Haldor Telle

Av Oddvar Schjølberg

Å være tidsvitne forplikter

Haldor Telle er et av våre tidsvitner fra Telavåg. Her ble han født 19. mars 1934, og det var her han vokste opp i trygge omgivelser. Inntil den dagen da alle i det lille øysamfunnet fikk snudd opp ned på tilværelsen.

Haldor TelleI løpet av noen aprildager i 1942 ble det rolige stedet involvert i en tragedie av uanede dimensjoner. Da fasit ble gjort opp var alle boliger og uthus brent og jevnet med jorden, de voksne mennene sendt til konsentrasjonsleire, mens kvinner og barn ble internert, først på Storetveit skole i Bergen, og deretter Framnes i Hardanger.
Telavåg ble ”Norges Lidice”.
Haldor Telle opplevde dette på nært hold, og vi lar ham selv fortelle:

Telavåg var sentralt i Englandsfarten

Jeg var 8 år, og hadde begynt på skolen og jeg husker godt det som skjedde i de dramatiske aprildagene 1942, men la oss gå litt tilbake slik at vi får litt mer perspektiv på det som skjedde.
Etter at tyskerne hadde okkupert Norge, var det mange som hadde behov av å komme over til England. Her spilte Telavåg en sentral rolle. Det var flere fiskeskøyter som hadde tilholdsted i Telavåg, og fiskerne var lommekjent i farvannet rundt her. Stedet her ute lå også litt ”skjermet” fra nazistenes virksomhet, og det var egentlig lett å holde seg i skjul mens man ventet på båttransport.
Det hendte dann og vann at det kom en tysk patruljebåt innom vågen, men utover dette så vi aldri noen soldater her ute.
Selv om det var forbudt å ha radio, visste alle i Telavåg at både Laurits Telle og Søren Øvretveit fortsatt hadde sine radioapparater, og det var helt ”normalt” at de voksne samlet seg der for å høre siste nytt fra London.
Jeg tror de aller fleste på øya også visste hva som foregikk når skøytene stakk til havs nattestid. De dro i hvert fall ikke ut for å fiske. I etterpåklokskapens lys må man nok innse at vi på en måte var litt naive, for vi visste ikke hvilken sterk fiende vi sto overfor. Vi ante heller ikke noe om de ressurser de hadde til rådighet, forteller Haldor.

Eirik Gurandsrud ved Høgskolen i Bergen – Universitetet i Bergen, skriver i sin mastergradsoppgave i historie (2005): Telavåg i tid og rom - Erindringen om et krigsherjet fiskerisamfunn
”Allerede 5. mai 1940 reiste den første båten med flyktninger fra Telavåg til Shetland. I perioden mai 1940 til januar 1942 reiste i alt åtte båter fra Telavåg til Shetland. De fleste av disse båtturene var ikke organisert av noen motstandsorganisasjon, men tilrettelagt på lokalt plan. Fra sommeren 1941 begynte det å gå rykter i bergensområdet om at båter fra Telavåg kunne Englandsfartenføre flyktninger over til Shetland. Mellom 1940 og 1942, særlig i tidsrommet fra juni til oktober 1941, fungerte Telavåg som utfartshavn for i alt 105 mennesker på vei over Nordsjøen. Om man legger til utfarten fra de omliggende områder, blir antallet mennesker som dro herfra til Shetland om lag 140-150 mennesker. Til sammen 50 personer fra Telavågs egen befolkning hadde i denne perioden funnet veien til Storbritannia, via hjembygda eller området omkring. Den ulovlige overfarten var imidlertid dårlig kamuflert. Ja, Englandsfarten var så åpenlys at ”en måtte være både blind og døv om en ikke skjønte sammenhengen.” Uttalelsen stammer fra telavågingen Morten Telle. Som 14-åring ble han i april 1942 vitne til den tyske okkupasjonsmaktens brutale reaksjon etter at den illegale virksomheten i bygda hadde blitt nøstet opp.
Skøyta ”Olaf” som tilhørte den britiske militærorganisasjonen SOE (Special Operations Executive), ankom Telavåg den 21. april 1942. To agenter, Emil Hvaal og Arne Værum, ble ilandsatt sammen med våpen, mat og utstyr. Agentene tilhørte kompani Linge og søkte dekning hos Laurits Telle i påvente av videre ordre. De tyske okkupasjonsmyndigheter hadde i lengre tid hatt mistanke om at det forgikk en illegal Englandsfart i Sund kommune. Båteiere som hadde fått båter frastjålet, ble pålagt å melde fra til den lokale lensmannen for og selv å unngå straffeforfølgelse. Ut i fra disse anmeldelsene kunne okkupasjonsmyndighetene danne seg et bilde av hvilke steder som var utfartshavner for ulovlig båttrafikk over Nordsjøen.
Den 24. april dro Johan Hilmar Bjørgan i statspolitiet fra Bergen mot Sotra og Telavåg for å etterforske det som han etter eget utsagn anså for å være ”bagatellsaker”. En av sakene gjaldt en anmeldelse på Laurits Telle for ulovlig besittelse av radioapparat. Anmeldelsen var levert av en mann fra Ågotnes. Vedkommende var misfornøyd med et båtkjøp han hadde gjort med Telle, og meldte som hevn Telle til politiet for oppbevaring av ulovlig radioapparat. Anmeldelsen havnet først hos den nazivennlige lensmannen i Fjell, Per Lie, som sendte den videre til statspolitiet. Under rettsoppgjøret etter krigen ble det hevdet at Bjørgan var godt kjent med at Telavåg var et utfartssted for englandsfarere. Hans ærend i bygda kan dermed også ha vært å undersøke den illegale virksomheten. Etter å ha overnattet hos lensmann Lie i Fjell dro Bjørgan videre til Telavåg 25. april.
Han fikk skyss over Telasundet, og båtføreren tok han for å være englandsfarer. På denne korte turen fikk Gstapo-mannen vitale opplysninger om den lokale organiseringen av Englandsfarten. Den nevnte Telle ble omtalt som den ”rette mannen” å kontakte for en som skulle reise til England. På besøk hos Laurits Telle fortsatte Bjørgan å utgi seg for englandsfarer og legitimerte seg som kontorist Johan Paulsen. Han fikk opplysninger om to fremmede menn som var innlosjert i huset, hvorav den ene var fra Stavanger. Med dette innså statspolitimannen at virksomheten på Telavåg hadde større dimensjoner enn det han på forhånd hadde antatt. Han dro derfor straks tilbake til lensmannen i Fjell, og meldte derfra videre til Stapos hovedkvarter i Bergen.” Så langt Eirik Gurandsrud.

