Kåre Aarseth († 12.04.18)

Minnene slipper meg aldri

Kåre Aarseth var en av de siste beboerne i Konvoybyen i Risør. Nå har han flyttet inn i en av kommunens nye eldreboliger. Dialekten røper straks at han ikke er født i denne sørlandsbyen, men lenger vest i landet. Og ganske riktig; han forteller at han opprinnelig kommer fra Ålesund. Nå har han imidlertid rundet 90-års-bøyen og blitt landfast. Han kan se tilbake på et langt liv som sjømann, spekket med opplevelser. Ikke minst etter fem år i krigsfart.

Kåre mottok nylig Aktive Fredsreiser Hedersvase og Æresdiplom for sin innsats under krigen. I den forbindelse fortalte han også litt fra sine opplevelser som ung sjømann.
I likhet med mange andre ungdommer på den tiden han vokste opp, valgte også Kåre havet som sin arbeidsplass. Han var heldig og fikk jobb på ei sildeskøyte, mens broren Arthur seilte i utenriksfart. Det var liksom ikke helt det samme å jakte på havets sølv, som det var å seile rundt til eksotiske og fremmede havner. Det ble ikke noe bedre da broren var hjemom en tur i februar 1940, og begeistret fortalte om spennende opplevelser fra ulike land og havner. Da begynte det for alvor å krible i Kåre. Dette var noe han kunne tenke seg også. Problemet var bare at han var hyret inn for en ny sesong på fiskeskøyta, og nå var det vårsildfisket som sto for døren. Det var ikke bare å ”stikke av” fra denne avtalen.

Men unggutten var ikke rådløs. Han diskuterte ”problemet” litt med faren. Det endte med at faren dro ut med sildeskøyta, mens Kåre og broren Arthur dro til Oslo. Her mønstret broren på Bergensfjord, mens 18-årige Kåre dro ut som førstereisgutt med M/T Britannia den 4.april 1940. Denne båten var eid av The Texas Company (Norway) A/S, Oslo.

- Dette rederiet var av mange regnet for å være et av de beste og mest solide rederiene i datidens Norge. Jeg entret skipet i Dublin, og alt tegnet bra for fremtiden. Britannia var knapt ett år gammel, bygd ved et tysk skipsverft og var svært moderne utrustet. Jeg synes det var en flott båt jeg hadde kommet på, og ble installert i en lugar sammen med byssegutten. Jeg skulle jobbe som messegutt i offisersmessen. Her skulle alt være skikkelig. Når jeg serverte offiserene, måtte jeg ha uniformsjakke.

Krigen endret Kåres planer

- Fem dager senere var krigen et faktum. På det tidspunktet holdt vi på å losse bensin. Jeg husker godt vi fikk beskjeden om at Norge var i krig med Tyskland. Mange av mannskapet ville gjerne hjem til Norge igjen. Noen var engstelig for familien sin, mens andre var mer oppsatt på å komme hjem for å kaste ut okkupantene. Innerst inne var det nok ingen av oss som forsto hvilken velutrustet militærmakt vi sto overfor. Heller ikke hvilke lidelser vi skulle bli påført i årene framover.

Utpå dagen kom den norske ambassadøren imidlertid om bord, og oppfordret oss til å bli på skipet.  - Dere vil gjøre mer nytte for landet deres ved å bli om bord! var hans klare henstilling. Og slik ble det.

Min første langfart gikk over til Texas for å laste opp nafta - av alle ting. Nå var ikke det helt enkelt, for vi måtte innom seks forskjellige havner før vi var fullastet. Det viste seg at det var tyskerne som hadde ordnet med denne bestillingen. Den skulle altså leveres i Amsterdam som da fortsatt var nøytralt. Samtidig med at vi gikk inn i den Engelske kanal, gikk tyskerne inn i Holland. Dermed måtte vi omdirigeres til havnebyen Falmouth, som ligger på sørkysten av Cornwall i England. Underveis opplevde jeg noe spesielt, forteller Kåre:

