|
Risør 19. juni 2004
Av Arne Johan Vetlesen
Jeg er dypt takknemlig og svært beæret over å
motta prisen Fangenes Testamente. Beskjeftigelsen med nazismens
ondskap generelt og jødeutryddelsen spesielt går
tilbake til min ungdomstid. Da jeg fylte 16 fikk jeg i hende
Hermann Sachnowitz' bok Det angår også deg, hans
beretning om deportasjonen fra Norge til Auschwitz og om hans
drøye to år i denne mest beryktede av alle dødsleirene.
Jeg husker hans erindring av hvor skuffet han var over at
han ikke alltid klarte å leve opp til sitt løfte
om å dele hver eneste "orgede" matbit med
sin yngre bror Frank. En skuffelse over å feile moralsk
i umoralens realiserte midte. Det var mye som gjorde uutslettelig
inntrykk i mitt første boklige møte med nazismens
ugjerninger, med menneskenes nattsider. Ikke minst var det
kontrasten mellom Hermanns aldri utviskede og aldri oppgitte
menneskelighet og omgivelsenes umenneskelighet som festnet
seg. Når dette temaet trenger inn i et ungt og mottakelig
sinn, tar det bolig der. Mitt arbeid med ondskapens tematikk
startet under inntrykket av denne beretningen; et arbeid som
jeg aldri verken vil eller kan avslutte.
Dessverre er det i verden i dag bare så alt for mange
grunner til å fortsette arbeidet med tematikken. Organiserte
ugjerninger overfor en utpekt fiendegruppe - fremstilt som
"annerledes" på en ufordelaktig måte
- er ikke et fortidsfenomen. Nei, det er et samtidsfenomen.
Etter at Hitlers redselsregime var nedkjempet våren
1945, det vil si etter at millioner av mennesker, mange av
dem barn og fullstendig vergeløse, var blitt myrdet
- ikke for noe de hadde gjort, men for noe de var, ja for
at de overhodet eksisterte -, trodde de fleste at verden ville
forandre seg til det bedre. Den moralske appellen som stod
ut fra likhaugene i Bergen Belsen, fra barneøynene
bak piggtrådgjerdene i Auschwitz: "aldri igjen!",
denne appellen har verden etter den andre verdenskrigs slutt
ikke ytt rettferdighet. Med en viss berettigelse kan man si
at Auschwitz er blitt stående som noe unikt; som uten
direkte forløper og likeledes uten sin direkte gjentakelse
senere hen. De fleste historikere som har studert fenomenet
folkemord, enes om at naziregimets mål om å utrydde
ethvert individ av jødisk avstamning, er å anse
som historisk enestående. Ikke dermed sagt at Stalins
klasserelaterte utrenskninger, Pol Pots redselsregime i Kambodsja,
eller regjerende hutuers nedslakting av en drøy millioner
tutsier i Rwanda våren 1994, ikke er gruvekkende nok,
og må fordømmes i skarpeste ordelag. Ikke desto
mindre vil det være uriktig å direkte sidestille
disse folkemordene med jødeutryddelsen. Holocaust vedblir
- til denne dag - å regne som folkemordet par excellence.
Det "aldri igjen" som steg opp av asken etter nazismens
bok-og deretter menneskebål på europeisk jord,
er ikke gått i historisk oppfyllelse. Visst er det mye
kunnskap om tragedien som rammet jødene - samt de mentalt
tilbakestående, sigøynerne, de homofile, og alle
de politiske motstanderne - i løpet av de tolv årene
Hitler satt ved makten. Det er opplest og vedtatt at det trengs
kunnskap om slike ugjerninger for å hindre at de skjer
igjen. Her må imidlertid en viktig distinksjon innføres:
En ting er å lære om A. Noe ganske annet er det
å lære av A. Har vi virkelig lært av de
folkemordene vi har kunnskap om?
Spørsmålet er komplisert, og svaret avhenger
av mange faktorer, ikke minst: hvem er "vi" som
har - eller ikke har - lært av denne kollektive ondskap?