En forferdelig hevnaksjon

Vi minste var nok for små til å forstå realitetene i Englandsfarten, og da hendelsene begynte å akselerere skjønte vi ikke helt det som skjedde. Det var skremmende med alle soldatene som kom. Vi følte også på kroppen den klamme uhyggen som la seg over hele hjemstedet vårt, våren 1942 da Englandstrafikken kullminerte i en tragedie.

De to SOE-agentene som tilhørte Linge-kompaniet skulle lede to operasjoner som hadde fått navnet ”Penguin” og ”Anchor”. ”Penguin” var utrustet med radiosender og skulle også ødelegge tyske fly på Sola flyplass, mens ”Anchor” hadde en oppgave på Østlandet. De to agentene hadde med seg både sprengstoff, våpen og ammunisjon.

Laurits hus
Huset hvor Laurits og 2 agenter oppholdt seg

Dette hadde nazimyndigheten altså klart å spore opp ved hjelp av en norsk angiver. Klokken fem på morgenen den 26. april slo de til i Telavåg.
Da kom en tysk hurtigbåt fossende inn vågen, la raskt til kai og på land stormet ni eller ti tyske offiserer, den norske angiveren Johan Bjørgan, pluss båtens mannskap.  Angrepet kom helt overraskende, og ingen rakk å varsle Laurits eller de to agentene. Den norske angiveren hadde på forhånd peilet ut stedet, og lynraskt kunne okkupantene slå til.
Det var den mektige kommandant og Hauptsturmführer Johann Behrens, hans nestkommanderende Henry Bertram og Helmut Klötzer som hadde ansvaret for aksjonen.

Selv om angrepet kom overraskende, hadde ikke de to agentene til hensikt å overgi seg, og det kom til en heftig skuddveksling Her ble to tyske offiserer - Behrens og Bertram - drept. Den ene av dem var for øvrig en god venn av Josef Terboven, og dermed var det snart duket for en hevnaksjon av virkelige dimensjoner fra nazistenes side.

Den norske Linge-karen - Arne Værum- ble også drept i skuddvekslingen. Han ble senere på dagen dumpet i sjøen utenfor Telavåg. Nazistene ønsket ikke at han skulle få noen begravelse og de sprengte derfor liket i småbiter.

Vi bodde et stykke unna huset til Laurits Telle, så vi visste ikke noe om det som hadde foregått i morgentimene, men noen timer etter tragedien kom onkelen min - Nils Telle - hjem til oss.
Telavåg var jo et lite, men effektiv fiskerisamfunn, og mange av mannfolka på øya drev selvsagt med fiske; men onkel Nils hadde problemer med astma og kunne derfor ikke være med ut på fiske. Han var for øvrig en usedvanlig dyktig felespiller, og jeg husker godt han satt på ”lemmen” og spilte for oss. (Nils var for øvrig en av dem som ble sendt til Sachsenhausen og han var en av de første som døde i konsentrasjonsleiren av kontingenten fra Telavåg.)
Når han kom denne formiddagen så han veldig alvorlig ut, og jeg skjønte med en gang at det var noe fryktelig som hadde skjedd. Selv om han snakket lavt med mamma og pappa, fikk jeg med meg at det hadde skjedd en tragedie på tunet hos Laurits. Det hadde vært skuddveksling og flere var drept. Laurits Telle var ikke i familie med oss selv om vi hadde samme etternavn. På det lille stedet kjente alle hverandre, og en slik tragedie berørte hele samfunnet på øya.
Allerede samme ettermiddag startet det tyske sikkerhetspolitiet med sin etterforskning, og hanket inn 10-12 personer i Laurits Telles omgangskrets.
Telle, hans kone Marta og hans yngste sønn Åge ble sammen med ni andre telavåginger brakt inn til harde forhør på Gestapo-huset i Veiten 3 i Bergen.

Pappa skjulte seg i Vikafjellet

Etter de første hendelsene, trodde vel de fleste at tingene nå ville roe seg. Det var ikke noe forbud mot å reise fra Telavåg etter at tyskerne hadde trukket seg tilbake. Min far jobbet på denne tiden inne i byen, og på søndagskvelden dro han som vanlig inn til Bergen igjen. Her bodde han hjemme hos min tante. Han ante ikke noe om det som snart skulle skje i Telavåg, og det gjorde ikke vi heller.

De fleste trodde at nå var faren over for denne gang, men de tok fullstendig feil når det gjaldt den tyske grundigheten. For allerede 30. april var tyskerne sterkt tilbake i Telavåg igjen.
Samme dag var det begravelse for de to drepte Gestapo-offiserene, og. Rikskommissær Josef Terboven var til stede.
Samtidig med begravelsen ble 18 nordmenn som hadde blitt arrestert for fluktforsøk utenfor Ålesund henrettet som gjengjeldelse for drapet på Gestapo-offiserene.
Etter begravelsen reiste Terboven sammen med andre tyske offiserer til Telavåg. Han hadde nå gitt ordre om at hele bygda skulle jevnes med jorden.

