Risør 19. juni 2004
Av Arne Johan Vetlesen

Jeg er dypt takknemlig og svært beæret over å motta prisen Fangenes Testamente. Beskjeftigelsen med nazismens ondskap generelt og jødeutryddelsen spesielt går tilbake til min ungdomstid. Da jeg fylte 16 fikk jeg i hende Hermann Sachnowitz' bok Det angår også deg, hans beretning om deportasjonen fra Norge til Auschwitz og om hans drøye to år i denne mest beryktede av alle dødsleirene. Jeg husker hans erindring av hvor skuffet han var over at han ikke alltid klarte å leve opp til sitt løfte om å dele hver eneste "orgede" matbit med sin yngre bror Frank. En skuffelse over å feile moralsk i umoralens realiserte midte. Det var mye som gjorde uutslettelig inntrykk i mitt første boklige møte med nazismens ugjerninger, med menneskenes nattsider. Ikke minst var det kontrasten mellom Hermanns aldri utviskede og aldri oppgitte menneskelighet og omgivelsenes umenneskelighet som festnet seg. Når dette temaet trenger inn i et ungt og mottakelig sinn, tar det bolig der. Mitt arbeid med ondskapens tematikk startet under inntrykket av denne beretningen; et arbeid som jeg aldri verken vil eller kan avslutte.

Dessverre er det i verden i dag bare så alt for mange grunner til å fortsette arbeidet med tematikken. Organiserte ugjerninger overfor en utpekt fiendegruppe - fremstilt som "annerledes" på en ufordelaktig måte - er ikke et fortidsfenomen. Nei, det er et samtidsfenomen. Etter at Hitlers redselsregime var nedkjempet våren 1945, det vil si etter at millioner av mennesker, mange av dem barn og fullstendig vergeløse, var blitt myrdet - ikke for noe de hadde gjort, men for noe de var, ja for at de overhodet eksisterte -, trodde de fleste at verden ville forandre seg til det bedre. Den moralske appellen som stod ut fra likhaugene i Bergen Belsen, fra barneøynene bak piggtrådgjerdene i Auschwitz: "aldri igjen!", denne appellen har verden etter den andre verdenskrigs slutt ikke ytt rettferdighet. Med en viss berettigelse kan man si at Auschwitz er blitt stående som noe unikt; som uten direkte forløper og likeledes uten sin direkte gjentakelse senere hen. De fleste historikere som har studert fenomenet folkemord, enes om at naziregimets mål om å utrydde ethvert individ av jødisk avstamning, er å anse som historisk enestående. Ikke dermed sagt at Stalins klasserelaterte utrenskninger, Pol Pots redselsregime i Kambodsja, eller regjerende hutuers nedslakting av en drøy millioner tutsier i Rwanda våren 1994, ikke er gruvekkende nok, og må fordømmes i skarpeste ordelag. Ikke desto mindre vil det være uriktig å direkte sidestille disse folkemordene med jødeutryddelsen. Holocaust vedblir - til denne dag - å regne som folkemordet par excellence.

Det "aldri igjen" som steg opp av asken etter nazismens bok-og deretter menneskebål på europeisk jord, er ikke gått i historisk oppfyllelse. Visst er det mye kunnskap om tragedien som rammet jødene - samt de mentalt tilbakestående, sigøynerne, de homofile, og alle de politiske motstanderne - i løpet av de tolv årene Hitler satt ved makten. Det er opplest og vedtatt at det trengs kunnskap om slike ugjerninger for å hindre at de skjer igjen. Her må imidlertid en viktig distinksjon innføres: En ting er å lære om A. Noe ganske annet er det å lære av A. Har vi virkelig lært av de folkemordene vi har kunnskap om?

