Krigsbarna

I årene 1940 til 1947 ble det født anslagsvis mellom 10.000 og 12.000 barn som et resultat av forhold mellom norske kvinner og tyske soldater. Nå er det ikke noe nytt at okkupasjonsmaktens soldater og kvinner i det okkuperte landet får barn sammen. Det har skjedd så lenge det har vært krig på vår klode.

Like sikkert har det vært at kvinnene har fått gjennomgå når krigen er slutt. De er blitt fordømt og sett ned på av den øvrige befolkningen. De er blitt skamklippet på håret og stemplet som krigsforbrytere.

Svært få har tatt hensyn til om de har hatt barn eller ikke!

Mens andre nordmenn feiret seier og frihet, ble disse barna og deres mødre utstøtt fra det sosiale fellesskapet og opplevde tildels svært vanskelige tider etter at krigen var slutt. Tilgivelse er vanskelig for et land som har vært okkupert. Forsoning tar tid.

Det er dette vanskelige temaet Einar Bangsrud - Lebensborn nr. 4728 - har skrevet og fotografert en nær skildring om. Han har på mange måter utviklet sin personlige historie til et fotografisk prosjekt.

For Aktive Fredsreiser ligger historien om de norsk-tyske krigsbarna tett opp til det vi prøver å formidle gjennom våre holdningsskapende og pedagogiske skoleturer til konsentrasjonsleirene i Polen og Tyskland. På disse turene står kampen mot rasistisk retorikk og forakt for menneskerettighetene sentralt. Den kampen burde vi også kjempet for de norsk-tyske krigsbarna etter krigen.

Når vi har valgt å legge ut Einar Bangsruds prosjekt på våre nettsider, kan det sees på som et uttrykk for at vi mener det aldri er for sent å rette opp feil som er begått.

Historien skrives på begge sider av dørstokken.

Krig 1940 - 45 krig og kjærlighet

Hitler-Tysklands overfall på Norge 9.april åpnet det mørkeste kapitlet i den lange historien om tysk-norske relasjoner. Under den fem år lange okkupasjonen ble norske jøder deportert til dødsleirer i Tyskland og Polen og mange motstandsfolk ble forfulgt og drept.

Også for sivilbefolkningen var det vanskelige år med begrenset tilgang på mat og klær. Frykt for en langvarig krig eller for avsløringer av motstandsarbeid og tilhørende represalier satte sitt preg på hverdagen.

Norges strategiske plassering i nord gjorde at antallet tyske okkupasjonssoldater i Norge var høyt under hele krigen, - en halv million tyske soldater okkuperte landet.

Samarbeid med okkupasjonsmakten ble av de fleste nordmenn ansett som uakseptabelt. Mange ble likevel kjent med tyskere på arbeidsplasser og i lokalsamfunn. Det kom til kontakt mellom tyske soldater og norske kvinner og - som i enhver krig - hendte det at kontakten utviklet seg til seksuelle forhold. En god del av forholdene var flyktige, men mange forhold var kjærlighetsfortellinger som - i noen tilfeller - kunne vare livet ut.

Kvinner som frivillig inngår forhold til okkupasjonssoldater i en krig, blir ofte fordømt og foraktet av den øvrige befolkningen. De blir sett på som landsforrædere eller forbrytere og etter krigen utsatt for nedverdigende behandling. Den mest kjente straffen er skamklipping av håret. Disse kvinnene, og barna deres, kan lett bli utstøtt fra det sosiale felleskap og oppleve vanskelige år etter at krigen er slutt. Mens andre feirer seier og frihet kan krigsbarn oppleve seg som tapere og utstøtte. Det er vondt og vanskelig for barn å vokse opp under slike forhold. Det er også vondt og vanskelig for et land som har vært okkupert, å akseptere og tilgi. Forsoning tar tid.

10 - 12. 000 krigsbarn

I tiden 9. april 1940 til 8. mai 1945 var Norge okkupert av Tyskland. I løpet av disse årene ble det født mange tusen barn som resultat av forhold mellom norske kvinner og tyske menn. Det nøyaktige antallet er noe usikkert, men det totale antallet
norsk-tyske krigsbarn er anslått til 10 - 12.000.