Jeg glemmer aldri da de kom. Det var ikke veier på øya, så de kom marsjerende gjennom utmarka. To av dem hadde kursen mot vårt hus. Jeg husker godt at de hadde så flotte uniformer, samtidig som de var veldig skremmende. Ingen av oss forsto tysk og tyskerne forsto heller ikke norsk, så han ene rakte en lapp til mor.
På denne sto det at vi skulle pakke sammen de mest nødvendige tingene, og deretter skulle vi møte opp på Ungdomshuset. Han som leverte lappen, var nok ingen råbarket soldat for jeg la merke til at tårene rant nedover kinnet hans. Kanskje hadde han kone og barn hjemme i Tyskland? Kanskje visste han hva som ventet oss?
Den andre soldaten dro derimot opp en slags sabel, gikk utenfor og satte et stort kryss i den brune utgangsdøren vår. Det var ganske sikkert et slags tegn på at de hadde klarert huset vårt.
Samtidig ble alle menn mellom 16 og 60 år arrestert og stuet sammen i løa til Laurits Telle. 76 i tallet. Pappa unngikk å bli arrestert for han var jo på jobb i Bergen.
Her fikk han beskjed om at det hadde skjedd noe dramatisk ute i Telavåg, og han måtte ikke finne på å reise ut igjen. På den tiden jobbet han på anlegg, og de var i gang med å bygge en vei. Dette arbeidet var tysk-kontrollert, og en dag fikk han beskjed om å melde seg for de tyske myndighetene. I stedet stakk han og en annen kar av. De klarte å skjule seg i Vikafjellet i tre måneder. Ttilbake til hendelsene i Telavåg:

Utenfor løa ble de tyske soldatene postert. Ingen visste noe om hva som skulle skje, og det var en uhyggelig stemning rundt om på hele Telavåg. Timene sneglet seg av sted, og spørsmålene var mange. Hva ville skje med mennene inne i løa, og hva med familiene deres?

76 menn føres avsted

Utpå ettermiddagen ble dørene til løa åpnet, og soldatene kommanderte fangene ut igjen. Ikke til friheten - de ble bare sluppet ut for at de skulle se hvordan soldatene sprengte de første husene.
I første omgang var det husene til Laurits Telle, Josef Øvretveit og Morten Nipen som ble sprengt. Hjemmene som de møysommelig hadde bygd opp ble i løpet av sekunder forvandlet til pinneved. Et grusomt overgrep mot sivilbefolkningen.

Menn som blir ført medDe arresterte mennene ble samlet og ført ned til kaia.

Blant de tyske offiserene som kom denne dagen var også selveste Rikskommissær Josef Terboven. Han hadde selv tatt turen til Telavåg for å overvåke det hele. Hans tilstedeværelse fortalte med all tydelighet regimets oppfatning av Telavågaffæren. Situasjonen som var oppstått skulle brukes for alt den var verd. Nå skulle naziregimet for alvor vise de gjenstridige nordmennene hvordan det gikk med dem som satte seg opp mot Nazi-Tyskland. Det kom som et veritabelt sjokk for alle beboerne når vi forsto at hele bygda vår skulle raderes bort for alltid. Etter at husene var sprengt ble de arresterte mennene samlet, og i to rekker ført ned til kaia. Her lå båter klare og ventet, og i ly av mørket ble de fraktet inn til Sandviken skole i Bergen. Flere av dem måtte gjennom harde forhør i løpet av de 14 dagene de var der.

Gestapistene skamslo Martha

Forhørene ble foretatt under ledelse av Gestapo. De folkene var opplært til en slik oppgave og de brukte metoder som skapte frykt i befolkningene. I Bergen holdt de til i Gestapo-huset i Veiten 3.
Laurits og Martha Telle, hadde sammen med sønnen Åge (14 år), allerede blitt plassert i Gestapo-huset. De hadde vært gjennom harde forhør og tortur utført av spesialister. For å tvinge fram en tilståelse ble Martha slått med trestokker til hun mistet bevisstheten. Gestapo nådde ikke frem med vold og trusler overfor Martha og sønnen. Åge hadde for øvrig delt soverom med de to agentene, så han hadde med andre ord opplevd tragedien på nært hold.
Laurits og deres eldste sønn Lars ble etter hvert ført til Grini, og der fikk Lars seinere dødsdom., og han ble henrettet på Trandum i oktober 1943. Laurits ble værende på Grini til krigens slutt. Martha var lenge på Gestapo-huset og måtte fortsatt gjennomgå harde forhør under tortur. Heldigvis var det en lege som omsider grep inn og sørget for at hun ble anbrakt på Valen. Uten dette hadde hun ikke overlevd torturen hun hadde vært gjennom.
(Etter krigen ble Gestapofolkene i Bergen stilt for retten. Av 17 tjenestemenn fikk en dødsstraff, mens seks ble idømt fengselsstraffer fra seks år og opptil livstid.)

Vi innlosjeres på Ungdomshuset

Mens mennene ble ført bort denne dagen skulle vi andre møte opp på Ungdomshuset. Det var vel kanskje først nå alvoret begynte å gå opp for oss. Pappa var jo dratt på jobb og det var mamma som nå var alene om ansvaret for oss tre gutter. Til å begynne med var hun ganske rolig, men etter hvert kom det en reaksjon.
Det som var mest skremmende var når vi så hvordan mamma reagerte. Hun begynte å gråte, og vi skjønte at det var noe farlig på gang.

På gården vår bodde det tidligere en eldre mann. Han hadde et klart syn på at alle tyskere var noen djevler, og hver gang han lyttet til radiosendingene fra London brukte han å banne og steike over tyskerne. Da han døde hadde vi fortsatt denne radioen, men vi måtte senere levere den inn. Nå kom altså de tyske soldatene og troppet opp hjemme hos oss.
Panikken ble nok ikke noe mindre når vi kom ned til Ungdomshuset, for snart begynte det å spre seg et rykte om at vi skulle sprenges i lufta alle sammen. Dette ryktet ble forsterket ved at vi ikke fikk lov til å forlate huset uten i følge med tyske soldater.
Det var et veldig spesielt samhold mellom befolkningen på øya. Alle kjente hverandre, og alle forsøkte nå å ta vare på hverandre som best de kunne.

Hva skal man pakke med seg?

