Kontakt oss

Aktive Fredsreiser
Fredshuset,
Kranvn 4B,
4950 Risør

tlf 371 53 900
mob 95 23 81 99

Send epost til oss



KZ Sachsenhausen

Historien om Sachsenhausen slik de fleste kjenner den, er historien om en av de mange konsentrasjonsleirene nasjonalsosialistene etablerte under den andre verdenskrig. Sachsenhausen ble gjennom denne perioden brukt som et verktøy i den statlige terroren Adolf Hitler sto i spissen for, og som rammet politiske motstandere og andre grupper og enkeltindivider som ikke passet inn i nasjonalsosialistene sitt verdensbilde. Men historien om Sachsenhausen inneholder flere elementer.

I det følgende presenteres Sachsenhausen både som det den ble etablert som – nemlig en nasjonalsosialistisk konsentrasjonsleir i Hitler-Tyskland, men også som en sovjetisk spesialleir etter den andre verdenskrig, og til sist et nasjonalt minnested og museum som i perioder bevisst ble brukt i politisk propaganda. Som innledning vies det oppmerksomhet til det som må kalles Sachsenhausens forløper; konsentrasjonsleiren Oranienburg.

ApellplassenBrakker i SachsenhausenKrematorieovenerMinnesmerke DødsmarsjVakter i Tårn AValse

 

1933 – 1934 Konsentrasjonsleiren Oranienburg -
en konsentrasjonsleir midt i byen.

SA-regiment 208 i Oranienburg hadde omgjort et nedlagt bryggeri til konsentrasjonsleir. Denne leiren tok de i bruk 21.mars 1933. Kort tid etter ble den godkjent av myndighetene. Dens beliggenhet var ved en av hovedferdselsårene mot Berlin, rett overfor rettsbygningen, en travel kneipe og mellom små forretninger og bolighus.

Henry Marx var en ung journalist fra Berlin. Han var selv fange i leiren i en to-ukers periode i 1934, og beskrev leiren på følgende måte:

«Bygningen var av betydelig størrelse med en port både på framsiden og baksiden, og skilt fra omverdenen med en anti-tanks-barriere. Den var omgitt av husene i Oranienburg, hvilket betydde at den faktisk lå midt i byen».

SA-regimentet hadde i utgangspunktet omgjort det tomme bryggeriet til en primitiv leir som skulle kunne ta imot 700 fanger og betjenes av 14 SA-voktere. Antallet påtenkte fanger ble overskredet allerede sommeren 1933. Samtidig vokste også gruppen av vakter og annet leirpersonell til 70 i antall. Flere av leirens personale fungerte også som spesialpoliti og som ordinære politibetjenter.

Myndighetene godkjente altså leiren kort tid etter at den blitt etablert. I tillegg tok de over finansiering og administrasjon av leiren. Både lokale og sentrale myndigheter hadde fullmakt til å fengsle en person i leiren.

En konsentrasjonsleir for motstandere av Berlins regime

Konsentrasjonsleiren Oranienburg var den første av sitt slag i Preussen. Med sin beliggenhet i distrikthovedstaden, var ikke veien lang til Berlin. Dette gjorde at leiren raskt fikk en nøkkelrolle i forfølgelse og fengsling av både reelle og potensielle regimemotstandere under etableringen av det nasjonalsosialistiske terrorveldet.

Etter at myndighetene hadde godkjent leiren, ble en mindre leir i Potsdam lagt ned. Fangene fra denne leiren ble så overført til Oranienburg. Blant fangene fant man representanter for både lokale og sentrale styresmakter, ledende radiopersonligheter og mange intellektuelle. I begynnelsen var nesten alle fangene kommunister, men fra juni og juli og videre framover ble også flere sosialdemokrater inkludert i fangesamfunnet.

Noen av fangene hadde tilhørt politiske partier i sentrum, som for eksempel «Deutsche Zentrumspartei» eller det høyreorienterte «Deutschenationalen Volkspartei». Enkelte av fangene hadde til og med vært medlemmer av Stahlhelm1, den nasjonalsosialistiske fagorganisasjonen og NSDAP. Disse fangene hadde gjerne en spesiell status, og levde under andre fangeforhold enn de andre fangene. De hadde også helt andre privilegier enn sine medfanger.

På det meste var det 735 fanger i leiren samtidig. I løpet av hele den perioden leiren var i bruk, var så mange som 3.000 menn og tre kvinner fanger i konsentrasjonsleiren Oranienburg.

Hverdagsliv

Fangenes hverdag besto av arbeid og noe leirledelsen kalte «trening og sport». Når det gjaldt arbeide, må man ta høyde for at konsentrasjonsleirene på denne tiden ikke var planlagt for å bruke fangene som arbeidskraft. Meningen var i hovedsak at fangene skulle «omskoleres» for å passe inn i det nye, nasjonalsosialistiske samfunnet.

I begynnelsen ble fangene satt til bygningsarbeider i leiren, men fra mai 1933 jobbet fangene også for byen Oranienburg med veiarbeider, jernbane, vannforsyning og skogsarbeid. Dette var gjenstand for noe diskusjon, siden ikke alle syntes det var en god ide å vise det sivile samfunnet hvordan fangene i leiren ble utnyttet.

Dagliglivet i leiren var preget av avstraffelse, ydmykelse og overgrep, – spesielt gjaldt dette for fanger som tilhørte det såkalte «Jødekompaniet».

Minst 16 personer – inkludert forfatteren og anarkisten Erich Mühsam2 – ble myrdet av vaktene.

Kommandanten i leiren var SA-Sturmführer Werner Schäfer. I kraft av sin stilling ønsket han regelmessig både tyske og utenlandske gjeste velkommen. Under besøkene var det obligatorisk med en guidet runde i leiren.

Det ble skrevet mange artikler om leiren. Disse ble publisert i tyske aviser. Også filmopptak ble gjort. Flere filmklipp fra leiren inngikk i datidens filmaviser som ble vist på nesten 5.000 kinoer. Det ble også laget radioprogrammer fra leiren. Flere av disse opptakene er oppbevart for ettertiden.

1 Stahlhelm, organisasjon av tyske frontkjempere i den første verdenskrig, grunnlagt 1918 av Franz Seldte. I 1924 åpnet også for ikke-krigsdeltagere. Ca. 500 000 medlemmer 1930. Ideologien var nasjonalkonservativ, og organisasjonen stod det tysk-nasjonale parti nær. Stahlhelm støttet Hitler ved maktovertagelsen 1933, og Seldte trådte inn i regjeringen. Samme år gikk yngre medlemmer over til SA. Oppløst 1935.

2 Erich Mühsam var en velkjent politisk aktivist, anarkist, forlegger og forfatter. Han kom fra en jødisk familie, var født i Berlin og vokste opp i Lübeck. Han gjorde seg bemerket allerede i gymnastida da han skrev om forholdene i skolen på en måte som førte til at han ble utvist.

 

Leiren stenges

Etter «De lange knivers natt» og SAs tap av makt og myndighet, ble leiren tatt over av SS, for så å bli lagt ned. Den 13. juli 1934 ble fangene sendt til Konsentrasjonsleiren Lichtenberg. Oranienburgleiren stod tilbake som en reserveleir om behovet skulle melde seg. I de følgende tiårene etter 1945 ble Konsentrasjonsleiren Oranienburg nesten glemt, og med den nazistens terror som hadde funnet sted der.

Hovedbygningen var blitt ødelagt i løpet av krigen og stod tilbake som en ruin. På 1960-tallet ble området brukt til kontorbygninger og Volkspolizei hadde et garasjeanlegg her. En bronseplakett og en benk av sement – et minnesmerke over Erich Mühsam – kunne ikke hindre at leiren ble glemt og overskygget av historien til Sachsenhausen.

En permanent utstilling; «Konsentrasjonsleiren Oranienburg» åpnet i «Det nye museet» i 2001. Spesialutstillingen er godt besøkt, og Sachsenhausen Minnested og Museum får presentert historien til nok et sted hvor nasjonalsosialistenes terror herjet, men likevel nesten ble helt glemt.

Bok om leiren

Mandag 4. juni 1934 holdt Gerhart Seger to foredrag i Oslo i forbindelse med lanseringen av sin bok "Konsentrasjonsleiren Oranienburg" som nettopp var utkommet på Tiden Norsk Forlag. Boka var en av de første presentasjonene av nazismens terror på norsk og vakte stor oppmerksomhet. Den utkom i til sammen 13 000 eksemplarer.