Etter å h tilbrakt fem år i Tyskland, i miljøet
rundt filosofen Jürgen Habermas, er mitt inntrykk at
tyskerne har lært - lært av det som skjedde i
deres land, ikke bare om det. I (Vest-) Tyskland artet studentopprøret
i 1968 seg som et politisert generasjonsoppgjør; den
dogmatiske marxistiske samfunnsanalysen de radikale studentene
anvendte i sin retorikk, må ses på som et ideologisk
bifenomen akkurat i Tyskland. Kjernen i svært mange
unges opprør, grensende til hat overfor den etablerte
samfunnsorden, for ikke å snakke om overfor egne foreldre,
hadde å gjøre med den verkebyll som et manglende
og i alle fall halvhjertet opprør med fortiden skapte
- altså det at de som var skyldige, og mer passivt med-skyldige
(Mitläufer), aldri hadde tatt et skikkelig oppgjør
med seg selv. I ly av etterkrigstidens Adenauer-epoke og det
beundrede Wirtschaftswunder var og ble Tyskland en stat med
falske og dubiøse kontinuiteter; en fasadevellykkethet
og -enighet som ikke kunne motstå trykket fra ubehagelige
og lenge tabuiserte spørsmål, i den personlige-familiære
sfære ikke mindre enn i den offentlige. Derfor måtte
oppgjøret skje stedfortredende, ved at den yngre generasjon
stilte spørsmålet: Hva betyr det å være
tysker? Og mer personlig, i direkte form til en far, en mor,
en onkel, en bestefar: Hvor var du under krigen, og hva gjorde
du der? Det er et interessant psykologisk fenomen (utforsket
av Alexander og Margarete Mitscherlich i den til fremdeles
ytterst lesverdige boken Die Unfähigkeit zu trauern)
at mangel på skyldpåtakelse og ikke minst anger,
kan skape slike "forsinkede" - med en, to, sågar
tre generasjoner - motreaksjoner og slik vikarierende skyldfølelse.
Det handler om transport av psykisk smerte og moralsk indignasjon,
om benektelse av skyld hos dem som har den og påtakelse
av skyld hos dem som ikke har den objektivt, men opplever
den subjektivt. Det handler om at mangel på oppgjør
med det egne gjorte, forvoldte, ikke bare er uetisk overfor
ofrene fra den gang, og har psykiske kostnader i form av all
verdens fortrengningsmekanismer hos den enkelte, men at slik
fortielse også forårsaker store lidelser, ja traumer
hos fortrengernes nærmeste, ikke minst deres barn. Slik
benekting av eget individuelt ansvar viser deg dermed å
være en bjørnetjeneste for absolutt alle berørtes
vedkommende. Den legger en klam hånd over hele kulturen,
alle offentlighetene, i tillegg til familie- og intimsfærene.
Imidlertid, blant annet takket være turbulensen i hele
det tyske samfunn som studentopprøret utløste,
har tyskerne - generaliseringen er håpløs, men
ikke alltid unngåelig - gått i seg selv og lært
av sin kollektive fortids mørkeste kapittel. Retorisk
kan man med god grunn spørre: Hvem har gjort mer i
form av et oppgjør med en kollektiv-kriminell fortid
enn tyskerne - vel vitende om de mange individuelle unntak?
