Aktive Fredsreiser
Fredshuset,
Kranvn 4B,
4950 Risør
tlf 371 53 900
mob 95 23 81 99
Send epost til oss
I nazismens brennpukt |
|
I denne artikkelen beskriver den danske orlogspresten Martin Corfix den innsatsen som tyske, danske, svenske og norske prester utførte i Tyskland i kampen mot nazismen. I nazismens brennpunkt Danske presters virksomhet i Berlin og Hamburg 1933-1945 I denne artikkelen (1) har det vært min hensikt å beskrive en periode av vår nære fortid i dansk kirkehistorie. Tre danske presters virksomhet i det nazisistiske Tyskland. Artikkelen er skrevet kronologisk og omhandler først Helge N. Blauenfeldt, som var dansk legasjonsprest ved den danske kirke i Berlin 1931-1943. Deretter Axel B. Jeppesen, som i 1941 kom til Berlin som hjelpeprest for Blauenfeldt – begge utsendt av ”Dansk Kirke i Udlandet” (DKU) – og sist Sophus Boas, som fra 1943 var hjelpeprest ved den danske sjømannskirken i Hamburg. (2) Felles for alle de tre prestene er, at de som unge, ferdigutdannete teologiske kandidater fikk sitt første kall i Tyskland. Jeg har lagt vekt på å skildre de forhold som prestene jobbet under, og spesielt hvilke engasjementer de ble trukket inn i: Videre omhandler en stor del av artikkelen Boas og Jeppesens arbeid for danske motstandsfolk, som etter tysk domsavsigelse ble sendt til tyske tukthus, fengsler og konsentrasjonsleire. I samme periode arbeidet andre danske prester i Tyskland. På samme måte som de medarbeidere som var tilknyttet kirkene, er disse kun tatt med i forbindelse med de tre ovenfor nevnte prester i artikkelen. Helge N. Blauenfeldt og Christianskirken i BerlinHelge N. Blauenfeldt kom som nyutdannet cand. teol. til Christianskirken i Berlin i mars 1931, og det var her han hadde sitt første embete. Menigheten besto hovedsakelig av gamle ”navere”, som var kommet til Berlin, da det nye keiserdømmet ble grunnlagt i 1871, og hadde i en årrekke vært i tilbakegang. Tiden som fulgte, skulle bli en periode med omveltninger – ikke bare for prest og menighet – men for hele Tyskland. Nazistenes maktovertakelse den 30. januar 1933 medførte i begynnelsen ikke noen egentlig forandring, men etter hvert som det nazistiske grepet langsomt ble strammet til, begynte vanskelighetene å melde seg for den danske koloni og menighet. Den tyske arbeidsløsheten ble mindre, men innenfor den danske kolonien steg den merkbart, fordi unge 2. og 3. generasjons dansker var avskåret fra å få lærlingplasser på grunn av sin herkomst. Det finnes også eksempler på at danske familier foretok nasjonalitetsskifte, fordi man ellers måtte se sin forretnings eller virksomhets eksistens truet. Mange av dem som valgte en slik løsning, fortsatte med å komme til Christianskirken, men de kunne ikke lenger stå som medlemmer i menigheten, fordi kirken kun måtte registrere danske statsborgere. (3) For den danske presten var det en vanskelig balansegang i årene etter 1933, og i Danmark var man ikke interessert i, at den danske presten skulle komme med ”uheldige” uttalelser om forholdene i det store nabolandet. I 1933 fant han marsutgaven av ”Kirkeklokken” statsfiendtlig, og Blauenfeldt fikk en påtale av legasjonsråd Hoffmeyer. I kirkebladet hadde den danske presten gjengitt Kaj Munks ”Intervju med Sfinxen”, fra ”Vedersø – Jerusalem retur” samt utdraget ”En Samtale fra 1704” fra Joseph Chambers ”Der Frazösische Protestantismus”, hvor hugenotten Cavalier har en samtale med Ludvig den 14’s minister Chamaillart. Begge utdragene omhandlet temaet Gud og staten. (4) Tysk kirkekampI august 1934 mottok pastor Blauenfeldt invitasjon til å overvære Ludwig Müllers innsettelse som riksbiskop i Berlin domkirke den 16. september. Forut for dette hadde det rast en heftig debatt i de tyske kirkelige kretsene. Den planlagte rikskirken hadde vært på tale i mange år før nazistenes maktovertakelse, spesielt hadde den nazistiske bevegelsen innenfor kirken – ”Deutche Christen” – vart opptatt av tanken om en riksbiskop, og en kandidat til embetet hadde man allerede funnet i Hitlers personlige venn – den tidligere garnisonspresten Ludwig Müller. Fra den kommende biskops side var det lagt stor vekt på, at utlandet skulle være rikt representert ved høytideligheten. Tidspunktet for innvielsen hadde tidligere vært fastlagt, men var blitt utsatt. I denne forbindelsen hadde Blauenfeldt, i samråd med daværende svenske legasjonsprest, Birger Forell, latt deres invitasjoner gå videre til deres menighetsråd. Blauenfeldt som ventet en ny invitasjon, ønsket nå å forhøre seg med DKU hjemme i Danmark, hvordan de mente han skulle forholde seg. I oktober 1943 ble Blauenfeldt sammen med den amerikanske prest og pastor Forell i Berlin, invitert til Dahlem-synoden, som etter Barmen-synoden i mai 1943, var den egentlige begynnelsen til organiseringen av Bekjennelseskirken, som var motsetningen til den nazistiske ”evangeliske” kirke. Ved innbydelsen til Dahlem-synoden, mente Blauenfeldt at det var mest korrekt å forelegge denne for kammerherre Zahle, som imidlertid nedla forbud mot, at Blauenfeldt som offisiell dansk embetsmann og medlem av ”Gesandtskapet” deltok i synoden. Men han kunne likevel delta som