Cecil ble født inn i en politisk engasjert familie. Han studerte jus og arbeidet som advokat til 1906. Da ble han for første gang valgt inn i parlamentet for de konservative. Da første verdenskrig brøt ut i 1914, meldte han seg til innsats for Røde Kors. Han reiste til Frankrike og fikk se krigens grusomhet på nært hold. Disse opplevelsene ble avgjørende for hans politiske fokusering. Han var overbevist om at krigens destruktive krefter bare kunne holdes i sjakk av et nytt internasjonalt samarbeidssystem. Og snart var han i posisjoner som gjorde at han kunne arbeide aktivt for en ny verdensordning. Først ble han sekretær for utenrikssaker, så blokademinister med ansvar for økonomisk krigføring og ved krigens slutt fikk han stilling som assisterende utenriksminister. I 1924 fikk han tilbud om å overta utenriksminister posten, men avslo, og ble minister i folkeforbundssaker senere samme år. I 1919 hadde Cecil vært med på å stifte "The League of Nations Union" og var formann for organisasjonen frem til 1923 da han ble president der til 1945. I 1932 var han med å stifte "The International Peace Campain" som hadde som mål å samle så mange organisasjoner som mulig som støttet Folkeforbundet. Cecil ble den ledende drivkraft i organisasjonen. I 1934 tok han initiativet til en privat folkeavstemming som viste at 11 millioner briter ønsket at Storbritannia skulle fortsette som medlem av Folkeforbundet. Med dette hadde han fått en solid plattform til å kreve en mer folkeforbundsvennlig politikk fra den britiske regjering. Da han fikk fredsprisen var det spesielt hans innsats i "The International Peace Campain" som ble vektlagt.