Imidlertid er det dessverre slik med kunnskap om fortidens
organiserte ondskap, at den ikke bare kan brukes til det opplagte
moralske formål: å hindre at slikt noen sinne
skjer igjen. For nøyaktig samme kunnskap kan faktisk
anvendes med stikk motsatt mål for øyet: å
sørge for at det skjer igjen. Kunnskapen har altså
et janusansikt; den er tveegget. Min beskjeftigelse med det
som gjerne kalles "etnisk rensning" i det tidligere
Jugoslavia i perioden 1991-95, har lært meg en lekse
om nettopp de kunnskapsrikes og ressurssterkes avgjørende
rolle i nær sagt alle faser av disse systematiske ugjerningene
overfor forsvarsløse sivile hvis "synd" var
deres etniske opphav, deres konfesjon eller deres bosted;
eller ganske enkelt at de var etterkommere etter noen som
angivelig hadde gjort noe forferdelig mot en annen gruppe
for 600 år siden. Kort sagt, uten medvirkningen fra
mange intellektuelle hadde folkemordet i Bosnia, som især
rammet bosniske muslimer (som imidlertid primært definerte
seg som bosniakker, altså multietnisk), kanskje aldri
funnet sted. Nå er det, selvsagt, uansett forferdelig
at mennesker slaktes ned, at hele folkegrupper fordrives,
interneres i leire, voldtas, tortureres og drepes - slik det
skjedde især (skjønt slett ikke utelukket) i
serbisk regi i Bosnia. Men likevel - for meg som intellektuell
og filosof er det særlig smertefullt og tankevekkende
å måtte fordøye at nettopp denne gruppen
utmerket seg på en særlig negativ måte:
gjennom å ha ordet i sin makt og bruke det i offentligheten
med det siktemål å sverte, bakvaske og ydmyke
utpekte fiendegrupper, for derigjennom å piske opp en
stemning og en virkelighetsoppfatning blant de brede lag av
befolkningen - ikke minst de ressurssvake, usikre og engstelige
- som dreier seg om at her må det handles, for nå
er forholdene i ferd med å bli akutt utrygge, "de
andre" kan komme til å slå til og realisere
sine planer om å angripe oss og ta fra oss alt nært
og kjært i morgen den dag, slik at situasjonen fornemmes
så farefull at ekstraordinære tiltak er påkrevet,
og jo raskere de implementeres desto bedre, i tilsidesettelse
av alle ordinære spilleregler, inklusive de demokratiske
og rettslige sådanne.
Denne beskrivelsen er dessverre ikke bare gyldig for de strategier
den etablerte makten benytter for å mobilisere de store
massene til å dels støtte, dels ta direkte del
i overgrep mot en utpekt fare mot egen sikkerhet og velferd.
Alle genocidale ideologier vi kjenner fra det tyvende århundret
- enten de stammer fra ytterste høyre eller ytterste
venstre - har til felles at de fremstiller angrep som selvforsvar,
overgrep som nødvendige og derfor legitime. Det vi
opplever i dagens verden, er imidlertid en ny variasjon over
dette gamle temaet. Jeg sikter til kampen mot internasjonal
terrorisme.
Etter 11. september 2001 har (spesielt) USA's kamp mot terrorisme
satt sitt stempel på utviklingen overalt på kloden.
Fra det korrekte premiss at den såkalte frie verden
her står overfor grupper av mennesker som drives av
fanatisme og hvis kynisme ikke kjenner noen grenser, trekkes
den tvilsomme konklusjon at den liberale rettsstatens ordninger
og vern om sivile friheter og menneskerettigheter må
settes til side, angivelig for at den ekstraordinære
fienden effektivt skal bekjempes og til sist beseires. På
denne måten kastes barnet ut med badevannet: de liberale
vestlige demokratier avvikler lov etter lov, dag etter dag,
sin historisk oppnådde liberalitet - og dette i frihetens
og demokratiets navn. Bush-administrasjonens Patriot Act,
godkjent av Kongressen før noen av representantene
hadde fått anledning til å lese den, gjør
det tillatt for staten å behandle dissenterende borgere
som om de var medlemmer av al-Qaida. I de siste tre årene
har EU bestrebet seg på å reklassifisere deltakerne
i anti-globaliserings- og anti-krigsbevegelsen som terrorister.
Dette synes nå å være kontrakten de mektigste
har inngått med hverandre, med summarisk innførte
lovendringer i hånden: å enes om et felles opplegg
for nyliberal politikk og å kriminalisere, mistenkeliggjøre
og forfølge alle dem som utfordrer denne politikken.
Politisk og ideologisk begrunnet dissens har på rekordtid
gått fra å være de demokratiske samfunns
stolthet og adelsmerke, til å bli betegnet som kriminell
virksomhet som slike samfunn må utrenske - internt og
eksternt - med alle midler. Terroristenes logikk har fått
lov til å bestemme; fienden møtes med fiendens
metoder - til en viss, og dessverre økende, grad.