Spørsmålet er komplisert, og svaret avhenger av mange faktorer, ikke minst: hvem er "vi" som har - eller ikke har - lært av denne kollektive ondskap? Etter å h tilbrakt fem år i Tyskland, i miljøet rundt filosofen Jürgen Habermas, er mitt inntrykk at tyskerne har lært - lært av det som skjedde i deres land, ikke bare om det. I (Vest-) Tyskland artet studentopprøret i 1968 seg som et politisert generasjonsoppgjør; den dogmatiske marxistiske samfunnsanalysen de radikale studentene anvendte i sin retorikk, må ses på som et ideologisk bifenomen akkurat i Tyskland. Kjernen i svært mange unges opprør, grensende til hat overfor den etablerte samfunnsorden, for ikke å snakke om overfor egne foreldre, hadde å gjøre med den verkebyll som et manglende og i alle fall halvhjertet opprør med fortiden skapte - altså det at de som var skyldige, og mer passivt med-skyldige (Mitläufer), aldri hadde tatt et skikkelig oppgjør med seg selv. I ly av etterkrigstidens Adenauer-epoke og det beundrede Wirtschaftswunder var og ble Tyskland en stat med falske og dubiøse kontinuiteter; en fasadevellykkethet og -enighet som ikke kunne motstå trykket fra ubehagelige og lenge tabuiserte spørsmål, i den personlige-familiære sfære ikke mindre enn i den offentlige. Derfor måtte oppgjøret skje stedfortredende, ved at den yngre generasjon stilte spørsmålet: Hva betyr det å være tysker? Og mer personlig, i direkte form til en far, en mor, en onkel, en bestefar: Hvor var du under krigen, og hva gjorde du der? Det er et interessant psykologisk fenomen (utforsket av Alexander og Margarete Mitscherlich i den til fremdeles ytterst lesverdige boken Die Unfähigkeit zu trauern) at mangel på skyldpåtakelse og ikke minst anger, kan skape slike "forsinkede" - med en, to, sågar tre generasjoner - motreaksjoner og slik vikarierende skyldfølelse. Det handler om transport av psykisk smerte og moralsk indignasjon, om benektelse av skyld hos dem som har den og påtakelse av skyld hos dem som ikke har den objektivt, men opplever den subjektivt. Det handler om at mangel på oppgjør med det egne gjorte, forvoldte, ikke bare er uetisk overfor ofrene fra den gang, og har psykiske kostnader i form av all verdens fortrengningsmekanismer hos den enkelte, men at slik fortielse også forårsaker store lidelser, ja traumer hos fortrengernes nærmeste, ikke minst deres barn. Slik benekting av eget individuelt ansvar viser deg dermed å være en bjørnetjeneste for absolutt alle berørtes vedkommende. Den legger en klam hånd over hele kulturen, alle offentlighetene, i tillegg til familie- og intimsfærene. Imidlertid, blant annet takket være turbulensen i hele det tyske samfunn som studentopprøret utløste, har tyskerne - generaliseringen er håpløs, men ikke alltid unngåelig - gått i seg selv og lært av sin kollektive fortids mørkeste kapittel. Retorisk kan man med god grunn spørre: Hvem har gjort mer i form av et oppgjør med en kollektiv-kriminell fortid enn tyskerne - vel vitende om de mange individuelle unntak?
Imidlertid er det dessverre slik med kunnskap om fortidens organiserte ondskap, at den ikke bare kan brukes til det opplagte moralske formål: å hindre at slikt noen sinne skjer igjen. For nøyaktig samme kunnskap kan faktisk anvendes med stikk motsatt mål for øyet: å sørge for at det skjer igjen. Kunnskapen har altså et janusansikt; den er tveegget. Min beskjeftigelse med det som gjerne kalles "etnisk rensning" i det tidligere Jugoslavia i perioden 1991-95, har lært meg en lekse om nettopp de kunnskapsrikes og ressurssterkes avgjørende rolle i nær sagt alle faser av disse systematiske ugjerningene overfor forsvarsløse sivile hvis "synd" var deres etniske opphav, deres konfesjon eller deres bosted; eller ganske enkelt at de var etterkommere etter noen som angivelig hadde gjort noe forferdelig mot en annen gruppe for 600 år siden. Kort sagt, uten medvirkningen fra mange intellektuelle hadde folkemordet i Bosnia, som især rammet bosniske muslimer (som imidlertid primært definerte seg som bosniakker, altså multietnisk), kanskje aldri funnet sted. Nå er det, selvsagt, uansett forferdelig at mennesker slaktes ned, at hele folkegrupper fordrives, interneres i leire, voldtas, tortureres og drepes - slik det skjedde især (skjønt slett ikke utelukket) i serbisk regi i Bosnia. Men likevel - for meg som intellektuell og filosof er det særlig smertefullt og tankevekkende å måtte fordøye at nettopp denne gruppen utmerket seg på en særlig negativ måte: gjennom å ha ordet i sin makt og bruke det i offentligheten med det siktemål å sverte, bakvaske og ydmyke utpekte fiendegrupper, for derigjennom å piske opp en stemning og en virkelighetsoppfatning blant de brede lag av befolkningen - ikke minst de ressurssvake, usikre og engstelige - som dreier seg om at her må det handles, for nå er forholdene i ferd med å bli akutt utrygge, "de andre" kan komme til å slå til og realisere sine planer om å angripe oss og ta fra oss alt nært og kjært i morgen den dag, slik at situasjonen fornemmes så farefull at ekstraordinære tiltak er påkrevet, og jo raskere de implementeres desto bedre, i tilsidesettelse av alle ordinære spilleregler, inklusive de demokratiske og rettslige sådanne.