Denne utgivelsen må kunne sies å være et konkret bevis for at man også i Norge allerede i første halvdel av 1930-tallet hadde kjennskap til konsentrasjonsleirer i Tyskland under nasjonalsosialismen.

3«De lange knivers natt» er betegnelsen på den blodige politiske utrenskingen som startet natten til den 30.juni 1934 i det nasjonalsosialistiske Tyskland, satt i gang av partilederen Adolf Hitler og utført av de ideologiske elitetroppen i Schutzstaffel (SS) og det hemmelige politiet, Gestapo. Prosessen som varte i 48 timer og hadde kodenavnet «Kolibri», resulterte i at Hitler kvittet seg med ledelsen innen Sturmabteilung (SA), personer innen NSDAP og andre han følte hadde blitt en trussel mot partiet og hans egen vei til å bli fullstendig leder og diktator i Tyskland. Minst 85 personer ble drept under utrenskingen, men samlet dødstall kan ha vært flere hundre, og flere tusen ble arrestert.

4 Gerhard Seger var en tysk sosialdemokrat, og medlem av Riksdagen 1930-33. Etter at nasjonalsosialistene tok over makten, ble han forfulgt og endte opp i Konsentrasjonsleiren Oranienburg. Han greide å rømme til Praha, og emigrerte senere til USA.

 

Etablering

Kort tid etter at Reichführer SS, Heinrich Himmler ble utpekt som øverste leder for det tyske politiet i juli 1936, organiserte SS en transport av fanger fra Konsentrasjonsleiren Esterwegen. Disse ble sendt til Oranienburg og skulle bygge de første brakkene i det som skulle bli KZ Sachsenhausen.

Den nye leiren var planlagt og designet av SS’ egne arkitekter for fylle oppgaven som «den ideelle leir», slik Himmler uttrykte det. Dette skulle symboliseres gjennom arkitekturen og understreke SS sin makt over fangene. Konsentrasjonsleiren Sachsenhausen fikk en spesiell status blant nasjonalsosialistenes leirer. Ikke minst ble dette understrekt gjennom at administrasjonen i Inspektoratet for Konsentrasjonsleirene ble flyttet fra Berlin til Oranienburg. Inspektoratet var ansvarlig for alle konsentrasjonsleirene innenfor hele det nasjonalsosialistiske herredømmet, - først i Tyskland, siden over hele Europa.

Mellom 1936 og 1945 ble mer enn 200.000 fanger internert i Sachsenhausen. I begynnelsen var flertallet av fanger politiske motstandere av det nasjonalsosialistiske styret, siden kom fanger som ble definert av nasjonalsosialistene ut fra deres raseteorier eller teorier om «biologiske mindreverdige egenskaper». Fra 1939 og framover kom et økende antall fanger fra de okkuperte landene rundt om i Europa.

Den ideelle konsentrasjonsleir

Det er mulig å belyse betydningen av det Himmler uttalte om en ideell leir ved å sammenlikne Sachsenhausen med forløperen i Oranienburg. I motsetning til den improviserte organiseringen av Konsentrasjonsleiren Oranienburg, hadde SS planlagt Sachsenhausen til minste detalj. Her tok de hensyn til både funksjonalitet og til det symbolske uttrykket for terror og kontroll gjennom leirens arkitektur.

Konsentrasjonsleiren Sachsenhausen ble bygget med form som en likebeint trekant med bygninger gruppert symmetrisk om en akse. Hovedporten –eller Tårn A – med SS’ administrasjon hadde (og har) en sentral plassering her. Et halvsirkelformet område rett innenfor hovedporten utgjorde appellplassen. Denne var omgitt av brakkebygninger. SS hadde sine egne brakker i forlengelse av midtaksen som fulgte leiergata gjennom Tårn A og fremhevet både aksen og symmetrien i leiren.

En konsentrasjonsleir for hovedstaden i "Riket"

Selv om Sachsenhausen alltid var blitt benyttet av Berlin på grunn av sin nære beliggenhet i forhold til byen, økte flyttingen av Inspektoratet for Konsentrasjonsleirene til Sachsenhausen leirens viktighet/ høye status i systemet av konsentrasjonsleirer. Sachsenhausen ble benyttet av SS til trening og opplæring av personell. Blant dem som fikk sin utdannelse her var blant annet Rudolf Höss. I Sachsenhausen var han Schutzhaftslagerfürer, men ble seinere kommandant i Auschwitz. I 1938 flyttet man hele Inspektoratet for Konsentrasjonsleirene til Sachsenhausen. Inspektoratet etablerte seg i det såkalte T-bygget, bygget av fanger og navngitt på grunn av formen på grunnplanet i bygningen. Totalt beslagla SS-komplekset i Oranienburg 388 hektar med land. Dette inkluderte store områder med boliger for høytstående SS-offiserer og deres familier, så vel som underleiren med mursteinproduksjon bygget i 1938 ved sidene av Lehnitz-Schleuse. I samtidens publikasjoner ble Oranienburg gjerne omtalt som SS-byen.

Gestapo i Berlin fengslet mange spesielle fanger i Sachsenhausen. En av dem var Martin Niemöller (medlem av den bekjennende kirke). En annen var Georg Elser (som var med å planlegge et attentat mot Hitler). En tredje var Herchel Grynszpan, hvis drapet på Ernst vom Rath ved den tyske ambassaden i Paris ble brukt av nasjonalsosialistene som en unnskyldning til anti-jøde-aksjonen i november 1938 (Novemberpogromene eller Krystallnatten).
Tidligere regjeringssjefer i okkuperte land som for eksempel Østerrikes statsminister Kurt Schuschig så vel som andre prominente fanger som skulle holdes fanget i hemmelighet, ble gitt falske navn og hold fanget i hus bygget for formålet i 1941.

Sykebrakkene i Sachsenhausen ble brukt i 1944 av «Spesialkommisjonen av 20.juli» til sykehus for Hitlers politiske motstandere som for eksempel Carl-Hans Graf von Hardenberg og Siegfried Wagner, som enten var blitt syke i fengsel eller hadde blitt alvorlig skadet etter selvdrapsforsøk. SS ønsket å få fangene restituert for å fortsette avhør av dem, eller for å henrette dem.

Fengslet - Zellenbau

I forbindelse med etableringen av konsentrasjonsleiren Sachsenhausen, ble det også bygget et eget fengsel innenfor trekanten som begrenset selve fangeleiren. Bygningen stod ferdig i 1937. Området hvor bygningen lå ble omgitt av en egen mur, slik at innsyn ble vanskeliggjort. Dette fengselet bestod av tre fløyer. Hver av fløyene inneholdt en midtgang med celler på hver side. Fanger fra konsentrasjonsleiren kunne havne her, men også fanger utenfra. I hovedsak var det da Gestapo som sendte dem dit. I mange tilfeller var det fanger med en spesiell status eller betydning. Stedet ble også sett på som et avlastningsfengsel for Gestapo-fengselet i Prinz Albrechtstrasse inne i Berlin. Fengselet var et sted fylt med hemmeligheter, mishandling og drap. Blant fangene i leiren fikk Zellenbau kallenavnet «Bunkeren».

Sjefen for fengselet var den beryktede Kurt Eccarius som ikke skydde noe middel for å kue en fange eller å få ham til å tilstå. Råskapen han var leder for eide ingen grenser. Han myrdet personlig fanger, blant annet gjennom å skyte dem. Ut fra referatet fra rettsaken mot Eccarius etter krigen, ser det ut til at han snakket villig om det voldsregime han var leder for i Zellenbau.

5Ernst vom Rath var en tysk aristokrat og jurist. Han ble medlem av NSDAP i 1932. Han startet sin diplomatkarriere i Bukarest, og ble senere beordret til ambassaden i Paris.

6 Carl-Hans Graf von Hardenberg var en tysk politiker og landeier. Han var tydelig i sin opposisjon mot Hitler, og deltok blant annet i planleggingen av et attentat mot føreren.

7Siegfried Wagner var et tidligere medlem av Stahlhelm og en tydelig kritiker av Hitlers politikk. Han tok sitt eget liv under fangenskapen i Sachsenhausen.

