1. Hvorfor lære om menneskerettigheter?
Aktive Fredsreiser organiserer hvert år turer for mange mennesker, deriblant omkring 8000 ungdommer, til konsentrasjonsleire i Tyskland, Polen og Tsjekkia under mottoet: "en dør ut mot andre kan være en dør inn mot deg selv". Målsettingen er å motivere reisedeltakerne - i alle aldersgrupper - til å ta ansvar, og skape holdninger som kan være med på å gjøre vår verden til et bedre sted. I dette perspektivet er kunnskap om menneskerettigheter et viktig bidrag, særlig i forhold til unge mennesker. Kunnskap om menneskerettigheter kan sette opplevelsene fra konsentrasjonsleirene "i relieff", og se relevansen til vår egen tid. For menneskerettighetene kan fungere nettopp slik: - som et redskap til å vurdere verden og samfunn ut ifra. Kjenner ungdommene til menneskerettighetene, får de et rammeverk å forstå Hitlertyskland ut ifra, - hva som kan skje når alle rettigheter blir tatt fra deg. Kjenner de til menneskerettighetene, får de også et redskap til å forstå nåtidens situasjon: i Irak, Midtøsten, Afrika, Europa og ikke minst i Norge. Hvor er rettighetene brutt? Hvor har de ikke nok mat, hvor har de ikke ytringsfrihet  og organisasjonsfrihet? Hvor blir rettighetene respektert? Og hvorfor er det slik at rettighetene er oppfylt i noen land og andre ikke? Kjenner ungdommer til menneskerettighetene får de også et positivt redskap som kan brukes for å skape en bedre verden. Hva er menneskerettigheter?  Menneskerettighetene er internasjonalt anerkjente normer som setter standarder for hvordan statene skal behandle sine innbyggere og organisere samfunnet. For dette er selve definisjonen på menneskerettighetene: De er regler som sier noe om hvordan statene skal oppføre seg mot sine innbyggere. I bunnen for disse reglene, ja selve fundamentet, er et syn om at hvert enkelt menneske har en egen identitet og at denne identiteten har en egen verdi som skal respekteres, - uansett hvor du kommer fra, uansett etnisk bakgrunn, nasjonalitet, kjønn, religiøs tilhørighet og så videre.

2. Menneskerettighetenes historie
De moderne menneskerettighetene så dagens lys i FN i 1948, da Verdenserklæringen om menneskerettighetene var et faktum. Det var først da man fikk de universelle menneskerettighetene som gjelder alle mennesker over hele verden. Men menneskerettighetenes historie er mye eldre. Nedenfor vil jeg kort gå gjennom de viktigste milepælene og vise at menneskerettigheter, slik vi kjenner dem idag, er et resultat av filosofers tanker og enkeltmenneskers og gruppers kamp for et bedre liv opp gjennom historien. Det er mange som har gått veien før oss og kjempet frem rettigheter som staten til slutt har måttet akseptere og legge til grunn for organiseringen av samfunnet. Antikken og troen på menneskets fornuft Tanken om at mennesket fra naturens side har noen grunnleggende rettigheter er en gammel tanke i Europa. Disse ideene finner vi hos de greske og romerske stoikerne allerede 300 år før Kristus. Disse filosofene hevdet at det fantes "moralske og juridiske normer som er felles for alle mennesker, uavhengig av tid og sted og lokal tradisjon." Disse universelle lovene ble kalt for "naturlige " lover som samfunnet burde innrettes etter. Utgangspunktet var den radikale likhetstankegangen de fremsatte. De naturlige lovene hadde gyldighet for alle mennesker fordi vi alle er utstyrt med den samme fornuft. Det er de felles menneskelige egenskapene som blir satt i sentrum. Samtidig er det problematisk å si at disse "naturlige " rettighetene som romerne forkynte er de direkte forløperne til våre dagers menneskerettigheter. For både det greske og det romerske samfunnet var slavesamfunn og også slaveriet ble begrunnet med at det var en såkalt "naturlig" ordning.  Fra middelalder til renessanse I middelalderen var det Gud og ikke mennesket som ble satt i sentrum. Samfunnssystemet var føydalt og hierarkisk oppbygget med en streng adskillelse av samfunnsklassene. Teologien begrunnet forskjellene mellom folk: - samfunnet var innstiftet av Gud og var i tråd med Guds plan. Menneskenes individuelle rettigheter fikk ikke stor plass. Oppløsningen av middelalderens samfunnssystem var en lang prosess som for alvor skjøt fart med renessansen på 1300 tallet. Igjen ble fokuset satt på "det jordiske" og det enkelte menenske som ble satt i sentrum. Renessansens vektlegging av menneskets frihet og medfødte verdighet ble en viktig forutsetning for den individuelle rettighetstanken som vokste frem på 1600-tallet.

