FN og de internasjonale menneskerettighetene
Det er en ære for meg å bli spurt om å holde foredrag om menneskerettigheter for dere på selveste FN-dagen. Som overlevende fra opphold i konsentrasjonsleiren Buchenwald i Tyskland under den andre verdenskrig har dere selv erfart de groveste av menneskerettighetsovergrep.

Verdenserklæringen om menneskerettighetene
De moderne internasjonale menneskerettighetene så dagens lys i FN (De Forente Nasjoner) i 1948, da Verdenserklæringen ble vedtatt. Først da ble menneskerettighetene universelle, det vil si at de gjelder for alle mennesker over hele verden. Det var særlig ett forhold som bidro til at statene valgte å inkludere menneskerettighetene blant organisasjonens sentrale oppgaver: rapporter om hva som hadde skjedd i konsentrasjonsleirene under krigen. Ekstremiteten og omfanget av overgrepene åpnet verdenssamfunnets øyne for behovet for et internasjonalt vern om menneskerettighetene. Det kunne ikke lenger være slik at myndighetene i en stat kunne gjøre grove overgrep mot sin befolkning, uten at andre stater og det internasjonale samfunn hadde en rett og plikt til gripe inn.

For å definere innholdet i menneskerettighetene, nedsatte FN en menneskerettighetskommisjon. Kommisjonen hadde 18 medlemmer som alle kom fra forskjellige land, representerte alle verdensdeler og hadde ulike religioner og livssyn. Etter mer enn to år med forhandlinger og kompromisser, kuliminerte arbeidet i vedtaket om Verdenserklæringen om menneskerettighetene 10. desember 1948, av mange oppfattet som det viktigste dokument FN noen gang har utarbeidet. Erklæringen inneholder 30 artikler som definerer enkeltmenneskenes rettigheter. Med dette ble menneskerettighetene en del av den internasjonale folkeretten og et globalt konsept. For første gang hadde man utarbeidet internasjonale regler som beskrev hvordan de enkelte statene skulle behandle sine innbyggere. Man blandet seg dermed inn i statens suverenitet. Hvordan statlige myndigheter forholdt seg til sin egen befolkning var ikke lenger andre stater eller det internasjonale samfunn uvedkommende.

VERDENSERKLÆRINGEN BLIR TIL

Under drøftingene i menneskerettighetskommisjonen ble det fremmet et forslag om at Artikkel 1 i erklæringen burde lyde: "All men are created equal". Flere, blant dem den kvinnelige representanten fra India var uenig i formuleringen "all men" fordi dette kunne oppfattes altfor bokstavelig. Hva med kvinnene? Og flere representanter ønsket å få inn at henvisninger til at mennesket var skapt av Gud. En rekke representanter i FN reagerte imidlertid negativt på forslaget, og viste til at mange mennesker slettes ikke var religiøse, og at henvisningen derfor kunne true enigheten om erklæringen. Etter mye debatt ble det endelige resultatet: "All human beings are born free and equal in dignity and rights". 

Juridiske virkemidler og politisk press
Selv om Verdenserklæringen representerte et sluttpunkt, ble den også en begynnelse. For det var et stort gap mellom ordene på papiret og virkelighetens verden. Som internasjonalt dokument hadde Verdenserklæringen, i likhet med andre erklæringer, ”bare” moralsk og politisk kraft. På denne bakgrunn fortsatte kommisjonen sitt arbeid og målet ble å utarbeide juridisk bindende konvensjoner. Når stater ratifiserer konvensjonene (underskriver ved en spesiell prosedyre) forplikter de seg til å harmonisere eget lovverk med menneskerettighetene.  På grunn av den kalde krigen tok det hele 18 år før FNs generalforsamling i 1966 kunne vedta ”Konvensjon om sivile og politiske rettigheter” og ”Konvensjon om sosiale, økonomiske og kulturelle rettigheter”. Disse konvensjonene, sammen med Verdenserklæringen om menneskerettigheter, kalles ”The International Bill of Rights” og utgjør fundamentet for det omfattende internasjonale menneskerettighetssystemet som har blitt utviklet siden da.

I tillegg til å få stater til å binde seg til konvensjoner er det en rekke andre måter som FN kan arbeide for å påvirke statene til å respektere menneskerettighetene.  For dessverre er det en rekke stater som ikke tar menneskerettighetene på alvor, men fører en undertrykkende og utbyttende politikk. I slike tilfeller kan FN bygge et politisk press mot statene for å få dem til å endre sin praksis. De viktigste FN-organene for dette formålet er Generalforsamlingen, Sikkerhetsrådet og det nyetablerte Menneskerettighetsrådet.  Felles for de tre aktørene er at de vedtar resolusjoner: uttalelser på vegne av Verdenssamfunnet som inneholder informasjon om aktuelle konflikter og situasjoner, samt anbefalinger om hvordan den ansvarlige staten samt andre stater og aktører bør agere. Uttalelsene sender dermed ikke bare ut signaler til overgriperne, men også til verdenssamfunnet som sådan. Hensikten er å rette søkelyset mot problemet og skape et internasjonalt press for positiv endring. 

Utfordringer
FNs menneskerettighetssystem strir med en rekke problemer. En viktig utfordring er at organisasjonen mangler tilstrekkelig ressurser i forhold til alle dens oppgaver. Et annet problem er at det ofte kan være en spenning mellom politisk pragmatisme på den ene siden og moralske prinsipper og menneskerettigheter på den annen. For FN har aldri vært en forening av likesinnede.  Alle stater er representert, diktaturer så vel som demokratier. Samhandlingen kan derfor ikke unngå å reflektere generelle relasjoner i internasjonal politikk. Forhandlingene blir ofte preget av hestehandel og realpolitiske interesser, og idealismen på fellesskapets vegne viser seg ikke alltid like tydelig. Fordi FN består av medlemsstater, og noen har mer innflytelse enn andre, kan det skje at organisasjonen, for å bevare et godt forhold til myndighetene i et land, kan føle seg tvunget til å tone ned kritikk av deres overgrep. FNs tidligere Høykommissær for menneskerettighetene Louise Arbour sa det slik:
“… even an institution that is perfect on paper cannot succeed if the international community does not make the necessary change in the culture of defending human rights.”

På tross av de mange utfordringene, må ikke viktigheten av den omfattende samhandlingen som skjer mellom statene i det omfattende FN-systemet undervurderes. Organisasjonens arbeid representerer verdens mest omfattende institusjonaliserte dialog, der kriser og problemer er gjenstand for kontinuerlige drøftinger. I forhandlingene vil land med en aktiv og positiv menneskerettighetspolitikk, ikke-statlige organisasjoner samt eksperter, si sin tydelige mening. I et langsiktig perspektiv vil derfor FNs globale samhandling sakte , men sikkert påvirke til positiv endring.  Konklusjonen blir at selv om arbeidet er vanskelig og til tider sikkert svært frustrerende, er det essensielt å delta. Uten deltakelse, ingen påvirkning!