Vi hadde fått beskjed om å ta med oss det mest nødvendige. Hva pakker en egentlig når panikken rammer? I hvert fall ikke det du trenger. Mor oppdaget ganske snart at hun ikke hadde fått med seg noe særlig med tøy til Per som bare var tre år gammel. Derfor spurte hun om vi kunne få tillatelse til å gå hjem for å hente noe mer tøy? Utpå ettermiddagen fikk vi lov av SS-folkene til å gå hjem for å hente mer klær. Den eldste broren min – Malvin – ble igjen i Ungdomshuset for å passe lillebror, mens mor og jeg gikk hjem. Da vi kom hjem viste det seg at både dører og vinduer sto åpne. Alle skuffer og skap var endevendt Det var omtrent som en tornado hadde fått herje fritt inne i huset. Midt oppi alt dette gikk hønsene våre og spankulerte. De hadde fått et nytt flott ”hønsehus” og så ut til å stortrives der de spankulerte rundt inne i stua.
Kyrne våre var også sluppet ut av fjøset. Vi hadde ikke noen mulighet til å få gjort noe med verken høns eller kyr. Vi måtte se til å komme oss tilbake til Ungdomshuset igjen så fort som mulig.
Vi begynte også å bli sultne, for vi fikk selvfølgelig ikke noe mat. Heldigvis hadde vi fått med oss litt niste, slik at vi fikk stilt den verste sulten. Vi måtte bli i Ungdomshuset inntil tyskerne bestemte at vi skulle flyttes til Bergen.

En uhyggelig ventetid

Ungdomshuset viste seg å bli i minste laget, og derfor ble nabohuset også rekvirert. Vi fire, mor og vi tre guttene, ble værende i Ungdomshuset i påvente av transport. Med den uhyggen og usikkerheten som preget oss, sier det seg selv at det ble ei lang natt, og lite søvn. Alle sammen tenkte på det som hadde skjedd, og alle mennene som var transportert av gårde.

Først utpå dagen lørdag hørte vi duren av båter som nærmet seg, og ikke lenge etter klappet to tyske båter til kai. Klarsignal ble gitt og vi ble beordret ombord i båtene.
Det var i alt 268 personer med smått og stort. Den eldste var 96 år gammel og måtte bæres på båre, mens den yngste bare var 12 uker gammel.
Det ble veldig trangt da 268 personer skulle plasseres i båtene, men de tyske soldatene var eksperter på å stue oss sammen som sild i tønne.
Mens båtene seg utover startet soldatene med å pulverisere hjembygda mi. Ikke et eneste hus, låve eller naust ble spart. Ødeleggelsen var total. Hele bygda ble rasert. Båtene ble tatt eller senket. Dyrene ble samlet inn og fraktet til Bergen. Det siste glimtet vi fikk av Telavåg var røykskyene som steg til værs, mens våre hjem ble forvandlet til aske. Nå skulle Telavåg for alltid være utradert fra jordens overflate.

Aksjonen skulle skjules

Vi hadde ikke reist så langt før mannskapet slo av maskinene og lot båtene drive for vær og vind. Uroen spredte seg om bord. Skulle vi få samme skjebne som agenten som ble sprengt ved fyret? Mange av de voksne hadde med egne øyne sett hva som skjedde da agenten ble kastet i havet. Kunne soldatene være så grusomme at de skulle kaste oss i havet?

Årsaken til at vi stoppet var imidlertid at tyskerne ikke ønsket å komme inn i havneområdet i Bergen med to båter lastet til ripa med kvinner, barn og eldre som var tatt til fange. Det ville naturligvis vekke altfor stor oppmerksomhet. Derfor ankom vi ikke Nøstekaien før kl. 03.30. Her sto det hjelpearbeidere fra Røde Kors og ventet på oss sammen med flere tyske bevæpnete soldater som skulle ta imot fangene.

Gjorde bare vår plikt

Midt på natten hadde medlemmene i Paradis Røde Kors hjelpekorps blitt innkalt til tjeneste. De visste ikke noe om hva oppdraget gikk ut på, men de skulle møte på Storetveit skole. (I dag Paradis skole)
Da de ankommer skolen blir de presentert for et oppdrag de aldri skal komme til å glemme. I løpet av natten skal skolen være omgjort til fangeleir med plass til bortimot 300 fanger.
Korpsleder for Paradis Røde Kors Hjelpekorps Kristoffer Lepsøe, som var 20 år den gangen forteller om det første møtet med Telavågingene:

”De var trøtte og forhutlede og ikke minst vettskremte da de kom. Fangene ante jo ikke hva de gikk til, de trodde vi var nazister. Det tok flere dager før de våget å tro på oss. Etter hvert som de så hva vi gjorde for dem, dempet det vel redselen.
Noen var så dødstrøtte at det var så vidt de orket å få i seg den varme drikken og de herlige smørbrødene som hjelpekorpsets frivillige hadde laget i stand til dem om natten. Etter at de var hjulpet til rette, hver hadde fått en seng å sove i, ble det vasket opp etter de nesten tre hundre menneskene. Mens folk i naboblaget på Paradis holdt på å våkne, fikk hjelpepersonalet endelig tid til selv å spise litt før de gikk hver til sitt. Da hadde de arbeidet i to døgn uten hvil. Vi hadde jo bare gjort vår plikt,” sier Kristoffer Lepsøe.

Noen dager før vår ankomst hadde Storetveit skole blitt okkupert av tyskerne. Via omveier hadde hjelpekorpsene i Fana og Bergen fått informasjon om hva som var i gjære, og at vi skulle innkvarteres på skolen.
I forbindelse med at vi skulle innkvarteres på skolen hadde de tyske okkupantene bestemt at det i likhet med forholdene i flere konsentrasjonsleire, ble lagt halm på gulvene. De hadde bestilt 500 kg med halm til dette formålet, slik at vi fikk ta til takke med dette som liggeunderlag.
Nå ville ikke Røde Kors på noe vilkår gå med på dette, og Paradis Røde Kors og politiet bestemte seg for, i samarbeid med legene Schjelderup og Birkhaug, å betrakte Storetveit skole som et sykehus. Dette gikk Gestapo med på. Planene de hadde hatt om å sende flyktningene østover, ble også utsatt.
Dermed hadde Røde Kors på kort varsel satt i gang en storaksjon og skaffet tilveie feltsenger til hele gruppen. I tillegg hadde de også sørget for at mat og drikke sto klart da vi ankom skolen.