John Locke
Særlig viktig for utformingen og formuleringen av de moderne menneskerettighetene regnes den britiske filosofen John Locke (1632-1704). Hans grunnleggende menneskesyn var at alle er født frie, like og uavhengige og at de har en medfødt rett til liv og frihet. Lockes politiske teori var i tråd med stoikernes naturrett: universalistisk, som hevdet at alle mennesker har de samme rettigheter. Men for at menneskene kunne leve slik at de hadde rett til liv og frihet, så var dette en oppgave som staten måtte sørge for. For menneskene bodde i en stat som bestemte hvordan samfunnet  skulle være. John Locke mente derfor at staten måtte sette noen rammebetingelser som kunne sikre at menneskene var frie og i prinsippet fikk like muligheter. Det var staten som skulle være til for innbyggerne og ikke omvendt. Det er lovene som skal regulere samfunnet og ikke de personene som til enhver tid styrer. Lovene gjelder nemlig også for herskerne.

Kapitalismen og det nye borgerskapet
Tanken om at enkeltmenneskene hadde noen rettigheter i forhold til statsmakten vokste seg sterkere parallellt med fremveksten av kapitalismen og etter hvert industrialiseringen. Det øverste sjiktet i samfunnet, adelen og aristokratiet, hadde gitt seg selv en rekke privilegier, noe det nye "borgerskapet" som etter hvert vokste frem, reagerte kraftig mot. Borgerskapet ble en stadig mer sammensatt og viktig gruppe og det ble disse, fabrikkeiere, ingeniører, advokater, leger og andre, som skulle bli de fremste drivkreftene i kampen for politisk likhet. Den nye samfunnsklassen kjempet frem en rekke krav om økt likhet: ytringsfrihet, religionsfrihet, og ikke minst, økonomisk frihet, - rett til å drive handel og næringsvirksomhet uten for mye innblanding fra statens side.

1700-tallets revolusjoner og menneskerettighetene Ideene om menneskerettighetene ble også brukt av borgerne under de to store frihetsrevolusjonene i Amerika og Frankrike på slutten av 1700-tallet. Budskapet var at mennesket fra naturens side var født frie og like i rettigheter, og det var regjeringens oppgave å beskytte den enkeltes rettigheter. Ideene fikk gjennomslag i to viktige dokumenter nemlig "Den amerikanske  uavhengighetserklæringen" fra 1776 og "Erklæringen om menneskets og borgernes rettigheter" i Frankrike i 1789 der parolen var "frihet, likhet og brorskap".  For første gang ble menneskerettighetene nedtegnet som juridiske forpliktelser i dokumenter som ble lagt til grunn for organiseringen av det amerikanske og det franske samfunnet. Dokumentene fikk stor innflytelse internasjonalt og ble et eksempel til etterfølgelse. Menneskerettigheter ble innarbeidet i mange av grunnlovene som som så dagens lys i Europa. Den norske grunnloven fra 1814 inneholder for eksempel bestemmelser om ytringsfrihet, næringsfrihet, vern om eiendomsretten, rett til ikke å bli straffet uten dom og så videre. Men selv om ideene ble nedfestet i dokumenter som fikk stor innflytelse, kan det hevdes at menneskerettighetene likevel på den tiden reellt sett var mer teori og prinsipper enn praksis og realitet for menneskene i statene. Det var ofte frie priviligerte menn som hadde rettigheter. Menneskerettighetsideen i den europeiske opplysnings- og revolusjonstiden konsentrerte seg vesentlig om individets frihet og politisk deltakelse. Menneskenes sosiale velferd og grunnleggende behov som mat, klær, arbeid, helse og så videre var ennå ikke satt på den politiske dagsorden.