Denne kursen er livsfarlig. I stedet for å holde løftet
om å gjøre verden tryggere, blir verden stadig
mer utrygg. Ved å hindre uenighet, protester og alternative
visjoner i å artikulere seg fritt, i å innta sin
rettmessige plass i offentligheter som pretenderer å
være frie, tolerante og åpne, undergraver en mektig
demokratisk stat som dagens USA nettopp sin motstandskraft
mot terorisme og illiberalitet. Faren er stor for at de som
sitter med den politiske og økonomiske makten, samler
all sin energi og alle sin ressurser om bekjempelsen av symptomer
- mens de som vil gå grundigere til verks, og forfølge
Bush's opprinnelige spørsmål "Why do they
hate us so?" til the bitter end, uansett om svaret blir
ubehagelig, i dagens dissensfiendtlige og patriotismebesatte
klima blir marginalisert. Dermed mister - avvikler - demokratiene
sitt unike fortrinn fremfor de fundamentalistiske krefter
de vitterlig står overfor. I måten å bekjempe
trusselen på, begynner demokratiene å ligne på
sine anti-demokratiske fiender.
Det er en enkel sak å ta skarp moralsk avstand fra
terroraksjoner, ikke minst de som setter alt inn på
å ramme flest mulig uskyldige mennesker, deriblant barn.
Det som imidlertid krever større analytisk innsats
og moralsk mot, er å bore i årsakene til terrorismens
oppblomstring de senere år. Her må jeg nøye
meg med kort å peke på to kilder: urettferdighet
og ydmykelse. Hva som er urettferdig, avhenger i stor grad
av øynene som ser, av forventningene som eksisterer,
av forestillinger om rett og galt, om plikter og rettigheter.
Ikke dermed sagt at dette er noe subjektivt, slik at en persons
oppfatning automatisk har krav på samme gyldighet som
en annens. I dagens verden er fordelingen av ressurser - materielle
såvel som kulturelle - mellom de som har mest og de
som har minst, så grotesk at å betegne fordelingen
som urettferdig må regnes som en objektiv sannhet, ubenektelig
for enhver med kunnskap. Trenden går dessverre ut på
at forskjellene mellom dem som har mye og dem som har lite,
øker år for annet - både mellom land og
internt i hvert enkelt land. Kunnskapen om å være
nederst på rangstigen, om privilegiene andre nyter,
skaper frustrasjon. Og når frustrasjonen ikke bringer
endring til det bedre, når de rikeste landenes regjeringer
tvert om fortsetter å betrakte og behandle hele regioner
av verden - deres arbeidsplasser og naturressurser - som sin
egen private bakgård, som noe multinasjonale selskaper
kan skalte og valte med slik de vil, uten andre hensyn enn
det til egen kortsiktig vinning, da er det ikke til å
undres over at frustrasjonen forsterkes og antar sterkere
og mer aggressive uttrykk, innbefattet økt oppslutning
om fundamentalistiske og anti-vestlige grupper og deres terroristiske
metoder. Vi må innse at sistnevnte utgjør et
svar, en respons på bestemte forhold som omhandler urettferdighet
og ydmykelse. Kort sagt: et onde født og næret
av et annet onde; terrorisme som et svar - moralsk forkastelig,
men anlytisk forståelig og forklarlig - på tiår
og hundreår med undertrykking og utbytting fra de privilegertes
side, som for mange er ett med "Vesten" og "USA".
Uten å bli mistenkeliggjort som sympatisør med
disse grupperingene, må det være tillatt å
påpeke at så lenge de dypere årsakene til
de nevnte ulikhetene i fordeling forblir urørte, så
er utsiktene til å skape en tryggere verden alt annet
enn gode. Tiden er over for fokusering på symptomer.
Så lenge strukturelle årsaker til fattigdom, sosial
nød, klimaendringer og miljømessige forverringer
ikke analyseres og debatteres med sikte på reell samfunnsendring,
så lenge vil det terrorproblemet vi har sett siden 11.
september bare forverres.