Denne beskrivelsen er dessverre ikke bare gyldig for de strategier den etablerte makten benytter for å mobilisere de store massene til å dels støtte, dels ta direkte del i overgrep mot en utpekt fare mot egen sikkerhet og velferd. Alle genocidale ideologier vi kjenner fra det tyvende århundret - enten de stammer fra ytterste høyre eller ytterste venstre - har til felles at de fremstiller angrep som selvforsvar, overgrep som nødvendige og derfor legitime. Det vi opplever i dagens verden, er imidlertid en ny variasjon over dette gamle temaet. Jeg sikter til kampen mot internasjonal terrorisme.

Etter 11. september 2001 har (spesielt) USA's kamp mot terrorisme satt sitt stempel på utviklingen overalt på kloden. Fra det korrekte premiss at den såkalte frie verden her står overfor grupper av mennesker som drives av fanatisme og hvis kynisme ikke kjenner noen grenser, trekkes den tvilsomme konklusjon at den liberale rettsstatens ordninger og vern om sivile friheter og menneskerettigheter må settes til side, angivelig for at den ekstraordinære fienden effektivt skal bekjempes og til sist beseires. På denne måten kastes barnet ut med badevannet: de liberale vestlige demokratier avvikler lov etter lov, dag etter dag, sin historisk oppnådde liberalitet - og dette i frihetens og demokratiets navn. Bush-administrasjonens Patriot Act, godkjent av Kongressen før noen av representantene hadde fått anledning til å lese den, gjør det tillatt for staten å behandle dissenterende borgere som om de var medlemmer av al-Qaida. I de siste tre årene har EU bestrebet seg på å reklassifisere deltakerne i anti-globaliserings- og anti-krigsbevegelsen som terrorister. Dette synes nå å være kontrakten de mektigste har inngått med hverandre, med summarisk innførte lovendringer i hånden: å enes om et felles opplegg for nyliberal politikk og å kriminalisere, mistenkeliggjøre og forfølge alle dem som utfordrer denne politikken. Politisk og ideologisk begrunnet dissens har på rekordtid gått fra å være de demokratiske samfunns stolthet og adelsmerke, til å bli betegnet som kriminell virksomhet som slike samfunn må utrenske - internt og eksternt - med alle midler. Terroristenes logikk har fått lov til å bestemme; fienden møtes med fiendens metoder - til en viss, og dessverre økende, grad.