 

Fangesamfunnet

Totalt ble mer enn 200.000 fanger internert i Sachsenhausen. I løpet av leirens oppstartsperiode var majoriteten av fangene politiske motstandere av det nasjonalsosialistiske terrorregime, men fra 1938 og framover ble leiren i økende grad brukt som «verktøy» for nazistenes rasistiske sosiale og befolkningsmessige politikk. Dette var rettet mot jøder, Sinti og Rom, homofile, såkalte asosiale og arbeidsskye element, vaneforbrytere og andre marginale grupper. Med oppstart i 1939 ble titusener av mennesker fra okkuperte land, utenlandske slavearbeidere og allierte krigsfanger fraktet til Sachsenhausen. I 1944 var rundt 90 prosent av fangene utenlandske. Borgere av Sovjetunionen og Polen utgjorde de største nasjonale gruppene. Interneringen av et økende antall fanger krevde større plass, så allerede i 1938 ble fangeleiren utvidet – i avvik fra den «ideelle planen» - ved at man etablerte «Den lille leiren». Dette inkluderte brakkene 37, 38 og 39, som nesten uten unntak ble brukt til jødiske fanger inntil de fleste av dem ble deportert til Auschwitz i oktober 1942.

Tvangsarbeid

Fangene arbeidet ikke bare i SS-eide virksomheter og småfirmaer i industriområdet rett utenfor leiren, men også i straffekompanier som for eksempel skotestbanen. Her ble fangene under kommando av en sivil arbeidsformann fra Riksvirksomhetsministeriet tvunget til å tilbringe hele dager i kontinuerlig gange med tung ballast på ryggen for å teste kvaliteten i kunstige materialer for soldaters sko. En annen beryktet arbeidsplass var mursteinfabrikken som ble bygget av fanger under store påkjenninger i 1938. Mursteinfabrikken hadde sin egen havn ved Lehnitz-Schleuse. Det var her de skulle produsere byggemateriale til Albert Speers8 planer for det nye Berlin. I 1942 hadde Sachsenhausen mer enn 100 underleirer og utekommandoer under sin administrasjon. Dette var i hovedsak på grunn av den massive bruken av slavearbeidere fra konsentrasjonsleirene i rustningsindustrien. Mange underleirer lå i nærheten av våpenfabrikker, som for eksempel den som lå i nærheten av Heinkel Flyfabrikk i Oranienburg eller i industriområdet til Siemens og AEG i Berlin.

8Albert Speer var i utgangspunktet arkitekt, men ble en av Hitlers høyt betrodde medarbeidere. Han ble rustningsminister i Hitlers regjering fra 1942 til 1945. Privat hadde han et godt forhold til Hitler.


Drap og massedrap

Drap på fangene i Konsentrasjonsleiren Sachsenhausen kunne skje enkeltvis eller som systematiske massedrap. I tillegg til dette kom alle fangene som ble «drept» på grunn av forholdene de ble holdt under. Når det gjaldt individuelle drap og massedrap, kunne disse for eksempel utføres ved skyting. Til dette etablerte man et eget anlegg for drap ved nakkeskudd. Etter hvert fikk leiren eget gasskammer. Å kvitte seg med levningene fra de døde fangene skjedde ofte ved kremering av likene. I alt hadde nakkeskuddinnretningen to ulike plasseringer, mens krematorieovnene som ble brukt i leiren hadde tre ulike lokalisasjoner. Det eneste gasskammeret i leiren var plassert i det som ble kalt Station Z.

Byggingen av Station Z pågikk fra desember 1941 til mai 1942. Steinbygningen, bygget i L-form inneholdt henrettelsesområde med gasskammer, nakkeskuddinnretning så vel som krematorium. Fra utsiden ble Station Z sin beliggenhet avslørt på grunn av den høye skorsteinen. Den var også svært god synlig fra fangeleiren og fra boligområdene i nabolaget.

I august 1941 fikk SS et skur som tidligere var brukt til parkering av lastebiler omgjort til et sted for henrettelse med nakkeskudd. Mer enn 10.000 sovjetiske krigsfanger ble skutt her i perioden september-november 1941. Denne virksomheten ble flyttet til Station Z da denne sto ferdig.

Fram til 1940 transporterte SS de døde fangen på lastebiler til krematorier i Berlin. I den forbindelse foretrakk de Baumschuleweg-krematoriet. En av de lastebilene de benyttet ble involvert i en trafikkulykke i byen, og likene fra lastebilen falt av og ned på veien. For dem som var vitne til dette, må episoden ha satt tankene i sving, og etterlatt seg spørsmål.

Etter at andre verdenskrig hadde startet i 1939, steg fangeantallet i leiren betydelig. De stadig verre forholdene i leiren resulterte i en enorm økning døde. På grunn av dette bestemte SS å sette i verk de planene som hadde eksistert siden 1938; nemlig å få bygget et eget krematorium i leiren.

Det første lille krematoriet i Sachsenhausen ble tatt i bruk tidlig i 1940. Det var plassert på den vestlige siden av den triangelformede fangeleiren, rett bak inngangen til industriområdet i underkant av to hundre meter fra patologbygget med likkjeller, som var bygget omtrent samtidig. Det lille krematoriet hadde bare en kremasjonsovn. Denne ble levert av firmaet Heinrich Kori GmbH i Berlin, et mellomstort spesialfirma som produserte større oppvarmingssystemer og søppelforbrenningsanlegg.

Fire mobile krematorieovner ble montert i leiren i 1941. Disse ble plassert ved siden av brakka hvor den første nakkeskuddinnretningen var. Ovnene var oljefyrte.

I forbindelse med etableringen av Station Z ble de oljefyrte krematorieovnene flyttet dit. Knapphet på olje førte imidlertid til at disse ovnene ble erstattet med permanente ovner som kunne fyres med kull. De nye ovnene ble også levert av firmaet Kori i Berlin. Mellom seks og åtte lik kunne brennes samtidig i hver av ovnene. I alt kunne 600 lik bli brent i løpet av 24 timer i Station Z. Siden flammene kunne stå over skorsteinen når ovnene ble fyrt for fullt, foregikk kremasjonene oftest på dagtid som et forebyggende tiltak mot luftangrep.

Med en gang Station Z ble bygget, rev SS dette lille krematoriet. Fundamentet ble avdekket og registrert i 2004.

Pårørende av tyske fanger kunne fram til rundt 1944 søke om å få tilsendt asken fra den døde. I de tilfellene hvor søknaden ble etterkommet, sendte SS dem en forseglet urne, som likevel sjelden –eller aldri – inneholdt asken fra riktig avdøde fange. I forordningen plasserte Himmler ansvaret for krematoriet direkte under kommandanten.

Gasskammeret ble installert i 1943 i et flislagt rom med dusjer. SS-menn plasserte små flasker med flytende Zyklon-B i ventilasjonssystemet som igjen var plassert ved siden av døra i rommet. Når beholderne ble knust med en pigg, ble gassen blåst inn i rommet sammen med varm luft.

Dusjene var ikke et bedrag, men fungerte som det se så ut til å være. Som en SS-mann seinere fortalte under en rettssak i Vest-Tyskland, skulle det varme vannet fra dusjene øke effekten av gassen.

Etterlevningene fra de kremerte fangene ble samlet i askebunkeren. Når kammeret var fullt ble det tømt og asken skuffet ned i grøfter rundt Station Z. Større biter av knokler ble knust. Asken fra krematorieovnene ble dessuten strødd utover åkrer som gjødsel eller brukt til reparasjoner av gangstier av SS. Under byggearbeider under restaureringen av Station Z, ble restene av asken funnet. Minnestedet la alle disse restene i et grav-områdene som ble etablert rundt Station Z. Disse er merket med mose og granittsteiner.

Krematoriekommandoen som besto av syv fanger, inkluderte Paul Sakowski som ble internert i Sachsenhausen i 1938. I 1946 beskrev han arbeidet sitt der:
«Opptil sju lik fikk plass i hver av ovnene på en gang. Når de var kremert, ble de neste likene stablet inn i ovnene uten at asken fra de forrige likene ble fjernet. Asken ble ikke fjernet før askeskuffen var full. Det skjedde vanligvis etter at 20-25 like hadde blitt kremert. Asken ble deretter plassert i askebunkeren (…).»

