<< 1 - 2 - 3 - 4 - 5 - 6 - 7 - 8 - 9 - 10 - 11 - 12 >>

Som vinden

Det mørke håret hennes er flokete,
der hun med lukkede øyne speider
innover i drømmene sine.
Hun ser forbi gjerdene, forbi våpnene,
skjellsordene og de regntunge skyene.
Hun søker vinden
og kjenner lengselen etter å bli ett med den.
Ansiktet hennes er sotete,
og de engang fine trekkene er skarpe i det uthulte ansiktet.
Sommeren er over,
og en stadig kaldere vind
leker med den tynne sommerkjolen.
Et kors på ryggen bekrefter det vi allerede vet.
Skrittene hennes er lette over steinene og asken.
Hun går foran de andre, og med hodet hevet.
Hun vet det -
veien til friheten går gjennom skorsteinspipene.

Karen H. Karlsen (15 år) Orkanger u.skole

Kald Vind
Det er verken et eventyr
eller et mareritt.
Sannheten stirrer oss i øynene,
og en snikende kulde
forteller oss det vi
allerede vet.
Det har skjedd.
Det skjedde.
Det skjer.
Vi ser dem.
Menneskene, skjebnene.
De brytes ned, knuses.
Smerteskrikene gjaller
i betonghelvetet.
Men noe blir igjen.
Uknuselig og rustfritt.
En samvittighet, eller en sjel.
En advarsel.
Frysninger.

Karen H. Karlsen (15 år) Orkanger u.skole

Ingen
De forsvant
inn i mørket,
smeltet inn i natta.
Kvinnene. Barna.
De ble påtvunget håpløsheten.
Puste måtte de.
Livet gikk opp i røyk.
og dalte ned som snø.
Sort snø.
De forsvant,
Men er ikke borte.
Ingen kunne ødelegge dem.

Karen H. Karlsen (15 år) Orkanger u.skole

De tre steinene
Jeg sitter nå med tre steiner i lomma,
Tre veldig sterke steiner.
Den første tok jeg i Auschwitz 1.
Ved dødsveggen.
En flat glatt stein,
Så myk……
Tenk deg at den har vært vitne
til tusener av nedslaktninger.

Den andre steinen tok jeg i Birkenau,
På seleksjonsplassen.
En gulbrun fin liten stein
som har sett på en mann i uniform
som gjentatte ganger lekte Gud.

Den tredje steinen er den sterkeste av dem alle.
Det er en bit av en av dødsmaskinene -
gasskammer nr. 2 i Birkenau.
Man kan ikke forestille seg
hva den har sett
og opplevd,
det er bare for ekstremt.

Skrevet av Christian Stenberg Pettersen
Gjemsø ungdomsskole - april 2004

DET GJELDER OSS
Hvem vil du være
Hva vil du si
Din vandring på jorden
Det blir til din sti
Men snu deg iblant og se i ditt spor
Kommer der noen?
Ser du det gror?

Hvem vil du være
Hva vil du si
Vis dine farger
Vær ekte og fri
Men snu deg iblant og rekk ut en hånd
Deler man gleder knytter man bånd.

Hvem vil du være
Hva vil du si
Når herskerne hersker
Og uretten svir snu
Snu deg iblant og sloss for din bror
Brødre det finns overalt på vår jord

Hvem vil du være
Hva vil du si
Kjemp for de ting
Som du tror har verdi
Men snu deg iblant og fortell hva du vil
Sammen med andre
Kan du få det til

Kari Lien, mars 2004

Vinden synger om lengsel

Historien forteller
om hat og bitterhet

sannheter fulle av
motsigelser
og ødeleggelse

sannheter som
eksisterer

raser og undertrykket folk

sorte triste øyne
søkende, tvilende
på jakt etter
en virkelighet

vinden
synger om hjemlengsel
men himmelen
hører ikke deres bønner

vil du bygge bro
må du gi den
styrke
til å bære

Kari Lien, mars 2004

Vi har kjørt mange mil,
Men det er i bil.
Fangene måtte gå og det
Var et slit som er vanskelig
For oss å forstå.

Hva de led store som små.
Det var det vel ingen som visste,
For grusomhetene ingen ende hadde.

Når vi hjemme er tar nok
Tankene oss tilbake,
Til det vi har sett og opplevd.

Hva gjør menneskene så grusomme???
Hva bodde i dere hjerter?
HAT - HAT - HAT.

Ja, mange spørsmål vi har.
Men vi får ikke svar!

Wenche K. Johannessen, Elverum. mars 2004

Dødens port

De kom hit en natt og hentet oss alle,
vi måtte nok pent følge med.
De truet oss, skremte oss, skilte oss ad,
og slepte oss hastig av sted.

De sperret oss inne og låste igjen,
og ingen fortalte oss mer.
Barna de gråt, og de voksne jamret
og ropte "hva er det som skjer!?"

De stuet oss sammen i kullsvarte vogner,
bygget for griser og fe.
Vi fikk ikke sitte, vi fikk ikke puste,
av mat fikk vi ingenting se.

Vi sto der i stanken av død og urin,
tett i tett i tett.
Hungeren skrek og tørsten brant,
jeg var nær ved å miste mitt vett.

Dagene gikk, jeg vet ei hvor mange,
men tiden den gikk ikke fort.
Vi slapp ikke ut, selv om mange var døde,
før vi var innenfor dødens port.

Jeg trodde nok da jeg var kommet meg gjennom
det største helvete på jord.
Men der tok jeg feil, for snart fikk jeg vite,
hva for ondskap i mennesket bor.

Jeg er Auschwitz-fange, uten navn, kun et nummer.
Offer for nazistenes barbari.
Jeg er bare en av ufattelig mange,
som aldri mer fikk bli fri.

Bengt Olav Olsen
Holtet videregående skole, mars 2004

AUSCHWITZ

Hvordan i all verden klarer lerka å kvitre over ruinene av et gasskammer?
Hvordan kan den få seg til å synge her hvor alt burde være stille som døden selv?
Forsøker den å overdøve et grusomt ekko?

Dere står så tett, barn, enda det har sluttet å regne
Dere står så uvanlig nær hverandre

og hører lerka synge om å
feie bort fordommer
tråkke ned travelhet
måke vekk makelighet
og vise hvert menneske at det er uerstattelig

for at også våre liv kan overdøve litt av verdens ondskap

Dere står så tett, barn, som om dere fryser
Så begynner dere vel å forstå

Mens hvitveisen blomstrer
på en skogbunn
laget av
menneskeaske

Torunn Bjørnstad Båtvik
mars 2004

Draumer

Sola kjem så fort frå åsen,
den skin mot meg,
eg kjenner varmen hennar -
Men eg er kald

Eg er kald og roleg,
eg føler ikkje nokon ting,
eg er kald

Eg er forlatt,
og har verken vener eller penger,
Men eg treng ikkje vener

Mine nære er ikkje lenger nær,
eg har ingen nære.
Kva er nært?

Ein gong var alt fint og flott,
men slik er det ikkje lenger,
Det er mørkt, eg frys og er aleine.
Og denne gongen er det ikkje noke lys i tunnelen.

Fabian Berg

<< 1 - 2 - 3 - 4 - 5 - 6 - 7 - 8 - 9 - 10 - 11 - 12 >>