Ord forplikter. Noen ord forplikter mer enn andre. Aktiv er et slikt ord.
Aktive Fredsreiser arrangerer Aktive fredsdager, det blir dobbelt forpliktende.

Fred kommer ikke av seg selv. Det lærte vi under krigen. Aktiviteten ga seg  mange ulike utslag. None tok våpen i hånd, brukte militære midler. Andre tok del i den sivile motstand. Noen gjorde begge deler. Kampen omfattet hele folket. De som trodde Risør var en fredelig liten Sørlandsidyll tok feil, Risør var et ordentlig motsandsreir. Her var det ikke mange familier som ikke ble berørt. På Grini møtte jeg igjen mange av dem jeg kjente: apotekeren, bokhandleren, frisøren, handelsgartneren, politimannen, skipsrederen og mange andre. De var alle aktive mennesker. Jeg fikk stor respekt for dem. Et hovedmål var å vinne tilbake friheten. Men samtidig var dette en kamp for menneskerettigheter og mot rasismen og det nazismen ellers sto for.

Friheten fikk vi tilbake og i et demokratisk land er det hvert enkelt menneskes ansvar å holde den vedlike gjennom å engasjere seg i det samfunnet en lever i. Rasismen trodde vi at vi hadde kvittet oss med, men i dag opplever vi at dens stygge ansikt dukker opp der en minst hadde ventet det.
Vi var så flinke til å kritisere andre. Først var det nazistene. Så var det Sør-Afrika og arpartheidsystemet. Så var det USA og behandlingen av de fargete der. I USA var det heldigvis mange aktive mennesker som bekjempet rasefordommene. Jeg var så heldig å bli invitert over dit av en slik organisasjon, de amerikanske kvekerne, i 1949. I et innføringskurs om det amerikanske samfunn fikk jeg lære hvor viktig det var å bekjempe hverdagsrasismen i alle dens former. Alle kunne delta i den kampen. Sto du i en kø i en forretning og så at en farget ble forbigått, skulle du ikke finne deg i det, men si ifra. Taushet var passivt samtykke. Da fikk folk ture fram med sin rasediskriminering uten å møte motstand.

Nå behøver vi ikke reise til andre land for å studere rasisme. Den har dukket opp i vårt eget land. Ikke alltid i sin mest brutale form, men også det har forekommet. Vår uskyldstilstand er forbi. Det finnes mange forklaringer på hvorfor slikt kan skje. Noen steder rår det arbeidsløshet. Innvandrere blir konkurrenter om knappe arbeidsplasser. Slik er det ikke hos oss. Hos oss er det snarere slik at landets næringsliv hadde gått i stå uten fremmed arbeidskraft. Noe er sesongarbeid, sånn som jordbærplukking, men noe er permanente arbeidsplasser som vi ikke har nok folk til å fylle. En annen forklaring er frykten for det ukjente. Ikke alle har fått høve til å reise ut og se hvordan folk lever i andre land. Noen av oss har vært heldige, selv har jeg for eksempel bodd og arbeidet i Afrika. Det tok ikke lang tid før du overhode ikke tenkte på om folk var hvite eller svarte. Noen steder var jeg kanskje den eneste hvite, og da hendte det at jeg tenkte: Behandler folk en en slik, svart afrikaner like naturlig og hyggelig i Norge som jeg blir behandlet her? Frykten kan en gjøre noe med. En kan legge forholdene slik til rette at vi får vite mer om, og kanskje personlig kontakt med folk fra fremmede kulturer. I Risør er det flere som bidrar til dette. Vi har Helga og hennes medarbeidere i Aktive Fredsreiser som gjør en beundringsverdig innsats. Vi har Per Lunden og hans Sørvis som har bragt utenlandske fredskorpsdeltakere til Norge og Risør, og vi har Aust-Agder Blad som bringer fyldige reportasjer fra Henrik Viborg Lindstøl i Sør-Afrika, realistiske bilder av et stort og spennende land. Alle slike ting bidrar til at vi får et nærmere forhold til det ukjente, vi begynner å forstå verden rundt oss. Redselen forsvinner.

Når en blir eldre merker en at mulighetene for å være aktiv begynner å avta. For oss som hadde slik uflaks at vi ble arrestert og satt i konsentrasjonsleire under krigen på grunn av vår motstand mot nazismen, er det derfor et privilegium å få være med som et slags sannhetsvitne til nazi-leirene i Tyskland, Polen og Tsjekkia. Det er nok dessverre slik at det er noen som ikke tror at disse leirene med sine grusomheter faktisk eksisterte. Men de ligger der, iallfall restene av dem, og med litt fantasi kan en forestille seg hva som skjedde der. Det verste er jo at det fortsatt skjer slike ting i verden i dag, riktignok ikke i samme omfang, men med minst like stor grusomhet. Vi appellerer til alle, unge og gamle og de midt imellom om at de ikke må godta at slikt skjer. Se dere omkring i familie og vennekrets, på jobb eller i nabolag. Bruk det nettverket hver enkelt av dere har til å sørge for at enhver form for diskriminering av minoritetet og enhver organisert terror og vold ikke blir akseptert. Skap den opinionen som skal til for å hindre at denne sykdommen sprer seg. Spre den kunnskapen som gjør at folk ikke faller som offer for lettvint propaganda. Bær videre den stolte tradisjonen Risør-folk må kjenne fra tidligere tider.

Vær aktive i kampen for fred og internasjonal forståelse.

Bernt H Lund