privatperson. Blauenfeldt besluttet likevel å delta som offisiell dansk prest, fordi han mente, at hans deltakelse ville være i overensstemmelse med, hva den danske folkekirken sto for. Ved synodens start ble de tre utenlandske prestene ønsket spesielt velkommen. (6) Resultatet av denne synode ble som kjent det direkte bruddet med den offisielle nazifiserte kirken. Likeledes ble prester og menigheter fra de forskjellige landskirker oppfordret til ikke lenger å ta imot forordninger fra den såkalte rikskirke, men utelukkende fra de av synodens nyinnsatte, styrende organer. Den danske kirken og menigheten i Berlin ble ikke direkte berørt av den tyske kirkekampen, og Blauenfeldt beskrev situasjonen slik i 1936: Denne Oasetilværelsen kunne passe danskene utmerket, fordi man da kunne bruke kirken som et rolig hjem, men ”det kan også – som antydet – være et skadelig forhold, dersom Menigheden” skal være Lys og Salt i samfunnet, men hvordan være det, dersom man lever utenfor?”(7) Blauenfeldt, som var ”barthiansk observans”, engasjerte seg i kirkekampen ved å hjelpe Bekjennelseskirken på flere måter. Blant annet stilte han sin prestebolig til disposisjon for Bekjennelseskirkens Broderråd, hvor pastor Jacobi var preses. Dermed kunne rådet samles i den danske kirke uten Gestapos overvåking. (8) I 11937 og fram til 1939 sto Blauenfeldt som koordinator for tyske presters ferieopphold i Danmark, mens pastor Jacobi sto som garantist for, at kun prester fra bekjennelseskirken kom på dette tiltrengte rekreasjonsopphold. De sendte deretter en innbydelse til de aktuelle tyske prestene. I de tilfeller hvor den tyske presten ønsket å ta med seg sin familie, kunne det oppstå problemer: Pastor Dührings sønn – Klaus Dühring – var i likhet med alle tyske gutter lovfestet medlem av Hitlerjugend. For å få reisetillatelse fra denne organisasjonen, var det helt nødvendig å oppvise innbydelse fra Danmark. Når reisetillatelsen var innvilget kunne man motta utstedelse av et tysk pass. Men fordi Klaus Dühring var sønn av en prest fra Bekjennelseskirken. skulle man i slike situasjoner fra dansk side sende en separat innbydelse, fordi farens kirkelige tilhørighet i seg selv var grunn nok til avslag. (11) Men et opphold i 1937 førte til at presten Eugen Senger, etter et besøk hos pastor Berg Sørensen, Bisserup, ble angitt til Gestapo av en nazistisk kollega i Berlin. Etter dette satt Senger fem uker i fengsel. (12) Side gjenforeningen i 1920 hadde det eksistert et reisestipend som gjorde det mulig for danske prester i Sønderjylland, å dra på studiereiser til Tyskland. Blauenfeldt var kontaktmannen mellom de danske prestene, som ble sendt til Berlin av biskop Ammundsen og senere biskop Noack, og de tyske prestene. På samme måter kom prester fra andre deler av Danmark for å sette seg inn i de spesielle forhold, som tyske prester måtte arbeide under i disse årene. Frimerke med Martin Niemöller Situasjonen for prestene i Bekjennelseskirken ble mer og mer uholdbar, og mange ble fengslet eller sendt i konsentrasjonsleir for deres tro: Martin Niemöller fra Dahlem Dorfkirche ble fengslet av Gestapo i 1937 for sine uttalelser mot nazismen, og prosessen mot ham skulle finne sted i 1938. Pastor Gunnar Sparring-Petersen fra Brønshøj ble - på grunn av sitt arbeid i Kirkelig Verdensforbunds internasjonale forretningsutvalg – anmodet av biskopen av Chiester, dr. Bell om å stille som kirkenes representant i rettssaken mot Niemöller i Berlin. Nå hadde imidlertid ikke Sparring-Petersen anledning til dette, og han ba derfor Blauenfeldt om å påta seg oppgaven. Blauenfeldt, som personlig kjente Niemöller, påtok seg dette oppdraget og anmodet retten om å få overvære rettsmøtene. Anmodningen ble avslått, og kun Niemöllers prost – Diestl – fikk adgang til å overvære rettssaken. Blauefenldt underrettet etterpå kammerherre Zahle, som på det kraftigste klandret ham – at han uten å ha rådført seg med gesandtskapet hadde henvendt seg til den tyske rettsinstansen i saken mot Niemöller, fordi denne saken var sterkt politisk betonet. I gesandtskapets referat fra møtet står det bl.a.: Ved domsavsigelsen ble Niemöller frifunnet, men den store folkemengden som hadde tatt oppstilling ved rettsbygningen – deriblant Blauenfeldt – fikk ikke mulighet til å lykkeønske den frikjente; Niemöller ble nemlig holdt tilbake av Gestapo som Hitlers personlige fange og måtte tilbringe syv år i konsentrasjonsleir. JødeneJødeforfølgelsene begynte etter nazistenes maktovertagelse den 30. januar 1933. Framsynte jøder søkte seg bort parallelt med at deres bevegelses- og handlefrihet ble innskrenket, men det ble stadig vanskeligere å skaffe seg utreise- og oppholdstillatelser. Brevvekslingen mellom Blauenfeldt og jøder, samt ”ikke-ariere” fra denne perioden vitner om den store søkningen, den danske presten var utsatt for med hensyn til innreise i Danmark. Som regel hadde jødene et introduksjonsskriv fra en prest i Bekjennelseskirken. Mange ble hjulpet, og via den svenske legasjonspresten i Berlin – Birger Forell – klarte mange jøder å komme til Sverige. Det var da også på grunn av dette arbeidet, og den sentrale rollen som Forell hadde som kontaktmann