Legene og Røde Kors var effektive

Vi var stup trøtte alle sammen, men det var ikke snakk om å få legge seg før vi var talt opp på tysk maner. Det tok sin tid, for ikke før var de ferdig med første omgang så skulle vi telles en gang til. Dermed fikk vi ikke lagt oss før utpå morgenkvisten. Det første døgnet sov vi nok mer eller mindre uavbrutt alle sammen. Vi var dødsslitne etter alle påkjenningene.

Vi måtte ligge i GymsalenPå Stortveit fikk vi feltsenger i stedet for halm å ligge i.

Både gymnastikksal og klasserom ble tatt i bruk, i tilegg til at Alf Lorentz Ørbeck, som var distriktslege, hadde klart å ordne en egen sykestue til de eldre. Dette var nok ikke helt i tråd med nazistenes planer.
Tyskerne fikk heller ikke medhold i at alle fangene skulle stå opp igjen allerede kl. 08.00 for å bli registrert. Tre norske leger, Hansen, Birkhaug og Schjelderup, grep inn. Skulle fangene registreres, kunne det gjøres i sengene. Utrolig nok så ga tyskerne seg og føyde seg etter legenes ordninger.
De frivillige fra Paradis Røde Kors gjorde en formidabel innsats og de var alltid til stede både dag og natt: De hjalp de internerte på alle måter, bar pasienter og flyttet senger, skaffet fangene det de trengte, varmet melk til spedbarn om natten, ga medisiner og hjalp de internerte ned i kjelleren ved flyalarm. I tillegg fungerte de også som lærere for ungene, aktiviserte og trøstet. Kort sagt deres innsats var til utrolig hjelp for oss.
Det samme gjaldt de norske legene. De gjorde også en flott jobb og var solidariske med oss. Uten tvil er det deres fortjeneste at vi ikke ble deportert videre til Tyskland.

Bergenserne stilte opp

I begynnelsen var de tyske fangevokterne svært påpasselige, og vi fikk ikke lov til å åpne vinduene for å lufte. Da grep legene inn slik at man kom fram til et kompromiss. Vi skulle få lov til å lufte oss i den delen av skolegården hvor det ikke var innsyn fra gaten utenfor. Det var om å gjøre å skjule oss for den øvrige befolkningen. Telavågingene skulle i likhet med bygda glemmes.

Vi hadde jo ikke fått med oss så mye hjemmefra, og det ble ganske snart klart at vi manglet en rekke nødvendige tin, men bergenserne stilte opp. I løpet av kort tid ble det samlet inn klær og sko. Det meste av klær og sengetøy kom fra private. For å kunne mate så mange, måtte det også mye dekketøy til. Det lille utstyret på Storetveits skolekjøkken strakk på langt nær til. Både Bergenske Dampskipsselskap og private kom med sine bidrag, og avhjalp situasjonen. Selv om det var krig og knapphet på det meste for folk flest, var det utrolig å se givergleden som ble vist.

Malvin og jeg ble skilt fra mamma

Etter en tid på Storetveit, kom det en dag beskjed om at kvinner over 50 år og menn over 60 år skulle flyttes til Framnes skole. For mange var nok dette en god nyhet, mens legene våre fryktet det verste. De hadde fått en del informasjoner som tydet på at mennene skulle sendes én vei, de ugifte kvinnene en annen vei, kvinner som hadde barn under seks år en tredje vei, og resten av barna en fjerde vei.
Ved hjelp av legene ble det imidlertid bestemt at hele gruppen skulle sendes til Framnes, og den 15. juni foregikk den første transporten under sterkt vakthold fra SS-soldater. De øvrige ble igjen på Storetveit.

Barna vinker til de voksne som må dra
Bildet er tatt idet gruppen reiser fra Storetveit, og de gjenværende barna står i vinduet og på taket og vinker til mødrene.

Søndag 21. juni ble mødre og barn brått og brutalt skilt fra hverandre. Hjerteskjærende scener utspant seg. Gestapo-offiserene sto plassert rundt om på gårdsplassen og hadde forventet at Røde Kors og de norske politifolkene skulle hjelpe dem med denne “seleksjonen”. Ingen av dem rørte en finger for å hjelpe.
Nå opplevde vi det som for mange var et eneste stort mareritt. Noen av barna ble skilt fra mødrene sine. Mamma og Per ble sendt til Framnes, mens jeg og Malvin ble igjen på Storetveit.
Det var en stor påkjenning for mamma da vi ble skilt på Storetveit. Man trenger ikke ha stor fantasi for å forstå hva som skjer med en mor når hun blir tvunget til å reise fra sine barn, og overlate dem i nazistenes varetekt. Til en uviss framtid.

Tanken var nok at vi skulle sendes til folk som hadde en riktig arisk innstilling. Mens legene på Storetveit var redd for at vi isteden skulle sendes ut av landet og til Tyskland. De forsøkte å hindre dette, og jeg tror at hvis ikke dr. Birkhaug hadde hatt så store språkkunnskaper hadde vi nok blitt sendt ut av landet. 
Av alle ting så skjer det utrolige – midt oppi alt kaoset ”bryter det ut” skarlagensfeber blant barna, og nazistene planer må legges på is. I begynnelsen av juli var det imidlertid slutt, og det ble nok en gang gitt beskjed om at koffertene skulle pakkes. Avreise var allerede neste dag.

