Kontakt oss

Aktive Fredsreiser
Fredshuset,
Kranvn 4B,
4950 Risør

tlf 371 53 900
mob 95 23 81 99

Send epost til oss



Falskmyntner i Sachsenhausen

Av Oddvar Schjølberg

Boka er skrevet av Moritz Nachtstern i samarbeid med journalist Ragnar Arntzen. Og det er en historie om hvordan en norsk jøde overlevde, først Auschwitz, og deretter leirene Sachsenhausen og Mauthausen. Av de 771 jødene som ble sendt til utryddelse i Auschwitz, var det bare 34 som kom tilbake. Moritz Nachtstern var en av dem.

Falskmyntneren i SachsenhausenHan er født i Warszawa, men familien flyttet til Norge, og her vokste Moritz opp sammen med sine ni søsken. Imidlertid flyttet hele familien – unntatt Moritz – til Amerika. Han hadde fått seg en god og trygg jobb i Oslo, og hadde mange gode venner som han omga seg med.

Okkupasjonen hadde ikke vart så lenge før de nye makthaverne begynte å stramme grepet om Norges jøder, og den ene krenkende forordningen fulgte etter den andre. Allerede i mai måned 1940 måtte jødene levere inn sine radioapparater, Quislings ”Hirdgutter” sjikanerte jødiske forretninger med å male antisemittiske slagord på vinduene. Enda mer alvorlig ble det fra 20. januar 1942. Da skulle alle jøder i Norge ha stemplet en rød ”J” i passet sitt, de var en merket folkegruppe. Og det var de norske myndighetene som sto for gjennomføringen.
Den store aksjonen mot mannlige jøder over 15 år var berammet til mandag 26. oktober 1942. Da var nådetiden over.

Da Nachtstern ble arrestert av norske nazister denne mandagen, ante han ikke noe om hva de neste årene ville bringe. Etter at han ”frivillig” hadde skrevet under på at han godvillig overlot alle sine eiendeler til staten, ble han sendt, først til Bredtveit fengsel, og deretter sammen med rundt 200 andre jøder til den norske konsentrasjonsleiren Berg ved Tønsberg. Denne leiren var for øvrig drevet av norske nazister, og det var starten på hans livs store mareritt.

Etter rundt fire uker med trakasseringer og fornedrelser fra de norske fangevokterne ble han plukket ut for transport. I november 1942 kom det et telegram fra NSB til Berg. Klokken 05.30 den 26. november skulle alle ugifte, jødiske menn og jødiske menn gift med ikke-ariske kvinner befinne seg ved togskinnene nedenfor Berg. 25 av de norske nazivaktene skulle sørge for orden i rekkene. Telegrammet sa ingenting om hvor fangene skulle fraktes. Nå var Moritz en av 532 norske jøder som ble sendt til Tyskland med skipet Donau samme dag. Reisemålet var utryddelsesleiren Auschwitz.
Det var ikke reservert noen plass for den unge Moritz i Hitlers germanske rike. Tvert om – han var en av dem som etter nazistenes forkvaklede ideologi skulle ende sine dager i gasskammeret. Først skulle ”herrefolket” bare utnytte hans siste krefter som slavearbeider.

Nå ble det ikke slik, for nazistene hadde stort behov for dyktige grafiske fagfolk. Nachtstern var utdannet stereotypør, og plutselig inngikk han som en brikke i en svært så hemmelig operasjon.

Allerede i 1940 opprettet SS-Führer Heinrich Himmler en hemmelig avdeling; 6-F-4. Denne avdelingen skulle sørge for at det ble produsert mengder av forfalskede engelske pundsedler. Disse ”distribueres” videre  for å skape økonomisk ragnarokk i England. I 1942 overtok major Bernhard Krüger ledelsen av organisasjonen, og dermed startet produksjonen for alvor.  Krüger fant løsningen atskillig nærmere enn naziregimet var klar over: Rundt om i Hitlers forskjellige konsentrasjonsleirer satt allerede mange av Europas mest fremragende fagfolk, arrestert fordi de var jøder. Istedenfor å sende dem inn til en sikker død i gasskamrene, ble typografer og trykkere plukket ut.