mellom Bekjennelseskirken og de nordiske kirkelederne, at han i 1942 fra nazistisk side ble anmodet om å forlate Tyskland. Forells etterfølger, Erik Perwe, fortsatte imidlertid det risikofylte arbeidet for de jødene som var gått ”under jorden” i Berlin da deportasjonene til utryddelsesleirene begynte. Dansk flyktningpolitikk på slutten av 30-tallet er på mange punkter et sort kapitel, og Blauenfeldt var så å si maktesløs, når jødene henvendte seg til ham angående opphold i Danmark. På dette tidspunktet var de danske myndigheter uhyre tilbakeholdne med å gi selv midlertidige oppholds-tillatelser til de jødiske flyktningene: Ingen flyktning fikk innreisetillatelse, uten at den pågjeldende kunne framvise et innreisevisum til et annet land, samt gyldig reisehjemmel til samme sted. Derfor så Danmark seg ”Nødsaget” til – som justisminister K. K. Steincke uttrykte det i forbindelse med et radioforedrag om ”Emigrantproblemet” i desember 1938 – ”å innføre den praksis allerede ved grensen å avvise alle utlendinger, som på grunn av vanskeligheter i deres hjemland ønsker å utvandre, og som kommer her til landet uten i forveien å ha innhentet innreisetillatelse. Fra 1938 var Blauenfeldts bestrebelser på å få jøder til Danmark derfor uten resultat. Men han fikk stadig henvendelser, som han videreformidlet til bl.a. professor Torm fra bevegelsen ”Den danske komité for ikke-ariske kristne” samt til danske prester, men tilbakemeldingene fra disse var alle likelydende: Ingen mulighet for innvadring. (17) Den 9. april og tiden deretterEn uke før den 9. april 1940 ble pastor Blauenfeldt advart mot å ha kompromitterende materiale liggende. Advarselen kom fra pastor Adolf Kurtz fra Zwölf Apostelkirche i Berlin, som ikke ville opplyse mer om dette, fordi han ikke ønsket å begå forræderi mot sitt eget land. Etter denne meddelelsen brente Blauenfeldt all korrespondansen vedrørende sin observatørrolle i prosessen mot Niemöller. (20) Få dager senere fikk Blauenfeldt, via legasjonspresten – Forell – opplysninger om en snarlig tysk besettelse av Danmark og gikk derfor til gesandtskapets marineattaché – kommandørkaptein Frits Hammer Kjølsen – som allerede via flere kilder hadde fått informasjoner om et forestående angrep. (21) Angrepet kom som kjent den 9. april. Samme dag hadde hr. og fru Blauenfeldt et ærend i byen, og da de kom tilbake til presteboligen, hadde Gestapo vært på besøk, og overfor den unge hushjelpen hadde de presentert seg som telefonmontører. De hadde samtidig installert lytteutstyr i telefonen, som tok opp de samtaler som ble ført via telefonene, så vel som de samtaler som ble ført i stuen. Da kirken ikke hadde meldt fra om noen feil ved telefonen, ble mistanken vakt. Samtalene i presteboligens stue ble alltid innledet med at pastor Blauenfeldt dekket til telefonen med en tykk hette, slik at man kunne prate mer fritt. (22) Kolonien bar preg av det som hadde skjedd den 9. april, og i den påfølgende tiden møtte menigheten tallrikt opp. I et brev til DKU beskriver Blauenfeldt Etter begivenhetene den 9. april overveide Blauenfeldt om han skulle dra hjem til Danmark, fordi han mente at det nærmest var en forpliktelse å tjene sitt fedreland, i alle fall mer enn og fortsatt være i Tyskland. (24) Men da begivenhetene hadde kommet mer på avstand, innså han ”at det er viktig, ”det større Danmark”, som Danske i Udlandet er, skal bevares og Sammenholdet styrkes”, som han uttrykker det i menighetens hilsen til DKU’s formann, biskop Bruun-Rasmussen, i anledningen av hans 70-årsdag; ”og det der sker skal ikke saa meget gennemleves og gennemgaaes, Skridt for Skridt. Og vi skal ikke lade os lukke inde i Snæverhed og national Egenkærlighed. Det er saligere at give end at tage, det gælder vist ogsaa mellem Folkene. Jeg tænker undertiden paa tysksindede Sønderjyder, som efter mit Skøn har givet det tyske folk – jeg tænker særlig paa kirkelige Forhold – noget værdifuldt menneskelig, som vi kalder dansk. – Det er jo alligevel det dybest liggende i det ”danske”, som vi nu skal finde å leve i, for at vise vor Eksistensberettigelse. ”Værn med Vid, hva helt er vort”,.. etc”. (25) Etter besettelsen av Danmark begynte en ny kirkegjenger å komme i Christianskirken. Han ønsket ikke å oppgi sin adresse, så han kunne få tilsendt kirkebladet, og han deltok heller ikke i samværet etter gudstjenesten. Etter en stund henvendte han seg til Blauenfeldt; han var sønderjyde og medlem av DNSAP, og fordi han var dansktalende satte de ham til å overvåke, om den danske presten blandet politikk inn i sine prekener. Men observatøren var i bunn og grunn lei av hele denne oppgaven, og ville på denne måten lette sin samvittighet. (26) Et av de første kravene okkupasjonsmakten stilte til Danmark, var at landet skulle utskrive arbeidskraft til Tyskland – fortrinnsvis til arbeid i de tyske kullgruvene – hvis ikke ville den tyske kulleksporten til Danmark øyeblikkelig opphøre. Fra dansk side nektet man å etterkomme kravene, men tillot likevel verving av danske arbeidere til den tyske industrien. Dette var nok en av de første danske regjeringsbeslutningene som nærmet seg det kollaboratøriske. Dermed oppsto