Hver eneste dag skades og drepes mennesker fordi de tråkker på landminer. Minene, som under en krig graves ned i jorda, og som derfor ikke kan sees, er grusomme våpen som fortsetter å drepe og lemleste lenge etter at konflikten er over.

I mange land utgjør minene en alvorlig trussel mot menneskers liv, helse og sikkerhet. De skiller ikke mellom soldater og sivile eller mellom voksne og barn. Alle kan bli minenes ofre.

Landminemonitor, organisasjonen som rapporterer om antall drepte og skadete av landminer, konkluderer med et årlig antall mineofre på rundt 7000. Inkluderes også mørketallene – alle de menneskene som av ulike grunner ikke blir fanget opp i statistikken – regner Landminemonitor med at mellom 15 000 og 20 000 mennesker blir skadet og/eller drept hvert år som følge av landminer.

De fleste ofrene er sivilbefolkning, vanlige barn, kvinner og menn som tråkker på miner mens de lever sine hverdagsliv. I tillegg til de menneskelige lidelsene representerer landminer et alvorlig hinder for sosial og økonomisk utvikling i lokalsamfunnene såvel som i statene. Det å rydde miner er et ekstremt tidkrevende og kostbart arbeid.

Det er på denne bakgrunn at FNs Generalforsamling i 2005 erklærte at 4. april hvert år skal markeres som ”Internasjonal dag for bevissthet rundt miner og minerydding”. Aktive Fredsreiser er glad for FNs initiativ og oppfordrer alle sympatisører og støttespillere til å bidra i mineryddingsarbeidet.

I Kambodsja, som er et av de landene der flest mennesker blir skadet og/eller drept av landminer, samarbeider vi med mineryddingsorganisasjonen ”The Halo Trust”.

Fakta om landminekonvensjonen

Arbeidet med et forbud mot landminer har pågått i en årrekke. Endelig i 1997 ble ”Landminekonvensjonen” undertegnet.  Ifølge konvensjonen skal ingen nye landminer utplasseres, alle miner skal ryddes og alle ofrene skal få kort- og langsiktig assistanse.

Avtalen trådte i kraft 1. mars 1999, etter at 40 land hadde forpliktet seg til å følge vilkårene. Ingen annen lignende konvensjon har trådt i kraft så kort etter undertegnelsen, noe som vitner om bred oppslutning om vilkårene. Det internasjonale senteret for humanitær avmining (GICHD) har opprettet en egen enhet som overvåker og veileder medlemslandenes gjennomføring. Medlemslandene rapporterer årlig til FNs generalsekretær, og møtes med jevne mellomrom for å evaluere arbeidet.  Til tross for at flere stormakter (som sitter på store lagre av landminer) ikke har skrevet under konvensjonen, har vilkårene blitt internasjonale normer som følges av de fleste land, enten de har skrevet under eller ikke. Det er bare stater som kan binde seg til avtalen. Ikke-statlige aktører som gerilja- og opprørs-grupper er derfor utenfor konvensjonens rekkevidde. Det at disse gruppene fortsetter å bruke miner, representerer derfor et stort problem verden over.

Minekonvensjonen forbyr bruk, produksjon, lagring og overføring av antipersonnell-miner.
Minekonvensjonen er en suksess, men fortsatt gjenstår mye arbeid fram mot en minefri verden.
Lagre med nesten 40 millioner antipersonnellminer har blitt ødelagt i løpet av de siste ti årene.
Handelen med landminer har stoppet nesten helt opp.
Bare noen få land bruker fortsatt miner.
Statspartene må rydde alle miner på sitt territorium innen fastsatte tidsfrister, men altfor mange land er ikke i rute ennå.
I 2005 ble til sammen 740 kvadratkilometer ryddet for 470.000 landminer.
Det er fortsatt landminer i 78 land og 7 territorier.

Kilder:  www.landmineweek.org og www.globalis.no  
(FN-sambandet) begge konsultert 2. april 2008)