I 1945 etter hvert som Den røde Armé kom stadig nærmere, forsøkte SS å fjerne spor etter sine forbrytelser ved blant annet å kaste tonnevis med aske ut i Hohenzollern-kanalen ved Mursteinsfabrikken (som da var en underleir av Sachsenhausen). Den sovjetiske etterforskingskommisjonen var likevel i stand til å finne ulike grøfter med flere tonn aske og menneskeknokler i 1945. Under byggingen av fundamentet til minnesmerket, fant arkeologer en ny grøft med aske som var flere meter dyp. Asken fra dette stedet ble også gravet ned på nytt i et spesielt merket område.

«Tennene ble samlet i en tom urne og overlevert fra Hauptscharführer Klein eller Unterscharführer Wiesner til Lagerführer Suhren 9 mot kvittering. (…) Jeg har ingen formening om hva som skjedde med gulltennene eller gebissene etter dette. Metaltennene ble også fjernet fra likene etter mennesker som ble hengt eller gasset».
Vitnesbyrd i 1946 fra Paul Sakowski

I forbindelse med forberedelsene til en stor iscenesatt rettssak i rådhuset i Pankow i Berlin mot ledende medlemmer av staben i konsentrasjonsleiren og flere fange-formenn –inkludert Paul Sakowski som ble beskylt for å være bøddel («hangman»), fulgte et filmcrew fra DEFA den sovjetiske undersøkelseskommisjonen under arbeidet i Sachsenhausen. I den forbindelse ble de tekniske installasjonene i gasskammeret reinstallert. Disse var blitt gjemt i industriområdet av SS, men funnet igjen etter frigjøringen. Fanger fra den sovjetiske spesialleiren bekreftet at de stod for dette arbeidet.

9Suhren var nestkommanderende i Sachsenhausen, og ble seinere kommandant i Ravensbrück.

 

Operasjon Bernhard

En spesiell hendelse i Sachsenhausen er verd å nevne. Ikke fordi den forteller mye om leirens historie, men fordi «Operation Bernhard» handlet om produksjon av et utradisjonelt og uventet «våpen». Og «våpenet» ble produsert i Sachsenhausen.

«Operasjon Bernhard» fikk navnet sitt etter mannen som ledet virksomheten, Sturmbannführer Bernhard Krüger. Det var imidlertid ikke han som hadde kommet på ideen om å lage falske pundsedler, - for det var nettopp det denne «operasjonen» skulle handle om. Den ideen var det Walter Naujocks som kom opp med, og forslo det for Reinhard Haydrich. Han igjen tok det opp med Himmler, som tok saken helt til topps; til Adolf Hitler. Hitler ga sin fulle støtte, og først da ble Bernhard Krüger satt på saken.

Fanger fra mange forskjellige konsentrasjonsleirer ble rekruttert ut fra kompetanse innenfor grafiske fag. De ble sendt til Sachsenhausen hvor brakkene nr. 18 og 19 ble isolert fra resten av leiren med strømførende piggtrådgjerde. Vilkårene for dem som ble plukket ut til arbeidet var bedre enn hva de hadde opplevd tidligere i fangenskapet. Brakke 18 var en kombinasjon av bolig og verksted. Boligdelen bød på seng til hver enkelt, og matrasjonene som også ble inntatt i brakka inneholdt langt flere kalorier enn en vanlig fangerasjon.

Brakke nr. 19 ble utrustet som en fullgod grafisk bedrift. Produksjonen av falske pundsedler kom i gang høsten 1942. Sommeren 1943 var de første pundsedlene ferdig produsert. De ble godtatt i markedet på lik linje med sedler produsert av selveste Bank of England.

Til sammen antar man at det ble produsert sedler med en «verdi» på 12 millioner pund fram til produksjonen ble stoppet 25.februar 1945. Da kom ordren om å pakke sammen alt produksjonsutstyret. Den Røde Armé nærmet seg med stormskritt, og ingen ønsket at falskmynteriet skulle avsløres eller falle i hendene på de allierte.

Maskiner og fanger ble sendt ut av Sachsenhausen. Dette gjaldt også den norske fangen Moritz Nachtstern som hadde deltatt i dette spesielle tvangsarbeidet.

Et av målene med falskmynteriet var å ødelegge den britiske økonomien, så i tillegg til alle andre våpen som ble brukt i krigen skulle altså penger være et av dem.
«Operasjon Bernhard» var en svært hemmelig virksomhet, - i alle fall framstilles det ofte slik når historien fortelles. Men hemmeligholdelsen kan ikke ha vært helt vellykket. De norske fangene i Sachsenhausen må i alle fall ha visst om falskmynteriet. Med den norsk/ tsjekkiske mellommannen, Karl Maier lyktes det nemlig nordmennene å få trykket opp et sanghefte. Trykkingen fant sted i falskemynterbrakka. 2.000 eksemplarer av «Norske Sanger» ble trykket opp i formatet 10,5 cm x 14,8 cm – de samme målene som ble brukt i seddelpressen.

Nordmenn i Sachsenhausen

De første norske fangene i Sachsenhausen kom allerede i august 1940. Dette gjaldt en gruppe på tolv unge menn som angivelig skulle ha snauklippet norske jenter som var sammen med okkupasjonsmaktens soldater hjemme i Norge. Det var SS-Einsatzkommando Oslo som hadde tatt beslutningen om å sende dem til Tyskland. Men slik det fortelles om dette i Kristian Ottosens bok «Liv og død», er det tydelig at målet i hovedsak var å sette et eksempel for å hindre andre i å gjøre den samme forbrytelsen. Oppholdet varte i 90 dager, og da til og med under helt spesielle vilkår. Avslutningen for oppholdet i Tyskland var et besøk i Berlin, nærmest som turister med hotellovernatting, før de ble satt på toget hjem til Norge. I forhold til hvordan fanger som ble sendt til Tyskland og Sachsenhausen seinere, er disse 12 unge mennenes historie spesiell. Toget med disse hjemvendte fangene nådde Oslo i midten av desember 1940.

Den første ordinære transporten med norske fanger startet 27.april 1941. Da ble en gruppe på sju sendt avgårde med «Monte Rosa». Etter dette økte hyppigheten av deportasjoner fra Norge. I løpet av krigsårene skulle tusener av nordmenn sendes til fangenskap i leirer utenfor Norge.

I løpet av sommeren 1942 skjedde det noe som skulle endre fangetilværelsen til mange nordmenn. Man hadde et ønske om å få samlet alle de norske fangene i leiren på én brakke, nå etter at mange hadde bidratt på ulike måter, ble dette en realitet. Dette skulle komme til å bety mye for mange av de norske fangene. Å være sammen med dem som kom fra samme land, hadde samme språk og tilhørte samme fangekategori utgjorde en stor forskjell. Her kunne de gi hverandre støtte og forståelse de ikke fant andre steder i leiren. At de norske fangene tilhørte nasjonalsosialistenes definerte «ariske rase» bidro også til forholdene de levde under.

Det neste betydelige innslaget i de norske fangenes tilværelse kom i årsskiftet 1942-1943. Da ble det gitt tillatelse til at de kunne motta pakker. Disse pakkene kunne være sendt fra familien hjemme i Norge, eller kom gjennom Røde Kors. Innholdet i pakkene kunne være matvarer og/ eller klær. Maten i pakkene kunne være livsviktig og i alle tilfeller et kjærkomment tilskudd av kalorier i et ellers magert kosthold. Nordmenn kunne også skrive brev hjem, og kunne selv motta brev utenfra, såfremt de ikke tilhørte gruppen av NN-fanger10.


10 NN-fangene tilhørte en spesiell gruppe fanger. 7.desember 1941 utstedte Adolf Hitler et «førerdirektiv» som beskrev hvordan politiske aktivister skulle arresteres og «forsvinne» i det nasjonalsosialistiske konsentrasjonsleirsystemet. NN sto for «Nacht und Nebel» (Natt og tåke), og innebar at de som falt innunder denne kategorien av fanger skulle interneres og forsvinne uten at noen visste om deres skjebne.