Økonomiske og sosiale rettigheter og - kvinners rettigheter
I løpet av 1800 og 1900 tallet ble menneskenes sosiale og økonomiske behov stadig mer fokusert, og den viktigste drivkraften var den internasjonale arbeiderbevegelsen. Streikerett, organisasjonsrett, lønnskrav, krav om regulert arbeidstid og så videre ble kjempet gjennom og etter hvert regulert i mange staters lover. Parallellt med arbeiderbevegelsens kamp, ble det også ført kamp for spesielle gruppers rettigheter. En av disse gruppene var kvinnene. De siste 2000 års teorier om demokrati og naturlige rettigheter hadde simpelthen utelatt kvinners rettigheter! Fortsatt var halve menneskeheten holdt utenfor de fleste fremskritt som skjedde i samfunnet. Kvinnene fikk ikke allmenn stemmerett i de fleste land før et stykke ut i det nittende århundre.  Dette historiske tilbakeblikket fra antikken, via middelalderen, til renessansen og kapitalisme og industrialisering på 1800 og 1900 tallet, har vist at mennesket opp gjennom tidene har kjempet frem sine grunnleggende rettigheter. På bakgrunn av mange enkeltmenneskers og gruppers kamp ble menneskerettighetene nedfelt i mange lands lover. Men ennå var ikke rettighetene universelle: det vil si at de gjaldt for alle mennesker over hele verden. For å forstå denne utviklingen må vi til den andre verdenskrig.

Den andre verdenskrigen og universelle menneskerettigheter
Tallene er usikre, men det regnes med at under den andre verdenskrigen mistet så mange som 55 millioner mennesker livet. I tillegg til å utkjempe en erobringskrig mot andre land, utkjempet Hitlers regime en krig mot mennesker i sitt eget land, nemlig jødene. Men også sigøynere, homoseksuelle og andre ble trakassert og utsatt for systematisk diskriminering og forfølgelse. Før og under den andre verdenskrig spredte det tyske nazistiske regimet et veldig hat mot jødene. "Antisemittismen" var en ideologi som gikk ut på at jødene var "undermennesker" og at de hadde skyld i det meste som gikk galt i det tyske samfunnet. Ved å bruke sterk propaganda mot det tyske folk, -  massemøter, organisasjonstvang, pluss et terrorvelde mot dem som var uenige, klarte nazistene å institusjonalisere diskrimineringen mot jødene i samfunnet. Antisemmitismen knuste rettssikkerheten, bygget opp diktaturet og trakk også det tyske folk med i forbrytelsene. Hitler fikk med seg de fleste, men ikke alle. Når man leser historien er det interessant å merke seg at mer enn én million tyskere satt i  tyske konsentrasjonsleire og fengsler bare før krigen begynte.

Diskriminering i lovene og terror i samfunnet
Før og under den andre verdenskrig ble det innført lover i den tyske staten som instutusjonaliserte undertrykkelsen. De såkalte Nürnberglovene fra 1935 skulle beskytte tysk blod og tysk ære: §1 Inngåelse av ekteskap mellom jøder og statsborgere av tysk eller beslektet blod er forbudt. §2 Utenomekteskaplig omgang mellom jøder og statsborgere av tysk eller beslektet blod er forbudt. §3 Den som handler i strid med forbudet straffes med tukthus. Det ble forbudt å handle i butikker som jødene eide. Forretninger ble ødelagt, synagoger (jødenes religiøse hus) ble revet ned, bøker mot Hitler og antisemittismen ble brent. Etterhvert ble det opprettet egne ghettoer for jødene. Jødene skulle fysisk skilles fra det tyske folket. Det aller verste var ideen om og etterhvert realiteten om tilintetgjørelsen. Jødene skulle tilintetgjøres, - drepes. Konsentrasjonsleirene ble bygget for på en så effektiv måte som mulig å tilintetgjøre et helt folk. Det som skjedde i Tyskland under den andre verdenskrig var ufattelig. I alt ble 6 millioner jøder drept, men også mange andre: fanger fra andre land, intellektuelle og politisk opposisjonelle, sigøynere og homoseksuelle. Alle som ikke passet inn i den tyske idé om den rene rase sto i fare.

