Foråret har gitt oss nordmenn tre merkedager: 17. mai Grunnlovsdag 1814, 7. juni Unionsoppløsning 1905 og 8. mai Frigjøringsdag 1945. Alle har på sin måte forbindelse med frigjøring. De har alle status som offentlig flaggdag. Bare 17. mai er helligdag og bare denne dagen heises flagget på alle stenger.

17. mai grodde sakte frem i vårt folks bevissthet i løpet av det 19de århundre. Først langt ut i det 20. århundre ble den fullt anerkjent i alle samfunnslag – og er blitt en nasjonal festdag som alle misunner oss.

8. mai 1945 ble en eksplosjon som utløste 30 dagers festrus med kulminasjon den 7. juni ved kongens hjemkomst. For oss som opplevde disse ble de og resten av året 1945 et minne for livet.

Bevisstheten om 8. mai og det den står for synes gradvis å fortape seg hos de senere generasjoner. De private flaggstenger står stort sett nakne denne dagen. Hva er det som har skjedd? Kanskje har nærheten til 17. mai av rent praktiske grunner gjort at denne har trukket til seg den ettertanke som rettelig tilkommer krigens falne og som det ellers hadde vært naturlig å yte falne oppmerksomhet på selve Frigjøringsdagen. De falne ofret det som maksimalt var mulig for at vi overlevende kunne frigjøres. Det synes som om folk stort sett har glemt hva vi ble frigjort fra og hva alternativet hadde vært. Vi overveldes og nærmest lammes mentalt daglig av nyheter om krig og ærekrenkelse av menneskerettigheter rundt om i verden. Vår egen krig blekner liksom i skinnet av dagens påtrengende begivenheter.

Man kan med rette spørre seg. Har da vår egen stor krig intet lært oss? Den altså som sluttet 8. mai 1945 i Europa.
Ved refleksjoner over hva vi i virkeligheten ble frigjort fra ser jeg en mulighet for en renessanse for 8. mai, den dag hvor det vil falle oss like naturlig å finne frem flagget som på den 17. mai.

Hva var nå egentlig denne krigen vår?
Krig er i sitt vesen råskap, men det var noe spesielt med denne krigen. Foruten å være en erobringskrig med nasjonale og økonomiske siktemål var den en ideologisk krig. Nå er dette i og for seg ikke noe nytt, men vi med vår humanestisk oppdragelse og skolering ble bokstavelig og mentalt tatt på sengen. Forskrudde idéer om raserenhet og høyverdige og mindreverdige mennesker gav denne krigen sitt preg: Vi skulle pådyttes en ideologi, og som historien før har vist følger de verste eksesser i sporet av religion og politiske idéer. I deres skygge finnes massegraver, gisseldrap og represalier innføres som gangbar rettspraksis. Krigens slutt avslørt en systematisk råskap og ondskap som vi ikke hadde kunnet forestille oss. Dette dystre faktum finner sjelden sin plass i 17. mai feiringen, men det var dem vi i realiteten ble frigjort fra.

Noe å flagge for den 8. mai?
År om annet reiser nu mer enn ti tusen norske skoleungdommer i 16-årsalderen sammen med foreldre og lærere til møte med dokumentasjoner om det 20de århundres verste ondskapsytringer. Stedene er bl.a. Auschwitz, Lidice, Sachsenhausen og Ravensbrück. Det er hard kost de må ta inn i løpet av en uke. De vender tilbake med øyne som er åpent og med ettertankens vaktsomhet. Det beste som hender i dette land i kampen mot nynazismen.

Det er å håpe at denne nye generasjon i sin tid vil finne frem flagget den 8. mai.

Tollef Larsson