Brandt ble født i 1913 i Lübeck under navnet Herbert Ernst Karl Frahm. Moren var en enslig ekspeditrise, og han vokste opp under enkle kår. Han engasjerte seg tidlig i politikken. I 1933 sluttet han seg til det nystiftede Tyske sosialistiske arbeiderparti - SAP. På det tidspunktet hadde Hitler overtatt den politiske makten i Tyskland, og SAP la planer om å bekjempe nazistene. Som ledd i det illegale arbeidet tok han dekknavnet Willy Brandt - et navn han valgte å beholde livet ut. SAP vedtok å bygge opp støttepunkter i utlandet, og partilaget i Lübeck fikk Norge som ansvarsområde. Slik kom Brandt til Norge. Den unge, tyske sosialsten viste raskt et politisk talent utenom det vanlige. Han engasjerte seg for fullt i Arbeiderpartiet. Han deltok i støttearbeidet for politiske flyktninger, skrev artikler om nazistenes overgrep i aviser og tidsskrifter og reiste rundt og holdt foredrag i partilag og fagforeninger. Det tyske hemmelige politiet Gestapo rettet tidlig søkelyset mot Brandts virksomhet, og i 1938 ble han fratatt sitt tyske statsborgerskap. På denne måten ville nazistene straffe motstandere og gjøre dem rettsløse. Brandt unngikk så vidt å bli arrestert da Tyskland angrep Norge, og sommeren 1940 måtte han flykte til Sverige. I 1948 fikk han tilbake sitt tyske statsborgerskap og slo seg ned i Vest-Berlin. Her representerte han SPD. I perioden fra 1957-1966 var Brandt regjerende borgermester i Vest. Berlin. Han ble et samlingsmerke for alle som protesterte mot byggingen av Berlinmuren i 1961. I 1966 ble Brandt utenriksminister og fortsatte å bygge ut samarbeidet med Vest-Tysklands allierte i vest og innledet en forskningspolitikk med landene i Øst. Europa.