Hva har så denne situasjonen med lærdommen fra
Holocaust å gjøre? Selv om forskjellene mellom
truslene mot menneskers verdighet i dagens verden og for 60-70
år siden er formidable, er det mulig å peke på
fellestrekk, især på det personlige plan som har
med ansvar å gjøre. Våre handlinger har
konsekvenser, konsekvenser som er reelle og som berører
reelle andre og deres livsmuligheter; som ivaretar og beriker,
eller lukker og hindrer dem. Dette er et faktum ved vår
eksistens, noe som hefter ved vår gjøren og laden
enten vi liker det eller ei. Enhver har et ansvar for å
treffe valg og gjøre handlinger som er forenlige med
fremtidig liv for sårbare mennesker på denne vår
skjøre klode. Om nazismens myrderier vet vi at "ganz
normale Männer konnten es tun", hvilket vil si at
"ganz normale Männer können es tun", i
dag eller i morgen. Ærefrykten for alt liv som Albert
Schweitzer talte om, må holdes i hevd - og bli sådd
i hver ny generasjon. Skaperverket er ikke til for at menneskene
skal ta seg til rette, utplyndre og berike seg i den kortvarige
nytelsens, maktens eller profittens øyemed. Empatievnen
overfor alt liv med evne til lidelse og krav på respekt
for sitt egenverd og sin egenart, må oppøves
i hvert enkelt barn og kultiveres kulturelt som alle dyders
følelsesmessige forutsetning. Trenden som samfunnsforskere
har konstatert, og som går ut på at unge i dag
er langt mer tilbøyelige til å identifisere seg
med vinnere og de sterke, enn med tapere og de svake - kort
sagt: ofre -, må snus. Evnen til å føle
og vise anger, anger over egen kapasitet for hensynsløshet
og ødeleggelse, for misunnelse og egoisme, må
likeldes styrkes, nå som anger er blitt slik en fremmed
fugl i et samfunn preget av mye likegyldighet, der sårbarhet
og usikkerhet skjuler seg bak fasader av kynisme og avstumpethet
- alt sammen godt hjulpet av en forbruksmentalitet med egen
nytelse - instant gratification - som allestedsnærværende
målestokk. Overdreven materiell velstand virker ikke
bare støtende på alle dem som er unntatt fra
andel i den. Den virker også korrumperende på
dem som ikke tenker på annet, ikke lever for annet.
Egen nød og egen smerte kan - uten at de skal idealiseres
- være en effektiv vei til større forståelse
for og innlevelse i andres. Det er der alt begynner.
*
Den tsjekkiske forfatteren Milan Kundera skriver i en av
sine romaner at "Menneskenes kamp mot makten er hukommelsens
kamp mot glemselen". I dagens samfunn er det mektige
krefter som er på glemselens parti, men samtidig viktige
krefter som er på hukommelsens. På sentrale områder
i vårt samfunn, særlig alle de som omhandler konsum,
er fortiden og dens lærdommer noe som marginaliseres
og fortrenges. Fortiden er "ut", likeledes de gamle,
hvis verdier, erfaringer og ståsted har "gått
ut på dato" og ikke er "salgbare", for
å benytte dagens motbydelige sjargong. I stedet settes
alt inn på den enkeltes opplevelse av øyeblikkelig
tilfredsstillelse - "instant gratification" - slik
især de unge tutes ørene fulle med et budskap
om at nytelse og det å ha det gøy er det som
livet handler om, med shopping og høyt forbruk av ting
og alskens underholdningsprodukter som veien frem til dette
målet. En oppfinnelse som mobiltelefonen hører
inn i denne utviklingen henimot øyeblikkets forrang
(eller tyranni, som det heter), der nåtiden og den erklært
åpne og grenseløse fremtiden helt får overskygge
fortiden og tanken på å lære av tidligere
generasjoners erfaringer og livsvisdom. For unge helt ned
i 8-9 års-alderen er mobiltelefonen på kort tid
blitt som en forlengelse av kroppen; tilværelsen er
utenkelig uten. Som voksen kan man se hvordan den psykiske
avhengigheten av mobilen, av den umiddelbare tilgjengeligheten
- en selv ut til andre, verden inn til en selv -, setter seg
i de unge kroppene som en innerliggjort rastløshet,
der avbrytelsen og oppsplittingen av enhver samtalens og enhver
sammenhengende tanke er blitt regelen mer enn unntaket. Slik
skapes en generasjon for hvilken ro, stillhet og besinnelse
representerer noe kjedelig eller sågar uutholdelig.