Tidlig i 1943 dukket det opp en person ved inngangen til leiren. Det var en norsk, ung kvinne ved Navn Wanda Hjort. Hennes far var en kjent jurist, hadde vært med på dannelsen av Nasjonal Samling, men kommet på kollisjonskurs med okkupasjonsmakten og Quislings medløpere. Under trussel om å havne i konsentrasjonsleir, greide hans tyske familie å hindre dette mot at han ble internert på et gods i nærheten av Berlin. En av forutsetningen for husarresten på godset var at familien hans skulle komme å bo der sammen med ham. Wanda reiste motvillig fra Norge, men skulle komme til å få stor betydning for fangene i Sachsenhausen. Hennes hyppige besøk til leiren dannet en kanal ut til omverdenen som skulle vise seg å være svært viktig – ikke minst da krigen gikk mot en slutt og norske fanger skulle hentes ut med «De hvite bussene». Wanda og hennes medhjelpere hadde på dette tidspunktet god oversikt over de norske fangene. Listene over disse ble et godt hjelpemiddel for dem som gjennomførte aksjonen.

De hvite bussene

Nasjonalsosialistene – med unntak av Hitler selv - i Tyskland hadde nok begynt å se en ende på krigen og et nederlag i horisonten. Antakelig hadde også det enorme nettet av konsentrasjonsleirer blitt langt større enn hva noen hadde forutsett i 1933 da de første leirene ble etablert på tysk jord. Vel hadde fangene i leirene vært en betydelig ressurs i krigsindustrien, men også ressurskrevende på den måten at de som drev leirene ikke kunne delta på fronten. Alle disse utfordringene et kommende krigsnederlag førte med seg bidro nok til at Himmler gikk med på å møte den svenske greven Folke Bernadotte.

Bernadotte var visepresident i det svenske Røde Kors, og hadde siden januar 1945 vært i forhandlinger med Himmler om en spesialordning for danske og norske fanger i nazistiske tukthus og fangeleirer. Den 21.februar var samtalene mellom dem ferdig, og avtalen de var kommet fram til gikk ut på å samle alle norske og danske fanger i leiren Neuengamme under oppsyn av Røde Kors. Avtalen innebar gjensidige forpliktelser, i det Bernadotte og Røde Kors på sin side måtte ordne transport. Himmler skulle gi nødvendig beskjed til alle leirkommandanter og tukthusdirektører om at de uten diskusjon skulle overgi fangene til svenske Røde Kors når de oppfordret til dette.

Leirkommandant Kaindl innkalte representanter for de norske fangene og informerte dem om det han selv hadde fått vite fra Himmler. Ansvaret for organiseringen av den forestående aksjonen i en allerede kaotisk leir, overlot Kaindl til fangene selv å håndtere. Informasjonen om det som i ettertid er kjent som «Hvite Busser Aksjonen», ble formidlet på brakkene. Samtidig ble det manet til ro og orden i rekkene. Ingen måtte risikere å provosere leirledelsen eller vakter slik at noe skulle gå galt. Natten mellom 15. og 16.mars under et overraskende luftangrep fra de allierte, kunne de første norske fangene gå om bord i bussene som var oppstilt utenfor leirene. Herfra ble de fraktet til Neuengamme11, men hadde en visshet om at dette bare var en midlertidig stopp; de var på vei hjem. I løpet av seks dager ble det hentet ut 1.942 nordmenn fra Sachsenhausen av busser og representanter fra svenske Røde Kors.

11 Neuengamme ligger ca. 15 kilometer sørøst for Hamburg. I dag er leiren museum. Etter krigen var dette en av de få leirene hvor flertallet av bygningene var bevart.

Ofrene

I følge en rapport skrevet av en sovjetisk kommisjon som ble etablert for å etterforske leiren, anslo flere tidligere fanger at flere titalls tusen mennesker var blitt myrdet i leiren. De døde av sult, utmattelse, sykdom, kulde, overgrep, medisinske eksperiment eller av massedrap eller offentlig henrettelser. I 1941 ble minst 12.000 sovjetiske fanger – deriblant mange jøder – drept under utprøving av mobile gasskamre og i en installasjon for drap på fangene ved nakkeskudd.

Evakuering, dødsmars, frigjøring

På begynnelsen av 1945 var det omtrent 80.000 menn, kvinner og barn i Sachsenhausen og dens 100 underleirer. I hovedleiren befant det seg 58.000.
Den 1.februar mens Den røde Armé nådde fram til elva Oder, beordret leirkommandanten i Sachsenhausen at det skulle gjøres forberedelser til evakuering. I den forbindelse ble det utført massedrap i industriområdet rett utenfor leiren. Ofrene var fanger man mente var spesielt farlige – hvilket betydde at de var britiske eller sovjetiske offiserer. I tillegg til disse var det de fangene som var for syke eller svake til å legge ut på dødsmarsj. Mange fanger ble også myrdet under evakueringen av Sachsenhausens underleirer som lå øst for selve hovedleiren. I de følgende ukene flyttet tusener av fanger fra de underleirene som lå lengre vest til Mauthausen i Østerrike eller til Bergen-Belsen på Lünerberger Heide. Samtidig ankom mange jødiske fanger fra Auschwitz og fra Ungarn til Sachsenhausen. Fanger som var internert i underleirer i nærheten av Berlin ble transportert til Sachsenhausen bare kort tid før evakueringen ble satt i gang.

Evakueringen av Sachsenhausen startet i morgentimene 21.april 1945. 33.000 av de 38.000 gjenværende fangene ble delt opp i grupper på 500 og startet marsjen i retning nord-vest. Mange av fangen døde på grunn av kulde og utmattelse, eller de ble myrdet av SS. De som la ut på marsjen gikk ulike ruter, men med samme mål; Wittstock.

Fra den 23.april 1945 ble rundt 16.000 fanger holdt fanget i en leir i nærheten av Belower Wald. Her er det i dag et museum som forteller om dødsmarsjene. Denne leiren ble oppløst 29.april 1945 og fangene fortsatte av ulike årsaker til et område mellom Parcim og Schwerin. Her møtte de til slutt enheter fra Den røde Armé etter at de var forlatt av SS-vaktene.

3.000 fanger og medisinsk personell hadde blitt forlatt i Sachsenhausen. Her ble de frigjort 22.april 1945 av sovjetiske og polske soldater. I løpet av de neste ukene døde minst 300 tidligere fanger som følge av tiden i Sachsenhausen. De ble begravet i seks massegraver i nærheten av leirmuren og sykebrakkene. Disse gravene ble oversett inntil de ble avdekket i 1995, og ofrene som lå begravet der fikk en mer verdig begravelse.

Kommandantene i Sachsenhausen

I løpet av den tiden Sachsenhausen var en nasjonalsosialistisk konsentrasjonsleir hadde den seks forskjellige kommandanter. Den første som ble utnevnt til stillingen var Karl-Otto Koch. Han hadde tidligere vært kommandant i Konsentrasjonsleiren Colombia i Berlin-Tempelhof fra juni 1935 til april 1926. Veien gikk videre til Konsentrasjonsleiren Esterwegen, før han i august 1936 inntok kommandantrollen i Sachesenhausen. Snaut et år seinere ble han forflyttet til Buchenwald, også denne gang som kommandant.

I juli 1937 var det klart for Hans Helwig å prøve seg som kommandant i Sachsenhausen. Han hadde tidligere vært kommandant i Konsentrasjonsleiren Lichtenburg, som på denne tiden var avsatt til kvinnelige fanger. Hans forvaltning av kommandantrollen under tiden i Sachsenhausen var lite ærerik, og førte til at han ble avsatt og aldri fikk liknende arbeid i den nasjonalsosialistiske terrorstaten.

Også den neste av kommandantene i Sachsenhausen hadde hatt samme posisjon i Konsentrasjonsleiren Lichtenburg. Herman Baranowski hadde vært i stillingen der i perioden april-oktober 1936. I februar 1938 etterfulgte han Helwig i Sachsenhausen. Denne posisjonen beholdt han fram til september 1939.

Walter Eisfeld fikk heller ingen lang karriere som kommandant i Sachsenhausen. Han startet opp i september 1939 og avsluttet i begynnelsen av 1940. Heinrich Himmler selv var ikke fornøyd med de disiplinære problemene blant SS-vaktene under Eisfelds ledelse. Han ble derfor erstattet med Hans Loritz.

