En av dem er Agnes Møller Jensen fra Larvik. Hun var 17 år gammel da hun forelsket seg i Antoni Mensch – en tysk soldat. Lite ante hun den gang at denne forelskelsen skulle prege resten av livet hennes. I dag har hun passert 87 år, men minnene sitter som spikret fast. Ikke minst fra mai måned 1945. Et fritt Norge i festrus.
Hatet går i arv
Men det var noen som ikke kunne glede seg over friheten. Det var
«tyskerhorene», eller «tyskertøsene» som de ble kalt. Mens andre
oppglødd marsjerte med vaiende norske flagg, ble disse jentene
tvunget til å marsjere i arrest, under hånlige tilrop, spyttklyser
og buing fra folk som sto langs gatene og fulgte med i det
nedverdigende skuespillet.
I en av de norske storbyene ble noen av dem tvunget til å bære
plakater med påskriften «Jeg er tyskerhore». I Larvik ble mange
av dem tvunget opp på en lastebil, snauklipt til mobbens store
fornøyelse, og deretter kjørt til en oppsamlingsplass, hvor noen
av dem ble voldtatt. Ikke lenge etter ble de internert eller
satt i husarrest.
Men dette var bare begynnelsen på marerittet. I dagene, månedene
og årene som fulgte, skulle disse kvinnene forfølges for sine
«grufulle forbrytelser». Fortsatt den dag i dag – 65 år senere –
hender det Agnes får slengt sjikanøse bemerkninger etter seg.
Som om hatet går i arv, fra foreldre til barn.
De hadde en fellesnevner
I denne boka trekker hun sløret litt til side, og hun gir
«tyskertøsene» et ansikt. Vi får være med henne tilbake i tid.
En tid hvor hun og «tyskerungen hennes – Bjørn Toni» – ble
mobbet. Det oppsiktsvekkende er at de norske mobbernes metoder,
ikke sto noe tilbake for de tyske okkupantenes tidligere
trakasseringer. Tyskerjentene opplevde et Norge, som med landets
ledelse i spissen – gjorde livet deres til et helvete på jord.
Profilerte samfunnstopper tok i fullt alvor til orde for å
sende tyskerungene, som var i alderen 1–5 år, som «arbeidskraft»
til Australia. Og i avisene figurerte hatske og aggressive
leserinnlegg mot tyskerjentene og barna deres. Et lite ærerikt
kapittel i norsk etterkrigshistorie.
Senere traff hun også krigsseileren Hans Wilhelm Jensen, mannen
som aldri kom med et eneste fordømmende ord, men som tvert imot
satte Agnes og den lille sønnen hennes Bjørn Toni – høyest over
alt på jord.
Dette er jo nærmest som et paradoks – en tyskertøs som har et
barn med en tysk soldat, gifter seg med en krigsseiler. En som
virkelig hadde gjort en stor innsats for å befri Norge, og
kjempet mot den tyske krigsmakten.
Samtidig hadde dette trekløveret en fellesnevner. De hørte alle
med i de tre gruppene som de norske myndighetene hadde lite
til overs for etter krigen, selv om de ikke hadde brutt noen
norske lover.
Agnes var i den gruppen som de hadde stemplet som «tyskertøs» –
sønnen hennes hørte hjemme i den andre gruppen som fikk
betegnelsen «Tyskerunger», mens Hans Wilhelm hørte hjemme i
den tredje gruppen, som heller ikke hadde brutt noen norsk lov,
men som likevel ble hundset og herjet med i etterkrigstidens
Norge – nemlig krigsseilerne.
Hans Wilhelm var stillferdig av vesen, og i likhet med de fleste
andre sjøfolka, blamerte han aldri noe av sin innsats under
krigen, selv om han mer enn en gang hadde satt livet på spill
når de gikk i konvoifart, og kjempet for Norge og for friheten.
Da Hans Wilhelm døde kunne ikke Agnes få enkepensjon fordi det
var en plett på hennes rulleblad fra 1945. Maksimum straff for
drap i Norge er 21 år. Minimumsstraffen for en tyskerjente varer
livet ut. Her gis ikke rom for formidlende omstendigheter.
Tyskerjentene har fått en livstidsdom – uten mulighet til
amnesti. Men Agnes ønsker ikke å grave seg ned i fortiden.
Hennes motto er at fremtiden hører til dem som griper tak
i livet.
Vil gi de utslåtte en bedre livskvalitet
Hun er en mangfoldig, men romslig kvinne. Etter alt hun har
opplevd av overgrep og trakasseringer, søker hun alltid etter
«mennesket bak masken». Og hun har alltid møtt de utslåtte i
samfunnet med en hjelpende hånd. Hun har så visst gjort seg
fortjent til den betegnelsen mange har gitt henne –
«Larviks Mor Theresa».
Der andre ikke har våget å gå, har hun – uansett tidspunkt
på døgnet – kommet som en reddende engel. Og mange kan takke
henne for at de fortsatt er i live, og at de har fått kommet
tilbake til samfunnet og etablert seg med familie og jobb.
Takket være en kvinne som selv har fått føle fordømmelsen
på kroppen.
Agnes' historie er dramatisk og gripende, men hun har aldri skjult sin fortid. Selv om dette har gitt henne mange besværlige problemer har hun likevel reist seg, gang etter gang, og gått videre med løftet hode.
Hennes historie er den usminkede beretningen om en kvinne som
bruker sine erfaringer fra en smertefull tid, som et redskap
i nåtiden. Der andre snur ryggen til og lar likegyldigheten
råde, der strekker Agnes ut en hjelpende hånd. Hun bruker en
stor del av døgnet for å hjelpe dem som er utstøtt av samfunnet
til å få en bedre livskvalitet.
Men dette var det ingen som kunne forestille seg i de kaotiske
maidagene 1945 …
Historien ble til bok
Nå forteller hun sin historie, slik hun selv opplevde den, og boka er skrevet av Oddvar Schjølberg, basert på samtaler med henne. Bakgrunnsstoff er sjekket i de arkiver som er tilgjengelig, men noe lar seg av naturlige årsaker ikke dokumentere, og noe har vakt for sterke minner.
Dette med tyskertøsene har på mange måter vært et tabu i Norge, og mange av de ting som beskrives har ikke kommet fram før i de senere år.
Boka ble første gang utgitt av Aktive Fredsforlag i 2012.