begrepet tysklandsarbeidere. Men så begynte tilstrømningen av tysklandsarbeiderne, som mer eller mindre frivillig hadde underskrevet en kontrakt på minst et halvt års arbeid. Når transportene med arbeidere kom til Stettiner Bahnhof mottok prestene eller kirkens medarbeidere dem med publikasjoner om den danske kirkens beliggenhet, samt andre nyttige adresser. Når arbeiderne hadde funnet seg til rette i storbyen, og hverdagens problemer meldte seg, oppsøkte de den danske presten i Saarlandsstrasse. Han ble som en slags ”høyre hånd” for de unge, som ofte hadde dårlige tyskkunnskaper, og fungerte som for eksempel tolk ved samtaler med arbeidsgiverne, politimyndigheter og ”Arbeitsamt” eller ved legebesøk. Prestens rolle ble altså utvidet i sosialt henseende. (29) Men også mange unge, som ikke tidligere hadde hatt tilknytning eller tradisjon med hensyn til tro og kirke, ble nå under tysklandsoppholdet interessert i det, det som før hadde virket så fjernt, og kirken ble en vesentlig del av hverdagen i det utenlandske. . Bildet viser et foto fra Axel Jeppesens innsettelse som prest i Christianskirken i Berlin i 1941. Jeppesen står ytterst til venstre. nr. 2 fra venstre er: pastor Erik Christensen, direktør for krigsfangehjelpen( arresteret og utvist fra Tyskland i 1944 for åt ha døpt en jødisk kvinne og unlatt å anmelde henne til Gestapo), H.F. Petersen, dansk prest i Flensborg og Helge Blauenfeldt, dansk førsteprest i Berlin. Dette kom spesielt til uttrykk i kirkens fremmøteprosent: Menigheten ble mer enn tredoblet. Da antallet arbeidere i Berlin kulminerte, var antallet av danske tysklandsarbeidere ca 10.000. Før arbeidernes ankomst hadde man rundt 30 kirkegjengere til en høymesse, men med tilgangen øket møteprosenten: I 1941 hadde man i gjennomsnitt 40-50 kirkegjengere; i 1942 60-70; og i 1943 70-80. (30) Etter at pastor Jeppesen var kommet, begynte man å holde to gudstjenester annenhver søndag. Kirkens lesestue kunne daglig benyttes, og utlånsbiblioteket ble flittig besøkt. I tillegg hadde man ”Torsdagsmøter” med variert innhold, ”Åpent-hus-samlinger” sangkvelder og utflukter. Dermed lykkes man i sine bestrebelser på å gjøre Christianskirken til et samlingspunkt for arbeiderne. Likevel viste det seg å være vanskelig å holde sammen den gamle kolonien og de unge, fordi det var stor forskjell mellom de to partene innstillinger og levevilkår. Det hadde også vært tilløp til uroligheter ved et møte i navernes gamle forening ”Freja”. Etter dette valgte man å dele opp menigheten, når det var snakk om møtevirksomhet; torsdag ettermiddag ble forebeholdt den gamle kolonien, og på kvelden samme dag, møttes de unge. Man var arbeidsløs, og hvis man nektet å reise til Tyskland, kunne det igjen føre til at man fra de danske arbeidsmyndighetenes side ble kategorisert som arbeidsnektende. Noe som igjen førte til tap av ledighetsstønad. Enkelte av de arbeiderne som oppsøkte kirken, ønsket en samtale med presten for å komme til klarhet i den faktiske politiske rollen de spilte ved sin tilstedeværelse i Tyskland. Men det var selvfølgelig mange motiv for å ta seg jobb i Tyskland. For eksempel utbetaling av barnetrygd, etterutdannelse i de typografiske fag, eventyrlyst, samt at det var en del unge nazister som søkte arbeid av politiske grunner. Men hvis det har vært noen overbeviste nazister blant de arbeiderne som oppsøkte kirken, så ga de seg i så fall ikke til kjenne. (32) Faksimilen viser Reisepasset som Axel Jeppesen fikk utstedt i forbindelse med sin tjeneste som prest i Tyskland Etter mars 1943 ble de alliertes flyangrep mot Berlin intensivert, og i takt med dette reiste de danske arbeiderne tilbake til Danmark, når deres halvårskontrakt opphørte. Blauenfeldt, som nå hadde vært prest for den danske kolonien i 12 år, følte på bakgrunn av denne utviklingen, at det ikke lenger var forsvarlig å oppholde seg i Berlin med hustru og små barn. Likeledes var de hendelsene, som hadde funnet sted i København den 29. august, sterkt medvirkende til at Blauenfeldt nå mente han måtte hjem. Den første søndag i advent 1943 holdt H.N. Blauenfeldt sin avskjedspreken i den danske kirken, hvor den gamle menighet var møtt opp for å ta avskjed med sin prest og prestekone. Nå ventet en ny menighet på ekteparet i Ringe på Fyn. Tukthus og fengselsbesøkSiden 1941 hadde prestene besøkt flere dansker som satt i tyske fengsler og tukthus. Det var de danske arbeiderne som under deres opphold enten hadde vært uforsiktige med uttalelser rettet mot nazismen, eller hadde begått ulovligheter som bedrageri mot firmaet eller drevet med svartebørshandel. Som regel var det snakk om simple vinningsforbrytelser. En ung arbeiderske hadde stjålet en fyllepenn, en annen hadde tilegnet seg litt brød, fordi han var sulten. I mange tilfeller var det slike forseelser, som ikke ville hatt noen konsekvenser i Danmark, men som i Tyskland kunne føre til et lengre fengselsopphold. (33) I Danmark var motstanden mot okkupasjonsmakten for alvor begynt å gjøre seg gjeldende. Sabotasjehandlingene grep om seg i løpet av 1943, og befolkningens sammenstøt med tyske tropper førte til økende uroligheter i hele Danmark. Det hele