Dagen etter at Riksdagen gikk opp i flammer i 1933, ble Ossietzky arrestert sammen med mange andre antinazister, etter at Hitler overtok som rikskansler. Han fikk aldri oppleve friheten igjen. Gjennom sitt arbeide som journalist i ukeavisen til "Den demokratiske foreningen", hadde han kritisert militarismen som gjennomsyret det tyske keiserdømmet. Han var prinsipiell motstander av voldsbruk og en beundrer av Mahatma Gandhis ikke-voldsfilosofi. Som redaktør av "Die Weltbühne" (Verdensscenen) tok han til orde mot dødsstraff, ultranasjonalisme og advarte mot antisemittismen. I 1933 ble han fengslet og internert i konsentrasjonsleir. En massiv kampanje ble igangsatt for å få ham frigitt, noe som førte til at han ble overført til et privat sykehus, strengt bevoktet. I 1935 fikk han fredsprisen og som ventet kom den tyske regjering med en skarp fordømmelse. Ossietzky ble nektet utreisetillatelse, og forbød alle tyskere å motta enhver fredspris. Ossietzkys helsetilstand ble stadig verre, og i 1938 døde han på et sykehus i Berlin.