Noen ord ved utdelingen av Blanche Majors Forsoningspris den 4. august 2003.

Hun har gjort det igjen, Helga Arntzen: tatt et nytt initiativ for å bidra til forsoning mellom folk som i vår egen tid har bekjempet hverandre med alle tenkelige midler.

Helga har bedt meg som ett av sine tidsvitner - en av de gjenlevende krigsveteranene - om å åpne denne seansen. Under krigen var det de færreste som våget å snakke om forsoning mellom de stridende parter. Den som gjorde det, risikerte å bli beskyldt for å svekke kampviljen og motstandskraften. Det ville være det rene landsviket.

Men vi som havnet i naziregimets fangeleire, lærte oss at en skal være varsom med å skjære alle medlemmer i en nasjon over en kam. Vi traff en rekke tyskere som hadde sittet inne mye lengre enn oss for sin kamp mot nazismen, og vi fikk stor respekt for disse medfangene som hadde klart å bevare sin menneskelighet gjennom så mange prøvelser. Derfor har vi fått inn i retningslinjene for tidsvitnene at vi aldri bruker vendinger som "tyskernes ugjerninger" men understrekker at det var nazistenes ugjerninger vi var utsatt for.

Forsoningsarbeidet er en del av slukningsarbeidet etter at en konflikt mellom to eller flere parter har kulminert. Dette er mest aktuelt og har størst sjanse til å lykkes etter at konflikten er løst eller avlyst.

Behovet for forsoning kan være like sterkt hos "vinneren" som hos "taperen". Jeg setter vinneren og taperen i anførselstegn, for moralsk sett er det ikke alltid så lett å snakke om vinnere og tapere. Jeg har liten tro på forsoningsarbeid som utelukkende skjer på vinnerens premisser. Et minimumskrav er imidlertid at aktørene tar avstand fra begåtte ugjerninger og brudd på menneskerettighetene, hvem som enn måtte ha begått dem.

Forsoningsarbeidet kan drives ved hjelp av mange virkemidler. Èn organisasjon sender tysk ungdom til Norge for å demonstrere sin vilje til forsoning og gjensidig forståelse ved å gjøre et samfunnsnyttig arbeid på områder der forholdet mellom de to land har vært utsatt for særlige påkjenninger. En annen sender norsk ungdom ut i dugnadsarbeid verden over med samme formål. Ideen bak disse tiltakene er at det å arbeide sammen om et felles mål er et utmerket middel til å lære hverandre å kjenne. Fredskorpset vårt har samme mål, og her dreier det seg i tillegg om utveksling mellom ungdommer knyttet til privat eller offentlig virksomhet.

Forsoning mellom stridende parter lettes også hvis partene får en felles følelsesmessig opplevelse sammen. Da innser vi at motparten også er mennesker med samme følelser og reaksjoner. I disse dager har en israelsk pianist gitt konserter for palestinere på Vestbredden. Han er overbevist om at å oppleve musikk sammen har en slik virkning, og den responsen han har fått tyder på at han har rett.

Forsoning krever tid og må tilpasses aktuelle situasjoner og strømninger. Mange av dagens ungdommer forstår ikke at det skal være nødvendig å drive forsoningsarbeid mellom norsk og tysk ungdom. De har vokst opp i en tid der forholdet mellom våre to land har vært godt og der ungdommen treffes i mange fredelige sammenhenger. Og sant nok: Det er ikke nødvendig å reparere det som ikke har gått i stykker.

Det er imidlertid andre tegn som tyder på at forståelsen mellom jordens folk trenger bedre vilkår. Rasefordommer og mistenksomhet florerer.

Jeg hilser dette tiltaket - dette nye symbolet på forsoning - velkommen. Det er ikke nok å konfrontere dagens ungdom med nazistenes ugjerninger og krigens grusomheter slik som Helga har gjort gjennom først Hvite Busser og nå Aktive Fredsreiser. Kunnskap leder ikke automatisk til forsoning, om den blir gitt unyansert kan den faktisk ha motsatt effekt.

Konfrontasjonen, levendegjøringen av fortida, kan styrke forståelsen av freds- og forsoningsarbeidets nødvendighet - og dermed øke motivasjonen til en aktiv innsats. For oss tidsvitner er denne prisen et nødvendig supplement, den vil minne oss om at vi nok kan fortelle vår historie om fortida, men vi må også stimulere ungdommen til å bruke denne lærdommen på en konstruktiv måte.

Prisen setter forsoningsarbeidet på dagsorden. Og la oss nå følge denne dagsorden videre: Arrangementet for utdelingen er hermed åpnet.
Bernt H. Lund