Opprettelsen av FN
Mens den andre verdenskrigen raste, bestemte de allierte (de landene som tok opp kampen mot Hitler-Tyskland) at det burde opprettes en verdensomspennende organisasjon som skulle arbeide for fred i det internasjonale samfunnet. Et forsøk på å skape en slik organisasjon hadde allerede blitt gjort etter den første verdenskrigen da Folkeforbundet ble opprettet. Denne organisasjonen hadde imidlertid ikke klart å påvirke eller stanse de historiske begivenheter som førte til den andre verdenskrig. Allerede i 1942 undertegnet de allierte en erklæring om å etablere en ny verdensorganisasjon. Tanken var at dersom landene samarbeidet og "ble kjent med hverandre" ville sjansen for krig reduseres. Resultatet ble FN ("De forente nasjoner"), - en verdensomspennende organisasjon der alle land kunne bli medlemmer.  

San Fransisco-konferansen I juni 1945 ble FN formelt stiftet. I seks uker satt representanter fra landene sammen i San Fransoisco for å drøfte og utarbeide reglene for den nye organisasjonen. Seierherrene fra den andre verdenskrigen var de dominerende parter og i utgangspunktet var de ikke så opptatt av at  menneskerettigheter skulle bli en sentral del av FNs mandat. Men det var også representanter fra ikke-statlige organisasjoner til stede, og sammen med delegater fra andre land, drev disse et intenst påvirkningsarbeid for å gi menneskerettighetene en sentral plass i den nye organisasjonen. Chile, Cuba, Mexico og Panama var noen av disse.   I løpet av konferansens seks uker skjedde det et stemningsskifte. Akkurat under denne perioden kom rapporter ut til massemediene og verden, om hva som hadde hendt med jødene og andre ofre for Hitlertysklands nazisme. Det var vitnesbyrd, rapporter, bilder og filmer fra konsentrasjonsleirene, gasskamrene, - en virkelighet som sjokkerte verden. Dette skapte et stort press på statslederne, som etter hvert fant ut at FN, i tillegg til å lage regler for hvordan statene skulle samhandle med hverandre, også burde lage regler om hvordan statene skulle behandle sine egne innbyggere. Krigens redsler viste klart og tydelig  at det var et behov for å verne om enkeltmenneskenes verdighet og frihet. Noe slikt som hadde skjedd i Tyskland måtte ikke skje igjen! Noen har sagt det slik: "Som et vrengebilde satte krigen behovet for å verne om menneskets verdighet og frihet i relieff. Gjennom å oppleve det gale erfarer vi hva det riktige er. Erkjennelsen av menenskerettighetene vokste frem av opplevelsen av hva det innebar å fornekte dem. De har med andre ord rot i virkeligheten." I FN-pakten fra 1945 sies det derfor flere steder at FN skal arbeide for å fremme menneskerettighetene for å sikre fred og samarbeid mellom statene. Men pakten sier ikke noe om hvilke rettigheter det dreier seg om. Så for at ordlyden i FN-pakten ikke skulle "bli hengende i luften", måtte rettighetene defineres.  

Menneskerettighetskommisjonen
FN opprettet dermed en Menneskerettighetskommisjon som fikk i oppgave å definere menneskerettighetene og lage en erklæring som skulle gjelde for alle medlemsstater. I kommisjonen satt regjeringsrepresentanter fra 18 forskjellige land: Australia, Belgia, Chile, Egypt, Filipinene, Frankrike, India, Iran, Jugoslavia, Kina, Hviterussland, Libanon, Panama, Sovjetunionen, Storbritannia, Ukraina, USA og Uruguay. Alle verdensdeler var representert og hadde mulighet til å påvirke arbeidet med eklæringen. Og alle land i FN hadde mulighet til å komme med høringsuttalelser.  Det var en lang forhandlingsprosess. De vestlige statene med USA i spissen mest opptatt av de sivile og politiske "frihetsrettighetene", - frihet, ytringsfrihet, rett til politisk deltakelse, likhet for loven osv. Dette har vært verdier som tradisjonelt sett har ligget de vestlige landene nær, fra John Lockes tradisjon. Andre land derimot, fra Sør-Amerika, Asia og de kommunistiske landene med Sovjetunionen i spissen, var mer oppttatt av den andre kategierien rettigheter: nemlig de sosiale og økonomiske "velferdsrettighetene", - rett til mat, arbeid, hus, klær og så videre. Resultatet var at begge kategorier rettigheter kom med i Verdenserklæringen. Erklæringen var et resultat av kompromisser:  Dette kan illustreres ved å se hvordan artikkel 1ble til. Utgangspunktet var et forslag fra den amerikanske representanten om at artikkelen burde lyde: "All men are created equal", slik det står i den amerikanske  uavhengighetserklæringen fra 1776. Den kvinnelige representanten fra India likte imidlertid ikke formuleringen "all men", hun mente den kunne oppfattes altfor bokstavelig, - hva med kvinnene?  Og representanten fra Sovjetunionen likte ikke formuleringen "created" fordi det kunne henledes til en skaper og en Gud, og Sovjetunionen skulle jo være et ikke-religiøst samfunn... Resultatet ble "All human beings are born free and equal in dignity and rights".  I 1948 var Verdenserklæring om menneskerettighetene ferdig utarbeidet etter to lange år med forhandlinger og filing på formuleringer. Erklæringen er et sett med regler (30 artikler) som utttrykker hvordan FNs medlemsland skal behandle sine innbyggere. Som allerede nevnt er det vanlig å dele menneskerettighetene inn i to kategorier: De sivile og politiske rettighetene og de sosiale, økonomiske og kulturelle rettighetene. 