Loritz hadde også vært kommandant i flere leirer tidligere. I Sachsenhausen ble han værende fram til sensommeren 1942. Da ble han sendt til Norge hvor han tjenestegjorde som sjef for «Inspekteurs Z.b.V. für die Arbeitseinsatz in Norwegen», hvilket innebar at han var sjef for både konsentrasjons- og fangeleirer, samt krigsviktig industri i Norge.

Den siste som innehadde stillingen som kommandant i Konsentrasjonsleiren Sachsenhausen, var Anton Kaindl. Han tiltrådte 1.september 1942. Det var han som beordret evakueringen av leiren våren 1945, og som tvang over 30.000 fanger ut på det som er kjent som dødsmarsjene. Han ble pågrepet i britisk sektor etter krigsslutt, men ble stilt for en sovjetisk militærdomstol – kjent som Sachsenhausenrettergangene – i 1947. Her ble han dømt til straffearbeid på livstid og sendt til Gulag Vorkuta i Sovjetunionen, hvor han døde i 1948.

Den sovjetiske spesialleir nr. 7 / nr. 1 1945 - 1950

I mai 1945 begynte det hemmelige sovjetiske NKVD12 byggingen av 10 spesialleirer i den sovjetiskokkuperte sonen av Tyskland. Spesialleir nr. 7 ble etablert i Weesow i nærheten av Werneuchen. Den ble flyttet til Sachsenhausen i august 1945. Sommeren 1948 ble leiren omdøpt til «Spesialleir nr. 1». Fram til stengingen i mars 1950 ble mer enn 60.000 mennesker holdt fanget der. Minst 12.000 av fangene døde i leiren på grunn av de katastrofale forholdene de var fengslet under. Dødsårsakene var både sult og utmattelse.

I motsetning til i britiske, franske og amerikanske leirer var fangene i den sovjetiske leiren i hovedsak funksjonærer fra NSDAP. En gjennomgang av individuell skyld hadde ikke funnet sted før fengslingen. Fra 1948 var majoriteten av fangene i leiren dømt i sovjetiske militærdomstoler for å ha motarbeidet de sovjetiske okkupasjonsmyndighetene. Arrestasjonene bar preg av å være vilkårlige. Mange av fangene tilstod under avhør hvor tortur ble brukt som avhørsmetode. Det er derfor ikke utenkelig at mange fanger ble fengslet uten reelt grunnlag. Krigsfanger som nazistene selv hadde tatt og som nettopp var sluppet fri fra allierte krigsfangeleirer, ble internert i Sachsenhausen. Dette gjaldt blant annet soldater fra Den røde Armé som ventet på hjemsendelse til Sovjetunionen, og som var beskylt for å ha desertert. En del av leiren ble brukt som sykehus for sovjetiske soldater som trengte behandling for ulike kjønnssykdommer.

Spesialleiren var så å si fullstendig isolert fra omverdenen. Familiene til fangene ble verken informert om hvor de oppholdt seg, eller i hvilken forfatning de var. Spesialleirene var ikke arbeidsleirer, og i så måte skilte de seg fra de sovjetiske GULAG-leirene. De skilte seg også i betydelig grad fra de tidligere nazistiske konsentrasjonsleirene siden de ikke hadde noen intensjon om myrde fangene. Vaktene i spesialleiren utsatte heller ikke fangene for systematisk trakassering.

Leiren ble stengt i 1950, men ikke alle fangene ble satt fri. Majoriteten av dem som var dømt i sovjetiske militærdomstoler ble overført til øst-tyske fengsler. Noen av fangene fikk prøvd sine saker under de såkalte Waldheimprosessene13 i Øst-Tyskland, og sovjetiske fanger ble sendt til leirer i Sovjetunionen.

12NKVD - Folkekommissariatet for innenrikssaker, var Sovjetunionens sikkerhetstjeneste og hemmelige politi fra 1934 til 1946.

13 Waldheimprosessene fant sted i 1950. De kan sees på som politiske skueprosesser, - en del av den politiske propagandaen i DDR. Alle dommer avsagt under prosessenble erklært ugyldige og ofrene rehabilitert etter oppløsningen av DDR.

 

Opprettelsen av spesialleir nr. 7 /nr. 1

De ti første fangene ankom Sachsenhausen den 10.august 1945 etter at spesialleir nr.7 i Weesow i nærheten av Wereuchen ble stengt. I begynnelsen benyttet sovjeterne 60 fangebrakker i den tidligere konsentrasjonsleiren, samt kjøkken- og vaskeribygningen. Mot slutten av 1945 nådde leiren sin fulle kapasitet på 12.000 fanger. I løpet av 1946 ble likevel opp til 16.000 fanger holdt internert her. 2.000 av disse var kvinner. De ble holdt i et eget område av leiren.

Leirens mange bruksområder

Den delen som tidligere hadde utgjort «Schutzhaftlager» (også kjent som «Zone I») ble avsatt til å internere sivile fanger som ikke hadde vært gjennom noen form for rettssak. Den tidligere «Sonderlager» (også kalt «Zone II») ble tilegnet sovjetiske borgere som ventet på transport tilbake til Sovjetunionen. Blant disse var det sovjetiske konsentrasjonsleirfanger som ble ansett som forrædere, og som senere ble sendt til leirer i Sibir. Noen av fangene var familiemedlemmer av soldater fra sovjetiske tropper.

I de første seks månedene av 1946 ble 6.000 tyske offiserer som var løslatt fra vestlige krigsfangeleirer, internert i Zone II. Senere ble både murbygninger og trebrakker brukt til fanger som hadde fått dommer på opptil 15 års tvangsarbeid i en arbeidsleir. Dommene var blitt avsagt av sovjetiske militærdomstoler. Fanger som ble ansett som friske og arbeidsføre ble transportert fra begge disse sonene i Sachsenhausen til Sovjetunionen i 1950.

Fangene løslates, leiren blir stengt

Sommeren 1948 ble rundt 5.000 fanger løslatt fra spesialleire nr.7 etter den offisielle avslutningen av avnazifiseringsprosessen i den sovjetiske okkupasjonssonen. Samtidig ble noen av de sovjetiske spesialleirene stengt. En av de tre gjenværende leirene var nettopp Sachsenhausen, som utgjorde den største av dem. Leiren gjennomgikk en navnendring; fra da av ble den kalt Spesialleir nr.1. Våren 1950 ble den siste av spesialleirene stengt og rundt 8.000 fange ble løslatt fra Sachsenhausen. En liten gruppe av disse fangene ble sendt til Sovjetunionen. Det sovjetiske NKVD overlot 5.000 fanger til de østtyske myndighetene. Av disse ble 550 dømt på nytt under de såkalte Waldheimprosessene. I følge sovjetiske kilder ble 60.000 mennesker holdt internert i Sachsenhausen mellom 1945 og 1950.

De internerte og de dømte

Sovjets spesialleire hadde to hovedoppgaver. Først og fremst skulle de sikre makten sin i det okkuperte Tyskland, og samtidig beholde sin posisjon innenfor Stalins terrorvelde. Dette førte mange ulike fangegrupperinger til leiren. Noen av fangene var reelle eller potensielle opponenter til det sovjetiske systemet,- og hadde tidligere vært forfulgt av nasjonalsosialistene under andre verdenskrig. I den forbindelse er Max Emmendörfer et godt eksempel. Han satt fengslet i Sachsenhausen under nasjonalsosialistene i 1936/37 fordi han var kommunist. I 1942 var han soldat på østfronten, hvor han så deserterte og gikk inn i Den røde Armé og sluttet seg til «Nasjonalkomiteen for det frie Tyskland (Nationalkomitee Freies Deutschland14)». Etter tilbakekomsten til Berlin ble han arrestert under mistanke om å ha vært Gestapospion, og ble nok en gang fengslet i Sachsenhausen. I 1947 ble han sendt til Sovjetunionen, hvor han ble holdt fanget fram til 1956 da han igjen kunne returnere til Øst-Tyskland.