Denne kursen er livsfarlig. I stedet for å holde løftet om å gjøre verden tryggere, blir verden stadig mer utrygg. Ved å hindre uenighet, protester og alternative visjoner i å artikulere seg fritt, i å innta sin rettmessige plass i offentligheter som pretenderer å være frie, tolerante og åpne, undergraver en mektig demokratisk stat som dagens USA nettopp sin motstandskraft mot terorisme og illiberalitet. Faren er stor for at de som sitter med den politiske og økonomiske makten, samler all sin energi og alle sin ressurser om bekjempelsen av symptomer - mens de som vil gå grundigere til verks, og forfølge Bush's opprinnelige spørsmål "Why do they hate us so?" til the bitter end, uansett om svaret blir ubehagelig, i dagens dissensfiendtlige og patriotismebesatte klima blir marginalisert. Dermed mister - avvikler - demokratiene sitt unike fortrinn fremfor de fundamentalistiske krefter de vitterlig står overfor. I måten å bekjempe trusselen på, begynner demokratiene å ligne på sine anti-demokratiske fiender.

Det er en enkel sak å ta skarp moralsk avstand fra terroraksjoner, ikke minst de som setter alt inn på å ramme flest mulig uskyldige mennesker, deriblant barn. Det som imidlertid krever større analytisk innsats og moralsk mot, er å bore i årsakene til terrorismens oppblomstring de senere år. Her må jeg nøye meg med kort å peke på to kilder: urettferdighet og ydmykelse. Hva som er urettferdig, avhenger i stor grad av øynene som ser, av forventningene som eksisterer, av forestillinger om rett og galt, om plikter og rettigheter. Ikke dermed sagt at dette er noe subjektivt, slik at en persons oppfatning automatisk har krav på samme gyldighet som en annens. I dagens verden er fordelingen av ressurser - materielle såvel som kulturelle - mellom de som har mest og de som har minst, så grotesk at å betegne fordelingen som urettferdig må regnes som en objektiv sannhet, ubenektelig for enhver med kunnskap. Trenden går dessverre ut på at forskjellene mellom dem som har mye og dem som har lite, øker år for annet - både mellom land og internt i hvert enkelt land. Kunnskapen om å være nederst på rangstigen, om privilegiene andre nyter, skaper frustrasjon. Og når frustrasjonen ikke bringer endring til det bedre, når de rikeste landenes regjeringer tvert om fortsetter å betrakte og behandle hele regioner av verden - deres arbeidsplasser og naturressurser - som sin egen private bakgård, som noe multinasjonale selskaper kan skalte og valte med slik de vil, uten andre hensyn enn det til egen kortsiktig vinning, da er det ikke til å undres over at frustrasjonen forsterkes og antar sterkere og mer aggressive uttrykk, innbefattet økt oppslutning om fundamentalistiske og anti-vestlige grupper og deres terroristiske metoder. Vi må innse at sistnevnte utgjør et svar, en respons på bestemte forhold som omhandler urettferdighet og ydmykelse. Kort sagt: et onde født og næret av et annet onde; terrorisme som et svar - moralsk forkastelig, men anlytisk forståelig og forklarlig - på tiår og hundreår med undertrykking og utbytting fra de privilegertes side, som for mange er ett med "Vesten" og "USA". Uten å bli mistenkeliggjort som sympatisør med disse grupperingene, må det være tillatt å påpeke at så lenge de dypere årsakene til de nevnte ulikhetene i fordeling forblir urørte, så er utsiktene til å skape en tryggere verden alt annet enn gode. Tiden er over for fokusering på symptomer. Så lenge strukturelle årsaker til fattigdom, sosial nød, klimaendringer og miljømessige forverringer ikke analyseres og debatteres med sikte på reell samfunnsendring, så lenge vil det terrorproblemet vi har sett siden 11. september bare forverres.