- Forfatteren Jacob Sande forteller i sitt dikt om førstereisegutten Daniel at moren hans hadde lagt en bibel i skipskista. Det samme gjorde mora mi. Jeg synes denne boka var noe av selve tryggheten min, og la heller ikke skjul på det. En natt da vi var på vei inn i den Engelske Kanalen, snappet vakthavende offiser på broa opp meldinger om at det var krigsskip i området, og noen hevdet at de hadde hørt kanondrønn ute i mørket. Derfor fikk hele mannskapet beskjed om at de av oss som hadde frivakt og skulle køye, måtte legge seg med klærne på. I tillegg til måtte alle ha på seg redningsvesten i tilfelle vi skulle bli angrepet. Nå fulgte ikke jeg denne ordren, men kledde av meg og gikk til sengs i pyjamasen. Dette hadde selvsagt blitt observert av andre fra mannskapet, og nyheten spredte seg som en løpeild over hele skipet: Messegutten har trosset ordren!

Selvfølgelig nådde meldingen også opp til offiserene på broen. Det gikk ikke så lenge før skipperen selv ankom lugaren. Det var ikke vanskelig å skjønne at det slett ikke var noen høflighetsvisitt han var ute på. Han gikk rett på sak: -Hva er det som gjør at du ikke følger min ordre!

Nokså spak måtte jeg fortelle at jeg hadde lagt livet mitt i Guds hånd, og jeg trodde at jeg ville bli bevart uansett hva som skjedde. Hvis ikke så skulle jeg til himmelen, og da spilte det ikke noen rolle om jeg var påkledd med redningsvest eller ikke. Først ble han fykende sint, men så var det som om han plutselig kom til å tenke på noe, for han rundet det hele av med et lite smil og sa: -Ja, ja. Det får jo bli ditt ansvar da. Etterpå fikk jeg vite at kona og datteren hans tilhørte Frelsesarmeen på stedet de bodde, og han var ikke ukjent med en slik livsoppfatning.

For min egen del ble bibelen ”parkert” i en vanntett pose, sammen med passet og sjøfartsboka mi. Dermed skulle jeg i alle fall redde verdipapirene mine om jeg havnet i sjøen etter en torpedering eller lignende. Den bibelen har jeg fortsatt med meg i livet, sier Kåre og viser fram en svært så velbrukt bibel.

Seilas i farlige farvann

Det skulle bli en åreslang reise i farlige farvann som Stillehavet, Atlanterhavet og Middelhavet. De første elleve månedene besøkte de faktisk alle de fem verdensdeler. Hele tiden med usikkerheten og fiendens ubåter og fly som følgesvenner. Selv om kristentroen kom noe på avstand i krigsårene, møtte Kåre og de andre fra mannskapet gjerne opp i sjømannskirkene. Ikke minst var de trofaste gjengangere i Liverpool, London og New York. Det var ikke bare den gode kaffen og vaflene som trakk sjøfolka til ”kjerka”. Det var like mye at de her traff sine skipskamerater og fikk utvekslet nyheter. Ikke minst var det siste viktig.

-De eldste fra mannskapet hadde sin stil, og de forlangte at også vi ungguttene skulle kle oss tekkelig når vi besøkte ”kjerka”, forteller Kåre. - Vi fikk klar beskjed at vi ikke skulle komme som noen lasaroner. Men selv om klesdrakta var i orden, så kunne sjøfolkas språkbruk være noe problematisk. Det var liksom ikke det rette stedet å utbasunere de mest ramsalte ord og vendinger. Sjargongen som ble brukt i de forskjellige havnekneipene var ikke ment for prestens ører. Når sant skal sies, så glapp det nok en del på dette området.

Heldigvis var ikke sjømannspresten i Liverpool av den skvetne typen, men han ordnet dette på sin egen måte. Med et smil utfordret han til boksekamp i ”kjerkekjellærn” for å slå fast hvor viktig det var å være påpasselig med ordbruken vår.

