Henri La Fontaine (1913)
Henri La Fontaine var en belgisk jurist og fredsaktivist som arbeidet for internasjonal voldgift, samarbeid og organisering på tvers av landegrenser. Han mottok Nobels fredspris for sitt arbeid med å bygge og samle internasjonale institusjoner for fred.
Begrunnelse
Kort om
Henri La Fontaine representerer den organisatoriske og institusjonelle siden av fredsarbeidet før første verdenskrig. Der mange arbeidet med ideer, lover eller politisk påvirkning, konsentrerte La Fontaine seg om å bygge varige strukturer som kunne knytte internasjonale aktører sammen.
Tildelingen av Nobels fredspris i 1913 anerkjente hans innsats for å gjøre internasjonalt samarbeid mer systematisk, synlig og tilgjengelig – og for å gi fredsarbeidet et organisatorisk fundament.
La Fontaine ble født i Brussel, og familien tilhørte det øvre borgerskap. Han studerte jus og ble en av landets mest respekterte advokater. Han måtte tåle mye kritikk og hån fra kolleger da han gikk inn i fredsbevegelsen på 1880-tallet. Fra 1889 ble han generalsekretær i organisasjonen "International Arbitration and Peace Association" i Belgia. Da dansken Bajer trakk seg som president i Det internasjonale fredsbyrået i 1907, var La Fontaine en naturlig etterfølger. I 1895 grunnla han det "Internasjonale bibliografiske institutt" som hadde til hensikt å samle dokumentasjon fra hele verden om internasjonale forhold. Ut fra dette arbeidet vokste tanken frem om et sentralt kontor som kunne binde sammen ulike internasjonale foreninger og institusjoner. I 1907 ble dette realisert gjennom "Union of International Associations", med sete i Brussel. I 1910 organiserte unionen en verdenskonferanse for internasjonale organisasjoner.