Disse fagfolkene ble samlet i Sachsenhausen, i en strengt isolert forlegning under navnet Blokk 19. En av disse totalt 142 jødene var en norsk typograf; Oslo-mannen Moritz Nachtstern (1902 - 1969). Han begynte sin vel toårige karrière som internasjonal falskmyntner ved lærlingebordet der papiret ble revet over, men avanserte ganske raskt til gravørverkstedet. Fra mars 1943 til februar 1945 var han fange i brakke 19, som deltager i det som fikk betegnelsen "Operation Bernhard”.
Sammen med de andre fagfolkene fra tretten-fjorten forskjellige land - fikk Moritz en enorm oppgave: De skulle produsere falske britiske pengesedler til en verdi av flere hundre millioner. Disse sedlene skulle så slippes fra fly over London, for å knuse verdensøkonomien.

Dette var den største og mest vellykkede forfalskning av pengesedler verden har sett. Den totale summen er anslått til 150 millioner pund. Men ingen har nøyaktig oversikt over hvor mange falske sedler som ble satt i sirkulasjon. Det letes fortsatt etter pengesedler fra ”Operasjon Bernhard”. Blant annet i Toplitzsjøen i Østerrike. I 1959 ble 250 000 i feilfrie, falske fempundsedler plukket opp fra vanntette kasser fra bunnen av sjøen.  Nå over 60 år senere er det fortsatt sportsdykkere som leter etter kasser som kan inneholde mer.
At sedlene som ble produsert var gode, er hevet over tvil. Selv engelske banker fattet ikke mistanke når tyske agenter utprøvde kvaliteten hos dem. Med tysk grundighet ble intet overlatt til tilfeldighetene under forfalskningsarbeidet med pundsedlene, og Nachtstern var med på å framstille falske pundsedler, helt til våpenstillstanden.

Om dette, og mer til kan du lese i boka ”Falskmyntner i Sachsenhausen”. Moritz Nachtstern skrev ned sine erindringer rett etter hjemkomst og boken ble første gang gitt ut i 1949, skrevet i samarbeid med journalist Ragnar Arntzen.
Boka er skrevet nøkternt og gir et realistisk bilde av hverdagslivet i Hitlers leire. Samtidig gjør fortellerformen boka like spennende som en actionroman. Bortsett fra at dette ikke er fri fantasi, men en skildring fra en krigsfanges harde tilværelse gjennom uker og måneder. Samtidig er boka et viktig dokument som må bevares for ettertiden.

Denne nye utgaven er rikt illustrert med et stort antall unike fotos og faksimiler, og den er utgitt på Spartacus Forlag.
I nyutgivelsen bidrar også Nachtsterns datter – Sidsel – med noen refleksjoner under tittelen: Det som ikke kan viskes bort.”

Hennes bidrag er viktig, fordi det forteller så mye om hvordan det var for de tidligere krigsfangene å komme hjem. For dem var ikke det ikke bare å skru av en bryter, og så var alt fryd og gammen. De bar med seg sår både på kropp og sjel. Både synlige og usynlige sår.

Med hennes tillatelse tar vi dette avsnittet med i sin helhet:

Det som ikke kan viskes bort

Denne historien ble nedskrevet før jeg ble født. Mamma og pappa satt sammen i den lille leiligheten i Brugata i Oslo, den samme leiligheten hvor han ble arrestert noen år tidligere. De to: Han fortalte, hun skrev.
Da jeg kom til verden i juli 1946, var det knapt ett år etter hans egen «gjenfødsel»; han overlevde Holocaust. Ikke lenge etter hjemkomsten fikk han oppleve den store lykken. Han møtte Rachel og kjærligheten, sammen skapte de et hjem og stiftet familie.

For meg var han eventyrfortelleren. Det var han som presenterte meg for trollene og for Askeladden, og som gjorde meg til prinsessen i Berget det blå. Han sang om Lillebror og Teddybjørnen, og han lærte meg en tysk liten barnesang, som jeg har tatt vare på blant mine sangskatter. Jeg vet at han var svært stolt som småbarnsfar, og han gikk fullstendig inn i papparollen, noe som var uvanlig blant fedre på den tiden. (Bildet viser Moritz og Rachel Nachtstern med datteren Sidsel)
Da min bror ble født fire år senere, tror jeg hans lykke var fullkommen. Han hadde fått familien han hadde drømt om, men som han aldri trodde han ville få oppleve.

Når jeg tenker tilbake, var han nok flink til å skjule sin fortid, og som barn var det ikke mulig for meg å legge merke til skiftningene i hans sinn eller væremåte. Jeg husker likevel ansiktsuttrykket hans, den gangen jeg først bevisst oppdaget fangenummeret på armen hans.

Jeg kan enda se smerten som en mørk skygge over øyne og munn da jeg spurte hva det var.
Senere skulle jeg bli godt kjent med pappas historie, gang på gang med mareritt om natten, og angst i det ellers så varme og rolige blikket.

