RISØR - 2004

Det å være en fremmed, er en følelse de fleste av oss kjenner. Når vi blir tatt imot som og behandlet som fremmede, skjer det noe med oss, inne i oss.
Jeg har spurt Blanche hvordan det var å komme til Norge etter krigen - som flyktning og som fremmed, og Blanche har fortalt at det ikke bare var lett: Vi var utlendinger, vi snakket et annet språk, og vi var annerledes. Men Blanche fortalte noe annet: Det var noe som var spesielt, i forhold til de mange som kommer til Norge i dag: Vi kom til et land som skulle bygges opp etter en krig, og det første spørsmålet som møtte oss, da vi steg i land var.
- Hva kan dere?
Og så snart mine foreldre hadde svart på dette spørsmålet, fikk min far et arbeide, og mine foreldre fikk tilvist et sted å bo, og de fikk ta opp et ordinært boliglån. Det var altså ikke en kurator eller et språkkurs eller et flyktningmottak som møtte oss, men et samfunn som trengte oss, og som ønsket å integrere oss raskest mulig i samfunnsmaskineriet.

Det å vite at du ikke bare at du er tolerert og akseptert, men at noen trenger deg - det er noe som gir styrke til å klare en vanskelig situasjon.

Norge er et rikt land, og kanskje føler vi en skepsis mot å skulle dele denne rikdommen med andre. Egentlig en paradoksal reaksjon - velstand burde avføde sjenerøsitet. Men så er det altså motsatt.

Men vi glemmer lett at det ikke alltid har sett slik ut - Norge har vært fattig - og undertrykt.

I sekshundre år - altså i 600 år! - i perioden 1319 til 1905 - var Norge en koloni. Underlagt en fremmed makt. Undertrykt. Og de gangene det ble produsert virkelige verdier - enten det var sølv fra et sølvverk, eller kobber - fra et kobberverk, eller blåfarge fra et blåfargeverk - en gang produserte Norge 80% av verdens blåfarge - de gangene forsvant det aller meste av dette ut av landet, og kom okkupanten til gode - enten han satt i Stockholm eller i København.

Dette gjorde at mange i Norge levde i fattigdom. Og da teknologien omsider gjorde det mulig, gjorde de noe med det. De reiste ut. I de 100 årene fra 1825 til 1925 forlot mange nordmenn landet og bosatte seg i De forente stater.. Hvor mange? 800 000!! Det betyr at det i det hundreåret kom 8000 nordmenn hvert år til Brooklyn. Og de ble tatt imot av et land som både trengte dem og ønsket dem - og derfor gitt det bra med langt de fleste av dem.

Jeg har tenkt tilbake på hvordan det var å vokse opp med en fremmed bakgrunn i Norge. Og jeg er ikke i tvil: Norge har vært et godt land å vokse opp i for oss som er jøder. Og jeg har spurt de to sønnene våre. Og de har sagt det samme.

Men: Jeg har også spurt meg selv: Hvordan ville det vært om mine seks barnebarn skulle vokst opp i Norge i dag? Gått på norsk skole? Ville de sagt det samme? Jeg er nokså sikker på at svaret ville blitt et annet. Det har skjedd noe i Europa det siste tiåret. Internasjonale motsetninger. Religiøse motsetninger har seget innover landet. Og jøder og andre minoriteter har merket det. Og de gamle sier det: Dette har vi sett før.

Men ofte ser vi ikke selv forandringen. Den kommer umerkelig. Men fordi "den ikke rammer oss selv - tåler vi dem så inderlig vel." - som Øverland sa.

Hvorfor greier vi ikke å se diskrimineringen og forskjellsbehandlingen når den rammer andre? Hva skal det til for å se det vanskelige fra et nytt perspektiv? Akkurat det har dagens prisvinner sagt mye om. Det å kunne sette seg i den annens sted.

Akkurat i dag lever vi i Norge i et fredelig hjørne av verden. Norge er verken okkupant eller okkupert. Men situasjonen har ikke alltid vært slik.

For å si noe om historiens omskiftelighet vil jeg avslutte med et sitat. Det er et brev som er skrevet av en gruppe flyktninger som sier noe om hvordan det er å leve i landflyktighet. De har nettopp kommet til sitt nye vertsland og skriver:

"Vi fattige flyktninger forstår godt at vi er til byrde for dere, vi er mange og klager mye og kommer i veien for dere. Men vi kan ikke annet enn klage så stor nøden er. Og vi ber dere igjen: La barmhjertigheten seire over ubarmhjertigheten hos dem som har tatt alt fra oss."

Brevet sier lite om opphavsmannen. Hvem var han? Når levde han? Han var en irlender som måtte flykte til Frankrike for 1100 år siden. Hvorfor? Fordi norske vikinger herjet Irland.

Tidene skifter. En gang kan det bli oss …