fare, og tilbød meg å overnatte hos dem. Faren hennes ville hjelpe meg over til Sverige så fort muligheten bød seg.

Den unge Sigurd var nok fristet, og siden har han tenkt på hvor annerledes livet kunne blitt hvis han hadde takket ja. Men han hadde jo sagt til dette ekteparet at han skulle komme tilbake samme kveld.

- Jeg tenkte at jeg jo kunne komme tilbake til jenta og tilbudet hennes neste dag.

Rømmingsforsøk

Men neste morgen stod to politimenn fra Gestapo på døra og ville ha med seg mannen i huset der Sigurd bodde. De syntes det var mistenkelig at Sigurd bodde der uten noen fornuftig grunn, og tok ham også med seg. Sigurd regner med at de allerede hadde vært på døra hjemme hos ham.

Han ble plassert i fengselet i Møllergata 19, og delte celle med Ola, en student fra Norges Tekniske Høgskole i Bergen. Han satt ille i det, og regnet med å bli skutt for å ha stått i jevnlig radioforbindelse med England.

- Han begynte å fortelle meg om hva han hadde gjort og hvilke metoder han hadde brukt for å smugle informasjon. Jeg ønsket ikke å vite alt det han fortalte, og tenkte at dette var farlig kunnskap. Hvor mye ville Gestapo presse meg til å si i forhør?

Ola var desperat og ville rømme. Sigurd mente det var umulig, og dessuten ville han ikke risikere noe, han som hadde gjort en så liten forbrytelse. Så han avtalte med Ola at hvis noe gikk galt, eller før han forlot cella, skulle han slå ned Sigurd så det ble tydelig at han ikke var med på det.

Sigurd tar seg kjapt til arret under lippa og sier:

- Men fluktforsøket var galskap. Han hadde fått smuglet en glasskjærer inn i cella og begynte å skjære i det ruglete glassvinduet. Men før det første bråker glasskjæring ganske mye, og for det andre satt vi i tredje etasje med en bevoktet gårdsplass nedenfor, og jeg vet ikke hvordan han hadde tenkt at han skulle komme levende og usett ned.

Da vaktene hørte bråket fra glasskjæreren, og Sigurd og Ola hørte noen kom løpende i trappa.

- Da ba jeg ham om å slå, og han slo så blodet fløyt og jeg måtte sy fire-fem sting under leppa, forteller Sigurd.

Den fortvilte rømlingen ble tatt med ned i forhørsrom i underetasjen og torturert. Fengselet var slik bygget at lyden av skrikene hans kunne høres av alle fangene i alle etasjene oppover.

- Jeg fikk vite senere at han ble sendt til celleavdelingen på Grini sammen med kamerater i den samme saken, og senere som NN-fange (Nacht und Nebel) til Natzweiler der han døde.

Det går fortsatt et drag av smerte over Sigurds ansikt når han forteller om det, 60 år etterpå. Kunne han ha gjort noe annerledes, så Ola hadde sluppet lettere? Spørsmålet har plaget ham, selv om svaret er ”nei”. Han har fått vite av andre fanger at Ola ikke ble straffet spesielt for fluktforsøket eller for å ha slått Sigurd.

Han ble selv forhørt et par ganger.

- Jeg fikk se og vite hvilke metoder og utstyr de ville bruke hvis de forstod at jeg ikke snakket sant. Det var viktig for meg å ikke fortelle hvem jeg distribuerte mine aviser til, siden det ville føre til at de også ble arrestert, sier Sigurd.

Han hadde ingen liste over hvem han hadde gitt avisene til, og kom unna med en løgn: Han fortalte dem at han hadde plassert hele avisbunka i tomme arbeidsbrakker på Marienlyst, der NRK var under bygging. Sigurd var tekniker i NRK Radio, Gestapo trodde ham og han slapp tortur.

På Grini

Tre uker etter, den 31. mars 1942, ble han sendt til Grini.

- Dagen etter var påskemorgen, og jeg våknet til at Robert Andersen spilte ”Påskemorgen slukket sorgen” på fiolin. Jeg kommer aldri til å glemme det, forteller han, og blir blank i øynene.