Pappa var utad et livlig menneske, glad i lek og moro. Latteren hans var så smittende at ingen kunne la være å le med han. I selskapslivet var han ofte «fortelleren», og han elsket å underholde med sang og historier. Han kunne reise seg og synge «Mein vater spiel viol», mens han med hele kroppen svingte buen mot sin luftfiolin.

Kroppsspråket hans var sterkt, og når han spiste, var det med en fart som om han var redd for at maten skulle forsvinne ut i løse luften. Det var som om han satt på sprang ved bordet, sjelden tilbakelent og i ro ved måltidene. Alt gikk i en fart. Han ville liksom favne over alt, for ikke å gå glipp av noe.
Til Pesach, den jødiske påsken, kan jeg huske hvordan mine foreldre i lang tid forberedte maten. De jobbet side om side på kjøkkenet, han hakket lever til forretten, og hun kokte høns og suppe med matzemelboller, og laget verdens deiligste gefillte fisch.

Pappa elsket mat med smak, han kunne smake på selve smaken i evigheter. Vi var vel på en måte en lykkelig liten familie, men de svarte skyene var hele tiden i veien for det fullkomne. Min mor og hennes familie hadde flyktet til Sverige da arrestasjonen av norske jøder ble et faktum. Hennes far ble tatt og omkom i tyskernes gasskamre, i Auschwitz.
Slike opplevelser kan ikke viskes bort.

Før krigen, fram til 1940, var min mor medlem av Det kommunistiske ungdomsforbundet, og hun var alltid aktivt til stede på møtene. I 1942, etter at alle mannlige jøder var arrestert, farget hun det kullsvarte håret rødt, og beveget seg ute blant nordmenn, under dekknavnet «Vesla». Ved hjelp av kommunistiske venner, klarte hun å få resten av sin familie i dekning. Etter ti dager i skjul, i begynnelsen av desember 1942, gikk de over grensen og inn til Sverige og friheten.
Mitt hjem bar preg av krigens hendelser. Jeg tror ikke det ble snakket så mye om krigen hjemme, det var mer slik at den lå under hverdagen vår, med en slags nervøs og udefinerbar uro. Pappa kunne likevel snakke om sine opplevelser, og da gjerne med en snert av humor. Det vil si, han snakket lite om fangeskipet «Donau» og konsentrasjonsleiren Auschwitz -- den vondeste tiden, hvor han opplevde døden som den store trusselen hver dag. Helst snakket han om livet i Sachsenhausen, det som skildres i denne boken. Han kom stadig tilbake til den spøkefulle tonen fangene mellom, den som hjalp dem til å klare dagene.

De verste minnene tok han fram i søvnen, og de ga seg uttrykk i mareritt og voldsom gråt. Ett mareritt kom stadig tilbake: Den unge mannen som sto foran ham i tatoveringskøen, tryglet om å få bytte plass, utsette dette litt, fordi han var så redd for nålene. De var begge typografer, og da tyskerne hadde bruk for trykkere til falskmyntneriet i Sachsenhausen, var pappas nummer det siste som ble ropt opp. Dermed overlevde pappa. Den unge mannen så han aldri mer.

Han forsøkte å skjule det for oss barna, men jeg hører fremdeles ropene hans, som vi enkelte netter våknet av:
”Unnskyld, unnskyld! Jeg lever, jeg lever… men ikke du!”
Det var et stort utvalg av krigslitteratur i bokhyllene i mitt barndomshjem, bl. a. Hitlers Mein Kampf. Pappa brukte disse bøkene mye som oppslagsverk.

Tolv år gammel plukket jeg en slik bok ned fra hylla. For første gang fikk jeg vite noe om hva slags redsler pappa hadde vært gjennom. Han fant meg gråtende inne på soverommet, halvt skjult under dyna med boken. Jeg kan huske hvordan han holdt rundt meg og lot meg få gråte meg tom. Så snakket vi i mange timer.
Pappa døde som han levde, raskt og uten forvarsel. Vi snakket sammen i telefonen kvelden før. Han var litt snufsete, sa han. Jeg ba ham ta vare på seg selv. Neste morgen var han borte…

Vi gir denne boka våre beste anbefalinger. Den er sterk men lettlest, spennende, lærerik, og ikke minst får man en god innsikt i forholdene både i Auschwitz og Sachsenhausen. Skoleklasser som skal besøke disse leirene vil ha stort utbytte av å lese boka på forhånd.

Moritz Nachtstern og Ragnar Arntzen:
Falskmyntner i Sachsenhausen
Spartacus Forlag