kulminerte i august 1943 med folkestreiken rundt om i landet. Den 28. august sa den danske regjeringen nei til et tysk uultimatum. Neste morgen innledet tyskerne et uventet angrep på landets militærvesen, og det ble erklært militær unntakstilstand i Danmark. Konge og regjering opphørte med å fungere. I krigens siste to år, ble han i kraft av sin stilling, trukket inn i hjelpearbeidet og omsorgen for de internerte danskene. Dette engasjementet førte ham i kontakt med sjømannspresten Sophus Boas som i 1943 var kommet til Hamburg som hjelpeprest for pastor Sigfred Ingstrup-Mikkelsen ved den danske sjømannskirken. Fra de første rapportene om deportasjonene innløp, inntil krigens avslutning, ble en av de viktigste oppgavene for prestene å reise rundt for å spore opp og oppsøke de deporterte danske motstandsfolkene som var anbrakt i tyske tukthus og fengsler. Bilde: Sophus Boas De første reisene ble gjort av Sophus Boasi desember 1943, og fra nyttår 1944 begynte det å komme brev til prestene i Hamburg og Berlin, med henstillinger fra deportertes pårørende om prestene kunne oppsøke deres familie-medlemmer. De tyske tukthus og fengsler var underlag justisministeriet, og reglene stammet fra før 1933. Derfor eksisterte det også en besøkstillatelse, som imidlertid kun gjaldt for nære pårørende og soldater på perm. Politiske fanger kunne derimot ikke motta besøk. Skriftlige søknader til de gjeldende anstalter var resultatløse, og heller ikke generalkonsulat eller gesandtskap kunne påvirke saken. Ved å påberope seg rett til å besøke de innsatte som representant for slektningene, som jo var helt avskåret fra å komme på besøk, lykkes denne planen som regel, etter at fengselsledelsen i de fleste tilfeller hadde kommet med innvendinger. (34) Prestene måtte altså på stedet prøve å bevege de lokale fengselsdirektører enten som ovenfor beskrevet, eller ut fra en sjelesørgerisk plikt. Denne fremgangsmåten ble kronet med hell de fleste steder, og hadde presten først vært i fengselet en gang, ble som regel de neste besøkene akseptert, selv om de i grunnen var ulovlige. Bildet: Hiltgunt i midten, sammen med sine to brødre og deres kjærester Under fengselsbesøkene skulle prestene som regel snakke tysk med de innsatte, men der hvor Zassenhaus var med som sensor, kunne samtalen foregå på dansk, uten noen overvåkning fra fengselets side. Av de ca 25 fengsler som Boas regelmessig oppsøkte, medvirket Zassenhaus ved besøk i fire fengsler, som alle lå i Nordtyskland. Jeppesen gjorde kun bruk av den tyske sensor en enkelt gang. Samtidig med Boas’ fangebesøk oppsøkte Jeppesen uavhengig mange av Berlins fengsler, samtidig som han allerede fra starten av bestrebet seg på å gjøre noe for å hjelpe de danskene som satt innesperret i KZ-leirene. Via den norske sjømannspresten Arne Berge – som en gang i måneden, sammen med sin kollega Vogt-Svendsen – lånte Christiankirken for å avholde norsk gudstjeneste, ble også Jeppesen introdusert for nordmennene i Gross Kreutz. I denne lille byen, som lå ca 20 km vest for Potsdam, bodde to familier som var blitt deportert fra Norge. Den ene var familien Seip: Didrik Arup Seip, rektor ved Oslo Universitet, hadde sittet i konsentrasjonsleiren Sachsenhausen. Under sterkt press fra høytstående universitetsfolk hadde han i 1943 blitt frigitt av Himmler. Men han fikk ikke reise hjem, og skulle i stedet bli i deportasjon (sivilinternert) sammen med sin familie som Himmlers personlige fange, og skulle til gjengjeld skrive ”Ariernes historie”. (35) Kontreadmiral Carl Hammerich og hans norskfødte hustru, Borghild Hammerich Via nordmennene fikk Jeppesen tidlig i 1944 kontakt med kontreadmiral Carl Hammerich og hans norskfødte hustru, Borghild Hammerich i København. Ved møtet med nordmennene i Gross Kreutz ble Jeppesen også gjort kjent med, at det faktisk var mulig å gjøre noe for de danske KZ-fangene: hver uke overleverte Wanda Hjort pakker med næringsmidler, som kom fra Borghild Hammerichs danske avdeling av Den Norske Damekomité, til nordmenn i konsentrasjonsleiren Sachsenhausen. Dette besøket munnet ut i en rapport hvor Jeppesen redegjorde for fangenes situasjon på bakgrunn av samtalen med kommandanten, samt at han tilføyde opplysninger han hadde fått fra annet hold. Rapporten ble sendt med diplomatpost til utenriksministeriet i København. Foruten pakkene med fødevarer, har de behov for medisiner, for eksempel medisin til bruk for pasienter med lungebetennelse”. (37) Både Jeppesen og Boas prøvde flere ganger å oppsøke Reichssicherheitshauptamt i Berlin for å innhente besøkstillatelse til konsentrasjonsleirene. Tross iherdige anstrengelser var og ble dette en umulighet. Jeppesen søkte senere å få sende fangene et månedlig eller ukentlig antall ”Seelsorgerische Rundschreiben”, men også her var svaret negativt. Etter den 29. august 1943, inntrådte den tilstand som er blitt betegnet som ”departementschefsstyret”: Et styre av embetsmenn under ledelse av de forskjellige ministerienes departementssjefer, som opprettholdt den danske administrasjon, uansett om konge, regjering og riksdag hadde opphørt å fungere, og dermed også alt politisk samarbeid mellom Danmark