I 1946 ble 38 unge mennesker fra Grussen, en liten by i Thüringen fengslet etter å ha blitt angitt av en person som ønsket hevn. De ble tiltalt for å tilhøre Werwölfe15, og ble dømt av en sovjetisk militærdomstol. De ble ikke engang løslatt etter at angiveren ble kjent skyldig i mened. Bare 14 av ungdommene overlevde fangenskapet.
Noen av fangene var kjente personer eller kunstnere som hadde arbeidet i propagandaapparatet til nasjonalsosialistene. En av dem var Heinrich George, en populær skuespiller og instruktør på Schillerteateret i Berlin. Han døde i leiren i 1946. En pioner innenfor animasjonsfilm, Hans Fischerkösen som hadde produsert treningsfilmer for hæren, var internert i Sachsenhausen fra 1945 til 1948.
Et stor antall av lavere funksjonærer i NSDAP og deres avdelinger og andre medlemmer av det nazistiske terrorregimet, ble internert i Sachsenhausen. Vakter fra konsentrasjonsleiren Ravensbrück og Sachsenhausens administrasjon ble også holdt fanget i Spesialleir nr.7/ nr.1. Den første lederen av Gestapos spesialkommisjon i Sachsenhausen, Carl August Rikowski, døde i leiren i 1949. Andre fanger hadde vært delaktige i massedrap. Dette gjaldt for eksempel professor i medisin, Hans Heinze som direktør for Brandenburg-Görden Psykiatriske institutt mellom 1938 og 1945 var direkte involvert i planleggingen og gjennomføringen av eutanasiprogrammet for barn, et bedre utrykk for overlagt drap.

14 Nationalkomitee Freies Deutschland var en tysk antinazistisk organisasjon som opererte i Sovjetunionen under den andre verdenskrig.

15 Werwölfe var en nasjonalsosialistisk sabotasjeorganisasjon som startet sin utvikling i 1944 for å bygge opp en motstandsstyrke som skulle operere bak fiendens linjer da de allierte avanserte på tysk territorium. Virksomheten fortsatte også etter at andre verdenskrig var slutt, men fikk ingen praktisk betydning for okkupasjonsmaktene etter krigsslutt eller for utviklingen i Tyskland for øvrig.

 

Liv og død i leiren

Oppholdet i spesialleiren var preget av sult og kulde. Dårlig hygiene, elendige sanitære forhold og mangel på næring førte til sykdom og epidemier i leiren.  De fleste av brakkene var overfylte og fangen var tvunget til å sove på sengebunner av tre fram til den sovjetiske leiradministrasjonen mot slutten av 1947 ga fangene tepper og sekker med halm. Personlige eiendeler, spesielt bøker og skrivesaker var strengt forbudt. Fanger som brøyt det ofte ukjente leirreglementet ble straffet av de sovjetiske vaktene og de tyske fangene som bisto dem i vaktholdet i leiren.

Spesialleirene avvek fra leiren i selve Sovjetunionen ved at de ikke var arbeidsleirer. Faktisk var det ofte slik at fangen led under mangelen av noe å gjøre. Det var på grunn av dette at det å bli utpekt til en av de få arbeidskommandoene som sikret leiren selvforsyning, ble sett på som et privilegium.

Totalt døde 12.000 fanger som følge av sykdom, sult og av andre forhold i Sachsenhausen spesialleir. Vinteren 1945/46 og 1946/47 døde et stort antall fanger som følge av at den allerede mangelfulle matrasjonen ble halvert. De døde ble begravet nakne og uten identifikasjonsnummer i en massegrav rett ved leiren.

Stillheten brytes

I 1950 ble stengingen av leiren feiret som en seier i pressen. Siden skulle leiren ikke omtales i DDR. Etter at den kalde krigen var slutt, ble leiren også fort glemt i Vest-Tyskland. Det var bare det politiske skifte i DDR i 1990, som førte til oppdagelsen av tre massegraver fra spesialleiren, som gjorde at Stalins spesialleirer igjen kom i det offentliges søkelys. Eksfanger utga sine historier i pressen og i 1990 ble en minnestein innviet i den nord-østlige delen av leiren hvor en vei mellom Zone I og Zone II fremdeles var synlig.

I 2001 åpnet Sachsenhausen minnested og museum en permanent utstilling som beskrev historien til spesialleiren og samtidig demonterte en midlertidig utstilling fra 1992.

Museet over den sovjetiske spesialleiren

Museet som omhandler den Sovjetiske spesialleir nr.7/ nr.1 ble åpnet i 2001. Museet ligger i området til den tidligere spesialleiren - den største av ti sovjetiske spesialleirer bygget i den sovjetiske okkupasjonssonen - og presenterer historien til leiren på en verdig og respektfull måte.

Selve museet er lokalisert i en historisk viktig del av leiren, på grensen mellom Zone I hvor de internerte satt fanget og Zone II, det område hvor fanger som var dømt av sovjetiske militærdomstoler satt fanget.

I tillegg er området med massegraver, i dag et minnested, og mursteinsbrakkene godt synlig fra museet. Fire brakker er integrert som en del av konseptet for museet og i to av brakkene er skildringer fra tidligere fanger som beskriver de katastrofale forholdene og påfølgende dødeligheten blant fangene.

Det nasjonale minnesmerket Sachenhausen

Det nasjonale minnesmerke Sachsenhausen åpnet i 1961 etter at leiren hadde lidd av slitasje og militær bruk gjennom en årrekke. Den var den tredje i rekken av liknende minnesmerker i DDR, - de andre var Buchwald og Ravensbrück. Minnestedet omfattet kun fem prosent av den opprinnelige leiren, resten av området ble benyttet til militært bruk fram til 1990.

Minne uten autensitet

På grunn av den omfattende militære aktiviteten sovjetiske tropper sto for på området til den tidligere konsentrasjonsleiren, var det vanskelig å lage et minnested som hegnet om minnet til de tidligere fangene i et autentisk miljø. På grunn av dette ble den første minnemarkeringen etter krigen arrangert i byen Oranienburg. I 1950 tok KVP16 over området. Nå økte både forfall og manglende vedlikehold i den tidligere leiren.

Uten å ta hensyn til viktigheten av de historiske hendelsene som hadde funnet sted i leiren, sprengte KVP Station Z i 1952/53. Samtidig ryddet de området hvor det hadde foregått drap på fanger. Dette gjorde de for å etablere sin egen skytebane.

okalbefolkningen tok for seg av materialer fra tidligere bygninger. Disse ble enten gjenbrukt i nye bygg eller brukt som brensel. NVA17 var også med på ødeleggelsene av leiren. De flyttet inn i den tidligere SS-leiren i 1956, og de brukte t-bygningen – kontorbygget til Inspektoratet for konsentrasjonsleirene – helt fram til 1990.

Selv om tidligere fanger fra konsentrasjonsleiren ønsket at besøkende skulle få et så autentisk inntrykk av leiren som mulig, og stadig gjorde henvendelser om at de historiske bygningene måtte bevares, ble fangenes del av leiren så godt som ryddet for sin historie. I 1956 ønsket en gruppe av utenlandske eks-fanger å besøke leiren hvor de hadde opplevd måneder og år av lidelse. Dette førte til at NVA åpnet den delen av leiren som befant seg innenfor begrensningen av den likebente trekanten, den såkalte Schutshaftlager for publikum. Mange besøkende både fra DDR og fra andre land fremmet kritikk over manglende vedlikehold av stedet.

16KVP, die Kasernierte Volkspolizei var forløperen til «der Nationalen Volksarmee der DDR (NVA).

17NVA, Nationale Volksarmee var de militære styrker i DDR fra 1956 til 1990.

 

Stedets autensitet er redusert og endret

Etter henvendelser fra tidligere fanger bestemte sentralkomiteen i det sosialistiske enhetspartiet, SED i DDR at det skulle etableres tre nasjonale minnesteder. Dette gjaldt de tre tidligere nasjonalsosialistiske leirene Buchwald, Ravensbrück og Sachsenhausen. Politiske hensyn gjorde at leiren nærmest Weimar ble prioritert. Som en kontrast til tidligere kommunistiske eks-fanger sine ønsker om å bevare et komplett leirkompleks som minnested, bestemte et styre utpekt av SED å redusere minnestedet til å omfatte bare den triangulære Schutzhaftlager. Dette betydde at spesialleiren for allierte offiserer og spesielle fanger, industriområdet, mursteinsfabrikken ved Hohenzollernkanalen så vel som SS-brakkene og –kanskje viktigst av alt – T-bygningen ble ekskludert fra minnestedet.