Følsomhet forveklsles med svakhet. Svakhet foraktes
fordi det gjør en til offer, en utålelig posisjon
i en verden opplevd som en darwinistisk jungel der overlevelse
er alles første bud. I stedet for å være
kilder å øse av til refleksjon, fordypelse og
innsikt i en selv, i andre, i naturen og den store verden
der ute, blir det at det for et øyeblikk eller to ikke
"skjer noe" en kilde til ubehag, en fare som må
unngås. Hvordan skal dette samfunnet bli? Hvor er vi
på vei hen? Hva gjør vi barna? Hva slags forbilder
er vi voksne? Hva lever vi for? Blir barna tidligere voksne,
slik noen hevder? Eller er det snarere slik at de fratas barndommen
som barn og blir infantile som voksne, fremmede især
overfor innebyrden av ansvar, av at ikke alt er lek og gøy,
men at alle våre handlinger er reelle i deres konsekvenser
for reelle andre?
I det på mange måter dystre bildet jeg tegner,
er tidsvitnene av mer uvurderlig betydning enn noensinne.
Jo mer tiden går, desto færre blir tilbake av
vitnene, det er klart: slik er livets gang. Jeg vil legge
til: og desto mer umistelig blir hver eneste en av dem. For
dagens unge. For de unge er jo mottakelige, er jo nysgjerrige,
er jo opptatt av rett og galt, av rettferdighet og urett,
enten den skjer nå eller for et par generasjoner siden,
her hos oss eller hos andre. Det som trengs, er at det skapes
møteplasser. Det vil si situasjoner der de som har
en historie å berette - sin historie, men også
den om likesinnede som ikke lenger er blant oss - kan få
sjansen til å berette den; og der de som lever sine
unge, hektiske og flakkende ungdomsliv i vår forvirrede
tid, likeledes får sjansen til å bli berettet
for, i forløsning av deres nysgjerrighet og - ikke
minst - deres lengsel etter alvor, den type alvor de ellers
sultefores på i underholdningens tidsalder, eller -
motsatt - får brutalt midt i fleisen uten å være
forberedt og modne for det. Her kan en åttiåring
gjøre noe, være noen, for femtenåringen
som førtiåringene blant oss ikke makter, og ofte
ikke en gang forsøker. Ganske særlig kan overlevende
fra nazismens dødsleire fortelle en autentisk historie
om hva mennesket betyr: den enkeltes holdninger og handlinger,
med makt til å bety liv eller død for andre,
i fremvist godhet og solidaritet i første fall, i fremvist
ondskap eller (nesten like farlig) likegyldighet i andre.
Beretningene fra leirene er beretninger om ansvar og skyld,
håp og håpløshet; om hvordan våre
liv er innviklet i hverandre på uatskillelig vis, slik
at enhver annen jeg møter på min vei, uvegerlig
legger noe av sin skjebne i min hånd - for at jeg kan
ta i mot fordringen om ansvar og innlevelse, eller avvise
og overse den, med de fatale følger det kan ha.
Hangen til det onde - til å påføre en
annen uønsket og livsforringende smerte - er allmennmenneskelig,
hvilket vil si at den er psykologisk forståelig og forklarlig,
men ikke til å unnskylde, der hangen går fra følelses-
og tankeimpuls til faktisk handling overfor en sårbar
annen. "Holocaust" er navnet på et sammensatt
og komplekst fenomen; et stort onde der mange bekker - bidrag
- små til slutt artet seg som en enorm flodbølge
for de rammede, de utpekte; et onde der overgripernes motiver
kan ha vært like forskjellige og uensartede som personene
som utgjorde ofrene, individualitets-berøvet som de
ble i propagandaens steoreotyper og fordomsmakeri. Siden selv
det største onde kun vokser seg stort og sterkt i kraft
av bidrag som hver for seg kan synes ubetydelige, må
vi i møtet med det onde søke å "nip
it in the bud": påtale, stanse og hindre det i
det hverdagslige manifestasjoner, for dermed å ikke
tåle så inderlig vel den urett vi - der og da
- innbiller oss aldri vil ramme oss selv. Ingen fremvist misaktelse
er for ubetydelig til at den straks må påtales.
Ingen nedrakking for bagatellmessig til at overgriperen slipper
unna og offeret står alene og hjelpeløst tilbake.
Det er tredjepartene - de såkalte bystanders - som i
praksis avgjør utfallet av overgriperes atferd overfor
ofrene. Vi er alle bystanders - og plutselig en dag også
ofre. Menneskehetens historie i det tyvende århundre
- kalt folkemordets århundre - er i stor grad historien
om å glemme lærdommen fra denne innsikten.
|
|