og Tyskland. Det var dette styret, som fra starten prøvde å sammenfatte de ulike informasjoner, som kom fra prestene i Tyskland og pårørende, etter hvert som deportasjonene øket i omfang. (38) Den 11. april 1944 var både Jeppesen og Boas hjemme i Danmark, og begge var beordret til å møte i utenriksministeriet. I ministeriet var man etterhånden blitt kjent med hva prestene, hver for seg, foretok seg i fangesaken. Det skulle være en ”inspeksjon” av prestene, som ved møtet med Frants Hvass, avdelingssjef i utenriksministeriet og departementsjef H. H. Koch, redegjorde for sin virksomhet. (39) Begge hørte med til hovedkreftene i hjelpearbeidet for de deporterte i konsentrasjonsleirene, og herfra kom også midlene til de næringsmiddelpakkene, som under Rød Kors’ logo ble sendt til leirene. I tillegg ble det også sendt pakker til tukthus- og fengselsfangene, men som hovedregel kom forsendelsene i retur, eller ble tilbakeholdt, fordi disse fangene – i motsetning til konsentrasjonsleirfangene – hadde en tidfestet dom og kunne derfor ikke motta noen forsendelse. Det var altså denne fangegruppen som led nød, fordi de ikke kunne motta næringsmidler utenfra, og derfor ble rammet av forskjellige mangelsykdommer, i tillegg til den sykelighet som ble forårsaket på grunn av mangel på frisk luft og mosjon. Likeledes var det stor forskjell på de ulike fengsler: Straffeanstaltene i syd-Tyskland var sånn noenlunde, hva forpleining angikk, ”men Mangelen på Mad er imidlertid for en Mængde Danske og maaske især Nordmænd direkte katastrofal; blant Nordmændene dør mange af Tuberkulose”, som det heter i en av Jeppesens rapporter om prestenes arbeid. (40) I København fikk begge prestene i stand en avtale med Røde Kors om å sende levertran, A-B-C-D-vitaminpreparater, tobakk og skråtobakk med diplomatpost til henholdsvis konsulatet i Hamburg og gesandtskapet i Berlin. Disse forsendelser, som utelukkende ble bekostet av sosialministeriet, ble smuglet inn til fangene. Likeledes mottok de norske prestene i Hamburg hjelp fra Danmark til de norske deporterte. Han og hans norske kollega – Vogt-Svendsen - hadde den ordning, at de besøkte hverandres landsmenn i de fengsler, de kom til. På den måten fikk fangene flere besøk, og dermed flere fordelinger av matpakker. I de fleste straffeanstaltene lykkes man med å dele ut matpakker, blant annet ved hjelp av de lokale fengselsprestene, men det var også fengsler hvor det var umulig. Pakkefordelingen var strengt ulovlig, og en avsløring ville fått vidtrekkende konsekvenser for prestene. Det var tillatt for fangene, umiddelbart etter innsettelsen å kunne motta brev. Men fangenes pårørende i Danmark visste ikke hvor fangene var plassert, og dersom man hadde opplysninger, var denne informasjonen mangelfull og sporadisk. Fangene hadde på sin side kun lov til å skrive et brev hjem hver sjette måned, og det var bare tillatt å skrive 15 linjer i alt. Men her kunne prestene hjelpe; de fant de savnede og sendte deretter vedkommendes adresse hjem til slektningene med beskjed om, at den pågjeldende hadde det godt etc. En viktig del av prestenes fengselsarbeid var derfor registreringen av fangene. Både Boas og Jeppesen førte egne lister over hvor de forskjellige fangene var anbrakt. Det tyske fengselsvesenet overflyttet nemlig i en uendelighet fangene fra tukthus til tukthus uten noe spesielt mål eller mening. Dermed kunne man ikke regne med de informasjonene man hadde fått fra blant annet Røde kors i København eller pårørende alltid stemte. Som regel fant man igjen de fangene som var ”forsvunnet”, og via gesandtskapet i Berlin ble prestenes ajourførte lister sendt til Utenriksministeriet i Danmark, som igjen førte fangekartotek og deretter viderebefordret fangelistene til Dansk Røde Kors. (42) Disse listene skulle senere vise seg å bli til uvurderlig hjelp ved redningsaksjonen for fangene. Prestenes besøk varte fram til juni 1944, da ble det satt en brå stopp for deres virksomhet: Den totale krig var innledet, og som følge av dette ble fengslene nå hermetisk lukket – absolutt ingen besøk. Boas oppsøkte Jeppesen i Berlin og sammen ble de enige om å søke direkte til justisministeriet, og det ga resultat: Boas fikk sin tillatelse et par måneder senere, men fordi Jeppesen var legasjonsprest måtte søknaden gå via gesandtskapet, og først i desember 1944 forelå tillatelsen. Prestene hadde nå besøkstillatelse fra Reichsminister der Justiz i Berlin, (43) noe som resulterte i at det ble vanskeligere for fengselsadministrasjonen å legge hindringer i veien for prestenes virksomhet. Politifolkene i BuchenwaldDen 19. september 1944 ble ca 2000 danske politibetjenter, under dekke av en falsk flyalarm, arrestert av tyske SS- og polititropper. Umiddelbart etter aksjonen ble politifolkene sendt til konsentrasjonsleire i Tyskland, først og fremst Buchenwald. Kort tid etter rettet DKU’s formann, biskop Bruun-Rasmussen en henvendelse til Utenriksministeriet om denne saken. Ministeriet opplyste at saken ville trekke i langdrag, men de syntes det var så absolutt en oppgave for DKU’s utsendte prester. (44) Jeppesen var imidlertid allerede i full sving med egne initiativ for