Tyskertøsen som ble gatas samaritan

Biografien om tyskertøsen Agnes Møller fra Larvik foreligger nå på Aktive Fredsforlag. Agnes ble forfulgt og trakassert i maidagene 1945, men endte opp som gatas samaritan. Hun har bidratt til å gi utslåtte rusmisbrukere et verdig liv. De hadde ikke brutt noen lov, eller blitt dømt av noen domstol, de mellom 100.000 og 120.000 som hadde hatt et forhold til tyske eller østerrikske soldater under okkupasjonsårene. De fleste var unge, mange av dem lavtlønte tjenestejenter. Over halvparten var fra landsbygda.

Agnes var 17 år gammel da hun forelsket seg i den tyske soldaten Antoni Mensch. At forelskelsen skulle prege resten av livet hennes ante hun lite om da. I dag har hun passert 87 år, men minnene sitter som spikret fast. Ikke minst fra mai måned 1945. Et fritt Norge var i festrus, men ”tyskerhorene” eller ”tyskertøsene” kunne ikke glede seg over friheten. Andre marsjerte oppglødd med vaiende norske flagg, mens disse jentene ble tvunget til å marsjere i arrest. Under hånlige tilrop, spyttklyser og buing fra folk langs gatene, ble de ført fram.

I Oslo ble noen av dem tvunget til å bære plakater med påskriften ”Jeg er tyskerhore”. I Larvik ble mange av dem tvunget opp på en lastebil og snauklipt til mobbens store fornøyelse. Deretter ble de kjørt til en oppsamlingsplass, hvor noen av dem ble seksuelt trakassert. Ikke lenge etter ble de internert eller satt i husarrest.

Dette var bare begynnelsen på marerittet. I dagene, månedene og årene som fulgte, skulle disse kvinnene forfølges for sine ”forbrytelser”. Fortsatt den dag i dag – 70 år senere - hender det Agnes får slengt sjikanøse bemerkninger etter seg. Som om hatet går i arv, fra foreldre til barn.

I denne boka, som bygger på en rekke samtaler med forfatteren Oddvar Schjølberg, trekker hun sløret litt til side, og gir ”tyskertøsene” et ansikt. Vi får være med henne tilbake til en tid hvor hun og sønnen – Bjørn Toni – ble mobbet. De norske mobbernes metoder sto, oppsiktsvekkende nok, ikke tilbake for de tyske okkupantenes tidligere trakasseringer.

Senere traff hun krigsseileren Hans Wilhelm Jensen. Han kom aldri med ett fordømmende ord, men satte tvert imot Agnes og hennes lille sønn Bjørn Toni – over alt på jord.
Da Hans Wilhelm døde kunne ikke Agnes få enkepensjon fordi det var en plett på hennes rulleblad fra 1945. Maksimum straff for drap i Norge er 21 år. Minimumsstraffen for en tyskerjente varer livet ut. Her gis ikke rom for formidlende omstendigheter. Tyskerjentene har fått en livstidsdom – uten mulighet til amnesti.

Agnes har alltid møtt de utslåtte i samfunnet med en hjelpende hånd. Mange kaller henne ”Larviks Mor Theresa” – en betegnelse hun så visst har gjort seg fortjent til. Der andre ikke har våget å gå, har hun - uansett tidspunkt på døgnet - kommet som en reddende engel.

Agnes’ historie er dramatisk og gripende. Hun har aldri skjult sin fortid. Selv om dette har gitt henne mange besværlige problemer har hun likevel reist seg, gang etter gang, og gått videre med løftet hode.

Hennes historie er den usminkede beretningen om en kvinne som bruker sine erfaringer fra en smertefull tid, som et redskap i nåtiden. Der andre snur ryggen til og lar likegyldigheten råde, strekker Agnes ut en hjelpende hånd. Hun bruker en stor del av døgnet for å hjelpe dem som er utstøtt av samfunnet til å få en bedre livskvalitet.
Men dette var det ingen som kunne forestille seg i de kaotiske maidagene 1945…

Boka er utgitt på Aktive Fredsforlag i Risør.