Innen krigens slutt registrerte tyske myndigheter i Norge ca. 8.000 barn. Videre ble det født en god del norsk-tyske barn i de første etterkrigsårene. Ved krigens slutt var det nemlig mer enn 350.000 tyske soldater i Norge og de siste av disse ble ikke hjemsendt før i 1947. Norske myndigheter registrerte ca 1.900 slike barn som ble født i de første etterkrigsårene. Utover disse barna som ble registrert, ble det utvilsomt født en god del barn med tyske fedre, men der mødrene oppga nordmenn som barnefedre.

Lebensborn

Det blir ved de fleste kriger og okkupasjoner født krigsbarn. Det spesielle med de norsk-tyske krigsbarna var at det tyske nazi-regimet ut fra sine raseteorier hadde et spesielt positivt syn på nordmenn som representanter for den høyt verdsatte nordiske rase. Dermed ble også barn som ble født som følge av forhold mellom norske kvinner og tyske soldater i Norge, ansett som viktige i regimets rasebaserte befolkningspolitikk.

I 1935 var SS-organisasjonen Lebensborn e.V. etablert for å arbeide for å styrke den nordiske rases andel i det tyske folk. Det ble bl. a. opprettet egne fødehjem og andre støtteordninger for ugifte mødre som ble ansett som rasemessig verdifulle.

Etter at Norge var okkupert ble det vinteren 1941 bestemt at tyske myndigheter skulle ta ansvar for alle norsk-tyske krigsbarn. Samtidig fikk Lebensborn e.V i oppgave å etablere seg i Norge for å stå for dette arbeidet.

I mars 1941 ble Lebensborn etablert med en egen avdeling i Norge. I løpet av de neste fire årene registrerte altså lebensborn ca 8.000 slike saker. I samtlige saker skulle Lebensborn yte økonomisk og praktisk hjelp til mødre og barn, sørge for at kvinner om nødvendig fikk føde på fødehjem, fikk plass for barna på barnehjem osv.

Dersom mødrene ikke selv var i stand til å ta hånd om barna, påtok Lebensborn seg også å få barna bortadoptert. Lebensborn drev en omfattende virksomhet i Norge og hadde mot slutten av krigen trolig minst 300 ansatte.

Rasepolitisk redskap

For kvinnene som fikk hjelp av Lebensborn, kunne denne SS-organisasjonen fortone seg som en ordinær sosialetat. Det var den imidlertid ikke. Lebensborn fungerte som et redskap i de tyske nazistenes rasepolitikk. I samtlige saker foretok Lebensborn rasemessige undersøkelser og vurderinger av mødre og barn. Det ble under krigen ikke gjort noe klart vedtak om hva som skulle skje med mødrene og barna på lengre sikt; om for eksempel de som ble vurdert som rasemessig verdifulle, skulle overføres til Tyskland. Denne avgjørelsen ble utsatt til "etter krigen". Forløpig skulle krigsbarna betraktes som "deutschgesinnte Vorposten im norwegischen Volke".

Lebensbornhjem i Norge

Sommeren 1941 etablerte Lebensborn sitt første mødre- og fødehjem i Norge. Dette var samtidig Lebensborns første institusjon utenfor Tyskland. I løpet av de neste årene ble det til sammen opprettet 10 Lebensbornhjem i Norge.

Foruten fire mødre- og fødehjem og tre barnehjem hadde Lebensborn tre "byhjem" i Norge. Dessuten drev organisasjonen en "mødreskole" for norske kvinner som skulle gifte seg med tyske menn og dermed bli tyske husmødre.

Lebensborn valgte jevnt over velrenommerte hoteller og andre institusjoner hvor de etablerte sine hjem i Norge. Det var i det hele tatt tydelig at dette arbeidet for de norske krigsbarna og deres mødre ble tillagt stor betydning av det tyske nazi-regimet.

