I denne boka tar forfatteren Jan Brøgger oss med på en reise til minoritetenes Europa. Og det blir så absolutt en reise som får oss til å åpne øynene. Boka er en tankevekker og den gir rom for refleksjoner. Og den slår solide sprekker i vår oppfatning av at Norge er en nasjon der humanitet og respekt for andre mennesker er solid forankret.
Med en sosialantropologs nysgjerrighet og medfødte evne til å hente ut informasjon tar han oss med når han besøker sigøynerne i Tsjekkia, Slovakia og Romania. Vi blir med til jødene i Istanbul, Vilnius og Kiev. Spennende lesning er det også når han skildrer sine møter med de overlevende fra Babij Yar, hvor nazistene uten skånsel utryddet ca 33.000 jøder. Møtet med Volga-tyskerne og Sudettyskerne beskriver en del av den europeiske historien, som for mange er ukjent. Og vi tror et øyeblikk at det som her beskrives er noe som skjer langt unna våre hjemlige dørstokker.
Men la oss nå gå tilbake noen år i historien. De uhyggelige Nürnberglovene som ga myndighetene i Tyskland adgang til "utrenskning" av bl.a. jøder og sigøynere ble vedtatt i 1935. Et tilbakeblikk i i historien viser at Norge allerede da var et foregangsland når det gjaldt rasehygiene. Året før - i 1934 - vedtok Stortinget raseloven: "Loven om adgang til sterilisering m.v".
I 1906 ble Vinderen Biologiske Laboratorium grunnlagt, og ledet av dr. Jon Alfred Mjøen. Han arbeidet målbevist for rasehygienens sak og fikk støtte fra flere ledende nordmenn i tillegg til overlege Johan Scharffenberg og senere helsedirektør Karl Evang.
Om hvorvidt det er riktig å navngi disse personene, sier forfatteren: "Det kan argumenteres for at man bør forbigå disse villfarelser i taushet. Men fordi det som hendte, bør tjene som en advarsel fra historien, bør noen av de fremste nevnes ved navn. Dette kan være viktig fordi man i dag i lys av store gjennombrudd i genetikken kan støte på lignende oppfatninger."
Da man stemte over lovforslaget i Stortinget i 1934 var det kun en representant som stemte imot - Gjert E. Bonde fra Samfundspariet. Han sa bl.a. dette i sitt innlegg: Jeg finner at lovforslaget er et av de farligste lovforslag som overhodet er fremlagt her i landet."
Dette og mer til. har Brøgger utførlig beskrevet i kapitelet "Det usynlige Holocaust i Norge".
Men det stoppet ikke den dagen krigen sluttet, for i Stortingsdokument nr. 8:62 (1995-1996) hevdes det at minst 500 taterkvinner ble sterilisert på rasemessig grunnlag i perioden 1935 - 1963. Og Jan Brøgger skriver:
"Vi kan fremdeles fra tid til annen juble over seieren i 1945, da motstandsbevegelsen byttet plass med folkemordets leiesvenner. De støyende nazipampenes og gestapistenes tid var over. Det vi ikke visste den gang, var at folkemordets mest stillferdige leiesvenner ufortrødent fortsatte sitt arbeid i velgjørenhetens og samfunnshygienens navn. Man bent fram hoppet over de uhyggelige pipene i Auschwitz og gikk direkte til angrep på genene. Med raske antiseptiske og skjebnesvangre snitt gjorde man virkelighet av stortingsinnstillingen som "gir adgang til å ufruktbargjøre lavtstående og mindreverdige individer", som det heter i omstreiferkomiteens tekst til Stortinget i 1932.
Boka "Folk uten land" er spennende skrevet, og ut av de 319 boksidene kommer enkeltskjebnene oss i møte. Noen ganger drar vi på smilebåndet, mens andre ganger kjenner vi harmen stige i oss, og vi stiller uvilkårlig spørsmålet: Hvordan kan mennesker bli så onde mot andre mennesker?
Boka er også et varsku til oss om at vi ikke må la overgriperne få fotfeste blant oss, og den er et verdifullt hjelpemiddel for dem skal lage prosjekter eller særoppgaver om de emnene som behandles i boka.
Man kan ikke trekke ut noen kapitler som liksom er mer interessante enn andre, fordi hvert eneste kapitel er med i en helhet. Enten det nå dreier seg om opprøret i Sobibor, beretningen til det siste vitnet fra utryddelsesaksjonene i Babij Yar, eller møtet med de tyrkiske fundamentalistene - alt er velskrevet og bergtar leseren mer og mer. Og gjør at det er vanskelig å legge boken fra seg.
Over 40 år har forfatteren brukt på boka, og med seg på noen av reisene har han hatt avistegneren Jan O. Henriksen, som har laget fremragende illustrasjoner i boken.

Anmeldt av Oddvar Schjølberg