• De sivile rettighetene verner liv, integritet, frihet, rettssikkerhet, privat og familieliv, ytrings-, forsamlings, forenings og bevegelsesfrihet.

• De politiske rettighetene verner retten til å ta del i sitt lands styre (stemmerett og retten til å stille til valg).

• De økonomiske rettighetene verner retten til arbeid, til å danne og delta i fagforeninger, rett til å streike og til en tilstrekkelig levestandard.

• De sosiale rettighetene verner individets rett til hjelp og støtte ved arbeidsledighet, sykdom, uførhet og andre forhold som den enkelte selv ikke rår med.

• De kulturelle rettighetene verner retten til undervisning og til å ta del i kulturlivet og nyte godt av vitenskap og opphavsrett.

Inngripen i statenes suverenitet
Med "Verdenserklæringen om menneskerettigheter" innførte man noe nytt i det internasjonale samfunn. Det var første gang man laget internasjonale regler som sa noe om hvordan de enkelte statene skulle oppføre seg i forhold til sin egen befolkning og som skulle gjelde for alle stater og mennesker over hele verden. Man blandet seg dermed inn i statens suverenitet. Hvordan en stat behandlet sine innbyggere var ikke lenger noe som var andre stater uvedkommende. Dersom enkelte stater bryter borgernes rettigheter, har både FN og andre stater rett til å forholde seg til og fordømme dette. Verdenserklæringen ble vedtatt i FNs generalforsamling 10 desember 1948. Av de 56 statene som da var medlemmer, stemte 48 stemte for, mens 8 var avstående. Ingen stemte mot. Dermed ble menneskerettighetene en del av den internasjonale folkeretten og det internasjonale samfunn. Fra da av ble menneskerettighetene også et globalt konsept, som skulle gjelde for alle mennesker over hele verden. 

Et lykketreff i historien
Professor i statsvitenskap Bernt Hagtvet, har sagt om Verdenserklæringen, at den var et lykketreff i historien, - at den kom til i en unik og høyst uvanlig situasjon i verdenssamfunnet. Fordi redslene under den andre verdenskrig skapte en helt spesiell følelse av samhørighet og skjebnefellesskap i verdenssamfunnet. Disse to, tre årene var meget spesielle. Hadde initiativet kommet senere hadde kanskje landene ikke klart å arbeid seg frem til enighet. Den kalde krigen satte inn i Europa og erstattet rask fellesskapet med ny frykt og redsel. Men da var Verdenserklæringen allerede et faktum. Selv om erklæringen ble vedtatt, forandres ikke ting "over natten". Verdenserklæringen om menneskerettigheter har likevel, sett i et historisk lys, vist seg å være et utrolig viktig dokument. Mange mener den er det viktigste dokumentet som FN noensinne har vedtatt. Verdenserklæringen er et moralsk og politisk dokument som representerer et ideal for hvordan myndighetene skal behandle og understøtte sine innbyggere. Den er ikke juridisk bindende, men har siden 1948 fått stor legitimitet og innflytelse i det internasjonale samfunn. Verdenserklæringen har dannet utgangspunktet for det omfattende internasjonale menneskerettighetsregimet som møysommelig er bygget opp etter 1948.