Som fersking på Grini opplevde han samme dag å møte en SS-offiser som ble kalt Slakteren tilfeldig i forbifarta. Sigurd hadde ikke lært noen prosedyrer om hvordan slike møter skulle foregå, og gjorde ikke noe spesielt. Dermed fikk han en ørefik så det suste. I ettertid lærte han at en fange skulle stille seg opp som en støtte inntil veggen og ta av lua når de møtte SS-folk.

To dager etter fikk han se det som ble sett på som det store marerittet på Grini: Fanger som ble sendt på transport til Tyskland. Den 3. april ble en stor gruppe sendt av gårde, deriblant bestyreren på Stavanger kringkaster Alf Sanner, som var en kollega av Sigurd.

Men stort sett har Sigurd gode minner fra Grini.

- I ettertid har jeg skjønt at Grini-livet var helt spesielt. Leirsjefen, brakkesjefene, arbeidsformennene – alle var våre venner og medfanger, og vi hadde alle samme mål og kunne stole på hverandre, sier han.

Det var noen unntak, enkelte nazister ble plantet blant fangene. Men folk visste hvem de var, og snakket ikke om politiske ting åpenlyst.

En av jobbene Sigurd hadde på Grini, var å være hushjelp for noen tyske arbeidsformenn. Han lagde mat og gjorde rent, lærte fort tysk og fikk et greit forhold til de fem han jobbet for. Han fikk god tilgang på sigaretter, og selv om han ikke røkte mye selv, var det fint å kunne forsyne fangekamerater. Men respekten hans for tyskere økte ikke da han skulle rydde opp etter en fest de hadde hatt i et helt nyrestaurert hus. Alt var fullstendig rasert.

Men Sigurd vil gjerne få fram at ikke alle vaktene alltid var umenneskelige. Han jobbet også med brakkebygging, og en dag mens han og en annen fange strevde med en trebjelke, ropte vakta noe til dem som de ikke oppfattet. De satte opp farta, for det ble stadig mast om at ting skulle gå ”schneller”. Men vakta ropte igjen. Da la de fra seg bjelken og Sigurd gikk bort til ham for å høre. ”Nein nein, nicht so schnell. Langsamer!” var budskapet hans.

- En annen gang skulle den samme vakta og jeg samtidig på do. Han åpnet døra og sa: ”De først!” forteller Sigurd.

Blant de gode minnene han har fra Grini, er sangen. En av fangekameratene var musikeren Dagfinn Rimestad. Han organiserte en sanggruppe som i juli -42 gikk rundt på brakkene og sang for de andre fangene.

- Sanggleden tok vi med oss videre til de fangeleirene vi ble sendt til etterpå, og den satte nok sitt preg på de andre norske fangene der vi kom, sier Sigurd.

Farvel med familien

I desember 1942 fikk han og ca 115 andre beskjed om at de skulle sendes til Tyskland den 15. februar. Dagfinn Rimestad lærte dem å sprette opp bukselinninger og sy inn penger, slik at de hadde noe på lur når de kom til Tyskland. Noen hadde hørt at de ikke skulle til Sachsenhausen, men leve under friere forhold og jobbe i krigsindustrien.

Noen dager før de skulle reise, hadde Sigurd en potetlastejobb inne i Oslo. Tyskerne brukte en kjeller ved Soria Moria kino som potetlager, og fangenes familie hadde fått vite at de kunne møte sine kjære her før de ble sendt til Tyskland.

- Vi sto oppå lasteplanet, mens familie og venner sto på fortauet nedenfor og tok farvel. Det ble mange klemmer og håndtrykk. Jeg husker spesielt godt bestemor som sa: ”Så må Gud være med deg, da gutten min.” Jeg vet ikke. Det var jo så mange som døde, og vi så lite til Den allmektige i Sachsenhausen. Men jeg sitter nå her i dag, sier han ettertenksomt.

