”Det er i grålysningen 7. juli 1944. Innesperret i en ”kuvogn” sammen med rundt 70 andre forskremte jøder befinner en 19-årig ungjente seg. Nygift og med ungdommelig optimisme hadde Blanche gledet seg til å ta fatt på en framtid sammen med ektemannen Gyuri. Men nådeløse SS-soldater hadde rett etter bryllupet, med våpen i hånd, brutalt revet dem fra hverandre. Nå var han sendt til en tvangsarbeidsleir øst i Ungarn, mens hun befant seg sammen med 34 andre familiemedlemmer på vei til et reisemål som for henne foreløpig var ukjent.”

Slik begynner boken ”Jeg overlevde Auschwitz”, utgitt på Lunde Forlag. Det er Oddvar Schjølberg som er forfatter av boken der den ungarske jødinnen Blanche Major forteller sin rystende livshistorie. I boken henter hun fram sine vonde opplevelser fra fortiden og plasserer dem i nåtiden, for å gjøre fremtiden bedre. Vi følger henne fra barndomstiden i den lille ungarske byen Egerag, og fram til i dag.

Vi følger henne i oppveksten mens jødeforfølgelsene øker rundt om i Europa, er med henne inn i gettoen hvor hun gifter seg med den gule jødestjernen på brudekjolen, og vi tar del i hennes opplevelser da hun sammen med flere tusen andre jøder blir stuet inn i ”kuvogner” og transporten mot utslettelsen i Auschwitz starter.

Det er SS-bøddelen Josef Mengele som har seleksjonen da hun ankommer, og med en håndbevegelse sender han hele hennes familie, små og store, rett i gasskammeret. Bare Blanche og søsteren Iboyla overlever – fordi de skal brukes som slavearbeidere.

På tross av umenneskelige lidelser i Auschwitz-Birkenau klarer Blanche og søsteren og overleve. Mot alle odds overlever også ektemannen Gyuri, og de blir gjenforent i Budapest. Nå er de imidlertid statsløse, og etter mange strabaser kommer de til en flyktningleir i Tyskland, hvor hun året eter føder sønnen Peter. Året etter kommer den lille familien til Norge som kvoteflyktninger.

”Jeg overlevde Auschwitz” er et rystende dokument fra det mørkeste kapittelet i Europas historie, hvor også Norge har fått sine skampletter. Ikke minst når det gjelder hjemsendelsen av de norske krigsfangene. Her ønsket ikke regjeringen å betale for å få hjem de få overlevende norske jødene, og statsminister Johan Nygaardsvold sa det slik: ”Vi vil ikke nekte dem adgang til å komme tilbake til landet, men vi har ikke villet bruke penger på å bringe disse menneskene hjem.

Blanche Major bærer ikke på hat mot de som nesten klarte å utrydde hennes folk. Hun sier det slik: ”Skal jeg hate Hitler for det han gjorde, eller Roosevelt for at han ikke gjorde noe? Skal jeg hate tyskerne for det de gjorde, eller ungarerne for at de lot det skje? Det er ingen framtid i hatet.”

Og hun fortsetter: ”Fortsatt tar jeg meg i å tenke på dem jeg mistet. Iblant er det som om de kommer tilbake til meg og sier: Fortell vår historie! Ikke la dette skje igjen!

Jeg er overbevist om at vi står ved et tidsskille når det gjelder vitnene fra denne mørke epoken i Europas historie. Ubønnhørlig vil vi forsvinne og bli historie. I rundt 60 år har vi vært en levende påminnelse om de overgrep som skjedde, men nå tar vi snart farvel – én etter én. Vi kan ikke gjøre noe med fortiden, men jeg er overbevist om at vi kan gjøre noe med framtiden, sier Blanche til avslutning i boken.

Det har blitt en bok om lidelse og menneskeforakt, satt i regi av en ideologi hvor ondskapens kreativitet var uten grenser.

Men det er også en bok om håp. Håpet om fred. Det er en bok som ingen legger fra seg uberørt.

Johannes Brattli