Farskapsavklaring

I samtlige saker arbeidet Lebensborn for å få farskapsforholdet formelt fastslått. Lebensborn tok ansvar for fedrenes bidragsplikt for mor og barn så lenge krigen varte mens det var mer usikkert hva som skje etter krigen; om bidragsplikten da skulle overføres til de enkelte tyske fedrene eller ikke.

Av de snaut 8.000 sakene Lebensborn arbeidet med, ble farskapet fastslått ved tysk rett i 2.930 saker. I størsteparten av disse sakene ble dette gjort på grunnlag av en frivillig erkjennelse fra barnefaren. I tillegg ble farskapet i ca 800 saker skriftelig erkjent av fedrene uten at det ble rettslig fastslått.

Arbeidet med å fastslå farskapet var ofte vanskelig, bl. a. fordi mange av de aktuelle fedrene ble sendt til fronten og var vanskelige å oppspore for Lebensborn.

Etter hvert var det også en god del som falt ved fronten før de hadde fått anledning til å erkjenne farskapet. Likevel ble farskapet fastslått eller erkjent i når halvparten av samtlige saker som ble registrert av Lebensborn under krigen.

Norsk - Tyske ekteskap

En forholdsvis stor del av de norske-tyske foreldrepar ønsket å gifte seg i løpet av krigen. Ved utløpet av året 1942 var det for eksempel om lag 40% av mødrene i de til sammen 2.514 sakene som da var registrert, som enten hadde giftet seg eller som opplyste at de ønsket å gifte seg med sine tyske kjærester.

Selv om forholdsvis mange ønsket å gifte seg, var det bare ca 4-500 norsk-tyske par som lyktes i å bli gifte innen krigens slutt. Dette skyldtes dels de praktiske problemene som krigen skapte og dels motstand mot slike ekteskap fra Wehrmachts side. Wehrmacht var nemlig skeptiske til at deres soldater skulle inngå slike personlige bånd til kvinner og familier i et okkupert land.

Den viktigste hindringen mot ekteskap var likevel naziregimets rasepolitikk. Samtidig som SS var positive til norsk- tyske ekteskap, var de tyske nazistene svært nøye med å unngå at rasemessig mindreverdige norske kvinner ble opptatt i det tyske folk ved ekteskap. Det ble derfor stilt strenge krav til at kvinnene måtte dokumentere sin ariske rasetilhørighet og ethvert ekteskap skulle i prinsippet godkjennes av Hitler. Søknadsprosessen kunne ta år og det var mange som ikke rakk å bli gift innen krigens slutt.

Krigsbarn sendt til Tyskland

Dersom mødrene ikke så seg i stand til å ta hånd om sine barn, kunne Lebensborn påta seg å få barna bortadoptert. Også her ble barnas rasemessige verdi vurdert nøye av Lebensborns raseeksperter. Om et barn ikke ble ansett som spesielt verdifullt, sørget Lebensborn gjerne for at det ble adoptert bort til norske foreldre. Om det derimot ble regnet som verdifullt, forsøkte Lebensborn å få det overført til Tyskland for å få det adoptert bort til tyske familier. Spesielt fra våren 1944 og inntil krigens utvikling skapte vansker, overførte Lebensborn ca 250 slike barn til Tyskland der Lebensborn e.V. tok ansvar for dem med sikte på adopsjon. Mange av disse barna ble boende på barnehjem i Tyskland inntil krigens slutt mens noen kom i tyske pleie- eller adoptivfamilier.

Den første etterkrigstiden "krigen" startet i 1945

Flere "tyskerjenter" har uttalt at for dem og deres barn tok den egentlige krigen til 1945. Kvinnene som under krigen hadde vært sammen med tyske soldater ble i store deler av den øvrige norske befolkningen sett på som forrædere. Nå fikk de straffen for sin adferd og dette oppgjøret rammet også mange av krigsbarna.