Ved å flytte eller fjerne den opprinnelige leirmuren, integrerte man deler av Station Z, et visst antall av graver hvor fanger myrdet ved skyting var begravd og deler av den gamle industriområdet i minnestedet. Dette ga det genuint historiske et uriktig inntrykk av at brakkene og stedene hvor fanger ble myrdet lå nærmere hverandre enn de faktisk gjorde. En ny inngang til Sachsenhausen måtte etableres fordi NVA brukte den gamle SS-leiren.

Våren 1955 ba styret for minnestedet om donasjoner for å kunne etablere et nasjonalt minnesmerke. I løpet av bare få måneder greide de å samle inn to millioner mark. Landskapsarkitekten, Reinhold Linger ble satt til oppgaven å planlegge minnestedet. I forbindelse med de gjenværende fangebrakkene uttalte Linger at «disse motbydelige, stygge spesialbygde bygningene med så mye lidelse, skandale og grusomheter knyttet til seg, bør erstattes av et minneområde preget av udiskutabel kunst». Lingers planer ble ikke gjennomført, men noen av de ideene han fremmet ble integrert i planleggingen av minnestedet.  I 1956 tok arkitektene Ludwig Deiters, Horst Kutzat og Kurt Tausendschön over arbeidet med planleggingen av Sachsenhausen. Alle disse tre hadde også deltatt i arbeidet med å planlegge Buchwald og Ravensbrück. Etter at de hadde reist rund og studert andre minnesteder i Polen og Vest-Tyskland, kom de til en beslutning om at «for å komme helt over SS-regimet … var det nødvendig å fjerne alle etterlevninger og gjennomføre en systematisk redesign av alle minnesteder på tysk territorium».

Planleggernes ide om et dominerende kunstnerisk uttrykk, førte til at de med vilje endret formen på den opprinnelige leirens symmetri. Tårn A ble plassert som et referansepunkt på sentralaksen i forhold til en gedigen obelisk. Røde trekanter var festet på obelisken for å minne besøkende på at dette var fangemerke for de politiske fangene. Alle andre fangekategorier ble altså holdt utenfor.  Renè Graetz skulptur «Liberation» ble plassert i front av tårnet, og obelisken ble omgitt av gress, dette for å gjøre stedet egnet for store propagandamøter.

Den offisielle åpningen

Den 23.april 1961 kom over 100.000 mennesker til den offisielle åpningen av Det nasjonale minnestedet Sachsenhausen. På denne tiden pågikk Eichmann-saken i Israel, flyktningestrømmen fra DDR til vest var økende og det var bare måneder før byggingen av muren som delte Berlin i to. Lederne i DDR brukte åpningen av minnestedet til å demonstrere statens forpliktelse til å bekjempe fascismen ovenfor sin egen befolkning, men også ovenfor befolkningen i Vest-Tyskland. Sachsenhausen var den tredje i rekken av minnesteder over tidligere nasjonalsosialistiske

onsentrasjonsleirer, mens Dachau i Vest-Tyskland som skulle bli den først i vest ikke åpnet før i 1965. Media i Vest-Tyskland ofret ikke mange spaltemillimeter på åpningen i Sachsenhausen. Om de gjorde det, sammenliknet de ofrene fra nasjonalsosialistene sine dager med ofre fra de sovjetiske spesialleirene.

Senest i 1953 med forbudet av foreninger av mennesker som var forfulgt under nazi-regimet, var minnemarkeringer blitt ren rutine for de østtyske myndighetene. SED utnyttet denne relativt utbredte antifascistiske bevegelsen i starten på DDRs eksistens. Under den kalde krigen og det delte Tyskland brukte de det til fordel for sin egen politikk og ideologi.

Det ensidige historiske perspektivet

Konseptet for museet var en konsekvens av planleggingen av minnestedet. Dette var derfor årsaken til at leirmuseet som beskriver leirens historie ble etablert i det tidligere fangekjøkkenet. Her beskrev de dagliglivet i leiren, motstand og frigjøring av leiren. Utstillingen forklarte at årsaken bak nasjonalsosialistens terror lå i konsekvensene av motstand. At fangene ble brukt som slaver i ulik industri rett og slett var kapitalistisk motivert. Her skulle profitten økes maksimalt. Fangenes tvangsarbeid var enkelt sagt å maksimere profitten i lommene på dem som eide industrien; kapitalistene. De gikk videre med å konkludere at folkemordet på jødene, Rom og Sinti skyltes utnyttelse av mennesker fra kapitalistiske firmaer, og ignorerte historien om den nasjonalsosialistiske rasismen og antisemittismen.

Analogt til den svart-hvitt verdensanskuelsen som preget perioden under den kalde krigen, presenterte utstillingen Vest-Tyskland som den direkte etterfølgeren til nasjonalsosialistene, mens den presenterte DDR som det nye, humanistiske Tyskland.
Utenfor selve leiren etablerte utenlandske eks-fangeforeninger et nytt bygg som skulle huse «Museum for den europeiske befolknings kamp mot fascismen». I 19 avdelinger, hver dedikert til ulike nasjoner, beskrev utstillingen krigen og motstanden mot Hitler-Tyskland. Sovjetunionen og Tyskland fikk dobbel så stor plass enn noe annet land. I den tyske delen ble motstandsarbeidet satt helt i forgrunnen. Kommunisten Ernst Thälmann og sosialdemokraten, Breitscheid som begge ble myrdet i Sachsenhausen, ble brukt som representanter for SEDs ideologi. Sophie Scholl og Graf von Stauffenberg ble også nevnt, selv om attentatet mot Hitler den 20.juli 1944 ikke ble sett på som en del av motstandsarbeidet.

Myndighetene i DDR etablerte «museet for motstandskjempere og jødiske borgeres lidelser» etter at «Foreningen for israelske antifascistiske motstandskjemper» protesterte. Denne utstillingen ble montert i brakke 38 og 39, rekonstruert fra originale gjenstander fra den lille leiren rett før åpningen av minnestedet. Men de besøkende fikk lite informasjon om de jødiske fangene i Sachsenhausen. De ble heller ikke fortalt hvor mange jøder som hadde vært internert i Sachsenhausen, heller ikke hvordan de ble behandlet. Rom og Sinti, homofile så vel som andre fanger som var internert som annet enn politiske fanger – som i Vest-Tysklands minnesteder – ble så å si ikke nent i det hele tatt.

Gedenkstätte Sachsenhausen - Sachsenhausen minnested og museum

Som et resultat av Berlinmurens fall og den tyske gjenforeningen, har Sachsesenhausen Minnested og Museum vært en del av Stiftung Brandenburgische Gedenkstätten siden januar 1993. Dette er en offentlig stiftelse hvor den tyske stat og delstaten Brandenburg bidrar med like store deler. Også museet over dødsmarsjene i Belower Wald er administrert av stiftelsen. Dette museet formidler historien om 18.000 fanger som ble tvunget ut på marsj av SS i retning Schwerin, og som ble værende på stedet i flere dager tidlig i mai 1945.

Konservering og restaurering

De originale bygningene og gjenværende fundamenter og strukturer i Sachsenhausen er en «garanti for hukommelsen». Så snart stiftelsen var etablert, startet en omfattende rehabilitering og ombygging. Leirens historiske topografi er endret i forhold til det opprinnelige, og ble ikke mindre påvirket av tiden under DDR.

Redesignet av Minnestedet Sachsenhausen er basert på et desentralisert konsept, som har som mål å formidle historien til besøkende på de stedene hvor historien utspant seg. Tretten utstillinger på ulike steder undersøker spesielt historien til hvert enkelt og kobler det sammen i en tematisk presentasjon som setter det i en større sammenheng. Disse er supplert med midlertidige utstillinger, holdt i det nye museet.

Det er også utstillinger laget av skoleklasser i forbindelse med ulike utdanningsprosjekter, samt verkstedutstillinger for å presentere nye tildragelser fra arkiver og lager. Etter ferdigstillingen av ombyggingsarbeidet framstår Sachsenhausen minnested og museum som et sted for sorg og minne i en europeisk sammenheng, samtidig som den ivaretar oppgaven som et moderne museum for historie.

 

Kilder:

Stiftung Brandenburgische Gedenkstätte
Kristian Ottosen, Liv Og Død
Norsk hjemmefrontsmuseum
HL-senteret
Günter Morsch (red.): Mord und Massenmord in Konzentrationslager Sachsenhausen 1936-1945.