Kunne endt i katastrofe

-Ble du torpedert noen gang? spør vi.
- Det er ganske utrolig, men jeg ble spart for denne fryktelige opplevelsen. Britannia var en forholdsvis rask båt med stor motorkraft. Derfor gikk vi ikke så mye i konvoi, men seilte for det meste alene. Vi gikk måned etter måned med bensinlast uten å bli truffet. Men det var svært nære flere ganger. Jeg så flere andre skip som ble truffet og sprengt i filler. Reisen deres endte i et flammehav.

På en av turene var vi følge med noen andre skip. Jeg sto utkikk i baugen da jeg så en torpedo med kurs rett mot oss. Jeg var helt sikker på at den ville ramme oss, men mot alle odds gled den forbi med noen meters klaring og traff skipet bak oss. Jeg ble spart også denne gangen. Men familien vår ble hardt rammet under krigen da en av brødrene mine omkom i en torpedering, forteller Kåre.

-Selv om jeg aldri opplevde å bli torpedert, manglet det ikke på dramatiske opplevelser for oss som seilte rundt med ammunisjon og bensin. En natt vi befant oss utenfor Singapore, hørte vi et brak og hele skipet ristet i sammenføyningene. Vi hadde da gått en stund i skytteltrafikk med bensin mellom Pulo Bukom utenfor Singapore og ned til Pladjo ved Palembang. Det var imidlertid en del sandbanker i dette området. Derfor kunne vi bare gå med halv last. Vi hadde losset og hadde nå bare gass i tankene våre. Det var ikke mer enn et døgns kjøring og det var rett under Ekvator. Varmen gjorde at gassen i tankene este opp. Vi gikk bare med ei svak lanterne da det smalt. Vi forsto at vi hadde kollidert med ett eller annet, men i mørket var det håpløst å se noe. Lyskastere kunne vi ikke bruke, for da ville vi røpe for fienden hvilken posisjon vi hadde. Derfor ble vi liggende stille til det lysnet. Da viste det seg at skottene inn til lugarene til båtsmann og tømmermann på styrbord side var ødelagt. Det andre skipet hadde forsvunnet i nattemørket. Kvarten hadde reddet seg ved at han stod på vakt ved telegrafen på dørken. Men han ble slengt i veggen og fikk en skikkelig smell i ryggen, så han endte på sykehus etter hvert.

Vi hadde ti tanker på styrbord og babord side. Det viste seg at baugen på den andre båten som forsøkte å gjøre en tørning i mørket, hadde brast inn i skottene mellom tank ni og ti på styrbord side. Vi kunne gå videre for egen maskin og fortsatte derfor ned til Palembang og hentet halv last, og tilbake til Singapore igjen. Der fikk vi greie på at det var en norsk båt vi hadde kollidert med, nemlig Nordnes av Bergen. Den hadde fått baugen delvis trykket inn, og det viste seg at den hadde vært lastet til ripa med miner, bomber og ammunisjon. Tankskottene våre så ut som en trekkspillbelg. Du kan jo bare tenke deg hva som hadde skjedd dersom de hadde sprukket og det hadde oppstått en liten gnist i denne kollisjonen. Jeg hadde i alle fall ikke sittet her og pratet med deg! Jeg er ikke i tvil om at det må være en høyere makt som var i virksomhet.

Slapp unna ”Raideren”

På en annen seilas kom vi inn i Rødehavet, nærmere bestemt i stredet ved Aden ved en øy som heter Sukutra. Her opererte de såkalte ”raiderne”. Dette var ombygde skip som tyskerne hadde bestykket med kanoner. De var kamuflert som handelsskip og slo til i rette øyeblikk. De tok mannskapet til fange og senket skipet. Når de slo til mot de allierte handelsskipene, kom de gjerne opp på siden, slo ned lukene og fyrte løs med kanonene som var skjult bak disse.

