MYTEN
OM RELIGIONENES USKYLD
For en tid siden deltok jeg på en studietur til Syria.
Overalt blev vi møtt med stor vennlighet. I våre
mange møter med politiske og religiøse ledere
- så vel muslimske som kristne - var det ett budskap
som gikk igjen overalt, og som blev fremført med stor
kraft: Terror og annet ondt som skjer i en religions navn,
er misbruk av angjeldende religion. Denne myte - for en myte
er det - om religionenes uskyld er svært utbredt, ikke
bare i Syria. Bak myten skjuler seg et ubehagelig faktum,
nemlig at alle religioner er komplekse størrelser med
større eller mindre potensiale både til godt
og ondt - avhengig av hvilke sider ved angjeldende religion
som får råde.
Det er ikke bare den polske pater Kolbe som gav sitt liv
for en annen i Auschwitz og den muslimske forfatter Naguib
Mahfouz i Egypt som setter kampen for demokrati og menneskerettigheter
foran personlig sikkerhet, som med rette kan påberope
seg sin religion. Også middelalderens korsfarere, Talibans
fanatikere og aktørene 11.september kan med rette påberope
seg sine respektive religioner.
De som drog ut for å befri Det hellige land fra Guds
påståtte fiender og massakrerte muslimer og ikke-kristne
jøder i Jerusalem, eller torturerte og henrettet kjettere
i spektakulære autodafeer frem til for mindre enn 250
år siden, kunne påberope seg klare utsagn i begge
deler av den bok som i kristendommen er hellig, f.eks. Jes.
65:12; Åpenb. 19:15-18, 20 f.
De som i århundrene efter Muhammed lot sverdet bane
vei for islam, eller de som administrerte offentlige lemlestelser
og henrettelser på stadion i Kabul, eller de som sprenger
busser og restauranter i luften i Israel, eller de som kaprer
passasjerfly og forvandler dem til våpen i en påstått
hellig krig - også de kunne og kan finne klare utsagn
som støtter dem i deres hellige bok, Koranen, f.eks.
22:9, 20 f., 25 f., 50, 56, 71.
Når vi står overfor det faktum at alle religiøse
tradisjoner er komplekse størrelser, blir det klar
at vi trenger religionskritikk - ikke tradisjonell kritikk
av religion som sådan, men en kritikk av religionene
innenfra, slik at religionene ikke lenger kan brukes til å
legitimere vold og terror.
En slik indre-religiøs kritikk har lange tradisjoner.
I de fleste tilfeller har den ført til separatisme
- hvis man ikke har eliminert kritikerne på en mer direkte
måte…. Religionene har altså en lang tradisjon
i ikke å mestre indre-religiøs kritikk på
annen måte enn å fjerne kritikerne.
Hvis vi opprettholder myten om religionenes uskyld og således
ikke tar på alvor at religionene har potensiale både
til godt og ondt, blir vi ikke tvunget til den nødvendige
indre-religiøse kritikk. Og vi vil fortsette å
oppleve det usigelig triste at der hvor religion blir blandet
inn i en konflikt, der blir konflikten mer ondartet.
I kristendommen har vi efter en lang prosess lært å
håndtere indre kritikk. I opplyst kristendom har vi
sogar gjort en slik indre kritikk til en nødvendig
del av vår spiritualitet. Derfor er videnskapelig, kritisk
teologi blitt en integrert del av opplyst kristendom. Den
er nødvendig for at kristendommen skal forbli åndelig
sunn.
Sier vi religionskritikk, kommer spørsmålet
om målestokk: Hva er det vi ikke vil ha krenket for
noen pris - selv ikke av religionene og deres profeter?
For de fleste er det uten videre klart hva denne målstokk
skal være: Menneskerettighetene slik de er operasjonalisert
i FNs menneskerettighetserklæring og konvensjoner.
Vi i Vesten har internalisert denne målestokk, ikke
bare i vår kultur generelt, men også i den dominerende
religion i Vesten, kristendommen - vel å merke efter
en lang og delvis meget smertefull prosess.