Difterien kom som bestilt

Så skjedde det igjen noe utrolig. Plutselig begynte legene å løpe rundt for å sjekke oss. Det var jo som bestilt - det hadde ”brutt ut” difteri. Dermed måtte barnas avreise igjen utsettes på ubestemt tid.
Det var jo forunderlig at det plutselig brøt ut en difteriepidemi, men den kunne ikke komme mer beleilig. Dr. Konrad Elias Birkhaug blir flere ganger innkalt til forhør hos Gestapo. De ønsker å få leiren smittefri, men Birkhaug og Schjelderup svarer at de gjerne må sende en tysk lege for å kontrollere. Noe som ikke blir noe av. Tyskerne presser på for å få sendt resten av gruppen sørover, men ved stadig argumentasjon og hjelp av forfalskede bakteriekulturer klarte han å overbevise de utålmodige tyskerne om at barna representerte en stor smittefare. Dermed fikk han forhindret at de ble sendt i konsentrasjonsleir så lenge okkupasjonen varte.
Jeg tror at dersom ikke Birkhaug hadde grepet inn så hadde nok mange av oss som var på Storetveit blitt sendt nedover i systemet.
Nå vil det nok muligens dukke opp nye opplysninger i forbindelse med akkurat denne delen av ”Telavåg-historien”, i forbindelse med Hanne Sophie Greves forskning. Blant annet at vi skulle sendes til barnehjem og arbeide i leirene.

Vi møter mamma igjen

Tidspunktet for difteriepidemien kunne ikke vært mer gunstig, for dermed gikk planene om bortsendelse i vasken. 16. august ble det til alt overmål bestemt at også barna skulle overføres til Framnes.
Dermed kom Malvin og jeg sammen med mamma igjen. Selv om vi på grunn av difteriepidemien på Storetveit måtte være i isolat en tid, var det en utrolig opplevelse å se mamma og minstebroren vår Per igjen.

Alle barna
Barna på Framnes

Isolatet på Framnes var ikke så rare greiene. Det var bare med et tau som skilte oss fra de andre, så praten gikk ganske livlig over tauene. Da vi omsider slapp isoleringen måtte vi begynne på skolen igjen. Det var bare en lærer som underviste oss og derfor hadde klassen elever fra sju til 13 år.

Midt oppe i alt dette forsøkte pappa å finne ut hva som var skjedd med oss. Dette var nok en veldig vanskelig tid for ham, for han visste til å begynne med ikke så mye om det som hadde foregått i Telavåg. Han hadde tatt seg ned til byen igjen for å forsøke å finne ut hva som hadde skjedd med familien sin, og da fikk han beskjed om at alle var tatt. Mamma og vi tre barna. Han var totalt låst og kunne ikke gjøre noe for å hjelpe oss. En fryktelig situasjon å være i for en familiefar. Heldigvis fikk han ganske snart beskjed om at vi var internert på Storetveit og deretter Framnes.

Mammas store tragedie

Det var et unikt sosialt samhold den tiden vi var internert på Framnes. Alle kjente hverandre, og alle tok vare på hverandre – ikke minst når dødsbudskapene begynte å komme fra Sachsenhausen.
På Framnes toppet tragedien seg for moren min da lillebroren vår - Per - druknet. Mamma hadde kjøkkentjeneste og det var tydelig at vaktholdet sviktet et sekund. Det var nok! Det var forferdelig for oss alle sammen. Jeg glemmer aldri da jeg fant ham i vannet nede ved bryggen. Mamma ble aldri mer den samme etter denne hendelsen, sier Haldor
På ett eller annet vis klarte hun å komme seg sånn noenlunde gjennom oppholdet, men det var en knallhard tid for henne.
Heldigvis fikk de voksne lov til å jobbe litt på Framnes, blant annet med gårdsarbeid. Politivaktholdet på Framnes var hele tiden "forståelsesfullt og liberalt". Vaktene var ikke så strenge, så situasjonen ble på mange måter noe lettere.
På Framnes bodde vi i en moderne utstyrt internatskole. Husholdningen ble her forvaltet av skolens bestyrer, mens vaktholdet ble overlatt til Hordaland politikammer. Røde Kors bistod også her fangene så langt det var mulig.

Vi blir frigitt

Alle på FramnesAv alle ting ble vi frigitt på selveste nasjonaldagen vår - 17. mai 1944. Da dukket det opp to høyere SS-offiserer på Framnes og fortalte at fangenskapet var over. Det var betingelser knyttet til frigivelsen.
Ifølge SS Sturmscharführer Markschiess fikk ingen tillatelse til å flytte tilbake til Telavåg, og de måtte heller ikke fortelle noen om det som hadde skjedd der ute. For sikkerhets skyld hadde regimet plassert tyske vakter der ute. Hvor skulle vi gjøre av oss? Heldigvis fikk vi husrom hos min tante som bodde på Kausland. Der bodde også far etter at han tatt seg ned fra Vikafjellet. Vi fikk husvære hos tante helt til krigen var slutt.

Da vi endelig kunne vende tilbake til Telavåg startet gjenoppbyggingen. Det var til å begynne med ganske vilkårlig. Hver og en gikk og rotet for seg selv og forsøkte å bygge opp igjen det som en gang hadde vært hjemmet deres. Heldigvis fikk vi etter hvert organisert det hele ved hjelp av det nyopprettede ”Telavåg-kontoret”. De hadde som oppgave å dele ut materiell etter et kvotesystem. Dermed ble det mer orden på det hele. Det første de gjorde var å bygge opp veiene slik at de kunne komme greit fram til de forskjellige tomtene. Deretter ble det fraktet over tre store tyske Ford lastebiler og man kunne begynne å kjøre på veiene. Med materialer etc. Det ble også slept ut en stor lekter med forskjellig materiell fra tyske lagre, og her var det blant annet materialer til brakker. Nå kunne Telavågingene forsyne seg selv av dette. Dermed kom de i gang med å bygge, slik at de hvert fall hadde tak over hodet. Så i mange av de første husene på Telavåg var ”innmaten” brakkematerialer.

