Dunant ble født i Genève og tilhørte en velstående familie. Begge foreldrene drev veldedighetsarbeide, og han ble tidlig selv involvert i å hjelpe fattige og fengslede i Genève. Han involverte seg senere med handel i Algeri som var en fransk koloni, men det viste seg å være vanskelig å få konsesjon fra den franske stat. Det var i den forbindelse at Dunant prøvde å få til et møte med Napoleon III under felttoget i Italia i juni 1859. Han lyktes ikke i dette, men hans opplevelse av de menneskelige lidelsens som følge av hørenes slag om Italias samling skulle sette spor. I kirker ble de sårede brakt inn og Dunant fikk oppleve krigens gru på nært hold. Dunant dro hjem til Genève og forfattet boken "Minner fra Solferino". Boken hadde tre deler. Den første tok for seg selve slaget, den andre handlet om hjelpearbeidet for de sårede og den tredje inneholdt en plan for hvordan alle land i fredstid burde stifte foreninger som kunne hjelpe lidende i krig - uansett hvilken side de tilhørte. Man burde utdanne personell til denne oppgaven i fredstid, som dessuten kunne brukes i andre krisesituasjoner. For å støtte de nasjonale hjelpeforeningene burde det opprettes et styre med fremtredende samfunnsborgere som medlemmer. Dunant betalte selv for trykkingen av boken og snart ble boken lest av statsoverhoder og regjeringssjefer. Boken gjorde inntrykk og forfatterens drøm ble snart til virkelighet. 9. februar 1863 ble en komité i tråd med Dunants tanker opprettet. Dunant ble komiteens sekretær. I oktober samme år arrangerte komiteen en internasjonal konferanse i Genève. Der deltok 26 representanter fra 17 forskjellige land. De fleste delegatene var diplomater eller militærleger. Da konferansen var over var "Den Internasjonale Røde Kors Komité" stiftet. Det ble vedtatt å opprette nasjonale Røde Kors-organisasjoner i de land som hadde deltatt på konferansen. Det røde korset på hvit bunn ble organisasjonens merke helt fra starten. Den første Genèvekonvensjonen om beskyttelse av krigsofre ble vedtatt. Sanitetsinnretningene skulle være nøytrale så lenge sårede befant seg der, og sanitetspersonell det samme så lenge de tok seg av sårede, selv om de oppholdt seg i fiendeland.
Dunants handelsengasjement i Algerie førte etterhvert til en personlig konkurs, og mange Genèveborgere som hadde investert tapte penger. For ikke å sette Røde Kors i vannry sa han opp sin stilling som sekretær og levde som en fattig mann glemt av verden. Men i 1895 fattet en journalist interesse for hans historie, og fra da av økte interessen for ham. Etter at han mottok fredsprisen i 1901 levde Dunant er stille liv på et pleiehjem i Sveits. Da han døde i 1910 sto pengen fortsatt urørt i en norsk bank. Dunant fikk gleden av å oppleve at hans ungdoms idé, som fødtes på slagmarken i Italia vokste til en mektig humanitær bevegelse, samtidig som han gjenvant samfunnets aktelse.