Nu har det lenge vært populært i enkelte kretser
å påstå at de moderne menneskerettigheter
er et vestlig produkt, noe som Vesten - delvis med makt -
prøver å dytte på andre kulturer. Vel er
det så at det moderne prinsipp om uavhengige menneskerettigheter
oppstod hos visse radikale protestantiske grupper i den vestlige
verden, men både
" det faktum at menneskerettighetene måtte kjempes
igjennom også i den vestlige kultur og i mainstream
kristendom
" og selve tilblivelseshistorien til 1948-erklæringen
burde legge denne myten død.
Og rent pragmatisk:
FNs menneskerettigheter - som en målestokk alle ansvarlige
politikere og religiøse ledere må forholde seg
til - er kommet for å bli. Et eksempel: Da vi besøkte
viseministeren i det departement som driver koranskolene i
Syria, og han blev spurt om islams forhold til de moderne
menneskerettigheter, tok han deres gyldighet for gitt. Uansett
opprinnelse: FNs menneskerettigheter er eneste aktuelle målestokk
for den nødvendige religionskritikk vi her taler om.
Nettopp det faktum at menneskerettighetene har hatt en så
trang fødsel i den vestlige kultur og i kristendommen
gir håp. Har kristne kirker klart en 180 graders snuoperasjon
i forhold til grunnleggende menneskerettigheter, kan kanskje
også andre klare det! For en 180 graders snuoperasjon
har det vært. Et eksempel: I sin berømte fortegnelse
over tidens villfarelser, Syllabus Errorum, fordømte
pave Pius IX i 1864 blant annet religionsfrihet og pressefrihet.
Hundre år senere åpner Det annet Vatikan-konsils
erklæring Dignitatis Humanae med følgende ord:
"Konsilet erklærer at ethvert menneske har rett
til religionsfrihet."
Hva gjorde snuoperasjonen i kristendommen mulig?
Kristendommen greide å skille etikken fra direkte guddommelig
åpenbaring. Og den greide å finne argumenter for
dette skille i sin egen religiøse tradisjon, argumenter
som positivt fremmet etikkens autonomi - etikkens autonomi
så å si som Guds vilje. Det er Kants store fortjeneste
at han formulerte de nødvendige sekulære argumenter
for denne etikkens autonomi. Selv ikke Kierkegaards problematisering
av etikkens autonomi greide å rokke ved den. I sin fortolkning
av historien om Abrahams nesten-ofring av sin sønn
Isak (1.Mosebok kap. 22) i Frygt og Bæven suspenderer
Abraham, på sin vei fra det etiske stadium til det religiøse,
etikken til fordel for troen, forstått som total tillit
til og lydighet overfor hva han forstod som Guds vilje. Det
han var villig til å gjøre da han skulle ofre
Isak, var moralsk bedømt mord; religiøst bedømt
var det en offerhandling, et uttrykk for den totale lydighet.
Vår vei til å integrere Menneskerettighetene
er ikke nødvendigvis andres vei. Å påstå
at vår vestlige sekulære eller kristne vei er
eneste mulige vei til å integrere Menneskerettighetene,
ville være det samme som å nekte for Menneskerettighetenes
universalitet. Det er særdeles viktig å fastholde
at ingen religiøs tradisjon kan gjøre eksklusivt
krav på Menneskerettighetene. Det er her John Rawls
ide om "overlappende enighet" (overlapping consensus)
er så viktig. Ideen om at det er mulig å oppnå
ekte enighet på basis av ekte uenighet. Det var nettopp
en slik "overlappende enighet" som gjorde 1948-erklæringen
mulig.
Ut fra det som er sagt ovenfor, burde det være klart
at Menneskerettighetne ikke sikter mot å skape en slags
global enhetskultur eller et slags globalt livssyn. Tvert
om! De ulike kulturer og religiøse forskjeller kan
først settes virkelig fri og blomstre når de
aksepterer en målestokk for kulturell og religiøs
utvikling som er basert på like rettigheter og friheter
for alle - vel å merke som frukt av en kritisk omgang
med egen tradisjon, der de makter å finne argumenter
for menneskerettighets-målestokken i sin egen tradisjon.
Få har formulert dette bedre enn filosofen Tore Lindholm:
"Og vi bør fremfor alt, muslimer, kristne og andre,
vise hverandre den respekt å insistere på at tolkninger
av Guds vilje som krenker anstendige vilkår for frihet
og likeverd for alle mennesker, til syvende og sist er vrang
lære."
TROND ENGER
20.5 2003
|