Vi bodde i jordkjelleren

For mange av dem som kom hjem fra oppholdet i Sachsenhausen var det nok en form for terapi når de kunne begynne å bygge opp igjen boligen sin. Nå jobbet de fra tidlig på morgenen til seint på kvelden.
Da vi første gang kom tilbake til Telavåg etter oppholdet på Framnes, var også far med oss. Vi var nok blant de heldige for vi fant ut at jordkjelleren vår fortsatt var inntakt. Der hadde vi husvære den første sommeren. Vi prøvde først å ligge rett ned på bakken, men det var lite komfortabelt. Heldigvis klarte vi å skaffe oss noen jernsenger fra det tyske lageret, og dermed kom vi litt opp fra bakken. Vi ble kvitt problemet med alle musene som kravlet over oss hele natten. Det var kolossalt mye mus i kjelleren.
Det var verre med maten. Den måtte vi etter hvert legge ned i noen blikkbokser som vi fikk tak i. Ellers så spiste musene opp rubb og stubb. Vi så vel nesten på det som om vi var på telttur, og vi jobbet hele dagen.
Vi fikk tak i vann fra en kilde nede ved Ungdomshuset Før krigen var det bare to – tre hus som hadde innlagt vann i Telavåg, så vi var jo godt vant med å hente vann fra andre steder.
Vi hadde det nok ganske primitivt, men vi var jo heller ikke vant til noe annet. Det var heller ikke elektrisk lys i huset jeg vokste opp i, så jeg måtte passe på å gjøre skoleleksene mens det var lyst. Hvis ikke så måtte jeg pent gjøre dem i det dårlige skinnet fra et stearinlys.
Vi hadde også en helt annen livsstil enn den vi har i dag. Vi sto ikke opp på morgenen før vi var nødt. Skulle vi ut å stelle i fjøset etter mørkets frambrudd, måtte vi ta med oss parafinlampen. Det var ikke noen bryter til å skru på lyset med den gang. Vi innrettet oss etter forholdene og var fornøyd med situasjonen slik den var. Vi la oss når det ble mørkt.

Far min var sjømann og han fikk nok noen problemer etter krigen. Da krigen brøt ut var han om bord i en lastebåt, og de lå oppunder Island da krigen kom til Norge. Alle båtene som var ute fikk beskjed om å gå innunder alliert kommando, men skipperen om bord var tyskvennlig, så han valgte i stedet å ta båten inn til Bergen. Der mønstret alle av. Båten fikk så nytt mannskap og dro ut igjen.
På denne turen ble båten torpedert. Far grublet mye over dette. Hadde båten gått til en alliert havn, ville far ganske sikkert havnet i konvoifart under hele krigen. Fars onkel var også sjømann og seilte ute i handelsflåten. Han opplevde å bli torpedert tre ganger. Da han kom hjem til Norge etter krigen var det ikke noen som tok noe særlig hensyn til krigsseilerne eller det de hadde gjennomgått. Onkelen døde 65 år gammel. I likhet med mange andre krigsseilere slet han med nervene etter krigen. En krig har mange forskjellige sider!

Vi må ha bredere perspektiv

Aksjonene mot Telavåg var nok den mest omfattende som ble foretatt av den tyske okkupasjonsmakten i Norge. Det kan trekkes paralleller til Lidice i Tsjekkoslovakia og Oradour i Frankrike, selv om aksjonene fikk et mye mer tragisk utfall i de to nevnte stedene..
76 mann fra Telavåg – det vil si alle menn mellom 16 og 60 år ble hentet av soldatene og ført vekk med båter, mens vi andre ble igjen.

Vi må ha litt bredde på våre perspektiv når det gjelder det som skjedde den gangen. Selv har jeg fått mye verdifull informasjon ved å lese en av bøkene til den tyske forfatteren Sebastian Haffner.
Forfatteren var 32 år gammel da han begynte å skrive denne boken, og han var det nazistene klassifiserte som arisk.  Haffner foraktet regimet, men var ikke selv i direkte fare. I 1938 flyttet han til England fordi han følte det nye regimet som kvelende.
Det er betrakteren Haffner, og ikke den heroiske motstandsmannen som står i sentrum av boken. Han har et ønske om å få være i fred som et vanlig sivilisert menneske. Da han oppdager at han ikke en gang kan få lov til å være sammen med sin kjæreste – og for Haffner er det ikke noe poeng at hun er jøde – flyktet han til England. For Haffner var hun hans kjæreste, men for staten var hun jøde.
For ikke å skape problemer for den gjenværende familien i Tyskland tok han navnet Sebastian Haffner som et pseudonym. Han het egentlig Raimund Pretzel. Han lånte navnet Sebastian fra Bach, og Haffner fra Mozarts symfoni. I England jobbet han i avisen ” The Observer” og fikk britisk statsborgerskap i 1948.
I 1954 vendte han tilbake til Tyskland igjen som korrespondent for ”The Observer” – seinere arbeidet han for ”Die Welt” og bladet ”Stern”.

Nye arkiver åpnes

I boka "En tyskers historie” som han skrev i 1939 gir han en grundig innføring i hvordan forholdene var i Tyskland før krigen og under krigen. Boka er nok på mange måter et tysk ”selvoppgjør”, men den har også gitt meg et mer realistisk bilde av det hele.

Haffner skriver blant annet om en av de ungdomsleirene han selv var inne i, og forteller om opplegget med sang og musikk, marsjering og idrettsleker. Hvor lett det var å bli indoktrinert i dette systemet. Jo mer interessert man var jo høyere status fikk man i systemet. Barnepsykologer bekrefter at man i nettopp 10-12 års-alderen er svært mottakelige for slik påvirkning. Haffner forteller at når ungdommen kom ut fra disse leirene så anga de sine egne. Det er et tankekors.
Dette med arkivene er også et tankekors for meg. Vi vet at tyskerne var grundige både i sine forhør og ikke minst i sine notater. Selv den minste ting ble notert ned. Hva vil skje når disse arkivene nå åpnes? Vil det komme fram ting som er røpet under forhør. Husk at mange av dem som ble arrestert ble forhørt under tortur, og det er ingen enkel sak å stå imot så grundig utklekkete torturmetoder som nazistene benyttet seg av.
Vil det da oppstå nye feider mellom ulike familier som var involvert hvis det kommer fram at den eller den har sprukket under forhøret og kommet med opplysninger som har påført andre skader? Kanskje det er en generasjon for tidlig?