å komme i kontakt med de bortførte politifolkene. Det kom også private henvendelser til ham fra Danmark i forbindelse med denne saken, og derfor reiste han like godt til Buchenwald den 7. oktober 1944. Han hadde ikke med seg noen besøkstillatelse, og etter reisen meddelte han Utenriksministeriet følgende (45): ”Kommandanten i Buchenwald talte jeg med, da jeg den 7.10.1944 besøgte Lejren, idet jeg, vel vidende at man ikke uden videre faar Lov til at besøge Fangerne, foretrak alligevel at forsøge dette, førend jeg henvedte mig til Reichssicherheitshauptamt i Berlin. Jeppesens utspill var strengt forbudt, men besøket fikk ingen konsekvenser for ham, fordi han hadde diplomatstatus. Han ble med uforrettet sak eskortert tilbake til Weimar av SS-soldater. Fra nyttår 1945 fikk politifolkene, som følge av vedvarende press fra dansk side, krigsfangestatus, og de ble overflyttet til krigsfangeleiren Mühlberg, hvor den danske krigsfangesekretær, cand. teol. Chr. Christiansen, som var utsendt av KFUMs krigsfangehjelp, overtok besøkene i leiren. (47) Senere lykkes det Jeppesen og pastor Christian Bakmann-Christensen, som i begynnelsen av 1945 var kommet til Berlin for å bistå Jeppesen (48) å holde gudstjeneste den 17. februar 1945 for danske politifolk som var i en arbeidskommando i byen Jessen. (49) Dette skjedde uten den nødvendige tillatelse fra Oberkommando der Wehrmacht, og var arrangert av en gammel dansk snekker, Jensen, som bodde i nabobyen Seyda. Han hadde helt siden han ble oppmerksom på politifolkene tilstedeværelse i området, levert brød og poteter til danskene, og hadde ved en slik anledning mildnet den tyske leirkommandanten, slik at det ble gitt tillatelse til å arrangere dansk gudstjeneste i leiren. (50) I den forbindelse mottok politifolka salmebøker og felttestamenter av prestene. (51) Senere besøkte Bakmann-Christensen politifolka på en transport gjennom Hamburg. Den 12. oktober 1944 var Jeppesen og Boas hjemme samtidig, og hadde da et møte i Utenriksministeriet hvor de avga en beretning til Frants Hvass, og samtidig drøftet ytterligere fremstøt for å hjelpe fangene. På dette møtet deltok også representanter fra Sosialministeriet, ved departementssjef Koch, dr. Juel Henningsen fra sundhetsstyrelsen og fra Røde Kors kom direktør Helmer Rosting. Prestene fikk ved disse drøftingene i stand faste avtaler om levering av medisiner, forbindingsmateriell og salver etc., og Røde kors skulle levere det som prestene måtte trenge av næringsmidler til fangene. Det ble også bestemt å stille et foreløpig beløp på 2000 Reichsmark til rådighet for hver prest til dekning av uforutsette utgifter. Boas hadde blant annet i noen tilfeller betalt for fangenes tannbehandling, og han hadde også hjulpet dem med å betale de 2 Mark, som fangene i noen fengsler måtte betale for sensureringen av deres egne brev. Boas og Jeppesen påpekte betydningen av å ha tepper og soveposer klare for fangene, dersom de ble satt på frifot. Den norske og den danske kirke i Tyskland kunne innrette sengeplasser til fangene, fordi hjemtransportene i en krisesituasjon burde være felles for dansker og nordmenn. (52) Hjemsendelsen av de internerteFra nyttår 1945 inngikk prestene avtalen, at Jeppesen foruten Berlin også oppsøkte fengslene i den sydøstlige del av Tyskland, mens Boas fortsatte sine besøk i den vestlige delen. (53) I begynnelsen av februar måtte Boas likevel gi beskjed til Utenriksministeriet i København, at det ikke lenger var mulig å få reisetillatelse, og fordi reisene måtte foretas med tog, var dette ensbetydende med at prestenes fengselsbesøk ble innstilt. (54) I Sosialministeriet, som allerede etter begjæring fra Dansk Sjømannsmisjon dekket halvparten av Boas’ lønn, gikk man øyeblikkelig i gang med å skaffe en lastevogn for transport av presten og forsendelsene fra Danmark. (55) I Stockholm ledet den norske ministeren Niels Chr. Ditleff ”Styret For den Midlertidige Fangehjelp”, som bl.a. på bakgrunn av opplysninger fra de norske sjømannsprestene i Hamburg og folkene i Gross Kreuz hadde utarbeidet et fangekartotek lik det danske. I desember 1944 var admiral Hammerich imidlertid blitt arrestert, og som en følge av dette overleverte Borghild Hammerich planene for ”Jyllandskorpset” til departementssjef Koch, som i forveien var innviet i disse. Hjelpekorpset hadde allerede fra starten av vært et kamuflert statsforetakende, fordi det var Sosialministeriet som var økonomisk garantist for planene. Nymalte busser er klare til innsats