Oppdaget vi noen mastetopper eller røyk i horisonten, steg spenningen mange hakk. Og spørsmålet var alltid: Hva slags skip var det? Var det et fiendtlig skip? Holdt det samme fart som oss, og bare ventet på å slå til når mørket senket seg? Raiderne gjorde gjerne rundt 16 knop. De kunne derfor som oftest innhente de mer langsomtgående handelsskipene.

Vi møtte altså en av disse raiderne. Den skjøt etter oss, og vi forsøkte å forsvare oss med en 4-tommers kanon som vi hadde på poppen. Men avstanden mellom oss var for stor, så skipperen besluttet at vi skulle forsøke å komme oss unna. Det ble beordret full fart i maskinene. Jeg husker maskinsjefen kom over stormbrua i fullt firsprang med noen papirer i handa. Han ville ikke ta ansvaret, så nå ville han ha skipperens underskrift på at han skulle gi alt av maskinkraft. Vi hadde to store MAN-motorer. De klarte vanligvis rundt 12 knop, men nå ble maskinene presset så vi kom opp imot 14-15 knop, noe som var en bra fart. Dermed klarte vi å slippe vekk.

Nye oppdrag

Etter å ha stått om bord i M/T Britannia i to år og ni måneder, gikk Kåre i land i Melbourne i Australia. Her hadde han familie som han aldri hadde møtt tidligere. Nå ville han benytte sjansen.

- Her hadde onkelen min ved hjelp fra den norske ambassadøren ordnet med oppholdstillatelse for meg. Jeg syntes det skulle bli godt å gjøre noe annet en periode. Jeg fikk jobb ved et ullspinneri, men hadde ikke vært lenge i land før jeg ble kontaktet av representanter fra hæren for å bli innrullert i styrkene deres. Det hadde jeg ikke noe ønske om, og forlangte at i så fall måtte jeg få komme inn i marinen. Men de hadde ikke noe skip jeg kunne tjenestegjøre på, så det måtte bli hæren. Jeg visste at jeg da ville bli sendt sporenstreks til New Guinea, og ville bli tatt av enten ”japsene” eller moskitos. (På den tiden herjet malariaen forferdelig.) Det var store tap i de militære styrkene som kjempet i det området.

Jeg måtte kjenne et skipsdekk under beina igjen; dermed bar det til sjøs. I første omgang jobbet jeg som fyrbøter på en såkalt ”dredge”. Det var et spesialbygd skip som ble brukt til å mudre opp og rense opp havbunnen. Det var en stor båt ved navn ”Trinity Bay”. Vi gikk i 12-timers skift, for vi skulle mudre opp område for en marinebase ved Brisbane. Dette var godt betalt, og ryktet om dette spredte seg rundt på kneipene.

Dermed var det gjort. Noen ble misunnelige og sladret. Det gikk ikke bedre enn at en representant fra immigrasjonsmyndighetenes hentet meg. Jeg ble sendt om bord i M/S Nordnes, skipet vi tidligere hadde kollidert med. Det gikk nærmest i rute ned til amerikanerne som hadde en ubåtbase utenfor Fremantle. Ombord ble jeg innlosjert i en lugar langt nede i skipet, noe jeg hadde store problemer med. Jeg hadde tidligere blitt innestengt i en tank, og den forferdelige opplevelse slapp aldri taket i meg.

Nå skulle jeg altså ligge i en trang lugar, langt nede i et skip som i tillegg gikk fullastet med ammunisjon. Jeg klarte ikke tanken på dette, og jeg ventet til litt senere på kvelden. Da tok jeg med meg kofferten min og gikk i land igjen. Fra en bar like i nærheten ringte jeg etter en drosje og kom meg vekk. Jeg holdt meg skjult til jeg var sikker på at båten var gått. Da dro jeg tilbake igjen, og meldte meg straks på mønstringskontoret. Jeg fortalte hva som hadde skjedd. De ordnet det slik at jeg kom om bord i et annet skip fra ”Texaco-flåten”. Det var M/T Brasil, som da var stilt til disposisjon for Nortraship. Denne var noen år eldre enn Britannia, men var likevel en veldig bra båt. Den gjorde 11.5 knops fart.

