I år er det 60 år siden flere av naziregimets konsentrasjonsleire ble befridd, og Lunde Forlag som i år feirer 100 årsjubileum, har flere titler som omhandler personer og hendelser fra okkupasjonstiden. En av disse er boka om den danske presten og motstandsmannen Kaj Munk. Boka er skrevet av Søgne-læreren Jan Pedersen, og har tittelen: "Martyren Kaj Munk lever".
I denne meget interessante biografien følger vi den omstridte danske presten, skuespillforfatteren og dikteren Kaj Munk. Han var kjent som en uredd og djerv forfatter, samtidig som han var høyt skattet som forkynner.
I boka trekkes det fram flere sider ved Munk. Gjennom 177 sider følger vi ham fra fødselen, via studietiden, og til forfatteren og dramatikeren. Vi lærer ham å kjenne som presten og predikanten, og som den menneskelige og høyt skattede foredragsholderen.

Han var gift med Lise som var 11 år yngre. De fikk flere barn sammen, Ett av dem var Helge som var født med kromosomfeil. Dette var et tema som Munk flere ganger kom inn på i sine prekener, og han talte om storheten i å ha et barn som var "annerledes", og ikke minst hvordan dette knyttet familien enda tettere sammen.

Kaj Munk var en usedvanlig produktiv forfatter. Han leverte en rekke avisartikler, reisebrev og over 40 skuespill Alle de fem barna hans ble knyttet til hvert sitt skuespill:Yrsa til "Cant", Helge til "Ordet", Arne til "De utvalgte", Solveig til "Seieren" og Mogens til "Smeltedigelen".
I Pedersens bok omtales også Munks synspunkter på nazismen, og hvordan han var opptatt av de store førerskikkelsene Mussolini og Hitler. Han var en heltedyrker, og beundret egentlig disse "sterke" menn helt til han oppdaget menneskeforakten som nazismen førte med seg. Mange har kritisert Munk for at han ikke på et tidligere tidspunkt oppdaget hva fascismen og nazismen sto for. Men det sies at "etterpåklokskap er alltid ettertidens privilegium å eie".
Da Mussolini angriper Etiopia er ikke Munk rådløs. I løpet av 14 dager skriver han skuespillet "Seieren" som er sterkt kritisk til Mussolinis krigseventyr. Imidlertid er teaterstykket såpass sterk kost, at det blir stoppet av Danmarks sensur. Og stykket blir i 1936 nektet oppsatt ved danske teatre. Danmarks regjering var redde for å komme med åpenlys kritikk av diktatorene i syd.
Da kommer hjelpen fra Norge, og stykket blir satt opp ved Det Norske Teateret. Under urpremieren 5. april 1936 sitter den norske utenriksministeren ved siden av Kaj Munk
Da jødeforfølgelsene startet i Tyskland var han en av de første som protesterte og talte naziregimet midt imot. Og han gjorde det så grundig at det ga gjenlyd rundt om. Da hans skuespill "Han sitter ved smeltedigelen", som er et direkte angrep på nazismens jødehat, hadde urpremiere, så måtte denne flyttes fra Det Kongelige Teater i København til Det Norske Teater. Grunnen var at det danske utenriksdepartementet satte teateret under press fordi stykket var for kritisk overfor Tyskland. Og det blir derfor oppført i Oslo 23 april 1938.
Munk ville ikke inngå noe som helst form for kompromiss, men ble i stedet en farlig og uredd motstander av de menneskefiendtlige strømningene. Og det skal noen år senere bli hans bane.
I etterkrigstidens Danmark var det mange som rettet skytset mot Munk., fordi de selv hadde satt seg i en vanskelig situasjon i forhold til okkupasjonsmakten. Man underslo at Munk allerede før den 9. april 1940 oppfordret til front mot tyskerne. Og maken til skuespill fikk ikke noe folk under en okkupasjon som "Niels Ebbesen". Skuespillet ble selvsagt forbudt, men det var likevel med på å mane danskene til nasjonal kamp og motstandsbevegelse. (Man rakk å få smuglet ut et parti på 15000 eksemplarer av boken ved samme navn, før myndighetene konfiskerte den.)

At myndighetene og okkupantene forsøkte å sette munnkurv på den frittalende presten og dikteren, var til liten nytte. Snart står han øverst på listen over folk som nazistene ønsker likvidert. En mørk vinternatt, 4. januar 1944 blir han arrestert og regelrett henrettet av fem SS-menn utenfor Silkeborg. Men selv om Kaj Munk var død, levde budskapet hans videre.
Kaj Munk var også en stor norgesvenn, og han fikk smuglet ut sin hyllest i form av dette diktet som ble trykket i det illegale tidskriftet "17. mai 1944":

Ja vi elsker dette landet
nu som aldri før.
Trassig stiger det av vannet
lever mens det dør.
Just fordi det valgte modig
undergangens kår,
skal der gro og grønnes frodig
frem i tusen år.

Professor Francis Bull uttalte i et av sine foredrag om Kaj Munk, at han ble en profetrøst i Danmark etter 1940, og at han følte seg nesten like mye norsk som dansk. Munk klarte også å få sendt et varmt brev til det norske universitets professor Seip, som satt på Grini. Dette ble lest opp som en hilsen fra Danmark på julekvelden.

Når Jan Pedersen nå gir ut denne biografien så er det også et grundig arbeide som ligger bak. Og det hele startet vel egentlig med at han som tenåring opplevde å få tak i et illegalt distribuert prekenmanuskript av Kaj Munk. Dermed var interessen vakt for den danske presten og motstandsmannen.
Boka er et flott dokument over en mann som sto for sine idealer og som våget å kjempe - selv med livet som innsats. Boka er lettlest, samtidig som spenningen stiger. Man kan liksom ikke legge den fra seg før den er lest fra perm til perm.
Pedersens bok er ikke bare verdifull fordi den bringer oss nye sider om Kaj Munk, men den er også et viktig bidrag til refleksjon. Kanskje er det nå tid for at dikterpresten får sin renessanse både på teatrene og hos kirkefolket. Fordi Kaj Munk var en mye større personlighet enn det vi vanligvis oppfatter ham som.

Hans ideer og visjoner har fortsatt gyldighet. Han var en mann som ikke gikk av veien for å ta et oppgjør med de som for rundt med sladder, de som han betegnet som "Møllkulekjolekonene", likeså vel som han talte ondskapens ideologier rett i mot.
Den som leser boka "Martyren Kaj Munk lever" vil ikke legge den fra seg uberørt i sitt indre. Den gir rom for ettertanke.

Oddvar Schjølberg