Hva har så denne situasjonen med lærdommen fra Holocaust å gjøre? Selv om forskjellene mellom truslene mot menneskers verdighet i dagens verden og for 60-70 år siden er formidable, er det mulig å peke på fellestrekk, især på det personlige plan som har med ansvar å gjøre. Våre handlinger har konsekvenser, konsekvenser som er reelle og som berører reelle andre og deres livsmuligheter; som ivaretar og beriker, eller lukker og hindrer dem. Dette er et faktum ved vår eksistens, noe som hefter ved vår gjøren og laden enten vi liker det eller ei. Enhver har et ansvar for å treffe valg og gjøre handlinger som er forenlige med fremtidig liv for sårbare mennesker på denne vår skjøre klode. Om nazismens myrderier vet vi at "ganz normale Männer konnten es tun", hvilket vil si at "ganz normale Männer können es tun", i dag eller i morgen. Ærefrykten for alt liv som Albert Schweitzer talte om, må holdes i hevd - og bli sådd i hver ny generasjon. Skaperverket er ikke til for at menneskene skal ta seg til rette, utplyndre og berike seg i den kortvarige nytelsens, maktens eller profittens øyemed. Empatievnen overfor alt liv med evne til lidelse og krav på respekt for sitt egenverd og sin egenart, må oppøves i hvert enkelt barn og kultiveres kulturelt som alle dyders følelsesmessige forutsetning. Trenden som samfunnsforskere har konstatert, og som går ut på at unge i dag er langt mer tilbøyelige til å identifisere seg med vinnere og de sterke, enn med tapere og de svake - kort sagt: ofre -, må snus. Evnen til å føle og vise anger, anger over egen kapasitet for hensynsløshet og ødeleggelse, for misunnelse og egoisme, må likeldes styrkes, nå som anger er blitt slik en fremmed fugl i et samfunn preget av mye likegyldighet, der sårbarhet og usikkerhet skjuler seg bak fasader av kynisme og avstumpethet - alt sammen godt hjulpet av en forbruksmentalitet med egen nytelse - instant gratification - som allestedsnærværende målestokk. Overdreven materiell velstand virker ikke bare støtende på alle dem som er unntatt fra andel i den. Den virker også korrumperende på dem som ikke tenker på annet, ikke lever for annet. Egen nød og egen smerte kan - uten at de skal idealiseres - være en effektiv vei til større forståelse for og innlevelse i andres. Det er der alt begynner.

*

Den tsjekkiske forfatteren Milan Kundera skriver i en av sine romaner at "Menneskenes kamp mot makten er hukommelsens kamp mot glemselen". I dagens samfunn er det mektige krefter som er på glemselens parti, men samtidig viktige krefter som er på hukommelsens. På sentrale områder i vårt samfunn, særlig alle de som omhandler konsum, er fortiden og dens lærdommer noe som marginaliseres og fortrenges. Fortiden er "ut", likeledes de gamle, hvis verdier, erfaringer og ståsted har "gått ut på dato" og ikke er "salgbare", for å benytte dagens motbydelige sjargong. I stedet settes alt inn på den enkeltes opplevelse av øyeblikkelig tilfredsstillelse - "instant gratification" - slik især de unge tutes ørene fulle med et budskap om at nytelse og det å ha det gøy er det som livet handler om, med shopping og høyt forbruk av ting og alskens underholdningsprodukter som veien frem til dette målet. En oppfinnelse som mobiltelefonen hører inn i denne utviklingen henimot øyeblikkets forrang (eller tyranni, som det heter), der nåtiden og den erklært åpne og grenseløse fremtiden helt får overskygge fortiden og tanken på å lære av tidligere generasjoners erfaringer og livsvisdom. For unge helt ned i 8-9 års-alderen er mobiltelefonen på kort tid blitt som en forlengelse av kroppen; tilværelsen er utenkelig uten. Som voksen kan man se hvordan den psykiske avhengigheten av mobilen, av den umiddelbare tilgjengeligheten - en selv ut til andre, verden inn til en selv -, setter seg i de unge kroppene som en innerliggjort rastløshet, der avbrytelsen og oppsplittingen av enhver samtalens og enhver sammenhengende tanke er blitt regelen mer enn unntaket. Slik skapes en generasjon for hvilken ro, stillhet og besinnelse representerer noe kjedelig eller sågar uutholdelig. Følsomhet forveklsles med svakhet. Svakhet foraktes fordi det gjør en til offer, en utålelig posisjon i en verden opplevd som en darwinistisk jungel der overlevelse er alles første bud. I stedet for å være kilder å øse av til refleksjon, fordypelse og innsikt i en selv, i andre, i naturen og den store verden der ute, blir det at det for et øyeblikk eller to ikke "skjer noe" en kilde til ubehag, en fare som må unngås. Hvordan skal dette samfunnet bli? Hvor er vi på vei hen? Hva gjør vi barna? Hva slags forbilder er vi voksne? Hva lever vi for? Blir barna tidligere voksne, slik noen hevder? Eller er det snarere slik at de fratas barndommen som barn og blir infantile som voksne, fremmede især overfor innebyrden av ansvar, av at ikke alt er lek og gøy, men at alle våre handlinger er reelle i deres konsekvenser for reelle andre?