Det internasjonale menneskerettighetssystemet etter 1948
Nettopp fordi Verdenserklæringen ikke er juridisk bindende, fortsatte FNs menneskerettighetskommisjon sitt arbeid. Nå måtte man gå et skritt videre: nemlig å få statene til å forplikte seg til å følge reglene, - til å gjøre menneskerettighetene til nasjonal lov. Men det tok 18 lange år, i 1966, før "Konvensjonen om de sivile og politiske rettigheter" og
"Konvensjonen om de økonomiske, sosiale og kulturelle rettigheter" var ferdig utformet. Prosessen ble forsinket av den kalde krigen. Og først i 1973 ble de rettskraftige, (etter at 35 stater hadde ratifisert dem), og dermed gjeldende rett for de som har underskrevet. Nesten 150 av verdens stater har ratifisert disse konvensjonene. Verdenserklæringen fra 1948 og de to konvensjonene fra 1966 er selve fundamentet for det internasjonale menneskerettighetssystemet og omtales som "The international bill of rights". Etter at Verdenserklæringen ble vedtatt i 1948, har FN utviklet mange andre internasjonale konvensjoner til fremme av spesielle rettigheter (rasediskriminering, tortur, folkemord etc.)  eller sikring av spesielle gruppers rettigheter (flyktninger, kvinner, barn etc). I tillegg er det kommet til mange andre internasjonale organisasjoner som arbeider for å fremme menneskerettighetene: ILO, Europarådet, Organisasjonen av amerikanske stater, Organisasjon for afrikansk enhet, OSSE osv.  Samt uttallige nasjonale frivillige organisasjoner som arbeider med å øke respekten for menneskerettighetene nasjonalt  og internasjonalt.

Et kontinuerlig arbeid
Menneskerettighetsarbeid er et møysommelig arbeid. Først får man politisk enighet om en  erklæring, deretter utarbeides gjerne konvensjoner som er juridisk bindende. Som et tredje trinn er det viktig å sørge for at statene oppfyller sine forpliktelser. Dette er den viktige implementeringsfasen. I alt finnes det i dag omkring 100 internasjonale dokumenter om menneskerettigheter. Mange mener at Verdenssamfunnet har kommet lang når det gjelder å definere rettighetene, men at det nå skorter på implementeringen. Men det jobbes hver eneste dag, både i FN og i andre internasjonale organisasjoner, i statene og i de frivillige organisasjonene. Og alle bruker de internasjonale avtalene om menneskerettigheter som et praktisk redskap. Menneskerettighetenes viktigste styrke er at de kan sies å være et resultat av menneskehetens historie og at det er verdenssamfunnet selv som har definert dem.  Og selv om det ikke et perfekt system, er det mange som hevder at det er det beste vi har, så langt. For menneskerettighetene er ikke skapt en gang for alle. De har en lang historie og de må vernes og kjempes for hver eneste dag. Alle nye generasjoner må lære om dem. For bare ved å vite om rettighetene, kan vi kreve dem. Og bare ved å vite om rettighetene, kan vi respektere andres rettigheter! Vi har alle et ansvar om å si ifra når menneskerettighetene blir brutt. Jeg vil avslutte med et sitat fra UNESCO sin konstitusjon, som egentlig oppsummerer det som er målsettingen både for reisene som Aktive Fredsreiser organiserer og Helsingforskomiteens mange menneskerettighetsskoler og opplæringsprosjekter: "Since wars begin in the minds of men, it is in the minds of men that peace must be constructed." Klikk dere også inn på Helsingforskomiteens hjemmeside. Der finnes mye informasjon om menneskerettigheter og menneskerettighetsarbeid.

av Lillian Hjorth, informasjonsleder i Den norske Helsingforskomité

Kilder:
"Menneskerettigheter, en innføring", (Bergem, Karlsen, Slydal, (red)) Humanist forlag 2002
"Den gule stjerne, jødeforfølgelsen i Europa 1933-1945" (Schoenberner), Tiden Norsk Forlag 1979
"Lesebok for levende" Vigdis og Lillian Hjorth, Cappelen 2002
"Et lykketreff i historien", kronikk av Bernt Hagtvet, Aftenposten 1998
Verdenserklæringen om menneskerettighetene.