Ble skytter i handelsflåten

Den første turen min med denne båten gikk fra Fremantle til Panamakanalen for å laste opp i Colombia. Denne lasta skulle til New York, før vi skulle på verksted for reparasjon. Da benyttet jeg sjansen til å utdanne meg som skytter på opplæringssenteret som lå på Travers Island. Utdanning av norske skyttere til Nortraships flåte skjedde i hovedbasen i Dumbarton i Skottland, men også i Camp Norway i Lunenburg iCanada, og på Travers Island i New York.

M/T Brasil var bygd om slik at den også var utrustet med ”flydekk”. Det skulle også tjenestegjøre som bunkringsfartøy for eskortefartøyene i konvoiene. Dermed var skipet utrustet på styrbord side med store ”sneller” og slanger.

Når disse skipene hadde behov for mer drivstoff, fikk vi beskjed fra ”commodoren” om å gå tett opp på siden av eskortefartøyene, få slangene over og pumpe drivstoff. Vi hadde også med oss 60 synkeminer. Disse ble vinsjet over. Det var en ganske risikabel operasjon, for det måtte skje i all slags vær og mens fartøyene var i fart. Vi bunkret opp drivstoff bl.a. i Londonderry i Nord-Irland og fulgte med konvoiene, bunkret opp ny forsyning og fulgte neste konvoi.

M/T Brasil

Etter ni måneder om bord måtte jeg mønstre av fordi jeg hadde pådratt meg blødende magesår. Jeg ble lagt inn på Marinesykehuset på Staten Island. Det var en tankevekkende opplevelse for meg. Her kom det inn en mengde skadete og invalide personer som hadde tjenestegjort på ulike frontavsnitt. I tillegg var det også sykehus for sivilbefolkningen. Det var imidlertid mangel på hjelpepersonell. Derfor fikk jeg en frakk over pyjamasen, og hjalp til så godt jeg klarte.   

Rømte fra skipet

Etter sykehusoppholdet dro Kåre til sjøs igjen. Han havnet på ulike jobber i maskinrommet på flere andre forsyningsskip som fulgte eskortefartøyene.
- Disse skipene var viktig under konvoifarten. De skulle beskytte de andre skipene mot ubåt- og flyangrep fra fienden. Det var livsviktig at de hele tiden hadde nok drivstoff. Det var en farlig fart, men jeg var heldig som ikke opplevde å bli torpedert eller bombet, sier Kåre.

- Bortsett fra ni måneder gikk jeg i tankfart hele krigen. Den dagen krigen ble avsluttet hadde jeg akkurat mønstret av båten M/S Gylfe. Den var noe tilårskommen og bygd i England i 1930. Jeg hadde stått om bord der i seks måneder. For å si det som det var, så rømte vi fra den båten - en matros og jeg.   Vi hadde vært om bord så lenge at vi hadde lov til å mønstre av, men ble nektet. Vi ville ikke være om bord i den gamle holken lenger, så vi rømte like godt. Av alle ting satt jeg i sjømannskirken i New Orleans da presten, Johan Iversen kom med den gledelige meldingen at krigen var over.

Da jeg kom tilbake til Europa, ble jeg kjent med hollandske Beth. Vi fant raskt ut at vi hadde mange ting til felles. Vi vanket sammen så snart jeg hadde fri, og etter hvert forlovet vi oss. Jeg ville jo gjerne vise henne Norge, men det skulle bli en flau opplevelse.

Vi ankom Oslo i mai 1947. Elektrikeren om bord hadde også med seg sin hollandske forlovede, og vi skulle gjerne vise jentene våre hovedstaden i hjemlandet vårt. Det var veldig varmt og vi gikk i land, pent kledd i kakiuniformer. Men det var ingen kafé eller restaurant som ville ta imot oss. Vi ble rett og slett avvist alle steder, - inntil vi ble oppdaget av en god venn av meg som studerte til lege. Han kjente meg igjen, og kom straks bort og forklarte ”hovmesteren” at vi var hans venner og skulle sitte ved hans bord! Det var ikke morsomt å oppleve en slik uverdig behandling bare fordi vi var sjøfolk. Og det ble ikke bedre da vi kom til Ålesund.