Å være tidsvitne forplikter

Noe av det viktigste med min oppgave som tidsvitne er å fortelle om det som skjedde, men det er også viktig at man formidler dette uten å skape hat. Det er om å gjøre å spre opplysning om hvor ”inni hakkende gale” det kan gå når et folk blir underlagt kadaverdisiplin, og hvor lett man kan la seg indoktrinere.

Jeg ser på Telavågaksjonen som en eneste stor tragedie. Her er det ingen helter. De ble involvert i noe som de ikke hadde greie på, og heller ikke visste de hvor farlig det var. Når jeg i ettertid ser helheten i det hele, så kan man ikke skylde på noen for det som skjedde der ute.
En kan vel sette et spørsmålstegn om hvorfor agentene blandet seg med befolkningen i Telavåg, når de hadde ordre fra England om å holde seg helt i skjul. De har sikkert gått i den tro at her er det så stille og fredelig at ikke noe vil skje.
At de nettopp gikk til Laurits Telle hadde vel kanskje en sammenheng med at der var øyas eneste telefon, og det var Laurits som drev øyas telefonsentral. Hvordan skulle ha unngå å bli involvert? Man kan ikke laste ham fordi han hadde en oppgave i øysamfunnet.

Kona til Haldor – Elen - er også født og oppvokst i Telavåg, men de flyttet fra øya og inn til Fjell på fastlandet. Dette skjedde bare 14 dager før Telavågaksjonen. Dermed unngikk de å bli arrestert og internert. Hun sier: ”Jeg var bare 2 år gammel på det tidspunktet så jeg husker selvfølgelig ikke noe av dette. Her bodde hele familien vår i et hus, hvor tyskerne hadde okkupert halvparten. Så vi fikk nazistene tett inn på livet.”

Haldor og Elen"Vi må finne fram til positive måter og i ulike fora finne fram til broer som binder folk sammen. For det er også fredsbygging" sier Elen og Haldor Telle

I dag reiser hun sammen med Haldor når han drar ut som tidsvitne for Aktive Fredsreiser. Sammen gjør de sitt beste for å formidle historien til dagens ungdommer. Når de skal gi et godt råd til dagens unge, sier de det slik:

- De må ikke være likegyldig til det som skjer rundt om. De må engasjere seg både politisk og ellers i systemet. Man må ikke ta alt for gitt, men være våken. Det gjør ikke noe om de opponerer mot et system hvor enkeltpersoner får for stor makt.
Vi lever i et overflodssamfunn uten sidestykke. Vi er omgitt av tekniske vidunder på alle bauger og kanter. Men vi må si fra når vi ser noe som er galt. Vi må stå vakt om demokratiet.

Enda viktigere er det og ikke å legge opp til noe hat. Vi må ikke dømme et folkeslag på grunn av en manns ugjerninger. Vi må ha et bredere perspektiv på det som hendte. Vi må alle være med på å bygge opp en verden hvor det er gjensidig respekt mellom ulike folk og nasjoner.

Mange gode tyske venner

Elen har et helt spesielt minne som hun gjerne forteller om på turene:
- Jeg glemmer aldri møtet med Maria-søstrene fra Darmstadt. I 1975 kom de til Telavåg. De hadde uten økonomisk støtte av noe slag klart å reise fra Darmstadt med et mål for øyet: De ville vise folket her at de ønsket Forsoning med Telavåg. Selv om det var gått 30 år siden krigen sluttet, ønsket de og markere sitt besøk med å be tælavågingene om tilgivelse på vegne av det tyske folk.
Bakgrunnen for dette var et besøk som soknepresten vår hadde gjort hos dem i Darmstadt året før. Da fikk de høre om tragedien som hadde skjedd her ute under krigen. Dette igjen skapte et brennende engasjement hos Maria-søstrene, som tidligere hadde bidratt til å sette opp forsoningstavler på andre steder hvor befolkningen ble hardt rammet under krigen, blant annet i Finnmark.
To av søstrene - Phanuela og Laurentia – avduket en minnetavle under besøket i Telavåg, og med den markerte den 30-årsmarkeringen for frigjøringen den 8. mai 1975. I forbindelse med avdukningen sa en svært ydmyk søster Phanuela det på denne måten: ”Nå ber vi dere på vegne av det tyske folk om tilgivelse for alt som er skjedd her, og for alt dere har måttet gjennomgå!”
 
- Vi har mange gode venner i Tyskland, ikke minst innen folkedansmiljøet. Vi er selv med i en folkedansgruppe her vi bor, og det gir oss mange gode venner, ikke bare i Norge men også i utlandet. Blant annet har vi opprettet kontakt med en tysk folkedansgruppe i Stuttgart. Vår gruppe besøker dem i Stuttgart, og de tyske danserne besøker oss her i Bergen. Dans er også en måte å skape gode relasjoner på. Det er nettopp dette som er så viktig – vi må finne fram til positive måter og i ulike fora finne fram til broer som binder folk sammen. For det er også fredsbygging, hevder Elen og Haldor Telle.

Kilder:

Samtaler med Haldor Telle
Haffner, Sebastian: ”En tyskers historie – Erindringer 1914-1933”. (Damm & Sønn)
”Norge i krig, bind 6”. Aschehoug
Tidsskrift for Den norske lægeforening 2001. 121:946-7.utg
Birkhaug, Konrad: ”Telavåg – fiskeværet som tyskerne slettet ut”. Gyldendal norsk forlag, Oslo 1946.
Haga, Arnfinn: ”Aksjon Telavåg”. J. W. Cappelen forlag A/S, Oslo, 1993.
Nøkleby, Berit: ”Gestapo: Tysk politi i Norge 1940-45”. Aschehoug, Oslo, 2003
Eirik Gurandsrud ved Høgskolen i Bergen – Universitetet i Bergen: ”Telavåg i tid og rom - Erindringen om et krigsherjet fiskerisamfunn” (2005)
Lepsøe, Kristoffer, Korpsledere Paradis Røde Kors Hjelpekorps
Bergen Kommune: ”Fiin Gammel” nr. 2 2002

Foto:

Bilder fra Nordsjøfartsmuseet, 5380 Telavåg
Oddvar Schjølberg