Skipet som tok dem bort fra Norge het Monte Rosa, og i lasterommene her ble nordmenn fra hele landet stuet inn. Ektepar ble skilt, kvinner ble plassert i ett lasterom, og mennene i et annet. Båtturen gikk til Århus, og tilfeldighetene ville at Sigurd hadde vært der noen år tidligere i forbindelse med politisk ungdomsarbeid. Han kjente flere av arbeiderlederne i Århus. Mens de marsjerte på en nesten folketom vei fra havna til jernbanestasjonen, fikk Sigurd øye på ett menneske. Det var en av de danske arbeiderpartivennene hans. ”Tage, Tage, det er Sigurd! Gi beskjed hjem om at vi er kommet velberget hit,” fikk han sagt til ham i forbifarten. Og Tage ga den gode nyheten videre til Sigurds familie.

På jernbanestasjonen bordet de et vanlig persontog. Det satte nytt mot i dem. De hadde hørt om kuvognene som ble brukt som fangetransport til konsentrasjonsleirene. Kunne det være noe i ryktene om at de ikke skulle til Sachsenhausen, men bo friere og jobbe i tysk krigsindustri?

Togreisen tok fem døgn, og de fikk mat av Røde Kors-kvinner under veis.

Perrongen i Sachsenhausen var et sjokk.

- Det var et leven og et mas, ”schnell, schnell!” kjefting og kommandoer, hunder som gjødde og ”Aufstellung!” Vi ble slått og sparket for å få oss på rett plass i rette linjer. Jeg har aldri verken før eller siden fått en så ille mottagelse noe sted, sier Sigurd.

Så var det gjennom ARBEIT MACHT FREI-porten, og til mottagelsen.

- Jeg marsjerte inn som Sigurd Syversen og kom ut som fangenummer 61077. Vi måtte legge fra oss alt. Vi var vinterkledde i hatt og frakk, vi hadde med kofferter og mange hadde soveposer. Vi måtte gi fra oss alt vi hadde, også de klærne vi gikk i. De barberte oss, ikke bare på hodet, men på hele kroppen. Vi fikk nye fangeklær, uten hensyn til om de var alt for store eller alt for små, forteller han.

På fangedrakten hans var det to hvite striper med en rød vinkel som viste at han var politisk fange, en trekant med en N for Norweger, og fangenummeret sydd på venstre bryst og høyre lår.

Det var et sjokk å se ”muselmennene”, de radmagre menneskene som nesten ikke kunne gå oppreist på grunn av underernæring over lang tid. Mange av dem stinket, fordi de var syke av dysenteri og hadde konstant diaré. De gikk og rotet i søppelkasser for å se etter potetskrell eller noe annet spiselig.

Sigurd la merke til at det røyk av krematoriepipa døgnet rundt.

Skotesting

Nye grupper, og fanger som skulle straffes, ble ofte satt til et ganske spesielt arbeid: Skotesting. Sigurd var blant dem som måtte gå, mil etter mil, hver dag. Fanger som i tillegg skulle straffes, måtte bære 10-15 kilo.

Skotestingsbanen ligger fortsatt i en halvsirkel rundt appellplassen, omtrent som da Sigurd gikk der. Underlaget er delt opp i ti menter lange felter der de gikk på stein, sand, grus, gress, søle. De gikk fem i bredden, alltid i takt, i åttetallsrunder, 11 timer hver dag. Møtte de offiserer, måtte de hilse stramt. Det er regnet ut at de gikk mellom fire og fem mil hver eneste dag.

- Det var vanskelig å få tak i sålelær til soldatenes støvler, og det ble sagt at vi testet alternativer materialer. Men jeg er litt i tvil om noen undersøkte skoa, sier Sigurd.

Mens de travet rundt og rundt, kunne de fundere over sannhetsgehalten i inskripsjonen på gavlveggene på alle brakkene: ”Es gibt einen Weg zur Freiheit, seine Meilensteine heissen: Gehorsam, Fleiss, Ehrlichkeit, Ordnung, Sauberkeit, Nüchternheit, Wahrhaftigkeit, Opfersinn und Liebe zum Vaterland.” (Det finnes en vei til frihet, og dens milepæler heter: Lydighet, flid, ærlighet, orden, renslighet, edruelighet, sannhet, offervilje og fedrelandskjærlighet.)

Etter hvert viste det seg at det var noe i ryktene om at de skulle jobbe i krigsindustrien. Etter et par uker slapp Sigurd ut av skotestingsgjengen. Den 6. mars 1943 ble han sendt til leiren Staaken, og i juni ble han sendt videre til Falkensee. Begge disse leirene lå under Sachsenhausens overkommando.