Skammelig behandling i Norge

Da jeg kom hjem ble jeg nektet å få utlevert rasjoneringskort fordi jeg ikke kunne vise til god nasjonal holdning i krigsårene. Det var så flaut, for her sto jeg sammen med forloveden min fra Holland. Jeg forsvarte meg med at jeg hadde jo vært til sjøs, og i løpet av krigsårene hadde jeg seilt i handelsflåten, i tjeneste for Norge og de allierte - uten mulighet til å komme til Norge. Men jeg snakket for døve ørere. Byråkratene var fullstendig firkantet. Det var ikke plass til så mye som en stripe av fornuft i deres bastante innstilling. Jeg måtte nærmest krangle med dem i seks uker før jeg kunne motta et rasjoneringskort.

Freden i Norge var ikke mye velsignelse for meg. Jeg sleit med isjas, men hadde ikke krav på hjelp for jeg var slettet i sykekassa. Jeg hadde vært for lenge til sjøs!?  I dag virker jo dette fullstendig tullete, men for oss krigsseilere var det en del av vår hverdag etter hjemkomsten. Vi var null og niks i fattigkommisjon, og var fratatt alle rettigheter uten at våre styrende myndigheter løftet en finger for å hjelpe oss!

Far måtte betale skatt for sønnen som ofret livet

Broren min omkom ved torpedering. Tro det eller ei, men far måtte betale skatt for sønnen sin som hadde ofret livet for Norge. Broren min hadde jo hele tiden betalt skattetrekk hver eneste måned direkte fra hyra, men like fullt godtok ikke skattefuten dette. De forlangte at far måtte betale skatten for sin omkomne sønn!  Det er bare et ord som dekker slikt: Skandaløst!

Far hadde også seilt under krigen og tjent Konge og fedreland ombord på supplybåt. Da han kom hjem i 1945 kunne han ikke feire freden som andre nordmenn. Istedet måtte han bruke tid og krefter på å finne en advokat som ville hjelpe ham, for heller ikke Sjømannsforbundet var på krigsseilernes side etter krigen. Det var skammelige tilstander. Det er forsatt så tungt å snakke om, at jeg blitt helt matt, sier Kåre frustrert.

- Selv fikk jeg en restskatt fordi jeg hadde vært på sildefiske i 1939. Den var på 40 kroner, og jeg betalte selvfølgelig øyeblikkelig.

Krigen fortsatte inni meg

-Likeledes skulle jeg arresteres fordi jeg nektet å gjøre heimevernstjeneste. Jeg hadde jo tjenestegjort til sjøs under hele krigen, og i papirene fra min tid på Travis Island sto det svart på hvitt at jeg var fritatt for tjeneste i Heimevernet i fredstid. Men papirene forsvant om bord på Gylfe. Det var ikke noe hjelp i å kunne oppvise sjømannsbok og stempler fra skytterskolen. Neida, lensmann kom i egen person anstigende for å arrestere meg. Heldigvis seiret fornuften denne gang, og jeg slapp å sitte i fengsel.

For mange av oss ble det nesten som en ny krig som måtte utkjempes da vi kom hjem. Vi ble ikke akseptert, og vi måtte kjempe for våre rettigheter. Det var slitsomt både for oss krigsseilere og ikke minst for våre familier. Alle disse episodene var nedverdigende for oss som hadde kjempet på havet. Men de er også til stor vanære for norske myndigheter.

Jeg giftet meg med Beth og vi bosatte oss i Schiedam i Nederland. Det var forresten samme presten som erklærte freden, som erklærte oss for rette ektefolk å være. Det skjedde i sjømannskirken i Rotterdam, og Johan Iversen var da overflyttet fra New Orleans.