Oppgjøret med "Tyskerjentene"

Norske kvinner hadde ikke brutt noen lov ved å ha vært sammen med tyske soldater under krigen. Det var likevel tydelig at de ved sin atferd hadde provosert mange og at mange betraktet dem som landsforrædere.

I den første etterkrigstida var det mange av disse kvinnene som fikk håret klippet eller utsatt for annen trakassering på gater og i sine nabolag. Også myndigheter sto for straffereaksjoner overfor kvinnene:

• Mange tusen ble arrestert og internert med vikarierende formelle hjemler og noen ble satt til tvangsarbeid.
• "Tyskerjenter" som arbeidet i stat eller kommuner, ble flere steder oppsagt eller suspendert fra sine stillinger.
• Flere tusen kvinner som under eller like etter krigen giftet seg med sine tyske kjærester, mistet straks sine norske statsborgerskap og ble sendt til Tyskland som tyske borgere sammen med eventuelle barn.
  
  

Krigsbarna som problem

Mens de tyske nazi-myndighetene hadde betraktet de norsk-tyske krigsbarna som en potensiell ressurs, ble de betraktet som et problem av norske myndigheter etter krigen. Dette skyldes ikke minst at det var sterke negative og til dels fiendtlige holdninger overfor krigsbarna i folket. I en rundspørring som Sosialdepartementet foretok sommeren 1945, ble det meldt om fiendtlige holdninger overfor krigsbarn i om lag en tredjedel av kommunene som svarte.

Frykt for tyske gener

Det var flere som uttrykk for at de fryktet de tyske genene som krigsbarna representerte. Noen betraktet krigsbarna som en framtidig tysk femtekolonne i det norske folk. Andre var mest opptatt av at en stor del av krigsbarna trolig var åndssvake. En av Norges mest anerkjente psykiatere antok for eksempel i en utredning til Sosialdepartementet at en stor del av barnas mødre trolig var mentalt tilbakestående. Han antok videre at det også måtte være noe galt med de tyske fedrene som altså hadde tatt til takke med tilbakestående kvinner. Ut fra slike tanker anslo han at ca 4.000 av krigsbarna kunne ha "sjelelige defekter". Slike uttalelser har trolig preget folks oppfatninger av krigsbarna gjennom store deler av etterkrigstida.

Ønske om å sende krigsbarna ut av Norge

Mange ønsket at krigsbarn burde sendes til Tyskland etter krigen. Sommeren 1945 oppnevnte da også Sosialdepartementet et eget utvalg med hovedmandat å utrede om krigsbarna burde sendes til Tyskland. Utvalget konkluderte med at dette ikke kunne komme på tale. I november 1945 foreslo likevel utvalgets formann og en høytstående embetsmann i sosialdepartementet at krigsbarna kunne sendes til Australia. Dette forslaget ble framsatt i møte med en australsk delegasjon som besøkte Norge i arbeidet for å fremme økt immigrasjon til Australia. Norske myndigheter gjorde det på møtet klart at en ikke hadde noen voksen arbeidskraft å avse, men foreslo altså at Australia kunne få overta krigsbarna.

Krigsbarn i Tyskland

Under krigen sendte Lebensborn ca 250 norsk-tyske krigsbarn til Tyskland for adopsjon. Disse barna var norske statsborgere, men først våren 1947 - to år etter krigens slutt - startet norske myndigheter et arbeid for å oppspore og eventuelt hjemsende disse barna. I løpet av de neste åra ble ca. femti av barna sendt til Norge. Dette arbeidet var preget av dårlig planlegging. En god del av barna ble tatt ut av tyske pleiefamilier der de tydeligvis hadde det godt, og sendt til Norge der mange tilbrakte lang tid på ulike barnehjem. Flere av barna var 6-7 år og snakket bare tysk da de kom til Norge og fikk store problemer i møte med skole og et gjennomgående tysk-fiendtlig samfunn.

