Behovet for UNHCRs innsats ble stadig større fra dens oppstart i 1951. I løpet av 30 år økte tallet på avdelingskontorer fra 15 til 80, og budsjettet fra 4 millioner til 460 millioner dollar. Flere og flere stater sluttet seg til FNs flyktningkonvensjon, men ikke de kommunistiske regimene. Organisasjonen mottok Nobels fredspris også i 1955. Da var oppmerksomheten mest rette mot europeiske flyktninger etter andre verdenskrig. Etterhvert fikk andre verdensdeler større oppmerksomhet. På 50- og 60-tallet tok UNHCR seg av folk som forlot Kina. Under Frankrikes kolonisering i Algerie bygde de flyktningeleirer i Tunisia og Marokko. Tilbakevending av flyktninger til sine hjemland ble UNHCR sitt hovedanliggende i 70-årene. Etter borgerkrigen i Øst-Pakistan ble ca. ti millioner mennesker overført fra India til Bangladesh. Etter Portugals kolonikriger kunne flere hundre tusen mennesker vende tilbake til Buinea-Bissau, Angola og Mosambik. Andre vellykkede tilbakeføringer var mellom Burma og Bangladesh i 1878 og fra Costa Rica og Honduras til Nicaragua i 1979.