Jeg skal ikke her gå i detaljer når det gjelder selve aksjonen, som ble best kjent under navnet ”Bernadotteaksjonen”, og som nærmest var et puslespill lagt sammen av danske, norske og svenske brikker i skjønn forening, men derimot belyse prestenes, og spesielt Jeppesens rolle i redningsaksjonen. I februar 1945 ble legen, dr. Johannes Holm som var avdelingsleder ved Statens Seruminstitut, sendt til Berlin, offisielt som lege ved den danske legasjonen. Men Holms egentlige oppgave var å koordinere de oppgaver som var planlagt av ”Det Danske Hjælpekorps” for byene Hamburg og Berlin. Holm fikk etter sin ankomst kontakt med Jeppesen, som var den i Gesandtskapet som hadde best kjennskap til de internerte danskene. (57) Jeppesen presenterte Holm for nordmennene i Gross Kreuz, og sammen inngikk man nå et intimt arbeidsfelleskap. Den 19. februar greide Bernadotte å få Himmlers tillatelse til at alle de norske og danske fangene ble samlet i konsentrasjonsleiren Neuengamme ved Hamburg. Deretter ble det arrangert et møte med Bernadotte i Gesandtskapet. På møtet, hvor Jeppesen, dr. Holm, Vogt-Svendsen, Seip og Hjort deltok, ble det besluttet at dr. Holm som representant for ”Det Danske Hjælpekorps”, også fikk overlatt det videre samarbeide med Svensk Røde Kors. Fra nordmennenes side ble det presten Vogt-Svendsen som skulle ivareta dette tillitsvervet. (61) Alle de involverte var klar over at det var et kappløp mot tiden, fordi flere av fangene var svært underernærte, for enkelte av dem var det bare snakk om dager, hvis man skulle klare å redde dem. Derfor dro prestene ut på den siste store ”fangerunden” for å ajourføre fangelistene. Samtidig ble danskene og nordmennene, som på grunn av de alliertes framrykning ble evakuert fra anstalt til anstalt, forberedt på at de måtte være klare for en snarlig hjemsendelse, slik at ikke de forskjellige redningsgruppene skulle bruke unødig tid på dette. Til denne oppgaven fikk Jeppesen og Bakman-Christensen stilt biler til disposisjon fra gesandtskapet, (62) og Boas fikk den lovede lastebilen levert med sjåfør fra Hamburg den 22. mars. Boas reisevirksomhet fikk imidlertid en brå slutt, da lastebilen indirekte som følge av et luftangrep, ble smadret i en kollisjon med en tysk militærbil natten til 14. april. Boas og sjåføren slapp fra det med mindre ytre skader. (63) Fra dansk side forhandlet man så å si parallelt med, at Bernadottes forhandlinger med Himmler fant sted, idet gesandten i Berlin – Otto C. Mohr, og til dels Frants Hvass, hadde møter med rikspolitisjefen (sjefen for Gestapo) Ernst Kaltenbrunner i Berlin om politifolkenes løslatelse. I tillegg til dette foregikk det også samtaler i København mellom direktøren for utenriksministeriet, Nils Svenningsen, og Tysklands riksfullmektige dr. Best, angående løslatelsen av de sivile fangene. Både i Berlin og København oppnådde de danske forhandlerne betydelige innrømmelser fra tysk side. (64) I perioden 12. mars til 21. april ble de skandinaviske fangene som nevnt oppsamlet i Neuengamme. Ved siden av arbeidet for fangene hadde også prestene sin faste menighet som skulle betjenes. I Berlin var det ingen tvil om at byen ikke ville bli overgitt, og at hovedstaden derfor ville oppleve et ragnarok, som den gamle menighet sannsynligvis ikke ville kunne klare. Derfor fikk Jeppesen ved hjelp av utenriksministeriets bidratt til at menigheten kunne få opphold på Nørre Hospital og i De Gamles By i København, og i perioden 19. februar til 12.april ble den gamle koloni sendt til Danmark. (66) Jublende dansker møtte bussene langs veien Den 22. april 1945 forrettet pastor Jeppesen og pastor Bakmann-Christensen den siste gudstjenesten i den danske kirke, som på det tidspunktet var svært bombeskadet. Samme dag innledet russerne storangrepet mot Berlin. I perioden 1933-1945 ble prestene på hver sin måte dratt inn i problemer og arbeidsoppgaver, som alle var et resultat av det nazistiske regimet, og som dermed ble en vesentlig del av deres prestegjerning. Mens man i Danmark hver dag i pressen kunne lese om de nazistiske redslene, var det dansker i Tyskland, som ikke forholdt seg passive, men som i stedet prøvde å hjelpe noen av nazismens ofre. At Danmark på den tid i Berlin hadde en kirkelig representant som Helge N. Blauenfeldt, har utvilsomt vært med på å styrke respekten for det som den danske folkekirken sto for. Mye av Boas’ og Jeppesens tid og tanker var blant deres fengslede landsmenn, som levde i grenselandet mellom liv og død. En pakke vitaminpiller, en flaske levertran, ei skive med brød, det høres kanskje ikke så mye ut, men for fangene, som levde på et eksistensminimum, var det særdeles avgjørende, og mange dansker og nordmenn kunne da også takket være Boas’ og Jeppesens fangearbeid vende hjem med ”de hvitene bussene” i 1945. Frigitte dansker blir tatt imot av glade familiemedlemmer
Sjelesorgen spilte likeså mye en viktig rolle og følelsen av ”at man ikke var glemt av de der hjemme”, var også med på å holde motet og utholdenheten oppe til siste slutt hos mange fanger. Boas’ og Jeppesens innsats for de deporterte skandinavene er ikke alminnelig kjent, og deres navn må føyes til beretningen om ”de hvite bussene”, før det foreligger et historisk helhetsbilde at dette kapittelet fra okkupasjonstiden, samtidig som det er et viktig avsnitt av danske kirkehistorie, som må bevares for ettertiden.
Noter: 1. 2. 3. 4. 5. 6. 7. 8. 9, 10. 11. 12. 13. 14. 15. 16. 17. 18. 19. 20. 21. 22. 23. 24. 25. 26. 27. 28. 29. 30. 31. 32. 33. 34. 35. 36. 37. 38. 39. 40. 41. 42. 43. 44. 45. 46. 47. 48. 49. 50. 51. 52. 53. 54. 55. 56. 57. 58. 59. 60. 61. 62. 63. 64. 65. 67. |
Foto brukt med tilatelse fra:
Wanda Hjort
Martin Corfix
Gross Kreutz, slottet der Wanda Hjort bodde
Haldis og Helge
Axel Jeppesen fangeliste transport til Neuengamme
Danske Hvite Busser