Leirterror

Sigurds jobb i Staaken var å bygge brakker for ”østarbeiderne”, folk som var tvangsflyttet fra Øst-Europa. Det viste seg å bli et tøft arbeid, fordi de ikke fikk fornuftig arbeidstøy. Det regnet og sluddet, klærne ble våte, og de hadde ingen mulighet til å få tørket det. Det ble ikke engang tørt i løpet av natta. Sigurd husker denne tida som den våren da han alltid frøys. Dessuten var det hardt, tungt og farlig arbeid. De jobbet uten hansker med stein som var skarpe, og hendene ble blodige og såre. I tillegg fikk de lite mat, og ble stadig plaget med lange oppstillinger på appellplassen.

Det var da også mange som døde denne våren. I løpet av de fire månedene Sigurd var i Staaken, døde 19 nordmenn der. Mange av dem var Sigurds AUF-venner. Det var mellom 2000 og 3000 fanger totalt i leiren.

En av de som døde var Arne Heiestad. Sigurd husker den morgenen de ble vekket og Arne satte seg opp i senga og hostet. Det var noe alvorlig i veien med ham, han fikk ikke puste. Etter avtale gikk Arne til ”leirlegen”, som kunne lite medisin.

- Det var det siste jeg så til ham, sier Sigurd stille.

Kommandanten i Staaken var en tyrann. Han tvang dem til å stå i timevis på appellplassen. En dag hadde to polakker flyktet fra arbeidsplassen sin. De andre fangene fikk vite at de skulle stå på appellplassen til rømlingene var tatt.

- Etter for oss lange timer kom de tilbake. Den ene skjøv den andre i en trillebår. Begge var blodige og fillete etter møte med bikkjer. Han som satt i trillebåra holdt en plakat med teksten: ”Wir sind wieder bei euch! Hurra!” (Vi er tilbake hos dere igjen! Hurra!)

En annen gang hadde en polsk fange rømt fra arbeidsplassen sin, og brutt seg inn i en slakterbutikk i nærheten av leiren. Han ble raskt tatt, og det ble reist et platå med en galge på på appellplassen. Kommandanten sparket selv krakken unna foran alle fangene som sto på appell og måtte overvære hengingen.

Stort sett sov nordmennene for seg i egne brakker. Men det hendte brakkene skulle avluses, og da ble de innkvartert sammen med fanger fra andre land. En morgen Sigurd våknet etter en natt i en blandet brakke, oppdaget Sigurd at klærne hans var borte. Han fikk låne noen nye av brakkesjefen, og gikk på jobb som vanlig. I løpet av dagen ble det oppdaget at en sovjeter hadde to sett med klær på seg. På kveldsappellen ble både han og Sigurd ropt opp. Sigurd måtte forklare saken, tyven tilstod og Sigurd fikk beskjed om å slå ham.

- Jeg visste at disse tyskerne var ganske jålete. Så det gjorde nok ikke noe negativt at jeg brukte for høy tittel på offiseren jeg snakket til da jeg svarte: ”Herr kommandant, vi nordmenn slår ikke våre medfanger”.

Sigurd kunne blitt straffet for ordrenekt for dette freidige svaret, men Rapportenführer Fritz Ficker ble sikkert smigret over at Sigurd kalte ham kommandant i alles påhør. Han lot svaret passere, og svarte tilbake: ”Hvis ikke du gjør det, så gjør jeg det. Og jeg gjør det mye bedre enn du.”

- Så da ga jeg sovjeteren et lite slag på kinnet. Men jeg var ikke sint på ham; jeg forstod ham. Han frøys!

Sabotasje

I Falkensee kunne Sigurd flytte inn i helt nye brakker, like i nærheten av fabrikken der han og de andre fangene skulle jobbe.

Sigurd var radiotekniker, men hadde sagt til leirledelsen at han ikke kunne noe om mekanikk. Dermed ble han satt på et forkurs der de skulle bli kjent med maskinene. Sigurd ble plassert ved en diger dreiebenk som han skulle bruke i produksjonen av deler til panservogner.