I det på mange måter dystre bildet jeg tegner, er tidsvitnene av mer uvurderlig betydning enn noensinne. Jo mer tiden går, desto færre blir tilbake av vitnene, det er klart: slik er livets gang. Jeg vil legge til: og desto mer umistelig blir hver eneste en av dem. For dagens unge. For de unge er jo mottakelige, er jo nysgjerrige, er jo opptatt av rett og galt, av rettferdighet og urett, enten den skjer nå eller for et par generasjoner siden, her hos oss eller hos andre. Det som trengs, er at det skapes møteplasser. Det vil si situasjoner der de som har en historie å berette - sin historie, men også den om likesinnede som ikke lenger er blant oss - kan få sjansen til å berette den; og der de som lever sine unge, hektiske og flakkende ungdomsliv i vår forvirrede tid, likeledes får sjansen til å bli berettet for, i forløsning av deres nysgjerrighet og - ikke minst - deres lengsel etter alvor, den type alvor de ellers sultefores på i underholdningens tidsalder, eller - motsatt - får brutalt midt i fleisen uten å være forberedt og modne for det. Her kan en åttiåring gjøre noe, være noen, for femtenåringen som førtiåringene blant oss ikke makter, og ofte ikke en gang forsøker. Ganske særlig kan overlevende fra nazismens dødsleire fortelle en autentisk historie om hva mennesket betyr: den enkeltes holdninger og handlinger, med makt til å bety liv eller død for andre, i fremvist godhet og solidaritet i første fall, i fremvist ondskap eller (nesten like farlig) likegyldighet i andre. Beretningene fra leirene er beretninger om ansvar og skyld, håp og håpløshet; om hvordan våre liv er innviklet i hverandre på uatskillelig vis, slik at enhver annen jeg møter på min vei, uvegerlig legger noe av sin skjebne i min hånd - for at jeg kan ta i mot fordringen om ansvar og innlevelse, eller avvise og overse den, med de fatale følger det kan ha.

Hangen til det onde - til å påføre en annen uønsket og livsforringende smerte - er allmennmenneskelig, hvilket vil si at den er psykologisk forståelig og forklarlig, men ikke til å unnskylde, der hangen går fra følelses- og tankeimpuls til faktisk handling overfor en sårbar annen. "Holocaust" er navnet på et sammensatt og komplekst fenomen; et stort onde der mange bekker - bidrag - små til slutt artet seg som en enorm flodbølge for de rammede, de utpekte; et onde der overgripernes motiver kan ha vært like forskjellige og uensartede som personene som utgjorde ofrene, individualitets-berøvet som de ble i propagandaens steoreotyper og fordomsmakeri. Siden selv det største onde kun vokser seg stort og sterkt i kraft av bidrag som hver for seg kan synes ubetydelige, må vi i møtet med det onde søke å "nip it in the bud": påtale, stanse og hindre det i det hverdagslige manifestasjoner, for dermed å ikke tåle så inderlig vel den urett vi - der og da - innbiller oss aldri vil ramme oss selv. Ingen fremvist misaktelse er for ubetydelig til at den straks må påtales. Ingen nedrakking for bagatellmessig til at overgriperen slipper unna og offeret står alene og hjelpeløst tilbake. Det er tredjepartene - de såkalte bystanders - som i praksis avgjør utfallet av overgriperes atferd overfor ofrene. Vi er alle bystanders - og plutselig en dag også ofre. Menneskehetens historie i det tyvende århundre - kalt folkemordets århundre - er i stor grad historien om å glemme lærdommen fra denne innsikten.