Vel 80 av barna ble imidlertid værende i Tyskland. blant disse var om lag 30 barn som bodde i russisk sone. Utviklingen i "den kalde krigen" mot slutten av 1940 -åra skapte problemer for norske myndigheter som ønsket å hente disse barna til Norge eller å inspisere forholda i pleiefamiliene som ønsket å adoptere barna. Resultatet ble at barna ble værende i DDR uten at norske myndigheter hadde innvilget søknader om adopsjon fra de tyske pleiefamiliene. Dermed vokste barna opp som norske statsborgere i DDR. Det er senere hevdet at Stasi i 1960 - åra nyttet identiteten til flere av disse barna for å skaffe agenter norske pass for å kunne reise fritt i Vest-Europa.

Feilplasseringer ved åndssvakeinstitusjoner

Ved krigens slutt bodde det ca 500 krigsbarn ved Lebensborns barnehjem i Norge. I løpet av det første etterkrigsåret ble de fleste av disse barna overført til sine mødre, til adoptivforeldre eller til norske barnehjem. Til slutt var det bare en gruppe på ca 20 barn tilbake. Dette var barn som ble ansett som åndssvake og var vanskelige å få plassert. For å få løst dette "problemet" ble de sommeren 1946 overført til et åndssvakehjem. Dette skjedde uten at barna var skikkelig undersøkt og testet. Mange av disse barna har senere tilbrakt livet på institusjon. I ettertid har en overlege ved hjemmet uttalt at "Hadde barna fått muligheten til en ny start og et fullverdig liv i 1945, ville de sannsynligvis utviklet seg normalt." Dette dreide seg altså om et tjuetalls krigsbarn, men det er hevdet at andre krigsbarn ble utsatt for tilsvarende behandling.

Innkreving av barnebidrag fra tyske fedre

Etter at det fra 1950 ble mulig å overføre penger fra Vest-Tyskland til Norge, ble det startet arbeid for å innkreve barnebidrag fra tyske fedre. Mange barn var i mellomtiden blitt bortadoptert eller mødrene hadde giftet seg, slik at det ikke var aktuelt å kreve bidrag fra tyske fedre. Andre mødre ønsket av ulike grunner ikke kreve bidrag.

Sommeren 1953 var det sendt krav om bidrag fra ca 1.000 tyske fedre og i de kommende åra var det mange hundre vest-tyske fedre som betalte bidrag for sine barn i Norge. Det samme gjaldt for fedre bosatt i Østerrike. I saker der fedrene var bosatt i DDR, var det vanskeligere å gjennomføre innkreving av barnebidrag. På 1950-tallet var det en del fedre i DDR som betalte bidrag, men det var ikke mulig å få pengene overført til Norge.

Bidragene ble derfor satt inn på sperret bankkonto i DDR og ble først utbetalt etter 1975 da det ble opprettet diplomatiske forbindelser mellom Norge og DDR.

Mye er fortsatt ukjent

Vi vet i dag en del om utbredte holdninger overfor krigsbarn som sådan i det norske  folk og hos myndigheter i etterkrigstiden. Vi vet også noe om hvordan visse grupper av krigsbarn ble behandlet. For det store flertallet av de anslagsvis 10 - 12.000 norsk-tyske krigsbarna vet vi imidlertid svært lite om deres barndom, oppvekst og om hvordan deres liv har artet seg. Mange har trolig ikke vært særlig preget av sin bakgrun som krigsbarn mens andre utvilsomt har hatt store problemer gjennom hele livet.

Situasjonen i dag

Etter at det norske "krigsbarnproblemet" var mye omtalt i den første etterkrigstiden, var det ganske stille om krigsbarna gjennom de neste tiårene. Det var nærmest et tabuemne inntil midt på 1980-tallet. Da sto flere krigsbarn fram i norske aviser, radio og fjernsyn og det ble utgitt en bok om de norske krigsbarna. Krigsbarn ble nå gjennomgående møtt med sympati og de organiserte seg i en egen organisasjon som i dag har om lag 700 medlemmer.

Hvem er min far?