- En dag jeg skulle skifte en stor og meget viktig og kostbar del, klarte jeg å dele den i to av ren tankeløshet. Jeg tok de to delene med meg til sjefens kontor inne i avdelingen, fikk en ny del uten noen problemer og satte den på plass. Men neste dag kom kommandanten og kalte meg inn på kontoret til sjefen. ”Har denne fangen drevet sabotasje?” spurte han. ”Nei, det var et uhell,” svarte Sigurds sjef.

- Først etterpå gikk det opp for meg hvilken fare jeg hadde vært i. Jeg tør ikke tenke på hva de ville gjort med meg før henrettelse i alles påsyn på appellplassen, hvis sjefen hadde kalt uhellet for sabotasje, sier Sigurd. Han måtte ha gjort et godt inntrykk på den sivile tyske sjefen på forkurset.

Det fantes nok av fanger som saboterte arbeidet på ulikt vis. De hadde ikke noe ønske om å bidra til at tysk krigsindustri skulle være så god og effektiv som mulig, tvert i mot. Men siden det var farlig, måtte sabotasjen være vanskelig å oppdage. Sigurd forteller med et lite smil om gruppa med franskmenn som hadde funnet ut at hvis alle startet maskinene sine samtidig, gikk sikringene. Da måtte noen ut og skrifte og skaffe nye sikringer, og tida gikk. Sikringene gikk ofte på deres avdeling.

Arbeidsdagen var på 12 timer, med en times middagspause. Ledelsen syntes ikke fangene jobbet effektivt nok. Fabrikken betalte leiren for arbeidskrafta de fikk benytte, og ville ha full valuta for pengene. ”Vi kan ikke jobbe hardere så lenge Kommandanten ikke lar oss slappe av når vi skal sove etter nattskift, men tvinger oss til å stå på appellplassen i timevis eller gjøre tilfeldig arbeid,” svarte fangene. Dermed ble saken tatt opp, og Fritz Ficker fikk en alvorlig skrape av sin overordnede i Sachsenhausen. Sigurd og medfangene hans frydet seg over at tyrannen Ficker fikk seg en smekk. Og forholdene i leiren ble bedre etterpå.

At de produserte så mye de kunne, var et skuespill. Nattskiftet var like langt som dagskiftet, 12 timer, men de brukte bare fem timer på å produsere samme antall deler som om dagen. Dermed kunne både fangene og den tyske arbeidsformannen få seg noen timers søvn på morgenkvisten.

Sangen

I løpet av Sigurds tre år i tysk fangenskap, hørte de stadig om nattlige bombeangrep på Berlin. Tanken på at de selv jobbet i et opplagt bombemål, var ikke lystelig.

- Men etter hvert forsonet vi oss med tanken på at vi også kunne gå med i dette Ragnaroket. De var våre allierte og venner, de vi hørte i flyene over oss, og som også satte sine liv på spill i kampen mot Hitler og naziregimet, sier han.

Sangen er blitt stående som et gjennomgående minne for Sigurd. Nordmennene sang AUF-sanger sammen, nasjonalsanger, protestviser og politisk radikale sanger. De måtte vokte seg for ”farlige” ord som tyskerne kunne forstå, som ”proletariat”. Men hvis de bare husket på det, fikk de lov å synge sammen på norsk.

”Nei, nå tar vi en sang, dere,” sa medfangen Dagfinn Rimestad. Han husket sangtekstene, og lagde tre sangbøker mens han var i leiren.

- Vi ble mer nasjonale når vi sang, kjente båndet til fedrelandet og de der hjemme. Sangen tok oss med til en annen verden. Særlig etter en vond dag kjentes det godt. ”Ta en sang for oss da, Dagfinn,” kunne en av oss si. Han betydde utrolig mye for oss, sier Sigurd.

Blant oppmuntringene var også pakkene de fikk, både fra svensk Røde Kors og Det Internasjonale Røde Kors, og fra slekt hjemme i Norge. Fra midten av 1943 fikk de pakker med viktige matvarer fra Røde Kors jevnlig hver måned. Sigurd husker han fikk havregryn hjemmefra, og det var et godt og nødvendig kosttilskudd.