Jeg hadde kontinuerlig mareritt etter krigen. Jeg var oppjaget og voldsomt rastløs. Beth måtte slite en del med meg på grunn av opplevelsene fra krigen. For det er ikke slik at vi kan trykke på en knapp, så er krigen over. Den fortsatte inni meg.
Jeg var altfor rastløs til å ta fatt noe skole etter krigen, men jeg endte som maskinist på dispensasjon. Det ble engasjement på en rekke skip, for lengre og kortere perioder. Her kan du se lista, sier Kåre og viser fram en velfylt mønstringsoversikt. Etter krigen var det nemlig mangel på maskinfolk. Kanskje ikke så underlig når man tenker på at maskinfolka var gjerne de som ble drept først i torpederingene.
- Jeg seilte sammen med Beth i rundt ti år. Hun var messepike, mens jeg ofte jobbet i maskinen. Det ble etter hvert problematisk for meg å være om bord. Jeg trodde alarmen gikk nattestid. Da sprang jeg rett i livbåten. Jeg var fryktelig anspent. Krigen tok ikke slutt for min del.

1.mars i 1968 hadde han fått nok. Da mønstret han av i Rotterdam etter å ha jobbet som 2. maskinist på Saga Sky i fem måneder. Tiden i konvoifart med bensin, nafta og ammunisjon i lasta i kombinasjon med en fiende som lurte i dypet, mens fiendens fly jaktet på dem fra luften, hadde satt sine dype spor. Han klarte heller ikke å slippe unna alle de vonde minnene fra fredsdagene i Norge.

Kåre og Beth fortsatte å bo i Holland. Her var han en viktig brikke i den norske sjømannskirken i Rotterdam (bildet), hvor han knyttet kontakt med mange av sine tidligere sjømannskolleger. Han drev en utstrakt besøksvirksomhet og hjalp til med en rekke praktiske ting. Da Beth døde, flyttet han tilbake til Norge igjen.

Den flotteste julepresang

I 1994 flyttet han inn i egen leilighet i Konvoibyen i Risør. Her møtte han mange beboere som hadde opplevd mange av de samme tingene under og etter krigen. Det gjorde godt å kunne samtale litt rundt dette.

To og et halvt år senere traff han Margot. Det var på selveste julaften, og for Kåre var dette som den flotteste julepresang. Margot var enke etter en krigsseiler og syntes godt om Kåre. De hadde så mange felles venner og interesser. Den 23.januar ringforlovet de seg og 10.februar slo de sine pjalter sammen, giftet seg og bosatte seg i Konvoibyen i Risør. Nå har de flyttet til en av kommunens eldreboliger. Her stortrives de og nyter pensjonisttilværelsen i fredelige omgivelser. Kåre har også blitt hedret med en egen sang, skrevet av Ole Paus. Den har tittelen ”Den siste krigsseiler går fra borde”.

Beklagelse eller ikke beklagelse

Jeg har egentlig ikke noen særlig forståelse for at myndighetene nå skal komme med en beklagelse til oss krigsseilere. Jeg tror neppe saken hadde blitt tatt opp i departementene hvis ikke media hadde satt så kraftig søkelys på dette, og at enkeltpersoner nå går så sterkt ut. Da synes jeg at en evt. beklagelse lyder litt kunstig. Men med det engasjementet folk nå viser, så stoler jeg også på at historien om krigsseilerne og deres opplevelser vil leve videre når jeg selv legger inn årene. Folk bryr seg virkelig nå, de tar det med seg videre og forteller yngre generasjoner at frihet og fred koster menneskeliv, sier Kåre Aarseth.

Kåre og Margot nyter pensjonisttilværelsen i rolige omgivelser i Risør

Kilder og foto:

Tekst og foto: Oddvar Schjølberg
Kilder/Fotos:
Samtale med Kåre Aarseth
Bud & Hilsen (Sjømannkirkens blad)
http://www.sjohistorie.no/portal/skip/b/brasil