I 1986 fikk Norge en ny adopsjonslov som ga adopterte rett til opplysninger om biologiske foreldre, og intensjonen i denne loven ble også gjort gjeldene for krigsbarn som ikke var adoptert. Etter dette har flere tusen av de norske krigsbarna søkt i arkiver og andre steder etter opplysninger om sine tyske fedre og øvrige familie i Tyskland.

Mange har lyktes i å få god kontakt med familie i Tyskland, andre har blitt avvist av sin tyske familie mens atter andre fortsatt søker etter opplysninger.

Myte om avl

Journalister og andre har jevnlig omtalt Lebensborn institusjoner som rene avlsstasjoner og har påstått at krigsbarn ble "produsert" som ledd i Lebensborns rasebaserte avlsprosjekt. Inngående forskning med bl. a. gjennomgang av flere tusen enkeltsaker har ikke kunnet påvise noe som helst som bekrefter slike påstander. Alt tyder på at krigsbarna ble til som følge av helt alminnelige forhold mellom norske kvinner og tyske soldater. Lebensborn fikk først kontakt med paret etter at kvinnene var blitt gravide.

Forskning om krigsbarna

Etter at det i 1998 ble framsatt sterke påstander mot norske myndigheters behandling av krigsbarna i etterkrigstiden, ble saken også tatt opp i Stortinget. Regjeringen lovte da å få undersøkt påstandene skikkelig. dette ble gjort ved at regjeringen ga Norges forskningsråd i oppdrag å gjennomføre et mindre forskningsprosjekt for å avklare noen av de påstandene som var framsatt.

Dette Arbeidet resulterte i rapporten "Fiendens Barn" som ble presentert sommeren 1999.

Rapporten behandlet bl.a. påstander om at den norske stat i 1959 hadde tatt fra krigsbarna en erstatning på 100 millioner kroner.

Disse påstandene hadde medført store oppslag i norsk og utenlands presse, men forskningen viste at de var basert på misforståelser. Det dreide seg om en vest-tysk erstatning til norske ofre for nasjonalsosialistiske forfølgelsestiltak og krigsbarn var ikke omhandlet i den saken.

I rapporten "Fiendens barn" ble det imidlertid konkludert med at det var behov for ytterligere forskning med fokus på krigsbarnas oppvekstvilkår. Regjeringen har senere fulgt opp denne tilrådingen og har gitt Norges forskningsråd i oppdrag å gjennomføre et treårs forskningsprosjekt med en kostnadsramme på seks millioner kroner. Dette prosjektet startet opp sommeren 2001.

Krigsbarn har anmeldt den norske stat

I løpet av de siste åra er det en god del krigsbarn som har berettet om en barndom og oppvekst preget av overgrep og mishandling og av myndigheter som ikke tok ansvar for å sikre dem skikkelige oppvekstvilkår. Daværende statsminister Kjell Magne Bondevik beklaget i sin nyttårstale for et par år siden den behandlingen krigsbarna hadde fått, men det var ikke nok. Nå ar mer enn 150 krigsbarn anmeldt den norske stat for overgrep og forsømmelse, noe som har fått stor omtale i både norsk og utenlandsk presse.

Et aktuelt tema i Norge

Etter at de norske krigsbarna igjen "dukket opp" som fenomen på 1980-tallet har de fått stor oppmerksomhet i media. De er gjennomgående møtt med sympati og forståelse og nå de siste årene er dette til dels videreutviklet i form av negativt fokus på norske myndigheters rolle gjennom etterkrigstiden. Dette har nå toppet seg med krigsbarns rettsak mot staten. Dagens oppmerksomhet om temaet "krigsbarn" i Norge inngår i flere strømninger for tiden: Økende vekt på framstilling av ulike aspekt ved "hverdagsliv" i norsk forskning om annen verdenskrig, dernest et økt press fra ulike grupper om å få erstatning fra myndighetene for uheldige forhold i barndom og oppvekst og for det tredje en økt oppmerksomhet rettet mot det som oppfattes som negative sider ved etterkrigstidens samfunn, med fokus på myndighetenes ansvar for og behandling av "svake grupper"