Ikke alle som jobbet i fabrikken var tyranner. Den siste jula Sigurd var i Falkensee, opplevde han en uventet vennlig gest. Han skulle nettopp begynne nattskiftet, da den sivile tyske arbeidsformannen kom bort til ham og sa: ”Kom her, jeg vil snakke med deg på mitt kontor”. Inne på kontoret hans stod en tallerken med skinkestek, poteter, rødkål og saus. ”Dette er min julemat. Vær så god og spis,” sa tyskeren.

Mot slutten

Slike stunder kunne trenges, for det var nok av opplevelser med motsatt fortegn. Sigurd glemmer ikke den flokken på rundt 60 jøder som kom marsjerende en dag på nyåret i 1945. De trakk lastekjerrer der det lå døende mennesker – og spader til å begrave dem med. De hadde vært 300 da de hadde begynt marsjen fra leiren Liebe Rose, og målet for marsjen var krematoriet i Sachsenhausen. En av jødene var norsk og het Leif Wolfberg. Nordmennene tok seg spesielt av ham, ga ham mat og stell. Sigurd mener navnet hans ble endret til Rolf Berg av noen nordmenn på personalkontoret i løpet av natta. De andre jødene ble innlosjert på et ledig rom på badebrakka. De måtte ligge på gulvet uten noe under eller over seg.

- For oss var det klart at de ville gå rett i gasskammeret når de kom til Sachsenhausen, sier Sigurd.

Han ble tatt ut av det vanlige fabrikkarbeidet for å holde vakt over jødene og passe på at de ikke gikk i det elektriske gjerdet.

- Vi som gikk vakt, lyste inn på dem i løpet av natta og så at han var død, han var det liv i ennå. Neste morgen var både levende og døde borte, sier Sigurd. ”Rolf Berg” overlevde både marsjen og krigen, og Leif Wolfberg ble siden fiolinist i Nationaltheatrets orkester.

Etter de alliertes invasjon i Normandie i juni 1944, ble det klart at Tyskland kom til å tape krigen.

- Hitler sa at hvis Tyskland tapte, skulle utlendingene i konsentrasjonsleirene aldri se sine fedreland igjen. Vi visste at alle leirkommandantene hadde stående ordre om at vi ikke skulle overleve, og vi var innstilt på det. Vi var farlige vitner til hva SS-folk hadde gjort mot oss, forteller Sigurd.

Han hadde fått tilnavnet ”Jonny” mens han var på Grini, og det visste familien hans. Når han skulle fortelle dem noe sensitivt om seg selv, skrev han hva han hadde hørt om Jonny.

- Mot slutten av krigen skrev jeg i et brev at Jonny ikke regnet med å komme hjem, sier han.

Rundt årsskiftet 1944-45 hadde det begynt å gå rykter om at nordmennene likevel skulle få komme hjem. Ryktene var så usannsynlige at de visste ikke om de våget å tro på dem. Men etter noen måneder begynte det å skje noe. De norske og danske fagene i Sachsenhausens underleirer ble først samlet i hovedleiren.

- Det kom ingen bil for å hente oss, så vi måtte gå. Det var en full dagsmarsj å gå inn til Sachsenhausen, forteller Sigurd.

Der ble han i vel en uke før de en dag kunne gå ut ARBEIT MACHT FREI-porten til et trettitalls hvite busser fra Røde Kors.

- Det var vidunderlig. Sjåførene og sykepleierskene snakket vennlig og menneskelig til oss igjen. Men noen lurte på om vi ble lurt, for da vi kom til Neuengamme, var forholdene enda verre der enn i Sachensenhausen, sier Sigurd.

Men de ble ikke lurt. Ferden gikk videre til Danmark og Sverige, og etter en karantenetid i Sverige kom Sigurd hjem til familie, kamerater og en ny politisk hverdag.

- Vi som var i Falkensee har hatt et spesielt forhold til hverandre etter krigen. Vi har holdt sammen i Foreningen av politiske fanger 1940-45, forteller Sigurd Syversen.

Nå jobber foreningen for at det skal bli satt opp en minneplate med navnene på alle de som ikke kom hjem fra leirene Staaken og Falkensee, på minnestedet Falkensee.

Et lite tegn fra de som ble sporløst borte.

Et lite spor.